4 Oversikt over Roma-vedtektene
Vedtektenes del 1 (artiklene 1 - 4) omhandler Domstolens opprettelse. Domstolen etableres med hjemmel i vedtektene, som er en mellomstatlig avtale. Den skiller seg dermed fra de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, som er opprettet etter vedtak av FNs sikkerhetsråd. Forholdet til FN skal reguleres i henhold til særskilt avtale med hjemmel i artikkel 2. Artikkel 3 fastslår at Domstolen får sete i Haag. Domstolens status og rettsevne reguleres i artikkel 4.
Del 2 (artiklene 5 - 21) er en sentral del av vedtektene. Artiklene regulerer hvilke saker Domstolen skal kunne behandle, herunder hvilke forbrytelser og hvem som skal kunne henvise en situasjon til Domstolen, samt hvordan dette skal skje. Videre er det viktige bestemmelser om forholdet til Sikkerhetsrådet og om adgangen til å påstå at en sak bør avvises fra Domstolen. Det meget sentrale prinsippet om komplementaritet reguleres i artikkel 17, og berører forholdet mellom Domstolens og nasjonale domstolers myndighet. Artikkel 20 omhandler de negative rettskraftvirkninger, som innebærer at en person som er blitt dømt av en domstol ikke skal kunne stilles for retten på ny for samme sak. I artikkel 21 fremgår hvilke rettskilder Domstolen skal kunne anvende, samt hvilken trinnhøyde disse får.
Del 3 (artiklene 22 - 33) inneholder alminnelige strafferettslige prinsipper som blant annet er kjent fra nasjonal straffelovgivning, herunder forbudene mot straff uten etter lov og mot å gi en straffebestemmelse tilbakevirkende kraft. Artiklene 25 og 27 nedfeller individuelt straffansvar for fysiske personer, uten unntak for personer i offisielle stillinger. Artikkel 26 avskjærer Domstolens jurisdiksjon over personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet. Domstolen har heller ikke jurisdiksjon over juridiske personer eller stater. Videre angir del 3 andre vilkår som må oppfylles for at en person skal kunne straffes av Domstolen, eksempelvis krav til skyld og krav om at det ikke foreligger straffrihetsgrunner. Sentrale spørsmål som ordre fra overordnet og overordnedes ansvar for underordnedes handlinger, er regulert i henholdsvis artikkel 33 og 28. Flere av disse forholdene reguleres nasjonalt i vår borgerlige og militære straffelovgivning.
Del 4 består av i alt 19 artikler om Domstolens sammensetning og administrasjon (artiklene 34 - 52). Domstolen består av fire organer: Presidentskapet, dommerorganene, aktoratet og sekretariatet. Artiklene regulerer blant annet organenes sammensetning, valg, kvalifikasjonskrav og funksjonstid. Det oppstilles forskjellige krav til de enkelte vervene. Felles for alle er at de skal utøve sine verv på uavhengig og uhildet vis. Videre inneholder del 4 regler om fritak og inhabilitet, samt om vilkår for avskjed. Det er også regler om de ansatte hos hovedanklageren og justissekretæren, og om privilegier og immuniteter. I følge artikkel 43 skal det etableres en enhet innen sekretariatet for beskyttelse av ofre og vitner. Avslutningsvis nevnes det i artiklene 51 og 52 at det skal utarbeides ytterligere to regelsett: prosessregler vedrørende prosedyre og bevis, samt et forretningsreglement for Domstolens daglige virke.
Del 5 (artiklene 53 - 61) omhandler etterforsknings- og påtalestadiet. Etter at en situasjon er blitt henvist til Domstolen og antatt til behandling etter del 2, kan hovedanklager iverksette etterforskning på vilkår fastsatt i artikkel 53. Del 5 nedfeller flere av hovedanklagerens rettigheter og plikter i forbindelse med etterforskningen, samt forundersøkelseskammerets kontrollfunksjoner på dette stadiet. Artikkel 58 regulerer forundersøkelseskammerets utstedelse av pågripelsesbeslutning eller innkallingsordre, og den påfølgende artikkelen omhandler fremgangsmåten ved slik pågripelse. Videre gis personen som er under etterforskning visse rettigheter, se særlig artikkel 55. Avslutningsvis angis regler om de innledende forhandlingene for Domstolen etter at en person er overlevert til Domstolen eller har møtt der frivillig. Da skal det blant annet holdes et rettsmøte der forundersøkelseskammeret skal bekrefte eller avvise tiltalepunktene angitt av hovedanklageren.
Del 6 (artiklene 62 - 76) har bestemmelser om gjennomføringen av selve rettergangen (hovedforhandlingen), herunder regler om tiltaltes rettigheter under saken (artikkel 67) og artikler om bevis og bevisføring, samt behandling av konfidensiell informasjon (artikkel 72). Videre er det bestemmelser om domsavsigelse, krav til beslutningsdyktighet og krav til innholdet i dommene. Dommene skal etter artikkel 75 også kunne inneholde avgjørelser om erstatning til ofre.
Del 7 (artiklene 77 - 80) regulerer hvilke straffereaksjoner Domstolen har adgang til å idømme dersom en person finnes skyldig etter tiltale. Den primære straffen er fengselsstraff og kan i særlige tilfeller idømmes på livstid. Videre åpnes det for å ilegge bøter som tilleggsstraff til fengselsstraff, og dommen kan også inkludere inndragning. Ved straffeutmålingen kan det tas hensyn til formildende og straffeskjerpende omstendigheter. Videre angir artikkel 79 at det skal opprettes et fond til fordel for ofrene for forbrytelsene under Domstolens jurisdiksjon, samt deres familier. Fondet kan få dets midler fra innkrevde bøter og midler som er inndratt.
