Prop. 123 L (2013–2014)

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv.

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Formål

Paragrafen slår fast at formålet med loven er å beskytte mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Hva slags skadevirkninger det er tale om, presiseres nærmere i § 2 bokstav h og i og i merknadene til disse bestemmelsene. Begrepet «mindreårige» defineres i § 2 bokstav a). Begrepet «levende bilder» skal forstås som en henvisning til definisjonen av «bildeprogram» i § 2 bokstav b) og omfatter alle de teknologiske plattformene som omfattes av lovens virkeområde.

Til § 2 Definisjoner

§ 2 inneholder legaldefinisjoner av enkelte sentrale begreper som brukes i loven.

Første ledd bokstav a definerer begrepet «mindreårige» som personer som ikke har fylt 18 år. Dette er i overensstemmelse med bruken av begrepet i annen lovgivning, inkl. vergemålsloven og straffeloven (2005).

Første ledd bokstav b definerer begrepet «bildeprogram». Begrepet benyttes også i kringkastingsloven, jf. § 1-1 første ledd bokstav e, og skal forstås på samme måte her. Kringkastingslovens forarbeider vil derfor gi veiledning, jf. Prop. 9 L (2012–2013). Merk likevel at eksempler nevnt i forarbeidene til kringkastingsloven er tilpasset en lov med et snevrere virkeområde enn forslaget til beskyttelseslov. Ordlydsmessig er det en liten forskjell på definisjonen i de to lovene, der beskyttelsesloven snakker om «en avgrenset enhet» bruker kringkastingsloven «ett enkelt innslag». Dette innebærer ingen materiell forskjell i forståelsen av begrepet. I stedet må «avgrenset enhet» leses som en mer generell formulering av «ett enkelt innslag», som språklig er mer rettet mot fjernsynsformatet. Begrepet omfatter ikke reklame, egenpromotering og trailere. Dette har sammenheng med at dette etter AMT-direktivet regnes som audiovisuell kommersiell kommunikasjon, jf. artikkel 1 nr. 1 bokstav a ii. Dataspill vil heller ikke omfattes, dette gjelder både elektroniske spilltjenester og dataspill på fysiske langringsformater.

Første ledd bokstav c definerer «tilknyttet materiale» som innhold som tilgjengeliggjøres «før, under eller etter et bildeprogram», inkl. materiale som sendes i reklamepauser på fjernsyn, reklame/trailere på DVD, reklame/trailere før hovedvisning på kino osv. Etter departementets vurdering er det naturlig å avgrense begrepet til materiale som er «tilknyttet» i den grad at det med nødvendighet omfattes av samme tilgangskontroll som bildeprogrammet. Begrepet vil ikke omfatte reklame e.l. på nettsiden i sin alminnelighet, men kun tilknyttet materiale i form av audiovisuelt innhold som presenteres før, under og etter bildeprogrammet i ruten hvor bildeprogrammet vises.

Første ledd bokstav d gir begrepet «videogram» en snevrere tolkning enn dagens film- og videogramlov i og med at det bare omfatter fysiske lagringsformater. Elektronisk tilgjengeliggjøring av bildeprogram vil omfattes av loven som «audiovisuelle bestillingstjenester».

Første ledd bokstav e definerer begrepet «bildeprogramdistributør», som er pliktsubjekt for enkelte bestemmelser i loven. Bildeprogramdistributør er den som har visnings- eller omsetningsrettighetene i Norge på den aktuelle plattformen, og som stiller programmet til rådighet for innholdstilbydere og/eller publikum i Norge. Rent tekniske videreformidlere (infrastruktureiere, nettoperatører) vil ikke omfattes av begrepet.

Første ledd bokstav f definerer «visningssted» som kinoer og andre arenaer for offentlig fremvisning. Andre arenaer vil f.eks. inkludere filmfestivaler, museer, visning via ulike skjermer i det offentlige rom og visning ved allmenne sammenkomster.

Første ledd bokstav g slår fast at «omsetningssted» omfatter både utsalgssteder for kinobilletter mv og steder som driver salg og utleie av videogrammer. Omsetningssted vil også omfatte nettsteder som driver omsetning av (fysiske) videogrammer.

