3 Eksporten av forsvarsmateriell i et sikkerhetspolitisk perspektiv
Forsvarsindustrien er viktig for vår evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er derfor av stor betydning for Regjeringen fortsatt å legge til rette for at norske bedrifter sikres tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet. Utenriksdepartementets retningslinjer har vært publisert siden 1992 nettopp for å sikre bedriftene godt innsyn om muligheten for å få eksportlisens innvilget, herunder ved å vise åpenhet om hvilke prinsipper og kriterier som gjelder for behandlingen av søknader om eksport.
Norge har en lang historie med forsvarsindustri. Kongsberg Våpenfabrikk ble etablert i 1814 og Raufoss Ammunisjonsfabrikk i 1896 som statseide industribedrifter. Bedriftene vokste etter hvert, og særlig i årene etter annen verdenskrig utviklet Kongsberg og Raufoss seg til viktige høyteknologiske forsvarsleverandører.
Disse består i dag av flere selskaper under Kongsberg- og Nammo-konsernet, som produserer utstyr på forskjellige teknologiområder. I tillegg har det gjennom årene vokst frem en rekke andre virksomheter som utvikler og produserer høyteknologiske varer og teknologi på forsvarssiden. Dette er bedrifter som ofte er produsenter og leverandører både innenfor sivil og militær sektor, der overføringsverdien til sivil sektor er både betydelig og viktig. De økte krav til forsvarsmateriell har bidratt til en sterk utvikling av ny teknologi og produkter, der stadig flere norske bedrifter er konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Norsk forsvarsindustri har i de senere år vært både nyskapende og utholdende, noe som har resultert i økende aktivitet så vel i omfang som utstrekning. Nye markeder er under etablering i Asia og Sør-Amerika, samtidig som de mer tradisjonelle i Europa og Nord-Amerika videreutvikles.
Det har vært en politisk målsetting i årene etter 2. verdenskrig å opprettholde og legge til rette for norsk forsvarsindustri, noe som bl.a. innebærer muligheten til å eksportere. Det har vært bred politisk enighet om at muligheten for å selge varer var av betydning for industriens levevilkår. Videre var det viktig at man hadde et moderne og effektivt forsvar, noe som også krevde en tilsvarende industri.
Behovet for forsvarsmateriell, særlig i Europa i etterkrigsårene og Norges alliansetilhørighet i NATO, førte til at norske bedrifter tidlig ble involvert i utvikling og leveranser av deler og komponenter til internasjonale samarbeidprosjekter. Norske bedrifter deltar i en rekke store internasjonale utviklings- og produksjonsprogrammer med andre nærstående land. Hovedhensikten er å bidra til sikre forsvarsbehov innenfor NATO, de nordiske og andre land som kan få motta forsvarsmateriell fra Norge. Innsatsvarer i form av komponenter og deler til større utenlandske systemer utgjør en betydelig del av norsk eksport.
De internasjonale økonomiske problemstillingene fortsetter å gi utfordrende rammer for forsvarssektorens vilkår. Forsvarsbudsjettene øker i mange land utenfor EU, mens de har blitt betydelig redusert blant medlemsland de siste årene. Handelshindringer og beskyttelse av eget lands industri, er utfordringer forsvarsindustrien i Norge stadig opplever i møtet med aktuelle markeder.
Reduksjonen av forsvarsbudsjettene blant Norges allierte og partnerland vil føre til at de prioriterer oppdateringer og moderniseringer av eksisterende systemer, fremfor investeringer i nye. Dette kan gi nye muligheter for underleverandører og produsenter av delsystemer som skal oppgraderes, på bekostning av produsenter av komplette systemer. Den teknologiske utviklingen har også medført at det er blitt stadig dyrere å utvikle moderne forsvarsmateriell. I tillegg har det ført til at de vestlige forsvarsindustriselskapene i økende grad kjøper seg opp i hverandres eierstrukturer, for å få bedre tilgang til andre lands markeder. Det kan heller ikke utelukkes at europeiske og amerikanske selskaper søker nærmere organisatoriske samarbeidsformer for å kunne møte utfordringene i markedene på begge sider av Atlanteren.
En rekke norske forsvarsindustribedrifter har nisjekompetanse som gjør det mulig med et tett samarbeid med store internasjonale partnere. Dette har muliggjort et bredt engasjement av norske bedrifter som underleverandører til produsenten av Norges neste kampfly F-35. Disse bedriftene er valgt på grunn av sin evne til å levere kvalitet i et konkurranseutsatt marked.
Internasjonal markedsadgang er helt avgjørende for norsk forsvarsindustris evne til å opprettholde kompetanse og teknologiutvikling, og til å sikre tilstrekkelige produksjonsvolum.
Forsvarsdepartementet arbeider derfor aktivt for at norsk forsvarsindustri skal komme i betraktning som leverandør ved større materiellkjøp i utlandet. Gjennom industrisamarbeid har norske og utenlandske bedrifter i fellesskap bidratt til ny teknologiutvikling, produksjon og viktig verdiskapning.
Selv om Europakommisjonen forventet at bruken av industrisamarbeid vil bli vesentlig redusert i Europa etter iverksettelsen av EUs nye forsvarsdirektiv (2009/81/EC), tyder utviklingen på at det ikke nødvendigvis blir resultatet. En foreløpig analyse utarbeidet av EDA viser en svak positiv trend i bruken av forsvarsdirektivet, men unntaksbestemmelsene benyttes fortsatt for den store majoriteten av anskaffelser – ikke minst av de større nasjonene. Andelen grensekryssende kontrakter i EØS-området er fortsatt lav, og direktivet har ikke hatt noen målbar effekt på anskaffelsessamarbeid.
Industrisamarbeid har vært et avgjørende strategisk virkemiddel for å oppnå markedsadgang for norske forsvarsprodukter og bedrifter, og dette vil bli opprettholdt så lenge andre lands forsvarsmarkeder fremdeles er reelt lukkede. Innenfor rammen av de til enhver tid gjeldende retningslinjer, vil industrisamarbeid bli benyttet som et sentralt virkemiddel der dette er nødvendig for å åpne opp viktige deler av det internasjonale forsvarsmarkedet for norsk industri.