Regjeringens forslag til lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996

I Prop. 102 LS (2014-2015) har regjeringen lagt frem forslag til lov om gjennomføring i norsk rett av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn.

Lovforslaget finner du her.

Forslaget er nå til behandling i Stortinget. Etter at Stortinget har behandlet proposisjonen og samtykket i forslaget, kan loven tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Konvensjonen stiller krav om at hvert land oppretter en sentralmyndighet som skal samarbeide med sentralmyndighetene i andre konvensjonsstater, veilede om konvensjonen og informere om lover og tjenester. Ratifikasjon kan først skje etter at Kongen har utpekt en sentralmyndighet.

1. Innledning

Ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 gjør det nødvendig medenkelte endringer i norsk rett. Det foreslås i tillegg enkelte lovendringer som legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål. Departementet foreslår en egen lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996, samt endringer i barneloven, barnevernloven og ekteskapsloven.

Proposisjonen bygger på høringsnotat av 30. september 2013. Departementet mottok høringsuttalelser fra 50 høringsinstanser, hvorav 30 har avgitt merknader. De fleste høringsinstansene støtter uttrykkelig ratifikasjon, ingen går imot.

2. Konvensjonen

Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn.[1] Internasjonal privatrett er regler om hvilken stats rett som skal anvendes i saker som har tilknytning til flere stater, slik at det ikke oppstår konflikter mellom rettssystemer- og regler.

Global mobilitet fører til at stadig flere barn har tilknytning til flere stater. Dette innebærer at barnet kan være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje, og eventuelt ha eiendom i en fjerde stat. Barn med tilhørighet til flere stater, kan være mer utsatt og det kan være ekstra krevende å ivareta og beskytte disse barna. Formålet med Haagkonvensjonen 1996 er økt vern for barn i internasjonale situasjoner, og økt internasjonalt samarbeid på dette område. Ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 vil gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker – og kan legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for de aktuelle barna. Konvensjonens regler og system legger blant annet til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den annen forelder flytter til en annen stat. Haagkonvensjonen 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen 1980) og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke sammen og forsterke hverandre.

Konvensjonens hovedbestemmelser om internasjonal privatrett og samarbeid er følgende:

  • Det er staten der barnet har vanlig bosted som kan treffe beskyttelsestiltak (jurisdiksjon). Som et utgangspunkt vil barnets vanlige bosted være der barnet etter en konkret og samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. Staten der barnet oppholder seg kan likevel treffe hastevedtak og midlertidige vedtak. En sak eller deler av en sak kan overføres mellom stater der dette er til barnets beste.
  • Myndighetene i den staten som treffer beskyttelsestiltaket skal anvende sin egen stats lov (lovvalg). Det er egne regler om lovvalg for foreldremyndighet som følger av loven eller er avtalt, som blant annet innebærer at foreldremyndighet som er tildelt i barnets tidligere bostedsstater vil bestå i barnets nye vanlige bostedsstat.
  • Avgjørelser om beskyttelsestiltak truffet i én konvensjonsstat anerkjennes og kan gjennomføres (fullbyrdes) i andre konvensjonsstater.
  • Konvensjonen legger til rette for økt samarbeid og informasjonsutveksling.
  • Hver stat skal utpeke en sentralmyndighet som skal samarbeide med andre sentralmyndigheter, veilede om konvensjonen og informere om nasjonale (interne) regler mv.

Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak rettet mot barn. Den berører foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon samt forvaltning av barnets formue. Konvensjonen pålegger ikke statene å innføre nye beskyttelsestiltak eller utvikle eksisterende beskyttelsestiltak for barn. Beskyttelsestiltak som sådan – og innholdet i disse – reguleres i hovedsak av statenes interne lovgivning og menneskerettighetene. FNs barnekonvensjon er her sentral. Haagkonvensjonen 1996 legger til rette for at barns beskyttelsesbehov kan oppfylles der barnets person eller formue har tilknytning til to eller flere stater.