Første ledd bokstav h og i definerer hhv. «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold». Se nærmere om forståelsen av disse begrepene under pkt. 6.4. Begrepene må tolkes i lys av gjeldende forvaltningspraksis etter kringkastingsloven og film- og videogramloven, samt Barnekonvensjonen artikkel 17. «Alvorlig skadelig innhold» skal ha 18-årsgrense, jf. § 4 andre ledd, og må derfor forstås som innhold som kan være alvorlig skadelig for personer under 18 år. For øvrig skal aldersgrensene baseres på om det aktuelle innholdet anses som skadelig for mindreårige innenfor den aktuelle aldersgruppen. Hva som regnes som «skadelig innhold» vil derfor variere avhengig av hvilken aldersgruppe av mindreårige innholdet vurderes for.

Til § 3 Virkeområde

§ 3 definerer det saklige og geografiske virkeområdet for loven. Begrepet «tilgjengeliggjøring» er i seg selv ikke knyttet til overføringsmåte eller teknologisk plattform. Loven vil omfatte alle former for tilgjengeliggjøring til allmennheten på de definerte plattformene, uavhengig av om tilgjengeliggjøringen skjer mot vederlag eller gratis og uavhengig av om bildeprogrammet tilgjengeliggjøres alene eller koblet til et annet produkt (f.eks. ved «bundling» av en DVD og et blad/magasin).

Loven omfatter bare tilgjengeliggjøring til «allmennheten». Dersom offentligheten har adgang, dreier det seg om tilgjengeliggjøring for «allmennheten», selv om vedkommende må være medlem eller oppfylle andre kriterier. En tilgjengeliggjøring kan være for «allmennheten» selv om det gjelder en avgrenset gruppe av personer, for eksempel filmklubber, skoleklasser, barnehager, SFO mv. Tilgjengeliggjøring i privatsfæren faller derimot utenfor begrepet. Visning av en video innenfor en krets av familie og venner, for eksempel under en barnebursdag, vil derfor ikke være tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Lovens virkeområde når det gjelder fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, jf. første ledd bokstav a, defineres gjennom en henvisning til kringkastingsloven. Dette innebærer også at begrepene «fjernsyn», «audiovisuelle bestillingstjenester» og «tjenestetilbyder» skal forstås på samme måte som i kringkastingsloven, jf. definisjonene i kringkastingsloven § 1-1 og kringkastingslovens forarbeider.

Med «fremvisning ved allmenn sammenkomst», jf. første ledd bokstav b, menes fremvisning av bildeprogram som kan iakttas på et offentlig sted eller der en avgrenset gruppe personer er samlet. Fremvisning på offentlig sted inkluderer blant annet fremvisning av bildeprogrammer på tv-skjermer i det offentlige rom, eksempelvis busser og andre offentlige transportmidler, utendørs i parker, inne i forretninger, i butikkvinduer, hos frisører, på kjøpesentre, varemesser, utstillinger, sportsarrangementer, museer mv. Når det gjelder alternativet med fremvisning der en avgrenset gruppe personer er samlet, sikter departementet blant annet til fremvisninger i filmklubber, skoleklasser, barnehager, SFO mv.

Tilgjengeliggjøring av videogram omfatter formidling av bildeprogrammer lagret på fysiske informasjonsbærere, jf. definisjonen i § 2 første ledd bokstav d. Per i dag vil dette typisk omfatte DVD og Bluray, men bestemmelsen vil også omfatte ev. nye fysiske formater som måtte bli utviklet. Bestemmelsen definerer hva slags tilknytning tilgjengeliggjøringen må ha til landet for å omfattes av loven. Generelt vil situasjoner der foretaket som tilgjengeliggjør videogrammet er etablert i annen stat ikke omfattes av loven. Det samme gjelder situasjoner der sluttkunde oppholder seg i annen stat. Bestemmelsen definerer følgende alternative tilknytningsformer:

  1. Det første alternativet er at foretaket som tilgjengeliggjør videogrammet er registrert i Norge. I praksis vil det være tale om Foretaksregisteret i Brønnøysund. Foretaksregisteret har ansvaret for registrering av alle norske og utenlandske foretak i Norge. Alle næringsdrivende foretak – med begrenset så vel som med ubegrenset ansvar – plikter å registrere seg i Foretaksregisteret. Det samme gjelder enkeltpersonforetak som driver handel med innkjøpte varer eller har mer enn fem ansatte i hovedstilling.

