Prop. 123 L (2013–2014)

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv.

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Det norske regelverket er i dag sektorbasert, og skadelighetsbestemmelser er spredt over flere lover som etablerer ulike systemer for beskyttelse av mindreårige på de ulike plattformene for tilgjengeliggjøring av audiovisuelt innhold. Det er først og fremst de tradisjonelle kildene til audiovisuelt medieinnhold som er regulert. Film- og videogramloven inneholder regler om aldersvurdering av kinofilm og omsetning av videogram, mens kringkastingsloven regulerer visning av skadelig og alvorlig skadelig innhold på fjernsyn. Audiovisuelle bestillingstjenester reguleres i dag av film og videogramloven hva angår beskyttelse av mindreårige og for øvrig av kringkastingsloven.

Nedenfor følger en fremstilling av gjeldende regler om formidling av skadelig innhold i audiovisuelle medier.

3.2 Straffeloven

De generelle grensene for hvilket innhold som lovlig kan tilgjengeliggjøres i audiovisuelle medier følger i stor grad av Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai nr. 10 (straffeloven 1902).

Nedenfor gjennomgås de bestemmelsene som er mest relevante sett hen til formålet med forslaget til beskyttelseslov. Bestemmelsene er likevel ikke særskilt begrunnet i behovet for beskyttelse av mindreårige, og kommer som utgangspunkt til anvendelse uavhengig av om det aktuelle innholdet tilgjengeliggjøres for voksne eller mindreårige1. Bestemmelsene har i stedet som formål å verne mer generelle samfunnshensyn, som f.eks. den alminnelige samfunnsmoralen.

Bestemmelsene er medienøytrale og vil derfor omfatte alle de medieplattformene som foreslås omfattet av lovforslaget (fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester, fremvisning ved allmenn sammenkomst og tilgjengeliggjøring av videogram)2. De aktuelle bestemmelsene i straffeloven 1902 er i all hovedsak videreført i straffeloven 2005, som ennå ikke er trådt i kraft.

Pornografi

Straffeloven 1902 § 204 første ledd rammer den som utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi, innfører pornografi med sikte på utbredelse, overlater pornografi til personer under 18 år, eller holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold.

Annet ledd definerer pornografi som «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang». Eksemplifiseringen i bestemmelsen er ikke uttømmende. Hva som oppfattes som støtende, er en rettslig standard som viser til samfunnets alminnelige moral- og rettsoppfatning. Høyesteretts tolkning av standarden i avgjørelsen inntatt i Rt. 2005 s. 1628 innebærer at skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom samtykkende voksne mennesker normalt ikke vil rammes av forbudet.

For øvrig er skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål unntatt fra pornografibestemmelsen, jf. strl. 1902 § 204 annet ledd annet punktum. Det samme gjelder filmer eller videogram forhåndsgodkjent av Medietilsynet til ervervsmessig fremvisning eller omsetning, jf. strl. 1902 § 204 fjerde ledd. Film- og videogramloven slår samtidig fast at Medietilsynet ikke kan godkjenne filmer eller videogram som strider mot strl. 1902 § 204.

Gjeldende rett er videreført fullt ut i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven 2005) § 317. I forslaget viste Justisdepartementet bl.a. til at den rettslige standarden i pornografibestemmelsen gir fleksibilitet til å tilpasse straffebestemmelsens rekkevidde til den generelle oppfatning og utvikling i samfunnet.

Fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn

Straffeloven 1902 § 204 a rammer ulike befatningsmåter med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Henvisningen til seksuelle overgrep i lovteksten må antageligvis forstås slik at det i hvert fall omfatter fremstillinger som viser handlinger som rammes av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, for eksempel voldtekt eller seksuell omgang eller handling med barn under 16 år. Som barn regnes imidlertid enhver person som er eller fremstår som under 18 år, jf. § 204 a annet ledd.

