Meld. St. 7 (2015–2016)

Likestilling i praksis — Like muligheter for kvinner og menn

Til innholdsfortegnelse

4 Vern mot vold og overgrep

Figur 4.1 

Figur 4.1

Foto: Monica Strømdahl

Vold og overgrep er en likestillingsutfordring. Vold har alvorlige konsekvenser for samfunnet. Kjønnsbasert vold, trakassering og tvang reduserer mulighetene til å delta aktivt i samfunnet. Vold kan skade mennesker fysisk og gir økt risiko for psykiske og somatiske lidelser. I verste fall fører volden til tap av liv.

Vold i nære relasjoner alene koster det norske samfunnet mellom 4,5 og 6 milliarder kroner årlig.1 Vold og overgrep er en betydelig og vedvarende samfunnsutfordring. I tillegg representerer volden et folkehelseproblem. Nyere undersøkelser viser at omfanget av vold i nære relasjoner har holdt seg tilnærmet uendret over tid.

Menn står for hoveddelen av all vold som utøves. De utgjør 87 prosent av alle siktede for forbrytelser mot liv, legeme og helbred, og 81 prosent av siktede for forbrytelser i familieforhold. Menn er mest utsatt for vold som utøves på offentlige steder, i helgene og av ruspåvirket gjerningsperson. Kvinner er mest utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep, i tillegg til seksuell trakassering. Unge jenter er særlig utsatt, men også gutter og menn utsettes for vold i nære relasjoner og seksualisert vold. Gutter og jenter som eksponeres for vold og overgrep i ung alder, er betydelig mer utsatte for vold og overgrep i voksenlivet.

Dette kapitlet ser på vold og overgrep som i all hovedsak rammer kvinner og jenter eller der kvinner og jenter rammes i uforholdsmessig stor grad. Dette gjelder vold i nære relasjoner, inkludert kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlige begrensninger av unges frihet, i tillegg til voldtekt, seksuell trakassering blant unge og hatefulle ytringer. Kapitlet ser særlig på kvinner og menn som utsettes for eller som er utøvere av vold i nære relasjoner mot nåværende eller tidligere partnere. I arbeidet mot vold i nære relasjoner vil regjeringen bygge videre på Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner – Det handler om å leve og handlingsplan mot vold i nære relasjoner Et liv uten vold (2014–2017). Arbeidet med å hjelpe utsatte barn er en sentral del av den offentlige innsatsen. Tiltaksplanen En god barndom varer livet ut (2014–2017) presenterer regjeringens innsats for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom under 18 år. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er også former for vold i nære relasjoner. Meldingen bygger og på Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016).

Offentlige myndigheter har et særlig ansvar for å forebygge og hindre alle former for vold og overgrep. Sammenlignet med bare noen tiår tilbake har offentlige myndigheter og hjelpeapparat i dag mer kunnskap om vold i nære relasjoner og voldtekt. Det er også langt større åpenhet om disse temaene. Norge har et godt utbygd helse- og omsorgstjeneste, hjelpetilbud i familievern, barnevern, krisesenter, sentre mot incest og seksuelle overgrep, og politi og rettsvesen. Likevel er det fortsatt utfordringer.

Underrapportering av saker om vold og overgrep gir grunn til bekymring. Politi og helse- og omsorgstjenester brukes i for liten grad. Det samme gjelder personlige nettverk. Saker blir ikke meldt til politi, helse- og omsorgstjenester tas ikke i bruk, og mange kvier seg også for å fortelle om krenkelsene til sine nærmeste. Det offentlige tjenesteapparatet må samtidig samarbeide bedre rundt brukernes behov.

Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet med å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Kvinneorganisasjoner har drevet frem mye av innsatsen mot vold mot kvinner, men i dag er samfunnsengasjementet mot denne volden mye bredere. Mange av dagens tilbud ble først opprettet av frivillige organisasjoner og er senere overtatt av, eller delfinansieres av det offentlige. Frivillige organisasjoner, også de som representerer menn, har en viktig funksjon i å sette vold og overgrep på den dagsorden. For den utsatte kan det oppleves som lettere å henvende seg til organisasjoner for hjelp og veiledning, enn å ta kontakt med offentlige myndigheter. Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter er avgjørende for å lykkes i innsatsen mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Offentlige tilskuddsordninger bidrar til dette samarbeidet.

Seksuell trakassering er et betydelig likestillingsproblem. Undersøkelser fra Sør-Trøndelag viser at seks av ti elever i videregående skole hadde opplevd minst én form for seksuell trakassering siste år.2 Likestillingsutredningen etterlyser et mer målrettet, systematisk og kunnskapsbasert arbeid for å forebygge seksuell trakassering. Utvalget understreker at forebygging av seksuell trakassering og forebygging av voldtekt må sees i sammenheng, og at arbeid for å øke bevisstheten om kjønn, kropp og seksualitet må gjøres til en integrert del av skolens innsats mot mobbing.3

Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer i Norge. Slike ytringer begrenser den enkeltes muligheter til å delta i den offentlige debatten. Hatefulle ytringer rammer ikke bare den enkelte, men hele samfunnet. Det begrenser det offentlige ordskiftet og kan bidra til sosial eksklusjon og økt polarisering.

Regjeringen vil

  • styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner gjennom

    • mer kunnskap om årsakene, forebygging og bistand til de som er utsatt

    • å utvikle offeromsorg og bedre koordineringen i det offentlige hjelpeapparatet

    • å videreutvikle politiets arbeid mot vold i nære relasjoner

    • å iverksette utviklingsprosjekter som kan styrke det kommunale krisesentertilbudet til utsatte grupper

  • styrke innsatsen mot voldtekt

  • styrke innsatsen mot tvangsekteskap gjennom

    • å styrke det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge over 18 år som har vært utsatt for tvangsekteskap, trusler om tvangsgifte eller annen æresrelatert vold, og

    • å utrede om dagens rettstilstand er tilstrekkelig for effektiv håndheving av lovverket mot tvangsekteskap

  • arbeide målrettet mot kjønnslemlestelse gjennom

    • å gjennomgå henleggelsene av sakene om kjønnslemlestelse etter straffeloven, og

    • å spre kunnskap om de negative helsevirkningene kjønnslemlestelse fører med seg

  • styrke kunnskapsgrunnlaget om hatefulle ytringer.

I tillegg vil regjeringen

  • fortsette å støtte undervisningsopplegg for å forebygge vold og trakassering blant unge

  • fortsette å støtte frivillige organisasjoner som bidrar i innsatsen mot tvangsekteskap, alvorlige begrensninger av unges frihet og kjønnslemlestelse.

4.1 Vold i nære relasjoner

4.1.1 Omfang og konsekvenser av vold i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner forekommer i alle samfunnslag og i alle miljøer. Samtidig har noen større risiko for å bli utsatt enn andre. Mellom 75 000 og 150 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon i Norge.4 En undersøkelse fra 2014 viser at om lag åtte prosent av de spurte kvinnene og nesten to prosent av mennene i undersøkelsen hadde vært utsatt for alvorlig vold fra partner, grov, gjentagende og kontrollerende vold.5 For mindre alvorlig partnervold er forskjellene mellom menn og kvinner mindre, henholdsvis 14 og 16 prosent. Nær halvparten av de som hadde opplevd vold fra foresatte som barn, hadde også opplevd vold mellom sine foresatte. Både mødre og fedre utøver vold mot barn, men fedre eller mannlige foresatte var oftere oppgitt som voldsutøvere.

Blant unge er det en høy forekomst av vold. En studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) kartlegger volds- og overgrepserfaringer blant jenter og gutter i alderen 16–17 år. Studien viser at 13,3 prosent av jentene og 3,7 prosent av guttene har opplevd noen form for seksuelt overgrep i løpet av livet. I undersøkelsen oppga 7,8 prosent å ha blitt utsatt for mindre alvorlig vold, og 1,7 prosent å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra foresatte. Jenter og gutter hadde i like stor grad blitt utsatt for fysisk vold. Både fedre og mødre utøvde volden, men menn er oftere utøvere enn kvinner. En av fem voldsutsatte barn hadde blitt utsatt for vold fra begge foreldrene.6

Risikoen for voldtekt og andre overgrep var stor for unge i ungdomsskolealder.

Undersøkelsen ser også på levekår, psykisk helse og kontakt med rettsapparat og helse- og omsorgstjeneste. Det avdekkes at en klar majoritet av voldsutsatte unge følte skam og skyld for det som hadde skjedd. Det er en tydelig overhyppighet av psykiske helseproblemer hos ungdommer som har blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep.7

Det antas å være store mørketall når det gjelder mishandling i familieforhold. 25 prosent av vold i familieforhold er blitt anmeldt til politiet.8 Politiet mottok totalt 3 075 anmeldelser etter bestemmelsen i straffeloven om mishandling i familieforhold i 2014.9 Dette er drøyt tre ganger flere anmeldelser enn i 2007. Økningen kan tilskrives økt åpenhet i samfunnet rundt vold i nære relasjoner, men må også ses i sammenheng med politiets forsterkede innsats på området de senere årene.

I ytterste konsekvens kan vold i nære relasjoner føre til tap av liv. I perioden 1990–2012 ble det begått 177 partnerdrap i Norge. Hele 144 av de drepte var kvinner.10 Partnerdrap har utgjort mellom 20 og 30 prosent av drapene hvert år de siste 15 årene. Det er behov for mer kunnskap om risikofaktorer for partnerdrap for å kunne vurdere og håndtere risiko bedre.

4.1.2 Innsats for å bekjempe vold i nære relasjoner

Gjennom forskning, forebygging og bedre koordinering i det offentlige hjelpeapparatet arbeider regjeringen for å bekjempe vold i nære relasjoner. Regjeringen vil utvikle offeromsorgen. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner Et liv uten vold (2014–2017) inneholder 45 tiltak. Planen bygger på Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner – Det handler om å leve. Justis- og beredskapsdepartementet følger opp planen i samarbeid med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Hovedutfordringene knytter seg til kvaliteten på tjenestene og bedre samarbeid og samordning innenfor de enkelte tjenestene og tjenestene imellom. Manglende kvalitet og samordning kan føre til at den som er utsatt ikke får den hjelpen de har behov for, og at personer i særlig sårbare situasjoner ikke fanges opp av det tilbudet som finnes.

Regjeringen vil styrke kompetansen og samordningen i det offentlige hjelpeapparatet. En styrking av forskningsinnsatsen vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag både når det gjelder forebygging og bistand. Det pågår et arbeid for å øke kompetansen om vold i nære relasjoner og videreutvikle og forbedre tjenestene både innen helse- og omsorgstjenesten, krisesentertilbudet og familievernkontorene, samt politi.

Justis- og beredskapsdepartementet avsetter hvert år midler til en egen tiltakspakke for å forebygge vold i nære relasjoner. Blant tiltakene som er tildelt penger i 2015, er en informasjonskampanje i regi av politiet rettet mot utsatte for vold i nære relasjoner og befolkningen generelt. Holdningskampanjen mot såkalt festrelaterte voldtekter, Kripos’ kampanje Kjernekar, blir videreført. Ung.no sin kampanje om vold i nære relasjoner blir også videreført.

