1 Bakgrunn og sammendrag

Dette er den 20. årlige meldingen om eksporten av forsvarsmateriell, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid som blir fremlagt for Stortinget.

Forsvarsindustrien er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Gjennom årene har det vært bred politisk enighet om at et moderne og effektivt forsvar krever en levedyktig industri i Norge. Det betinger muligheten til å eksportere og at industrien har stabile rammevilkår for sin eksport.

Kontroll med eksport av forsvarsmateriell er nødvendig for å oppfylle både nasjonale målsetninger og internasjonale forpliktelser. Eksportkontrollen skal bl.a. sikre at forsvarsmateriell som utføres fra Norge, bare går til mottakere som er akseptable etter de fastsatte retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Hovedprinsippet i denne sammenheng er Stortingets vedtak av 11. mars 1959.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at norske bedrifter fortsatt skal ha tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet. Samtidig er regjeringen opptatt av å gi så godt innsyn om eksporten av forsvarsmateriell, eksportkontrollpolitikken og praktiseringen av retningslinjene, som mulig.

Regjeringen har som mål å utvise størst mulig åpenhet om omfanget av eksporten av forsvarsmateriell, samt om regelverk og Utenriksdepartementets praktisering av retningslinjene.

Meldingen som nå legges frem gir informasjon om verdien av den faktiske eksporten av forsvarsmateriell i 2014. Videre gis informasjon om om utførselen av relatert teknologi, tjenester for militære formål, overføring av produksjonsrettigheter og formidling. Det gis også innsyn i avslag på søknader om eksportlisens.

Videre redegjøres det for utførsel av håndvåpen fra Norge, forsvarsmyndighetens bruk av eget materiell i utlandet, samt om utførsel av sivile varer til militære sluttbrukere og om utførsel av utstyr for bruk i humanitære mineryddingsaksjoner.

I meldingen gis en grundig omtale av regelverket som ligger til grunn for den strategiske eksportkontrollen og for gjennomføringen av sanksjoner, våpenembargo og restriktive tiltak. Det redegjøres også for praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer for behandlingen av søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell og tjenester for militære formål, herunder den konsoliderte kriterielisten som ble tatt inn i oppdaterte retningslinjer og publisert 28. november 2014.

Det er lagt vekt på å omtale Utenriksdepartementets overgang til de multilaterale kontrollistene og til elektronisk lisensiering. Videre redegjøres det for det omfattende multilaterale samarbeidet om ikke-spredning og eksportkontroll, som i stor grad setter rammene for Norges eksportkontroll når det gjelder strategiske varer og teknologi.

Beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell tas suverent av det enkelte land. Samtidig har det de siste årene utviklet seg et økende internasjonalt samarbeid på dette området. Wassenaar-samarbeidet (WA) og EU har vært pådrivere. De har hver for seg etablert høye standarder for kontrollen med våpen, militært utstyr og flerbruksvarer for konvensjonelle militære formål. Det forutsettes at medlemslandene gjennomfører kontrollen i egen rett og kontrollpraksis. Regjeringen mener det er viktig at Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet, der rammeverket for vår egen eksportkontroll i stor grad settes.

I årets melding er det lagt vekt på å omtale den strategiske eksportkontrollen i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Norges formannskap i regimet for kontroll med missilteknologi (MTCR) og forsterkede forhandlinger som skal finne sted innenfor Wassenaar-samarbeidet (WA) i 2016 er særlig omtalt.

Den viktigste nyutviklingen internasjonalt er etablering av FN-avtalen om handel med våpen (Arms Trade Treaty, ATT). Den trådte formelt i kraft 24. desember 2014. ATT fastsetter konkrete forpliktelser knyttet til eksportkontroll, herunder retten til å kreve og plikten til å utstede tilfredsstillende sluttbrukerdokumentasjon. Dette er et viktig grunnlag for Norges videre arbeid med å få oppslutning om en internasjonal norm for sluttbrukererklæringer.

Åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell

Siden den første meldingen ble fremlagt i 1996, har åpenheten blitt betydelig styrket. Informasjon om eksporten i meldingens kapittel 9 er fremstilt i ti tabeller og fire grafiske figurer. Disse følger i hovedsak samme format som i Meld. St. 8 (2014–2015) som gjaldt eksporten i 2013. Det er lagt vekt på å beskrive de militære varene som er utført så tydelig som mulig.

Informasjonen om eksporten bygger på eksportørenes egne rapporter om utførsel som er foretatt på grunnlag av de enkelte eksportlisenser. Utenriksdepartementet har tatt i bruk et elektronisk lisensieringsverktøy som forutsetter at bedriftene selv rapporterer om sin eksport direkte i systemet. På denne måten blir informasjonen automatisk kontrollert opp mot de eksporttillatelsene som er gitt.

Rapportene fra de enkelte eksportørene inneholder betydelige mengder sensitiv og taushetsbelagt informasjon om eksportaktivitetene. Parallelt med målsetningen om å utvise størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, er det også nødvendig å sikre at innsyn skjer innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten i eksportkontrolloven setter. I henhold til loven plikter enhver å gi Utenriksdepartementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt. Det gjelder alle opplysninger som anses nødvendige for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksportlisens. En slik vid rett til innhenting av bedriftsfølsom informasjon har sitt motstykke i de strenge taushetsbestemmelsene i loven.

