§ 11-8 – Rettsvirkninger av hensynssone etter bokstav d for båndlegging i påvente av vedtak

Departementet viser til e-post 26. juni 2025 fra Statsforvalteren i Møre og Romsdal.

Statsforvalteren ber her om at departementet avklarer et spørsmål knyttet til hensynssone for båndlegging etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 11-8 tredje ledd bokstav d. Spørsmålet gjelder hva som er rettsvirkningen der slik hensynssone brukes for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven. Mer konkret spør Statsforvalteren om en søknad om tiltak i strid med hensynssonen i slike tilfeller skal avslås, avvises eller stilles i bero (på lignende måte som dersom det gjelder et midlertidig forbud mot tiltak etter pbl. § 13-1).

Departementets vurdering

Kommunene plikter å ha en arealplan som dekker hele kommunen (kommuneplanens areal­del), jf. pbl. § 11-5 første ledd. Kommuneplanens arealdel (heretter kun kommuneplanen) skal følgelig angi arealformål for hele kommunen. I tillegg kan kommuneplanen vise hensyn og forhold som inngår i oppramsingen i pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav a til f som hen­syns­soner. Forholdet mellom disse er at arealformål angir konkret hva et areal kan brukes til, mens hensynssoner viser hvilke viktige hensyn som må iakttas innenfor sonen, uavhengig av arealformålet, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008), spesialmerknadene til § 11-8.

Det er hensynssone etter bokstav d som er aktuell her, og denne bestemmelsen lyder slik:

«Sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, eller som er båndlagt etter slikt rettsgrunnlag, med angivelse av formålet.

Båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover er tidsbegrenset til fire år, men kan etter søknad til departementet forlenges med fire år.»

Bestemmelsen åpner for å fastsette hensynssoner i to ulike tilfeller, ved båndlegging i på­vente av vedtak etter plan- og bygnings­loven eller andre lover, og der et område allerede er båndlagt etter plan- og bygningsloven eller andre lover. Statsforvalterens spørsmål gjelder førstnevnte. Når det er fastsatt hensynssone for å vise arealer som allerede er båndlagt, følger retts­virkningen av båndleggingen av vedtaket som fast­setter bånd­leggingen. Departe­mentet avgrenser derfor i denne tolknings­­uttalelsen mot eksisterende båndlegging.

For å kunne ta stilling til rettsvirkningen av en hensynssone om båndlegging i påvente av vedtak, må bestemmelsens innhold avklares nærmere. Første spørsmål er om det kan gis rettslig bindende bestemmelser til denne hensyns­sonen.

Det følger av pbl. § 11-8 andre ledd at det i nødvendig utstrekning skal angis «hvilke bestem­melser og retningslinjer som gjelder eller skal gjelde i medhold av loven eller andre lover for å ivareta det hensynet sonen viser». Det fremgår av Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) side 217 at det med bestemmelser til hensynssoner menes bestemmelser som gir rettslig bindende begrensninger. Andre ledd er imidlertid ikke en selvstendig hjemmel for å gi rettslig bindende bestemmelser – en slik hjemmel må finnes i tredje ledd for den aktuelle sonen eller andre steder i loven.

Etter ordlyden i pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d er det ingen adgang til å gi bestem­melser til denne hensynssonen. For hensynssonene nevnt i bokstav a til c fremgår det eksplisitt at det kan fastsettes bestemmelser. En naturlig for­ståelse av ordlyden, sammenholdt med hen­synet til sammenhengen i regelverket, taler derfor klart mot at det er adgang til å gi rettslig bindende bestemmelser til hensynssone d. Forarbeidene sier heller ikke noe tydelig om adgangen til å gi bestemmelser til denne hensynssonen. Følgende fremgår imidlertid av spesialmerknaden til § 11-8 andre ledd:

«De bestemmelser som gjeldende lov har om båndlegging i § 20-4 nr. 4 skal nå knyttes til hensynssoner.»