Bestemmelsen gjelder ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål eller for film eller videogram som Medietilsynet ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessigfremvisning eller omsetning, jf. § 204 a femte ledd, jf. § 204 fjerde ledd. Film- og videogramloven slår samtidig fast at Medietilsynet ikke kan godkjenne filmer eller videogram som strider mot strl. 1902 § 204 a.

Bestemmelsen er i hovedsak videreført i straffeloven 2005 § 311, men med enkelte utvidelser og i en endret lovteknisk utforming. Konkret er den nye bestemmelsen utformet slik at den ikke inneholder noen henvisning til bestemmelsen om pornografi, men i stedet selv fullt ut angir hvilke befatningsmåter som rammes. I tillegg er det tatt inn enkelte tillegg i oppregningen over straffbare befatningsmåter sammenlignet med straffeloven 1902.

Grove voldsskildringer

Straffeloven 1902 § 382 setter straff for ulike former for befatning med film, videogram eller liknende hvor det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Etter en lovendring i 1998 omfatter bestemmelsen alle medier som kan formidle levende bilder, typisk film, videogram, fjernsynssendinger og dataspill.

Etter en lovendring i 2004 (lov 18. juni 2004 nr. 38) omfatter forbudet ikke fremvisning av film og videogram til personer over 18 år når dette skjer i regi av en ikke-kommersiell filmklubb, eller når fremvisningen skjer utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi, jf. § 382 fjerde ledd annet punktum.

Bare «grove» voldsskildringer rammes av forbudet. Kravet om utilbørlig bruk og kriteriet «underholdningsøyemed» viser imidlertid at det legges avgjørende vekt på sammenhengen voldsskildringen fremtrer i og formålet med å bruke den, og ikke på dens grovhet i seg selv. Det er primært den spekulative utnyttelsen av interessen for vold som underholdning som rammes som «utilbørlig bruk»3.

Forbudet omfatter ikke film eller videogram som er forhåndskontrollert og deretter godkjent av Medietilsynet for fremvisning og omsetning i næring. Film- og videogramloven slår samtidig fast at Medietilsynet ikke kan godkjenne filmer eller videogram som strider mot strl. 1902 § 382.

Bestemmelsen er i all hovedsak videreført i straffeloven 2005, jf. § 236. Forskjellen er at skyldkravet er endret til grov uaktsomhet og at kriteriet «brukt som underholdning» har erstattet «i underholdningsøyemed», noe som gjør det klart at bestemmelsen ikke krever at hensikten med formidlingen er å underholde.

3.3 Film- og videogramloven

Film- og videogramloven gjelder fremvisning og omsetning av film og videogram i næring. Selv om loven ikke har en formålsbestemmelse, følger det av lovenes materielle innhold og forarbeider at beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold i film og videogram er et sentralt underliggende mål.

Virkeområde

Lovens virkeområde er avgrenset til «framsyning og omsetning av film og videogram i næring».

«Film» er i henhold til film- og videogramloven § 1 andre ledd definert som «fotografiske eller teikna bilete som er sette saman på ein slik måte at dei lagar ei levande rørsle». «Videogram» er i tredje ledd i samme bestemmelse definert som «eit elektronisk signal for lagring og attgiving av levande bilete som er skrive inn på eit medium eller ein informasjonsberar». Definisjonen ble utformet med tanke på datidens videoteknologi (f.eks. VHS), men departementet legger til grunn at definisjonen i prinsippet vil kunne omfatte alle typer medier for lagring/overføring av levende bilder, inkl. f.eks. Internett, jf. omtale i Ot.prp. nr. 78 (1996–97)4. I Prop. 9 L (2012–2013) er det lagt til grunn at loven omfatter audiovisuelle bestillingstjenester.

Med «visning i næring» menes virksomhet der selve visningen har et økonomisk siktemål. Det er ikke avgjørende om virksomheten går med overskudd eller tap. Vanlig kinofremvisning faller inn under loven. Det samme gjelder visning i forbindelse med næringsvirksomhet, selv om fremvisningen ikke er det sentrale ved virksomheten, f.eks. fremvisning i forretninger, restauranter, diskotek, hotellresepsjoner, hotellrom og butikkvinduer (jf. Ot.prp. nr. 20 for 1986–87).