Norge ligger i det internasjonale tetsjiktet når det gjelder å utvise åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell. Fra norsk side arbeides det i en rekke fora for at også andre land skal utvise større åpenhet om sin forsvarsmaterielleksport.

Det er en etablert praksis å konsultere Stortinget om eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk eller prinsipiell betydning. Regjeringen viderefører denne linjen, og legger vekt på å vise størst mulig åpenhet overfor Stortingets organer og bidra til å avklare om eksport har skjedd i henhold til eksportkontrollreglene. I 2014 tok Kontroll- og konstitusjonskomiteen initiativ til høring om en konkret sak. Fra utenriksdepartementets side er det lagt vekt på å bidra til å opplyse saken på best mulig måte.

Eksporten i 2014

Den samlede verdien av eksporten i 2014 var i overkant av 3,6 milliarder kroner, hvorav ca. 2,9 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell om lag 2,3 milliarder og B-materiell ca. 645 millioner kroner. Verdien av forsvarsrelaterte tjenesteytelser til utenlandske mottakere var ca. 450 millioner kroner. Eksporten av flerbruksvarer omfattet av Liste II til militær sluttbruk beløp seg til ca. 196 millioner kroner. Til sammenligning var den samlede verdien av eksporten i 2013 ca. 4,2 milliarder kroner, hvorav nær 3,3 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell drøye 2,5 milliarder og B-materiell ca. 750 millioner kroner.

I forhold til i 2013, var det i 2014 en nedgang i verdien av den totale eksporten på om lag 15 %.

I forhold til i 2013, var det i 2014 nedgang i eksporten til særlig Kroatia (141 millioner), USA (ca 129 millioner), Australia (112 millioner), Tyrkia (106 millioner), Canada (86 millioner), Sveits (63 millioner), Italia (60 millioner) og Chile (42 millioner).

I samme periode var det økning i verdien av eksporten til og Sverige (312 millioner) og Frankrike (134 millioner), samt til Polen og Tyskland (31 millioner til hver).

Medlemslandene i NATO, Sverige og Finland er de største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2014 utgjorde eksporten av A-materiell til NATO landene, Finland og Sverige 94 % og B-materiell 95 %.

I 2014 ble det innvilget 1301 lisenser for eksport av forsvarsmateriell, og det ble gitt 20 avslag. Av disse ble 7 avslag begrunnet delvis i en uakseptabel risiko for bruk i interne undertrykkingsformål i mottakerlandet (retningslinjenes kriterium 2, K-2).

I meldingens kapittel 9 fremgår omfanget av eksporten samt informasjon om avslag på eksportsøknader i 2014.

Eksporten av forsvarsmateriell i et sikkerhetspolitisk perspektiv

Forsvarsindustrien er viktig for vår evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er derfor av stor betydning for Regjeringen å fortsatt legge til rette for at norske bedrifter sikres tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet.

I årene etter 2. verdenskrig har det vært et politisk mål å opprettholde og legge til rette for norsk forsvarsindustri, noe som bl.a. innebærer muligheten til å eksportere.

Behovet for forsvarsmateriell, særlig i Europa i etterkrigsårene og Norges alliansetilhørighet i NATO, førte til at norske bedrifter tidlig ble involvert i utvikling og som leverandører av deler og komponenter til internasjonale samarbeidsprosjekter. Norske bedrifter deltar i en rekke store internasjonale utviklings- og produksjonsprogrammer med nærtstående land. Hovedhensikten er å sikre forsvarsbehov innenfor NATO, de nordiske og andre land som kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Innsatsvarer i form av komponenter og deler til større utenlandske systemer utgjør en betydelig del av norsk eksport.

Internasjonale økonomiske nedgangstider utfordrer rammene for forsvarssektorens vilkår. Reduksjonen av forsvarsbudsjettene blant Norges allierte og partnerland vil føre til at de prioriterer oppdateringer og moderniseringer av eksisterende systemer, fremfor investeringer i nye. Den teknologiske utviklingen har også medført at det er blitt stadig dyrere å utvikle moderne forsvarsmateriell. De vestlige forsvarsindustriselskapene kjøper seg i økende grad opp i hverandres eierstrukturer, for å få bedre tilgang til andre lands markeder.

En rekke norske forsvarsindustribedrifter har nisjekompetanse som har muliggjort et bredt engasjement av norske bedrifter som underleverandører til produsenten av Norges neste kampfly F-35.

Internasjonal markedsadgang er helt avgjørende for norsk forsvarsindustris evne til å opprettholde kompetanse og teknologiutvikling, og til å sikre tilstrekkelige produksjonsvolum.

Forsvarsdepartementet arbeider aktivt for at norsk forsvarsindustri skal komme i betraktning som leverandør ved større materiellkjøp i utlandet. Gjennom industrisamarbeid har norske og utenlandske bedrifter i fellesskap bidratt til ny teknologiutvikling, produksjon og viktig verdiskapning.

