Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 1995: 31

Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Til innholdsfortegnelse

2 Lovutkastet i Ot prp nr 78 (1950)

UTKAST til lov om særlige rådgjerde under krig, krigsfare og lignende forhold.

Kap. I. Vilkårene for lovens anvendelse§ 1.

Bestemmelsene i denne lov kommer til anvendelse når riket er i krig.

Når krig truer, kan Kongen med samtykke av Stortinget bestemme at loven eller deler av den skal få anvendelse i hele landet eller i nærmere bestemte distrikter. Det samme gjelder når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner. Er Stortinget ikke samlet, og kan det ikke sammenkalles med tilstrekkelig hurtighet, kan slik bestemmelse treffes av Kongen.

Lovens bestemmelser skal ikke lenger anvendes når enten Stortinget eller Kongen gjør vedtak om dette. Vedtaket kan gjelde hele loven eller deler av den og kan begrenses til nærmere bestemte distrikter. Slikt vedtak skal gjøres når vilkårene etter første eller annet ledd ikke lenger er tilstede.

§ 2.

Når denne lov helt eller delvis er gitt anvendelse, kan kongen fastsette at bestemmelser i eldre lover som gjelder «i krigstid», «i krigstid eller når krig er å frykte», «fra det øyeblikk av at krigsmakten eller noen del av den settes på feltfot i anledning av utbrutt eller befryktet krig», «når den vepnete makt eller noen del av samme er besluttet satt på krigsfot», eller i lignende tilfelle, også skal få anvendelse.

§ 3.

Selv om vilkårene etter § 1 ikke er til stede, kan det med sikte på mulig iverksettelse av lovens bestemmelser:

a)treffes bestemmelse etter § 4 annet ledd om hvilke områder skal regnes for krigsskueplass,

b)oppnevnes medlemmer av den domstol som er nevnt i kap. IV og det råd som er nevnt i § 26,

c)treffes bestemmelse etter § 13 første ledd, § 26 annet ledd, § 30 annet ledd, § 35, § 36, og § 45 samt utferdiges regler og forskrifter etter § 13 fjerde ledd og § 42 første ledd,

d)treffes bestemmelse etter § 42 annet ledd om delegasjonen.

Kap. II. Forholdet mellom militær og sivil myndighet på krigsskueplass.§ 4.

På krigsskueplassen kan de militære myndigheter overta den øverste ledelse av politiet og kan i så fall om nødvendig midlertidig sette politiets embets- og tjenestemenn ut av virksomhet. Politisjef og politiinspektør ved militærpolitiet (krigspolitiet) har samme påtalerett i borgerlige straffesaker som politimestrene i det sivile politi. Kongen kan bestemme at alt politi, enkelte politikorps eller politiet i visse distrikter skal innlemmes i de militære styrker. I den utstrekning det anses nødvendig for å fremme og trygge militære tiltak kan de militære myndigheter overta ledelsen også av andre sivile forvaltningsgrener. Sivile tjenestemenn og ombudsmenn i stat og kommune skal gi de militære myndigheter den hjelp som forlanges.

Kongen gir nærmere regler om hvilke områder skal regnes for krigsskueplass.

Kap. III. Særregler om behandlingen av straffesaker.§ 5.

Pågripelse etter straffeprosesslovens kapitel 19 kan foretas uten hensyn til størrelsen av straffen for den handling mistanken gjelder.

Fremstillingen av den pågrepne for dommer eller påtalemyndighet skal skje snarest mulig, men det er ikke nødvendig å overholde fristen etter straffeprosesslovens § 235 annet punktem og § 236 første punktum. Fristen etter § 235 tredje punktum skal være 3 dager.

§ 6.

Hvis det er fare ved opphold, behøver spørsmålet om tiltale ikke i noe tilfelle å forelegges for riksadvokaten.

Under samme vilkår kan en politimester utøve den påtalemyndighet som tilkommer statsadvokaten, og en politifullmektig den påtalemyndighet som tilkommer politimesteren.