«Omsetning i næring» omfatter både salg og utleie. For at et videogram skal omfattes av loven må det ha vært beregnet på eller vært gjenstand for omsetning innenfor en virksomhet som har økonomisk formål. Omsetningen av videogram behøver ikke å være virksomhetens hovedbeskjeftigelse, men virksomheten må ha en viss kontinuitet. Loven vil eksempelvis omfatte omsetning av videogram fra en kiosk, et supermarked eller en bensinstasjon (jf. Ot.prp. nr. 20 for 1986–87).

Filmloven avgrenser i § 1 mot kringkasting slik dette er definert i kringkastingsloven. Med kringkasting menes utsending av tale, musikk og liknende med radiobølger eller over tråd, som er ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten.5 I praksis er det dermed særlig vilkåret om samtidighet og direkte overføring som skiller det som reguleres av filmloven fra det som reguleres av kringkastingsloven. At filmloven avgrenser mot kringkasting, gjør filmlovens rekkevidde avhengig av legaldefinisjonen av kringkastingsbegrepet. Kringkastingsloven blir for øvrig omtalt nærmere under pkt. 3.4. Ettersom filmloven bare avgrenser mot kringkasting, er audiovisuelle bestillingstjenester i dag omfattet av både kringkastingsloven og filmlovens bestemmelser. Dette skyldes at kringkastingsloven ikke inneholder særlige bestemmelser om beskyttelse av mindreårige i audiovisuelle bestillingstjenester. Slike forhold reguleres av filmloven.

Innholdsnormer

For omsetning av videogram og audiovisuelle bestillingstjenester gjelder straffelovens alminnelige grenser for voldsskildringer og pornografi. Dette innebærer for eksempel at alminnelig seksuell aktivitet mellom samtykkende voksne mennesker, inkl. detaljerte og nærgående bilder av kjønnsorganer, kan omsettes lovlig i Norge.

For visning i næring angir imidlertid film- og videogramloven § 13a en strengere norm («krenkjer sømd») for kjønnslige skildringer enn det som følger av straffelovens forbud mot pornografi i § 204 (§ 317). § 13a ble tatt inn i loven og satt i kraft fra 1. januar 2007. Bakgrunnen var en liberalisering av praksis etter pornografinormen i straffeloven, noe som uten en egen bestemmelse i filmloven kunne åpne for visning av eksplisitte seksuelle skildringer på kino. Med «krenkje sømd» menes her filmer og videogram som inneholder nærgående og omfattende skildringer av seksuell aktivitet – og som ikke kan forsvares ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Kontrollsystem – fremvisning i næring

Loven stiller krav om forhåndskontroll for alle filmer som skal vises «i næring» for barn og unge under 18 år6, jf. § 4. Filmer som ikke er forhåndskontrollert av Medietilsynet, kan likevel settes opp på kino forutsatt at de vises med 18-årsgrense.

Forhåndskontrollen innebærer for det første en lovlighetskontroll. Loven slår fast at tilsynet ikke har anledning til å godkjenne filmer med innhold i strid med lovens § 13 a og straffeloven §§ 204a og 382, jf. over.

For det andre fastsetter Medietilsynet en aldersgrense for hver enkelt film, jf. § 5, etter følgende inndeling:

  • A (tillatt for alle)

  • 7 år (barn ned til 4 år i følge med foresatte)

  • 11 år (barn ned til 8 år i følge med foresatte)

  • 15 år (ungdom ned til 12 år i følge med foresatte)

  • 18 år (absolutt nedre grense)

Ved fastsetting av aldersgrensen skal Medietilsynet legge avgjørende vekt på om filmen kan påvirke «sinn eller rettsomgrep» på en skadelig måte, jf. § 5. Vurderingene er derfor basert på faglig skjønnsutøvelse og ikke dokumentert skadeeffekt. En nærmere beskrivelse av hvordan skadebegrepet i § 5 er fortolket fremgår av pkt. 6.4 Hva er skadelig innhold?.

