Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 1995: 31

Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Til innholdsfortegnelse

6 Utvalgets anbefalinger

6.1 Innledning

Av utvalgets redegjørelse i kap 3 fremgår at Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjonen i dag er betydelig endret i forhold til rundt 1950 da beredskapslovgivningen ble til. Vi står ikke overfor en klart definert ytre fiende som muligens kan påregne støtte av politiske sympatisører innenfor landets egne grenser. Imidlertid preges situasjonen av nye utfordringer som i første rekke knytter seg til en situasjon preget av manglende stabilitet og forutsigbarhet.

For det første representerer de østlige og sydlige områder nær NATOs grenser et betydelig konfliktpotensiale med rot i etniske og religiøse forhold. Krigen på Balkan er et godt eksempel på det.

For det andre kan en ikke se bort fra det konfliktpotensialet som knytter seg til politisk og økonomisk ustabilitet i Midt-Østen og Nord-Afrika. Land i disse områdene besitter en betydelig militær kapasitet i form av masseødeleggelsesvåpen og avansert missilteknologi og har potensiale for betydelig videreutvikling i fremtiden. Derfor utgjør også disse områdene en potensiell fare for at NATO kan bli trukket inn i en regional konflikt der denne typen våpen inngår.

Sett fra norsk side er utviklingen i Russland imidlertid av størst interesse. Sannsynligheten for et militært angrep på Norge er svært liten, men en kan ikke utelukke trusler eller militært press, episoder ol. Den militære kapasitet i nord er en utfordring som må tas i betraktning i norsk forsvarsplanlegging. Usikkerheten knytter seg i første rekke til den politiske og økonomiske utvikling internt i Russland og Russlands forhold til de omkringliggende land med store innslag av russisk befolkning.

Med færre stående styrker og ikke samme krav som tidligere til beredskap i fredstid, blir oppgaven for norsk forsvarsplanlegging å sikre evnen til styrkeoppbygging. Med de utfordringer som er beskrevet ovenfor, kan en se for seg en langvarig krise der innkalling av mannskaper og oppsetting av avdelinger må skje på et tidlig tidspunkt, eventuelt også mottak av allierte forsterkninger, og der det vil kunne bli behov for sivil støtte mens samfunnet for øvrig opprettholder alminnelig fredsdrift.

Endringer og tilpasninger når det gjelder det vestlige forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeide og planene for alliert støtte til forsvaret av Norge, kan gi merkbare utslag. Større fleksibilitet i bruk av forsterkningsstyrkene, samt styrker som ikke tidligere er øvet og forberedt for innsats i Norge, reiser nye krav til utnyttelse av egne ressurser.

NATOs nye strategi legger økt vekt på krisehåndtering og kontakt og samarbeid med tidligere motstandere. Likevel vil det etter utvalgets vurdering ikke være forsvarlig å se bort fra at en konflikt kan utvikle seg slik at Norge kommer i krig eller at det oppstår en situasjon hvor krig utgjør en nærliggende mulighet. Dette er fremdeles hovedbegrunnelsen for å opprettholde et invasjonsforsvar.

I tiden etter 1950 har beredskapslovgivningen ikke vært anvendt. Dette kunne tilsi at med de sikkerhetspolitiske endringer som har funnet sted, skulle behovet være mindre i dag. På den annen side har beredskapslovgivningen hele tiden vært en forutsetning for totalforsvarets troverdighet, både i forhold til egen befolkning, til våre allierte og til potensielle fiender, ved at den gir hjemler for raske beslutninger om det skulle være nødvendig. Ut fra denne synvinkel kan man hevde at beredskapslovgivningen har vært et nyttig og effektivt forsvars- og sikkerhetspolitisk virkemiddel i hele etterkrigstiden. Det er på det rene at vårt totalforsvarskonsept fremdeles krever effektive beslutningsprosedyrer i krise og krig, for at landet skal kunne settes på krigsfot. Uten beredskapslovgivningen ville vårt forsvar neppe bli oppfattet som et troverdig og effektivt instrument i krisehåndtering og krig.

Utvalget konstaterer at situasjonen gjør det særlig viktig at myndighetene beholder mest mulig handlefrihet og evne til raske omstillinger når og hvis den internasjonale situasjonen skulle tilsi det. Dermed er det også nødvendig å forberede en overgang til krise og krig. Det er således utvalgets oppfatning at det fortsatt er behov for en beredskapslovgivning.