Selv om Europakommisjonen forventet at industrisamarbeid ville bli vesentlig redusert i Europa etter iverksettelsen av EUs nye forsvarsdirektiv (2009/81/EC), tyder utviklingen på at det ikke nødvendigvis blir resultatet. En foreløpig analyse utarbeidet av EDA (European Defence Agency) viser en svak positiv trend i bruken av forsvarsdirektivet, men unntaksbestemmelsene benyttes fortsatt for den store majoriteten av anskaffelser – ikke minst av de større nasjonene. Andelen grensekryssende kontrakter i EØS-området er fortsatt lav, og direktivet har ikke hatt noen målbar effekt på anskaffelsessamarbeid.

Industrisamarbeid har vært et avgjørende strategisk virkemiddel for å oppnå markedsadgang for norske forsvarsprodukter og bedrifter, og dette vil bli opprettholdt så lenge andre lands forsvarsmarkeder fremdeles er reelt lukkede. Innenfor rammen av de til enhver tid gjeldende retningslinjer, vil industrisamarbeid bli benyttet som et sentralt virkemiddel der dette er nødvendig for å åpne opp viktige deler av det internasjonale forsvarsmarkedet for norsk industri.

Lov og forskrift

Eksportkontrollen er hjemlet i lov og forskrift. Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. av 18. desember 1987 gir hjemmel for å kontrollere eksport av varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger. I tillegg omfatter kontrollen også tjenester knyttet til varelistene, samt tjenester for øvrig som kan bidra til å utvikle et lands militære evne. Formidling mellom to tredjeland av strategiske varer kan også være gjenstand for lisensplikt.

Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 utgjør hjemmelsverket for den operative utøvelsen av kontrollen. Forskriften angir nærmere bestemmelser om lisensplikt, herunder unntak fra lisensplikt og om gjennomføring av et EØS-relevant direktiv om forenklet lisensiering.

Forskriften angir to kontrollister for strategiske varer, hhv. forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer. Listene som brukes er identiske med EUs felles militære liste og flerbruksliste, men er i praksis fremforhandlet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene som Norge deltar i.

I tillegg til lisensplikten som gjelder for alle varer som er beskrevet på listene, gir forskriften også regler om lisensplikt for utførsel av teknologi, tjenester, samt formidling mellom to tredjeland. Det kan også være lisensplikt for ikke-listede varer dersom visse omstendigheter gjør seg gjeldende. Norge gjennomfører bl.a. en generalklausul som er utarbeidet innenfor rammen av EUs samarbeid om kontroll med flerbruksvarer. Departementet bestreber i størst mulig grad å praktisere denne i tråd med nærmere kriterier som EU har satt.

Dersom departementet kommer til at en vare som ikke er oppført på noen liste allikevel skal underlegges lisensplikt, er hensikten i utgangspunktet å kunne avslå eksport fordi varen er ment for militær bruk i et land hvor det er krig, krig truer eller det er borgerkrig; mottakerlandet er gjenstand for våpenembargo eller restriktive tiltak som gjennomføres i norsk rett; det foreligger en uakseptabel risiko for at varen er ment for et masseødelggelsesvåpenprogram, eller at den direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets- og forsvarsinteresser.

Utenriksdepartementet foretok en forskriftsendring i 2014 for å styrke lisensplikten for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av materiellets tilstand på eksporttidspunktet. Slik kontroll kommer i tillegg til lisensplikten som gjelder for varene og teknologien som er beskrevet i forskriftens liste 1 (forsvarsmateriell), og innebærer en vesentlig styrking av kontrollen.

Utenriksdepartementets retningslinjer for eksportkontroll av forsvarsmateriell

Hovedprinsippet for vurderinger av eksportsøknader for våpen og militært utstyr er Stortingets 1959-vedtak, hvor det heter at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Regjeringen anser Stortingets vedtak som bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt.

I 1997 samlet Stortinget seg om en presisering om at Utenriksdepartementets vurdering omfatter en rekke politiske spørsmål, herunder knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Vurderingen av lisenssøknader skjer videre på grunnlag av EUs adferdskriterier. Siden 2014 vurderes lisenssøknader også på bakgrunn av relevante kriterier i FNs våpenhandelsavtale, Arms Trade Treaty (ATT).

Retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt teknologi og tjenester for militære formål ble første gang publisert i februar 1992. I utenriksministerens pressemelding 28. februar 1992 fremgår det bl.a. at «ved å offentliggjøre de nye retningslinjene, ønsker Regjeringen å gi industrien en bedre forståelse av og innsyn i de rammebetingelser som den må innrette seg under. Retningslinjene vil således medføre økt forutsigbarhet, hvilket er av stor betydning ettersom utvikling, produksjon og markedsføring av militært materiell forutsetter langsiktig planlegging». Dette formålet har siden ligget fast.

28. november 2014 publiserte Utenriksdepartementet oppdaterte retningslinjer. Hovedformålet med å oppdatere retningslinjene var å gi en tydelig og samlet oversikt over de prinsipper og kriterier som søknader om eksportlisens vurderes etter. Det er i denne anledning etablert en konsolidert liste som består av åtte adferdskriterier som er avledet fra EUs felles handling om våpeneksport, samt artikkel 6 og 7 fra FNs avtale om handel med våpen (ATT). Kriteriene er ytterligere utdypet i retningslinjenes vedlegg A og vedlegg B.