Aldersgrensene er bindende og må følges av kinoene eller andre som viser filmen i næring. Samtidig innebærer den såkalte «ledsagerregelen» at barn som er «i lag med føresette eller andre i føresettes stad» kan se filmer med inntil tre år høyere aldersgrense.

I tillegg til å treffe vedtak om aldersgrense i medhold av lovens § 5, publiserer Medietilsynet en anbefaling om hvilken aldersgruppe filmen etter sitt innhold er egnet for.7 Anbefalingen er kun et råd og ikke en formell del av vedtaket. Innholdet i anbefalingen kan følgelig ikke påklages. I noen tilfeller vil tilsynet også komme med «frarådinger», som i praksis innebærer en anbefaling til foreldre/foresatte om ikke å benytte seg av ledsagerregelen for en konkret film.

Kontrollsystem – omsetning i næring

Videogram (DVD, Blu-ray, audiovisuelle bestillingstjenester osv) skal ikke omsettes «i næring» uten å være registrert i Medietilsynets videogramregister, jf. loven § 7. Ved omsetning skal videogram også være påført et registreringsmerke utformet av Medietilsynet. Merket inneholder bl.a. tilsynets logo samt opplysninger om registreringsnummer og tittel.

Det er ikke noen obligatorisk forhåndskontroll av videogram tilsvarende kinofilmkontrollen. Medietilsynet kan likevel gjennomføre lovlighetskontroll, enten etter anmodning fra distributøren selv eller pålagt «stikkprøvekontroll» basert på for eksempel registrerte opplysninger eller tips. Et videogram kan ikke registreres for omsetning dersom tilsynet mener innholdet er i strid med straffeloven §§ 204, 204a og 382. Det er imidlertid en svært liten andel av omsatte videogram som blir vurdert av Medietilsynet etter «frivillig forhåndskontroll» og «stikkprøvekontroll». I 2012 og 2013 påla Medietilsynet henholdsvis 9 og 5 av i alt 5 157 og 4 101 videogram å bli innsendt til vurdering før eller etter registrering. Dette utgjorde hhv. 0,17 og 0,12 prosent av totalt antall videogramregistreringer i det aktuelle året.

Medietilsynet fastsetter ikke aldersgrense for videogrammer, heller ikke for de som har vært gjenstand for lovlighetskontroll. I stedet plikter distributørene selv å sette en anbefalt aldersgrense. Det er imidlertid ikke stilt krav om at denne aldersgrensen må være den samme som ved kinovisning. Tilsynet vil videre ikke ha noen mulighet for å overprøve aldersgrensen. Den anbefalte aldersgrensen skal angis tydelig på omslaget til videogrammet.

I henhold til lovens § 6 kan enkeltvedtak som Medietilsynet treffer i henhold til filmloven – inkl. vedtak om aldersgrenser på kinofilm og beslutninger om ikke å godkjenne en konkret film for visning eller et videogram for omsetning (registrering), påklages til Klagenemnda for film og videogram. Klagenemnda for film og videogram utpekes av Kulturdepartementet.

3.4 Kringkastingsloven

Med kringkasting menes «utsending av tale, musikk og liknende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten», jf. kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav a.

Fjernsyn er i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav c definert som «… tjeneste som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby bildeprogrammer som er ment eller egnet til å ses direkte og samtidig på grunnlag av en programoversikt og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett». Til forskjell fra filmloven regulerer kringkastingsloven utsending av bilder som er ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten.

Kringkastingsbegrepet omfatter ikke audiovisuelle bestillingstjenester. Etter lovendring som trådte i kraft 1. januar 2013 omfatter kringkastingsloven også slike tjenester. Audiovisuelle bestillingstjenester er i § 1-1 første ledd bokstav d definert som «tjeneste som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby bildeprogrammer som kan ses på et tidspunkt seeren selv velger og på dennes bestilling fra en programkatalog og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.» Slike tjenester reguleres i dag av filmloven når det gjelder beskyttelse av mindreårige, og for øvrig av kringkastingsloven.

