6 Skjerping av straffen for voldslovbrudd

6.1 Generelt om skjerping av straffen for voldslovbrudd

Vold anses i dag som et markant samfunnsproblem. Kriminalstatistikken viser at det har funnet sted en betydelig økning i antall reaksjoner mot voldslovbrudd. Det hefter imidlertid visse svakheter ved kriminalstatistikken når det gjelder spørsmålet om utviklingen har gått i retning av mer rå og brutal vold. Inndelingene i voldslovbrudd er for lite nyansert til at de kan underbygge en slik konklusjon, og for legemsfornærmelser fremgår det ikke noe om de uforsettlige følgene. Det generelle inntrykket er imidlertid at utviklingen har gått i retning av stadig råere og mer brutal vold.

Både for fornærmede og pårørende, men også for samfunnet ellers, har disse voldslovbruddene store konsekvenser. For fornærmede vil det ofte være snakk om store helsemessige virkninger, både av somatisk og psykisk karakter, men også økonomiske konsekvenser i form av for eksempel tapt arbeidsinntekt og behov for materielle tilpasninger i hverdagen. For samfunnet som sådant bidrar voldslovbruddene til økt utrygghetsfølelse i befolkningen, og til redusert livsutfoldelse og livskvalitet. Bekjempelse av vold er derfor en prioritert oppgave for regjeringen.

I Soria Moria-erklæringen (side 69) uttaler regjeringen at den som ledd i kriminalitetsbekjempelsen har som målsetning å skjerpe straffnivået for bestemte typer lovbrudd. Grov vold er en av disse. Dette er også uttalt i forslaget til første del av spesiell del i straffeloven 2005, jf. Ot. prp. nr. 8 (2007–2008) side 24.

Grov vold er et vidtfavnende begrep. Svært mange, og til dels ulike, forøvelsesmåter og skadefølger omfattes av det som i dagligtale omtales som grov vold. Spørsmålet om skjerpet straff for grov vold er særlig aktuelt for den uprovoserte volden som er utøvd i det offentlige rom. Den typiske gatevolden som utspilles i tilknytning til opphold på utesteder eller i taxikøer, og hvor det ikke eller i svært begrenset grad foreligger et hendelsesforløp som forklarer råskapen, befinner seg i kjerneområdet for den voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for.

Den forståelse av grov vold som her er antydet, har vært styrende for departementets utvalg av rettspraksis for å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for. Det er imidlertid vanskelig å utlede noe med sikkerhet om det alminnelige straffnivået fra rettspraksis. Konkrete omstendigheter av objektiv og individuell karakter påvirker straffastsettelsen i den enkelte sak, og Høyesterett uttaler seg sjeldent om hva som bør være det alminnelige straffnivået. Departementet har derfor valgt å antyde den ønskede straffskjerpingen dels på bakgrunn av uttalelser fra Høyesterett om hva som antas å være det alminnelige straffnivået for enkelte voldshandlinger, og dels gjennom enkeltsaker for å illustrere typetilfeller av voldsutøvelse som straffen bør skjerpes for.

Bestemmelsene om voldslovbrudd dekker imidlertid et betydelig antall forøvelsesmåter og skadefølger, og departementet må begrense seg til å antyde den ønskede straffskjerpingen for de mest typiske forøvelsesmåtene. En slik angivelse av ønsket straffnivå er imidlertid ikke ment å gjøre straffutmålingen mer statisk og detaljregulert. Straffastsettelsen vil som før bero på en konkret vurdering, hvor både skjerpende og formildende omstendigheter må tas i betraktning, hvilket innebærer at det i det enkelte tilfelle kan begrunnes å sette straffen under eller over det som angis som utgangspunkt for straffastsettelsen. Departementets angivelse av straffnivået er heller ikke ment å begrense utviklingen i straffnivået. Straffastsettelsen skal gjenspeile den til enhver tid rådende oppfatning om hva som er riktig straff. Forslaget er derfor ikke ment å rokke ved straffutmålingens dynamiske og utviklende karakter. Tilsvarende gjelder også for de øvrige angivelsene av ønsket straffskjerping i forslaget her.

Straffutmålingspraksis kan variere noe mellom Høyesterett og underinstansene. Departementet legger imidlertid til grunn at i den grad Høyesterett har gitt en anvisning, så følger underinstansene denne.

Før departementet går nærmere inn på dagens straffnivåer, finner en grunn til å bemerke at enkelte påtalemessige- og prosessuelle forhold nok kan antas å ha påvirket hvilken bestemmelse et lovbrudd har blitt pådømt etter, noe som har hatt betydning både for straffnivået og for den statistiske bedømmelsen av voldskriminalitetens omfang og alvor.

Et forhold som gjør det vanskelig å få fullstendig oversikt over straffnivået ved enkelte straffebestemmelser, er at bestemmelsene nok ikke er blitt anvendt i alle tilfeller hvor det har vært anledning til det. I stedet er lovbruddet av prosessuelle grunner blitt subsumert under mildere bestemmelser. Et vel kjent eksempel er at til dels alvorlige voldslovbrudd som legemsfornærmelse med skadefølge og legemsbeskadigelse, er blitt avgjort som forseelse med bot etter løsgjengerloven § 17 (jf. Helge Røstad, Utvalgte emner i strafferetten og straffeprosessen, side 216).

Videre er det av betydning for vurderingen av rettspraksis at før to-instansordningen ble opphevet i 1995, kunne det hende at straffbare forhold som kunne vært pådømt etter § 229 annet straffalternativ om arbeidsudyktighet over 2 uker, ble nedsubsumert til § 229 første straffalternativ for å unngå at saken måtte gå direkte for lagmannsretten med lagrette.

En tilsvarende tilbøyelighet til påtalemessig nedsubsumering har i noen grad skjedd fra § 229 til § 228. I de senere år (etter 2003) er imidlertid «behovet» for nedsubsumering blitt mindre fordi politiet har fått betydelig utvidet påtalekompetanse.

En påtalemessig praksis som her beskrevet, har en kriminalstatistisk betydning ved at relativt grove overtredelser er blitt pådømt etter mildere bestemmelser. Dette har i noen grad bidratt til å skjule omfanget av den alvorlige voldskriminaliteten, og har medført mangelfulle beskrivelser av straffnivået ved voldslovbrudd. Dette noe nyanserte bildet av voldskriminalitetens strafferettslige bedømmelse, danner en del av den bakgrunnen som departementet anser som nødvendig for et nytt straffnivå.

