3 Forhandlingsprosessen

Statenes forhandlinger om vedtektene for Den internasjonale straffedomstol på grunnlag av 1994-utkastet fra FNs folkerettskommisjon, omfattet en meget grundig og tidkrevende prosess. Denne kan inndeles i en saksforberedende fase, med debatter og systematisering av alternative tekstforslag i ulike FN-komitéer i tiden 1994-1998, og selve diplomatkonferansen i Roma 15. juni - 17. juli 1999, der sluttforhandlingene om teksten fant sted. Den saksforberedende del ble ledet av Adriaan Bos (Nederland), mens diplomatkonferansen, på grunn av sistnevntes sykdomsforfall, ble ledet av Philippe Kirsch (Canada).

3.1 Det forberedende arbeidet 1994-1998

Folkerettskommisjonens reviderte utkast til domstolsvedtekter ble ferdigstilt i juli 1994 (FN-dokument A/49/10 av 1994). FNs generalforsamling besluttet høsten 1994 å nedsette en ad hoc- komité, åpen for alle FNs medlemsland, for å foreta en innledende drøftelse av kommisjonens utkast. Komitéen hadde to sesjoner, i april og august 1995, der mer enn 60 stater avga substansielle bidrag. I løpet av disse sesjonene ble det innsamlet kommentarer og alternative tekstforslag fra medlemslandene (rapport inkludert i FN-dokument A/50/22 av 1995). Det ble konstatert utbredt støtte til Folkerettskommisjonens metodikk hva angår flere folkerettslige og institusjonelle hovedspørsmål. Mange land mente at kommisjonens utkast utgjorde et tjenlig grunnlag for å treffe en prinsippbeslutning av FNs generalforsamling om sammenkalling av en diplomatkonferanse for å føre formelle traktatforhandlinger mellom medlemslandene i FN. Samtidig ble det avdekket at mange savnet forslag til regler om en rekke strafferettslige og prosessuelle spørsmål. Disse landene mente at hensynene til rettslig klarhet og forutsigbarhet forutsatte forutgående avklaring av disse prinsippene i traktats form. De stilte seg skeptiske til i for stor grad å overlate den nærmere regelutvikling på disse feltene til Domstolens fremtidige dommere, slik dette i stor utstrekning hadde skjedd med de tidligere internasjonale straffedomstoler. I denne forbindelse fremkom det også visse grunnleggende forskjeller i tilnærmingen til spørsmålet om dommeres adgang til å vedta nærmere prosessregler mellom land preget av anglo-amerikanske rettstradisjoner på den ene siden og land med mer skrevne, kontinentaleuropeiske rettstradisjoner. Norge og de øvrige nordiske land inntok i denne forbindelse en pragmatisk mellomstilling. Hovedinntrykket fra ad hoc-komitéens drøftelser var at det ville være nødvendig å tilrettelegge grunnlaget for en fremtidig diplomatkonferanse gjennom ytterligere tekstforberedelser innenfor en rekke tekniske emner. Det ble samtidig lagt til grunn fra pådriverlandenes side, herunder Norge, at slike tekniske forberedelser ikke måtte føre til situasjoner som ville innebære mulighet for at domstolsprosjektet ble utsatt på ubestemt tid. Det ble derfor forutsatt at de tekniske forberedelser måtte ha et klart og så langt som mulig tidsavgrenset mandat.

Ad hoc-komitéens rapport ble fulgt opp av FNs 46. generalforsamling, som gikk inn for videre debatt og bearbeidelse av tekstforslagene i en forberedende komité (Preparatory Committee), ved resolusjon 50/46 av 11. desember 1995. Den forberedende komités mandat ble i 1996 utvidet til å omfatte forsøk på konsolidering av de mange alternative forslag, noe som var en forutsetning for å kunne tilrettelegge grunnlaget for en diplomatkonferanse. Komitéen fikk derimot ikke mandat til å foreta formelle tekstforhandlinger med henblikk på å velge mellom motstridende opsjoner. Den bestrebet seg derfor på å harmonisere tekstforslagene og avdekke muligheter for forenkling og strømlinjeforming, og å klargjøre bakgrunnen for uenighet om tekniske spørsmål.