  2. Det andre alternativet er at foretaket har forretningssted i Norge. Med forretningssted forstås det stedet hvor beslutninger vedrørende den alminnelige ledelse av virksomheten tas, eller hvor de sentrale administrative funksjoner utøves. Relevante hensyn vil være hvor selskapet har sin registrerte adresse, hvor den sentrale administrasjonen sitter, hvor styremøter og andre ledermøter avholdes og hvor policy, strategier utformes mv.

  3. Det tredje alternativet er at videogrammet tilgjengeliggjøres av en enkeltperson som er norsk statsborger eller har bosted Norge. Statsborgerskap reguleres av lov av 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap. Bosted vil normalt være personens adresse i folkeregister eller annet tilsvarende register, ev. den adresse som vedkommende har oppgitt til skatte- eller avgiftsmyndighetene.

  4. Det siste alternativet er at beslutningen om tilgjengeliggjøring tas i Norge. Dette kriteriet vil i utgangspunktet være en sikkerhetsventil som kommer til anvendelse der tilgjengeliggjøring ikke utføres av virksomheter eller personer med den nødvendige tilknytningen til Norge. Uten dette alternativet vil det være økt fare for omgåelse av regelverket, eksempelvis ved å la en person som ikke er norsk statsborger stå bak tilgjengeliggjøringen av bildeprogrammet.

Andre ledd slår fast at lovens geografiske virkeområde også omfatter Svalbard og Jan Mayen, og at departementet i forskrift kan fastsette de unntak og særregler som «de stedlige forhold tilsier». Forskriftshjemmelen vil i praksis gjelde de formene for tilgjengeliggjøring som defineres i første ledd bokstav b og c.

Når det gjelder fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester reguleres virkeområdet uttømmende av kringkastingsloven med forskrifter.

Til § 4 Aldersgrenser

Første ledd i § 4 slår fast lovens hovedregel, som er at bildeprogram som omfattes av lovens virkeområde ikke kan tilgjengeliggjøres uten en aldersgrense. Bestemmelsen oppstiller også selve aldersgrenseinndelingen, som skal benyttes både der grensen settes av Medietilsynet og der den settes av bildeprogramdistributør, jf. definisjonen i § 2 første ledd bokstav e. Inndelingen skiller seg fra dagens regel i film- og videogramloven, i praksis ved at sjuårsgrensen og elleveårsgrensen er erstattet med tre nye grenser på seks år, ni år og tolv år. I tillegg er det tatt inn en uttrykkelig attenårsgrense, mens denne i dag følger implisitt ved at kravet om forhåndskontroll bare gjelder for filmer som skal vises for personer under atten år.

Andre ledd slår fast at aldersgrensen skal fastsettes på bakgrunn av vurderinger av bildeprogrammets skadelighet. «Skadelig» refererer her til definisjonene av «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold» i § 2 første ledd bokstav h og i. Den eneste absolutte regelen er at bildeprogram med innhold som kan defineres som «alvorlig skadelig» skal ha høyeste aldersgrense. For øvrig fastsettes aldersgrensen etter en skjønnmessig vurdering som skal foretas etter retningslinjer fastsatt av Medietilsynet.

Tredje ledd fastsetter diverse unntak fra plikten til aldersklassifisering. Disse tilsvarer langt på vei unntakene fra kravet til forhåndskontroll i forskriftene til dagens film- og videogramlov og kringkastingslov, og bør tolkes i lys av gjeldende forvaltningspraksis. Alternativet «nyhets- og aktualitetsstoff» sikter her til allmenne nyhets- og aktualitetsprogrammer. Med andre ord vil «filmnytt» e.l. ikke omfattes av unntaket.

Til § 5 Fastsettelse av aldersgrenser på kinofilm

Første ledd slår fast at Medietilsynets forhåndskontroll av kinofilm opprettholdes. Andre punktum definerer «kinofilm» som bildeprogram som primært er produsert for fremvisning på kino eller annet visningssted, herunder fiksjonsfilmer (spillefilm), dokumentarfilmer osv.