Utvalget må på denne bakgrunn vurdere om eksisterende lovgivning er egnet til å møte de krav som ut fra dagens forhold bør stilles til en slik lovgivning. I sin vurdering vil utvalget ta utgangspunkt i følgende spørsmål:

  • Er beredskapslovgivningen utformet forsvarlig i forhold til grunnleggende hensyn som demokratisk kontroll og enkeltpersoners frihet og rettssikkerhet?

  • Ivaretar beredskapslovgivningen, sett i sammenheng med dagens forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer, de behov som foreligger for særlige tiltak i spesielle situasjoner?

6.2 Hensynet til demokratisk kontroll og enkeltpersoners frihet og rettssikkerhet

6.2.1 Beredskapslover eller nødrett

Spørsmålet om det er ønskelig med egne lovbestemmelser som utelukkende tar sikte på ekstraordinære situasjoner, ble grundig drøftet i forbindelse med vedtakelsen av beredskapsloven i 1950. Alternativet vil være at nødvendige regler først gis på det tidspunkt det oppstår et konkret behov, og da på grunnlag av nødrett. Justiskomitéen viste her til Castbergs drøftelse av dette spørsmålet, se pkt 4.2.2 med sitater fra komitéinnstillingen og fra Castbergs betenkning. Det ble understreket at lovregler som antesiperer en nødsituasjon har betydning som en tilkjennegivelse av hvordan nødretten vurderes og tolkes, samtidig som det innebærer praktiske fordeler med regler som er vedtatt på forhånd.

Etter utvalgets vurdering gjør de hensyn som ble fremhevet i 1950 seg gjeldende på samme måte i dag. Krav til oversikt over egne rettigheter og plikter og hvilke kompetanseforhold og myndighetsgrenser som eksisterer også i krig, må etter utvalgets mening langt på vei kunne sees uavhengig av hvilken forsvars- og sikkerhetspolitisk situasjon som rår.

Utvalget kan ikke se at hensynet til demokrati og rettsssikkerhet taler mot å anvende særskilte beredskapslover. Tvert i mot må det, som det er fremhevet i Castbergs betenkning, kunne pekes på at et kjennetegn for nødretten nettopp er dens ubestemte innhold. Å anvende beredskapslover vil således i noen grad bidra til å redusere usikkerheten og øke forutsigbarheten.

Egne beredskapslover med uttrykkelige fullmakter fra Stortinget vil etter utvalgets syn medvirke til å legitimere regjeringens handlinger i større utstrekning enn om tilsvarende handlinger utføres direkte på grunnlag av nødrettens prinsipper, og vil således være et bedre grunnlag for å klargjøre de politiske myndigheters konstitusjonelle ansvar.

6.2.2 Fullmaktsbestemmelser

Etter de endringer som Justiskomitéen gjorde under sin behandling av utkastet til beredskapslov i 1950, der enkelte kapitler ble tatt ut av loven, fikk beredskapsloven sterkt karakter av fullmaktslov.

Det å gi fullmaktsbestemmelser i motsetning til materielle bestemmelser er ofte begrunnet i at detaljregulering på forhånd hverken er mulig eller ønskelig. Regjeringen gis derved større frihet når en aktuell situasjon oppstår til å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes. På den annen side gir fullmaktsbestemmelser en dårligere orientering til borgerne om deres rettigheter og plikter i forhold til hva særbestemmelser gjør. En annen sak er at disse i en gitt situasjon likevel vil kunne bli satt til side.

Med utgangspunkt i hva som er beredskapslovenes hensikt, nemlig både å forhindre et væpnet angrep på landet og å ivareta rikets interesser under krig, må regjeringen etter utvalgets mening kunne iverksette de tiltak som situasjonen gjør nødvendig innen nødrettens rammer, dersom det ikke er mulig å innhente Stortingets samtykke eller konsultere Stortinget.

Utvalget som ble nedsatt av regjeringen i 1962 for å vurdere spørsmålet om en mulig revisjon av beredskapsloven, konkluderte i sin utredning - avgitt i juni 1963 - med at loven i det vesentlige burde ha karakter av en fullmaktslov, og fant ut fra dette at det ikke var grunn til å foreslå endringer av prinsipiell art.

