Prop. 77 L (2013–2014)

Lov om forvaltning av alternative investeringsfond

Til innholdsfortegnelse

15 Grensekryssende forvaltning av alternative investeringsfond

15.1 Gjeldende rett

I rapporten pkt. 14.3.1 har arbeidsgruppen redegjort slik for gjeldende rett:

«Gjeldende regler om grensekryssende forvaltning følger av verdipapirfondloven og verdipapirhandelloven. Sett bort fra de regler som gjelder for grensekryssende fondsforvaltning, kan utenlandsk forvalter bare yte verdipapirfondsforvaltning i Norge etter tillatelse fra Finanstilsynet etter verdipapirfondloven § 3-4. Det stilles nærmere vilkår for slik tillatelse.
Forvaltning av andre typer investeringsstrukturer enn verdipapirfond, som for eksempel lukkede investeringsselskaper eller lignende, hvor forvalteren har fullmakt til å fatte investeringsbeslutninger knyttet til finansielle instrumenter, er konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven. Utenlandsk forvalter kan bare drive slik virksomhet i Norge med tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-24 (for forvaltere etablert i en annen EØS-stat) eller § 9-25 (for forvaltere etablert utenfor EØS). Forvaltere etablert utenfor EØS kan som hovedregel ikke yte tjenester i Norge uten etablering av en filial, jf. verdipapirhandelloven § 9-25 første ledd. Visse typer forvaltning, som forvaltning av investeringsselskaper som investerer i varederivater, kan etter de nærmere omstendigheter være omfattet av unntak fra konsesjonsplikt etter verdipapirhandelloven § 9-2 annet ledd.»

Departementet har ingen vesentlige merknader til arbeidsgruppens fremstilling av gjeldende rett.

15.2 EU-rett

Art. 33 regulerer adgangen for forvaltere som er etablert i en EØS-stat til å forvalte alternative investeringsfond som er etablert i andre EØS-stater, direkte eller gjennom filial.

I art. 33(1) fremgår at medlemsstatene skal sikre at en forvalter som har fått tillatelse i en EØS-stat, skal kunne forvalte alternative investeringsfond som er etablert i en annen EØS-stat, enten direkte eller gjennom etablering av filial, forutsatt at forvalter har tillatelse til å forvalte den aktuelle typen alternative investeringsfond.

Etter art. 33(2) må forvaltere som for første gang ønsker å drive slik virksomhet, gi melding til kompetent myndighet i hjemstaten. Meldingen må inneholde opplysninger om i hvilken medlemsstat forvalteren har til hensikt å forvalte alternative investeringsfond direkte eller ved etablering av filial. Meldingen skal også inneholde en virksomhetsplan, der det angis hvilke tjenester forvalter har til hensikt å yte og hvilke fond som skal forvaltes.

Hvis forvalter skal etablere filial, skal forvalter i tillegg informere om hvordan filialen skal organiseres, opplyse om adressen i fondets hjemstat der dokumenter kan innhentes fra, og om navn og kontaktinformasjon til de personer som har ansvar for ledelsen av filialen, jf. art. 33(3).

Kompetent myndighet i forvalters hjemstat skal etter art. 33(4) oversende melding som nevnt i art. 33(2) til kompetent myndighet i forvalters vertsstat innen én måned etter at fullstendig melding er mottatt. Ved melding om etablering av filial etter art. 33(3) skal kompetent myndighet oversende melding til vertsstaten innen to måneder. Melding skal bare sendes dersom forvaltningen av fondet er og vil være i samsvar med direktivet og forvalter oppfyller de øvrige kravene i direktivet. Vedlagt meldingen skal kompetent myndighet sende med en bekreftelse på at forvalteren har konsesjon. Forvalter skal straks underrettes om oversendelsen, og kan begynne å yte sine tjenester i vertsstaten ved mottagelse av slik underretning.

Det fremgår uttrykkelig av artikkel 33(5) at vertsstaten ikke kan pålegge forvalter ytterligere krav på det området som reguleres av AIFMD.