Den konsoliderte listen differensierer mellom kriterier som innebærer at lisens ikke kan påregnes innvilget, og kriterier som skal vektlegges i en helhetsvurdering av den enkelte søknad.

Hensynet til risikoen for at utstyr kan benyttes til interne undertrykkingsformål i mottakerstaten, er styrket gjennom innarbeidelsen av den konsoliderte listen i retningslinjene. Denne styrkingen ivaretar sjekklisten som departementet utarbeidet i samarbeid med SIPRI1, og som ble oppsummert i syv konkrete hensyn omtalt i Meld. St. 8 (2012–2013).

Målet er å sikre at behandlingen av søknader om eksporttillatelse ivaretar de aktuelle utenriks- og innenrikspolitiske hensyn, herunder hensynet til menneskerettighetene og risikovurderinger knyttet til intern undertrykking ifm eksport av militært utstyr. Hovedhensynet bør være at Norge ikke vil tillate salg av forsvarsrelaterte varer til land i områder med internasjonal væpnet konflikt eller hvor slik konflikt truer, eller til land hvor det aktuelle forsvarsrelaterte utstyret kan benyttes i forbindelse med intern væpnet konflikt og det anses å foreligge en uakseptabel fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking, eller til å angripe en annen stat eller tvinge gjennom territorialkrav med makt.

De oppdaterte retningslinjene innebærer at kravet til myndighetsgodkjent sluttbrukererklæring med reeksportklausul er styrket overfor land som etter regjeringsbehandling er godkjent som mottakere. Dette er gjort ved å dele den tidligere landgruppe 1 i to mer nyanserte landgrupper.

Av særlig betydning for norsk forsvarsindustri, er retningslinjenes Kap. 6 om delleveranser, dvs varer som ikke har noen selvstendig funksjon. Når det foreligger en godkjent samarbeidsavtale med bedrifter eller myndigheter i land som tilhører landgruppe 1 (nordiske land, NATOs medlemsland og særskilt nærstående land), skal eksportlisens som hovedregel gis såfremt de norske delene og komponentene samordnes med deler fra andre leveringskilder og det ferdige produktet ikke fremstår som norsk. I slike tilfeller kan det avstås fra dokumentasjon om sluttbruk av det ferdige produktet. Denne bestemmelsen er viktig for norsk forsvarsindustri, som i stor grad leverer deler og komponenter som inngår i allierte og nærstående lands våpensystemer.

Det ble redegjort grundig for departementets arbeid med oppdateringen av retningslinjene i Meld. St. 49 (2012–2013) og Meld. St. 8 (2014–2015).

Selv om de viktigste eksportlandene har sluttet seg til samme kriterier og standarder, skjer vurderinger og endelige beslutninger om konkrete eksportsaker på nasjonalt plan. For Norges vedkommende er det viktig å føre en løpende dialog med nærstående land for å utveksle informasjon, samt erfaringer og synspunkter i den hensikt å oppnå en mest mulig enhetlig forståelse og anvendelse av de felles kriteriene.

Enkelte land har også særnasjonale prinsipper og sikkerhetspolitiske interesser som gir føringer i tillegg til de internasjonale kriteriene. Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell skal sikre gjennomføring av Stortingets vedtak og en restriktiv og langsiktig praksis når det gjelder de konsoliderte kriteriene.

I meldingens kapittel 4.1 er det redegjort nærmere om retningslinjene.

Kontrollen med eksport av flerbruksvarer

Spørsmål om å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV) har lenge stått høyt på den internasjonale dagsorden. Fokus har i hovedsak vært rettet mot å hindre at ytterligere land anskaffer MØV, men i kjølvannet av 11. september 2001 har oppmerksomheten også vært rettet mot ikke-statlige aktører. Selv om det ikke er en juridisk definisjon av hva som er MØV, så anses slike våpen å omfatte kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen. I tillegg omfattes også visse missiler, dvs. bæremidler til slike våpen, som ballistiske missiler med lang rekkevidde og kryssermissiler.

Bestrebelsene for å hindre spredning av MØV har først og fremst vist seg gjennom flere internasjonale avtaler og multilaterale eksportkontrollregimer. Her samarbeider sentrale teknologiland for å effektivisere ikke-spredningsarbeidet.

Flerbruksvarer er varer og teknologi som i utgangspunktet er utviklet for legitim sivil bruk, men som også kan anvendes for utvikling av masseødeleggelsesvåpen (MØV) eller konvensjonelle våpen. Kontrollen med flerbruksvarer bygger på lister og retningslinjer som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene ved konsensus. Eksempler på slike varer er kryptoutstyr, visse typer materialer som f.eks. kompositt og spesialstål, gyroer, undervannsteknologi, kameraer, kjemikalier, isostater, sentrifuger, tungtvann, biologiske agens og avanserte verktøymaskiner.

Innenfor regimene utveksles det informasjon om spredningsaktiviteter, anskaffelsesforsøk og om deltakerlandenes avslag på søknader om eksportlisens. Det forutsettes at landene innenfor regimet tar hensyn til slik informasjon, og ikke underminerer andre medlemslands notifiserte lisensavslag.

