St.prp.nr. 34 (1997-98)

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Singapore til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Singapore den 19. desember 1997

 

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 6. februar 1998, godkjent i statsråd samme dag.

 

1 Innledning

Den 19. desember 1997 ble det i Singapore undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt mellom Norge og Singapore. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 3. oktober 1997. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av ambassadør Knut Solem og på Singapores vegne av Koh Cher Siang, Commissioner of Inland Revenue. Den nye overenskomsten skal avløse den gjeldende dobbeltbeskatningsavtale av 18. oktober 1984.

Overenskomsten trer i kraft på den dagen da begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2 Generelle bemerkninger

Etter anmodning fra norske myndigheter ble det i 1996 innledet forhandlinger i Singapore mellom Norge og Singapore om en ny skatteavtale. Ved avslutningen av annen forhandlingsrunde i Oslo ble utkast til overenskomst parafert den 28. mai 1997. Den norske delegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Odd Hengsle, Finansdepartementet.

I gjeldende overenskomst, som ble undertegnet 18. oktober 1984, er det i tillegg til OECD-mønsteret, tatt hensyn til det mønsterutkast som er utarbeidet av FN vedrørende skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Singapores økonomi er imidlertid styrket siden inngåelsen av gjeldende overenskomst og den nye avtalen bygger derfor i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som er utarbeidet av OECD. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra denne mønsteravtalen. Blant annet har den bestemmelser om virksomhet og arbeid utenfor kysten, tilsvarende slike som finnes i mange skatteavtaler Norge har inngått de senere år.

Overenskomsten skal inngås på engelsk. Den engelske teksten og en norsk oversettelse følger som vedlegg.

3 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter overenskomsten personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter bare inntektsskatt. Den berører således ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 a) at overenskomsten også får anvendelse på Norges kontinentalsokkel for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at overenskomsten ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt eller hjemmehørende både i Norge og i Singapore. Etter Singapores interne regler anses en fysisk person for å være bosatt der hvis han oppholder seg i Singapore mer enn tilsammen 183 dager i løpet av et skatteår.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD-mønsteret her har en nedre grense på 12 måneder. For øvrig inneholder punkt 3 b) en bestemmelse som avgjør når ytelse av tjenester, f eks konsulenttjenester i den annen stat gjennom ansatte eller annet personell utgjør et fast driftssted. Bestemmelsen har sitt utspring i FN's mønster for skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Grensen settes ved en varighet av tjenestene som tilsammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode, tilsvarende den som er satt for utøvere av fritt yrke i artikkel 14.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre fast driftssted.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å fordele beskatningsgrunnlaget og derved forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Bestemmelsen er i samsvar med OECD-mønsteret. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

Samsvarende med OECD-mønsteret, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller således utenfor driftsstatens beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»). Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 g). Dette innebærer at det bare er inntekt fra transport med skip eller luftfartøy som omfattes av bestemmelsen. Skips- og luftfartsinntekter som skriver seg fra annen virksomhet faller utenfor denne bestemmelsen og reguleres av de alminnelige bestemmelser i artikkel 7.

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport, samt leie av skip eller luftfartøy på bare-boat basis, bare kunne skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Bestemmelsen har ikke lenger rekkevidde enn det som følger av den vanlige forståelsen av bestemmelsen og som fremgår av OECD's egne kommentarer til OECD-modellen. En har likevel valgt å klargjøre bestemmelsens rekkevidde.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortiet SAS. Etter punkt 4 er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (SAS Norge ASA) og som står i forhold til SAS Norge ASA's andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 54 første ledd.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Bestemmelsen er i hovedsak i lik OECD-mønsteret.

Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 b) begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver til dividendene.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 6 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 6 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.)