Videre skal foreldreveiledningsprogrammet ICDP11 tilpasses foreldre i asylmottak, og UDI skal iverksette forebyggende tiltak knyttet til familiegjenforente. Prosjektet Et spørsmål om ære? innebærer å prøve ut tilrettelagt dialog i saker som handler om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet. Prosjektet skal videreføres, evalueres og oppsummeres slik at metoden, ved en positiv evaluering, kan tas i bruk ved øvrige Konfliktråd.

Det skal også gjennomføres en studie som skal identifisere effektive forebyggende tiltak i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Hensikten er å identifisere tiltak som gir god effekt i det forebyggende arbeidet og som egner seg for videre spredning. Studien skal omfatte tiltak både i Norge, Norden og andre land.

Videreutvikling av politiets arbeid

Den som utsettes for vold og trusler om vold i nære relasjoner, har krav på bistand og beskyttelse og en god behandling av politi og rettsvesen. Vold i nære relasjoner er straffbart på linje med annen vold. Hvordan politi, påtalemyndighet og domstoler håndterer saker om vold i nære relasjoner har stor betydning for borgernes tillit til rettsvesenet. Det at politi og rettsapparat sikrer en rask oppfølging av disse sakene, har en betydelig forebyggende effekt.

Nærpolitireformen legger til rette for færre, men mer robuste og kompetente politidistrikter.12 Dette vil styrke fagmiljøene og gi spisskompetanse på kriminalitet som per i dag har store mørketall. Kvaliteten på politiets straffesaksarbeid skal forbedres. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid fra anmeldelse til rettskraftig avgjørelse skal bli kortere for alvorlig kriminalitet som voldtekt og vold i nære relasjoner.

Innsatsen er betydelig styrket de senere årene, og politiet har fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte de som er utsatt. Det knyttes større oppmerksomhet til etterforskningen og behandlingen av familievoldsakene. Stillinger for familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt har bidratt til at den voldsutsatte møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiets side. I de største politidistriktene er det etablert egne team for å behandle saker om vold i nære relasjoner.

Politiet har en rekke tiltak for å beskytte utsatte mot vold i nære relasjoner. Disse tiltakene omfatter blant annet mobil voldsalarm, besøks- og kontaktforbud, samt adressesperre. Kontaktforbud, som kan forsterkes med elektronisk kontroll, er det siste tilskuddet til politiets «verktøykasse» for beskyttelse.

Risikovurderingsverktøyet SARA, Spousal assault risk assessment guide, innføres nå i alle landets politidistrikter. SARA bidrar til å strukturere politiets arbeid med trusselvurderinger gjennom en sjekkliste med risikofaktorer for partnervold. SARA skal være til hjelp ved vurdering av gjentakelsesfaren der det allerede har funnet sted en voldshandling. Det bidrar til å forebygge partnervold, og til at nødvendige og målrettede sikkerhets- og beskyttelsestiltak iverksettes. SARA bidrar også til at samarbeidet med andre aktører styrkes. Justis- og beredskapsdepartementet har bevilget midler til krisesenteret i Vestfold for å utvikle og prøve ut tilsvarende verktøy for å vurdere barns risiko for gjentatt vold – SARA for barn.

Den som er utsatt for vold i nære relasjoner har rett på hjelp som dekker alle behov og sider av saken. Hjelpen som gis skal inkludere både den voldsutsatte, voldsutsattes barn og voldsutøver. Våren 2015 etablerte Stovner bydel i Oslo et samarbeidsprosjekt der både politiet og øvrig tjenesteapparat gir bistand til voldsutsatte i samme lokaler. Dette prosjektet blir følgeevaluert som en del av NOVAs forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Prosjektet forventes å kunne gi kunnskap om hvordan de som er utsatt for vold i nære relasjoner bedre kan følges opp av politiet i samarbeid med øvrige hjelpeapparat.

Politiets arbeid mot vold i nære relasjoner er evaluert.13 Evalueringen ser på samarbeidsrutinene internt i politiet og mellom politiet og andre aktører, og på voldsutsattes møte med politiet. Evalueringsrapporten peker på en rekke forbedringspunkter som skal følges opp av Politidirektoratet. Blant annet skal retningslinjene for hvordan politiet skal møte barn i akuttsituasjoner bli klarere. Det skal etableres bedre rutiner for samarbeid mellom barnevern og politi i saker der barn utsettes for vold eller er vitne til vold. Statistisk sentralbyrå har fått i oppdrag å foreta en analyse av familievoldsakene fra anmeldelse til eventuell dom. I tillegg vil Politihøgskolen gjennomgå bruken av familievoldsparagrafen i straffeloven § 219.

Boks 4.1 Ny straffelov

Ny straffelov gir et styrket vern mot vold og overgrep.

Regjeringen har foreslått at den nye straffeloven skal tre i kraft 1. oktober 2015. Loven erstatter Almindelig Borgerlig straffelov av 1902. Strafferammen for grov mishandling i nære relasjoner blir hevet fra 6 til 15 års fengsel. Etter straffeloven 2005 defineres alle tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt. Det samme gjelder for den som får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv og for den som foretar kvalifiserte seksuelle handlinger med barn under 14 år.

Den nye straffeloven har en klar oppdeling av straffebudene med hensyn til hva som anses som grove overtredelser.

Regjeringen har også nedsatt et utvalg som skal utforme ny straffeprosesslov. Det er behov for en ny lov bedre tilpasset vår tid, og som legger til rette for å avvikle straffesaker effektivt og i tråd med kravene til rettssikkerhet. Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. november 2016.

Styrke kompetansen i tjenestene

En styrking av kompetansen i hjelpetilbudene bidrar til å bekjempe vold, og å forebygge skadevirkninger for voksne og barn. Kunnskap om forebygging og tidlig innsats skal derfor styrkes i alle relevante utdanninger. Kompetansen i tjenestene må omfatte alle former for vold, også tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, samt seksuelle overgrep. For å sikre god kompetanse om vold og seksuelle overgrep i tjenesteapparatet, må disse temaene inngå både i grunn-, videre- og etterutdanningen til relevante yrkesgrupper som er i kontakt med barn og ungdom. Regjeringen vil derfor sørge for at kunnskap om vold og seksuelle overgrep skal inngå i helse- og sosialfagutdanningene og i barnehage- og grunnskolelærerutdanningen. Tilbudet om etter- og videreutdanning om vold og seksuelle overgrep skal også kartlegges. Formålet er å øke tilgjengeligheten, studenttilfanget og bedre det faglige innholdet. Kunnskap om vold og overgrep inngår også i politiutdanningen.

Krisesentertilbudet

Krisesentertilbudet er det viktigste hjelpetiltaket for voldsutsatte i akutt krise. På krisesentrene møter voldsutsatte ansatte som har særlig kompetanse på beskyttelse og sikkerhet, og som kan gi råd og veiledning.

Lov om kommunale krisesentertilbud trådte i kraft i 2010. Krisesenterloven gir alle kommuner en plikt til å sørge for et krisesentertilbud for kvinner, menn og barn. Tilbudet skal rette seg mot de som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Det skal være et lavterskeltilbud, gratis for brukerne og et sted der en kan søke hjelp uten henvisning eller forhåndsvarsling. Dette innebærer blant annet at tilbudet skal være tilgjengelig hele døgnet og hele året. Krisesentertilbudet skal være helhetlig, og den enkelte skal motta et individuelt tilrettelagt tilbud. Dette forutsetter at tjenestene fra krisesenteret og andre offentlige hjelpetiltak er godt koordinert. Krisesentertilbudet omfatter oppfølging i fasen etter oppholdet på senteret.

Boks 4.2 Bruk av krisesentrene

I 2014 var det til sammen 46 krisesentertilbud i Norge.1 Hovedtrenden er at det er lite endringer sammenlignet med tidligere år. De fleste brukerne er kvinner. Det var 1 917 voksne beboere ved krisesentrene i 2014, av disse var 136 menn. Antall menn er nesten firedoblet etter lovfestingen av tilbudet.

Antall dagbrukere var 2 373, et antall som har holdt seg ganske stabilt over tid. I 2014 ble det registrert 9 152 dagbesøk. Dette viser at krisesentrene er en viktig rådgivningsinstans, også for tidligere beboere, som står for 43 prosent av alle dagbesøk.

I 2014 hadde 62 prosent av beboerne innvandrerbakgrunn. Beboerne og dagbrukerne hadde i de aller fleste tilfellene en nær relasjon til voldsutøveren. For 80 prosent av beboerne var voldsutøveren nåværende eller tidligere ektefelle/samboer, eller kjæreste.

Barn (i følge med foreldre) er en sentral brukergruppe på krisesentrene. I 2014 bodde 1 507 barn på krisesentertilbudene. Det har vært en jevn nedgang i andelen opphold som endte med at beboeren dro tilbake til voldsutøver, fra 23 prosent i 2006 til 15 prosent i 2014.

1 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har i oppdrag å følge med på utviklingen av krisesentertilbudet. Direktoratet utgir årlig en rapport med statistikk for krisesentertilbudene i Norge. Sentio research Norge er ansvarlig for datamaterialet.

Kommunenes implementering av krisesenterloven

Forskningsinstituttet NOVA har evaluert kommunenes implementering av krisesenterloven.14Evalueringen viser at kommunenes arbeid med krisesentertilbudet er på rett vei. Samtidig er det utfordringer som gjør det nødvendig å følge utviklingen også i årene fremover.

Evalueringen viser at brukerne av krisesentrene i Norge er tilfreds med hjelpen de mottar. Tilbudet til barn på krisesentrene har blitt bedre etter at loven kom. Majoriteten av sentrene har nå egne barnefaglige ansvarlige. Kompetansen til de ansatte er blitt bedre. Det har vært en dobling av sentre som har egne fagansvarlige for beboerne. I tillegg har en større andel av de ansatte ved sentrene høyere utdanning. Så å si alle kommuner deltar i samarbeid om et krisesentertilbud til menn.

Selv om tilbudet til menn gradvis har blitt bedre, oppfyller det likevel ikke lovens krav til kvalitet for disse brukerne når det gjelder fysisk standard, sikkerhet og innhold i tilbudet. Flere kommuner har ikke et tilbud til voldsutsatte personer med rus- og/eller alvorlige psykiske lidelser. Krisesentertilbudet til personer med funksjonsnedsettelser er heller ikke tilfredsstillende. Mange kommuner følger ikke opp beboerne i fasen etter oppholdet på krisesentrene, slik loven forutsetter. En del oppholder seg lengre enn nødvendig på sentrene fordi det er vanskelig å skaffe ny bolig.

Krisesentertilbudet skal kunne møte behovene til alle som er utsatt for vold i nære relasjoner. Det finnes eksempler på kommuner som har etablert krisesentertilbud også til brukere med tilleggsproblemer knyttet til blant annet rus og psykiatri. Andre kommuner kan lære av disse erfaringene.

Kommunene bruker samlet sett mer penger på krisesentertilbudet nå enn før loven ble innført, men det er store forskjeller fra kommune til kommune. Kapasiteten i tilbudet på landsbasis har økt, selv om noen sentre har blitt lagt ned etter at loven trådte i kraft. Nedleggelsene har betydning for tilgjengeligheten og har ført til at noen voldsutsatte har fått lengre reisevei enn tidligere.

Videreutvikling av tilbudet

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil vurdere hvordan evalueringen skal følges opp i tett dialog med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Bufdir vil videreføre arbeidet med kompetanseheving for ansatte ved krisesentrene. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) er engasjert i dette arbeidet. Direktoratet har i 2015 gitt ut en ny veileder til krisesenterloven for kommunene.

