Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 46 LS (2014–2015)

Endringer i sjøloven (erstatningsansvar ved transport av farlig gods m.m.) og samtykke til ratifikasjon av protokoll 30. april 2010 til den internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer, 1996

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Ratifikasjon og gjennomføring av 2010 HNS-konvensjonen i norsk rett

2.1.1 Sjølovkomiteens utredning NOU 2004: 21 Erstatningsansvar ved sjøtransport av farlig gods

Ved brev 28. juni 2000 ga Justisdepartementet Sjølovkomiteen i mandat å vurdere ratifikasjon og gjennomføring av HNS-konvensjonen i norsk rett. For dette oppdraget fikk Sjølovkomiteen følgende sammensetning:

  • Professor dr. juris Erling Selvig, leder

  • Høyesterettsdommer Karin Bruzelius

  • Advokat Karoline Bøhler (Fiskebåtredernes Forbund, Fraktefartøyenes Rederiforening, Norges Rederiforbund og Rederienes Landsforening)

  • Juridisk direktør Kjetil Eivindstad (Gjensidige Skibsassurandørers Komité og Sjøassurandørernes Centralforening)

  • Senioringeniør Solvår Hardeng (Miljøverndepartementet)

  • Fagsjef Tore Hurlen (Næringslivets Hovedorganisasjon)

  • Advokat Anniken Maurseth (Oljeindustriens landsforening)

  • Advokat Jan-Fredrik Rafen

  • Professor dr. juris Erik Røsæg

  • Underdirektør Gaute Sivertsen (Nærings- og handelsdepartementet)

  • Lovrådgiver Aud Slettemoen (Justisdepartementet)

I tillegg ble Sjølovkomiteen 28. oktober 2003 supplert med rådgiver Anne Katrine Flornes i Fiskeri- og kystdepartementet. Oppnevningen hadde sammenheng med at ansvaret for den nasjonale beredskapen mot akutt forurensning fra 1. januar 2003 ble overført fra Statens forurensningstilsyn til Kystverket, som den gang lå under Fiskeri- og kystdepartementet. (Med virkning fra 1. januar 2014 ligger ansvaret for Kystverket nå under Samferdselsdepartementet.)

Rådgiver Ole Christian Hyggen var sekretær for utvalget.

Sjølovkomiteen ble gitt følgende mandat:

«1. På diplomatkonferansen i regi av FNs sjøfartsorganisasjon International Maritime Organization (IMO) ble det 3. mai 1996 vedtatt en internasjonal konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer (HNS-konvensjonen). Ved kgl. res. 15. september 1997 ble det besluttet å undertegne HNS-konvensjonen med forbehold om ratifikasjon. Norge undertegnet konvensjonen 25. september 1997.
2. Med HNS-konvensjonen tas det sikte på å etablere et internasjonalt regelverk om erstatning for skader som voldes ved sjøtransport av farlig og skadelig gods.
Konvensjonen pålegger skipets eier et objektivt ansvar begrenset oppad til et visst beløp for skade som skyldes sjøtransport av farlige og skadelige stoffer. Skipets eier har forsikringsplikt for ansvaret, og kravet kan fremsettes direkte mot forsikringsgiveren.
Skade som skipets eier ikke er ansvarlig for, f.eks. fordi ansvarsgrensene er overskredet, skal dekkes av et internasjonalt erstatningsfond, HNS-fondet. Fondets ansvar er begrenset oppad til 250 millioner SDR. Fondet skal finansieres gjennom en avgiftsplikt som pålegges mottakere av HNS-gods (importører m. fl.).
Konvensjonen er bygd opp etter mønster av systemet i konvensjonen av 1992 om erstatningsansvar for oljesøl (jfr. sjøloven kapittel 10). På samme måte som når det gjelder den internasjonale reguleringen av oljesølansvaret, deles de økonomiske byrdene mellom sjøfartsnæringen og de involverte lasteinteressene. Rederinæringen får et objektivt ansvar, men vil være beskyttet mot et katastrofeansvar ved ansvarsbegrensningsregler av samme type som gjelder for oljesølansvaret. Lasteeierinteressene vil bidra i form av avgifter til erstatningsfondet. Siden transporten av farlige stoffer generelt skjer i mindre kvanta og på flere forskjellige måter og til flere ulike aktører enn tilfellet er for olje, er imidlertid reglene for avgiftsordningen mer kompliserte enn oljesølkonvensjonene, og også antakelig mer krevende å håndheve.
3. De forpliktelser som følger av HNS-konvensjonen vil medføre kostnadsøkninger for norske skip som frakter farlig og skadelig gods, og for norske importører av slike stoffer. For transportørene kommer dette som følge av at området for det objektive erstatningsansvaret etter slike ulykker utvides til også å gjelde andre typer skader enn de rene miljøskadene, samt at de pålegges en obligatorisk ansvarsforsikring for dette ansvaret. Importørenes merutgifter skyldes avgiftsplikten for å finansiere HNS-fondet.
4. Justisdepartementet gir Sjølovkomiteen i oppdrag å vurdere om Norge bør ratifisere HNS-konvensjonen. I den forbindelse skal komiteen også se hen til bestående internasjonale forpliktelser en tilslutning til HNS-konvensjonen kan komme i konflikt med, og eventuelt foreslå ulike løsninger på denne konflikten. Så langt som mulig skal minst ett av forslagene legge til rette for tilslutning til HNS-konvensjonen.
Videre bes komiteen eventuelt vurdere og legge frem minst ett forslag til hvordan HNS-konvensjonen bør gjennomføres i Norge, herunder foreslå nødvendige lovendringer.
Komiteen bes særlig om å se nærmere på hvordan kontroll og håndheving av avgiftsplikten på mottak av HNS-gods bør skje. Komiteen skal drøfte hvordan HNS-avgiften best kan organiseres på nasjonalt plan, og vurdere eventuelle lovregler til gjennomføring av det nasjonale avgiftssystemet. I den forbindelse bør komiteen drøfte hvordan innkreving av bidrag til fondet bør reguleres og organiseres, herunder både rutiner for å kartlegge hvem som omfattes av ordningen og kontroll med at betalingsplikten overholdes. Hvilket organ som bør være ansvarlig for innkrevingen og koordineringen i forhold til HNS-fondet bes også vurdert.
Komiteen bør søke å koordinere arbeidet med gjennomføringen av HNS-konvensjonen med de andre nordiske landene slik at den nordiske rettsenheten innen sjøretten blir opprettholdt så langt som mulig.
5. I prinsippet er det opp til den enkelte konvensjonsstaten å fastlegge den nærmere gjennomføringen av kontroll og håndheving av avgiftsplikten. Det pågår imidlertid uformelle internasjonale samtaler og korrespondanse om disse spørsmålene. Bakgrunnen for dette er at konvensjonens effektivitet når det gjelder avgiftsinnkrevingen, antakelig vil tjene på en viss internasjonal samordning, selv om dette i prinsippet er overlatt til nasjonal lovgivning. Også konkurransemessige hensyn, knyttet til næringens kostnader ved avgiften, er sentrale. Disse uformelle internasjonale samtalene mv. anses som en felles innledende fase for gjennomføringen i de landene som tar sikte på å vurdere ratifikasjon av konvensjonen. IMOs Legal Committee vil jevnlig motta rapporteringer fra disse samtalene.
Sjølovkomiteen skal derfor holde seg oppdatert om de nevnte uformelle internasjonale samtalene og korrespondansen. Som ledd i dette arbeidet bør et medlem av komiteen delta i disse uformelle samtalene på vegne av Norge. Justisdepartementet kan forelegge for komiteen spørsmål knyttet til dette uformelle internasjonale samarbeidet om gjennomføringen av HNS-konvensjonen.
6. Komiteen skal utrede miljømessige, økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag. Minst ett forslag skal være utformet under tilbørlig hensynstakende til at ressursbruken skal være mest mulig uendret.
7. Justisdepartementet kommer tilbake til fristen for avgivelse når de uformelle internasjonale samtalene om gjennomføringen av avgiftsplikten i HNS-konvensjonen må anses for avsluttet.»