Den forberedende komité hadde til sammen seks sesjoner i New York, og det ble vedtatt flere rapporter om dens arbeid (referanse oppgitt i parentes etter møtedatoene nedenfor). Sesjonene fant sted 25. mars til 12. april 1996 (A/51/22 vedlegg 22 og 22A), 12. til 30. august 1996 (A/51/22 vedlegg 22 og 22A), 11. til 21. februar 1997 (A/AC.249/ 1997/L.5), 4. til 15. august 1997 (A/AC.249/ 1997/L.8/Rev.1), 1. til 12. desember 1997 (A/AC.249/1997/ L.9/Rev.1), samt 16. mars til 3. april 1998 (se A/CONF.183/2).

Norge deltok på sesjonene med representanter fra Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Antall stater som deltok og var aktive i disse forberedende møtene økte betydelig i perioden frem mot diplomatkonferansen i Roma, blant annet etter opprettelsen av to forvaltningsfond i FNs regi, til dekning av reiseutgifter for representanter fra de minst utviklede land. Følgende stater bidro til en eller flere av disse fondene: Belgia, Canada, Danmark, Finland, Nederland, Norge, Storbritannia og Sverige.

Arbeidet i den forberedende komité ble i vesentlig grad organisert omkring prinsippet om at ulike problemområder ble delegert til egne arbeidsgrupper med åpen deltakelse av alle FNs medlemsland. En arbeidsgruppe om krigsforbrytelser ble ledet av komitéens formann Adriaan Bos og Hermann Von Hebel (Nederland). Arbeidsgrupper for jurisdiksjonsspørsmål ble ledet av henholdsvis John Holmes (Canada) og Erkki Kourula (Finland). Arbeidsgruppen for samarbeid mellom stater og Domstolen ble ledet av Pieter Krueger (Sør-Afrika). Arbeidsgruppen for prosessuelle spørsmål ble ledet av Silvia Fernández de Gurmendi (Argentina). Arbeidsgruppen for generelle strafferettslige prinsipper ble ledet av Per Saland (Sverige). Arbeidsgruppen for straffereaksjoner ble ledet av Rolf Einar Fife (Norge). Den forberedende komités valgte tillitsmenn og arbeidsgruppeledere inngikk i en uformell styringsgruppe («the extended Bureau»), som organiserte forhandlingsprosessens struktur og fremdrift. Gruppen hadde dessuten intersesjonale møter 19.- 30. januar 1998 i Zutphen (Nederland), og 6.- 8. mai 1998 i Courmayeur (Italia), for å forberede en samlet og konsolidert oversikt over alle innkomne tekstalternativer. Gjennom dokument A/CONF.183/2 ble dette utkastet samt utkast til sluttakt (A/CONF.183/2/Add.1); utkast til konferansens forretningsorden (A/CONF.183/2/Add.2), samt utkast til organiseringen av selve diplomatkonferansen sendt ut til alle stater i april 1998.

Avtaleutkastet inneholdende forslag til 116 artikler med til sammen over 1200 klammer med alternative opsjoner, skulle tjene som diplomatkonferansens arbeidsgrunnlag og utgangspunkt for sluttforhandlingene.

3.2 Diplomatkonferansen i Roma

Diplomatkonferansen fant sted i Roma 15. juni -17. juli 1998 i hovedkvarteret til FNs matvareorganisasjon (FAO) etter beslutning av FNs generalforsamling, resolusjon 52/160 av 15. desember 1997. Samme resolusjon ga FNs generalsekretær i oppdrag å sende ut formell invitasjon til konferansen, noe som ble gjennomført i note av 14. januar 1998.

