Prop. 123 L (2013–2014)

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv.

Til innholdsfortegnelse

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Konsekvenser for det offentlige

Forhåndskontrollen av kinofilm opprettholdes uendret og vil derfor ikke føre til økte kostnader for Medietilsynet. Forslaget innebærer samtidig en forenkling ved at forhåndskontrollen av kinotrailere avvikles. I tillegg bortfaller tilsynets oppgaver knyttet til egnethetsvurderinger og frarådinger.

I en overgangsperiode vil forslaget gi økt behov for tilsyn og informasjon/veiledning knyttet til bransjens nye oppgaver. Videre vil tilsynet måtte etablere en ny tilsynsmetodikk og systemer for håndtering av publikumshenvendelser, samt bistå departementet i arbeidet med forskrifter til loven. Trolig vil det også bli en viss permanent økning i antall tilsynsobjekter.

Sett i sammenheng med endringer på tilsynets øvrige saksområder, kan departementet likevel ikke se at lovforslaget skulle medføre økt ressursbehov i tilsynet.

Forslaget om å legge ned Klagenemnda for film og videogram (filmklagenemnda) vil gi både innsparing og administrativ forenkling, selv om det blir behov for en viss styrking av Medieklagenemnda.

Konsekvenser for næringslivet

Etablering av ett felles regelverk og beskyttelsessystem vil innebære en forenkling for bransjen.

Samtidig får enkelte bransjeaktører nye forpliktelser knyttet til aldersklassifisering, alderskontroll og informasjon. Praksis i dag er svært ulik, slik at deler av bransjen allerede utfører disse oppgavene, mens andre vil måtte endre sine systemer og utføre nye oppgaver. Det er derfor vanskelig å anslå konsekvensene mer nøyaktig.

Markedene for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester består dels av tjenester som vil være underlagt norsk jurisdiksjon og dels av utenlandske tjenester som mottas av et norsk publikum. På bakgrunn av tilgjengelige opplysninger, bl.a. fra TNS Gallup, anslår departementet at norske aktørers andel av seertiden hos publikum ligger på rundt 75 prosent i fjernsynsmarkedet. Dekningstall kan tilsi om lag en tilsvarende andel for audiovisuelle bestillingstjenester (her er imidlertid tallgrunnlaget mer usikkert). Nasjonal særregulering kan i slike tilfeller medføre ulike konkurransevilkår for hhv utenlandske og nasjonale aktører på det norske markedet.

Kulturdepartementet legger til grunn at mulige effekter på konkurranseforholdene ikke er uforholdsmessige sett i lys av formålet med lovforslaget, og viser til følgende:

  • Samtlige EØS-stater er gjennom direktivet for audiovisuelle medietjenester pålagt å ha regelverk og systemer for beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold på fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Direktivet fastsetter minimumskrav og pålegger medlemsstatene å fastsette nærmere regler og systemer. Europeisk lovverk er ikke harmonisert på området, noe som innebærer at det finnes en rekke ulike nasjonale løsninger.

  • Forslaget til beskyttelsestiltak for hhv fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, jf. lovutkastet §§ 9 og 10, ligger i hovedsak tett opp til direktivets minimumskrav. På ett punkt går forslaget likevel ut over minimumskravene, ved at bestemmelsen om audiovisuelle bestillingstjenester ikke er begrenset til «alvorlig skadelig innhold», men også vil omfatte «skadelig innhold». For «skadelig innhold» innebærer lovforslaget at tjenestetilbydere pålegges å ha et system for tilgangskontroll som kan aktiveres av foresatte eller andre i foresattes sted. Selv om implementering av slike systemer kan medføre økte kostnader for lovens pliktsubjekter, antar departementet at kostnadene vil være begrensede. Det vises til at dette er tilgjengelig teknologi som allerede tilbys av mange tjenestetilbydere på eget initiativ. Forslaget innebærer videre en forskjellsbehandling av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester når det gjelder adgangen til å tilgjengeliggjøre «alvorlig skadelig» innhold, til tross for at det må antas å være betydelige konkurranseflater mellom de to plattformene. Departementet viser imidlertid til at denne forskjellsbehandlingen følger uttrykkelig av direktivet, og at forslaget dessuten innebærer en videreføring av gjeldende rett på dette punktet.

  • At tjenestetilbyder skal vurdere om et bildeprogram kan være skadelig for mindreårige, framgår av direktivets minimumsvilkår og følger også av gjeldende rett. Det nye i departementets forslag – og et punkt hvor forslaget går ut over direktivets minimumskrav – er først og fremst forslaget om at skadelighetsvurderingene på alle plattformer skal gis uttrykk i form av en konkret aldersgrense. Departementet legger til grunn at dette ikke bør være svært tyngende, i og med at samtlige berørte aktører allerede i dag foretar skadelighetsvurderinger av bildeprogram.

Til dokumentets forside