Sjølovkomiteen avga sin utredning 2. november 2004 som NOU 2004: 21 Erstatningsansvar ved sjøtransport av farlig gods. I utredningen foreslo komiteen at Norge ratifiserer HNS-konvensjonen, og komiteen fremla et lovforslag til gjennomføring av konvensjonen i norsk rett.

2.1.2 Høringen av Sjølovkomiteens utredning i 2004

Justisdepartementet sendte 26. november 2004 NOU 2004: 21 på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

  • Barne- og familiedepartementet

  • Finansdepartementet

  • Fiskeri- og kystdepartementet

  • Miljøverndepartementet

  • Nærings- og handelsdepartementet

  • Olje- og energidepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Kredittilsynet

  • Kystdirektoratet

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Statens forurensningstilsyn

  • Assuranceforeningen Skuld

  • Borregaard Industries Ltd

  • De sjøkyndiges forbund

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske stats oljeselskap AS

  • Elkem ASA

  • Eramet Norway AS

  • Esso Norge AS

  • Finansnæringens Hovedorganisasjon

  • Fiskebåtredernes Forbund

  • Fraktefartøyenes Rederiforening

  • Gard Services AS, Arendal

  • Greenpeace Norge

  • Norsk Hydro ASA

  • Intertanko

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Logistikk- og Transportindustriens Landsforening

  • Miljøstiftelsen Bellona

  • NOAH Holding AS

  • Nordisk institutt for sjørett

  • Nordisk Skibsrederforening

  • Nordland Fylkes Fiskarlag

  • Norges Fiskarlag

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Norges Rederiforbund

  • Norsk Petroleumsinstitutt

  • Norsk Senter for menneskerettigheter

  • Norsk Sjømannsforbund

  • Norsk Sjøoffisersforbund

  • Norske Maritime Leverandører

  • Norske Shell AS

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oljeindustriens Landsforening

  • Prosessindustriens Landsforening

  • Rederienes Landsforening

  • Reichold AS

  • Sjøassurandørernes Centralforening (CEFOR)

  • Sjøtrygdgruppen

  • Sødra Cell Tofte

  • Transportbrukernes Fellesorganisasjon

  • Yara International ASA

Høringsfristen var 1. mars 2005.

Departementet mottok realitetsmerknader fra følgende høringsinstanser:

  • Finansdepartementet

  • Fiskeri- og kystdepartementet

  • Miljøverndepartementet

  • Nærings- og handelsdepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Sjøfartsdirektoratet

  • De Sjøkyndiges Forbund

  • Den Norske Advokatforening

  • Fiskebåtredernes Forbund

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Logistikk- og transportindustriens Landsforening

  • Norges Rederiforbund

  • Norsk Sjømannsforbund

  • Oljeindustriens Landsforening

  • Rederienes Landsforening

  • Sjøassurandørernes Centralforening (Cefor) (også på vegne av Gard, Nordisk Skibsrederforening og Skuld)

  • Transportbrukernes Fellesorganisasjon

Følgende høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader:

  • Barne- og familiedepartementet

  • Olje- og energidepartementet

  • Kredittilsynet

  • Statens forurensningstilsyn

  • Statoil ASA

2.1.3 Internasjonale drøftelser om gjennomføringen av 1996 HNS-konvensjonen og arbeidet med 2010-protokollen til 1996 HNS-konvensjonen

Etter at 1996 HNS-konvensjonen ble vedtatt, har det pågått internasjonale drøftelser om den nærmere gjennomføringen av konvensjonen. Bakgrunnen for dette er konvensjonens kompleksitet. Særlig viktig var et møte som ble arrangert av Canada i Ottawa i juni i 2003. Her drøftet man visse sentrale spørsmål som gjennomføringen av 1996 HNS-konvensjonen reiser. Man konkluderte med at disse spørsmålene nå var så godt belyst at 1996 HNS-konvensjonen måtte anses moden for å bli ratifisert og gjennomført i nasjonal rett. På møtet deltok Australia, Brasil, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Sør-Korea, Japan, Mexico, Norge, Nederland, Russland, Spania og England, IMO, Det internasjonale fond for erstatning av oljesølskade, representanter for kjemisk industri, forsikringsnæringen og rederinæringen.