Selv om nedsubsumering neppe er like aktuelt i dag som følge av at løsgjengerloven § 17 og to-instansordningen er opphevet, og at fornærmede har fått utvidede rettigheter som vil gjøre det mulig å påse at forholdet pådømmes etter de straffebestemmelser som bør anvendes, mener departementet det fortsatt er et behov for skjerping av straffen for voldslovbrudd. Dette gjelder selv om straffnivået ved voldslovbrudd er blitt høyere i løpet av de siste 20 årene.

6.2 Mishandling i nære relasjoner

6.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 219 setter straff for mishandling i nære relasjoner. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år, og fengsel inntil 6 år dersom handlingen(e) har til følge død eller betydelig skade på legeme eller helse eller ved grov mishandling, jf. annet ledd første punktum.

Det er vanskelig å si noe generelt om normalstraffnivået. Etter lovendringen i 2005 foreligger det få saker fra Høyesterett om straffastsettelse etter § 219. I tillegg kommer at handlingene kan ha høyst ulik karakter og kompleksitet, samt at § 219-tilfeller gjerne er pådømt i konkurrens med andre bestemmelser, for eksempel §§ 195, 228–229 og 231 (se til illustrasjon HR-2010-00240-A hvor straffen ble satt til fengsel i 7 år for voldtekter og mishandling av egne barn). Inntrykket er imidlertid at det har skjedd en skjerping av straffnivået, men at straffene fortsatt ligger i det nedre sjiktet av strafferammene. Se til illustrasjon: Rt. 1991 side 274 (10 måneder ubetinget fengsel for over lengre tid grovt krenket hustru og tre mindreårige barn ved mishandling og trusler), Rt. 2004 side 595 (120 dager ubetinget fengsel for over et lengre tidsrom utsatt to sønner og en stesønn for forskjellige former for overgrep), Rt. 2005 side 929 (1 år ubetinget fengsel for gjentatte ganger utøvet forskjellige typer vold overfor sin samboer), Rt. 2005 side 938 (5 måneder ubetinget fengsel for fysisk vold mot sin adoptivdatter ved en rekke anledninger, og for å ha utsatt henne for psykisk overlast) og Rt. 2007 side 1537 (1 år ubetinget fengsel for fysisk og psykisk mishandling av samboer over lang tid).

Rt. 2004 side 844 gjaldt en sak hvor domfelte gjentatt ganger over en periode på fem år hadde slått, dyttet og sparket sin kone. Han hadde også slått sin 14 år gamle datter. Ved straffastsettelsen la Høyesterett vekt på at domfelte over lang tid hadde utsatt fornærmede for frykt, med den risiko for skade på lang sikt en slik livssituasjon innebærer. Høyesterett uttalte at i utgangspunktet ville fengsel i 2 år og 6 måneder vært en passende straff, men på grunn av lang saksbehandlingstid ble straffen satt til fengsel i 2 år og 3 måneder.

Rt. 2009 side 1336 gjaldt overtredelse av § 219 annet ledd. Domfelte ble funnet skyldig i blant annet jevnlig å ha slått, sparket og truet barna, samt satt begrensninger for deres bevegelsesfrihet. Domfelte ble også funnet skyldig i å ha truet med å drepe et av barna. For øvrig vises det til avsnitt 31–39 i dommen om de faktiske omstendigheter av betydning for straffastsettelsen. Lagmannsretten satte straffen til fengsel i 1 år og 4 måneder. Høyesterett var i tvil om straffen burde vært skjerpet, men kom til at det ikke var grunn til dette da forhandlingene i Høyesterett i liten grad var lagt opp med sikte på eventuell straffskjerping.

HR-2010-00242-A gjaldt anke over straffastsettelsen for overtredelse av § 219 annet ledd. Domfelte ble idømt fengsel i 2 år i tingretten. Lagmannsretten forkastet domfeltes anke over ting­rettens straffastsettelse. Domfelte var funnet skyldig i grov familievold ved at han i en periode på drøye to og et halvt år blant annet hadde utsatt sin kone for vold, trusler om å drepe fornærmede og hennes far. Fornærmede hadde levd under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. En rekke av handlingene hadde i tillegg funnet sted i nærvær av deres felles datter. Mishandlingen har resultert i vansker av både psykisk og fysisk art for fornærmede og datteren. Høyesterett oppretthold straffen på fengsel i 2 år ved at anken ble forkastet.

Lagmannsrettsavgjørelser fra de senere år antyder også at straffene for mishandling i nære relasjoner er skjerpet, men at straffnivået fortsatt ligger i det nedre sjikt av strafferammen: LF-2008-1211177: Gjennom ett år mishandlet en alenemor sine sønner på 11 og 13 år og en datter på 5 år. Straffen var i utgangspunktet fengsel i 1 år og 8 måneder, men ble redusert til 1 år og 4 måneder på grunn av at domfelte trakk bevisanken like før ankeforhandlingen, LG-2009-122558: Mishandling i form av blant annet slag og spark begått over nær fire år mot barn i alderen 5–13 år. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 5 måneder, LG-2009-6085: 90 dager fengsel for vold mot sine to sønner fra 8 til 10 år. 60 dager av straffen ble gjort betinget og LB-2008-93267: Fengsel i 120 dager for grov vold og trusler mot 14 år gammel datter.

6.2.2 Departementets vurdering

6.2.2.1 Generelt om skjerping av straffen for mishandling i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Ofte er det tale om grov fysisk og psykisk mishandling over lang tid mot forsvarsløs(e) person(er). De somatiske og psykiske virkningene kan ofte være langvarige. Det er i tillegg vanskelig å oppdage og forhindre vold i nære relasjoner som følge av at handlingene ofte begås i det private rom. I tillegg kommer at fornærmede eller nærstående av fornærmede av ulike grunner ikke melder fra om mishandlingen. Særlig alvorlig er det når mishandlingen skjer overfor barn. De somatiske og psykiske konsekvensene kan lett bli omfattende og langvarige ved at mishandlingen begås av personer som i utgangspunktet skal gi barnet den nødvendige trygghet og omsorg.

Departementet mener straffnivået for mishandling i nære relasjoner er for lavt. Det foreslås derfor å heve de øvre strafferammene til fengsel inntil 4 år for overtredelse av § 219 første ledd og inntil 8 år for overtredelse av annet ledd. I tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffnivået.