Den norske forhandlingsdelegasjonen ble oppnevnt i statsråd 20. mars 1998 og bestod av følgende personer:

Avdelingsdirektør Rolf Einar Fife, Utenriksdepartementet (delegasjonsleder)

Rådgiver Kamilla H. Kolshus, Utenriksdepartementet

Førstekonsulent Jo Martin Stigen, Justis- og politidepartementet.

Som rådgivere ble følgende oppnevnt:

Riksadvokat Tor-Aksel Busch

Generaladvokat Arne Willy Dahl

Underdirektør Anne Herse, Justis- og politidepartementet

Førstekonsulent Lill Annette Bjørseth, Forsvarsdepartementet.

I tillegg ble Utenriksdepartementet gitt fullmakt til å oppnevne ytterligere medlemmer av og rådgivere for forhandlingsdelegasjonen. På selve konferansen deltok ikke ovennevnte rådgivere fra Riksadvokaten eller Justis- og politidepartementet, men følgende andre rådgivere ble oppnevnt og deltok i den norske delegasjonen:

Ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer, Justis- og politidepartementet

Assisterende riksadvokat Hans Petter Jahre, Riksadvokatembetet

Avdelingsdirektør Magnar Aukrust, Justis- og politidepartementet

Førstekonsulent Margrethe Søbstad, Justis- og politidepartementet

Oberst Jan Erik Wilhelmsen, Forsvarets Overkommando

Konsulent Atle Stensrud, Utenriksdepartementet.

På konferansens åpningsdag ble den tidligere italienske justisminister, Giovanni Conso, valgt til konferansens president, sammen med 31 visepresidenter. Presidenten, de 31 visepresidentene, samt formennene for hovedkomiteen (Committee of the Whole) og redaksjonskomiteen (Drafting Committee), utgjorde generalkomitéen (General Committee). Hovedkomiteen, som i realiteten fikk det overordnede ansvaret for behandlingen av alle substansspørsmål, ble ledet av Philippe Kirsch fra Canada med Silvia Fernández de Gurmendi (Argentina), Constantin Virgil Ivan (Romania) og Phakiso Mochochoko (Lesotho) som viseformenn. Yasumasa Nagamine (Japan) ble valgt som rapportør. Videre ble 25 personer valgt inn i redaksjonskomiteen, under ledelse av Cherif Bassiouni (Egypt). Fullmaktskomiteen bestod av representanter fra ni stater, hvorav USA og Norge fra Vestgruppen. Om disse komitéenes nasjonale sammensetning, vises for øvrig til punkt 19 i Sluttakten.

Konferansen hadde en tilnærmet universell deltakelse gjennom 160 påmeldte stater. Det var ingen stridsspørsmål knyttet til representasjonen eller fullmaktene til noen av de deltagende statene. Videre deltok representanter fra 17 mellomstatlige organisasjoner, 14 spesialiserte FN-organisasjoner og 124 frivillige organisasjoner. Over 400 journalister var akkreditert til konferansen.

I denne forbindelse er det grunn til å fremheve den aktive deltakelse av og nytten av innspill fra de frivillige organisasjoner, både i forbindelse med de forberedende møter 1994-1998 og under selve konferansen. Til sammen ca. 800 frivillige organisasjoner er organisert gjennom en paraplyorganisasjon, NGO-koalisjonen for en internasjonal straffedomstol (the «NGO Coalition for an International Criminal Court»), som har mottatt finansiell støtte fra norsk side. Under ledelse av William Pace (USA) har denne koalisjonen hatt stor betydning som pådriver for domstolsprosjektet. Blant norske organisasjoner representert i de forberedende møter og på diplomatkonferansen var Den norske Helsingforskomité og den norske avdeling av European Law Students Association (ELSA). En rekke organisasjoner, med Amnesty International, Human Rights Watch, International Commission of Jurists, Lawyers' Committee for Human Rights og No Peace Without Justice i spissen, produserte en rekke bakgrunnsdokumenter og tekstforslag under forhandlingsprosessen. Foruten informasjonsvirksomhet utad om forhandlingsprosessen og initiativer med henblikk på fremleggelse av konkrete tekstforslag, avga disse organisasjonene innspill av betydning for økt forståelse av en rekke problemstillinger. Denne informasjonsvirksomheten innad i forhandlingsprosessen viste seg ikke minst å være til stor støtte for delegasjoner som ikke var i besittelse av spesiell juridisk eller annen ekspertise.