Rapporten fra Ottawa-møtet er å finne som et IMO-dokument, LEG 87/11 datert 6. august 2003. I det følgende er det vist til denne rapporten som «Ottawa-rapporten». Samtlige dokumenter fra Ottawa-møtet er samlet i et IMO-dokument, LEG/87/11/1 datert 8. august 2003. Formålet med dette internasjonale etterarbeidet med HNS-konvensjonen var først og fremst å sørge for en ensartet gjennomføring og forståelse av konvensjonen internasjonalt.

Det bør generelt legges vekt på å følge opp konklusjonene fra Ottawa-møtet i den nasjonale gjennomføringen av HNS-konvensjonen, så langt det er mulig innenfor 2010-protokollens rammer.

Etter Ottawa-møtet anså de statene som arbeidet aktivt med sikte på å slutte seg til HNS-konvensjonen, at man hadde kommet frem til en felles forståelse av sentrale spørsmål knyttet til gjennomføringen av konvensjonen.

Våren 2007 viste det seg imidlertid at enkelte av de problemstillingene statene hadde støtt på i gjennomføringsarbeidet, var av en slik karakter at de kunne stå i veien for en gjennomføring av konvensjonen.

For det første viste det seg at de fleste statene som hadde ratifisert 1996 HNS-konvensjonen, ikke hadde rapportert til IMOs generalsekretær om hvor mye farlig gods som var mottatt i staten i året før ratifikasjonen, og årlig deretter, slik konvensjonen krever. På bakgrunn av at konvensjonen kobler vilkårene for ikrafttredelsen av konvensjonen til denne rapporteringen om mottaket av farlig gods, medførte den manglende rapporteringen vanskeligheter med å anvende konvensjonens bestemmelser om vilkårene for ikrafttredelse.

Denne manglende rapporteringen skapte videre usikkerhet om konvensjonens krav til rapportering ville være for vanskelige for en del stater å følge opp i praksis. Usikkerheten knyttet seg særlig til mottaket av pakket gods. Man antok at en viktig årsak til den manglende rapporteringen var at det er for vanskelig for mange stater å ha oversikt over hvem som er mottaker av pakket gods.

Videre viste det seg at verdenshandelen for LNG i årene etter at konvensjonen ble vedtatt i 1996, hadde forandret seg på en måte som medførte at konvensjonens regler om avgiftsplikt for LNG ville være lite hensiktsmessige. Problemet var at reglene fra 1996 kunne medføre manglende finansiering av HNS-fondet i tilfeller der eieren av LNG-lasten før lossing (den avgiftspliktige) ikke er underlagt noen konvensjonsstats jurisdiksjon. Det var dermed usikkert om finansieringen av HNS-fondet ville fungere etter hensikten for LNG.

På denne bakgrunn ble de ovennevnte problemstillingene knyttet til 1996 HNS-konvensjonen drøftet i en arbeidsgruppe i regi av Det internasjonale oljesølskadefondet (The International Oil Pollution Compensation Fund, forkortes IOPC) i 2007. Arbeidsgruppen konkluderte med at disse spørsmålene neppe kunne løses uten å endre 1996 HNS-konvensjonen. I kjølvannet av dette etablerte man i IOPC i oktober 2007 en «HNS focus group» for å finne rettslig bindende løsninger på spørsmålene. Denne gruppen fremforhandlet et forslag til en protokoll til 1996 HNS-konvensjonen. Forslaget ble oversendt IMO for ytterligere drøftelser. Protokollen ble vedtatt på en diplomatkonferanse i IMO 30. april 2010. Protokollen inneholder følgende tre hovedelementer:

  • regler om konsekvenser for en stat som ikke oppfyller pliktene etter konvensjonen til å rapportere om mottaket av avgiftspliktig last,

  • regler som unntar pakket gods fra avgiftssystemet i HNS-konvensjonen,

  • endringer i reglene om hvem som er avgiftspliktig for LNG-laster.

Etter vedtakelsen av 2010-protokollen ble det gjennomført et konsultasjonsmøte i Rotterdam 14.–15. juni 2011, hvor utfallet av møtet var at konklusjonene i Ottawa-rapporten ble opprettholdt. Rapporten fra Rotterdam-møtet er å finne som et IOPC-dokument, IOPC/JUL11/5/1/1 datert 17. juni 2011.

