Prop. 123 L (2013–2014)

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv.

Til innholdsfortegnelse

7 Endringer i andre lover

7.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet gikk departementet i tillegg inn for en del endringer i gjeldende kringkastingslov og film- og videogramlov. Dette har sammenheng med at forslaget til ny beskyttelseslov i all hovedsak vil erstatte film- og videogramloven. I tillegg innebærer forslaget at de aktuelle beskyttelsesreglene i kringkastingsloven flyttes over til den nye loven.

7.2 Høringsinstansenes syn

Medietilsynet mener det bør vurderes å pålegge tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester en registreringsplikt i kringkastingsloven, og viser til at det vil være svært ressurskrevende for tilsynet å «kartlegge markedet for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, med tilhørende regelmessig ajourhold». Tilsynet viser til at en rekke europeiske land har innført en registreringsplikt for denne delen av bransjen som en følge av implementering av AMT-direktivet i nasjonal rett.

7.3 Departementets vurdering

En innføring av beskyttelsesloven vil i all hovedsak kreve endringer i to andre lover; kringkastingsloven og film- og videogramloven.

7.3.1 Endringer i kringkastingsloven og kringkastingsforskriften

I kringkastingsloven må § 2-7 oppheves ettersom beskyttelseslovens regler trer inn i stedet for denne bestemmelsen. Dette innebærer at også henvisningen til § 2-7 i kringkastingsloven § 10-1 oppheves. Tilsvarende må kringkastingsforskriften §§ 2-5 og 2-6 oppheves da de ikke lenger vil ha hjemmel i lov ved opphevelsen av § 2-7.

Når det gjelder Medietilsynets forslag om å innføre en registeringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester vises det til departementets vurdering av samme spørsmål da AMT-direktivet ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2013:

«Dersom det skulle vise seg å være behov for å utvide registreringsplikten i kringkastingsloven § 2-1 tredje ledd for at Medietilsynet skal kunne føre et mer effektivt tilsyn med tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, vil departementet eventuelt vurdere dette etter at loven har vært i kraft i en viss tid. Behovet må eventuelt ses i sammenheng med hvilket merarbeid dette vil kreve fra tjenestetilbydere og fra tilsynsmyndigheten. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid ikke aktuelt å innføre en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester.»

I høringen foreslo departementet endringer i kringkastingslovens bestemmelse om videresending i § 4-5 første ledd bokstav b og c. Departementet legger til grunn at bestemmelsene som fremgår av bokstav b og c bør justeres noe slik at ordlyden samsvarer bedre med direktivets begrepsbruk. Justeringene innebærer ingen realitetsendring. For øvrig vil departementet bemerke at skadelighetsvurderingen etter kringkastingslovens videresendingsbestemmelse vil baseres på samme skadelighetsnorm som i beskyttelsesloven.

Det foreslås videre å rette opp to inkurier i §§ 1-1 og 3-1.

7.3.2 Endringer i film- og videogramloven

En lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram vil erstatte beskyttelseseglene i dagens film- og videogramlov. To elementer i loven er imidlertid begrunnet i andre hensyn enn beskyttelse av mindreårige. Dette gjelder ordningen med kommunal konsesjon for kinovirksomhet og avgiften til Norsk kino- og filmfond (Film & kino). Departementet legger til grunn at disse ordningene/bestemmelsene ikke vil høre naturlig hjemme i en ny lov med et uttalt beskyttelsesformål.

Kinokonsesjon

Film- og videogramloven § 2 slår fast at det er ulovlig å drive fremvisning av film eller videogram i næring uten konsesjon fra kommunen.

Fjerde ledd i § 2 slår på generelt grunnlag fast at kommunene «kan fastsetje vilkår for løyve til framsyning av film og videogram». Kommunene kan likevel ikke fastsette «vilkår som inneber totalforbod mot framsyning av film eller videogram i ein kommune.» For øvrig vil alminnelige forvaltningsrettslige krav til saklig begrunnelse mv. sette grenser for adgangen til å knytte vilkår til konsesjonsvedtak.