Det er sterkt ønskelig at Norge ratifiserer Haagkonvensjonen 1996. 41 stater er nå tilsluttet konvensjonen, herunder EU-statene som også har en intern EU-regulering på plass. Ratifikasjon vil gi norske myndigheter et nytt virkemiddel til å forebygge og løse internasjonale barnevernsaker, foreldretvister og barnebortføringssaker. Ratifikasjon vil gi Norge et regelverk mer på linje med EU-statene, og styrker Norges omdømme.

3. Oversikt over lovforslagene

Lov om Haagkonvensjonen 1996

Haagkonvensjonen 1996 foreslås gjennomført ved inkorporasjon. Dette betyr at konvensjonen gjelder som norsk rett. Departementet har utarbeidet et forslag til lov om gjennomføring av konvensjonen i norsk rett. Loven vil inneholde en inkorporasjonsbestemmelse. I tillegg foreslås det inntatt i loven enkelte øvrige bestemmelser som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen 1996, eller som skal sikre en best mulig tilpasning i norsk rett til konvensjonen. Det foreslås at Kongen oppnevner en sentralmyndighet og at det kan gis forskrifter om sentralmyndighetens oppgaver. Det foreslås videre en bestemmelse om overføring av personopplysninger. Kommunen skal bistå sentralmyndigheten med å samle inn opplysninger i saker etter konvensjonen, og står fritt i organiseringen av dette arbeidet internt. Det foreslås en bestemmelse som utpeker myndighetene som kan behandle anmodninger om overføring av hele eller deler av saken til en annen stat.

Barneloven og ekteskapsloven       

Departementet foreslår å endre barnelovens bestemmelse om jurisdiksjon, fordi dette er nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Hovedregel etter konvensjonen er at saker behandles der barnet har vanlig bosted. Departementet foreslår at «vanlig bosted» blir det generelle jurisdiksjonsgrunnlaget i saker om foreldreansvar mv. Departementet foreslår videre enkelte endringer i bestemmelser om jurisdiksjon i barneloven og ekteskapsloven, og om lovvalg og anerkjennelse i barneloven, som har til formål å bidra til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

I tillegg fremmes forslag om materielle endringer i barneloven som legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål. Endringene som foreslås kan blant annet bidra til å forebygge barnebortføring, og motvirke at barn etterlates i utlandet. Følgende hovedforslag fremmes:

  1. Det presisere nærmere i hvilke tilfeller foreldre må avtale/samtykke for at barnet kan flytte til eller ta opphold i et annet land.
    Forelder med foreldreansvar kan i dag bestemme flytting ut av landet. Ved felles foreldreansvar må begge samtykke, og hver forelder kan i slike tilfeller bare ta barnet med på kortere utenlandsreiser uten samtykke. Departementet foreslår at barneloven endres for å presisere at samtykke skal innhentes også der et avtalt opphold forlenges eller endres, inkludert der barnet etterlates.
  2. Det innføres krav om samtykke fra barn over 12 for å kunne flytte ut av landet, ta opphold utenfor landet eller foreta utenlandsreiser – når dette skjer uten forelder med foreldreansvar.
    Departementets forslag innebærer en ny og særskilt bestemmelse om barns medvirkning.
  3. Foreldre gis rett til å reise sak for domstolen om flytting med barnet ut av landet.
    Forslaget innebærer at domstolens kompetanse i foreldretvister utvides, idet det i dag bare kan reises sak om foreldreansvar, bosted eller samvær. Domstolsbehandling av slike saker, inkludert saker om flytting, skal være siste utvei for foreldre – etter at forsøk på mekling er uttømt. Vilkåret om barnets beste gjelder.
  4. Reglene om melding for avtaler og avgjørelser om foreldreansvar endres.
    I dag gjelder det en meldeplikt til Folkeregisteret etter barneloven for avtaler (og norske avgjørelser) om foreldreansvar. Avtaler som ikke er meldt til Folkeregisteret, er uten rettsvirkning. Det foreslås presisert at det er avtaler inngått i samsvar med norsk rett, mellom foreldre om felles barn, som kan meldes til folkeregistermyndigheten.

Barnevernloven

Ratifikasjon gjør det nødvendig å endre jurisdiksjonsbestemmelsen i barnevernloven § 1-2. I tillegg foreslår departementet å lovregulere frivillige plasseringer i utlandet i ny § 4-4 a, samt frivillige plasseringer i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak.