2.1.4 Høring av 2010-protokollen

Justisdepartementet sendte 5. april 2011 spørsmålet om undertegning av 2010-protokollen på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

  • Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

  • Finansdepartementet

  • Fiskeri- og kystdepartementet

  • Miljøverndepartementet

  • Nærings- og handelsdepartementet

  • Olje- og energidepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Klima- og forurensningsdirektoratet

  • Kystverket

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Advokatforeningen

  • Assuranceforeningen Skuld

  • Borregaard Industries Ltd

  • Cefor

  • De sjøkyndiges forbund

  • Den norske stats oljeselskap AS

  • Elkem ASA

  • Eramet Norway AS

  • Esso Norge AS

  • Finansnæringens Fellesorganisasjon

  • Fiskebåtredernes Forbund

  • Fraktefartøyenes Rederiforening

  • Gard AS

  • Greenpeace Norge

  • Intertanko

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Logistikk- og Transportindustriens Landsforening

  • Miljøstiftelsen Bellona

  • NOAH Holding AS

  • Nordisk institutt for sjørett

  • Nordisk Skibsrederforening

  • Nordland Fylkes Fiskarlag

  • Norges Fiskarlag

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Norges Rederiforbund

  • Norsk Hydro ASA

  • Norsk Industri

  • Norsk Petroleumsinstitutt

  • Norsk Senter for menneskerettigheter

  • Norsk Sjømannsforbund

  • Norsk Sjøoffisersforbund

  • Norske Maritime Leverandører

  • Norske Shell AS

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oljeindustriens Landsforening

  • Rederienes Landsforening

  • Reichold AS

  • Sjøtrygdgruppen

  • Sødra Cell Tofte

  • Transportbrukernes Fellesorgan

  • Yara International ASA

Høringsfristen var 1. mai 2011.

Følgende høringsinstanser hadde realitetsmerknader til forslaget:

  • Fiskeri- og kystdepartementet

  • Miljøverndepartementet

  • Nærings- og handelsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Cefor

  • Oljeindustriens Landsforening

  • Rederienes Landsforening

Følgende høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader:

  • Samferdselsdepartementet

  • Finanstilsynet

  • Landsorganisasjonen i Norge

Justis- og beredskapsdepartementet sendte 23. april 2014 spørsmålet om ratifikasjon og gjennomføring av 2010-protokollen i norsk rett på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

  • Departementene

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Klima- og forurensningsdirektoratet

  • Kystverket

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Advokatforeningen

  • Assuranceforeningen Skuld

  • Borregaard ASA

  • Cefor

  • De sjøkyndiges forbund

  • Elkem ASA

  • Eramet Norway AS

  • Esso Norge AS

  • Finans Norge

  • Fiskebåtredernes Forbund

  • Fraktefartøyenes Rederiforening

  • Gard AS

  • Greenpeace Norge

  • Hurtigbåtenes Rederiforbund

  • Intertanko

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Miljøstiftelsen Bellona

  • NHO Logistikk og Transport

  • NHO Sjøfart

  • NOAH AS

  • Nordisk institutt for sjørett

  • Nordisk Skibsrederforening

  • Nordland Fylkes Fiskarlag

  • Norges Fiskarlag

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Norges Rederiforbund

  • Norsk Hydro ASA

  • Norsk Industri

  • Norsk olje og gass

  • Norsk Petroleumsinstitutt

  • Norsk Senter for menneskerettigheter

  • Norsk Sjømannsforbund

  • Norsk Sjøoffisersforbund

  • Norske Maritime Leverandører

  • Norske Shell AS

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Reichhold Norway AS

  • Statoil ASA

  • Yara International ASA

Høringsfristen var 16. juli 2014.