For å tilpasse regelverket til ny § 100 om ytringsfrihet i Grunnloven la departementet i Ot.prp. nr. 72 (2005–2006) frem forslag om å oppheve adgangen til å knytte vilkår til kommunale vedtak om kinokonsesjon. Departementet la til grunn at dette var nødvendig for å bringe loven i overenstemmelse med Grunnloven. Departementet la videre til grunn at konsesjonsordningen med denne endringen ville miste «si kulturpolitiske grunngjeving» og at det derfor var «grunn til å vurdere om konsesjonsordninga bør opphevast». Under behandlingen støttet medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet forslaget og viste til at Stortingets intensjon i forbindelse med behandlingen av Grunnloven § 100 var at det ikke lenger skulle være anledning til å stille krav til innhold i tilbudet ved visning av film og videogrammer. Stortingets flertall gikk imidlertid imot departementets grunnlovstolkning og forslag, og opprettholdt både konsesjonsordningen og adgangen til å knytte kulturpolitisk begrunnede vilkår til konsesjonsvedtak. Konsekvensen er at loven fremdeles åpner for å knytte vilkår til kinokonsesjoner.

Kulturdepartementet mener at denne saken bør tas opp på nytt og vil sende på høring et forslag om å avvikle konsesjonsordningen for framvisning av film og videogram i næring.

Avgiften til NKFF

Ifølge film- og videogramloven § 3 skal det betales en avgift til Norsk kino- og filmfond (NKFF) for all fremvisning og omsetning av film og videogram i næring. For fremvisning (i praksis kinovisning) kreves det inn en avgift som utgjør 2,5 pst. av bruttoomsetningen. For omsetning av videogram (i praksis salg og utleie av DVD/Bluray) betales avgiften i form av et bestemt kronebeløp per eksemplar (3,50 i 2013).

Film & Kino har de senere årene fått nye filmpolitiske oppgaver, bl.a. etter forslag i St.meld. nr. 22 (2006–2007) Veiviseren. Samtidig har avgiftsinntektene til Norsk kino- og filmfond sunket og nedgangen ventes å fortsette. Inntektsnedgangen skyldes i hovedsak at omsetningen av DVD går ned og erstattes av elektronisk omsetning.

Utfordringen er at gjeldende regler for avgiftsberegning ikke er tilpasset elektronisk omsetning. Slik dagens regelverk blir tolket kreves det bare inn kr 3,50 per tittel for elektronisk omsetning, mens avgiften på DVD er kr 3,50 per solgte eksemplar. I St.meld. nr. 22 (2006–2007) Veiviseren tok departementet til orde for å «tilpasse regelverket for avgiften slik at den omfatter elektronisk omsetning av film på samme måte som annet salg.» Departementet har utredet spørsmålet med bistand fra Film & kino. Utredningen omtales slik i Prop. 1 S (2013–2014):

«Kulturdepartementet har vurdert ulike løsninger for å sikre de filmkulturelle tiltakene som fondet har finansiert. Bl.a. har departementet vurdert muligheten for å øke fondets inntekter ved å tilpasse regelverket slik at avgiften omfatter elektronisk omsetning av film. Dette er imidlertid komplisert, bl.a. fordi en slik avgift eventuelt må gjøres gjeldende for utenlandske tilbydere så vel som for norske tilbydere. Departementet går ikke videre med dette på nåværende tidspunkt.»

I stedet ble det foreslått endringer i ansvarsdelingen mellom staten og Film & Kino som letter budsjettsituasjonen for fondet.

I praksis er avgiftsinnkrevingen i dag knyttet til kontrollsystemet for videogram i Medietilsynet, dvs. plikten til å registrere alle titler i videogramregisteret og merke alle eksemplarer med registreringsmerke. Konkret brukes registeropplysningene til å føre oversikt over videogramomsetningen og dermed til å beregne og innkreve avgiften. Merkeordningen gjør det mulig å føre kontroll med at avgift er betalt når et videogram blir omsatt.

Kontrollsystemet i forslaget til beskyttelseslov forutsetter i seg selv ikke at ordningene med registrering og merking av videogram opprettholdes. Også i dag har registrerings- og merkeordningen sin viktigste praktiske funksjon som innkrevingsinstrument. Kontrollfunksjonen er i praksis blitt sekundær (jf. bl.a. at bare 0,12 pst. av videogramtitler ble underlagt innholdskontroll i 2013). Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om hensynet til innkreving av en sektoravgift alene kan begrunne et system som er så kostnadskrevende, både for bransjen og forvaltningen.

Avgiften til NKFF finansierer mange viktige filmpolitiske tiltak og bør opprettholdes. Departementet ser det derfor som nødvendig å opprettholde registrerings- og merkeplikten inntil videre, men vil sette i gang et arbeid med gjennomgå systemet for innkreving av avgift til Norsk kino- og filmfond, med sikte på å gjøre det mest mulig ressurseffektivt.

Til dokumentets forside