Som nevnt er det vanskelig å angi hva som er normalstraffnivået etter gjeldende rett, jf. punkt 6.2.1. Departementet legger til grunn at i utgangspunktet bør straffnivået for mishandling i nære relasjoner ligge noe over straffnivået for sammenlignbare voldslovbrudd. Bakgrunnen er at det ofte er tale om krenkelser som foregår over lengre tid, det er en psykologisk binding mellom gjerningspersonen og offeret, samt at frykten for vold og følelsen av å leve i et trusselregime vil kunne oppleves som verre enn de enkelte voldshandlinger. Utover de konkrete fysiske eller psykiske skader, vil også den generelle risikoen for langtidsskadevirkninger være til stedet.

I et tilsvarende saksforhold som beskrevet i Rt. 2004 side 844 (se ovenfor om avgjørelsen), mener departement straffen bør være fengsel i 4 år.

I Rt. 2005 side 929 ble straffen satt til fengsel i 1 år for gjentatte ganger å ha utøvet vold mot sin samboer. Mishandlingen var preget av kraftig vold i form av slag med knyttet hånd og sparking av fornærmede mens hun lå nede. I tillegg hadde domfelte dratt fornærmede etter håret tilbake til leiligheten da hun forsøkte å flykte, og truet og kastet fornærmede ut av sin leilighet vinterstid klokken to om natten da hun var gravid i sjette måned. Departementet mener straffen for et tilsvarende tilfelle i utgangspunktet bør være fengsel i 2 år. Rt. 2007 side 1537 gjaldt straffastsettelse for fysisk og psykisk mishandling over lang tid. Samlet dreide det seg om bort i mot 100 ulike tilfeller av vold i form av skubbing, kniping, skriking direkte inn i øret, slag og spark i løpet av samboerperioden. Straffen ble 1 år fengsel. Departementet mener straffen for et tilsvarende tilfelle i utgangspunktet bør være fengsel i 2 år.

I et tilsvarende tilfelle som beskrevet i HR-2010-00242-A mener departementet straffen bør være fengsel i 3 år og 6 måneder.

6.2.2.2 Særlig om mishandling av barn

Ofte er det barn som er offer for vold i nære relasjoner. Etter departementets oppfatning er det særlig alvorlig at barn utsettes for denne type overgrep – både fordi mishandlingen begås av personer som i utgangspunktet skal gi barnet den nødvendige trygghet og omsorg, og at de somatiske og psykiske konsekvensene lettere kan bli mer omfattende og langvarig.

Departementet vil understreke at barn utvilsomt nyter det samme strafferettslige vern som voksne. Barn skal blant annet ikke utsettes for fysiske eller psykiske integritetskrenkelser som ledd i oppdragelsen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 176 hvor det uttales:

«Etter departementets oppfatning er det som følge av opphevelsen av refselsesretten i 1972, etterfølgende lovendringer, samt internasjonale forpliktelser om vern av barn, ingen tvil om at barn nyter samme strafferettslige vern mot fysiske kroppskrenkelser som voksne.»

Departementet mener straffnivået for mishandling av barn er for lavt. Generelt bør straffen for mishandling i nære relasjoner ligge noe over sammenlignbare voldslovbrudd. I sær gjelder dette hvor mishandlingen skjer overfor barn. Sentralt for straffastsettelsen vil som ellers være hvor grov mishandlingen er, mishandlingens varighet, den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offeret og det at mishandlingen skjer i skjul, på et sted det bør være trygt (ofte i hjemmet), jf. Rt. 2004 side 844 (avsnitt 13) og HR-2010-00242-A (avsnitt 18). I avgjørelsen fra 2004 er det også vist til at frykten for vold, og følelsen av å leve i et trusselregime, kan oppleves som langt verre enn de enkelte voldshandlinger (avsnitt 13).

Rt. 2009 side 1336 gjaldt overtredelse av § 219 annet ledd. Domfelte ble funnet skyldig i blant annet jevnlig å ha slått, sparket og truet barna, samt satt begrensninger for deres bevegelsesfrihet. Domfelte ble også funnet skyldig i å ha truet med å drepe et av barna. Lagmannsretten satte straffen til fengsel i 1 år og 4 måneder. Høyesterett var i tvil om straffen burde vært skjerpet, men kom til at det ikke var grunn til dette da forhandlingene i Høyesterett i liten grad var lagt opp med sikte på eventuell straffskjerping. For et tilsvarende saksforhold mener departementet straffen i utgangspunktet bør være fengsel i 2 år og 6 måneder.

LF-2008-1211177 gjaldt en alenemor som gjennom ett år mishandlet sine sønner på 11 og 13 år og en datter på 5 år. Lagmannsretten la til grunn at barna hadde levd med trusler og vold som en del av deres hverdag. Barna levde med angst og befant seg generelt i en utrygg situasjon. Straffen ble satt til 1 år og 4 måneder (noe reduksjon på grunn av at domfelte trakk bevisanken like før ankeforhandlingen). For et tilsvarende tilfelle mener departementet straffen bør være fengsel i 2 år og 6 måneder. LG-2009-122558 gjaldt mishandling i form av blant annet slag og spark begått over nær fire år mot barn i alderen 5–13 år. Det ble også ved flere anledninger kastet en skittentøyskurv etter barna. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 5 måneder. Departementet mener straffen for et tilsvarende tilfelle i utgangspunktet bør være fengsel i 1 år. LG-2009-6085 gjaldt vold mot to sønner på henholdsvis 8 og 10 år. Straffen ble satt til 90 dager fengsel, hvorav 60 dager ble gjort betinget. Departement mener straffen for et tilsvarende forhold bør være ubetinget fengsel i 6 måneder.

Etter departementets oppfatning skal det generelt svært mye til for at § 219-handlinger overfor barn ikke straffes med ubetinget fengsel. Det samme gjelder langt på vei også hvor slike handlinger er rettet mot andre enn barn.

6.3 Legemsfornærmelser

6.3.1 Gjeldende rett

Straffen for overtredelse av § 228 første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Etter annet ledd kan fengsel inntil 3 år anvendes dersom en legemsfornærmelse har til følge skade på legeme eller helbred eller betydelig smerte. For det tilfellet at legemsfornærmelsen har døden til følge, eller skaden er betydelig, kan fengsel inntil 5 år anvendes. I tillegg heves den øvre strafferammen dersom legemsfornærmelsen er utført på en måte som beskrevet i § 232.

Straffastsettelsen ved overtredelse av § 228 første ledd varierer både når det gjelder reaksjonsvalget og utmålingen. Mye avhenger av de individuelle omstendigheter i den enkelte sak, ikke minst om voldshandlingen var fremkalt av en forutgående provokasjon, om gjerningspersonen tidligere er straffet for vold (§ 230), om handlingen var ekstraordinært farlig eller rå m.m. (§ 232) eller om vedkommende var under 18 år på gjerningstiden (§ 55).