  1. Endring i barnevernloven § 1-2.


    Departementet foreslår å endre jurisdiksjonsbestemmelsen i § 1-2, slik at den er i samsvar med jurisdiksjonsreglene i Haagkonvensjonen 1996. Departementet ønsker å innta vanlig bosted som jurisdiksjonsgrunnlag. Det fremgår av forslaget at når barn har vanlig bosted og oppholder seg i riket, gjelder lovens bestemmelser om tjenester og tiltak. Dette vil si at barnevernet kan treffe alle typer tiltak. Det samme vil gjelde for barn som er flyktninger, internt fordrevet eller der barnets bosted ikke lar seg fastsette.
    Departementet foreslår også å presisere ytterligere i lovbestemmelsen hvilke tiltak som gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. For denne gruppen barn kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24.
    Endringen i § 1-2 får ikke betydning for barneverntjenestens plikt til å treffe frivillige hjelpetiltak og andre midlertidige tiltak overfor barn som oppholder seg i Norge.  Departementet foreslår derfor å presisere i § 1-2 at for barn som oppholder seg i riket, men som har vanlig bosted i en annen stat, gjelder vedtak etter §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29.
  2. Forslag til ny § 4-4 a første ledd om plassering i utlandet som et hjelpetiltak.


    Departementet foreslår å lovregulere at barneverntjenesten skal kunne treffe midlertidig vedtak om frivillig plassering i et konkret fosterhjem eller en institusjon i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Det skal rent unntaksvis være adgang til å plassere et barn i et fosterhjem eller en institusjon i utlandet. Det kan i enkelte tilfeller være til barnets beste å bli plassert i et fosterhjem eller en institusjon i en stat som barnet har tilknytning til. Departementet ønsker ikke å åpne for plassering i utlandet etter omsorgsovertakelse.
    En rekke vilkår må være oppfylt for at barneverntjenesten skal kunne beslutte plassering i utlandet, se forslaget til ny § 4-4 a første ledd. For det første må vilkårene for hjelpetiltak etter § 4-4 være oppfylt. Plasseringen skal også være forsvarlig og til det enkelte barns beste. Barnets tilknytning til staten skal tillegges særlig vekt. Andre relevante momenter vil være barnets tilknytning til aktuelle omsorgspersoner, barnets eget ønske, nærhet til eventuelle søsken, barnets kjennskap til den nye statens kultur og språk.  Det stilles også krav om at barnets rettigheter er ivaretatt i samsvar med barnevernloven § 4-1 og § 6-3. Barnets mening skal fremgå av sakens dokumenter. Barn over 12 år og foreldre med foreldreansvar må samtykke til plasseringsstedet. Det kreves at staten der barnet ønskes plassert har et forsvarlig tilsyn. Videre stilles det vilkår om at barneverntjenesten har inngått en avtale med utenlandske myndigheter om tilsyn og oppfølging av barnet etter plassering og om kostnadsfordelingen. Haagkonvensjonen artikkel 33 som gir regler om prosedyrer for slike plasseringer skal være oppfylt.
  3. Forslag til ny § 4-4 a annet ledd om plassering i Norge på bakgrunn av et utenlandsk vedtak.


    Departementet foreslår at barneverntjenesten skal kunne samtykke til plassering av et barn i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge etter anmodning fra utenlandske myndigheter som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996, se forslag til § 4-4 a annet ledd i lovforslaget. Samtykke er betinget av at ovennevnte vilkår i § 4-4 a første ledd er oppfylt. Det vil ikke være mulig med en plassering i Norge hvis barnet ikke sikres nødvendig oppholdstillatelse. Barneverntjenesten må derfor søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet der dette er nødvendig. Barneverntjenesten kan ikke samtykke til plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Justis- og beredskapsdepartementet vil vurdere behovet for å innføre en særregel i utlendingsregelverket som kan gi utenlandske barn adgang til å få oppholdstillatelse i slike tilfeller. 


[1] Med «foreldremyndighet» menes foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold som er bestemmende for rettigheter og ansvar foreldre, verger eller andre rettslige representanter har med hensyn til barnets person eller barnets formue.