Andre ledd fastsetter enkelte unntak fra plikten til forhåndskontroll. Dette gjelder, som i dag, filmer som skal vises med 18-årsgrense. Den såkalte «voksensensuren» ble opphevet i 2004 som følge av endringene i bestemmelsene om forhåndssensur i Grunnloven § 100. I tillegg er det gjort unntak for filmer som skal vises under filmfestivaler og lignende kulturarrangementer. I dag blir det rutinemessig gjort unntak fra kravet om forhåndskontroll for slike visninger, jf. forskrift av 20. desember 1999 nr. 1515 § 4-4. Begrepene i unntaket bør derfor tolkes i overensstemmelse med gjeldende regelverk og forvaltningspraksis. Alternativet «lokalt produsert stoff» er nytt og vil omfatte fremvisninger som er avgrenset til det området hvor bildeprogrammet er produsert, i første rekke om produksjoner av lokal kulturell betydning med et begrenset antall fremvisninger i lokalmiljøet.

Tredje ledd opprettholder lovlighetskontrollen i Medietilsynet og slår fast at tilsynet ikke kan sette aldersgrense på kinofilmer som tilsynet mener er i strid med straffelovens (1902) forbud mot pornografi (§ 204), fremstilling av seksuelle overgrep mot barn (§ 204 a) eller grove voldsskildringer (§ 382).

Fjerde ledd viderefører gjeldende avgiftsfinansiering av filmkontrollen i Medietilsynet.

Femte ledd åpner for nærmere regler om forhåndskontroll og avgift i forskrift, inkl. ytterligere unntak fra kravet om forhåndskontroll. Forskriftshjemmelen er lagt til Kulturdepartementet.

Til § 6 Fastsettelse av aldersgrenser på andre bildeprogram

Første ledd etablererer bildeprogramdistributørens ansvar for å fastsette aldersgrense i alle andre tilfeller enn der Medietilsynet fastsetter grensen etter forhåndskontroll, jf. § 5 første ledd. Begrepet «bildeprogramdistributør» er definert i § 2 første ledd, bokstav e.

Andre ledd slår fast at Medietilsynets aldersgrenser vil være bindende i 10 år etter siste vedtaksdato. I tilfeller hvor tilsynets aldersgrenser er overprøvd av Klagenemnda, vil tidspunktet for nemndas vedtak være «siste vedtaksdato» og utgangspunkt for fristen. Der tilsynet eller klagenemnda ikke har satt en aldersgrense, skal grensen fastsettes på bakgrunn av retningslinjer fastsatt av tilsynet. Disse skal i utgangspunktet baseres på gjeldende forvaltningspraksis etter dagens film- og videogramlov og kringkastingslov. Retningslinjene skal imidlertid være et fleksibelt dokument som kan utvikles bl.a. basert på ny forskning eller samfunnsutviklingen for øvrig.

Tredje ledd slår fast at tilsynet kan overprøve bransjefastsatte aldersgrenser. Dette er ikke noen formell klageordning. Departementet legger likevel til grunn at overprøving i praksis ofte vil være aktuelt på bakgrunn av medieomtale eller publikumsreaksjoner. Tilsynet kan også iverksette kontroller etter eget initiativ, herunder planlagte kontroller som følge av vanlig tilsynsmetodikk. Vedtak om overprøving vil være enkeltvedtak som kan påklages til Klagenemnda for mediesaker på samme måte som vedtak truffet etter ordinær forhåndskontroll. Den nye aldersgrensen vil være bindende for bildeprogramdistributør og skal følge bildeprogrammet i alle visnings- og omsetningsledd.

Til § 7 Informasjonsplikt

Første ledd slår fast bransjens generelle plikt til å informere om aldersgrensen, der et bildeprogram er gitt en aldersgrense etter bestemmelsene i §§ 4 til 6. Første ledd slår på generelt grunnlag fast at informasjonen skal være «tydelig og nøytral». Dette må forstås slik at informasjonen må fremgå tydelig uten at publikum må foreta seg noe spesielt for å få tilgang til eller søke opp informasjonen. Med «nøytral» menes at informasjonen må fremstilles uten reklameeffekt.

