3 Etterforskningen

3.1 Generelt

Fredrikstad politikammer fikk melding om drapene på John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen den 24. desember 1969 kl. 10.45. Politiet rykket straks ut til åstedet, Larsens bolig i Glemmengt 73. Tre personer ble påtruffet på veg til åstedet i løpet av den første timen og innbrakt til politikammeret. En av disse var Per Kristian Liland.

Kriminalpolitisentralen (Kripos) i Oslo ble umiddelbart varslet av Fredrikstad politikammer. Politiavdelingssjef R. H. Jahrmann og ytterligere to tjenestemenn fra Kripos' etterforskningsgruppe rykket ut kl. 12.10 sammen med to tjenestemenn fra laboratorieavdelingen og to fra fingeravtrykksavdelingen. Ytterligere en tjenestemann fra etterforskningsgruppen dro av gårde til Fredrikstad et par timer senere. Kripos' åstedsundersøkelser ble påbegynt samme dag noe etter kl. 14.30. På forhånd hadde da Kripos' tjenestemenn fått foreløpig orientering om saken på Fredrikstad politikammer.

En lokal allmennpraktiserende lege, Mikael Frestad, ble tilkalt før Kripos' tjenestemenn ankom Fredrikstad. Det foreligger noe motstridende opplysninger om når han var på åstedet, men dette var sannsynligvis den 24. desember 1969 rundt kl. 12.00, muligens noe senere. Han konstaterte at likene var «kalde og stive» og anga den 24. desember 1969 som dødsdato for begge ofrene i den legeerklæring om dødsfall som ble utfylt noen dager senere. På spørsmål i skjemaet om når skaden (ulykken) skjedde, er for begge ofrenes vedkommende angitt «23/12-24/12?».

De avdøde ble samme aften transportert fra åstedet til Rettsmedisinsk Institutt i Oslo. Prof. dr. med. Jon Lundevall holdt liksyning den 25. desember kl. 11.00. Likene ble obdusert av ham og lege Per Teisberg den 27. desember.

Undersøkelser av åstedet og taktisk etterforskning - innhenting av opplysninger og avhør av vitner - pågikk parallelt utover julaften og fortsatte de påfølgende dager.

Man startet den taktiske etterforskning med å foreta rundspørring blant personer som bodde i det umiddelbare nabolag til åstedet. Samtidig gjennomføres lange avhør av de tre personene som fant de avdøde. Det var disse som varslet politiet. Julaften gjennomføres også avhør av Liland og av de to øvrige personene som ble innbrakt til politikammeret. Den ene av disse (Otto) blir dimittert samme kveld etter å ha blitt avhørt, mens den andre - «Stepper'n» - først løslates om aftenen den påfølgende dag. Julaften og første juledag avhøres videre enkelte personer som kunne tenkes å ha opplysninger om Lilands og «Stepper'ns» bevegelser den 23. og 24. desember.

«Stepper'n» avhøres på nytt om aftenen den 25. desember. I flg. politirapporten skjer dette som vitne. Etter avhøret blir han dimittert. Liland holdes fortsatt i politiets arrest og fremstilles for varetektsfengsling lørdag den 27. desember 1969, hvoretter forhørsretten beslutter ham fengslet. Etter dette sitter Liland varetektsfengslet frem til dommen i Eidsivating lagmannsrett 3. juli 1970.

Med bakgrunn i de opplysninger som forelå fra medisinsk hold om drapstidspunktet, arbeidet etterforskningsledelsen fra først av ut fra den teori at drapene var begått den 23. eller natt til 24. desember. De opplysninger som fremkom under obduksjonen av de avdøde den 27. desember - inntatt i skriftlige rapporter av samme dag - ga ikke etterforskningsledelsen tilstrekkelig grunn til å endre denne oppfatning. På denne bakgrunn gikk politiet gjennom media ut med etterlysning av vitner som i det aktuelle tidsrom hadde iakttatt noen form for aktivitet på eller rundt åstedet. Således kunne man i Fredrikstad Blad for 29. desember 1969 i et stort oppslag om dobbeltdrapet lese at politiet regnet med at det var begått mellom kl. 19.30 lille julaften og kl. 02.00 natt til julaften. Under overskriften «vitner søkes» ble opplyst at politiet først og fremst var interessert i «vitner som kan ha sett personer gå inn eller fra hybelen mellom kl. 18.00 lille julaften, og frem til klokken 01 og 02 om natten». Under egen overskrift i VG hvor politiet ba om publikums hjelp, ble «fotgjengere eller bilister som passerte Glemmenveien 73 i tiden klokken 18 23. desember til klokken 08 24. desember» bedt om å melde fra «hvis man har sett eller hørt noe som kan ha interesse for politiets etterforskning.»