I punkt 3, jf punkt 4, er det gitt visse unntak fra Norges rett til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder tilfellet hvor dividenden oppebæres av Singapores regjering samt de institusjoner som er nevnt i punkt 4 b). Singapore har for tiden ikke kildeskatt å dividender. Dersom det skulle bli innført en slik skatt er det gjort unntak i punkt 8 b) for dividender til den norske regjering, Norges Bank, Petroleumsfondet og Folketrygdfondet. I tillegg kan de kompetente myndigheter til enhver tid avtale at dividender som oppebæres av et offentligrettslig organ eller en institusjon som helt eller hovedsakelig er eid av en av de kontraherende staters regjeringer skal være unntatt fra kildeskatt i den annen kontraherende stat, jf punkt 4 c) og punkt 8 b) underpunkt (iv).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overenstemmende med OECD's mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf artikkelens punkt 1, og i den stat hvor renten skriver seg fra, jf artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat skal dog ikke overstige 7 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3, jf punkt 4, er det fastsatt en del unntak fra bestemmelsen om kildeskatt. Således er det for Norges del fastsatt at renter som mottas av en lokal forvaltningsmyndighet, Norges Bank, Petroleumsfondet, Folketrygdfondet, Garantiinstituttet for Eksportkreditt samt A/S Eksportkreditt skal være fritatt for kildeskatt i Singapore. I tillegg kan de kompetente myndigheter til enhver tid avtale at renter som mottas av et offentligrettslig organ eller en institusjon som helt eller hovedsakelig er eid av en av den norske regjering skal være unntatt fra kildeskatt i Singapore jf punkt 4 b) underpunkt (vii).

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 7 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Definisjonen av royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret ved at godtgjørelse for bruken av eller retten til til å bruke industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er inkludert i begrepet royalty.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter artikkel 13 punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av aksjer i selskap hvor minst tre fjerdedeler av formuen består av slik fast eiendom, for eksempel et eiendomsselskap, jf artikkel 13 punkt 4. Det er imidlertid gjort unntak fra forannevnte for aksjer som omsettes på en anerkjent børs.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere knyttet til driften av slike skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Etter punkt 5 har en kontraherende stat rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer og andre selskapsrettigheter i et foretak hjemmehørende denne stat i inntil 5 år etter at aksjonæren har flyttet til den annen stat. Regelen omfatter også gevinst ved avhendelsen av opsjoner eller andre finansielle instrumenter knyttet til aksjer eller selskapsrettigheter som nevnt.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsen presiserer at den kun omhandler fysiske personer. I den utstrekning slik virksomhet som beskrevet i definisjonen drives av et selskap, er det artikkel 7 som kommer til anvendelse. Samsvarende med OECD-mønsteret kan slik inntekt skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse som avviker noe fra OECD-mønsteret, således at en person som oppholder seg i denne stat i ett eller flere tidsrom som til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode, skal anses for å ha et fast sted her.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i artikkel 17.

Bestemmelsen må også sees i sammenheng med at artikkel 5 punkt 3 a), jf artikkel 7 som fastslår at ytelser av tjeneste gjennom ansatte eller annet personell kan medføre at det foreligger fast driftssted.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i punkt 2 b). I tillegg er det satt som vilkår for unntaket fra beskatning at arbeidsgiver og arbeidstaker må være hjemmehørende i samme land.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. I likhet med tilsvarende bestemmelse i den eksisterende avtale skal slik inntekt bare kunne beskattes i den stat hvor arbeidstakeren er bosatt.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når besøket i den ene staten helt eller hovedsakelig er understøttet av offentlige midler fra den annen stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler private pensjoner som utbetales i anledning tidligere lønnsarbeid. Slike pensjoner kan bare skattlegges i den stat hvor den som oppebærer slike inntekter er bosatt. Andre private pensjoner skattlegges i henhold til bestemmelsene i artikkel 22 (annen inntekt). Offentlige pensjoner beskattes etter reglene i artikkel 19 (offentlig tjeneste). Bestemmelsen er i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkel 19inneholder bestemmelser om beskatning av offentlige lønns- og pensjonsutbetalinger. Samsvarende med OECD-mønsteret er beskatningsretten til lønnsutbetalinger, med enkelte mindre unntak, tillagt den stat som utreder slik godtgjørelse, jf punkt 1. Når det gjelder offentlige pensjonsutbetalinger avviker artikkel 19 punkt 2 fra OECD-mønsteret ved at bostedsstaten, i tillegg til den stat som utreder pensjonen, er tillagt en subsidiær beskatningsrett.

I punkt 3 er det i overenstemmelse med OECD-mønsteret gjort unntak fra bestemmelsen i punktene 1 og 2 når lønnen eller pensjonen utbetales i anledning tjenester som er ytet i forbindelse med offentlig forretningsvirksomhet.

Artikkel 20 punkt 1 fastsetter at studenter, eller forretningslærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet).

Da Singapore ikke har noen kontinentalsokkel er artikkelen unilateral.

Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av Norge skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i Norge, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i Norge. Punkt 3 tar videre sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2 og 3, for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Er foretaket som utøver slik virksomhet hjemmehørende i Singapore skattlegges slik fortjeneste der.