En rekke av Domstolens avgjørelser, herunder dommer og kjennelser, kan angripes ved rettsmidler, og del 8 regulerer bruk av de ordinære rettsmidlene anke og kjæremål, men også det ekstraordinære rettsmiddelet gjenopptakelse. Her gis regler om hvem som kan angripe de ulike avgjørelsene og på hvilket grunnlag, samt bestemmelser om ankekammerets myndighet i disse sakene. Avslutningsvis er det også en bestemmelse om erstatning til personer som har vært utsatt for urettmessig pågripelse eller fengsling fra Domstolens side.
Del 9 (artiklene 86 - 102) omhandler hovedsakelig statsparters samarbeidsplikt med Domstolen og prosedyrene for slikt samarbeid. Samarbeidet kan blant annet innebære plikt til å pågripe og overføre personer til Domstolen, og slike anmodninger må oppfylle visse krav og følge visse prosedyrer som er fastsatt i denne delen. Videre kan Domstolen be om andre former for bistand, herunder midlertidig arrest av en person, lokalisering av personer eller ting, bevisopptak og utlevering av bevis. Del 9 inneholder også regler om fremgangsmåten ved fremsettelsen og gjennomføringen av de ulike anmodningene. Videre finnes bestemmelser om det forhold at en statspart mottar anmodninger om bistand både fra Domstolen og en annen stat, se særlig artikkel 90 om konkurrerende anmodninger, samt spørsmålet om motstrid med andre folkerettslige forpliktelser (artikkel 98).
Vedtektenes del 10 (artiklene 103 - 111) regulerer staters rolle ved fullbyrdelse av Domstolens dommer, og må ses i sammenheng med del 7 om hvilke straffereaksjoner Domstolen kan idømme. Det foreligger etter denne del i utgangspunktet ingen automatisk plikt til å samarbeide med Domstolen på fullbyrdelsesstadiet. Domstolen vil imidlertid ikke ha de samme muligheter til å fullbyrde sine dommer som de nasjonale domstoler har, eksempelvis vil den ikke ha en egen politistyrke til hjelp for å gjennomføre sine avgjørelser. Den vil derfor i stor grad være avhengig av statspartenes assistanse, først og fremst ved å motta domfelte personer til soning, men også gjennom innkreving av eventuelle bøter og ved å foreta inndragning. Del 10 inneholder regler om dette. Videre finnes det en bestemmelse om benådning og tidlig løslatelse, samt en artikkel om rømning.
Del 11 består kun av én artikkel (artikkel 112) som fastslår at det ved vedtektenes ikrafttredelse etableres et statspartsmøte som skal være en forsamling av samtlige stater som har sluttet seg til vedtektene. Statspartsmøtet skal primært ha ulike oppgaver i forhold til Domstolens organer, herunder valg og budsjettvedtak. Møtet kan også ha funksjoner i forhold til statspartene selv, eksempelvis ved en statsparts manglende samarbeid med Domstolen eller ved en tvist mellom to eller flere statsparter vedrørende tolkningen eller anvendelsen av vedtektene.
Reglene om Domstolens finansiering finner vi i del 12 (artiklene 113 - 118), der det fastslås at hovedfinansieringen skal skje ved bidrag fra stater fastsatt etter en egen bidragsskala som skal bygge på FNs regulære budsjett med nødvendige tilpasninger. Det åpnes for FN-finansiering, spesielt i de tilfeller der en situasjon er henvist til Domstolen av FNs Sikkerhetsråd, og det er adgang til å motta frivillige bidrag fra andre aktører.
Del 13 (artiklene 119 - 128) inneholder traktatrettslige sluttbestemmelser. Det er etter artikkel 120 ikke adgang til å ta forbehold til vedtektene, men artikkel 124 inneholder en spesiell overgangsbestemmelse som åpner for et tidsmessig avgrenset forbehold (syv år) i forhold til å godta Domstolens jurisdiksjon for krigsforbrytelser. Videre er det bestemmelser om hvordan vedtektene kan endres, om avholdelse av en automatisk revisjonskonferanse og regler om undertegning, ratifikasjon og ikrafttredelse, samt regler om oppsigelse og gyldige tekster. Artikkel 126 krever 60 ratifikasjoner før vedtektene trer i kraft.
Sluttakten fra diplomatkonferansen består av 26 punkter som viser til bakgrunnen for vedtektenes tilblivelse, herunder referanse til de sentrale FN-dokumentene i saken og oversikt over sammensetningen av diplomatkonferansens ulike komiteer. Sluttakten har fem vedlegg hvorav det første består av seks resolusjoner. De to viktigste resolusjonene anses å være resolusjonene E og F, der sistnevnte omhandler etablering av en forberedende kommisjon som blant annet skal forberede viktige utkast til forbrytelseselementer (se artikkel 9), prosessregler (se artikkel 51), samt andre ordninger som må være på plass før Domstolens oppstart. I resolusjon F er Kommisjonens sammensetning, organisasjon og mandat angitt, samt regler om innkallelse til Kommisjonens første møte. Se for øvrig merknadene til Sluttakten i kapittel syv, samt til kapittel åtte om arbeidet i Kommisjonen.