§ 7.

Saker som hører under lagmannsrett, kan i stedet bringes inn for hereds- eller byrett.

§ 8.

Lagmannen kan bestemme at lagrettemennene skal trekkes blant de medlemmer av utvalget som bor i den kommune hvor tinget holdes eller i de nærmeste kommuner.

§ 9.

Til fornyet behandling ved lagmannsrett etter begjæring av tiltalte kreves alltid samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg, med mindre tiltalte er idømt dødsstraff, fengsel over 3 år eller tilsvarende hefte.

§ 10.

Kjæremål har ikke i noe tilfelle oppsettende virkning med mindre vedkommende rett eller kjæremålsretten bestemmer det.

§ 11.

Når det på grunn av særlige forhold vil medføre uforholdsmessig eller skadelig forsinkelse av rettergangen å bringe saker inn for Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, kan Kongen med virkning for hele riket eller for deler av det bestemme at lagmannsretten skal gjøre tjeneste som domstol i siste instans. Slik bestemmelse har følgende virkninger:

  1. Adgangen til å anvende anke eller kjæremål mot avgjørelser av lagmannsrett faller bort, og avgjørelser som allerede er truffet blir endelige, selv om anke eller kjæremål er erklært.

  2. Lagmannsretten trer i stedet for Høyesterett som ankedomsstol. Dette gjelder også saker som allerede er pådømt ved herreds- eller byrett eller avgjort ved forelegg, med mindre anke er kommet inn til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I slike ankesaker kan lagmannen treffe de avgjørelser som er nevnt i straffeprosesslovens § 387 annet ledd. Avgjørelser etter samme paragrafs tredje og fjerde ledd kan treffes av den samlede rett uten ankeforhandling. For øvrig foregår saksbehandlingen etter straffeprosesslovens regler om anke til Høyesterett.

  3. Samtykke til fornyet behandling gis av lagmannsretten.

Når bestemmelser som er truffet etter første ledd blir opphevet, fastsetter Kongen hvorledes det skal forholdes med saker som da er under behandling ved lagmannsrettene etter første ledd nr. 2 og 3.

Kap. IV. Forræderidomstol.§ 12.

Saker om forbrytgelser mot den borgerlige straffelovs kapitler 8 eller 9 hvor den borgerlige påtalemyndighet vil nedlegge påstand om dødsstraff, kan etter beslutning av riksadvokaten bringes inn for forræderidomstol etter reglene i dette kapitel, hvis den mistenkte er grepet på fersk gjerning eller for øvrig under omstendigheter som ikke synes å levne tvil om hans straffeskyld, og det av hensyn til rikets sikkerhet anses nødvendig at den skyldige uten opphold blir straffet.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for saker om forbrytelser mot krigsartiklene i den militære straffelov når de påtales av den borgerlige påtalemyndighet.

§ 13.

Det skal i riket være så mange forræderidomstoler som Kongen bestemmer. Kongen fastsetter hvor de enkelte domstoler skal ha sete og treffer bestemmelse om deres stedlige virkekrets. Domstolen skal ha så mange medlemmer som Kongen bestemmer. Medlemmene oppnavnes av Kongen blant rikets embetsdommere. Oppnevningen gjelder for 2 år. Ett av medlemmene oppnevnes som formann.

I tilfelle forfall blant en domstols medlemmer kan Kongen oppnevne stedfortredere for den enkelte sak. Som stedfortredere oppnevnes en embetsdommer eller en person som fyller vilkårene for å være høyesterettsdommer.

Den som blir oppnevnt, er pliktig til å påta seg vervet.

Kongen kan gi nærmere regler om domstolens organisasjon og virksomhet.

§ 14.

I den enkelte sak settes retten med 5 medlemmer. Som rettsformann tjenestegjør domstolens formann eller et annet fast medlem.

Under rettsmøter kan offentligheten utelukkes foruten i de tilfelle som er nevnt i domstollovens §§ 125 og 126, også når det finnes nødvendig for å beskytte rettens medlemmer eller andre som medvirker i saken.