Kringkastingslovens skadelighetsbestemmelse finner vi i § 2-78. Bestemmelsen lyder:

§ 2-7. Beskyttelse av mindreårige seere
Kongen gir i forskrift regler om forbud mot å sende fjernsynsprogram som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling, særlig hvis programmet inneholder pornografiske scener eller umotivert vold.
Kongen gir i forskrift regler om at fjernsynsprogram med scener eller innslag som kan være skadelige for mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling bare skal sendes i perioder hvor mindreårige vanligvis ikke kan se eller høre sendingen, samt om andre tekniske tiltak som forhindrer at mindreårige kan se eller høre sendingene. Kongen gir i forskrift regler om akustisk og visuell varsling når slike program sendes i ukodet form.

Som det fremgår av § 2-7 inneholder kringkastingsloven et tosporet system som skal verne barn og unge mot skadelig innhold på fjernsyn. For det første er det forbudt å sende programinnhold som i alvorlig grad kan skade mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling. For det andre skal programmer med innhold som kan være til skade for mindreårige seere, men ikke i alvorlig grad, sendes i perioder hvor mindreårige vanligvis ikke kan se eller høre sendingen.

Dette utgangspunktet er presisert nærmere i kringkastingsforskriften §§ 2-5 og 2-6.

Forskriften § 2-5 inneholder ikke noen tilleggsvilkår utover det som fremgår av lovens § 2-7 første ledd, men fastholder at det er forbudt å kringkaste innhold som er skadelig i alvorlig grad uansett sendetidspunkt.

I forskriften § 2-6 første ledd slås det fast at scener eller innslag som kan være skadelig for mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling bare kan sendes på fjernsyn etter kl. 21.00. Denne sendetidsgrensen kalles for «vannskillet» eller «vannskilleprinsippet» og kringkastingsforskriften § 2-6 omtales gjerne som vannskillebestemmelsen. Vannskilleprinsippet gjelder ikke for nyhets- og aktualitetsprogrammer. Medietilsynet har etablert en forvaltningspraksis med såkalt gradert vannskille. Tilsynets praksis innebærer at innhold som kvalifiserer til Tillatt for alle og 7 år kan vises hele døgnet, 11 år kan vises etter kl. 19.00 og 15- og 18-årsinnhold kan vises etter kl. 21.00.

Hvordan vilkårene skade på «fysisk, psykisk eller moralsk utvikling» er fortolket gjennom Medietilsynets forvaltningspraksis, er beskrevet i pkt. 6.4.

Andre ledd i forskriften § 2-6 omhandler regler for muntlig eller visuell varsling om innhold som kan være skadelig for mindreårige. Når slike program sendes ukodet, skal det enten gis en muntlig advarsel før programstart om at programmets innhold kan være skadelig for mindreårige seere, eller merkes med et visuelt symbol under hele programmet. I praksis har norske kringkastere for en stor del lagt seg på den linjen at de gir muntlig advarsel om mulig skadelig innhold i forkant av programmer som vises før vannskillet kl. 21.00. Den senere tid har det også blitt mer og mer vanlig at kringkasterne oppgir aldersgrenser for filmene de viser. Videre har NRK Super en visuell merking av programmer som har aldersgrense 7 år eller mer. Medietilsynet har akseptert kringkasternes praksis på dette området og ansett den for å ivareta formålet med bestemmelsen.

Det kan være grunn til å påpeke at grensen (normen) for hva som anses som innhold i strid med straffeloven §§ 204, 204a og 382, og innhold som er forbudt å kringkaste i medhold av kringkastingsloven § 2-7 første ledd, ikke er sammenfallende.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 76 (2004–2005) pkt. 4.1 at kringkastingsloven § 2-7 har en videre rekkevidde enn de nevnte straffebudene. I proposisjonen uttales det at sendinger som rammes av straffebudene også er å betrakte som alvorlig skadelig innhold i kringkastingslovens forstand. Det presiseres imidlertid at et program som inneholder kjønnslige skildringer eller vold, kan falle inn under forbudet i § 2-7 selv om innholdet isolert sett ikke rammes av straffeloven. Det samme gjelder programmer som ikke inneholder kjønnslige skildringer eller vold, men som inneholder særskilt skremmende innslag og gjør bruk av andre virkemidler som gjør at sendingen fremstår som skadelig i alvorlig grad.