Diplomatkonferansen ble åpnet med innlegg på regjeringsnivå fra en rekke stater. Det norske åpningsinnlegget ble holdt av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson. Hennes innlegg følger vedlagt.

Hovedkomiteen hadde sitt første møte tirsdag 16. juni 1998, og det ble lagt til grunn at strukturen for forhandlingsprosessens forberedende fase skulle videreføres under diplomatkonferansen for å håndtere de utestående spørsmål. Dette innebar at ansvaret for forhandlingene om de enkelte problemområder igjen ble delegert til tilsvarende arbeidsgrupper som under den forberedende komité. Disse gruppene ble med få unntak ledet av de samme arbeidsgruppeformennene, se pkt. 3.1 ovenfor. Arbeidsgruppene avholdt både formelle og uformelle møter, og særlige spørsmålsstillinger ble videre henvist til drøftelser i ulike undergrupper og konsultasjonsrunder. Der det ble oppnådd konsensusløsninger, ble vedkommende tekster fortløpende innrapportert til Hovedkomitéen, som så henviste teksten videre til konferansens Redaksjonskomité for språkteknisk gjennomgang og harmonisering i FNs seks offisielle språkversjoner. Til illustrasjon nevnes at arbeidsgruppen for straffereaksjoner, under ledelse av den norske delegasjonslederen, var i virksomhet under nesten hele konferansen. Dette hadde sammenheng med at det etter løsning av flere tekniske spørsmål gjensto betydelige motsetningsforhold knyttet til valg av de strengeste reaksjonsformer, herunder om dødsstraff kunne anvendes. De sistnevnte spørsmål ble først gjenstand for en fremforhandlet kompromissløsning i arbeidsgruppen på konferansens aller siste dager, se punkt 5.8 nedenfor.

I den fjerde uken av konferansen, var en rekke tekniske spørsmål løst, mens en ikke hadde oppnådd enighet om flere politiske nøkkelspørsmål. Dette gjaldt i vesentlig grad i forhold til vedtektenes del 2 om forbrytelseskategorier og -definisjoner, og ikke minst forutsetningene for å utløse Domstolens virksomhet (jurisdiksjonsreglene). På bakgrunn av den heller fastlåste situasjonen, tok hovedkomitéens formann, Philippe Kirsch, med støtte av de valgte tillitsmenn, et initiativ gjennom fordelingen av et diskusjonspapir datert 6. juli 1998 (A/CONF.183/C.1/L.53). Dokumentet var knyttet til hovedspørsmålene i vedtektenes del 2, men antall tekstalternativ var blitt redusert i et forsøk på å få fortgang i forhandlingene. Delegasjonene ble bedt om å gjøre rede for sine preferanser i forhold til de utestående hovedspørsmål, og i løpet av 8. og 9. juli 1998 holdt 109 stater innlegg om dette i Hovedkomiteen. NGO-koalisjonen utarbeidet på dette grunnlag en oversikt over de ulike staters holdninger, som ble publisert 10. juli 1998. På bakgrunn av de fremkomne preferanser, som bekreftet bred støtte til pådriverlandenes krav om en effektiv og uavhengig domstol, og etter nye uformelle konsultasjoner, ble et nytt diskusjonspapir presentert av byrået den 10. juli 1998 (A/CONF.183/C.1/L.59). Dette ble gjenstand for en ny debatt i Hovedkomiteen 13. og 14. juli 1998. På grunnlag av de fremkomne synspunkter og en serie bilaterale konsultasjoner med en rekke stater, tok hovekomitéens formann, med støtte av de øvrige tillitsmennene, initiativet til å legge fram et samlet utkast til traktat på 128 artikler. Da det hadde vist seg vanskelig å oppnå en konsensus av alle stater, gikk komitéens formann, med støtte av tillitsmennene, inn for en pakkeløsning som bygget i hovedsak på de tekstforslag som hadde oppnådd bredest mulig støtte i Hovedkomiteens debatter 8.- 10. og 13.-14. juli med noen tilpasninger etter lukkede konsultasjoner med enkelte stater eller grupper av stater. Utkastet bygget for det første på de tekster som var blitt ferdigbehandlet med konsensus i de ulike arbeidsgrupper, men inneholdt dessuten kompromissforslag for de utestående spørmål, særlig i del 2. Den samlede tekst ble formelt lagt fram natten før konferansens avslutningsdag fredag 17. juli (A/CONF.183/C.1/L.76).