Med sikte på å styrke kontrollen med eksport av kjernefysiske varer, inngikk Utenriksdepartementet og Statens strålevern i 2014 et nærmere samarbeid. Utenriksdepartementet kan i tillegg til egen teknisk ekspertise, også trekke på eksperter fra forsvaret eller andre teknologimiljøer etter behov.

Det er viktig for norske bedrifters konkurranseevne at søknader om eksport av flerbruksvarer behandles mest mulig effektivt innenfor rammen av en målrettet risikohåndtering, og at legitim eksport ikke blir unødvendig hindret.

Kontroll med eksport av immateriell teknologi, herunder kunnskap

Lisensplikten som gjelder for teknologi, omfatter også immaterielle ytelser. Kontrollen retter seg således mot visse typer opplæring og muntlig overføring av kunnskap. De siste årene har oppmerksomheten om immateriell teknologi- og kunnskapsoverføring og ikke-spredning blitt sterkere. Innenfor eksportkontrollregimene står spørsmålet høyt på dagsordenen og det utveksles erfaringer og informasjon om nasjonale tiltak i økende grad.

FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og EUs utvidede tiltak om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, setter også forbud og bestemmelser om kontroll med overføring av visse typer kunnskap.

I samarbeid med Kunnskapsdepartementet (KD), Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST), har Utenriksdepartementet i 2015 utarbeidet nærmere retningslinjer for utdanningsinstitusjonenes arbeid med opptak og ansettelser av utenlandske personer innenfor særlige sensitive fagområder. Hensikten er å redusere risiko for utilsiktet overføring av kunnskap som kan bidra til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringssystemer for slike våpen.

Retningslinjene er ment å være et hjelpemiddel for utdanningsinstitusjonenes egne vurderinger. I tillegg til informasjon om hensikten med kontrollen og gjeldende regelverk, gir retningslinjene nærmere føringer om hvilke fagområder og studie- eller arbeidsnivå som betinger særskilt årvåkenhet. Retningslinjene er gjenstand for løpende revidering i lys av politisk og teknologisk utvikling.

Det er holdt flere møter for å gi informasjon til læresteder og virksomheter for å styrke deres bevissthet og årvåkenhet om det lovpålagte ansvaret de har og om teknologiområder som er relevante i forhold til gjeldende forbud og gjennomføring av den strategiske eksportkontrollen. Utdanningsinstitusjonene kan ved behov også søke nærmere råd hos Utenriksdepartementet eller PST.

I Meld. St. 25 (2010–2011), Meld. St. 8 (2012–2013), Meld. St. 49 (2012–2013) og Meld. St. 8 (2014–2015) ble det redegjort for arbeidet med å etablere en mest mulig målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter ved norske læresteder.

Gjennomføring av sanksjoner og våpenembargo

Norge gjennomfører som hovedregel sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i norsk rett ved forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (sanksjonsloven). Når det gjelder EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om, kan slike gjennomføres ved forskrift gitt med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (tiltaksloven). Visse typer tiltak kan også gjennomføres med hjemmel i annen norsk lovgivning. Våpenembargoer kan f.eks. gjennomføres på grunnlag av den alminnelige eksportkontrollovgivningen. Det er redegjort for sanksjoner og tiltak i meldingens kapittel 6.

Russland

Forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territoriale integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet ble iverksatt 15. august 2014. Forskriften innebærer bl.a. forbud mot import og eksport av våpen og forsvarsmateriell fra og til Russland, forbud mot eksport av flerbruksvarer og -teknologi som kan være beregnet for militær bruk eller til militær mottaker, forbud mot handel mv. med russiske verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, samt begrensninger i eksporten av visse varer og tjenester til russisk oljeindustri. Ved slik eksport kreves forhåndstillatelse fra Utenriksdepartementet. Forskriften ble endret 10. oktober 2014 og 14. april 2015, og er på linje med EUs restriktive tiltak mot Russland.

Iran

Gjeldende sanksjoner og tiltak mot Iran gjennomføres i forskrift 9. februar 2007 nr. 149. USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina og Tyskland inngikk 14. juli 2015 en avtale med Iran om deres kjernefysiske program. FNs sikkerhetsråd anerkjente avtalen 20. juli 2015 gjennom resolusjon 2231.

Avtalen legger til grunn at sanksjonene mot Iran vil bli gradvis opphevet mot at Iran aldri utvikler atomvåpen. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) vil overvåke og kontrollere de atomrelaterte tiltak som avtalen beskriver. Sanksjonene kan først heves når IAEA har verifisert og kan bekrefte at Iran har oppfylt sine forpliktelser. Norge vil iverksette lettelser i tråd med eventuelle vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd og EU. Søknader og henvendelser behandles til enhver tid etter gjeldende Iran-forskrift.

I avtalen er det lagt inn en mekanisme om at FN-sanksjonene kan gjeninnføres dersom Iran vesentlig misligholder sine forpliktelser. Denne mekanismen innebærer at ett av de fem faste medlemmene i FNs Sikkerhetsråd har myndighet til å kreve sanksjonene gjeninført. Dersom Sikkerhetsrådet ikke blir enig om å videreføre sanksjonslettelsene vil de automatisk gjeninntre.

Utenriksdepartementet legger stor vekt på å gi god informasjon om gjeldende sanksjoner og tiltak.