Et godt krisesentertilbud handler om mer enn det tilbudet voldsutsatte får på det enkelte krisesenter. Bare en tredjedel av kommunene har utarbeidet en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og én av fem kommuner har en koordinator for dette arbeidet. Kommunene er ansvarlige for å sikre god samordning av hjelpetiltakene, og gi voldsutsatte bistand og støtte i en reetableringsfase. Regjeringen vil oppfordre flere kommuner til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Slike planer kan være et nyttig verktøy for å sikre et mer helhetlig og planmessig arbeid på dette feltet. NKVTS har på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet en elektronisk veileder som kommunene kan benytte for å komme i gang. RVTS skal bistå kommunene i dette arbeidet.

Regjeringen vil iverksette utviklingsprosjekter som kan styrke det kommunale krisesentertilbudet til utsatte grupper. Støtten er omtalt i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag til budsjett for 2016.

Familieverntjenestene

Kjerneoppgavene til familieverntjenestene er behandling og rådgivning ved vansker, konflikter eller kriser i familien. I tillegg har tjenestene ansvar for mekling etter lov om ekteskap og etter barneloven. Familievernkontorene driver også veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum. Rundt ti prosent av sakene i familieverntjenestene omhandler vold. Familieverntjenesten skal bidra til å hindre at skadelig atferd får utvikle seg, og forebygge utvikling av problemer knyttet til vold.

Det er i dag 47 familievernkontorer i Norge. 28 av disse er statlige, mens 19 er kirkelige kontorer. Tjenesten er et gratis lavterskeltilbud på førstelinjenivå med tverrfaglig bemanning på spesialistnivå. Familievernkontorene har årlig rundt 42 000 saker. Virksomheten er regulert i lov om familievernkontor.

Regjeringen har iverksatt en satsing på utvikling av familieverntjenesten. Bevilgningen til familievernet er økt med 50 millioner kroner i 2015 sammenlignet med 2014. I tillegg til å styrke familievernets forebyggende arbeid og arbeidet med høykonfliktfamilier, vil regjeringen styrke familievernets tilbud til voldsutsatte barn og familie og tilbudet til voldsutøvere. Behandlingskapasiteten skal styrkes slik at familievernet kan gi terapeutisk hjelp til familier og barn som lever med vold. Tilbud skal både rettes mot den som utøver volden, den som er utsatt for volden, barna i familien og familien som helhet.

Behandlingstilbud til voldsutøvere

Hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere er en viktig del av det forebyggende arbeidet mot vold i nære relasjoner. Det finnes flere tilbud på landsbasis, både innen kriminalomsorgen og psykisk helsevern, familievern og rusomsorg. Kriminalomsorgen har i sin programvirksomhet tilbud om sinnemestring etter Brøsetmodellen. Tilbudet retter seg mot både kvinnelige og mannlige innsatte med volds- og aggresjonsproblemer. Behandlingsformen bygger opp under den enkeltes evne til å regulere angst, depresjon og sinne. Ved siden av dette, finansierer Justis- og beredskapsdepartementet et pilotprosjekt for kvinnelige innsatte som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Pilotprosjektet har blitt til i samarbeid mellom Krisesentersekretariatet, Oslo krisesenter og Kriminalomsorgen og tilbyr innsatte rådgivning om reaksjoner på vold, barns perspektiv på vold og om veien videre for bedre ivaretakelse av en selv.

Familievernkontorene samarbeider med Alternativ til vold (ATV). ATV gir et helhetlig tilbud til voldsutøvere og familier der det forkommer vold. ATV er en privat stiftelse som mottar tilskudd blant annet fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Det finnes i dag 11 ATV-kontor i Norge. ATV er et lavterskeltilbud uten behov for henvisning. ATV bidrar også med forskning og kunnskapsutvikling, samt med kurs, undervisning og veiledning.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet vil videreføre ordningen med tilskudd til stiftelsen ATV til drift av ATV-kontor. Departementet ønsker å styrke samarbeidet mellom Bufdir, familievernet og ATV om behandlingstilbudet til voksne voldsutøvere og tilbudet til barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, slik at flere kan få et tilbud. Bufdir og ATV har utarbeidet planer for dette samarbeidet, som nå skal følges opp.

Ny nettportal

Justis- og beredskapsdepartementet har under etablering en ny nettportal om vold i nære relasjoner og voldtekt for utsatte og hjelpeapparatet. Hovedmålsettingen med nettportalen er å gjøre informasjon om rettigheter og hjelpetiltak lett tilgjengelig og formidlet på en god og tilpasset måte. NKVTS har oppdraget med å utvikle og drifte portalen i samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening og andre frivillige organisasjoner. I tilknytning til nettportalen vurderes opprettelsen av en landsdekkende telefon for utsatte for vold i nære relasjoner og voldtekt.

Forskning om vold i nære relasjoner

Regjeringen har satt av 50 millioner kroner over en femårsperiode til et forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Programmet startet høsten 2014. Av disse midlene er 25 millioner kroner øremerket NKVTS og 25 millioner kroner er tildelt forskningsinstituttet NOVA. I tillegg er NKVTS tildelt to millioner kroner årlig til forskning om helsemessige konsekvenser av vold i nære relasjoner. Formålet med forskningsprogrammet er å skape mer kunnskap om årsaker, omfang og konsekvenser av vold i nære relasjoner. Programmet skal videre se på velferdstjenestenes arbeid med vold i nære relasjoner, utsattes møter med disse tjenestene og frivillige organisasjoners arbeid på området. Programmet skal formidle kunnskap som kan bidra til videreutvikling av tiltak som forebygger og bekjemper vold og som gir god og effektiv hjelp til voldsutsatte og utøvere. Dette skal bidra til en helhetlig kunnskapsutvikling om vold i nære relasjoner i norsk sammenheng.

NKVTS skal utvikle, vedlikeholde og spre kunnskap og kompetanse som kan bidra til å forebygge vold og traumatisk stress, og til å redusere de helsemessige og sosiale konsekvensene. Senteret mottar driftstilskudd fra Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. I 2015 utgjør basistilskuddet totalt 42,4 millioner kroner. I tillegg mottar NKVTS prosjektstøtte til ulike prosjekter som for eksempel til program på forskning om kjønnslemlestelse, forskning om minoriteter utsatt for vold i nære relasjoner og forskning om behandling av volds- og overgrepssaker etter barneloven.

På oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet gjennomfører NKVTS to prosjekter som skal kartlegge hvilke behandlingstilbud som finnes for voldsutøvere. Kartleggingen skal foreligge innen utgangen av 2015, og blir et viktig grunnlag for videreutvikling av behandlingstilbudet til voldsutøvere.

Et treårig forskningsprosjekt om partnerdrap finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet ferdigstilles høsten 2015. Målsettingen har vært å, identifisere risikofaktorer og utvikle mer treffsikre, forebyggende tiltak. Forskningen gjennomføres av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i perioden 2012–2015. Studien inneholder en analyse av 177 partnerdrapssaker i perioden 1990 til 2012. Studien baseres på rettsdokumenter og intervjuer med et utvalg berørte.

4.2 Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet

4.2.1 En bred og helhetlig tilnærming

Det er over flere år blitt jobbet systematisk mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i Norge. Frivillige organisasjoner har bidratt aktivt i denne kampen ved å gi hjelp til utsatte og ved å sette disse utfordringene på den offentlige dagsordenen. Frivillige organisasjoner har en viktig rolle. De arbeider med forebygging, for endringer i holdninger og praksis i aktuelle miljøer, og de gir hjelp til utsatte. Et viktig arbeid er å nå ut med informasjon om at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er forbudt i Norge. Det er et mål for opplæring i samfunnskunnskap for innvandrere at deltakerne skal få kunnskap om viktige lover, regler og verdier knyttet til likestilling og barns rettigheter. Regjeringen vil fortsette å gi midler til frivillige organisasjoner som bidrar med forebygging, holdningsskapende arbeid og støtte til utsatte personer.

Arbeid for å forebygge tvangsekteskap og alvorlige begrensninger bør starte tidlig. En rapport viser at utdanning og yrkesdeltakelse, både blant foreldre og ungdom, fører til mer selvstendighet for unge når det gjelder partnervalg.15 Rapporten er basert på to befolkningsundersøkelser der det var stilt spørsmål om foreldreinvolvering i unge menneskers valg av partner.

Tiltak som forskning, samarbeid med frivillige organisasjoner, tverretatlig kompetanseteam og minoritetsrådgivere på skolene har bidratt til å øke kunnskapen både hos myndighetene og unge som er berørt. Forskning og evaluering viser at innsatsen har ført til en spesialisert kompetanse for enkelte medarbeidere, men i for liten grad preger innsatser for å forebygge og avhjelpe vold og overgrep i nære relasjoner mer generelt.16 Økt kompetanse i alle berørte offentlige tjenester vil derfor fortsatt være et mål. Arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet skal være en integrert del av offentlige tjenesters innsats mot vold i nære relasjoner.

Som et ledd i bedre koordinering flyttet det tverrfaglige Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i september 2015 til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Slik kommer Kompetanseteamet nærmere arbeidet med det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold og innsatsen mot vold og seksuelle overgrep mot barn og unge, som direktoratet koordinerer. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har siden 2008 koordinert kompetanseteamets arbeid.

Handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensinger av unges frihet (2013–2016) har løftet frem at de forebyggende tiltakene mot tvangsekteskap også forebygger streng sosial kontroll. Planen har flere tiltak for større spredning av kompetanse i offentlige tjenester. Hovedvekten av tilbudene når det gjelder både forebygging og behandling av kjønnslemlestelse er etablert i helsesektoren.

Institutt for samfunnsforskning følgeevaluerer den gjeldende handlingsplanen. Den første delrapporten peker på strukturelle utfordringer i offentlige virksomheters organisering av arbeidet. Disse er knyttet til implementering av handlingsplanens hovedmål om bedre samarbeid og samordning i innsatsen for å forebygge og avhjelpe vold og overgrep.17 Neste delrapport i følgeevalueringen vil se nærmere på arbeidet mot kjønnslemlestelse.

Boks 4.3 Sentrale hjelpetilbud

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse gir råd til hjelpeapparatet i konkrete saker som omhandler tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for æresrelatert vold. Kompetanseteamet består av representanter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet.

Minoritetsrådgivere tjenestegjør ved et utvalg ungdoms- og videregående skoler over hele landet. De gir konkret rådgiving og oppfølging av enkeltelever og hever kompetansen om tvangsekteskap i skolen. Dette bidrar til å forebygge tvangsekteskap og alvorlige begrensninger av unges frihet, og til at elever med minoritetsbakgrunn gjennomfører og består videregående opplæring.

Integreringsrådgivere arbeider ved fire utenriksstasjoner i områder med betydelig innvandring til Norge, og hvor tvangsekteskap forekommer. Integreringsrådgiverne arbeider med å øke kompetanse og saksbehandlingskapasitet ved utenriksstasjonene i saker som gjelder tvangsekteskap og andre familierelaterte spørsmål. De bidrar til å øke kompetansen om opprinnelsesland i forvaltningen i Norge, og utvikler nettverk og samarbeid med aktører som kan bistå i arbeidet mot tvangsekteskap i det landet de tjenestegjør.

Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er en nasjonal informasjonstelefon. Deres mandat er å gi informasjon om forhold knyttet til tvangsekteskap, æresrelatert vold og kjønnslemlestelse, med et særlig mål om å nå barn under 18 år.

Krisesenter er det primære akuttilbudet for alle som er utsatt for vold. Mennesker som er utsatt for trusler om tvangsekteskap kan ha behov for et skjermet sted å bo.

Nasjonalt bo- og støttetilbud til unge over 18 år som er utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold er bygget opp i enkelte kommuner. Her kan unge over 18 år få en trygg bolig, beskyttelse, miljøterapeutisk oppfølging og hjelp til å komme i kontakt med andre tjenester.

Barnevernet har et botilbud for jenter og gutter under 18 år som er utsatt for æresrelatert vold, som har blitt tvangsgiftet eller som blir utsatt for trusler om tvangsekteskap.

Frivillige organisasjoner arbeider med forebygging og holdningsskapende arbeid og gir hjelp i krisesituasjoner.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten arbeider med forebygging av kjønnslemlestelse og oppfølging av jenter og kvinner som er kjønnslemlestet. De arbeider også med forebygging av vold i nære relasjoner, herunder tvangsekteskap.

Gynekologiske klinikker tilbyr gjenåpning til alle kvinner i Norge som er kjønnslemlestet og som ber om det. Tilbudet gis flere steder i landet.

4.2.2 Tvangsekteskap og alvorlige begrensninger av unges frihet

Å selv kunne velge sin egen livspartner er en menneskerettighet. All form for tvang og sterk kontroll over dette valget er uakseptabelt. Både gutter og jenter er utsatt for tvangsekteskap og andre alvorlige begrensninger av sin frihet. Jenter er gjerne underlagt sterkere kontroll og begrensninger enn gutter. Studier viser at ungdom som oppgir liten innflytelse på partnervalg også er underlagt andre former for kontroll. Dette er særlig knyttet til sosial omgang med personer av det annet kjønn.18

Tvangsekteskap og alvorlige begrensninger av unges frihet finner sted over hele verden, blant mennesker med ulike tros- eller livssyn. Det er vanskelig å gi sikre tall på omfanget av tvangsekteskap i Norge, og man må regne med at det er mørketall. Informasjon om antall saker bygger i hovedsak på data fra ulike deler av hjelpeapparatet. I perioden 2008–2014 ble det rapportert om at det kommer flest henvendelser fra personer med bakgrunn fra Pakistan, Irak, Somalia, Afghanistan og Tyrkia. Dette baserer seg på tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om antall henvendelser til kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere. Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse hadde i 2014 det høyeste antall henvendelser siden teamet startet opp i 2004, med totalt 414 nye henvendelser. Av disse handlet 163 om tvangsekteskap eller frykt for tvangsekteskap. Antall henvendelser som registreres av IMDi, om tvangsekteskap og alvorlige begrensninger av unges frihet økte fra 2008 til 2014.

Antall unge voksne med innvandrerbakgrunn fra aktuelle land vokser, og potensialet for transnasjonale tvangsekteskap er i økning se boks 4.4. Det er derfor fortsatt behov for å ha tiltak mot tvangsekteskap. Utviklingen i ekteskapsmønstre for denne gruppen viser høyere alder ved ekteskapsinngåelse, færre transnasjonale ekteskap, og færre som gifter seg med en fra foreldrenes opprinnelsesland. Dette sammenfaller med en sterk økning blant innvandrerungdom til å ta høyere utdanning. Disse endringene kan medføre at den egentlige risikogruppen likevel ikke øker.19

Boks 4.4 Ekteskapsmønstre blant innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn

  • Det er mer vanlig blant innvandrere og deres norskfødte barn å være gift enn blant den øvrige befolkningen i tilsvarende alder. Men både innvandrere og deres norskfødte barn gifter seg nå sjeldnere i ung alder enn tidligere.

  • Av dem som gifter seg er det mange innvandrere fra asiatiske og afrikanske land som finner ektefeller fra samme land som seg selv. Dette gjelder også innvandrere fra flere land i Europa, og særlig blant dem som har kommet som arbeidsinnvandrere.

  • Antallet norskfødte med innvandrerforeldre i gifteferdig alder har økt, men det er ikke en tilsvarende økning i antallet ekteskap som inngås blant disse.1 Antallet som kommer til Norge for å etablere familie med en norskfødt med innvandrerforeldre er lavt. Etter år 2000 har det vært omlag 200 personer årlig. Om lag halvparten av de 200 har blitt gjenforent med norskfødte med pakistansk bakgrunn, og de som gifter seg finner oftere sin ektefelle i Norge.

  • Blant norskfødte med bakgrunn fra Tyrkia og Pakistan er det fortsatt vanlig å ha en ektefelle som selv har innvandrerbakgrunn eller lik landbakgrunn. Sannsynligheten for å ha en partner med lik bakgrunn er noe mindre blant dem som har foreldre født i Vietnam, India og Marokko.

  • Alder og utdanningsnivå har betydning for valg av ektefelle. De som gifter seg i ung alder og som har grunnskoleutdanning som høyeste utdanning, har noe større sannsynlighet for å ha partner med lik bakgrunn.2

Innflytelse over valg av ektefelle

Unge mennesker med innvandrerbakgrunn er i to spørreundersøkelser blitt spurt om hvor stor innflytelse de selv har hatt over valget av partner. Spørsmålene som ble stilt av Statistisk sentralbyrå lyder «I hvor stor grad hadde du innflytelse på (a) beslutningen om å gifte deg, og (b) valget av ektefelle.» Denne undersøkelsen hadde stort frafall, og de som har svart har valgt det høyeste alternativet «svært stor innflytelse».

Fafo sin undersøkelse omfatter personer som selv har innvandret, i tillegg til et utvalg av unge norskfødte med pakistansk bakgrunn. Denne undersøkelsen har lite frafall, og svarene fordeler seg på alle alternativene. Det ble i denne undersøkelsen spurt «Foreldre kan bidra på ulike måter når barnet deres skal finne ektefelle. Da du giftet deg vil du si at (a) du traff beslutningen om hvem du skulle gifte deg med alene, (b) du traff beslutningen selv, men lyttet til hva foreldrene dine mente, (c) foreldrene dine traff beslutningen, (d) foreldrene dine traff beslutningen, men lyttet til hva du mente, (e) ingen av de foreslåtte/vil ikke svare.»3

Både menn og kvinner oppga at foreldrene valgte ektefelle for dem, men kvinner gjennomgående oftere enn menn. Av 463 respondenter mellom 20–34 år fordelte svarene seg som følger:

  • Traff beslutningen alene 42,8 %

  • Traff beslutningen selv, men lyttet til foreldrene 27,4 %

  • Foreldrene traff beslutningen 8,9 %

  • Foreldrene traff beslutningen, men lyttet til ungdommen 19,9 %

  • Vet ikke 0,2 %

  • Ingen av de foreslåtte 0,6 %

  • Vil ikke svare 0,2 %

1 Sandnes & Henriksen (2014)

2 Wiik (2014) og Bredal & Wærstad (2014)

3 Gulløy (2006) og Kavli & Nadim (2009)

Henvendelser til de sentrale hjelpetilbudene mot tvangsekteskap viser at de som søker hjelp har ulik bakgrunn, alder og livssituasjon. Det omfatter både nyankomne flyktninger i asylmottak og ungdommer født og oppvokst i Norge. Antall henvendelser har økt fra 2008 til 2014. Minoritetsrådgiverne på ungdoms- og videregående skoler mottar flest henvendelser som gjelder kontroll, trusler og frykt for tvangsekteskap. Deres erfaringer viser at gjennom forebyggende arbeid mot tvangsekteskap, kan de i praksis fange opp barn og ungdom som er utsatt for ulike former for psykisk og fysisk vold i nære relasjoner. Det dreier seg om trusler, vold og ulike former for kontroll som gir alvorlige begrensninger for jenter og gutters livsutfoldelse. Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har størst andel saker som omfatter frykt for og gjennomførte tvangsekteskap, trusler og æresrelatert vold. Integreringsrådgivernes arbeid ved norske utenriksstasjoner omfatter i økende grad barn, unge og kvinner som er etterlatt i utlandet mot sin vilje. Erfaringene tegner et bilde av at bedre og tidligere forebygging i Norge ville kunne forhindret disse sakene. Det er derfor viktig at hjelpeapparatet i Norge har kompetanse til både å forebygge at det skjer og beskytte og hjelpe dem som rammes.

Innsats mot tvangsekteskap

Unge som har vært utsatt for tvangsekteskap, trusler om tvangsekteskap eller annen æresrelatert vold og har brutt med familie og nettverk, har ofte store problemer med å bygge seg nye liv. Unge som trenger beskyttelse, kan få plass i det nasjonale bo- og støttetilbudet for personer over 18 år. Regjeringen har økt støtten til dette tilbudet både i 2014-budsjettet og 2015-budsjettet, og det gis totalt 13,2 millioner kroner til dette tilbudet i 2015. I tillegg er det satt av midler til å finne gode modeller for bedre organisering av tilbudet. Institutt for samfunnsforskning har nylig gjennomført en kartlegging av det miljøterapeutiske arbeidet i botilbudene.20 Det er første gang brukerne er tatt med i en kartlegging. Anbefalingene i rapporten er i tråd med innspill fra frivillige organisasjoner. Det er behov for å styrke oppfølgingen for å bedre overgangen til et selvstendig liv etter oppholdet. En må anta at en ikke klarer å fange opp alle sakene, og at det kan være store mørketall. Regjeringen vil styrke det nasjonale bo- og støttetilbudet for de over 18 år. Støtten er omtalt i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag til statsbudsjett for 2016.

Boks 4.5 Et spørsmål om ære?

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag har i perioden 2013–2014 gjennomført prosjektet Et spørsmål om ære? Prosjektet prøver ut tilrettelagt dialog i saker som omhandler tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet gjennom opplæring, kompetanseheving og metodeutvikling. Prosjektets hovedformål er bedre ivaretakelse av ofre for æresrelatert vold. Konfliktrådet samarbeider med Flerkulturelt informasjons- og dialogsenter i Trondheim, og sammen har de utviklet en samtalemetodikk der refleksjon rundt kulturelle forskjeller står sentralt. Temaene som tas opp i samtalene mellom den utsatte og familien er frihet, venner, kjæreste, barneoppdragelse, tvangsekteskap, utdanning og arbeid. Også barnevern og politi har vært sentrale samarbeidspartnere i prosjektet.

Ved årsskiftet 2014/2015 var det registrert 32 saker i prosjektet. Sakene har blant annet handlet om ungdom som opplever alvorlige begrensninger av sin frihet, konflikter i familien i forbindelse med valg av partner og vold og trusler mot ektefelle. Prosjektet skal videreføres og evalueres i 2015.

Endringer i lovverket for å bekjempe tvangsekteskap

En effektiv håndheving av regelverket er viktig for straffeforfølgelse og for lovverkets forebyggende effekt i voldssaker. Tvangsekteskap kan forekomme i formelt inngåtte ekteskap og i ekteskap inngått gjennom utenomrettslige avtaler og religiøse seremonier. Dette rammer både de under og over 18 år. Påtalemyndigheten har gjennom rettssaker erfart at straffelovens bestemmelser for å hindre tvangsekteskap og barneekteskap, jamfør straffeloven §§ 222 og 220, bør endres slik at de også omfatter inngåelse av ekteskap gjennom utenomrettslige avtaler og religiøse seremonier. Institutt for samfunnsforskning gjennomførte en kartlegging av utenomrettslige religiøse vigsler, og har gjennomgått straffesaker der tvangsekteskap har vært en del av påtalen. Rapportens funn underbygger påtalemyndighetens erfaringer og belyser flere sider ved dagens regelverk for ekteskapsinngåelser.21 Regjeringen vil utrede om dagens rettstilstand er tilstrekkelig for effektiv håndheving av lovverket mot tvangsekteskap.