Et slikt utsagt i forarbeidene er neppe tilstrekkelig til å tolke inn en hjemmel for å gi bestem­melser til hensynssone d når ordlyden er taus om dette. Departe­mentet legger derfor til grunn at det ikke er adgang til å gi rettslig bindende bestemmelser til hensyns­sone d.

Statsforvalterens spørsmål gjelder konkret hensynssone for båndlegging i påvente av et reguleringsvedtak. Departementet presiserer at selv om det ikke er hjemmel for å gi bestem­melser til selve hensynssonen, er det adgang til å gi bestemmelser som har hjemmel i pbl. §§ 11-9 til 11-11. Etter pbl. § 11-9 nr. 1 kan kommunen, uavhengig av arealformål, vedta bestemmelser om krav om reguleringsplan for visse arealer eller for visse tiltak. Dersom kommunen ønsker å legge restrik­sjoner på et areal inntil det er regulert, vil det riktige virke­middelet ofte være å vedta bestemmelser om krav om reguleringsplan med hjemmel i pbl. § 11-9 nr. 1. I slike tilfeller skal en søknad om tiltak i strid med kravet om reguleringsplan avslås med hjemmel i pbl. § 21-4 første ledd, fordi den er i strid med kom­mune­planen. Det vil imidlertid ikke alltid være aktuelt å stille krav om reguleringsplan, typisk der det ikke er tatt stilling til hvilket område som skal benyttes til et bestemt formål, som utbygging av en vei. Se nærmere om dette nedenfor.

Spørsmålet videre er om hensynssonen for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover i seg selv medfører rettsvirkninger.

Etter ordlyden skal kommunen ved bruk av hensyns­sonen angi «formålet» for bånd­leggingen. Dette er ikke arealformål, ettersom arealet uansett skal ha et areal­formål, uav­hengig av hensynssonen. Med «formålet» menes en nærmere redegjørelse for hva vedtaket som båndleggingen gjøres i påvente av, skal verne, for eksempel natur­hensyn dersom det gjelder vedtak etter naturmangfoldloven. Spørsmålet blir mer konkret om selve sonen med angivelse av formål medfører restriksjoner slik at det ikke kan gis tillatelse til tiltak som strider mot for­målet for båndleggingen. Hensyns­sonen vil da innebære en avslags­hjemmel.

For hensynssoner generelt følger det av pbl. § 11-8 første ledd første punktum at kommune­planen skal vise «hensyn og restriksjoner som har betydning for bruken av areal». Dette forutsetter at hensyns­soner kan innebære restriksjoner. Første punktum gir imidlertid ikke i seg selv hjemler for slike restrik­sjoner – hjemmel må eventuelt finnes i tredje ledd.

Tredje ledd bokstav d åpner som nevnt for å fastsette soner for «bånd­legging» i påvente av arealbruksvedtak. Ordet «båndlegging» tilsier at det blir lagt noen restriksjoner på området som sonen gjelder. En naturlig forståelse av ordlyden tilsier dermed at bruk av denne hen­syns­sonen medfører rettsvirkninger for arealet som omfattes av båndleggingen.

Det fremgår av pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d andre ledd at båndlegging i påvente av ved­tak etter plan- og bygningsloven eller andre lover i utgangspunktet er tidsbegrenset til fire år. Lovens angivelse av tidsavgrenset virkning kan tilsi at slik hensynssone har direkte retts­virkning.

Lovens forarbeider avklarer ikke spørsmålet direkte, men enkelte uttalelser kan sies å trekke i ulike retninger. I Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) heter det i særmerknaden til § 11-8:

«Hensikten med å skille ut hensynssoner på denne måten, er å vise hvilke viktige hensyn som må iakttas innenfor sonen, uavhengig av hvilken arealbruk det plan­legges for.»

Formuleringen om at hensynene «må iakttas» er ikke klar, men kan tolkes som at de angitte hensynene kun skal vurderes.

Videre samme sted fremgår:

«Bestemmelser til hensynssoner gir rettslig bindende begrensninger – også for private – på bruken av et areal ut fra det hensynet som skal ivaretas.

---

Hvilke arealrestriksjoner som gjelder i sonen etter plan- og bygningsloven skal fremgå av egne bestemmelse tilknyttet sonen.»