Utenriksdepartementets oppgaver

Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for den strategiske eksportkontrollen. Departementets portefølje omfatter norsk politikkutvikling, regelverk, et omfattende internasjonalt samarbeid og lisensiering. I tillegg er departementet ansvarlig for gjennomføring av sanksjonsregimer og relevante restriktive tiltak som er vedtatt i FN Sikkerhetsråd eller av EU og som gjennomføres i norsk rett.

Utenriksdepartementet har de siste årene styrket eksportkontrollarbeidet. Departementet er avhengig av særskilt ekspertise for å utføre de lovpålagte lisensieringsoppgavene, som både krever juridisk og teknisk kompetanse samt godt politisk skjønn. Nasjonal evne til etterlevelse av forpliktelsene som er inngått i de multilaterale regimene har fått stadig større betydning for både eksportlands- og eksportørers troverdighet og omdømme som handelspartnere.

PST er med hjemmel i politiloven ansvarlig for å forebygge og etterforske brudd på regelverket. Tollvesenet er ansvarlig for vare- og dokumentkontroll ved eksport. I tillegg trekker departementet ved behov på teknisk og faglig ekspertise fra Forsvaret og Statens strålevern i konkrete eksportsaker. For å sikre kompetanse og effektivitet i det nasjonale gjennomføringsapparatet, samt muligheten for å dele norske erfaringer, informasjon og synspunkter, er det viktig med bred deltakelse på ekspertmøter innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. I meldingens kapittel 8.1 er det redegjort nærmere om regimene.

Departementet har etablert nær kontakt og dialog med eksportbedriftene. God oversikt over det norske teknologimiljøet og kunnskap om ny teknologiutvikling og viktige næringsinteresser knyttet til området er viktig. I de løpende forhandlingene som foregår innenfor regimene om utforming av kontrollparametre og spørsmål om å legge nye, fremvoksende teknologier under kontroll, er slik innsikt av særskilt betydning.

Kontrollen må rettes inn mot varer og teknologi som utgjør en reell spredningsfare om de eksporteres uten kontroll med sluttbruk og -bruker. Dette hensynet må imidlertid balanseres slik at kontrollen også ivaretar hensynet til mest mulig like konkurranseforhold, og ikke rammer ensidig. I disse prosessene er det avgjørende for ivaretakelse av norske interesser at departementet besitter adekvat kompetanse om viktige norske teknologiområder, næringsinteresser og om spredningsrisiki forbundet med de aktuelle varer og teknologier.

Informasjonsarbeidet overfor næringslivet er en viktig og prioritert oppgave. Departementet legger vekt på en forebyggende dialog med de enkelte bedrifter ved behov. Det avholdes årlig et større seminar for eksportindustrien. I tillegg gis løpende informasjon om regelverk, lisensprosedyrer osv. på eksportkontrollens hjemmeside.

Regjeringen vil fortsatt sikre tilstrekkelige ressurser for å kunne ivareta de omfattende oppgavene på eksportkontrollområdet, herunder med sikte på å tilby norske bedrifter konkurransedyktige vilkår på grunnlag av en kompetent og tidsmessig lisensiering.

Innføring av sikkert, elektronisk saksbehandlingssystem

Utenriksdepartementet tok våren 2015 i bruk en digitalisert tjeneste for effektivisering og modernisering av eksportkontrollen. Den digitale tjenesten vil oppfylle regjeringens krav om digitalisering av offentlige tjenester.

I tillegg til effektivisering av selve lisensieringsarbeidet, vil tjenesten innebære en betydelig økt sikkerhet knyttet til bedriftenes rapporter og kvalitetssikring av det omfattende og sensitive tallmaterialet som ligger til grunn for de årlige meldingene om eksporten av forsvarsmateriell til Stortinget.

Bruken av systemet er i en tidlig fase, og departementet vil løpende vurdere behov for justeringer og oppgradering med sikte på best mulig sikkerhet og brukervennlighet. Målsettingen er at alle bedrifter som foretar løpende eksport skal benytte systemet innen utgangen av 2015.

FNs avtale om handel med våpen (ATT)

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013, og trådte i kraft 24. desember 2014. Avtalen er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Målsettingen med avtalen er å etablere så høye felles internasjonale standarder for internasjonal handel med konvensjonelle våpen som mulig. Videre skal ATT forhindre ulovlig handel med slike våpen, bl.a. med sikte på å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet og å redusere menneskelige lidelser. Avtalen forhindrer ikke statsparter i å beholde strengere nasjonale eksportkontrollregimer og å styrke disse utover avtalens krav.

Mexico hadde en fremtredende rolle i forhandlingene, og har også inntatt en ledende rolle i arbeidet med å forberede avtalens ikrafttreden. Det første statspartsmøtet fant sted i Mexico 24. – 28. august 2015. Ved møtets start hadde 130 stater undertegnet avtalen og 72 stater ratifisert. Fra norsk side vil man arbeide for størst mulig tilslutning blant stater og oppfordre stater som har undertegnet om å ratifisere så snart som mulig.