§ 15.

For påtalemyndigheten føres saken av riksadvokaten eller av en statsadvokat etter bestemmelse av riksadvokaten.

§ 16.

Tiltalebeslutningen forkynnes straks. Ved forkynnelsen skal tiltalte få oppgave over de bevis som påtalemyndigheten akter å føre.

Domstolens formann skal straks oppnevne en forsvarer for tiltalte. Tiltalte har rett til uhindret å samrå seg med forsvareren. Forsvareren har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og andre synlige bevis så vidt mulig senest dagen før hovedforhandlingen, men kan ikke kreve dem utlevert med mindre rettens formann bestemmer det. Snarest mulig etter oppnevningen skal forsvareren tilstilles avskrift av sakens dokumenter for så vidt dette kan skje uten at saksbehandlingen forsinkes.

Vil tiltalte eller hans forsvarer føre vitner eller andre bevis som ikke er oppgitt av påtalemyndigheten, skal dette uten opphold meddeles retten av påtalemyndigheten. Retten kan straks beslutte å avskjære bevisførsel som den finner uten betydning for saken. Ellers avgjør retten hvorledes beviset skal tilveiebringes. Den kan gi påtalemyndigheten pålegg om å foreta det som er nødvendig.

§ 17.

Retten kan avvise saken uten hovedforhandling hvis den finner det klart at vilkårene for behandling ved forræderidomstol ikke er til stede.

Blir saken ikke avvist etter første ledd, skal hovedforhandling straks berammes med kortest mulig frist, som regel ikke over 2 dager. Parter og vitner kan innkalles uten frist. Vitner har møteplikt uten stedbegrensning og kan om nødvendig avhentes.

§ 18.

Hovedforhandlingen skal påskyndes mest mulig.

Retten skal avskjære bevisførsel som den finner uten betydning for sakens utfall. Rettslige og utenrettslige forklaringer og erklæringer kan leses opp uten hinder av reglene i straffeprosesslovens § 332, jfr. § 366, når det anses ubetenkelig og forklaringen eller erklæringen er avgitt av personer som er avgått ved døden eller forsvunnet, eller når innkalling til muntlig avhør er forbundet med særlige vansker.

Ellers gjelder reglene om hovedforhandling ved herreds- og byrett tilsvarende så langt de passer.

§ 19.

Sakens behandling må ikke vare mer enn 48 timer fra hovedforhandlingens begynnelse.

Er det ikke avsagt dom innen denne frist, skal saken heves.

§ 20.

Blir saken ikke avvist eller hevet, avgjøres den ved dom, som bare kan gå ut på dødsstraff eller frifinnelse for tiltale ved forræderidomstol.

Til dødsdom kreves enstemmighet.

Er dommen frifinnende, skal domsgrunnene bare gå ut på at det ikke er oppnådd enstemmighet for fellende dom.

Dommen avsies og forkynnes straks.

§ 21.

Mot forræderidomstolens dommer, kjennelser og andre avgjørelser kan intet rettsmiddel anvendes.

§ 22.

Når dødsdom er avsagt, skal den som regel straks fullbyrdes.

Riksadvokaten kan dog bestemme at fullbyrdelsen skal unnlates eller utsettes.

Er fullbyrdelse ikke skjedd innen 24 timer fra domsavsigelsen, bortfaller dommen.

§ 23.

Hvis behandlingen ikke fører til dødsdom, eller dødsdommen ikke blir fullbyrdet, kan ny tiltale reises etter lovgivningens alminnelige regler, men ikke etter reglene i dette kapitel.

§ 24.

Med de endringer som følger av denne lov, får domstolloven og straffeprosesslovens regler om forfølgning av straffesaker tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Kap. V. Sikringstiltak§ 25.