Følgende høringsinstanser hadde realitetsmerknader til forslaget:

  • Nærings- og fiskeridepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Kystverket

  • Den norske advokatforening

  • Norges rederiforbund

Følgende høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader:

  • Arbeids- og sosialdepartementet

  • Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

  • Forsvarsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Olje- og energidepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Forbrukerrådet

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Sjømannsorganisasjonene i Norge

2.1.5 Arbeidet med 1996 HNS-konvensjonen og 2010-protokollen i EU og andre land

1996 HNS-konvensjonen har aldri trådt i kraft. Bakgrunnen for dette er de spørsmålene som oppsto knyttet til gjennomføringen av konvensjonen som det er redegjort nærmere for i punkt 2.3. Per 31. august 2014 hadde 14 stater (Angola, Kypros, Etiopia, Liberia, Litauen, Marokko, Russland, Saint Kitts og Nevis, Samoa, Sierra Leone, Slovenia, Syria, Tonga og Ungarn) som til sammen representerer 13,61 % av verdenstonnasjen, ratifisert 1996 HNS-konvensjonen. Av disse er det tre stater (Kypros, Liberia og Russland) som har en flåte på minst 2 millioner bruttotonn. Etter konvensjonen er det et krav at fire stater har en flåte av en slik størrelse, som en av flere forutsetninger for at konvensjonen skal kunne tre i kraft. De sentrale skipsfartsnasjonene har unnlatt å ratifisere i påvente av vedtakelsen av 2010-protokollen.

De nordiske landenes, herunder Norges, tilslutning til 1996-konvensjonen ble også utsatt. Før man ble oppmerksom på problemene som var til hinder for ratifikasjon, arbeidet de nordiske landende aktivt med sikte på å ratifisere HNS-konvensjonen.

I Danmark vedtok Folketinget i juni 2005 Lov om ændring af søloven (Ansvar for forureningsskade forvoldt av bunkerolie og ansvar for skade opstået i forbindelse med søtransport af farlige og forurenende stoffer), lov nr. 599 af 24. juni 2005. Her foreslås blant annet et nytt kapittel 11 i den danske søloven, til gjennomføring av reglene i HNS-konvensjonen. Danmark har ikke ratifisert 1996 HNS-konvensjonen.

I Sverige kom i oktober 2006 utredningen SOU 2006: 92 Skadeståndsansvar vid sjötransport av farlig gods. Her foreslås at Sverige ratifiserer 1996 HNS-konvensjonen. Utredningen foreslår videre at HNS-konvensjonen gjennomføres i svensk rett på den samme måten som 1992-ansvarskonvensjonen og 1992-fondskonvensjonen, ved at reglene om rederansvaret og forsikringsplikten inntas i sjøloven, mens reglene om finansieringen av HNS-fondet inntas i en egen lov (lag om uppgiftsskyldighet rörande mottagande av farliga och skadliga ämnen).

Også Finland har arbeidet med et lovforslag om gjennomføring av 1996 HNS-konvensjonen.

Etter vedtakelsen av 1996 HNS-konvensjonen arbeidet også Australia, Canada og New Zealand aktivt med sikte på å ratifisere 1996 HNS-konvensjonen, men også disse statene utsatte arbeidet når det viste seg å være problemer med gjennomføringen av konvensjonen.

Når det gjelder utviklingen i EU, vises det til redegjørelser for dette i NOU 2004: 21 punkt 3.2 side 14–15. Her skal det kort nevnes at det foreligger et vedtak fra Rådet fra 18. november 2002 (2002/971/EF) om at EUs medlemsstater skal ta de nødvendige skritt for å tiltre 1996 HNS-konvensjonen, om mulig innen 30. juni 2006. Av EUs medlemsstater har Kypros og Slovenia sluttet seg til 1996 HNS-konvensjonen i tråd med Rådets vedtak. I forbindelse med at EMSA (European Maritime Safety Agency) i 2006 avholdt to seminarer om 1996 HNS-konvensjonen, ga en rekke europeiske land uttrykk for at man arbeidet aktivt med sikte på å kunne tiltre 1996 HNS-konvensjonen. Arbeidet i disse landene stoppet imidlertid opp i påvente av 2010-protokollen. Så langt har man fra EUs side ikke fulgt opp Rådets vedtak fra 2002 med et nytt rådsvedtak vedrørende 2010-protokollen.