Justis- og beredskapsdepartementet har sendt på høring forslag om endringer i utlendingsloven og -forskriften som skal motvirke tvangsekteskap. Dette gjelder innføring av 24-årsgrense for familieetablering og heving av underholdskravet i saker om familieinnvandring. Saken er under arbeid i Justis- og beredskapsdepartementet.

4.2.3 Kjønnslemlestelse

Det rapporteres om svært få tilfeller av kjønnslemlestelse utført på jenter etter at de har flyttet til Norge. Imidlertid har en stor gruppe jenter og kvinner blitt kjønnslemlestet før de kom til Norge, og disse har i varierende grad behov for helsehjelp. Kjønnslemlestelse er særlig utbredt i enkelte afrikanske land i et belte rundt Sahara og i noen land i Midtøsten. I mange tilfeller er det en tradisjon man finner blant enkelte folkegrupper og ikke i hele landet. Innvandrergrupper i Norge fra land der kjønnslemlestelse er utbredt, omfatter blant annet Eritrea, Etiopia, Gambia og Somalia. Integreringsrådgiverne, minoritetsrådgiverne og kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har mottatt svært få henvendelser om frykt for eller gjennomført kjønnslemlestelse. Det har ikke vært saker om kjønnslemlestelse oppe for domstolene i Norge.

I mange av de landene der kjønnslemlestelse praktiseres, er det forbudt. Like fullt blir det praktisert kjønnslemlestelse i stor grad. Norges internasjonale innsats mot kjønnslemlestelse omtales i kapittel 7.

Det vil også i årene fremover komme kvinner og jenter til Norge som har blitt kjønnslemlestet i opprinnelseslandet. Helse- og omsorgstjenesten må være forberedt på å bistå dem.

Innsats mot kjønnslemlestelse

Gjennom gode helse- og omsorgstilbud, informasjon til nyankomne og dialog med de berørte skal nye tilfeller av kjønnslemlestelse forhindres. De som har vært berørt av det, skal få den hjelpen de trenger. Studier viser at migrasjonsprosessen har stor betydning for holdninger til kjønnslemlestelse, og mange endrer oppfatning etter innvandring til land der kjønnslemlestelse er forbudt og ikke praktiseres.22 Selv om det er positivt at det skjer holdningsendringer blant innvandrere som kommer fra områder der kjønnlemlestelse er utbredt, er det viktig at myndighetene fortsetter med holdningsskapende arbeid om helsekonsekvenser og informasjon om at kjønnslemlestelse er en alvorlig straffbar handling.

Regjeringen vil arbeide med forebygging og spre kunnskap om de negative helsevirkningene kjønnslemlestelse fører med seg, og om helse- og omsorgstjenestens tilbud. Dette kan gjøres gjennom økt støtte til informasjonsarbeid og samtalegrupper rettet både mot kvinner og mot helsepersonell. Det antas at økt kunnskap om helseplager, vil bidra til at foreldre vil motsette seg at deres døtre blir kjønnslemlestet.

Kjønnslemlestelse er en alvorlig straffbar handling, men det har så langt ikke vært noen domsfellelser etter bestemmelsen i straffeloven. Politiet har mottatt 46 anmeldelser som er blitt henlagt. En gjennomgang av henleggelsene vil kunne gi bedre kunnskap om politiets arbeid med kjønnslemlestelse og bedre innsikt i hvordan dagens regelverk anvendes. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet gjennomføre en samlet gjennomgang av henleggelsene.

4.3 Voldtekt

Det er i hovedsak kvinner som utsettes for voldtekt og utøveren er oftest en mann. Voldtekt har alvorlige, direkte konsekvenser for den som utsettes og er samtidig et alvorlig samfunnsproblem som skaper frykt. Tiltak som kan forebygge og bekjempe voldtekt er derfor høyt prioritert av regjeringen.

Boks 4.6 Definisjon av voldtekt i straffeloven

Den som skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, eller har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilvarende handlinger med seg selv, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. I tilfeller av voldtekt hvor den seksuelle omgang var samleie, er minstestraffen fengsel i 3 år. Det samme gjelder når voldtekten er seksuell omgang med person som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, og den skyldige har fremkalt tilstanden for å oppnå seksuell omgang. Det skal i slike saker legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

I tilfeller av grov voldtekt er det satt en strafferamme på fengsel inntil 21 år. Dette gjelder for voldtekt begått av flere i fellesskap, når voldtekten er begått på en særlig smertefull og krenkende måte, den skyldige er tidligere straffet for voldtekt eller i tilfeller der den fornærmede som følge av voldtekten dør eller får betydelig skade på sin helse.

Straffelovgivningen og håndhevingen av den skal gi et reelt og effektivt vern mot ufrivillig seksuell kontakt. Dagens voldtektsbestemmelse er laget slik at den angir ulike tilfeller av seksuell omgang hvor samtykke ikke foreligger. I høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet av februar 2013 ble det drøftet om manglende samtykke skal få en mer sentral plass i voldtektsbestemmelsen. Det arbeides nå med oppfølging av høringsnotatet.

Det er grunnleggende viktig at den som er utsatt for voldtekt og anmelder forholdet blir møtt med respekt og forståelse. Alle anmeldelser skal følges opp med et solid, planmessig etterforskningsarbeid. Politiets håndtering av anmeldelser av voldtekt har avgjørende betydning for hvordan saken blir fulgt opp videre og for om overgriper blir dømt i en straffesak. Solid håndtering styrker tilliten til politiet, gir flere voldtektsanmeldelser og lavere mørketall.

4.3.1 Omfang, underrapportering og underforbruk av tjenester

En forekomstundersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at i overkant av ni prosent av alle kvinner og om lag én prosent av alle menn utsettes for voldtekt i løpet av livet.23 Mange kvinner som har vært utsatt for voldtekt (44 prosent) var redde for å bli alvorlig skadet eller drept, og mange fikk fysiske skader (29 prosent). Halvparten av kvinnene som var utsatt for voldtekt rapporterte at overgrepet hadde funnet sted før fylte 18 år.24 En vesentlig andel av de som rapporterte voldtekt var under 15 år da voldtekten fant sted. Dette understreker at det er viktig å rette oppmerksomhet mot aldersgrupper under 15 år i forebygging og hjelpetilbud. Skole og skolehelsetjenesten vil være sentrale for å forebygge og komme tidlig i kontakt med de som er utsatt for denne typen vold.

Tabell 4.1 Seksuelle overgrep i ulike alderskohorter. Prosent

Seksuell kontakt før 13 år (%)

Voldtekt før 18 år (%)

Andre seksuelle overgrep før 18 år (%)

Alderskohorter

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

1939–1949

9,1

5,1

3,6

0,6

7,6

5,1

1950–1959

10,1

3,4

6,1

0,9

11,9

4

1960–1969

15,4

4,9

3,8

1,6

14

7,1

1970–1979

10,9

3

3,7

0,7

13,9

4

1980–1989

7

2,8

4,9

0,5

12,1

4,8

1990–1995

6,6

1,9

6,6

1,1

14,3

5,2

Kilde: Thoresen og Hjemdal (2014)

Rapport om voldtektssituasjonen 2014 fra KRIPOS viser at antall voldtektsanmeldelser på landsbasis er noe lavere enn i 2013.25 Rapporten viser at over halvparten av de som anmelder voldtekt hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. 75 prosent av personene som er registrert som mistenkt, siktet eller domfelt i voldtektssaker i 2014, er også registrert med andre lovbrudd.

Voldtekter skjer under ulike omstendigheter og i ulike relasjoner. Tall fra KRIPOS viser at det i 2014 ble anmeldt 1 223 voldtekter i Norge. Dette er 1,9 prosent færre enn i 2013, men 14,4 prosent flere enn for 2010. Det er imidlertid grunn til å tro at mange voldtekter ikke blir anmeldt. Årsakene til at personer som blir voldtatt velger ikke å anmelde hendelsen til politiet, er mange og sammensatte.

KRIPOS har analysert 69 prosent av voldtektsanmeldelsene for 2014.26 Hele 48 prosent av alle anmeldte voldtekter var i 2014 såkalte festrelaterte voldtekter, mens 16 prosent var relasjonsvoldtekter. Overfallsvoldtektene utgjorde 11 prosent av anmeldelsene, mens 10 prosent var sårbarhetsvoldtekter. Figuren viser til slutt at 15 prosent var i kategorien «annet». I gruppen annet faller voldtekter som kan være begått av bekjente utenom festsammenheng, eller voldtekter begått av personer som fornærmede har blitt kjent med via sosiale medier.

De såkalte festrelaterte voldtektene er knyttet til fest og uteliv, hvor rus ofte inngår. Normalstraffenivået for slike voldtekter er fire års fengsel. Relasjonsvoldtektene skjer mellom personer som bor sammen eller ekspartnere. Voldtekten kan være et engangstilfelle, men skjer ofte som ledd i en rekke andre overgrep hvor andre typer vold også inngår. Overfallsvoldtektene finner sted mot et tilfeldig valgt offer, enten på offentlig sted, arbeidsplass, utested eller i en bil, uten foranledning. Den siste kategorien er sårbarhetsvoldtekt, overgrep mot personer i sosialt marginaliserte miljøer.

Figur 4.2 Voldtektsanmeldelser rapportert til KRIPOS etter voldtektskategori. 2014.

Figur 4.2 Voldtektsanmeldelser rapportert til KRIPOS etter voldtektskategori. 2014.

Kilde: KRIPOS (2015)

Omfangsundersøkelsen fra NKVTS viser at for 86 prosent av kvinnene som hadde opplevd voldtekt, var utøveren kjent. Den største gruppen var venn, bekjent, nabo eller kollega. Kjæreste/partner eller tidligere partner utgjorde den nest største gruppen gjerningsmenn.27

For få oppsøker hjelp

Til tross for økt offentlig oppmerksomhet om voldtekt er mørketallene fortsatt store. En tredjedel av dem som hadde opplevd voldtekt hadde aldri fortalt noen om det. Ingen av mennene og bare 10 prosent av de voldtatte kvinnene i undersøkelsen oppga at de hadde vært til undersøkelse eller medisinsk behandling de første dagene etter voldtekten. Bare i overkant av 10 prosent av kvinnene anmeldte saken selv til politiet. Av de 24 mennene som var voldtatt valgte bare fire personer å politianmelde saken.28 Funnene i NKVTS-studien av 16–17 åringer viser det samme.29

4.3.2 Innsats mot voldtekt

Politiets arbeid med grove seksualforbrytelser skal prioriteres

Regjeringen vil styrke innsatsen mot voldtekt. Høy kvalitet og effektiv politietterforskning og behandling er helt sentralt for å bekjempe voldtekt. Kvaliteten og kompetansen i politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker skal styrkes ytterligere. I Justisdepartementets tildelingsbrev til politiet for 2015 ligger det klare føringer om god kvalitet og effektiv behandling i voldtektssaker. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid fra anmeldelse til påtaleavgjørelse skal være kortere i 2015 enn den var for 2014. Dette følges opp av de årlige mål- og prioriteringsrundskrivene fra Riksadvokaten hvor grove seksualforbrytelser, herunder voldtekt, skal gis prioritet.