Det er fra regjeringens side uttrykt at man ønsker en vesentlig skjerping av straffnivået ved grove voldslovbrudd. Departementet vil derfor ved beskrivelsen av det gjeldende nivået konsentrere seg om de grovere tilfellene innenfor hver kategori, fortrinnsvis de lovbrudd som er begått uten foranledning fra offerets side, eller hvor provokasjonen er så vidt beskjeden i forhold til voldshandlingen at det er berettiget å kalle den uprovosert.

Straffnivået ved de uprovoserte overtredelser av § 228 første ledd vil nok variere mellom bot, betinget fengsel, samfunnsstraff og ubetinget fengsel. Generelt må det likevel kunne sies at det i disse tilfellene skal lite til før det blir tale om en kort ubetinget fengselsstraff, forutsatt at lovbryteren er over 18 år.

Det foreligger knapt noen retningsgivende avgjørelse fra Høyesterett, i alle fall når det gjelder den typiske overtredelse. Påtalemyndighetens praksis ved bøtelegging og underrettspraksis gir noen indikasjoner. Det hører her med i bildet at tidligere ble mange av disse overtredelsene av prosessuelle grunner subsumert under den dagjeldende løsgjengerlov § 17, som var en forseelse, og avgjort med en bot. Dette gjaldt for øvrig også grovere voldsforbrytelser, subsumert under § 228 annet ledd og endog § 229, jf. punkt 6.1. Det er imidlertid gode grunner for å anta at straffnivået ved overtredelse av § 228 første ledd er blitt noe strengere i løpet av de siste 20 årene.

Grensene mellom § 228 første ledd og annet ledd og § 229 første ledd kan undertiden være vanskelig å trekke. Dels er de objektive grenser noe flytende, og dels er det ulike skyldkrav med hensyn til skadefølgen. Utad kan overtredelsene fortone seg ganske like og likevel bli subsumert under forskjellige bestemmelser.

Paragraf 228 første ledd har en øvre grense både mot annet ledd og mot § 229 første ledd. Ved de groveste overtredelsene av § 228 første ledd kan straffen bli ganske streng. I Rt. 2006 side 970 er inntatt en avgjørelse som gjaldt et typisk tilfelle av voldsutøvelse i det offentlige rom, der lovbryteren var påvirket av alkohol. Fornærmede ble slått flere ganger med knyttet neve og sparket, noe som resulterte i åtte blåmerker, en viss hevelse og smerte i venstre kjeveledd. Fornærmede ble sykmeldt i noe under to uker. Det straffbare forhold ble ansett som et grensetilfelle mot § 229. Straffen på 75 dagers ubetinget fengsel ble ikke endret i Høyesterett.

Et temmelig parallelt saksforhold forelå i Rt. 1991 side 361. Der ble voldsutøvelsen, som resulterte i brudd på neseskjelettet, subsumert under § 228 annet ledd. Uten at det var direkte uttalt i dommen, forelå klarligvis et tilfelle som grenset mot § 229. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 25 dager.

Voldsutøvelsen i de to sakene fremkom etter noe krangling, uten at denne synes å ha blitt tillagt noen vekt ved straffutmålingen. Volden må derfor karakteriseres som tilnærmet uprovosert. Den høyst ulike straffutmålingen bærer bud om at Høyesterett i dag behandler denne form for voldsutøvelse klart strengere enn for noen år siden.

Det er øvrig ikke mulig å si noe sikkert om straffnivået for en typisk overtredelse av § 228 annet ledd første straffalternativ. I praksis varierer nivået fra 20–30 dagers ubetinget fengsel, jf. for eksempel Rt. 1993 side 371, til 120 dagers ubetinget fengsel, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, derunder om § 230 og/eller § 232 kommer til anvendelse, jf. Rt. 1995 side 1128. Lagmannsrettspraksis fra de senere årene antyder imidlertid at straffnivået for de typiske overtredelsene av straffeloven § 228 annet ledd er fengsel i området 30 til 45 dager, jf. til illustrasjon LH-2006-157723 og LH-2007-61341.

6.3.2 Departementets vurdering

For overtredelser av § 228 første ledd mener departementet at den tradisjon og praksis som er etablert om fastsettelse av reaksjonens art og omfang i hovedsak er tilfredsstillende, og bør videreføres med reservasjon for de legemsfornærmelser som ligger i grenseområdet mot legemsbeskadigelse. For de sistnevnte tilfeller, for eksempel slag og spark som ikke fører til skade, men sterk smerte og omfattende blåmerker – se til illustrasjon Rt. 2006 side 970 – er departementet av den oppfatning at straffnivået i rettspraksis er for lavt. Som vist i redegjørelsen for gjeldende rett, punkt 6.3.1, ligger straffnivået opp mot ubetinget fengsel i 75 dager for disse voldslovbruddene. Departementet mener straffen for relativt uprovoserte kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade normalt ikke bør ligge under 90 dager ubetinget fengsel.

Det vil kunne bli aktuelt å justere normalstraffnivået for grove legemsfornærmelser også i fremtiden. For å gi domstolene tilstrekkelig vide strafferammer til å utmåle en til enhver tid riktig straff, foreslår departementet derfor å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil 1 år.

Det er vanskelig å si noe sikkert om straffnivået for en typisk overtredelse av § 228 annet ledd. I praksis varierer nivået fra 20–30 dagers ubetinget fengsel, jf. for eksempel Rt. 1993 side 371, til 120 dagers ubetinget fengsel, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, derunder om § 230 og/eller § 232 kommer til anvendelse, jf. Rt. 1995 side 1128. Lagmannsrettspraksis fra de senere årene antyder imidlertid at straffnivået for de typiske overtredelsene av straffeloven § 228 annet ledd første straffalternativ er fengsel i området 30 til 45 dager, jf. til illustrasjon LH-2006-157723 og LH-2007-61341. Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen i annet ledd til fengsel inntil henholdsvis 4 og 6 år, og mener straffnivået bør justeres opp slik at grove legemsfornærmelser som tidligere ble straffet i området 30 til 45 dager ubetinget fengsel, etter forslaget her ikke bør ligge under 60 dager ubetinget fengsel.

Ofte begås alvorlige voldshandlinger av unge personer, se til illustrasjon Rt. 2009 side 1289, Rt. 2004 side 804 og Rt. 2002 side 742. I de tilfeller man står overfor typiske voldshandlinger som det i forslaget her ønskes skjerpet straff for, begått av lovbrytere over 18 år, mener departementet det er grunn til å vurdere tilbakeholdenhet med å la ung alder begrunne at store deler av reaksjonen gjøres betinget eller at det benyttes en alternativ reaksjon i form av for eksempel samfunnsstraff.