Etter utvalgets vurdering tilsier situasjonen i dag, i minst like stor grad som i 1950 og i 1962, at bestemmelser med sikte på ekstraordinære krisesituasjoner i stor utstrekning vil måtte være fullmaktsbestemmelser. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er som påpekt preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er da nødvendig at beredskapslovgivningen ikke gjennom for detaljerte særbestemmelser binder opp regjeringen og andre myndigheter. Uforutsigbarhet mht hva slags situasjoner som kan oppstå, innebærer en desto større uforutsigbarhet mht hva slags tiltak som kan være nødvendige.

Videre bør det fremheves at beredskapsloven i seg selv innebærer klare begrensninger for regjeringens handlefrihet i forhold til Stortinget. § 1 gjelder bare når Stortinget er avskåret fra å utøve sin virksomhet. § 3 kan anvendes selv om Stortinget er i funksjon, men det følger av annet ledd at bestemmelser gitt med hjemmel i denne paragrafen snarest mulig skal meddeles Stortinget. Hvis Stortinget ikke er samlet skal det øyeblikkelig sammenkalles.

6.2.3 Anvendelsesvilkår

I kap 4.5 har utvalget redegjort nærmere for hvilke kriterier som utløser iverksetting av beredskapslovgivningen slik utvalget har definert begrepet. Når det gjelder beredskapsloven, er utvalgets konklusjon, se pkt 4.5.5.3, at denne kommer til anvendelse 1) ved nærliggende fare for internasjonal væpnet konflikt som kan komme til å berøre norsk territorium eller territoriet til én eller flere av våre NATO-allierte og 2) dersom grunnleggende/fundamentale norske interesser er truet og krisen har et visst militært og internasjonalt tilsnitt.

I forbindelse med tilblivelsen av beredskapsloven ble det reist en viss tvil rundt kriteriet «rikets sikkerhet eller selvstendighet er i fare». Det ble imidlertid avklart at dette ikke skal forstås vesentlig annerledes enn kriteriet «krig truer», se nærmere utvalgets drøftelse med sitater fra forarbeidene i pkt 4.5.5.2.

Øvrige beredskapslover må trolig tolkes på samme måte i den utstrekning disse bruker tilsvarende kriterier som beredskapsloven, se nærmere pkt 4.5.6. I pkt 4.5.6 er det dessuten redegjort for særlige kriterier som finnes i enkelte beredskapslover.

Det er utvalgets vurdering at kriteriene i beredskapslovgivningen generelt innebærer strenge rammer for i hvilke situasjoner de enkelte beredskapslover kan komme til anvendelse. Samtidig gir kriterienes utforming en viss fleksibilitet som ikke utelukker muligheten for konkret vurdering i det enkelte tilfelle, se nærmere utvalgets vurderinger til slutt i pkt 4.5.5.3.

Det er utvalgets syn at lovgiver på forhånd verken kan eller bør oppstille helt klare og generelle retningslinjer for når beredskapsloven - og forsåvidt øvrige beredskapslover mv - kan benyttes. Kriteriene vil dessuten kunne forandre meningsinnhold i takt med skiftende forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold.

Til tross for at beredskapslovgivningen ble utformet med tanke på å håndtere den sikkerhetspolitiske situasjonen som forelå på begynnelsen av 50-tallet, mener utvalget, på grunnlag av de vurderinger som fremkommer ovenfor, å kunne hevde at beredskapslovgivningens generelle og prinsipielle karakter, gjør det mulig å tilpasse den til de situasjoner som måtte oppstå. Det kan likevel være grunn til å vurdere om det kan være behov for å anvende enkelte beredskapsbestemmelser i situasjoner som i dag ikke omfattes av lovens kriterier, se pkt 6.3 nedenfor. Det er etter utvalgets oppfatning ikke grunnlag for noen generell innsnevring av iverksettelseskriteriene.

6.2.4 Forvaring av personer

Utvalget har i pkt 4.7.4 drøftet spørsmålet om forvaring av enkeltpersoner i krig eller i situasjoner hvor krig truer.