Når politiet finner at det er skjellig grunn til å mistenke noen for å ha foretatt eller å være i ferd med å foreta eller å forberede noen overtredelse av:

1.straffelovens kapitler 8, 9, 12, 13 eller 14,

2.den militære straffelovs §§ 42, 43, 47, 49, 50 og 52 eller kapitel 8 eller 10,

3.lov om enerett for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg av 29. april 1899 § 6, jfr. tilleggslov av 24. juli 1914 § 3,

4.lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914, eller

5.lov av 14. mai 1917 om salg og utførsel av fødevarer m.v. § 5,

kan han av politiet pågripes og holdes i forvaring i inntil 30 dager uten at straffeprosesslovens regler kommer til anvendelse. Vedkommende departement kan bestemme at forvaringen skal vedvare også ut over denne frist.

§ 26.

Til å gjøre tjeneste som rådgiver for departementet i saker om forvaring etter § 25 oppnevnes et råd på 5 medlemmer. Formannen skal være embetsdommer. Formannen og 2 av medlemmene med personlige varamenn oppnevnes av Kongen, de 2 andre medlemmer med personlige varamenn av Stortinget. Er Stortinget ikke samlet, kan samtlige medlemmer oppnevnes av kongen. Den som blir oppnevnt er pliktig til å påta seg vervet.

Kongen kan, når det finnes nødvendig, bestemme at flere råd skal oppnevnes.

§ 27.

Skal noen holdes i forvaring ut over 3 måneder, må spørsmålet innen utløpet av denne frist forelegges for det i § 26 navnte råd. Rådets uttalelse skal uten opphold sendes departementet. Departementet avgjør deretter snarest mulig om forvaringen skal opprettholdes.

Spørsmålet om fortsatt forvaring skal prøves på nytt hver sjette måned etter reglene i første ledd.

§ 28.

Ved behandlingen av saker etter § 27 har den som holdes i forvaring rett til å uttale seg overfor rådet muntlig eller skriftlig. Han skal fremstilles for rådet dersom han selv forlanger det eller rådet finner det ønskelig.

Rådet kan kreve opplysninger innhentet ved utenrettslig eller rettslig etterforskning.

§ 29.

Over forvaringer som er opprettholdt ut over 3 måneder, skal departementet hver tredje måned sette opp en fortegnelse. Grunnlaget for forvaringen skal angis, og det skal særskilt gjøres rede for de tilfelle der en tilråding om løslatelse fra rådet ikke er tatt til følge. Fortegnelsen skal snarest mulig meddeles Stortinget.

§ 30.

I stedet for å undergis forvaring etter § 25 kan den mistenkte anvises eller forbys bestemt oppholdssted, pålegges meldeplikt, pålegges innskrenkninger i retten til samkvem med andre eller stilles under tilsyn.

For slike sikringstiltak får reglene i §§ 25-29 tilsvarende anvendelse i den utstrekning Kongen bestemmer.

§ 31.

Når det foreligger mistanke som nevnt i § 25, kan politiet foreta ransaking og beslag uten at reglene i straffeprosessloven kommer til anvendelse. Om varigheten av slikt beslag gjelder reglene i § 25.

§ 32.

Beslutninger som nevnt i § 25 første punktum, jfr. §§ 30 og 31, treffes av politimesteren eller i påtrengende tilfelle av en underordnet politiembetsmann. Beslutninger som nevnt i § 31 kan dog også treffes av en lensmann og, når det er fare ved opphold, av enhver tjenestemann ved politiet. Beslutningen skal i så fall uten opphold innberettes til politimesteren som avgjør om den skal opprettholdes.

På militært område som nevnt i § 20 i lov av 6. mai 1921 om den militære disiplinær- og politimyndighet kan pågripelse etter § 25 og ransaking og beslag etter § 31 foretas av militær befalsmann. Også utenfor slikt område kan militær befalingsmann pågripe underordnede som er undergitt militær politimyndighet. Saken skal i tilfelle uten opphold forelegges for vedkommende sivile politimyndighet, som avgjør om forvaringen eller beslaget skal opprettholdes.

Kap. VI. Kontroll med trykte skrifter m.v.§ 33.