Statspartsmøtet lyktes i å vedta nødvendige forutsetninger for våpenhandelsavtalens iverksetting og videre gjennomføring. Det ble vedtatt prosedyreregler om beslutninger ved votering (2/3 flertall i substansspørsmål og simpelt flertall for prosessuelle spørsmål). Reglene inneholder også bestemmelser om at sivilsamfunnet og industrien etter anmodning kan delta i møter. ATTs sekretariat ble lagt til Genève. Sør-Afrika vil virke som sekretariatsleder i ett år og Nigeria skal lede arbeidet frem mot og under statspartskonferansen i Genéve i 2016.

Med dette går FNs våpenhandelsavtale inn i en ny fase. Arbeidet for å få flere stater til å signere og ratifisere avtalen vil være sentralt fremover. Norge samarbeider med EU ved å gi assistanse til ATT-land som ønsker det. Norge støtter også sikring og destruksjon av våpenlagre og ammunisjon gjennom Norsk Folkehjelp i flere land.

Utenriksdepartementet inkluderte allerede i 2014 forpliktelser som følger av avtalens artikkel 6 og 7 i de konsoliderte vurderingskriteriene i retningslinjer. Det ble redegjort grundig om dette arbeidet i Meld. St. 8 (2014–2015).

Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Gjennom nasjonal eksportkontroll tar leverandørland et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

Siste NPT tilsynskonferanse fant sted i 2015. Norge engasjerte seg aktivt i arbeidet med alle avtalens tre pilarer (nedrusting, ikke-spredning og fredelig bruk). En troverdig nedrustningsprosess er avhengig av at kjernevåpenstatene deltar aktivt. Dette vektla også Norge i sitt hovedinnlegg under Tilsynskonferansen. Videre fremmet Norge konklusjonene fra Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av en kjernevåpen-detonasjon. NPT forblir fundamentet for det internasjonale ikke-spredningsregimet, og fra regjeringens side er det identifisert viktige tiltak for å videreføre arbeidet med å fremme det globale ikke-spredningsregimet. Disse er grundig omtalt i meldingens kapittel 8.

Proliferation Security Initiative (PSI) ble etablert 2003 og er et internasjonalt samarbeid for å forberede og i praksis kunne avskjære handel med og transport av masseødeleggelsesvåpen (MØV). PSI ses på som et operativt supplement til de 103 deltagerlandenes (pr. juli 2013) arbeid med eksportkontroll nasjonalt og internasjonalt.

Haag-kodeksen (HCOC) er et politisk bindende og tillitsskapende instrument hvor signaturstatene påtar seg å utstede forhåndsnotifikasjoner om relevante utskytninger og testflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter, samt legge frem en årlig deklarasjon om sin praksis innenfor kodeksens virkeområde. Kodeksen ble i sin tid fremforhandlet utenfor FN, men er knyttet til FN gjennom flere resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamlinger siden 2002. Pr. utgangen av mai 2015 har 137 land sluttet seg til kodeksen.

For å styrke og effektivisere gjennomføringen av de internasjonale avtalene om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, samarbeider sentrale leverandørland innenfor fem eksportkontrollregimer om felles varelister og retningslinjer. Zangger-komiteen (ZC) og Nuclear Suppliers Group (NSG) retter seg mot å hindre spredning av kjernefysiske våpen. Australiagruppen (AG) gjelder substanser og utstyr for kjemiske og biologiske våpen. Missile Technology Control Regime (MTCR) omfatter varer og teknologi som kan anvendes i bæresystemer for MØV og Wassenaar-samarbeidet (WA) er rettet mot konvensjonelle våpen og militært utstyr, samt flerbruksvarer som har viktige anvendelser innenfor militære konvensjonelle formål.

Det foregår løpende forhandlinger for å sikre at kontrollister og retningslinjer holder tritt med teknologisk utvikling og spredningstrusler. Det utveksles omfattende informasjon innenfor rammen av de enkelte regimene, herunder om aktuelle spredningsaktiviteter og om medlemslandenes avslag på eksportsøknader.

De multilaterale eksportkontrollregimene støtter opp under de multilaterale avtalene som forbyr kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen og bidrar til å etablere ansvarlighet når det gjelder leveranser av strategiske varer og teknologi. Nye spredningstrusler og teknologisk utvikling har ført til at eksportkontrollen har fått en økende anerkjennelse og betydning. Dette gjelder bl.a. ved at FNs sikkerhetsråd bruker regimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea og ifm resolusjon 1540 om tiltak for å hindre spredning av MØV.

Aktivitetene i regimene har vokst betydelig de senere årene. Dette som følge av den raske teknologiske utviklingen innenfor sivil sektor, men også informasjon om at flere land forsøker å anskaffe masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen, samt utfordringen knyttet til ikke-statlige aktører i denne sammenheng.

Missilkontrollregimet MTCR

Norge har innehatt formannskapet i MTCR siden oktober 2014, og i oktober 2015 overtok Nederland og Luxembourg formannskapet i fellesskap. Det årlige formannskapet forutsetter at man også deltar i en formannskapstroika som inngående og utgående formannskap. Således strekker formannskapsarbeidet seg over tre år. Dette er andre gangen Norge har ledet MTCR.