Vedtakelsen fant sted etter en dramatisk innspurt i forhandlingene. Natt til 17. juli 1998 var det tredje «pakkeløsningsforslaget» lagt frem som det siste og endelige. Under møtet i Hovedkomiteen kvelden 17. juli 1998 skulle dette forslaget behandles, og det var håp om at det kunne vedtas uten endringer. Det ble imidlertid fremsatt flere endringsforslag. Først to indiske endringsforslag, om henholdsvis inklusjon av forbud mot kjernevåpen og eksklusjon av henvisninger til Sikkerhetsrådets kompetanse, deretter meksikanske endringsforslag om det siste, og til slutt amerikanske endringsforslag om innskrenkning av Domstolens jurisdiksjonsområde - i realiteten slik at det i alle tilfeller av internasjonale væpnete konflikter der det ble ført myndighetsgodkjente militære operasjoner, ville kreves at hjemstaten til forbryteren måtte være part i traktaten eller avgi særlig samtykke.

Endringsforslagene ble stanset som følge av ikke-behandlingsforslag («no action motions») fremsatt av Norge (se vedlegg med innleggene). I følge konferansens prosedyreregler kunne inntil to stater få talerett til støtte for ikke-behandlingsforslaget, mens inntil to stater kunne ta til orde for realitetsbehandling av endringsforslagene. Det norske ikke-behandlingsforslaget mot India ble støttet av Malawi (på vegne av SADC-landene) samt Chile, mens ingen stater talte til fordel for Indias forslag. Det norske ikke-behandlingsforslaget mot India fikk deretter støtte av 114 mot 16 stemmer og 20 avståelser. Dette kan ha vært medvirkende til at Mexico deretter begrenset seg til å be om at meksikanske motforestillinger mot traktatutkastet ble reflektert i konferansens offisielle referater. USA fastholdt imidlertid sine endringsforslag, som så ble gjenstand for et nytt ikke-behandlingsforslag av Norge. Det siste fikk støtte av Sverige og Danmark, mens Kina og Qatar støttet realitetsbehandling av det amerikanske forslaget. Ved voteringen fikk det nye norske ikke-behandlingsforslaget støtte av 113 stater mot 17 stemmer og 25 avståelser.

I sine innlegg, som er gjengitt som vedlegg til denne proposisjonen, forklarte Norge at ikke-behandlingsforslagene hadde sammenheng med behovet for å vurdere den foreslåtte pakkeløsning under ett. Forsøk på å gjenåpne teksten ved behandling av endringsforslag ville i realiteten medføre at det møysommelig oppbygde regelverket, som etter forholdene nøt den bredest mulige støtte i FN-miljøet, ville gå i oppløsning. Det ble videre vist til at Hovedkomitéens formann, Philippe Kirsch (Canada), ved fremsettelsen av tekstforslaget hadde oppfordret til å vurdere vedtektene som en helhet, der det var søkt å oppnå en delikat balanse for å imøtekomme en rekke ulike hensyn. Vedtektene ble deretter vedtatt av Hovedkomiteen uten avstemning.