Etter vedtakelsen av 2010-protokollen har Canada, Danmark, Frankrike, Hellas, Nederland, Norge, Tyrkia og Tyskland signert 2010-protokollen med forbehold om ratifikasjon. Flere av disse og andre stater har kommet langt i arbeidet med å tilrettelegge for gjennomføring og ratifikasjon av 2010 HNS-konvensjonen. Som eksempel kan nevnes at Canada i IMO-sammenheng har redegjort detaljert for sitt arbeid med å gjennomføre 2010-protokollen, jf. LEG 101/3/1. Et lovforslag om endringer i the Marine Liability Act, som gjennomfører 2010-protokollen, ble fremmet 18. oktober 2013. I Danmark vedtok Folketinget i juni 2013 endringer i sjøloven som gjennomfører 2010-protokollen, jf. lov nr. 618 af 12/06/2013 om ændring av søloven og forskellige andre love (og som endrer lov nr. 599 af 24. juni 2005). Lovendringene er ennå ikke trådt i kraft. Også i Sverige og Finland arbeides det aktivt med et lovforslag om gjennomføring av 2010-protokollen. I Sverige er det forventet en proposisjon etter årsskiftet, og også i Finland har man som mål å få fremmet et lovforslag i løpet av 2015.

2.2 Heving av globalansvarsgrensene i sjøloven § 175 nr. 2 og 3

Den 19. november 2013 sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag om å øke globalansvarsgrensene i sjøloven § 175 nr. 2 og 3 med 51 % for å bringe bestemmelsene i samsvar med Norges folkerettslige plikter etter 1996 protokollen til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav (1996-globalbegrensningskonvensjonen). Høringsfristen var 19. februar 2014.

Bakgrunnen for forslaget var at FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) den 19. april 2012 vedtok å oppjustere globalansvarsgrensene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a og b i 1996-globalbegrensningskonvensjonen. Vedtaket innebærer at ansvarsgrensene i konvensjonen artikkel 6 nr. 1 bokstav a og b økes med 51 % med virkning fra 8. juni 2015. Formålet med økningen er å bedre det erstatningsrettslige vernet til de skadelidte. IMOs vedtak 19. april 2012 er vedlagt proposisjonen her.

Norge er tilsluttet 1996-globalbegrensningskonvensjonen og har med enkelte forbehold gjennomført denne i sjøloven kapittel 9, se blant annet Ot.prp. nr. 90 (1998–99) og Ot.prp. nr. 79 (2004–2005).

Følgende instanser fikk høringsbrevet:

  • Departementene

  • Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Forbrukerrådet

  • Kystverket

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Assuranceforeningen Skuld

  • Cefor

  • De sjøkyndiges forbund

  • Den Norske Advokatforening

  • Finans Norge

  • Fiskebåtredernes Forbund

  • Fraktefartøyenes Rederiforening

  • Gard Services AS

  • Greenpeace Norge

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Hurtigbåtredernes forbund

  • Intertanko

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Logistikk- og Transportindustriens Landsforening

  • Miljøstiftelsen Bellona

  • Møretrygd

  • Nasjonalt Støttegruppenettverk

  • Nordisk institutt for sjørett

  • Nordisk Skibsrederforening

  • Norges Fiskarlag

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Norges Rederiforbund

  • Norsk Sjømannsforbund

  • Norsk Sjøoffisersforbund

  • Norske Maritime Leverandører

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • NHO Sjøfart

  • Transportbrukernes Fellesorganisasjon

Departementet har mottatt høringsuttalelser med merknader til spørsmålet om heving av ansvarsgrensene i sjøloven § 175 nr. 2 og 3 fra følgende instanser:

  • Nærings- og fiskeridepartementet

  • Sjøfartsdirektoratet

  • Statens vegvesen

  • Nasjonalt Støttegruppenettverk

  • Norges Rederiforbund

  • Stiftelsen Skagerak

Disse høringsinstansene har uttalt at de ikke har merknader til spørsmålet om heving av globalansvarsgrensene i sjøloven § 175 nr. 2 og 3:

  • Arbeidsdepartementet

  • Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

  • Helse- og omsorgsdepartementet

  • Klima- og miljødepartementet

  • Kunnskapsdepartementet

  • Landbruks- og matdepartementet

  • Olje- og energidepartementet

  • Samferdselsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

  • Finanstilsynet

  • Landsorganisasjonen i Norge

Til toppen
Til dokumentets forside