Medietilsynet har kun sanksjonert brudd på forbudsbestemmelsen i kringkastingsloven én gang siden den trådte i kraft. Saken gjaldt visningen av den japanske filmen «Sansenes rike».

Vedtak som Medietilsynets fatter i medhold av kringkastingsloven § 2-7 kan påklages til Medieklagenemnda, jf. kringkastingsloven § 2-14. Medlemmene av Medieklagenemnda utpekes av Kulturdepartementet, men nemnda er uavhengig av departementet i behandlingen av enkeltsaker.

3.5 Nærmere om skadelighetsvurderinger i Medietilsynet

Generelt

Som nevnt er beskyttelsesreglene i film- og videogramloven og kringkastingsloven, jf. Kap. 3 over, begrunnet i hensynet til beskyttelse av mindreårige. Samtidig er det klart at forskningen per i dag ikke gir grunnlag for å trekke klare konklusjoner om den konkrete skadeeffekten av ulike typer medieinnhold, jf. pkt. 5.3.3. Medietilsynets skadelighetsvurderinger etter de to lovene er derfor ikke basert på dokumentert skadeeffekt, men på faglige, skjønnsmessige vurderinger av hva slags innhold som kan være skadelig for mindreårige innenfor ulike aldersgrupper. Mao er det ikke lagt opp til en praksis som innebærer at forvaltningen må dokumentere skade før den kan slå fast at bestemmelser er overtrådt.

Film- og videogramloven

Ifølge film- og videogramloven § 5 skal tilsynet fastsette aldersgrenser med utgangspunkt i om den aktuelle filmen kan påvirke «sinn eller rettsomgrep» på en skadelig måte.

Skade på «sinn» har av tilsynet blitt fortolket til å være innhold eller tematikk som kan skape angst, vekke uro, eller virke skremmende på barn under gitte aldersgrenser. Dette kriteriet har også blitt lagt til grunn ved innhold og tematikk som antas å virke forstyrrende eller opprivende på barn og unge, eller innhold som kan være vanskelig å bearbeide.

Når det gjelder kriteriet skade på «rettsomgrep» har Medietilsynet vurdert om innholdet kan skade mottakerens oppfatning eller forståelse av hva som er rett eller galt etter gjeldende samfunnsnormer.

Kringkastingsloven

Etter kringkastingsloven defineres skadelig innhold som scener eller innslag som kan være skadelig (ev. i alvorlig grad) for mindreåriges fysiske, psykiske eller moralske utvikling, jf. § 2-7 annet ledd.

Medietilsynet har gjennom sin forvaltningspraksis fortolket vurderingskriteriene skade på «fysisk, psykisk eller moralsk utvikling» nærmere:

  • Ved vurderingen av om et program kan anses å skade mindreåriges «psykiske utvikling» har tilsynet lagt vekt på om programmet kan virke skremmende, urovekkende eller angstskapende for barn og unge også i etterkant av seeropplevelsen (innholdets emosjonelle virkning).

  • Skade på den «moralske utviklingen» har av tilsynet vært å forstå som innhold som kan bidra til å skape forvirring rundt moralske spørsmål som samfunnet ser som fundamentale (innholdets kognitive virkning). Det er gjeldende rett og gjeldende moraloppfatninger i samfunnet som danner utgangspunktet for vurderingene.

  • Tilsynet har i sin forvaltningspraksis ikke anvendt kriteriet skade på «fysisk utvikling» og har uttalt at de ser på dette som et lite anvendbart vurderingstema i skadelighetsvurderinger etter kringkastingsloven.