Andre ledd gir nærmere bestemmelser og utpeker ansvarssubjekt på de ulike formene for tilgjengeliggjøring som omfattes av loven. Andre ledd bokstav a gir nærmere regler for fjernsyn. Bokstav a første setning innebærer norsk gjennomføring av AMT-direktivet artikkel 27 nr. 3. Til forskjell fra direktivet og gjeldende regulering i kringkastingsforskriften § 2-6 andre ledd omfatter bestemmelsen også ukodet kringkasting og stiller krav om at aldersgrenser må oppgis i programoversikter og elektroniske programguider. Det understrekes at kringkasterne kun vil ha ansvar for utforming av egne programoversikter og guider. Andre ledd bokstav b gir nærmere regler om informasjonsplikten i audiovisuelle bestillingstjenester. Det sentrale her er at publikum på en forsvarlig måte gjøres oppmerksom på aldersgrensen før beslutningen om å tilegne seg bildeprogrammet blir tatt, enten det er tale om kjøp, leie eller gratis tilgjengeliggjøring. Andre ledd bokstav c gjelder fremvisning ved allmenn sammenkomst, og gir visnings- og omsetningssted, jf. definisjoner i § 2 første ledd bokstav f og g, ansvar for å informere om aldersgrensen ved annonsering, billettkjøp osv. Hovedpoenget må her, som på andre plattformer, være at publikum på en forsvarlig måte gjøres oppmerksom på aldersgrensen før kjøpsbeslutningen tas. Andre ledd bokstav d gjelder tilgjengeliggjøring av videogram, jf. definisjon i § 2 første ledd bokstav d, og slår fast at aldersgrensen skal fremgå på forsiden av omslaget. Dette er en endring i forhold til dagens regler som bare krever opplysninger om bl.a. aldersgrense på «ein godt synleg plass», jf. forskrift om film og videogram § 8-2.

Til § 8 Plikt til å iverksette beskyttelsestiltak

Bestemmelsens første ledd stadfester den generelle plikten til å iverksette beskyttelsestiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift.

Til § 9 Beskyttelsestiltak ved tilgjengeliggjøring i fjernsyn

Bestemmelsen fastsetter minimumskravene til beskyttelsestiltak for fjernsyn.

Første ledd inneholder forbudet mot alvorlig skadelig innhold i fjernsyn og innebærer en videreføring av rettstilstanden som tidligere fulgte av kringkastingsregelverket. Bestemmelsen er ment å oppfylle forpliktelsene som følger av AMT-direktivet artikkel 27 nr. 1.

Andre ledd, første alternativ regulerer skadelig innhold og viderefører det graderte vannskilleprinsippet som tidligere fremgikk av kringkastingsregelverket og Medietilsynets forvaltningspraksis. At vannskillet skal være «gradert», dvs. at det ikke bare skal være én grense kl. 21.00, følger indirekte av at innholdets skadelighet vil avhenge av mottakerens alder, jf.også prinsippene for fastsetting av aldersgrenser. Ved praktisering av bestemmelsen skal det også legges vekt på mindreåriges rett på informasjon og tilgang til medieinnhold. Det kan eventuelt fastsettes nærmere bestemmelser om konkrete sendetidspunkt for de forskjellige aldersgrensene i forskriften med hjemmel i loven § 8 andre ledd.

Andre ledd, andre alternativ åpner for tekniske tiltak istedenfor bruk av vannskilleprinsippet og innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Bruk av slike tiltak forutsetter tilgangskontrollsystemer som i praksis ivaretar beskyttelsesbehovet på en like god eller bedre måte enn det graderte vannskilleprinsippet. Dette innebærer at programmene ikke kan ligge åpent tilgjengelig, men at tilgang forutsetter at man passererer en form for tilgangskontroll som innebærer at mindreårige normalt ikke får tilgang til innholdet. Bestemmelsen åpner derfor ikke for at det skal være opp til foresatte å aktivere de tekniske verktøyene som hindrer tilgang. Regelen innebærer norsk gjennomføring av AMT-direktivet artikkel 27 nr. 2.

Unntatt fra kravene i andre ledd er er nyhets- og aktualitetsprogrammer. Unntaket fremgår i dag av av kringkastingsforskriften § 2-6 første ledd andre setning. Utover at bestemmelsen lovfestes, innebærer regelen ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Forpliktelsene til å iverksette beskyttelsestiltak omfatter både klassifiseringspliktige og ikke-klassifiseringspliktige bildeprogram. I tillegg omfattes tilknyttet materiale. Begrepet tilknyttet materiale er definert i § 2 første ledd bokstav b. Ettersom vannskilleprinsippet innebærer at mindreårige skal beskyttes mot skadelig innhold i fjernsynssendinger, må tjenestetilbyder foreta en vurdering av sendetidspunkt for både bildeprogrammer og tilknyttet innhold, herunder innhold i reklameblokken, i henhold til reglene for gradert vannskille. Dette innebærer imidlertid ikke at tilknyttet materiale nødvendigvis må tilpasses aldersgrensen for bildeprogrammet. Dersom en film som er tillatt for alle sendes på kveldstid, kan det tilknyttede innholdet følge reglene som gjelder for sendetidspunkt etter det graderte vannskillet. Nærmere regler på dette punkt kan fastsettes i forskrift. På dette området innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende forvaltningspraksis og følgelig ingen realitetsendring. Dersom det benyttes tekniske systemer for tilgangskontroll, må tjenestetilbyder sikre at mindreårige ikke blir utsatt for skadelig innhold i tilknyttet materiale.