En har konstatert at det i en gitt situasjon vil kunne oppstå et behov for å iverksette forvaring av enkeltpersoner. Det er imidlertid utvalgets oppfatning at man også under ekstraordinære forhold i størst mulig grad bør bygge på alminnelige gjeldende rettsregler i stedet for å anvende særregler for den foreliggende situasjonen. Ut fra dette anbefaler utvalget bl a at gjeldende straffelovgivning gjennomgås med sikte på å undersøke om man i større grad enn i dag kan anvende straff overfor forberedelseshandlinger.

Utvalget legger likevel til grunn at det i visse situasjoner vil være behov for å ta personer i fengslig forvaring utover det som følger av ordinære strafferettslige og straffeprosessuelle regler. Det rettslige grunnlag for slike tiltak vil, hvis man ikke har kunnet vedta tiltakene ved ordinær lov, måtte være beredskapslovens fullmaktsbestemmelser sammenholdt med prinsippene for anvendelse av nødrett. I og med at gjennomføring bare kan være lovlig med grunnlag i nødrett, vil forvaring bare kunne anvendes hvor det foreligger en nødsituasjon som gjør iverksettelse av et konkret tiltak absolutt nødvendig. I tillegg vil de internasjonale menneskerettighetene innebære vesentlige skranker i forhold til anvendelse av fengslig forvaring.

6.2.5 Forræderidomstoler

Det vises til utvalgets redegjørelse for bruk av forræderidomstoler i forbindelse med dødstraff i krig, pkt 4.7.2.

I og med Stortingets vedtak ved lov 8 juni 1979 nr 43 om å oppheve dødsstraff i krig i Norge, samt at Norge har forpliktet seg folkerettslig til ikke å gjeninnføre dødsstraff gjennom å ratifisere andre tilleggsprotokoll til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, konstaterer utvalget at det ikke lenger er aktuelt å forberede særskilte forræderidomstoler som foreslått i Ot prp nr 78 (1950).

6.2.6 Kontroll med media

Utvalget har i pkt 4.7.3 drøftet kontroll med media i krig eller i situasjoner hvor krig truer.

Utvalget anbefaler ikke endringer vedrørende kontroll med media. Den informasjons- og rådgivningsvirksomhet som ble etablert i 1956 og som ikke var noe sensurorgan, bør imidlertid fortsatt ha mulighet for å drive etterkontroll med media med tanke på å kunne stanse nyhetsprodusenter som i krig eller når krig truer, formidler opplysninger som kan skade rikets sikkerhet. Med bakgrunn i den samfunnsutvikling som har funnet sted etter 1950, samt utviklingen på det mediatekniske området, er sensur etter utvalgets mening både uaktuelt og rent praktisk blitt nær umulig.

6.3 Behovet for særlige tiltak i dagens forsvars- og sikkerhetspolitiske situasjon

6.3.1 Krisehåndtering og samvirke med allierte styrker i Norge

Utvalget har i pkt 3.4 redegjort for de konflikter og krisescenarier som kan antas å oppstå etter at blokkdelingen mellom øst og vest falt bort. I pkt 5.2.2 er redegjort for behovet for en nødvendig styrkeoppbygging tidlig i en krise utover det styrkenivå som i dag er redusert som følge av ny struktur, reduksjon i antall tjenestesteder og i beredskapskrav. Avhengig av situasjonen kan allierte forsterkninger komme til landet relativt tidlig i en krisesituasjon, mens landet de facto er i fred.

Utvalget har drøftet kriteriene for iverksettelse av beredskapsloven i kap 4.5 og i pkt 6.2.3. Det følger av drøftelsen her at beredskapslovgivningen kan komme til anvendelse selv om det ikke foreligger en direkte krigssituasjon eller en helt direkte krigstrussel mot Norge. Det må imidlertid foreligge en ekstraordinær situasjon som truer norske interesser (episoder, styrkekonsentrasjoner langs Norges grense, sikkerhetspolitiske kriser etc).

Utvalget har videre påpekt at politiske myndigheter (regjeringen) i den konkrete situasjonen, innenfor de konstitusjonelle rammer, vil ha en viss grad av frihet ved vurderingen av om kriteriene er oppfylt.

Ut fra dette er det utvalgets oppfatning at beredskapslovgivningen vil innebære et tilfredsstillende verktøy for regjeringen til å kunne håndtere krisesituasjoner på en hensiktsmessig måte. Ut fra de mulige situasjoner som utvalget kan forestille seg, vil anvendelseskriteriene være oppfylt hvis det først foreligger en så alvorlig krise at det foreligger et sterkt reelt behov for å anvende deler av beredskapslovgivningen.