Oppsummering

Til tross for at kriteriene for hva som betraktes som antatt skadelig innhold er ulikt formulert i henholdsvis film- og videogramloven og kringkastingsloven, legger Medietilsynet i sin forvaltningspraksis vekt på de samme momentene i skadelighetsvurderinger og samme type innhold anses i stor grad som skadelig etter begge lovverk. Mao er det etablert en noenlunde felles skadelighetsnorm for både film, videogram og fjernsyn. Dette legger forholdene til rette for å etablere en felles plattformuavhengig beskyttelseslov.

3.6 Gjeldende innholdsregulering på nett

De generelle rettslige rammene i samfunnet gjelder i utgangspunktet på nett og mobil som på alle andre medieplattformer, jf. over om straffeloven. På medieområdet finnes det likevel flere sektoravgrensede regelverk som dels er dårlig tilpasset den teknologiske utviklingen og dels har et uavklart forhold til innhold på Internett.

Når det gjelder audiovisuelt innhold på Internett som ikke regnes som fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester, er kontroll praktisk talt umulig siden medieinnholdet på denne plattformen som regel ikke passerer sentrale distribusjonsledd. Internetts globale karakter og mangfoldet av ulikt innhold gjør det også svært vanskelig å regulere med utgangspunkt i avsenderleddet. I Norge finnes det derfor ikke noe eget regelverk som regulerer audiovisuelt medieinnhold på Internett på generell basis. Vekten er i stedet lagt på å informere brukerne slik at de selv kan regulere sitt forbruk. Av konkrete tiltak kan det f.eks. vises til:

  • Medietilsynets Trygg Bruk prosjekt9, som videreføres gjennom programmet Connecting Europe Facility (CEF)

  • Kripos sin tipstjeneste Rød Knapp10

  • Internettfilteret CSAADF11, som har til hensikt å sikre at barn som allerede er misbrukt og avbildet, ikke blir ofre for ytterligere misbruk

  • Insafe12

  • Du bestemmer13

  • Nettvett14

Fotnoter

1.

Se likevel strl. 1902 § 204 første ledd bokstav c, som regulerer overlatelse av pornografi til personer under 18 år. Jf. også strl. 1902 § 382, som ikke gjelder for framvisning til personer over 18 år i regi av en ikke-kommersiell filmklubb eller for øvrig utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi.

2.

Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 166 og Ot.prp. nr. 78 (1996–97) s. 23 .

3.

Ot.prp. nr. 78 (1996–97), pkt. 2.3.1

4.

«I utgangspunktet dekkjer lova alle former for lagring av levande bilete. Dette vil i dag hovudsakleg gjelde videokassettar og laserplater. Nye medium med stor nok lagringskapasitet til film, brer no om seg. Ein spelefilm som blir lagra på eit slikt medium fell inn under definisjonen av eit videogram i lova. […] Det må vere innhaldet, og ikkje lagringsmediet, som avgjer kva som fell inn under lova.«

5.

Lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester § 1-1

6.

I 2004 vedtok Stortinget en ny § 100 i Grunnloven, der forhåndssensuren for voksne ble opphevet.

7.

Jf. § 5-1 i forskrift 20. desember 1999 nr. 1515 om film og videogram.

8.

Medietilsynet har også utarbeidet retningslinjer som redegjør for tilsynets fortolkning av skadelighetsbestemmelsene i kringkastingslovgivningen. Retningslinjene er gjort kjent for kringkasterne og andre berørte aktører. Retningslinjene er tilgjengelig her: http://www.medietilsynet.no/Documents/Tema/TV/111107_Retningslinjer.pdf

9.

http://www.medietilsynet.no/Tema/Barn-og-unge/Trygg-Bruk/

10.

http://tips.kripos.no/cmssite.asp?c=1&h=24&menu=2

11.

https://tips.kripos.no/cmssite.asp?c=1&h=41&menu=2

12.

http://www.saferinternet.org/

13.

http://www.dubestemmer.no/

14.

http://www.nettvett.no/
Til dokumentets forside