Dette kan tale for at det bare er bestemmelser til hensynssoner som gir retts­virkninger. At bestemmelser kan medføre rettslige begrensninger utelukker ikke at også sonen i seg selv kan ha slike virkninger, selv om det ville vært naturlig at det fremgikk dersom noen av sonene var ment å ha slik direkte rettsvirkninger.

I særmerknaden til pbl. § 11-8 første ledd heter det i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008):

«Første ledd klargjør at planen i nødvendig utstrekning skal vise hensyn og restrik­sjoner som legger faktiske eller rettslige premisser for arealbruken. Hensynssonene utgjør en kartfestet inntegning av hva det er nødvendig å ta hensyn til ved plan­leggingen av arealene. Det kan gjelde vedtak om arealrestriksjoner etter andre lover. Eksempler på det er restriksjonssoner rundt og over flyplasser etter luftfarts­loven, eller områder som er fredet etter kulturminneloven. (…) Hensynssoner skal avgrenses til de interesser som vil ha vesentlig betydning for beslutninger om å godkjenne nye tiltak i sonen. Det betyr at ikke all kartfestet infor­m­a­sjon som er av interesse for planarbeidet skal vises som hensynssoner på plan­kartet. Slik infor­masjon kan ev. inngå i planbeskrivelsen som tilleggs­informasjon.»

Første setning her kan tilsi at hensyns­soner kan medføre restriksjoner, men det fremgår ikke om dette kan følge direkte av sonene selv, eller om det må fastsettes gjennom rettslig bindende bestem­melser. I andre setning fremgår det imidlertid at sonene viser hva det er nødvendig å ta hensyn til «ved planleggingen». Denne setningen, jf. også lignende formu­lering i nest siste setning, kan tilsi at hensynssonene først og fremst retter seg mot videre plan­legging, og kan dermed tale mot at sonene er ment å ha direkte rettsvirkninger i seg selv for private ved søknad om tiltak. Det er også uklart om setningen om at avgrensing av hen­syns­sonene til interesser som vil ha vesentlig betydning for beslutninger om å «god­kjenne nye tiltak i sonen», viser til til­latelse til tiltak eller til åpning for nye tiltak i plan. På bakgrunn av at teksten for øvrig ­handler om planlegging, kan det være mest nær­liggende å forstå dette som det sistnevnte. Forarbeidenes fokus på plan­legging kan altså tilsi at hen­syns­sonene i seg selv ikke er ment å ha rettsvirkninger som får betydning for behandlingen av søknader om tiltak.

Dette generelle utgangspunktet i forarbeidene må imidlertid ses i lys av hva som står om den konkrete hensynssonen. I særmerknaden til pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d fremgår at sonen «tilsvarer i hoved­sak areal­kategori i § 20-4 første ledd nr. 4 i gjeldende lov». Det er derfor relevant å se nærmere på den aktuelle bestemmelsen i plan- og bygningsloven 1985 (plbl.), hvor båndlegging var et eget arealformål. Plbl. § 20-4 første ledd nr. 4 hadde slik ordlyd:

«Andre områder som er båndlagt eller skal båndlegges for nærmere angitte formål i medhold av denne eller andre lover og områder for Forsvaret.»

Deler av dette arealformålet var kommentert slik i lovens bestemmelse om retts­virkning av kommuneplanen, jf. plbl. § 20-6 andre ledd tredje punktum:

«For områder som skal båndlegges for nærmere angitte formål i medhold av denne eller andre lover, jfr. § 20-4 første ledd nr. 4, er virkningen av arealdelen begrenset til 4 år fra planen er vedtatt av kommunestyret.»

Det daværende Miljøverndepartementet la i sin veileder til kommuneplanens arealdel (T-2001-1382 side 84) til grunn at for slike områder medførte plbl. § 20-6 andre ledd tredje punktum at tiltak som ikke hadde direkte sammenheng med formålet, ville være til vesentlig ulempe for gjennomføring av planen og «dermed ikke tillatt». Med andre ord mente departe­mentet at areal­formålet etter plbl. § 20-4 første ledd nr. 4 hadde direkte retts­virkninger også for arealer som skulle bånd­legges.