Til § 10 Beskyttelsestiltak ved tilgjengeliggjøring i audiovisuelle bestillingstjenester

Bestemmelsen fastsetter minimumskravene til beskyttelsestiltak for audiovisuelle bestillingstjenester.

Første ledd pålegger tjenestetilbydere å iverksette tiltak som sikrer at mindreårige normalt ikke får tilgang til bildeprogrammer eller tilknyttet materiale med alvorlig skadelig innhold, i samsvar med kravene i AMT-direktivet artikkel 12. Bestemmelsen innebærer at slikt materiale ikke kan ligge åpent tilgjengelig og bare kan tilgjengeliggjøres på en slik måte at mindreårige normalt ikke får tilgang. Tjenestetilbyder skal sørge for at tilgangskontrollen i utgangspunktet er aktivert, dvs. at foresatte aktivt må foreta seg noe for å sette kontrollen ut av funksjon.

Andre ledd går lengre enn minimumskravene som følger av AMT-direktivet og regulerer skadelig innhold i audiovisuelle bestillingstjenster. Bestemmelsen pålegger tjenestetilbydere å tilby et system for tilgangskontroll som kan aktiveres av foresatte eller andre i foresattes sted. Skadelig innhold kan i utgangspunktet ligge åpent tilgjengelig og det vil være opp til foresatte å aktivere de tekniske verktøyene tjenestetilbyderen tilbyr. Bestemmelsen stiller krav om at de tekniske tiltakene innebærer at mindreårige normalt ikke får tilgang til innholdet, forutsatt at tilgangskontrollen er aktivert av foresatte eller noen i foresattes sted. Andre ledd, andre setning unntar nyhets- og aktualitetsprogrammer fra plikten til å tilby et system for tilgangskontroll.

Både første og andre ledd gjelder også tilknyttet materiale. Tilknyttet materiale vil omfatte audiovisuelt innhold som presenteres før, under og etter bildeprogrammet i ruten hvor bildeprogrammet vises. Reklame eller annet innhold på nettsiden i sin alminnelighet vil derimot ikke anses som «tilknyttet» bildeprogrammet.

Til § 11 Beskyttelsestiltak ved fremvisning ved allmenn sammenkomst

Bestemmelsen fastsetter minimumskravene til beskyttelsestiltak for fremvisning ved allmenn sammenkomst.

Første ledd pålegger visnings- og omsetningssted å utforme rutiner for og gjennomføre for alderskontroll. Kravet om å sørge for alderskontroll omfatter kun bildeprogram som det er fastsatt aldersgrense for i medhold av §§ 5 og 6.

Reguleringen av tilknyttet materiale i andre ledd innebærer at slikt innhold må tilpasses aldersgrensen for bildeprogrammet.

Den såkalte ledsagerregelen fremgår av tredje ledd og innebærer at foresatte eller andre i foresattes sted kan overprøve alderskontrollen ved å bestemme at mindreårige skal gis tilgang til fremvisninger med ett trinnn høyere grense enn oppnådd alder skulle tilsi.

Til § 12 Beskyttelsestiltak ved tilgjengeliggjøring av videogram

Bestemmelsen fastsetter minimumskrav til beskyttelsestiltak ved tilgjengeliggjøring av videogram.

Første ledd pålegger omsetningstedet å utforme rutiner for og gjennomføre alderskontroll. Kravet omfatter kun bildeprogram som det er fastsatt aldersgrense for i medhold av §§ 5 og 6.