Frem til nyttår 1969/70 ble det foretatt avhør av en lang rekke vitner. Således inneholder politiets underdokumentliste for vitneforklaringer (dok VI) til sammen 34 rapporter fra denne perioden. Mange av rapportene inneholder avhør av flere personer. I tillegg finner man i dette tidsrom en del avhør som er dokumentført under hoveddokument 0. Dette innebærer at avhøret etter etterforskningsledelsens oppfatning ikke inneholdt opplysninger av interesse for den videre etterforskning. Etterforskerne fra kriminalpolitisentralens etterforskningsgruppe fortsatte sitt arbeide i første halvdel av januar, men nå med bare to etterforskere på plass i enkelte av ukens dager. Fra da av er avhørene mer sporadiske.

Liland ble avhørt den 24. desember 1969 og så på nytt den 26. desember. Også senere under etterforskningen ble han avhørt flere ganger. De nye forklaringer som han etter hvert avga, stemte i stor grad overens med hva han tidligere hadde forklart. De gikk i korthet ut på at han var på et siste, meget kortvarig besøk hos John Larsen i Glemmengt 73 mandag den 22. desember mellom kl. 20.00 og kl. 21.00. Da han forlot Larsens bopel virket både Larsen og Johansen overstadig beruset, samtidig som de klaget over at de hadde fått «Hong-kong-influensa», noe som mange i distriktet var plaget med på den tid. Formålet med besøket var å hente noen tabletter som han hadde glemt å ta med seg da han sammen med andre hadde vært hos Larsen og Johansen i Glemmengt 73 samme dag frem til ca kl. 16.00. Denne opplysning må ses på bakgrunn av at Liland over en tid hadde bodd hos Larsen frem til 20. desember 1969. Da flyttet han over til en hybel i Tobiasstredet, ca en kilometer unna, i retning Fredrikstad sentrum. Liland hadde senere forsøkt å besøke Larsen både den 23. og 24. desember, men ved alle anledninger fant han døren stengt. Da han ble pågrepet om formiddagen den 24. desember, var han på veg til Glemmengt 73 for å gjøre et nytt forsøk.

I første halvdel av mars 1970 kan det se ut til at politiet begynner å tvile på om drapene kunne være begått i det tidsrom som man frem til da særlig hadde konsentrert seg om, altså den 23. eller natt til den 24. desember. Interessen konsentreres nå om den forutgående dag, mandag den 22. desember. En rekke av de vitner som tidligere hadde forklart at de hadde iakttatt Larsen og/eller Johansen den 23. desember, eller hadde registrert aktivitet på åstedet denne dagen eller natt til 24. desember, ble derfor avhørt på nytt. I disse avhørene ble det lagt vekt på å få frem om vitnenes iakttakelser virkelig var gjort den 23./24. desember, eller om de skrev seg fra den forutgående dagen.

Politiets oppfatning om gjerningstidspunktet kommer klart til uttrykk i den siktelse som ble utferdiget mot Liland. I den opprinnelige siktelsen, skrevet før den første varetektsfengslingen 27. desember 1969, er tidspunktet angitt til «en gang i tidsrommet tirsdag den 23. desember 1969 kl. 22.00 til påfølgende natt kl. 02.00». I påtegning til Fredrikstad forhørsrett den 7. april 1970 i forbindelse med begjæring om åpning av rettslig forundersøkelse, vises det fortsatt til den opprinnelige siktelsen, dog med «den endring at tidspunktet for handlingen kan ha skjedd så tidlig som mandag den 22. desember 1969 etter kl. 15.00».

3.2 Nærmere om politiets tekniske etterforskning

3.2.1 Oversikt

Som nevnt foran under punkt 3.1, rykket det ut to tjenestemenn fra Kripos' laboratorieavdeling og to fra fingeravtrykksavdelingen umiddelbart etter at man mottok varsel om drapene. Åstedsundersøkelse ble påbegynt den 24. desember 1969 noe etter kl. 14.30. Fredrikstad politikammer hadde da på forhånd sørget for nødvendig avsperring av åstedet. Men i alle fall legen hadde vært til stede innen kriminalpolitisentralens folk ankom, i forbindelse med undersøkelse av de to ofrene.