I punkt 5 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i Norge såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode eller vedkommende er ansatt hos en norsk arbeidsgiver. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 5 b) som fastsetter at lønnsinntekter som en person bosatt i Singapore oppebærer for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, bare skal kunne skattlegges i Singapore. Bestemmelsen gir samme resultat som den som gjelder for personer ansatt ombord i skip som går i internasjonal fart, jf artikkel 15 punkt 3.

Punkt 6 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger Norge. Når det gjelder gevinst ved avhendelse av aksjer som nevnt er det gjort unntak for aksjer som omsettes på en anerkjent børs.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Bestemmelsen avviker fra OECD's mønsteravtale. I likhet med gjeldende avtale kan slik inntekt beskattes i den stat der inntekten har sin kilde. Norge vil som bostedsstat i slike tilfelle gi kredit for skatt betalt i Singapore.

Artikkel 23 inneholder en bestemmelse om begrensning av skattefritak i den ene stat pga skatteplikt i den annen stat når skatteplikten er begrenset til beløp som overføres (remitteres) dit. Det er i norsk skattelovgivning ikke bestemmelser som begrenser skatteplikten for en person bosatt i Norge til den delen av et inntektsbeløp fra utlandet som blir tatt hjem. Slike bestemmelser finnes i Singapores lovgivning, og begrensningsregelen er derfor nødvendig for å unngå at ikke-remitterte beløp blir ubeskattet i begge stater. Tilsvarende bestemmelse finnes i gjeldende overenskomst, samt i andre skatteavtaler med land med tilsvarende lovgivning, f eks Storbritannia.

Artikkelen inneholder et unntak for inntekt som oppebæres av offentlig myndighet i Singapore.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

I motsetning til i gjeldende avtale anvender nå både Norge og Singapore godskrivelsessystemet, (kreditsystemet) som metode for å unngå dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende innebærer dette at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av overenskomstens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Singapore. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Singapore (kildestaten), jf punkt 2. Motsvarende gjelder for Singapore, jf punkt 1.

I gjeldende avtale benytter Norge den ordinære fordelingsmetoden med progresjonsforbehold. I den nye avtale går Norge over til å anvende den alternative fordelingsmetoden på inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Singapore til beskatning. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på Singaporedelen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Singapore.

På samme måte som i gjeldende avtale er det i punkt 2 c) fastsatt at dividender som utdeles av selskap hjemmehørende i Singapore til et norsk selskap som eier minst 25 prosent av aksjekapitalen og som kontrollerer en tilsvarende andel av stemmene i det utdelende selskapet, være fritatt for beskatning i Norge.

I artikkelens punkt 2 d) er det inntatt en særbestemmelse hvoretter dividender som er fritatt for skatt i Singapore i henhold til den særskilte lovgivning om skattemessige incentiver til fremme av den økonomiske utvikling, også skal være fritatt for beskating i Norge. Videre er det i punkt 2 e) fastsatt at de fradrag som etter punkt 2 a) skal gis ved beskatningen i Norge, skal være upåvirket av de skattelettelser gitt i medhold av nevnte lovgivning. Disse bestemmelser som har til hensikt å ivareta at særskilte bestemmelser i Singapore's lovgivning om incentiver til fremme av den økonomiske utvikling skal komme skattyteren til gode og ikke de norske skattemyndigheter, er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i den nåværende avtale. På bakgrunn av at Norge nå ikke lenger ønsker å ha slike bestemmelser i sine skatteavtaler og Finanskomiteens flertall i forbindelse med godkjenning av skatteavtalen med Nepal (Innst S nr 42 (1996-97)) bad: «.... Finansdepartementet så langt som mulig å unngå slike bestemmelser i fremtidige skatteavtaler som skal inngås, og at denne artikkelen ikke videreføres under reforhandling av avtaler som allerede er inngått.», ble det oppnådd enighet om at disse bestemmelsene skal opphøre å ha virkning for skatteår som begynner etter 31. desember 2001. Norske bedrifter som i dag nyter godt av reglene vil således få en kort overgangstid til å tilpasse seg de nye reglene.

Artiklene 25-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 28).

Artiklene 29-30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 29 trer overenskomsten i kraft på den dagen da begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Fra dette tidspunkt vil overenskomsten mellom Norge og Singapore til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skattundragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet den 18. oktober 1984, opphøre å ha virkning.

 

Tilråding

Finans- og tolldepartementet

tilrar:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Singapore til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Singapore den 19. desember 1997.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Singapore til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Singapore den 19. desember 1997, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.