Utkastet til vedtekter i nevnte dokument ble deretter vedtatt av konferansen i plenum 17. juni 1998. Vedtaket ble truffet ved overveldende flertall: 120 mot 7 stemmer og 21 avståelser. Samtlige vestlige stater unntatt USA stemte for vedtektene. Etter vedtakelsen i Hovedkomiteen hadde det vært håp om at vedtektene kunne vedtas uten avstemning også av konferansen i plenum. Konferansens prosedyreregler åpnet imidlertid for adgang til å kreve votering også i konferansen i plenum. USA påberopte seg retten til å be om uregistrert votering. For å få vedtatt vedtektene, krevde konferansens prosedyreregler et flertall på 2/3 av de stater som både var tilstede og avga stemme. Dertil krevdes at dette antallet utgjorde minst halvparten av samtlige stater som deltok på konferansen, det vil si minimum 81 stater siden antall deltagende stater var 160. Stemmetallene på 120 mot 7 stemmer og 21 avståelser, var klart tilstrekkelige for å sikre vedtakelse av pakkeløsningen.

Etter vedtakelsen ble det avgitt stemmeforklaringer fra India, Uruguay, Mauritius, Filippinene, Norge, Belgia, USA, Sri Lanka, Kina og Storbritannia. Tre av disse kunngjorde da at de hadde stemt mot vedtektene (USA, Israel og Kina). Det er ikke blitt bekreftet hvilke fire andre stater som stemte mot vedtektene, da det var uregistrert stemmegivning. Det fremgikk imidlertid at India ikke hadde funnet å kunne støtte vedtektene. I den norske stemmeforklaringen ble det lagt vekt på at vedtagelsen av vedtektene bygget på en pakkeløsning, som mange stater hadde utvist betydelig kompromissvilje for å oppnå, og der de enkelte bestanddeler må ses i sammenheng. Totalt sett legger vedtektene et egnet grunnlag for å sikre en uavhengig, effektiv og troverdig domstol. Det store antall sikringsmekanismer som er inkludert i vedtektene, anses samtidig å utgjøre et effektivt vern mot at Domstolen kan bli misbrukt i politiske øyemed. Samlet sett var man derfor fra norsk side meget tilfreds med forhandlingsresultatet, som markerer et historisk gjennombrudd for styrkingen av den internasjonale rettsorden.

Etter vedtakelsen av vedtektene og konferansens sluttakt fredag 17. juli 1998, ble Roma-vedtektene åpnet for undertegning. Til sammen 127 stater, herunder Norge, hadde undertegnet Sluttakten lørdag 18. juli 1998, mens 11 stater undertegnet vedtektene umiddelbart etter vedtakelsen. I tillegg undertegnet 16 stater vedtektene på en seremoni neste dag på Kapitol-høyden i Roma. På grunnlag av kgl. resolusjon av 21. august 1998, undertegnet Norge vedtektene 28. august 1998 i Roma.

Etter vedtakelsen av vedtektene fredag 17. juli 1998 ble FNs juridiske sekretariat gjort oppmerksom på at det var enkelte tekniske feil, herunder mindre oversettelsesfeil, i den vedtatte teksten. Feilene har sannsynligvis oppstått som følge av det enorme tidspresset på Sekretariatet ved konferansens avslutning, herunder i forbindelse med bestrebelsene på å få slutteksten oversatt til de seks offisielle FN-språk i tide. På denne bakgrunn, og etter at alle berørte stater ble gitt anledning til å inngi synspunkter på den tekniske fremgangsmåten for rettelser, og det ikke var innkommet avgjørende innsigelser til denne, ble det foretatt etterfølgende rettelser. En oversikt over rettelsene finnes i FN-dokument C.N.604.1999.TREATIES-18^*.