Under Oslo-møtet i 1992 ble det enighet om å utvide kontrollen til å omfatte mindre, ubemannede luftfarkoster, som kan benyttes til spredning av kjemiske og biologiske våpen i tillegg til bæremidler for kjernefysiske stridshoder. MTCR er et unikt regime, gitt at det ikke finnes noen annen internasjonal arena hvor missilspredning drøftes eller noen internasjonal avtale knyttet til å hindre spredning av leveringsmidler for MØV.

Med utgangspunkt i strategien og mandater for det norske formannskapet, har Norge ført an et aktivt og målrettet arbeid etter plenumsmøtet i Oslo i oktober 2014.

Som formannskap har Norge lagt til rette for målrettede konsultasjoner og prosesser. For første gang på flere år har det lyktes å gjennomføre substansielle drøftelser om utvidelse av regimet samt om konkrete potensielle medlemsland. Det har lyktes Norge å bevege medlemskapsspørsmålet fremover og inn i et konstruktivt spor.

I tillegg til dialogen med faste ikke-medlemmer, lyktes Norge også med å etablere dialog med nye land som er potensielle teknologileverandører eller transittland i utsatte regioner hva gjelder spredning. For første gang i MTCRs historie oppnådde det norske formannskapet å møte ekspertgrupper innenfor FNs Sikkerhetsråd for å orientere om regimets arbeid for å møte spredningstrender. Denne dialogen er av stor betydning, særlig gitt at flere av sanksjonene og resolusjoner knyttet til MØV og ikke-spredning benytter MTCRs kontrolliste og retningslinjer.

Fra norsk side legges det som utgående formannskap vekt på å videreføre et aktivt arbeid innenfor MTCR-troikaen. Det er viktig å sikre kontinuitet og å overføre kompetanse ved å støtte det nederlandske/luxemburgske formannskapet i gjennomføring av den utadrettede dialogen og den videre fremdriften i medlemskapsspørsmål. På generelt grunnlag vil Norge også legge vekt på å videreføre arbeidet for å styrke regimets relevans ytterligere når det gjelder teknologiske og politiske trender, og på denne måten bidra til å hindre spredning av MØV og leveringsmidler for slike våpen. Foruten Norge, Nederland og Luxembourg vil troikaen bestå av Sør-Korea som tar over i 2016–2017.

Wassenaar-samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet (WA) gjelder kontroll med konvensjonelle våpen og tilhørende militære varer og teknologi, samt strategiske flerbruksvarer som ikke er dekket av de MØV-rettede regimene. Varer som er beskrevet på WAs lister utgjør hoveddelen av de kontrollerte varene som eksporteres fra Norge.

WA har etablert en kontrolliste for militære varer og en for flerbruksvarer. Den norske militære listen (liste I) og EUs felles militære liste er i praksis forhandlet i WA. Listene er komplekse, og krever løpende og omfattende forhandlinger for å holde tritt med teknologisk utvikling.

Det finner sted et årlig ekspertmøte om lisensiering- og håndhevelse (LEOM). Her deler WA-landene erfaringer og informasjon om WA-relevant eksportkontroll. LEOM tar for seg operative og praktiske temaer knyttet til gjennomføring av kontrollen på nasjonalt plan. Eksperter fra lisensieringsapparater, tollvesen og informasjonseksperter deltar i gruppen. Norge ledet LEOM i 2015.

I 2016 vil det finne sted særskilte forhandlinger for å videreutvikle og styrke samarbeidet. Disse forhandlingene finner sted hvert femte år, og gir anledning til å gjennomgå status og foreslå eventuelle tiltak for å styrke samarbeidet ytterligere. Et gjennomgående tema retter seg mot utveksling av informasjon om landenes eksport og om avslag på eksport. Etableringen av FNs avtale om handel med våpen (ATT) og hvordan WA kan bidra til implementering av avtalen fremover, vil også bli gjenstand for drøftelser. Fra norsk side arbeides det for å styrke informasjonsutvekslingen og oppnå større åpenhet, samt samle oppslutning om en felles forståelse om sluttbrukerdokumentasjon.

Når det gjelder WAs flerbruksliste, er norske bedrifter særlig berørt av kontrollen knyttet til undervannsteknologi, undervannsfarkoster, sonarer, gyroer og visse typer kameraer. I tillegg kommer en rekke høyteknologiske deler og komponenter. De sivile varene som omfattes av flerbrukslisten har viktige militære anvendelsesmuligheter, og inngår ofte i fremstilling av våpen og militært utstyr.

Cyber-teknologi er nylig blitt inkludert i flerbrukslisten til WA. Slik teknologi utgjør et helt nytt teknologisk konsept, og forhandlinger om en målrettet og tydelig kontrolltekst har vært krevende. For tiden pågår et omfattende revisjonsarbeid av kontrollteksten for romrelatert teknologi. Behovet for revisjon på dette området er særlig den pågående kommersialiseringen av rommet. Det pågår også forhandlinger om en effektiv kontrolltekst når det gjelder 3D-printing.

Mottakerne av militære varer er i all hovedsak forsvarsmyndigheter, men enkelte militære varer benyttes også for sivil bruk. Dette gjelder f.eks. visse mindre rakettmotorer og eksplosiver. For tiden er kontrollen med ubemannede luftfarkoster (UAV) og skuddsikre biler gjenstand for særskilte drøftelser i WA.