Planlovutvalget ønsket ikke å videreføre båndlegging som et eget areal­formål, og foreslo i stedet blant annet å innføre virkemiddelet hensynssoner, jf. NOU 2003: 14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven s. 305. Utvalget foreslo at vedtak om arealbruk fattet med hjemmel i særlovgivningen skulle kunne komme til uttrykk i arealplanen på en dekkende måte. Nærmere bestemt ble det forutsatt at vedtakene stort sett skulle komme til uttrykk gjennom hensynssoner med tilhørende bestemmelser, som eventuelt kunne gå på tvers av arealformål:

«For eksempel bør et område som er vernet etter naturvernloven, markeres i kom­muneplanens arealdel som [LNFR]-areal med særskilt hensynssone (natur­vern­sone). Dette systemet vil erstatte dagens arealkategori ‘båndlagt område’. Det gir sektormyndighetene et mer fleksibelt verktøy for styring av arealbruken gjennom kommuneplanen, samtidig som dette blir en del av planen. Slike sektorvedtak kan være truffet tidligere, uavhengig av planleggingen, men kan også komme som resultat av planarbeidet. I begge tilfeller inkorporeres sektormyndighetens vedtak i plan­vedtaket og blir en del av planen.»

Utvalget kommenterte forslaget til bestemmelse om rettsvirkning av hensynssonene i § 9-8 andre ledd slik:

«Andre ledd beskriver rettsvirkningene av hensynssoner. Sonene gir i seg selv ingen direkte rettsvirkning, men det kan knyttes bestemmelser om slik virkning i arealdelen, jf. § 9-9, gjennom bestemmelser om områdeplan eller detaljplan, eller annen lovgivning som legger myndighet til kommunen. Rettsvirkningen kan også knyttes til vedtak av annen myndighet med hjemmel i særlovgivning. Det skal fram­gå entydig av arealdelen om hensyn eller restriksjoner allerede er fastlagt gjennom tidligere vedtak, eller om de sikres gjennom vedtak av areal­delen.»

Ut fra dette synes det klart at de fire hensynssonene Planlovutvalget foreslo, ikke skulle ha direkte rettsvirkninger i seg selv. Eventuelle rettsvirkninger måtte fremgå på annen måte, for eksempel gjennom bestemmelser om krav om reguleringsplan. Det er imidlertid sentralt at Planlovutvalget ikke foreslo en egen hensynssone som gjaldt båndlegging.

Det daværende Miljøverndepartementet fulgte opp utvalgets forslag om å ta båndlegging ut som et eget arealformål, og i stedet la dette reguleres av det nye virkemiddelet hensyns­soner. Departe­mentet foreslo imidlertid å innføre en egen hensyns­sone for båndlegging, uten å kommentere utvalgets klare forutsetning om at hensynssoner i seg selv ikke skulle ha direkte rettsvirkninger. Dersom departementet mente at slike hensynssoner skulle ha direkte retts­virkning, ville det vært naturlig at dette ble omtalt og fremgikk av propo­sisjonen.

Det heter videre i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008 i særmerknaden til pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d:

«Bestemmelsen gir grunnlag for å presisere til hvilke formål et område båndlegges midlertidig og hvilke rådighetsbegrensninger som gjelder inntil det er utarbeidet et nytt forvaltningsgrunnlag for arealet. Dette kan være arealbruksrestriksjoner fastsatt etter særlover, f.eks. om naturvern eller bygningsvern. Sonen kan også nyttes til å angi områder som allerede er båndlagt etter særlover eller etter annet rettsgrunn­lag.»

Det er uklart hva som menes med at pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d gir grunnlag for å presisere hvilke rådighetsbegrensninger som gjelder inntil et nytt forvaltningsgrunnlag for arealet er utarbeidet. Den mest nærliggende forståelsen er at det kan opplyses om hvilke begrensninger som gjelder, men at det ikke gis anledning til å fastsette konkrete rådighets­be­grensninger ved bruk av hensynssone d.