6.4 Legemsbeskadigelse

6.4.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 229 oppstiller tre alternative øvre strafferammer. Første straffalternativ er fengsel inntil 3 år, men dersom legemsbeskadigelsen medfører sykdom eller arbeidsudyktighet som varer utover 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade, kan fengsel inntil 6 år anvendes. Dersom legemsbeskadigelsen medfører betydelig skade på legeme eller helbred eller død, kan fengsel inntil 8 år anvendes. For det tilfellet overtredelsen subsumeres under § 231 om betydelig skade, er minstestraffen fengsel i 2 år. Dersom gjerningspersonen har handlet med overlegg, kan fengsel inntil 21 år anvendes dersom overtredelsen fører til at fornærmede dør.

De ulike straffalternativene i §§ 229 og 231 omfatter et stort antall forskjellige handlingsalternativer og skadefølger. I tillegg kommer at straffen kan skjerpes i medhold av § 232 om vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt. Dette gjør det vanskelig å ha en sikker oppfatning om straffnivået. Enkelte uttalelser fra Høyesterett gjør det imidlertid mulig å få et visst inntrykk av hva som er den alminnelige straffen for enkelte typer legemsbeskadigelser.

Straffen for overtredelse av § 229 første straffalternativ varierer i dag mellom fengsel i 30 til 120 dager. Rt. 2006 s. 1298 gjaldt en legemsbeskadigelse i det nedre sjikt av § 229 første straffalternativ, hvor domfelte, som var 18 år og 4 måneder, kom i krangel med B, og de to » knuffet » hverandre. Domfelte slo B hardt i ansiktet med knyttet hånd. B fikk et to cm langt kutt over venstre øye som ble sydd med to sting. Straffen ble satt til fengsel i 30 dager. Se også Rt. 2006 side 382.

Avgjørelsen inntatt i Rt. 1986 side 746 gjaldt straffutmåling for en dørvakt på en restaurant som med knyttet neve hadde slått fornærmede i ansiktet slik at fornærmede brakk underkjeven. Byretten satte straffen for overtredelse av § 229 første ledd første straffalternativ, jf. § 230, til 30 dager betinget fengsel. Høyesterett fastsatte straffen til 60 dager ubetinget fengsel. I Rt. 1992 side 920 ble straffen satt til ubetinget fengsel i 90 dager for to legemsbeskadigelser hvor begge fornærmede hadde blitt tildelt knyttneveslag i ansiktet med den følge at den ene fikk en tann slått løs, og den andre brudd på nesebenet. Begge handlingene skjedde helt uprovosert.

Straffen ble også i Rt. 2000 side 1 satt til fengsel i 90 dager for uprovosert å ha slått gjentatte ganger mot fornærmedes ansikt med den følge at fornærmede ble påført brudd i kinnbenet og i neseskilleveggen. Høyesterett karakteriserte forholdet som grovt og nært opp til annet straffalternativ i § 229.

Rt. 2007 side 37 gjaldt et forhold som nok ligger i det øvre sjiktet for pådømmelse etter § 229 første straffalternativ. Domfelte hadde i den aktuelle saken grepet fast i fornærmede og holdt ham fast med den ene hånda, og samtidig tildelt ham et kraftig knyttneveslag med den andre hånda. Som følge av slaget slo fornærmede hodet hardt mot en stolpe, og begynte å blø fra munnen. Domfelte og fornærmede ble skilt fra hverandre av utestedets vakt. Etter en stund fulgte så domfelte etter fornærmede til toalettet hvor sistnevnte sto bøyd over vasken for å vaske bort blodet. Uten foranledning tildelte domfelte fornærmede et nytt slag mot ansiktet med knyttet hånd og stor kraft. Fornærmede mistet bevisstheten som følge av slaget og falt i gulvet der han ble liggende i bevisstløs tilstand.

Høyesterett betegner domfeltes atferd som «en alvorlig voldshandling». Særlig trekkes det frem at volden skjedde etter kun en kort replikkveksling, at fornærmede ikke kunne sette seg til motverge og at fornærmede ble påført to harde slag i ansiktet – det siste så kraftig at det i seg selv førte til at fornærmede mistet bevisstheten. Videre fremheves det som spesielt alvorlig at «domfelte, etter det første slaget, og etter å ha hatt god anledning til å tenke seg om, forfulgte den synlig blødende og hjelpetrengende fornærmede inn på toalettet og i denne situasjonen ga ham et ytterligere hardt slag».

Som et utgangspunkt for straffastsettelsen antar Høyesterett straffen i slike tilfeller normalt bør være fengsel i 120 dager i saker hvor det dreier seg om flere og harde slag med knyttet hånd mot en persons hode. Det ble også straffen i denne saken.

Også straffnivået for overtredelse av § 229 annet straffalternativ synes å ha blitt skjerpet de siste 20 årene. Rt. 1986 side 743 gjaldt straffastsettelse for en person som hadde tildelt fornærmede flere slag i ansiktet. Dette resulterte i tre brudd i underkjeven, 14 dagers sykehusopphold og ytterligere to måneders sykemelding. Høyesterett omgjorde lagmannsrettens dom på 36 dager betinget fengsel til ubetinget fengsel.

I Rt. 1992 side 920 ble straffen satt til ubetinget fengsel i 75 dager. Domfelte hadde gjort seg skyldig i «grov voldsbruk». Under en fest for medlemmene i en fotballklubb hadde domfelte sparket en av deltakerne i ansiktet med den følge at sistnevnte ble påført brudd i underkjeven, nær kjeveleddet, på begge sider. Skadelidte ble arbeidsudyktig i ca. én måned. Videre slo domfelte en annen festdeltaker i ansiktet med knyttet hånd. Angrepet på de to fornærmede ble karakterisert som uprovosert – til tross for at domfeltes voldshandlinger sto i en viss sammenheng med bråk og voldsbruk som hadde oppstått tidligere under festen.

I Rt. 2007 side 1052 gir Høyesterett en generell uttalelse om det alminnelige straffnivået for et knyttneveslag som førte til brudd i nesen og ansiktsskjelettet samt hjernerystelse. Høyesterett uttaler her at «[k]nyttneveslaget som domfelte ga fornærmede, og som er henført under straffelovens § 229 annet straffalternativ, skulle normalt ha medført en ubetinget fengselsstraff i området 90–120 dager».