Roma-vedtektene og diplomatkonferansens sluttakt er lagt ut på internett under www.un.org/icc.

3.3 Hovedholdninger og grupperinger under forhandlingene

Denne multilaterale forhandlingsprosessen omfattet en rekke spørsmål og var preget av kompleksitet. Det krevdes både løsning av rettslige utfordringer og ivaretakelse av kryssende utenrikspolitiske hensyn. Foruten den generelle målsetningen om etablering av en internasjonal straffedomstol, som offisielt ikke ble bestridt av noen delegasjoner, var det en rekke problemstillinger som førte til skillelinjer mellom ulike staters tilnærminger, og kunne gi opphav til særlige interessegrupperinger eller koalisjonsdannelser. Det bør likevel understrekes at det ikke forelå noe entydig skille som fikk anvendelse for alle spørsmål, og selv innenfor sentrale interessegrupperinger knyttet til en spesiell spørsmålsstilling, kunne det foreligge prinsipielle eller taktiske meningsforskjeller.

Det er likevel grunn til å fremheve en særlig gruppe stater, som under forberedelsene til og gjennomføringen av diplomatkonferansen, spilte en spesielt aktiv rolle og søkte størst mulig grad av intern koordinering. Dette gjaldt den såkalte gruppen likesinnede stater («the like-minded group»), som hadde fremstått som pådrivere for avholdelse av en diplomatkonferanse for etablering av den internasjonale straffedomstol, og som gjennomgående ønsket en mest mulig uavhengig og troverdig dømmende institusjon. Blant de opprinnelige likesinnede stater kan det være grunn til å fremheve den sammenhengende ressursinnsats og aktive rollen til Australia, Argentina, Canada, Nederland, Sør-Afrika, Tyskland og de nordiske land, m.fl. De nordiske land hadde dessuten en tett koordinering og samarbeid på alle sentrale emner. Gruppen likesinnede stater ble gjenstand for en stadig utvidelse særlig under diplomatkonferansen, og omfatter pr. 1. november 1999 følgende stater: Andorra, Argentina, Australia, Belgia, Benin, Bosnia og Herzegovina, Brasil, Brunei, Bulgaria, Burkina Faso, Burundi, Canada, Costa Rica, Côte d'Ivoire, Chile, Danmark, Egypt, Estland, Fiji, Filippinene, Finland, Gabon, Georgia, Ghana, Guatemala, Hellas, Irland, Island, Italia, Jordan, Republikken Kongo, Republikken Korea, Kroatia, Latvia, Lesotho, Liechtenstein, Litauen, Luxemburg, Malawi, Malta, Namibia, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Samoa, Senegal, Sierra Leone, Singapore, Slovakia, Slovenia, Solomon-øyene, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika, Sverige, Sveits, Swaziland, Den tsjekkiske republikk, Trinidad og Tobago (i spissen for 12 karibiske stater), Tyskland, Ungarn, Uruguay, Venezuela, Zambia, Zimbabwe og Østerrike.

Videre er det grunn til å fremheve de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet (de såkalte P-5), Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. Disse statene inntok felles holdninger hva angår Sikkerhetsrådets rolle, herunder med henblikk på å sikre videst mulig myndighet for Sikkerhetsrådet i forhold til utløsning av Domstolens aktivitet, men også i spørsmål vedrørende kjernevåpen og legaliteten til andre våpensystemer. Denne gruppen ble imidlertid splittet i andre spørsmål, blant annet i kjølvannet av at Storbritannia ble medlem av den likesinnede gruppe forut for diplomatkonferansen. På konferansens avslutningsdag stemte Frankrike, Russland og Storbritannia for vedtektene, mens USA og Kina stemte imot.