I juridisk teori er spørsmålet om hensynssone d har rettsvirkninger i seg selv kommentert av Innjord og Zimmermann (red.), Plan- og bygningsloven med kommentarer Plandelen, bind I (2. utgave) side 260. Her fremgår:

«Den første typen er sone for midlertidig båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover. Her er selve soneangivelsen direkte bindende for arealbruken i den forstand at det ikke vil være tillatt å iverksette tiltak i strid med det formålet som sonen er båndlagt for.»

Pedersen m. fl., Plan- og bygningsrett Del 1 Planlegging og ekspropriasjon (3. utgave), tar ikke like uttrykkelig stilling til spørsmålet. Det fremgår imidlertid generelt for hensynssoner på side 253 at «[e]n kartfestet hensynssone gir i seg selv kun opplysninger om hensyn og for­hold som bør hensyntas når det skal treffes enkeltvedtak». Deretter redegjøres det for adgangen til å gi bestemmelser. Det kan naturlig forstås slik at Pedersen med flere mener at hensyns­soner ikke i seg selv har rettsvirkninger, men det fremgår altså ikke eksplisitt.

Ingunn Elise Myklebust skriver i Karnov-merknaden på Lovdata at målet med bokstav d blant annet er «å gi heimel for å setje mellombels forbod i sone medan ein ventar på vedtak om ny plan eller plan- og bygningslova eller verneplan etter særlover». Formuleringen kan tale for at hun mener sonen i seg selv gir rettsvirkninger. Øystein Nore Nyhus’ merknad på Rettsdata kan forstås på samme måte, men er likevel mer forbeholden. Her fremgår det at denne delen av hensynssone d «[a]ntakelig må … oppfattes slik at man inntil videre kan begrense eller forby tiltak som ikke uten videre er omfattet av formålsangivelsen for området, men som vil bli om­fattet av det vedtaket (reguleringsplanen) man båndlegger for».

Juridisk teori kan altså trekke i retning av at hensynssonen har rettsvirkninger i seg selv, men spørsmålet er i svært liten grad problematisert.

Departementet har i sin veiledning lagt til grunn at hensynssone for båndlegging i påvente av vedtak har direkte retts­virkninger. Dette fremgår for det første av kommuneplanveilederen, hvor det står i punkt 4.6.5.1 at større tiltak som ikke samsvarer med formålet med bånd­leggingen, «ikke [kan] tillates innenfor båndleggingssonen». Videre er det i punkt 4.6.5.2 lagt til grunn at «[r]ettsvirkningen» av båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygnings­loven eller andre lover som hovedregel faller bort når det er gått fire år. For det andre frem­går departe­mentets standpunkt enda tydeligere på nettsiden med spørsmål og svar til plan­delen av plan- og bygningsloven. Til et spørsmål om hvilken arealbruksstyring kommunene har ved bruk av hensynssone for båndlegging i påvente av vedtak, skriver departementet:

«Når området angis som hensynssone for båndlegging i påvente av vern etter sær­lov (naturmangfoldloven) iht. plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav d, er det riktig at det ikke kan gis bestemmelser til sonen. Grunnen til at det ikke kan gis bestemmelser er at selve hensynssonen har direkte juridisk bindende virkning for tiltak i området, dvs. tiltak som er i strid med det framtidige verneformålet. Denne hensynssonen tilsvarer i hovedsak arealformålet båndlegging i PBL.1985. Hensyns­sonen er midlertidig og (…) bindende for arealbruken i den perioden den gjelder, og hensynssonen vil også kunne gi et sterkere vern enn det underliggende arealfor­målet.»

På bakgrunn av departementets tydelige og langvarige veiledning må det forventes at mange kommuner har fastsatt hensynssone med den tanke at den har direkte rettsvirkninger. Forvaltnings­praksis kan dermed tale for at sonen har nettopp slike rettsvirkninger.