Riksadvokaten har i flere år vektlagt alvorlige seksuallovbrudd som en av de sentrale landsdekkende prioriteringene. Riksadvokaten har i sitt direktiv av 8. november 2013 pålagt bruk av skriftlige etterforskningsplaner i voldtektssaker. I riksadvokatens direktiv til politimestrene av 30. mars 2015 utvides bestemmelsen til også å gjelde andre alvorlige kriminalitetsformer, herunder saker om vold i nære relasjoner og ved seksuallovbrudd mot barn. Politimestrene er ledere av den lokale påtalemyndighet og skal sørge for at riksadvokatens mål og prioriteringer i straffesaksbehandlingen etterleves i det enkelte politidistrikt.

Det er en viktig oppgave for de regionale statsadvokatembetene gjennom inspeksjoner og annen fagledelse å påse at sentrale mål og prioriteringer etterleves i praksis. Resultatene av inspeksjonene gjøres kjent for politimestrene med en forventning om at eventuelle avvik rettes opp. Siden regjeringsskiftet har regjeringen bevilget midler til at politiet kan tilføres til sammen 700 nye stillinger. Statsbudsjettet for 2015 gir også økte bevilgninger til påtalemyndigheten og den høyere påtalemyndighet tilsvarende i alt 68 stillinger. Ved å styrke påtalemyndigheten med i alt 51,4 millioner kroner er man i gang med oppfølgingen av anbefalingene som fremmes i Politidirektoratets rapport Etterforskningen i politiet 2013. Derfor har også Politidirektoratet utarbeidet en overordnet plan med tiltak for utvikling av etterforskningsområdet som skal sikre riktig kapasitet og kvalitet. Etterforskningens posisjon i norsk politi skal styrkes. Det skal utvikles et karriereløp innenfor etterforskningsfagene med ledelsesfokus, resultatorientering og god oppfølging av de som arbeider med disse sakene.

De som anmelder voldtekt skal tas på alvor gjennom hele rettsprosessen. Derfor setter Justis- og beredskapsdepartementet også i gang en grundig gjennomgang av hvordan offeromsorgen kan styrkes. Dette, slik at personer som anmelder voldtekt får oppfølging og tverrfaglig hjelp etter anmeldelse og helt frem til domsavsigelse.

Stortinget fattet 10. juni 2015 vedtak om iverksettelse av Nærpolitireformen. Målet med reformen er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt nærpoliti, der befolkningen bor. Større og bedre fagmiljøer er ett av målene. Gjennom prosjektet Nye politidistrikter vil Politidirektoratet blant annet vurdere politiets organisering av arbeidet med seksuelle overgrep. Politiet har utarbeidet klare rutiner for effektiv bevissikring i løpet av de 24 første timene etter en voldtektsanmeldelse. Best mulig politiarbeid i initialfasen av etterforskningen har ofte avgjørende betydning for de etterfølgende etterforskingsskritt og for påtalemyndigheten arbeid med slike saker. Når politiet kommer raskt i gang med etterforskningen, sikres viktige bevis i initialfasen. Dette omfatter blant annet åstedsundersøkelse, samarbeid med overgrepsmottakene og helse- og omsorgstjenesten, avhør av fornærmede og vitner, siktelse, vitneavhør, samt sikring av biologiske og tekniske spor, som video og teledata.

Politiets arbeid med seksualforbrytelser har i løpet av våren 2015 blitt evaluert.30 Evalueringene inneholder læringspunkter og foreslår flere tiltak for å styrke politiets etterforskningsarbeid i denne type saker. Justisdepartementet vil følge opp anbefalingene i samråd med underliggende etater. En konkret oppfølging fra evalueringen er omgjøring av voldtektsgruppen ved Kripos til en permanent styrking av enheten med 16 stillingshjemler fra høsten 2015. Voldtektsgruppen ble opprettet som prosjekt i 2010 etter Voldtektsutvalgets anbefalinger i NOU 2008: 4 Fra ord til handling. Voldtektsgruppen har hovedtyngden av sin kompetanse innenfor etterforskning, kriminalteknikk, analyse, informasjons- og kompetansedeling for saksområdet voldtekt.

Som en del av forskningsprogrammet om vold i nære relasjoner, vil NOVA også gjennomføre en forskningsprosjekt om seksuell vold i nære relasjoner. Prosjektet handler om seksuell vold i par- og kjæresteforhold. Prosjektet ser også på jevnaldergruppen, som for ungdom utgjør et viktig emosjonelt og sosialt fellesskap. Prosjektet fokuserer spesielt på ungdom fordi unge er særlig utsatt for denne formen for overgrep. Kunnskap som utvikles gjennom studier av ungdom kan ha overføringsverdi til andre aldersgrupper.

Også NKVTS vil innenfor rammen av forskningsprogrammet om vold i nære relasjoner gjennomføre en studie av selvforståelse og forståelse av overgrep og ansvar hos menn som har begått voldtekt eller andre grove, seksuelle krenkelser. Undersøkelsen vil gi ny kunnskap om voldtekter og de som begår dem. Kjønnslikestilling og voldtekt vil være et av de aspektene som blir belyst.

Hjelpetilbud i helse- og omsorgstjenesten

Overgrepsmottakene ble opprettet for å gi akutt hjelp til personer som har vært utsatt for voldtekt og/eller vold i nære relasjoner. Fra 2016 skal helse- og omsorgstjenestene til volds- og overgrepsutsatte integreres i de ordinære tjenestene. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten får hovedansvar for tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep. Eksisterende, kommunale overgrepsmottak vil kunne videreføres gjennom avtaler mellom regionale helseforetak (spesialisthelsetjenesten) og kommunene. Dagens praksis, der helse- og omsorgstjenesten utfører rettsmedisinske undersøkelser som bistand til politiets arbeid der forholdet er anmeldt, skal videreføres.

Legevakten er en inngangsport for å søke hjelp, også for personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep, uavhengig av hvordan tjenester til overgrepsutsatte organiseres. Legevakten vil behandle de akutte tilstandene på vanlig måte og henvise videre ut fra behov og forsvarlighetshensyn. Etter akuttfasen vil det meste av medisinsk og psykososial oppfølging skje lokalt. I den nye akuttmedisinforskriften er det tatt inn krav om at leger som har legevakt alene uten bakvakt, skal ha gjennomgått kurs i håndtering av vold og overgrep.31

Sikring av spor og skadedokumentasjon hos volds- og overgrepsutsatte er et viktig, men krevende felt. I dag er vanlig praksis at politiet rekvirerer sporsikring fra helse- og omsorgstjenesten når den utsatte har anmeldt forholdet. Helsedirektoratets veileder anbefaler at sporsikring gjøres som del av helsehjelpen, uavhengig av om forholdet er anmeldt til politiet. Blant annet voldtektsutvalget har pekt på at sporsikring og dokumentasjon av skader gjøres i for liten utstrekning og at dette går ut over rettssikkerheten.32 Det er grunn til å tro at sporsikring i en del tilfeller ikke utføres fordi det ikke finnes klare retningslinjer for når det bør gjøres. Ansvaret for å utføre oppgaven er ikke klart definert og arbeidet er kostnadskrevende. Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har derfor gjennom tildelingsbrevene for 2015 gitt Helsedirektoratet og Politidirektoratet i oppdrag å utrede ansvarsforhold knyttet til sporsikring ved vold og/eller seksuelle overgrep.

Voldtekt skal forebygges

Likestillingsutredningen pekte på behovet for en systematisk og kunnskapsbasert innsats for forebygging, særlig rettet mot unge.33 Ungdom og unge voksne er særlig utsatt for overgrep, og overrepresentert blant anmeldte gjerningspersoner. Utredningen peker også på at den forebyggende innsatsen mot voldtekt bør ses i sammenheng med forebygging av seksuell trakassering. I delkapittel 4.4 tar meldingen opp arbeid i skolen for å forebygge seksuell trakassering.

Boks 4.7 #ikkegreit

Nettstedet og svartjenesten ung.no gjennomførte vinteren 2015 kampanjen #ikkegreit. Hensikten var å spre informasjon til ungdom om krenkelser, vold og overgrep i nære relasjoner. Kampanjen skulle også gjøre ungdom kjent med nettstedet ung.no som et sted der man finner kvalitetssikret og pålitelig informasjon om temaer som unge er opptatt av. Gjennom annonser og korte filmer publisert på Facebook bidro kampanjen til å bevisstgjøre ungdom om grensesetting og forskjellene mellom uskyldig fleip og mobbing, krangling og psykisk vold, kos og seksuelle overgrep. I kampanjeperioden ble det daglig lagt ut nyhetssaker på egne Facebooksider og benyttet twitter og Instagram til spredning. Budskapet og filmene ble vist på veggen til 428 000 unge mellom 13 og 20 år. Av disse har ca 159 000 klikket seg videre til artikler med utfyllende informasjon på ung.no. Filmsnuttene er lastet ned over 200 000 ganger. Nettstedet www.ung.no drives av Bufdir, og kampanjen ble finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet.

Justisdepartementet lanserte høsten 2013 en holdningskampanje mot voldtekt med navn Kjernekar, med fokus på såkalte festrelaterte voldtekter. Kampanjen fikk raskt rundt 65 000 tilhengere på Facebook. Kampanjen appellerer til kjernekaren, menn i alderen 18 til 35 år, som tar vare på seg selv og andre. Han tør å si fra og følger med litt ekstra slik at alle får en fin kveld. Ved siden av fakta om voldtekt inneholder nettsiden pekere til viktige adresser for den som har vært utsatt for voldtekt. Nettsiden er også oversatt til engelsk. Kjernekar-kampanjen er også tatt inn i to lærerbøker på ungdomsskoletrinnet som en del av norskfaget, der elevene skal analysere kampanjens budskap.

Boks 4.8 Forbud og vern mot seksuell trakassering

Seksuell trakassering er forbudt etter likestillingslovens § 8a. Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rettes mot. Loven sier også at arbeidsgivere og ledelse i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal forebygge og arbeide for å hindre at trakassering skjer.

I opplæringsloven § 9a-3 andre og tredje ledd, slås det fast at skolen skal arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt miljø der den enkelte elev kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet.

Arbeidsmiljøloven § 4-3 nr. 3 slår fast at arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. I begrunnelsen utdypes det at det kan være behov for å gi arbeidstakere et sterkere vern mot psykiske belastninger som for eksempel trakassering eller mobbing av ulik art. Seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet i arbeidsforholdet trekkes frem som eksempler på dette.1

1 Gjengitt i Ot.prp. nr. 77 (2000–2001)

4.4 Seksuell trakassering blant unge

Det skilles mellom om tre typer seksuell trakassering: Verbal trakassering omfatter direkte bruk av kjønnede ord som hore og homse, kommentarer om kropp, utseende eller privatliv, samt forslag til eller krav om seksuelle tjenester. Ikke-verbal trakassering omfatter seksuelt ladet stirring og visning av pornografiske bilder, og mer indirekte former som SMS, chat og lignende med seksuelt innhold, ryktespredning og at noen legger ut bilder med seksuelt innhold av personen på internett eller via mobiltelefon. Fysisk trakassering omfatter ufrivillig seksuell kontakt som klemming, beføling av bryster eller å bli tatt i skrittet, samt kyssing.34

I ungdomstiden er gutter og jenter i en særlig sårbar periode. Det gjør arbeid for å forhindre ulike typer overgrep i denne fasen ekstra viktig. Jenter og unge kvinner er spesielt utsatt for seksuell trakassering, men gutter og menn rammes også. Gutter og jenter må bevisstgjøres om grensesetting og respekt for egen og andres kropp. Unge er i en fase i livet der selvbilde og identitet utvikles, og de er sårbare når det kommer til bekreftelse og kommentarer fra andre. Seksuell trakassering truer tryggheten og integriteten hos de som rammes.