Hovedopponentene til P-5 gruppen var en rekke alliansefrie stater, herunder India, Iran, Mexico og Egypt, som motsatte seg en rolle for Sikkerhetsrådet i relasjon til Domstolen. Disse statene gikk også inn for å inkludere et forbud mot bruk eller trussel om bruk av kjernevåpen i vedtektenes forbrytelsesdefinisjoner. I en rekke andre spørsmål, fremkom det likevel at disse alliansefrie stater var blant de mest skeptiske til en domstol og en hovedanklager med vide fullmakter. Samtidig var det blant disse stater en rekke talsmenn for at Domstolen burde få myndighet til å behandle andre forbrytelseskategorier, som for eksempel aggresjonsforbrytelsen, terrorisme og narkotikaforbrytelser. Blant hovedtalsmenn for å inkludere en eller flere av de sistnevnte forbrytelser, var araberstatene, Tyrkia og de karibiske stater.

En annen hovedinndeling kunne nok foretas mellom de stater som ut fra utenrikspolitisk profil og folkerettslige tradisjoner har akseptert jurisdiksjonen til internasjonale dømmende institusjoner eller menneskerettighetsorganer, og andre stater som ut fra suverenitetshensyn er tilbakeholdende mot å akseptere slike ordninger. Eksempelvis er det samlet sett et mindretall stater som har avgitt en generell forhåndsaksept av domsmyndigheten til Den internasjonale domstol i Haag eller akseptert individuell klagerett for FNs menneskerettighetskomité i Genève. Slike tradisjonelle forskjeller i tilnærmingen til internasjonale domstoler eller overvåkningsorganer gjenspeilte seg gjerne i de konkrete holdningene til utløsningsmekanismene for Domstolen og til spørsmålet om, og i så fall i hvilken utstrekning, hovedanklageren burde tilstås en egen initiativrett. Til dette må likevel bemerkes at den nærmest universelle oppslutning om fordømmelsen av de mest alvorlige internasjonale forbrytelser, herunder folkemord, la forholdene til rette for et utvidet forpliktende samarbeid i forhold til det som har vært tilfellet i relasjon til de institusjoner som er nevnt ovenfor.

Dessuten var det, avhengig av tema, betydelige meningsforskjeller og dannelse av interessegrupperinger på tvers av ovennevnte hovedinndelinger. Eksempelvis var det gjennomgående betydelige skillelinjer mellom de anglo-amerikanske og kontinentaleuropeiske rettskulturer i spørsmål om strafferettslige prinsipper og rettergangsordninger, herunder hovedanklagerens rolle og i spørsmålet om det burde være en større eller mindre grad av dommerkontroll på etterforskningsstadiet og under hovedforhandlingen. Videre var det betydelige meningsforskjeller mellom tilhengere og motstandere av dødsstraff. I arbeidet med definisjonene av forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser oppsto det dessuten meget tidkrevende tekstforhandlinger også ut fra prinsipielle motsetninger i syn på abortspørsmålet.

Flere pådriverland, blant dem Norge, la vekt på behovet for en domstol som er best mulig ut fra effektivitets- og rettssikkerhetshensyn, men som også kan samle bredest mulig politisk oppslutning. For å kunne fungere, må den kunne mobilisere prinsipiell og konkret støtte fra sentrale aktører. Dette gjelder ikke minst i situasjoner som angår opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet, og berører forholdet til FNs sikkerhetsråd og store såvel som små stater. Vesentlige forutsetninger er derfor ikke alene rettslig og politisk legitimitet, men også hensyntaken til avgjørende nasjonale interesser på det sikkerhetspolitiske området. Bredest mulig politisk støtte forutsetter også en nøye avveining av respekt for statlig suverenitet mot kravet om vern av menneskerettigheter og humanitærrettslige prinsipper. Pådriverlandene var imidlertid fast bestemt på at nevnte hensyn ikke måtte underminere Domstolens effektivitet og troverdighet.