Reelle hensyn kan trekke i ulike retninger. Det kan for eksempel spørres om det er nødven­dig å gi en hensynssone direkte rettsvirkninger så lenge arealet som omfattes av sonen, uansett må ha et arealformål, og kommunen kan vedta et krav om reguleringsplan med hjemmel i pbl. § 11-9 nr. 1. Kommunen har selvstendig hjemmel for å avslå tiltak innenfor sonen dersom de er i strid med arealformålet eller bestemmelser knyttet til dette, jf. pbl. § 21-4 første ledd første punktum. Dersom tiltaket er i samsvar med arealformålet, og kommunen ikke har ved­tatt bestemmelse om krav om regulerings­plan, kan det være anledning til å vedta midlertidig forbud mot tiltak etter pbl. § 13-1 for å forhindre tiltak i strid med den fremtidige bånd­leggingen for området.

Dette dekker imidlertid ikke alle tilfeller hvor båndlegging i påvente av et vedtak kan være aktuelt. Et eksempel er at kom­munen kan ha behov for å midlertidig båndlegge flere områder i påvente av at det skal tas en endelig beslutning om hvilken trase en vei eller jernbane skal ha. I slike tilfeller er det ikke nødvendigvis behov for, ønskelig eller aktuelt med et plankrav for alle de mulige traseområdene. Videre kan ikke pbl. § 13-1 brukes som sikkerhetsventil dersom kommunen ønsker å legge restrik­sjoner på et område i påvente av vedtak etter andre lover enn plan- og bygnings­loven. Der­som hensynssonen i slike tilfeller ikke skulle ha rettsvirkninger, er kommunen avhengig av at det er hjemmel i særlovgivningen for midlertidig vern. Det finnes enkelte eksempler på dette, som naturmangfoldloven § 45 og kultur­minne­loven § 22 nr. 4, men slike hjemler finnes ikke i alle regelverk som åpner for ulike former for arealbruks­restrik­sjoner. Det kan derfor anføres at kommunene har et reelt behov for at hen­syns­sone for båndlegging gir rettsvirkninger i seg selv.

Hensynet til sammenheng i regelverket kan imidlertid trekke i motsatt retning. Pbl. § 11-6 angir rettsvirkning av kommuneplanens arealdel. Andre ledd lyder slik:

«Tiltak etter § 1-6 må ikke være i strid med planens arealformål og generelle bestemmelser, samt bestemmelser knyttet til arealformål og hensynssoner.»

Bestemmelsen er omtalt slik i spesialmerknaden i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008):

«Andre ledd viderefører regelen i gjeldende § 20-6 om at de angitte tiltak ikke må være i strid med vedtatte arealformål etter loven, dvs. § 11-7 og bestemmelser etter § 11-9 til § 11-11, samt bestemmelser knyttet til hensynssoner med hjemmel i § 11-8.»

Ordlyden, sett i sammenheng med forarbeidene, kan her tilsi at rettsvirkningen av hensyns­soner er avgrenset til de rettslig bindende bestemmelsene. Imidlertid sier ikke rettsvirknings­bestemmelsen i pbl. § 11-6 andre ledd noe om at hensynssoner for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, ikke kan ha direkte rettsvirkninger.

Samlet sett spriker altså rettskildene noe. Departementet legger i den avsluttende vurderingen avgjørende vekt på at ordlyden i bestemmelsen tydelig indikerer at sonen skal ha rettsvirkninger, og at departe­mentet synes å ha forutsatt at sonen skulle ha tilsvarende rettsvirkninger som det tidligere areal­formålet etter plbl. § 20-4 første ledd nr. 4. Hensyns­sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover har dermed etter departementets syn direkte rettsvirkninger i seg selv.

Det følger av pbl. § 1-6 andre ledd at iverksetting av tiltak som omfattes av loven, bare kan skje dersom de ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende forskrifter, kom­muneplanens arealdel og reguleringsplan. Videre følger det av pbl. § 21-4 første ledd at kommunen skal gi tillatelse til en søknad om tiltak «dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven».

Svaret på Statsforvalterens spørsmål blir etter dette at kommunen skal avslå en søknad om tiltak som er i strid med en hensynssone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, jf. pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav d.