Når noen utsetter andre for seksuell trakassering, bidrar det til å opprettholde trange kjønnsroller og til å definere hva som er akseptable kjønnsuttrykk for jenter og gutter. En studie fra Sør-Trøndelag peker på behovet for å lære seksuell kommunikasjon for ikke å trå over andres grenser.35 Det er behov for mer kunnskap om seksuell trakassering for å kunne innrette det forebyggende arbeidet riktig.

4.4.1 Omfang av seksuell trakassering blant unge

En undersøkelse om vold og overgrep mot barn og unge fra 2007 viste at 23 prosent av jentene og åtte prosent av guttene var blitt befølt mot sin vilje.36 Den nasjonale forekomststudien av vold i et livsløpsperspektiv fra 2014 viser nesten identiske tall, 21 prosent av kvinnene og åtte prosent av mennene hadde opplevd minst en form for seksuelle krenkelser eller seksuelle overgrep før fylte 18 år.3738 En undersøkelse blant unge mellom 18 og 21 år i Oslo viste at 31 prosent av jentene og syv prosent av guttene oppga å ha blitt presset til seksuelle handlinger de selv ikke ønsket.39

I 2014 ble det gjennomført en undersøkelse om seksuell trakassering blant videregående elever i Sør-Trøndelag som en del av en større innsats mot seksuell trakassering var gjennomført i fylket. Dette var en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse fra 2007. I 2014 rapporterte 63 prosent av jentene og 62 prosent guttene om minst én form for seksuell trakassering siste år. Dette var en nedgang på hele ti prosentpoeng sammenlignet med tallene fra 2007.40 46 prosent av guttene og 34 prosent av jentene hadde utsatt andre for seksuell trakassering. Også her var det en nedgang på rundt 15 prosentpoeng sammenlignet med 2007. For seksuell fysisk tvang ble det registrert en nedgang på omtrent fem prosent, sammenlignet med 2007-tallene. Syv prosent av guttene og fire prosent av jentene rapporterte å ha utøvd fysisk makt eller tvang mot en jevnaldrende gutt minst en gang siste år. Tilsvarende rapporterte syv prosent av guttene og tre prosent av jentene fysisk makt og tvang mot jevnaldrende jente. Gutter er i større grad enn jenter involvert i seksuell fysisk maktbruk overfor andre.

Selv om flest gutter trakasserer og flest jenter blir trakassert, går seksuell trakassering på tvers av kjønn. Trakasseringen jenter og gutter utsettes for er ulik.41 Jentene var mer utsatt for kommentarer om kropp og utseende, samt beføling og overgrep. Guttene var spesielt utsatt for homofobiske utsagn. Jenter på yrkesfaglige studieprogrammer var mer utsatt enn jenter på studieforberedende programmer. Homofile og biseksuelle elever og elever som selv har innvandret eller født av foreldre som er innvandrere, rapporterte noe høyere forekomst av å bli utsatt for seksuell trakassering og tvang til sex. Elever i disse gruppene var også noe mer involvert i seksuell trakassering av andre.42

Selv om tallene fra Trøndelag viser noe nedgang, er det tydelig at seksuell trakassering fremdeles er et utbredt problem. Forskerne vil ikke trekke slutninger om at nedgangen er en effekt av innsatsen som har pågått i Sør-Trøndelag for å forebygge seksuell trakassering.

Det er nærliggende å anta at ungdom i Sør-Trøndelag ikke er unike, og at seksuell trakassering er et utbredt fenomen blant skoleungdom over hele landet.

4.4.2 Innsats mot seksuell trakassering

Likestillingsutredningen understreker behovet for et mer målrettet og systematisk arbeid i skolen og på andre arenaer der ungdom er samlet. Blant annet kan arbeidet for å øke bevisstheten om kjønn, kropp og seksualitet gjøres til en del av skolens innsats mot mobbing. De alvorligste formene for seksuell trakassering grenser opp mot voldtekt og voldtektsforsøk. Grensesetting og respekt for andres kropp er viktig tema i arbeid med å forebygge seksuell trakassering og voldtekt. Derfor er det nødvendig å se forebygging av seksuell trakassering og voldtekt i sammenheng. Djupedal-utvalget etterlyser særskilte tiltak for å forebygge seksuell trakassering og mer kunnskap om temaet.43

Forebygging er nødvendig for å sikre en trygg ungdomstid for både jenter og gutter. Kunnskap om seksuell kommunikasjon, å lære å respektere andres og egen kropp og grenser, og å få en bevissthet om kjønnsroller, forventninger og maktkamper, kan bidra til å forebygge seksuell trakassering. Å bryte stereotypier og utvide rammene for hvordan gutter og jenter kan uttrykke seg, er også viktig i det forebyggende arbeid. Det finnes en rekke frivillige aktører som har viktig kompetanse å bidra med. Gjennom innsatser for å nå alle ungdommer, for eksempel i ungdomsskolealder, kan myndighetene sammen med frivillige bidra til at gutter og jenter står bedre rustet til å verne seg mot seksuelle overgrep. Det er en viktig investering i trygghet, helse og mer likestilling, og kan bidra til å begrense omfanget av overgrep på kort og lang sikt.

Forebygging og innsats

Bufdir har gjennom svartjenesten ung.no blant annet arbeidet med forebygging av vold i nære relasjoner for å kunne veilede unge, lærere og andre som arbeider med unge om seksuell trakassering.

I 2015 vil Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet få gjennomført en kunnskapsoppsummering om seksuell trakassering. Det vil bidra til å identifisere ubesvarte forskningsspørsmål.

I likestillingsutredningen foreslås det at forbudet mot seksuell trakassering bør håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet.44 I forbindelse med arbeidet med ny felles likestillings- og ikke-diskrimineringslov, setter BLD i gang en utredning av håndhevingsapparatet på likestillings- og diskrimineringsområdet.

Ungdomsorganisasjoner og -miljøer har over flere år påpekt at det er behov for at spørsmål knyttet til mestring av livet er en del av skolen. Det er et stort behov for å skape et rom for samtaler om blant annet psykisk helse, vold, overgrep, seksualitet, digital mobbing, kjønnsroller og kjønnsidentitet i en trygg ramme. For å møte dette behovet, har Landsråd for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) fått i oppdrag, i samarbeid med andre organisasjoner, å konkretisere og utvikle et innspill som kan vurderes brukt i skolen. Innspillet vil bli vurdert av Utdanningsdirektoratet i samarbeid med Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, jf. tiltak 10 i tiltaksplanen En god barndom varer livet ut. Til tross for at skolene har et ansvar for å forebygge, viser undersøkelser at det er få skoler som arbeider systematisk med seksuell trakassering. Problemstillingen er også i liten grad koblet til arbeidet mot mobbing. Grunnskolen har flere kompetansemål knyttet til dette, som at elevene skal kunne formulere og drøfte problemstillinger knyttet til seksualitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, grensesetting og respekt. I 2009 ble det utarbeidet et hefte for å gi lærerne en faglig ressurs for Undervisningsopplegg for ungdomsskoleelever for å forebygge vold og trakassering blant unge.

En styrking av skolens arbeid mot seksuell trakassering blant unge kan bidra til å begrense omfanget av slike overgrep, på kort og lang sikt. Djupedalutvalget har utredet hva som må til for å bedre skolemiljøet og redusere mobbing. Utvalget leverte sin utredning NOU 2015: 2 Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt miljø i mars 2015. Utredningen viser til at det per dags dato kun finnes spredde fagmiljøer som jobber med trakassering, herunder seksuell trakassering, og diskriminering. Disse fagmiljøene har dessuten lite eller ingen kontakt med fagmiljøene som arbeider mot mobbing. Utvalget foreslår at det bør videreutvikles fagmiljøer med kompetanse om hvordan skolen best kan jobbe mot diskriminering og trakassering, og som kan evaluere og kvalitetssikre den innsatsen som gjøres. Arbeidet som gjøres for å sikre et trygt psykososialt skolemiljø, må ses i sammenheng. Det bør vurderes hvordan fagmiljøer som kan se hvordan arbeid knyttet til trakassering og diskriminering på ulike grunnlag kan styrkes.

Kunnskaps- og utdanningsdepartementet vil i arbeidet med oppfølging av utredningen vurdere relevante forslag på områdene krenkelser, mobbing, trakassering (herunder seksuell trakassering) og diskriminering etter høringsrunden.

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet vil vurdere å støtte frivillige organisasjoner, stiftelser og lignende for å utvikle og tilby undervisningsopplegg rettet mot ungdom fra åttende til tiende trinn. Undervisningsopplegget skal kunne brukes av lærere i ordinær undervisning. Dette kan bidra til at gutter og jenter står bedre rustet mot seksuell trakassering og overgrep.

Boks 4.9 Eksempler på forebyggende arbeid

Organisasjonen Sex og Politikk har siden 2011 hatt en årlig kampanje i uke seks der de har tilbudt gratis undervisningsopplegg om kropp, seksualitet og grensesetting til skoler. Hensikten er å styrke skolenes undervisning om seksualitet. Undervisningsmateriellet retter seg mot elever fra fjerde til tiende klasse.

Rosa Kompetanse er et undervisningstilbud utviklet av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH). De underviser blant annet skoleansatte om hvordan en kan snakke trygt om kjønn og seksualitet. Undervisningsopplegget gir verktøy som kan benyttes i skolehverdagen og har som et viktig mål å minske forekomsten av kjønnsrelatert mobbing. Rosa kompetanse skole støttes av Utdanningsdirektoratet i 2015.

Det finnes 22 sentre mot incest og seksuelle overgrep i Norge. I tillegg til å tilby hjelp og støtte til utsatte og deres pårørende, driver sentrene med informasjonsarbeid og undervisning. Mange av sentrene har undervisningsoppdrag i grunnskolen og i videregående skole om seksuelle overgrep.

Nei = Nei Sex uten samtykke = voldtekt er et «russekort» utarbeidet av Likestillingssenteret. Kortet har informasjon om viktige hjelpetelefoner og nettsider som ungdom kan bruke.

4.5 Hatefulle ytringer

Hatefulle ytringer begrenser den enkeltes muligheter til å delta i det offentlig rom. Det er et likestillingsproblem når jenter og gutter og kvinner og menn opplever å bli truet på grunn av sine ytringer. Hatefulle ytringer rammer ikke bare den enkelte, men hele samfunnet. Det begrenser det offentlige ordskiftet og kan bidra til sosial eksklusjon og økt polarisering.