Det er vanskelig å danne seg et entydig bilde av straffnivået for overtredelse av § 229 tredje straffalternativ. Dette henger sammen med at dette straffalternativet favner om svært mange grader av voldsutøvelse og skadefølger. I tillegg kommer at det knapt finnes avgjørelser av Høyesterett som omhandler den type vold departementet ønsker skjerpet straff for. Departementet har derfor blant annet funnet det hensiktsmessig også å vise til en avgjørelse fra Borgarting langmannsrett for å illustrere den type vold det ønskes skjerpet straff for.

En avgjørelse fra Borgarting langmannsrett (LB-2007-152868) gjaldt to gutter som uten foranledning bestemte seg for «å ta» fornærmede. De fulgte etter ham, og uten forvarsel tildelte den ene domfelte fornærmede et hardt slag i ansiktet. Den andre domfelte sparket så fornærmede – trolig mot hodet. De domfelte forlot så fornærmede, men kom tilbake til ham etter at fornærmede hadde ropt til dem: «Dere vet ikke hvem dere kødder med!». Fornærmede ble så angrepet på nytt, ved først å bli sparket, og mens han lå nede satte den ene domfelte over brystet hans og tildelte ham en rekke kraftige slag mot hodet. Deretter forlot de fornærmede livløs.

Voldsutøvelsen førte til en relativt alvorlig hjerneskade, og en rekke andre somatiske og psykiske lidelser som på ulike måter har redusert fornærmedes livskvalitet. Under henvisning til de betydelige skadene, at voldsutøvelsen startet helt uprovosert og Høyesteretts veiledning i Rt. 2007 side 1465, uttalte lagmannsretten at straffen i utgangspunktet bør være fengsel i ca. tre og et halvt år.

Høyesterettsavgjørelsen lagmannsretten viser til, Rt. 2007 side 1465, gjaldt det Høyesterett betegner som «to tilfeller av uprovosert, ekstremt brutal og uforståelig vold». De domfelte hadde overfalt en ukjent mann som kom gående mot dem. Da fornærmede var få meter fra å passere de domfelte, sprang den ene domfelte fram og sparket fornærmede. Mens fornærmede lå nede, sparket og trampet de domfelte gjentatte ganger på fornærmedes hode. Høyesterett fremhever at de domfelte hadde utført voldshandlingen «i godt humør, og fornøyde med seg selv hadde de forlatt den fornærmede liggende hjelpeløs og bevisstløs på gaten», som førstvoterende uttrykker det.

Tre kvarter senere utøvet de domfelte på nytt grov vold ved at de etter noe munnhuggeri løp og innhentet en annen, for så å tildele ham minst to harde slag med knyttet neve i munnpartiet. Mens fornærmede lå nede sparket og trampet den ene domfelte på fornærmedes hode og overkropp en rekke ganger. De domfelte forlot også denne fornærmede hjelpeløs og bevissløs på gaten, mens de selv «beholdt sitt gode humør», som det heter i avgjørelsen.

Begge de fornærmede ble meget hardt skadet, og skadene har gitt dem en vesentlig og varig reduksjon i livskvaliteten.

Av betydning for straffastsettelsen uttaler Høyesterett at det dreier seg om meget alvorlig vold, som var uprovosert og begått mot forsvarsløse personer. Videre fremheves at det var snakk om svært rå og brutal vold som ble begått av to i fellesskap, og at de forlot de fornærmede i hjelpeløs tilstand. Straffeloven § 232 ble gitt anvendelse.

Når det gjelder straffnivået for vold av en slik karakter, uttaler Høyesterett at det er vanskelig å finne rettspraksis som er så parallell at det kan gi særlig veiledning om hva som er riktig straffnivå. Men som et utgangspunkt mente Høyesterett at straffen bør ligge på ca. 6 år for den som utøvet den groveste volden, og ca. 5 og et halvt år for den andre. I saken ble straffen satt lavere for begge blant annet fordi saken hadde tatt meget lang tid.

I Rt. 2009 side 1423 ble domfelte funnet skyldig i overtredelse av § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232. Om de faktiske forhold relevante for straffastsettelsen uttaler Høyesteretts (avsnitt 10–13):

«Domfelte stakk fornærmede i brystet med en kniv. Knivstikket gikk inn i hjerteposen og hjertekamrene, og fornærmede døde av forblødning etter kort tid. Domfelte var på dette tidspunkt knapt atten og et halvt år gammel, mens fornærmede var omtrent ett år yngre.

Det som skjedde denne søndag formiddagen, hadde sin bakgrunn i en konflikt mellom de to ungdommene kvelden i forveien. Fornærmede hadde da drukket alkohol og opptrådte svært aggressivt. Dette hadde blant annet resultert i en slåsskamp med domfelte. Slåssingen ble stanset av de øvrige festdeltakerne, og de to avtalte å » gjøre opp » neste dag.

Ut på søndag formiddag hadde domfelte og fornærmede kontakt med hverandre og avtalte å møtes litt senere på et angitt sted. Domfelte tok da med seg en kniv, angivelig for å skremme fornærmede om det ble nødvendig. Da de møttes, viftet domfelte med kniven. Fornærmede begynte å løpe, og domfelte fulgte etter ham med kniven i hånden. De løp frem til en lekeplass i et boligområde hvor det kom til håndgemeng uten at kniven ble brukt. Venner og beboere i området, som delvis fulgte det som skjedde på noen avstand, forsøkte å roe ned situasjonen.

Da domfelte var i ferd med å forlate stedet, ropte fornærmede nye skjellsord til ham. Domfelte snudde seg deretter og gikk tilbake. Fornærmede kastet en barnesykkel mot ham. Domfelte stakk da fornærmede i brystet med kniven, som hadde et 14 cm tynt blad. Knivstikket hadde retning ovenfra og nedover og gikk mellom to ribbben.»

Høyesterett uttrykker «tvil om straffen burde være satt noe høyere enn det lagmannsretten har gjort», men kom til at det «må være forsvarlig å forkaste anken» (avsnitt 20). Lagmannsretten straffastsettelse til fengsel i 4 år og 6 måneder ble således stående.

Straffeloven § 231 setter straff for grov legemsbeskadigelse, det vil si påføring av «betydelig skade», jf. § 9. Også for denne bestemmelsen er det vanskelig å si noe entydig om straffnivået. Igjen har man å gjøre med et straffebud som setter straff for voldshandlinger av til dels ulik grad av straffverdighet. Enkelte avgjørelser kan imidlertid tjene som eksempel på voldslovbrudd departementet ønsker skjerpet straff for.

Avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1003 gjaldt såkalt kraftig, stump ytre vold. Hendelsesforløpet startet da den fornærmede og den domfelte sto i samme busskø. Det kom til krangling mellom dem da domfelte spurte om penger til bussbilletten. Det utspant seg også uenighet inne på bussen. Den domfelte som egentlig skulle videre med bussen, gikk av på samme holdeplass som fornærmede og sa han nå kunne ta ham siden de var alene. Den fornærmede prøvde å komme seg unna, men den domfelte løp etter, nådde ham igjen og slo ham med knyttet neve i ansiktet. Fornærmede falt og fikk knusningsskader på venstre side av hodet, og store skader på høyre side av og inne i hodet. Fornærmede ble forlatt bevisstløs på fortauet. Domfelte fant lommeboken hans, stjal kr. 6000, og løp bort. Den fornærmede var livstruende skadet, og ville antakelig ha omkommet om han ikke omgående var tatt under behandling. Konsekvensene er blitt meget alvorlige (varig invalidisert). Balanseevnen er svekket, følsomheten på høyre side nedsatt, han har epileptiske anfall og en rekke psykiske plager. Hans intellektuelle funksjoner, aktivitetsutfoldelse og livskvalitet er betydelig redusert.

Høyesteretts flertall fant at omstendighetene i saken ikke bør karakteriseres som særdeles skjerpende, jf. § 232, og mente straffen passende kunne settes til fengsel i 3 år og 3 måneder.

I det øvre sjiktet av voldslovbrudd pådømt etter § 231 finner man sakene som ligger nær opp til forsettlig drap. For et voldslovbrudd som etter Høyesteretts syn lå i dette området, ble straffen satt til fengsel i 7 år, jf. Rt. 1990 side 654. Saken gjaldt et grovt tilfelle av meningsløs, uprovosert vold, som var rettet mot en gammel kvinne, etter at domfelte hadde brutt seg inn i hennes hjem. Den fornærmede ble funnet bevisstløs, og døde fire uker senere uten å ha gjenvunnet bevisstheten.

6.4.2 Departementets vurdering

Departementet mener straffnivået for overtredelse av § 229 første straffalternativ er for lavt. Det foreslås derfor å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil 4 år. I tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffnivået innenfor strafferammen. Straffen for overtredelsene av § 229 første straffalternativ varierer i dag fra fengsel i 30 (jf. til illustrasjon Rt. 2006 side 1298 og Rt. 2006 side 382) til 120 dager (jf. til illustrasjon Rt. 2007 side 37). For legemsbeskadigelser som i dag ligger i det nedre sjiktet av § 229 første straffalternativ, bør straffen i utgangspunktet være fengsel i 60 dager, men straffen for legemsbeskadigelser som ligger i grenseområdet mot annet straffalternativ, bør i utgangspunktet straffes med fengsel i 6 måneder.

Straffnivået for overtredelse av § 229 annet straffalternativ er også for lavt. For å skjerpe straffen foreslås det derfor å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil 8 år. I tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffnivået innenfor strafferammen. Gjennomgåelsen av straffutmålingspraksis viser at straffen for en ordinær overtredelse av § 229 annet straffalternativ ligger i området fengsel i 90 til 120 dager for uprovosert vold i form av knyttneveslag mot fornærmedes hode, jf, punkt 6.4.1. Straffen for tilsvarende handlinger bør i utgangspunktet ikke ligge under 6 måneder ubetinget fengsel.

Også straffnivået for overtredelse av § 229 tredje straffalternativ er for lavt. Det foreslås derfor å heve den øvre strafferammen til 10 år. I tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffnivået. Det er imidlertid vanskelig å angi et generelt straffnivå for overtredelser av § 229 tredje straffalternativ, da dette alternativet spenner svært vidt og det knapt finnes avgjørelser av Høyesterett om den type voldsutøvelse departementet ønsker skjerpet straff for. Departementet har derfor funnet det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i tre avgjørelser for å antyde ønsket straffskjerping.

Et tilfelle av helt uprovosert vold hvor fornærmede påføres betydelige skader slik som illustrert ved avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett (LB-2007-152868), jf. punkt 6.4.1, er etter departementets oppfatning så alvorlig at straffen i utgangspunktet bør være ubetinget fengsel i 5 år.

For det tilfellet man har å gjøre med meget grove overtredelser av § 229 tredje straffalternativ, slik som illustrert ved saksforholdet i Rt. 2007 side 1465, bør straffen etter departementets syn i utgangspunktet være ubetinget fengsel i 8 år for den groveste volden og 7 år for den andre som deltok i voldslovbruddet.

Etter departementets oppfatning bør straffen for en tilsvarende handling som i Rt. 2009 side 1423, i utgangspunktet ikke være under fengsel i 7 år.

Straffnivået for forsettlig betydelig skadeforvoldelse ( § 231) er etter departementets oppfatning for lavt. For å skjerpe straffen for denne type voldslovbrudd, foreslås det å heve minstestraffen fra fengsel i 2 til 3 år. I tillegg ønskes det en skjerping av normalstraffnivået. For et tilsvarende saksforhold som illustrert ved avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1003, jf. Punkt 6.4.1, bør straffen etter departementets oppfatning i utgangspunktet være fengsel i 6 år.

Straffeloven § 231 omfatter også de voldshandlinger som ligger nært opp til forsettlig drap. Ved straffastsettelse for et slikt tilfelle, for eksempel illustrert ved hendelsesforløpet i Rt. 1990 side 654, bør straffen etter departementets syn i utgangspunktet ligge i området fengsel i 8 til 9 år.

Ofte begås uprovoserte voldshandlinger av unge personer, se til illustrasjon Rt. 2009 side 1289, Rt 2004 side 804 og Rt. 2002 side 742. I de tilfeller man står overfor legemsbeskadigelser som det i forslaget her ønskes skjerpet straff for, begått av personer over 18 år, mener departementet at det klare utgangspunktet er at det skal reageres med ubetinget fengsel. Det skal mye til for at ung alder skal kunne begrunne at deler av reaksjonen gjøres betinget eller at det benyttes en alternativ reaksjon i form av for eksempel samfunnsstraff.