Det bør samtidig understrekes at utformingen av beredskapsloven § 3 innebærer at bestemmelser av lovgivningsmessig innhold også i krisesituasjoner så langt det er mulig skal gis av Stortinget. Selv om de generelle kriteriene for anvendelse av bestemmelsen er oppfylt, kommer ikke Kongens lovgivningsfullmakter til anvendelse uten at det på grunn av disse også «er fare ved opphold». Og dersom regjeringen benytter seg av sin fullmakt etter § 3, skal disse etter annet ledd snarest mulig meddeles Stortinget og Stortinget skal «øyeblikkelig sammenkalles».

6.3.2 Deltakelse med norske styrker i internasjonale operasjoner

Utvalget har i pkt 3.5 og 3.6 redegjort for Norges utvidede militære engasjement utenlands, bl a som følge av økt vektlegging i NATO på krisehåndtering og VEUs planlagte bruk av styrker til f eks humanitære operasjoner, redningsoperssjoner og ulike former for fredsoperasjoner. I pkt 5.2.3 er det redegjort for de behov for eventuelle beredskapsbestemmelser dette engasjementet medfører, herunder behovet for å rekvirere sivile ressurser. Utvalget har også i pkt 4.5.7 drøftet hvorvidt Norges internasjonale militære engasjement faller innenfor anvendelseskriteriene for beredskapslovgivningen. Utvalget konkluderer med at norsk intern beredskapslovgivning ikke er skrevet for å omfatte denne type situasjoner. Mulighetene for rekvirering av sivile ressurser anses neppe heller å falle innenfor anvendelseskriteriene dersom det råder fredelige forhold i Norge. Unntak gjelder for krigsinnsats i medhold av NATO-paktens art 5 («solidaritetsbestemmelsen»).

Utvalget legger til grunn at beredskapslovgivningen pr i dag ikke gir mulighet for å anvende beredskapsbestemmelser ifm med norsk deltakelse med militære styrker i internasjonale operasjoner dersom det råder fredelige forhold i Norge (unntak som nevnt for art-5 situasjoner iht NATO-pakten). Tilsvarende gjelder også eventuell norsk militær deltakelse i internasjonale humanitære operasjoner. Det er videre utvalgets vurdering at beredskapslovgivningen heller ikke bør utvides til å gjelde bruk av militære styrker som ikke har sammenheng med en spent situasjon i Norge. Behovet for sivile ressurser bør etter utvalgets oppfatning dekkes ved at det på forhånd inngås avtaler mellom Forsvaret og aktuelle private og offentlige virksomheter. Dette vil kunne stille seg annerledes dersom en internasjonal operasjon avbrytes ved at den nasjonale styrke trekkes hjem på grunn av en oppstått krise i vårt område som truer norsk sikkerhet. Utvalget forutsetter at en slik operasjon vil kunne gjennomføres ved anvendelse av beredskapslovgivningen, herunder rekvisisjonsloven.

6.4 Strukturen i gjeldende beredskapslovgivning

Utvalget har i sin vurdering tatt utgangspunkt i beredskapslovgivningen som helhet. Ut fra mandatet har utvalget ikke sett det som sin oppgave å gå detaljert inn på de enkelte lovene for å vurdere behovet for endringer i disse. En slik gjennomgang ville for øvrig heller ikke være mulig med de rammer som foreligger for utvalgets arbeid. Utvalgets særlige behandling av spørsmålene om forvaring skyldes at disse ble særskilt fremhevet ved nedsettelsen av utvalget, se pkt 2.1.

Utvalget har heller ikke gått inn på strukturen i beredskapslovgivningen. Det har vært hevdet at denne lovgivningen har vært uoversiktlig og vanskelig å finne fram i selv for trenede brukere. Det kan også pekes på den overlapping som tildels synes å eksistere, f eks enkelte overlappende bestemmelser om rekvisisjon/tvangsavståing i henholdsvis beredskapsloven kap V, rekvisisjonsloven, skipsrekvisisjonsloven, helseberedskapsloven, forsyningsloven m fl. Ytterligere et poeng som kan nevnes er at det nyttes ulik ordlyd for anvendelsesvilkår hvis meningsinnhold ut fra de vurderinger utvalget har gjort i kap 4, må kunne sies å være tilnærmet identiske.