Kongen kan utferdige bestemmelser og treffe andre tiltak for å hindre at det i trykt skrift, gjennom kringkasting eller på annen måte i eller utenfor riket blir offentliggjort noe som kan skade forsvaret eller rikets forhold til fremmed stat eller true rikets indre eller ytre sikkerhet. Kongen kan således:

  1. utferdige forbud mot offentliggjøring av opplysninger eller meddelelser av bestemt art og omtale av nærmere angitte emner,

  2. iverksette kontrolltiltak for å hindre at det utgis eller innføres skrifter av innhold som nevnt i første punktum,

  3. iverksette tiltak til kontroll av virksomhet som tar sikte på offentliggjøring i utlandet av nyheter og andre meddelelser fra Norge,

  4. forby utgivelse av avis eller annet periodisk skrift som gjentatte ganger har hatt innhold som nevnt i første punktum. Slikt forbud kan utferdiges for inntil 6 måneder av ganggen. Nytt forbud kan bare settes hvis ny overtredelse har funnet sted etter utløpet av det tidligere forbud.

Kap. VII. Tvangsavståing til det offentlige§ 34.

Når det er nødvendig til varetakelse av viktige samfunnsinteresser, kan Kongen kreve avstått til stat eller kommune eiendomsrett til eller annen rådighet over løsøre av ethvert slag, herunder elektrisk kraft, samt bruksrett til eller annen særlig rådighet over fast eiendom.

Den som kravet er rettet mot plikter å medvirke til at transportmidler, varer o.l. som skal avstås, snarest mulig blir stillet til rådighet på angitt sted. Når det er nødvendig, kan det kreves hjelp av politiet til å få kravet gjennomført.

Kravet om avståing skal fremsettes skriftlig. Når avståing har funnet sted, skal det gis skriftlig kvittering.

§ 35.

Ytelser og tap ved avståing etter § 34 skal godtgjøres av det offentlige i den utstrekning det til enhver tid er bestemt.

Hvis intet annet blir bestemt, skal vedkommende ha full erstatning for det tap han lider. Erstatningen fastsettes i mangel av minnelig overenskomst ved skjønn av den myndighet og på den måte som Kongen bestemmer. Hvis intet annet blir bestemt, holdes skjønnet etter skjønnslovens regler, på landet som lensmannsskjønn.

Kongen kan bestemme at erstatning for visse slags ytelser ikke skal fastsettes ved skjønn, men betales etter takster som Kongen fastsetter. Slike takster kan fastsettes for hele riket eller for deler av det.

Avståingen kan kreves gjennomført straks selv om erstatning ikke er betalt eller fastsatt.

§ 36.

Kongen kan gi nærmere regler om grunnlaget for fastsettingen og om utbetalingen av erstatning etter §§ 34-35. Slike regler kan gis med virkning også for avståinger som allerede har funnet sted.

Hvis intet annet blir bestemt, forfaller erstatningen til betaling så snart tingen er tatt i besittelse og erstatningen fastsatt. Skal erstatning for en løpende ytelse betales som periodisk avgift, forfaller første termin på det tidspunkt som er nevnt i første punktum.

Kap. VIII. Særlige fullmakter for Kongen§ 37.

Når det er fare ved opphold, kan kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen og landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak og tiltak til vern om sivilbefolkning og eiendom og for å utnytte landets hjelpekilder til fremme av disse formål. Herunder kan gis bestemmelser om utskrivning av arbeidskraft til militære og sivile formål. Om nødvendig kan det i bestemmelsene gjøres avvik fra gjeldende lov.

Bestemmelser gitt av Kongen med hjemmel i denne paragraf skal snarest mulig meddeles Stortinget. De kan oppheves av Kongen eller Stortinget.

§ 38.

Bestemmelser som blir gitt etter § 37, kunngjøres på den måte som finnes høvelig. De trer i kraft straks hvis de ikke selv bestemmer noe annet.