Det er flere aktører som har et ansvar i arbeidet mot hatefulle ytringer. Staten skal sikre fravær av diskriminering og aktivt fremme likestilling og like muligheter for alle til å delta i samfunnet, herunder i den offentlige debatten. Aktører i det sivile samfunn har bidratt til å løfte tema på dagsordenen, og arbeider aktivt med tematikken. Likestillings- og diskrimineringsombudet har utarbeidet en rapport om hatytringer og hatkriminalitet. I rapporten foreslår ombudet en rekke tiltak for å bekjempe hatytringer. Mediene og redaktørene for disse har et særskilt ansvar for det som publiseres på deres domene. Over de siste årene har det blitt større bevissthet om dette, og flere medier har tatt grep for å komme hatefulle ytringer og hets til livs.

Boks 4.10 Forbud mot hatefulle ytringer

Reglene for hva som kan ytres og publiseres på nett er de samme som ellers i samfunnet, og er regulert i straffeloven. Medvirkning er også straffbart etter flere av bestemmelsene i straffeloven.

Norsk lov forbyr enkelte former for alvorlige hatefulle ytringer. Straffeloven inneholder bestemmelser som verner mot alvorlige hatefulle ytringer (§ 135 a), trusler (§ 227), sjikanering (§ 390 a), ærekrenkelser (§§ 246 og 247) og brudd på privatlivets fred (§ 390). Enkelte typer hatefulle ytringer kan alene, eller i kombinasjon med annen atferd, være straffbare under disse bestemmelsene. Skadeerstatningsloven § 3-6 gir rett til erstatning ved enkelte typer ærekrenkelse og krenkelser av privatlivets fred. I tillegg er det et generelt forbud mot å utsette arbeidstakere for trakassering eller annen utilbørlig opptreden i arbeidsmiljøloven § 4-3 nr 3.

Den norske diskrimineringslovgivningen verner mot trakasserende ytringer rettet mot en eller flere bestemte personer på grunn av kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet, inkludert nasjonal opprinnelse, hudfarge, avstamning og språk, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Innenfor arbeidslivet gjelder også et vern mot trakassering på grunn av alder, politisk syn og medlemskap i arbeidstakerorganisasjon. Brudd på diskrimineringslovgivningen kan gi rett til erstatning og oppreisning.

Det er særlig hatefulle ytringer som retter seg mot kvinner og etniske og religiøse minoriteter, og mulige løsninger for å møte disse utfordringene, som drøftes i dette kapitlet.

4.5.1 Omfang av hatefulle ytringer

Det finnes lite forskning på omfanget av hatefulle ytringer i Norge. Derimot finnes det mange eksempler på at hatretorikk forekommer i den norske debatten, som kjønnsspesifikk og ofte seksualisert trakassering av truende karakter rettet mot kvinner generelt, og mot etniske minoritetskvinner spesielt.

I følge tall fra Ytringsfrihetsbarometeret 2013 og Fritt Ord-rapporten fra Institutt for samfunnsforskning får kvinner i Norge oftere ubehagelige kommentarer rettet mot seksualitet og utseende enn det menn gjør (20 mot 4 prosent).4546

Fritt Ords nye ytringsfrihetsundersøkelse viser hvordan minoritets- og majoritetsbefolkningen møtes ulikt etter å ha ytret seg i offentligheten. 36 prosent av den etniske og religiøse minoritetsbefolkningen opplyser at negative kommentarer har gjort dem mer skeptiske til å ytre seg offentlig. Tallet for resten av befolkningen er 19 prosent. Sannsynligheten for å få ubehagelige kommentarer rettet mot kjønn eller utseende er ifølge undersøkelsen også betraktelig større for kvinner.

Ytringsfrihetsbarometeret er en opinionsundersøkelse om befolkningens holdninger til ytringsfrihet, bestående av et sett faste spørsmål som følges opp annethvert år. Undersøkelsen viser at de fleste mener det er viktig å ivareta ytringsfriheten, men langt færre støtter kontroversielle gruppers rett til å ytre seg. Det er stor oppslutning om at personer og medier bør kunne straffes dersom de trakasserer, utleverer personers privatliv eller videreformidler uriktige påstander.

En studie fra 2012 dokumenterte at det er utpregede fordommer og skepsis til jøder, muslimer og rom i Norge. I europeisk sammenheng er imidlertid utbredelsen av antisemittisme i Norge relativt liten, og på nivå med Storbritannia, Nederland, Danmark og Sverige. Holdningene varierer blant annet med kjønn, alder og utdanningsnivå. Kvinner, unge og de med høy utdanning er mer positive til jøder, mens menn, eldre og de med lav utdanning er mer negative. Det er langt mer skepsis til andre grupper, som muslimer, somaliere og rom, sigøynere. De som har de sterkeste antisemittiske holdningene, er de som utrykker mest avvisende holdninger også til andre grupper.

4.5.2 Innsats mot hatefulle ytringer

Det er lite kunnskap om hatefulle ytringer, og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil i 2016 styrke kunnskapsgrunnlaget om hatefulle ytringer. Departementet har også startet arbeidet med en systematisk gjennomgang av tiltak, kunnskap og forskning på dette området. Gjennomgangen vil danne grunnlag for en samlet vurdering av innsatsen mot hatefulle ytringer. Arbeidet mot hatefulle ytringer, diskriminering og trakassering må ses i sammenheng med arbeidet med å forebygge voldelig ekstremisme.

Aktørene som styrer nettdebatter og lignende har en sentral rolle. Videre er opplæring i nettvettregler viktig, ikke minst for unge. Norge kan lære av erfaringene fra andre land som har kommet lengre i dette arbeidet.

Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme (Dembra) er et tiltak i regjeringens satsning på bekjempelse av antisemittisme, rasisme og udemokratiske holdninger. Dembra driftes av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. De har fått i oppdrag av Utdanningsdirektoratet å utvikle og gjennomføre et opplæringstilbud for skoler til støtte i arbeidet mot antisemittisme, rasisme og antidemokratiske holdninger.

Det er flere relevante tiltak i handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme som retter seg mot hatefulle ytringer. Det gjelder tiltak 24 om å styrke politiets tilstedeværelse på internett, tiltak 25 om å forebygge diskriminering, trakassering og hatefulle ytringer på internett, tiltak 26 om forebygging av hatretorikk, tiltak 27 om å øke kunnskapen om hvordan motvirke uønskede opplevelser på internett og tiltak 28 om å styrke arbeidet mot hatefulle ytringer og radikalisering på internett.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet har i 2014 og 2015 bidratt med midler til den nasjonale kampanjekomiteen Stopp hatprat på nett tilknyttet Europarådets kampanje Young people combating hate speech online. Midlene benyttes til sosiale møteplasser og informasjonsarbeid som skal støtte ungdom og grupper i samfunnet som i større grad enn andre utsettes for trakassering og diskriminering på internett. Tiltaket styrker sivilsamfunnets innsats mot diskriminering og styrker ungdom slik at de bedre kan gjenkjenne og svare på hatprat.

Politihøgskolens studietilbud, Kulturforståelse og mangfold, skal styrke studentenes kompetanse om blant annet hatrelatert kriminalitet. Temaet står også sentralt i Politihøgskolens grunnutdanning i forebyggende polititjeneste. Oslo politidistrikt er ett av fire politidistrikt, foruten Politiets utlendingsenhet, som jobber med prosjektet Trygghet og tillit – politiets arbeid i et multietnisk samfunn. Prosjektet har som mål å styrke tillitsforholdet mellom politiet og minoritets-/og innvandrerbefolkningen. Det skal utvikles metoder og tiltak med fokus på dialog og publikumsmøter for å oppnå god tjenesteyting og kriminalitetsbekjempelse.

Politiets straffesakssystem er nå utstyrt med en registreringsfunksjon som gjør det mulig å skille ut saker der motivet for handlingen vurderes å være hatrelatert. Hatkriminalitet er fulgt opp i Riksadvokatens mål og prioriteringsskriv for straffesaksbehandlingen i 2015. Oslo politidistrikt har fra 1. september 2014 utvidet kapasiteten i en ungdomsetterforskningsgruppe som er etablert ved Manglerud politistasjon. Gruppen skal etterforske alle hatkriminalitetssaker i Oslo politidistrikt, og bygge opp spesialisert kunnskap og kompetanse på slik kriminalitet.

I løpet av 2015 vil Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, sammen med flere andre departementer, sette i gang en undersøkelse om nordmenns holdninger til jøder og andre etniske og religiøse minoriteter.

Fotnoter

1.

Vista Analyse (2012)

2.

Bendixen & Kennair (2009) og Bendixen & Kennair (2014)

3.

NOU 2012: 15

4.

Vista Analyse (2012)

5.

Thoresen og Hjemdal (2014)

6.

Myhre, Thoresen & Hjemdal (2015)

7.

Myhre, Thoresen & Hjemdal (2015)

8.

Thoresen og Hjemdal (2014)

9.

Ved lov 21. desember 2005 nr. 131 ble det vedtatt en egen bestemmelse om mishandling i familieforhold ved en endring av straffeloven 1902 § 219.

10.

Fjelldalen (2012)

11.

ICPD står for International Child Development Program.

12.

Prop. 61 LS (2014–2015)

13.

Aas (2013)

14.

Bakketeig m.fl. (2014)

15.

Elgvin & Grødem (2011)

16.

Bredal & Lidén (2015) og Bredal & Wærstad (2014)

17.

Bredal & Lidén (2015)

18.

Ungdomsstyrelsen (2009)

19.

Lidén m.fl. (2015). Rapporten viser at i 2010 var det om lag 13 000 ugifte over 20 år med bakgrunn i de landene som i Utlendingsdirektoratets saksbehandling av søknader om familieinnvandring regnes som risikoland for transnasjonale tvangsekteskap. Disse er Pakistan, Tyrkia Somalia, Marokko, Irak, Iran, Afghanistan, Eritrea, samt de som faller inn i utlendingsforvaltningens kategori Statsløse. Gruppen har en årlig tilvekst på mer enn 2000 personer.

20.

ISF rapport 2014:13

21.

Bredal & Wærstad (2014)

22.

Bråten & Elgvin (2014)

23.

Thoresen & Hjemdal (2014)

24.

Thoresen & Hjemdal (2014)

25.

KRIPOS (2015)

26.

KRIPOS (2015)

27.

Thoresen & Hjemdal (2014)

28.

Thoresen & Hjemdal (2014)

29.

KRIPOS (2015), Myhre, Thoresen & Hjemdal (2015)

30.

Kripos (2015a), Politidirektoratet (2015a)

31.

Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv. (akuttmedisinforskriften) av 20.3.2015 nr 231 trer i kraft fra 1.5.2015.

32.

NOU 2008: 4

33.

NOU 2012: 15

34.

Helseth (2007)

35.

Bendixen & Kennair (2014)

36.

Stefansen & Mossige (2007)

37.

Thoresen & Hjemdal (2014)

38.

Her inkluderer seksuelle overgrep seksuell beføling ved bruk av makt eller trusler om skade, rus-relaterte overgrep, press til seksuelle handlinger og andre seksuelle krenkelser og overgrep.

39.

Mossige (2001)

40.

Bendixen & Kennair (2014)

41.

Bendixen & Kennair (2009)

42.

Bendixen & Kennair (2014)

43.

NOU 2015: 2

44.

NOU 2012: 15

45.

Roalsvig m.fl. (2013)

46.

Enjolras m.fl. (2014)

Til dokumentets forside