Som nevnt i pkt 4.3.1, foreslo Lovstrukturutvalget i NOU 1992:32 en samling av fem forskjellige lover til én lov om beredskap ved krise og krig. Det kan imidlertid reises visse innvendinger mot dette forslaget. For det første kan det pekes på at forslaget ikke omfatter alle lover som gjelder beredskapstiltak ved krise og krig, se f eks utvalgets oversikt pkt 4.3.3. Videre er det ikke opplagt at en samling i realiteten vil innebære en forenkling. Det er tale om lover av nokså forskjellig karakter. F eks regulerer beredskapsloven helt grunnleggende spørsmål om forholdet mellom de øverste statsmakter, mens flere av de andre lovene inneholder tildels detaljert regulering av enkeltspørsmål. En bred samling av beredskapslover vil også være i dårlig samsvar med prinsippet om at forvaltning i krise og krig så langt det er mulig bør skje på samme måte og utøves av de samme myndigheter som under ordinære forhold.

Utvalget vil på ingen måte utelukke at en ved en gjennomgang av de enkelte beredskapslovene kan oppnå samordning og forenklinger som vil være av vesentlig betydning for brukerne. For brukerne vil det imidlertid også være vesentlig at det finnes annet materiale som er egnet til å skape oversikt over regelverket. Utformingen av beredskapsplanene vil her være av vesentlig betydning. Det bør etter utvalgets oppfatning også vurderes å utarbeide særskilte manualer som på en systematisk måte kan gi oversikt over beredskapslovgivningen.

Utvalget vil i denne forbindelse også peke på at det er vesentlig å sikre at man ved anvendelse av beredskapslovgivning og beredskapsplanverk er kjent med relevante folkerettslige regler. Som utvalget har fremhevet i pkt 4.1.2, vil det for nasjonale beslutningstakere i mange sammenhenger være like viktig å ha kunnskap om folkeretten som å ha kjennskap til det nasjonale regelverket.

Hvis man utarbeider særskilte manualer for brukere av beredskapslovgivningen, vil det dermed også være ønskelig å innarbeide folkerettslige regler.

6.5 Avsluttende bemerkninger

Utvalget anser at det fortsatt er behov for beredskapslovgivningen. Dette begrunnes med:

  • totalforsvarets troverdighet

  • den uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen

  • fordelene ved at offentligheten i størst mulig grad er forberedt på hvilke tiltak som kan være aktuelle i krise og krig.

Utvalget ser ikke behov for vesentlige endringer i gjeldende beredskapslovgivning. Lovgivningen var basert på erfaringene fra 9 april 1940 og øst-vest motsetningene i den første etterkrigstiden. Disse erfaringene var i hovedsak basert på at uforutsette situasjoner raskt kunne inntre, og at det hverken ville være mulig eller tid til å forutsi slike situasjoner, og hvilke beredskapsmessige behov som kunne oppstå. Lovgivningen er derfor så generell at den vil kunne være relevant også i en total endret sikkerhetspolitisk situasjon.

De nye sikkerhetspolitiske utfordringene kan i all hovedsak håndteres med gjeldende beredskapslovgivning. Bruk av rekvisisjonsloven ved anskaffelser av sivile ressurser til internasjonale fredsoperasjoner og humanitære operasjoner er etter utvalgets oppfatning hverken nødvendig eller hensiktsmessig.

Redusert beredskap i norske militære avdelinger vil kunne medføre behov for å benytte beredskapslovgivningen tidligere i en krise enn hva som var tilfelle før. Antakelig vil dette primært gjelde mindre omfattende tiltak som innkalling av mindre avdelinger, forsterkning av hovedkvarter og begrenset rekvisisjon av sivile ressurser. De generelle formuleringene i lovverket krever vurdering av de politiske myndigheter, og utvalget konkluderer med at det vil være hjemmel for enkelttiltak tidlig i en krise hvis regjeringen finner det nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet. I en slik situasjon vil Stortinget enten være samlet, eller kunne samles, og regjeringen vil stå konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget.

Til toppen
Til dokumentets forside