6.5 Drap

6.5.1 Gjeldende rett

Den nedre strafferammen for drap er fengsel i minst 6 år og den øvre strafferammen er i utgangspunktet 15 år, jf. §§ 233 og 17 første ledd bokstav a. I medhold av § 233 annet ledd heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år når drapet er begått med overlegg, når drapet er begått for å lette eller skjule en annen forbrytelse, hvis gjerningsmannen ved drapet prøver å unndra seg straffen for en annen forbrytelse, dersom det dreier seg om et gjentakelsestilfelle eller hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffene for forsettlig drap er skjerpet siden begynnelsen av 1990-tallet. Det alminnelige straffnivået lå rundt år 1990 i området 7 til 8 år fengsel, jf. til illustrasjon Rt. 1989 side 783 (8 år), Rt. 1993 side 803 (8 år) og Rt. 1994 side 690 (7 år). Selv om det ikke foreligger noen høyesterettsavgjørelser som klart indikerer det, er det grunn til å anta at straffnivået lå noe høyere rundt år 2000. Skjerpingen av straffnivået for forsettlig drap har fortsatt også utover 2000-tallet, jf. Rt. 2004 side 787 og Rt. 2005 side 1782. I sistnevnte avgjørelse uttaler Høyesterett at «[v]ed utmålingen av straff nevner jeg først at Høyesterett i senere år har skjerpet straffene for forsettlige drap, jf. Rt. 2004 side 787 avsnitt 14. Utmålingen av straff i flere saker om drap underbygger dette».

I Rt. 2007 side 1253 var Høyesterett mer konkret i angivelsen av det alminnelige straffnivået for et «ordinært» drap – altså et drap hvor det ikke foreligger særskilte formildende eller skjerpende omstendigheter. Saken gjaldt straffastsettelse for drap av samboer og hennes datter, jf. § 233 første ledd. Hendelsesforløpet var i korte trekk at det i flere år hadde det vært et konfliktfylt forhold mellom domfelte og samboerens datter. Da domfelte og samboeren kom hjem, etter å ha drukket noe alkohol, satt samboerens datter foran TV-en. Datteren brukte kjeft på domfelte hver gang han passerte mellom henne og TV-en. Han ble mer og mer ergerlig på henne. Det kom så til uenighet om hvor domfelte skulle sove. Datteren foreslo at han kunne sove på en feltseng i vindfanget – hvor temperaturen var nærmere frysepunktet. Domfelte ble rasende over forslaget. Han fant frem en revolver han hadde liggende, ferdig ladet med fem skudd, og skjøt to skudd mot henne i vilt raseri. Begge skuddene var umiddelbart dødelige. Samboeren hørte skuddene, og kom fra et tilstøtende rom. Domfelte skjøt da to skudd mot henne. Hun døde umiddelbart av skuddskadene i hodet.

I forbindelse med straffastsettelsen uttaler Høyesterett:

«Med unntak for domfeltes tilståelse, som jeg kommer tilbake til, kan jeg ikke se at de i denne saken er særlige forhold – verken av formildende eller skjerpende karakter – som bør påvirke straffutmålingen. Dersom domfelte ved anledningen bare hadde tatt livet av en av de omkomne, antar jeg at straffen ville blitt utmålt til omkring 10 års fengsel.»

Straffen ble satt til fengsel i 15 år.

Lagmannsrettspraksis illustrerer også at straffen for drap i dag ligger i området 10 år ubetinget fengsel, jf. LH-2006-50819 og LB-2007-24257.

I medhold av § 233 annet ledd heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år i nærmere bestemte tilfeller, jf. ovenfor. På grunn av store variasjoner mellom de enkelte sakene, særlig på grunn av individuelle forhold, er det vanskelig å anslå et alminnelig straffnivå for overtredelse av § 233 annet ledd utover å antyde at det ligger i området fengsel inntil 14 til 18 år, jf. til illustrasjon Rt. 2004 side 750 og Rt. 2005 side 1782.

6.5.2 Departementets vurdering

Til tross for at straffen for forsettlig drap de siste 20 årene er skjerpet, foreslår departementet, i tråd med målsetningen i Soria Moria-erklæringen om økt straff for drap, at minstestraffen økes fra 6 til 8 år og at normalstraffnivået skjerpes ytterligere.

Straffen for drap begått uten at det gjør seg gjeldende særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, ligger i dag på fengsel i rundt 10 år, jf. Rt. 2007 side 1253. Dette mener departementet er for lavt når man ser hen til at drap er det mest alvorlige voldslovbruddet, og at straffen for andre grove voldslovbrudd bør skjerpes betydelig. Etter departementets oppfatning bør straffen for «ordinære» drap i utgangspunktet ikke settes under 12 år.

For drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil det bero på en konkret vurdering i hvilken grad de skal påvirke straffastsettelsen. Sentrale momenter for denne vurderingen vil blant annet være om drapet er begått på en graverende måte, var planmessig utført, ble begått for å lette eller skjule et annet lovbrudd, eller ble begått for å unndra seg straff for et annet lovbrudd. Ved straffastsettelse for drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil straffutmålingspraksis knyttet til § 233 første og annet ledd gjøre seg gjeldende. Dette straffnivået sammenholdt med en tilsvarende straffskjerping som for «ordinære» drap, vil danne et utgangspunkt for straffastsettelsen. En tilsvarende tilnærming kan legges til grunn ved straffastsettelse hvor formildende omstendigheter gjør seg gjeldende.

6.6 Kjønnslemlestelse

Strafferammene for kjønnslemlestelse er henholdsvis fengsel inntil 3, 6 og 8 år beroende på lovbruddets grovhet, jf. lov 15. desember 1995 nr. 74 om Forbud mot kjønnslemlestelse (kjønnslemlestelsesloven) § 1. På samme måte som for andre voldslovbrudd, ønsker departementet en skjerping av straffen for kjønnslemlestelse.

Departementet foreslår å heve de øvre strafferammene til fengsel inntil henholdsvis 4, 8 og 10 år. Når det gjelder normalstraffnivået, er det vanskelig å si noe om dette så lenge det ikke foreligger rettspraksis om kjønnslemlestelse. Det er således også vanskelig å vise til typetilfeller hvor straffen bør skjerpes. Departementet mener imidlertid at kjønnslemlestelse bør straffes noe strengere enn en tilsvarende legemsbeskadigelse. Lovbruddets karakter og de ytre omstendigheter som normalt sett antas å være knyttet til slike lovbrudd – typisk ved at det er tale om yngre jenter i en kulturell pressituasjon – tilsier at straffreaksjonen bør være særlig streng. Kjønnslemlestelse vil dessuten ofte ha karakter av å være fysiske overgrep mot barn. Det er da viktig med et straffnivå som gjenspeiler behovet for et særskilt vern i slike situasjoner.