Reguleringen av tilknyttet materiale i andre ledd innebærer at slikt innhold må tilpasses aldersgrensen for bildeprogrammet. Denne plikten vil påligge bildeprogramdistributøren, som har ansvaret for å sette aldersgrensen, jf. § 6. Omsetningssted kan ikke forventes å gjøre noen selvstendig vurdering av om reklame mv er tilpasset bildeprogrammets aldersgrense.

Til § 13 Tilsyn

Bestemmelsen gir Medietilsynet myndighet til å føre tilsyn med at bestemmelsene i og i medhold av loven etterleves. Medietilsynet kan i vedtak fastslå brudd på lovens bestemmelser på dette området. Videre slås det fast at tilsynet skal politianmelde ev. bildeprogram som rammes av strl. § 204 a, jf. at besittelse av slikt materiale er et straffbart forhold i seg selv.

Til § 14 Oppbevarings- og utleveringsplikt

Første ledd slår fast at bildeprogramdistributøren, jf. definisjon i § 2 første ledd bokstav e, plikter å oppbevare bildeprogram i minst to måneder etter at bildeprogrammet ble vist offentlig første gang eller tilgjengeliggjort på annen måte. Bestemmelsen tilsvarer kringkastingsloven § 2-5 første ledd og må forstås på samme måte.

Andre ledd slår fast at bildeprogramdistributøren på forespørsel også må utlevere bildeprogrammet til hhv Medietilsynet eller Medieklagenemnda. Forutsetningen må være at utlevering anses nødvendig for at disse skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen for øvrig kringkastingsloven § 2-5 andre ledd.

Til § 15 Opplysningsplikt

Bestemmelsen slår fast plikten til å gi tilsynet de opplysninger som er nødvendige for å forvalte loven. Bestemmelsen er identisk med kringkastingsloven § 2-11 og må forstås på samme måte.

Til § 16 Klage

Første ledd slår fast at klager over Medietilsynets enkeltvedtak etter loven skal behandles av Medieklagenemnda, i likhet med klagesaker på tilsynets øvrige saksområder. Bestemmelsen innebærer at Klagenemnda for film og videogram avvikles.

Det følger av andre ledd at bildeprogramdistributør og Barneombudet har adgang til å påklage tilsynets vedtak. Dette viderefører bestemmelsen i film- og videogramloven § 6. Bestemmelsen er ikke til hinder for at andre også kan ha klagerett etter allminnelige prinsipper om rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.

Til § 17 Begrensninger i omgjørings- og instruksjonsmyndighet

Første ledd slår fast at departementet ikke har adgang til å instruere Medietilsynet i enkeltsaker etter loven eller omgjøre tilsynets vedtak. Det samme gjelder for Klagenemnda for mediesaker. Tilsvarende begrensninger er slått fast på andre av tilsynets ansvarsområder, jf. kringkastingsloven § 2-15 og medieeierskapsloven § 6.

I tredje ledd er det gitt en sikkerhetsventil for politisk styring i prinsipielle og viktige saker ved at Kongen i statsråd kan omgjøre Medietilsynet eller klagenemnda sine vedtak etter beskyttelsesloven i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning. Adgangen til omgjøring vil gjelde uavhengig av om partene i saken har klaget over Medietilsynets avgjørelse. Kongen i statsråd kan gripe inn og omgjøre et vedtak selv om klagebehandlingen ikke er avsluttet.

Bestemmelsen er i all hovedsak utformet etter modell av kringkastingsloven § 2-15 og bør, i den grad bestemmelsene er likelydende, forstås på samme måte.

Til § 18 Advarsel

Advarsel bør fortrinnsvis benyttes ved de minst alvorlige overtredelsene av beskyttelsesloven overfor nye pliktsubjekter eller etter en konkret vurdering ved første gangs overtredelser. Bestemmelsen tilsvarer kringkastingslovens § 10-2. En advarsel kan etter omstendighetene anses som et enkeltvedtak dersom den kan få rettsvirkninger i ettertid.

Bestemmelsen er utformet etter modell av kringkastingsloven § 10-2 og bør forstås på samme måte.

Til § 19 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir etter nærmere regler Medietilsynet hjemmel til å fastsette overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelser i loven eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven, samt enkeltvedtak truffet i medhold av loven. Vedtak om overtredelsesgebyr er grunnlag for utlegg.

Bestemmelsen er i all hovedsak utformet etter modell av kringkastingsloven § 10-3 og bør, i den grad bestemmelsene er likelydende, forstås på samme måte.

