§ 16 - Samtykke til transport av pantobligasjon/fylkesmannens kompetanse vedrørende urådighetserklæringer etablert i medhold av forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 om offentlige stiftelser

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2006/04072
EP HBO

 

Dato: 30.06.2006

 

Samtykke til transport av pantobligasjon/fylkesmannens kompetanse vedrørende urådighetserklæringer etablert i medhold av forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 om offentlige stiftelser

1. Vi viser til brev 12. mai 2006 der det bes om en avklaring av fylkesmannens kompetanse til å samtykke til transport av pantobligasjoner som tilhører offentlige stiftelser. I brevet berøres også enkelte andre forhold ved fylkesmannens kompetanse vedrørende urådighetserklæringer etablert i medhold av forskrift 10. oktober 1990 nr. 797.

2. Med hjemmel i lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser (stiftelsesloven 1980) ble det i forskrift 10. oktober 1990 nr. 797 (forskrift om offentlige stiftelser) fastsatt regler om plasseringsplikt for kapitalen i offentlige stiftelser. Forskriften § 11 fjerde ledd lyder:

”For fast eiendom eller realregistrert løsøre som tilhører en stiftelse, skal det tinglyses erklæring om at eiendommen ikke kan overdras eller beheftes uten fylkesmannens samtykke. Verdipapirer skal gis påskrift om at de ikke kan disponeres over uten fylkesmannens samtykke.”

3. Stiftelsesloven 1980 ble opphevet ved ikrafttredelsen av lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven 2001). Som følge av at hjemmelsgrunnlaget for forskrift om offentlige stiftelser ble opphevet, vil som utgangspunkt også forskriften være uten rettslig virkning. Noen formell opphevelse av forskriften har imidlertid ikke funnet sted. Av forarbeidene til stiftelsesloven 2001 fremgår at man ikke ønsket å videreføre de forskriftsfastsatte reglene om plasseringsplikt for kapital, jf. NOU 1998: 7 s. 32-33 og s. 65, Ot. prp. nr. 15 (2000-2001) s. 41 og Innst. O. nr. 74 (2000-2001) s. 11. I stedet ble det lovfestet et generelt krav til forsvarlig plassering av stiftelsens midler, jf. stiftelsesloven 2001 § 18.

4. På denne bakgrunn legger Justisdepartementet til grunn at forskrift om offentlige stiftelser er uten rettslig virkning og bør oppheves.

Etter Justisdepartementets syn vil det ikke foreligge hjemmelsgrunnlag etter stiftelsesloven 2001 med tilhørende forskrifter for å registrere nye urådighetserklæringer på verdipapirer som tilhører en stiftelse. Tilsvarende antar departementet at det ikke vil være grunnlag for å nekte samtykke til sletting av urådighetserklæringer som hefter på slike verdipapirer.

En videre konsekvens av at forskrift om offentlige stiftelser er uten rettslig virkning, er antagelig at urådighetserklæringer som er tinglyst med hjemmel i forskriften må anses bortfalt, slik at det ikke lenger gjelder noe virksomt krav om samtykke til disposisjoner over disse verdipapirene.

5. Når det gjelder spørsmålet om fylkesmannens kompetanse til å samtykke til transport av de to oversendte pantobligasjonene, legger Justisdepartementet til grunn at urådighetspåtegningene på obligasjonene er etablert i medhold av forskrift om offentlige stiftelser § 11 fjerde ledd som forutsetter at det er fylkesmannen som kan gi det aktuelle samtykket.

Urådighetspåtegningene har følgende ordlyd:

”Dette verdipapiret må ikke disponeres uten fylkesmannens samtykke.”

I henhold til urådighetsklausulene er det således fylkesmannen som må samtykke til disposisjoner over verdipapirene.

Ved ikrafttredelsen av stiftelsesloven 2001 ble tilsynet med stiftelsene flyttet fra fylkesmannen til Stiftelsestilsynet. Kompetanseoverføringen må antas å være av generell karakter og således omfatte alle oppgaver som er lagt til tilsynsmyndigheten. Fylkesmannen vil derfor etter ikrafttredelsen av stiftelsesloven 2001 antagelig ikke ha offentligrettslig kompetanse til å samtykke til disposisjoner over verdipapirene.

Som nevnt under punkt 4 ovenfor, er vi av den oppfatning at det ikke lenger gjelder noe virksomt krav om samtykke for disposisjoner over kapitalen til offentlige stiftelser. Ved anmodninger om fylkesmannens samtykke til slike disposisjoner bør en derfor etter vårt syn i stedet gi påtegning om sletting av urådighetsklausulen, jf. punkt 6.

6. I brevet berøres også spørsmålet om fylkesmannens kompetanse til å samtykke til sletting av urådighetsklausuler på verdipapirer tilhørende tidligere offentlige stiftelser.

Lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing § 32 første ledd lyder:

”En heftelse skal slettes av grunnboken når det tinglyses bevis for at den er falt bort eller for at den berettigede samtykker i det.”

Det er fylkesmannen som vil være berettiget etter en klausul om at verdipapiret ikke må disponeres uten fylkesmannens samtykke. Så lenge de forskriftsfastsatte reglene om plassering av kapital ikke er videreført i stiftelsesloven 2001, antar vi at overføringen av tilsynskompetansen til Stiftelsestilsynet ikke vil innebære at fylkesmannen mister status som rettighetshaver i forhold til å kunne samtykke til sletting av slike urådighetsklausuler.

Overføringen av tilsynskompetanse vil imidlertid antagelig ha som konsekvens at også Stiftelsestilsynet må anses for å ha kompetanse til å samtykke til sletting av urådighetsklausulene.