2 Sentrenes verdigrunnlag

Elever som har deltatt i det nasjonale læringstilbudet 22. juli og demokratisk medborgerskap

Foto: Det europeiske Wergelandsenteret.

Demokrati og menneskerettigheter danner kjernen for virksomheten ved de åtte freds- og menneskerettighetssentrene i Norge, samt 22.juli-senteret. Sentrene er også sentrale aktører i det kollektive minnearbeidet i Norge. Felles verdigrunnlag og sammenfallende målgrupper og aktiviteter har brakt sentrene sammen og ført til utviklingen av et sterkt fagfellesskap. Gjennom sitt arbeid med undervisning i og formidling av demokrati og menneskerettigheter og minnearbeid, utgjør de praksisnære fagmiljøer som støtter opp under lærere og myndigheter i lokale, regionale og nasjonale forebyggingstiltak.

2.1 Demokrati

Demokrati som system organiserer uenighet. Det er viktig at borgere i et demokratisk samfunn kan håndtere og navigere i denne uenigheten, på en måte som viser respekt og toleranse for ulike synspunkter. Tillit er sentralt for å få til dette. Tillit holder samfunnet sammen ved at man har tiltro til at de overordnede prosessene og systemene, som danner rammene for samfunnet som helhet, er rettferdige og i tråd med lovverket. Å være trygg som borger på at grunnleggende menneskerettigheter er ivaretatt inngir tillit. Å vite at demokratiske prosesser danner grunnlag for, regulerer og gir medbestemmelse i statlig styring gir tillit. Å ha kunnskap om, men ikke minst erfare demokratiske verdier i praksis, er sentralt for at landets borgere fortsetter å verdsette, bevare og bidrar til å styrke dem.

Det er vesentlig at et demokratisk samfunn skaper rom for uavhengige institusjoner som utfordrer og stiller spørsmål ved etablerte normer og strukturer. Ved å stille spørsmål ved etablerte sannheter kan svakheter oppdages og forbedres. Gjennom endringer og konflikter kommer stadig nye demokratiske og menneskerettslige dilemmaer i spill. Konflikter og kriser kan skape usikkerhet og frykt og føre til at beslutninger tas for raskt eller fattes på et mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Kunnskap om og erfaring med demokratiske verdier og menneskerettigheter i praksis, må derfor til enhver tid aktualiseres og styrkes i tråd med de endringene som skjer i verden.

2.2 Menneskerettigheter

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 vektlegger at «hvert individ og hver samfunnsmyndighet (.) skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt» for de grunnleggende rettighetene og frihetene som kan inndeles i politiske, sosiale og kulturelle rettigheter. FN har i tillegg utarbeidet en egen erklæring om menneskerettighetsundervisning som peker på at menneskerettighetslæring er en forutsetning for å kunne forstå og hevde egne og andres rettigheter, og for å skape et samfunn preget av respekt, likeverd og rettferdighet.

Staten har hovedansvaret for å fremme og sikre en tilstrekkelig menneskerettighetsopplæring. Samtidig understreker erklæringen at det er viktig at staten legger til rette for at uavhengige aktører kan bidra til opplæringen i menneskerettigheter. Dette sikrer at den ikke bare blir et verktøy for statlig politikk, men også et uttrykk for borgernes reelle behov og grunnleggende rettigheter og plikter. Kritisk og uavhengig menneskerettighetsundervisning gir også borgerne mulighet til å utfordre eksisterende maktstrukturer, fremme kritisk tenkning og sørge for at marginaliserte stemmer i samfunnet blir hørt. Erklæringen vektlegger tre dimensjoner som gjenspeiles i undervisnings- og formidlingsvirksomheten til freds- og menneskerettighetssentrene: læring om, gjennom og for menneskerettigheter. Læring om er koblet til kunnskapsdimensjonen, både historiske- og samtidsforhold. Læring gjennom handler om at sentrene tilbyr læring på trygge arenaer der deltakerne blir møtt med respekt og engasjement. Læring for handler om å styrke elevenes handlingskompetanse og deres evne til å respektere og forsvare egne og andres grunnleggende rettigheter.

2.3 Minne og historisk bevissthet

Alle sentrene har minne og historisk bevissthet som et fundament for virksomheten sin. Sentrene er dermed sentrale aktører i det kollektive minnearbeidet i Norge, gjennom forskning på, undervisning om og bruk av ulike historiske spor og fortellinger om fortiden. Besøkende får anledning til å bli kjent med og tilegne seg felles historiske referansepunkter og til å delta i en dialogbasert offentlig samtale om historiske hendelser og deres betydning for dagens samfunn. De er viktige arenaer for diskusjon om hvordan fortiden skal forstås, formidles og brukes, og åpner for nødvendige diskusjoner om historiens og minnets plass i vår samtid. Gjennom undervisningen ved disse sentrene bygges det opp en særlig kompetanse på historie-, minne- og minnestedspedagogikk. De bidrar dermed til en felles nasjonal forståelse og betydning av minnearbeid etter ulike skjellsettende hendelser. Minnearbeid er et tverrfaglig felt som er i kontinuerlig utvikling. Feltet påvirkes både av nye hendelser og nye funn og kunnskap som kommer til gjennom forskning. I tillegg fører det stadig mer mangfoldige samfunnet i Norge til et bredere sett av referanser som skal ivaretas i det felles minnearbeidet.

Noen av sentrene tar utgangspunkt i personer som har vært viktig for verdibasert danning i norsk historie. Ved å fremheve enkeltpersoners virke og verdigrunnlag synliggjør sentrene hva enkeltmennesker kan bety i arbeid for fred og menneskeverdet. Engasjement for menneskerettigheter er i kjernen av å utvikle et aktivt sivilsamfunn som står opp mot urett og undertrykkelse. Andre av sentrene har sitt opphav i de negative konsekvensene av en enkeltpersons handlinger. De tematiserer hva som kan ligge bak terrorhandlinger utført av enkeltpersoner og hvordan det å minnes disse hendelsene kan bidra til å motvirke at det kan skje igjen.