Til § 20 Tvangsmulkt

Bestemmelsen åpner for at tvangsmulkt ilegges enten som et engangsbeløp eller som en løpende mulkt. Ileggelsen av mulkt er et enkeltvedtak. Medietilsynet må etter en konkret vurdering i den enkelte sak, dersom vedtaket lyder på løpende mulkt, presisere hvorvidt mulkten påløper per dag, uke eller måned. Ved tvangsmulkt i form av et engangsbeløp skal Medietilsynet fastsette en særskilt frist for når mulkten skal betales dersom plikten ikke er etterkommet. Vedtak om tvangsmulkt er grunnlag for utlegg.

Bestemmelsen er i all hovedsak utformet etter modell av kringkastingsloven § 10-4 og bør, i den grad bestemmelsene er likelydende, forstås på samme måte.

Til lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven)

Til § 1-1 første ledd bokstav a

Bestemmelsen inneholder kringkastingsdefinisjonen. Ved en inkurie falt begrepet «bilder» ut av kringkastingsdefinisjonen ved lovendringen som gjenomførte AMT-direktivet. Endringen innebærer at begrepet bilder på nytt tas inn i eksemplifiseringen i lovteksten, men innebærer ingen endring av gjeldende rett, jf. Prop. 9 L (2012–2013).

Til § 2-7

Kringkastingslovens bestemmelse om beskyttelsese av mindreårige oppheves da slike forhold vil reguleres av beskyttelsesloven.

Til § 3-1 andre ledd

Ved lovendring om gjennoføring av AMT-direktivet i norsk rett, jf. Prop. 9 L (2012–2013) ble kringkatingslovens forbud mot reklameinnslag i tilknytning til barneprogram og reklameinnslag som særlig er rettet mot barn utvidet til audiovisuelle bestillingstjenster. Ved en inkurie ble samtidig begrepet kringkasting erstattet med begrepet fjernsyn slik at radio falt utenfor forbudets ordlyd. Det forslås derfor at begrepet fjernsyn erstattes med begrepet kringkasting slik at det går klart frem at forbudet også omfatter radio.

Til § 4-5 første ledd bokstav b og c

Endringene i bokstav b og c er gjort for at ordlyden skal samsvare bedre med begrepsbruken i AMT-direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav a og b samt artikkel 27 nr 2 og 3, men innebærer ingen realitetsendring. Det understrekes at skadelighetsvurderingen etter kringkastingsloven § 4-5 vil baseres på samme skadelighetsnorm som i beskyttelsesloven.

Til § 10-1

Henvisningen til kringkastingsloven § 2-7 er fjernet som følge av at bestemmelsen oppheves og at reguleringen overføres til beskyttelsesloven.

Til lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film- og videogramlova)

Til Kap. III

Bestemmelsene om forhåndskontroll, aldersgrenser og klagebehandling oppheves og erstattes av regler i beskyttelsesloven, jf. særlig lovforslaget §§ 4, 5 og 16.

Til § 7

Registreringsordningen for videogram opprettholdes inntil videre, men rendyrkes som instrument for innkreving av avgift til Norsk kino- og filmfond. Adgangen til lovlighetskontroll oppheves derfor, jf. andre og tredje ledd i bestemmelsen.

Til § 9

Bestemmelsen om aldersgrenser ved omsetning av videogram oppheves da slike forhold vil reguleres av beskyttelsesloven, jf. lovforslaget § 6.

Til § 12

I § 12 gjøres det mindre tekniske endringer som følge av at loven ikke lenger regulerer forhåndskontrollen av film for framvisning i næring.

Til § 13 a

Særregelen om skildringer av seksuell aktivitet på kino (framvisning i næring) oppheves, med den konsekvensen at straffeloven vil angi grensene for slikt innhold på alle plattformer, med unntak av fjernsyn, jf. lovforslaget § 9 første ledd.

Til §§ 14 til 16

Bestemmelsene hjemler ulike sanksjoner ved framvisning eller omsetning av film eller videogram som strider mot straffeloven § 204 (pornografi), § 204 a (framstilling av seksuelle overgrep mot barn) og § 382 (grove voldsskildringer). Bestemmelsene oppheves og erstattes til dels av sanksjonsregler i forslaget til beskyttelseslov, jf. lovforslaget Kap. 5.

Til dokumentets forside