Hvis bestemmelsene ikke tidligere er opphevet, falles de bort ved oppløsningen av det første ordentlige Stortinget som trer sammen etter at det er gjort vedtak om at reglene i dette kapitel ikke lenger skal anvendes (jfr. § 1 tredje ledd).

§ 39.

Kongen kan gi fylkesmannen og andre lokale forvaltningsorganer - herunder militære myndigheter - fullmakt til å utferdige slike bestemmelser som nevnt i § 37, når et område er avskåret fra forbindelse med Regjeringen eller det av andre grunner finnes nødvendig. Fullmakt kan under samme vilkår gis til utøving av forvaltningsmyndighet som ellers tilligger Kongen, et departement eller et annet sentralt forvaltningsorgan, når det gjelder formål som nevnt i § 37. Fullmakt etter dette ledd kan gis uten hensyn til den gjeldende administrative inndeling.

Hvis det er uomgjengelig nødvendig til varetakelse av samfunnsviktige interesser, kan fylkesmannen utøve slik myndighet som nevnt i foregående ledd, selv om fullmakt fra Kongen ennå ikke foreligger.

Bestemmelser av lovgivningsmessig innhold truffet etter første eller annet ledd skal snarest mulig meddeles Kongen. Hvis de ikke tidligere er opphevet, faller de bort 1 måned etter at meldingen er mottatt.

Kap. IX. Kongens myndighet når Stortinget på grunn av krig er avskåret fra å utøve sin virksomhet.§ 40.

Er Stortinget på grunn av krig avskåret fra å utøve sin virksomhet, tilligger det Kongen å gjøre alle de vedtak som er påkrevd for å vareta rikets interesser under krigen og forberede overgangen til fredelige forhold.

§ 41.

Bestemmelser av lovgivningsmessig innhold gitt av Kongen med hjemmel i § 40 skal snarest mulig meddeles Stortinget.

Hvis bestemmelsene ikke tidligere er opphevet av Stortinget eller Kongen, faller de bort senest ved oppløsningen av det første ordentlige Storting som trer sammen etter at det er gjort vedtak som nevnt i § 38 annet ledd.

Kap. X. Forskjellige bestemmelser§ 42.

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av bestemmelsene i denne lov.

Myndighet etter loven kan delegeres til andre i den utstrekning det anses nødvendig for at lovens formål kan oppnås.

§ 43.

Den som rettsstridig unndrar seg tjenestegjøring i den i kap. IV nevnte domstol eller det i § 26 nevnte råd eller som unnlater å etterkomme krav om avståing etter kap. VII eller motsetter seg eller søker å hindre at slik avståing blir gjennomført, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.

På samme måte straffes ovedrtredelse av

a)bestemmelser som er utferdiget med hjemmel i denne lovs § 33,

b)bestemmelser som er utferdiget med hjemmel i denne lovs §§ 37 og 39 og inneholder trusel om straff

samt medvirkning til slik overtredelse, hvis ikke forholdet rammes av et strengere straffebud. Er handlingen forøvet av uaktsomhet, er straffen bøter eller fengsel inntil 1 år.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser utferdiget med hjemmel i denne lovs § 42 første ledd eller medvirker til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder, hvis ikke forholdet rammes av et strengere straffebud.

Ting eller rettighet som har vært gjenstand for overtredelse av denne lov, kan ved dom inndras hos den skyldige eller den han har handlet på vegne av uten at straffesak behøver å være reist eller å kunne reises mot noen. I stedet for tingen eller rettigheten kan deres verdi helt eller delvis inndras. Inndragning etter denne paragraf er ikke straff.

§ 44.

I saker om forbrytelser mot § 43 første og annet ledd får regelen i straffeprosesslovens § 287 annet ledd anvendelse uten hensyn til om straffen er strengere enn der nevnt.

§ 45.

Kongen kan bestemme at denne lov helt eller delvis skal gjelde på Svalbard.

§ 46.

Denne lov trer i kraft straks.

Til toppen
Til dokumentets forside