Etter artikkel 33(6) skal forvalter sende skriftlig melding til kompetent myndighet i hjemstaten ved vesentlige endringer i den dokumentasjonen som er innsendt etter artikkel 33(2) eller (3). Ved planlagte endringer skal melding gis minst én måned før de iverksettes. Ved uforutsette endringer skal melding gis umiddelbart etter at endringen har oppstått. Dersom en endring innebærer at forvaltningen av fondet eller forvalteren ikke lenger tilfredsstiller kravene i direktivet, skal kompetent myndighet i forvalters hjemstat informere forvalteren om at endringen ikke kan gjennomføres. Dersom endringen likevel gjennomføres, eller er gjennomført, skal kompetent myndighet i forvalters hjemstat treffe alle nødvendige tiltak, herunder forby markedsføring av fondet, jf. artikkel 46. Dersom endringene ikke har slike virkninger, skal kompetent myndighet i forvalterens hjemstat uten opphold informere kompetent myndighet i vertsstaten.

Art. 33(7) og (8) gir ESMA hjemmel til å fastsette nærmere regler knyttet til melding etter artikkel 33(2) og (3).

Art. 34 regulerer adgangen for forvaltere som er etablert i EØS til å forvalte alternative investeringsfond som er etablert utenfor EØS og som kun markedsføres utenfor EØS.

Ifølge artikkel 34(1) skal forvaltere tillates å forvalte slike fond dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • Forvalteren etterlever alle direktivets regler med unntak av art. 21 (depotmottaker) og 22 (opplysninger i årsregnskap) og

  • det foreligger avtale om tilsynssamarbeid mellom tilsynsmyndighetene i forvalterens hjemstat og fondets hjemstat.

EU-kommisjonen skal etter artikkel 34(2) fastsette nærmere regler om krav til avtale om tilsynssamarbeid, og ESMA skal etter artikkel 34(3) utarbeide nærmere retningslinjer knyttet til slikt tilsynssamarbeid.

15.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppens forslag fremgår slik i rapporten pkt. 14.3.3:

«Bestemmelsene i artikkel 33 og 34 må etter arbeidsgruppens vurdering gjennomføres etter sitt innhold og gir ikke rom for nasjonale valg. Det vises til lovutkastet §§ 6-4 til 6-6»

15.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg uttrykkelig om denne delen av arbeidsgruppens forslag.

15.5 Departementets vurdering

Etter art. 33 skal forvaltere som har fått tillatelse i en EØS-stat, kunne forvalte alternative investeringsfond som er etablert i en annen EØS-stat etter en meldingsordning («passport»). Art. 33 gir ikke nasjonal valgfrihet, og departementet legger til grunn at reglene må gjennomføres etter sitt innhold i den norske loven. Det vises til lovforslaget § 8-1, som regulerer adgangen for norske forvaltere til å forvalte fond som er etablert i et annet EØS-land etter en meldingsordning. Forslaget tilsvarer arbeidsgruppens utkast til § 6-4.

Videre viser departementet til lovforslaget § 8-2, der det fremgår at forvaltere som er etablert i andre EØS-stater, kan forvalte tilsvarende fond som er etablert i Norge når tilsynsmyndigheten i forvalters hjemland har underrettet forvalter om at melding om virksomhet i Norge er sendt Finanstilsynet. Bestemmelsene tilsvarer arbeidsgruppens lovutkast § 6-5.

Departementet viser også her til at AIFMD ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen, og at norske forvalteres rett til å forvalte fond etablert i annen EØS-stat inntil videre er avgrenset, se også ovenfor under punkt 13.3.5.

Art. 34 regulerer adgangen for forvaltere som er etablert i EØS til å forvalte alternative investeringsfond som er etablert utenfor EØS og som ikke markedsføres i EØS. Også disse reglene må etter departementets oppfatning gjennomføres etter sitt innhold. Det vises til lovforslaget § 8-3, som tilsvarer arbeidsgruppens utkast til § 6-6.

Til dokumentets forside