Allerede den 24. desember utarbeider politiavdelingssjef Jahrmann den første, skriftlige rapporten om åstedet. Den gir en kort beskrivelse av det rommet der de to døde ble funnet, samt av møblering og inventar/løsøre. Videre beskrives hvor de to ofrene lå, deres påkledning og synlige skader.

Den 26. desember 1969 foreligger en foreløpig meddelelse fra Kripos' fingeravtrykksavdeling om at man hadde identifisert diverse av de fingeravtrykksom var sikret på åstedet. Noen av avtrykkene stammet fra Liland (på tomflasker, på vegg over divan og på dør til koksrom). Ett av avtrykkene stammet fra ett av ofrene (Johansen), mens andre avtrykk kom fra enkelte andre navngitte personer i miljøet rundt de to drepte.

Sammen med en renovasjonsarbeider ble det den 29. desember foretatt en grundig undersøkelse av søppelsekkenei Glemmengt 73. Rapport av samme dato konkluderte med at det ikke ble funnet noe av interesse for saken, «bare vanlig søppel».

Det ble innhentet rapporter om væreti området i tidsrommet fra 22. til 25. desember 1969. Målestasjonene befant seg vel en mil unna åstedet. I hele denne perioden hadde det vært noen få kuldegrader. Om morgenen den 22. desember ble det fra stasjonen på Kalnes rapportert om en snødybde på 1 cm. Om morgenen den 23. desember ble snødybden målt til 2 cm. I løpet av den foregående aften og natt var det kommet 1,8 mm nedbør i form av snø. Om morgenen den 24. desember ble det rapportert om snødybde på 6 cm og om 4,5 mm nedbør i form av snø den foregående dag og om natten. Om morgenen den 25. desember ble snødybden målt til 7 cm. Det hadde falt 1 mm nedbør i form av snø i løpet av julaften, antakelig julaftens formiddag. Utvalget antar at de angitte nedbørsmengder gjelder snø omregnet til vann.

Fra den 31. desember 1969 foreligger en rapport fra de to etterforskerne ved Kripos' fingeravtrykksavdeling hvor det blir beskrevet i alt 17 identifiserte fingeravtrykk. 10 av disse skriver seg fra Liland (to på taburettben og videre på eksportølflaske, vegg over divan, vegg mellom brannmur og dør, dør, dør til koksrom, vegg til koksrom, to brennevinsflasker samt underside av askebeger). De øvrige avtrykk stammet fra de to ofrene og fra ulike navngitte personer i miljøet rundt de to drepte. Ytterligere tre funn, ett fra Liland og to fra navngitte personer i miljøet rapporteres i løpet av de første dager i januar 1970.

En konvolutt funnet på åstedet, påført en liste over diverse dagligvarer, ble sammen med skriftprøverfra Liland undersøkt av to skriftsakkyndige fra kriminalpolitisentralen. I rapport av 20. februar 1970 fra politibetjentene Berglia og Holmen konkluderes med at det er «overveiende sannsynlig at skriften på den omstridte «handlelappen» er utført av Per Kristian Liland». Foranledningen til undersøkelsen var at Liland i avhør bestred å ha skrevet på konvolutten.

Den foreløpige åstedsrapportenble etterfulgt av en 14 siders rapport utarbeidet av politibetjentene Hageløkken og Restad. Denne rapporten er datert 14. april 1970 og er ledsaget av kartutsnitt, riss av åstedet og diverse fotografier. Rapporten inneholder innledningsvis en detaljert beskrivelse av åstedet. Det gis her en relativt grundig beskrivelse av dører og vinduer samt en kjellerlem, hvor det samtidig ved funn av støv i trappa under lemmen og i spalten mellom lemmen og gulvet påvises at lemmen ikke kunne ha vært benyttet «i den senere tid». Det nevnes at det var fortrekksgardiner foran de to vinduene, og at det foran nedre del av vinduet på sørveggen (ved den divanen der Johansen ble funnet) var et plastforheng. Det nevnes særskilt at glasset i det høyre vinduet i den 2-felts inngangsdøren manglet. På innsiden var begge vinduene i døra dekket med en lem. Deretter gis i rapporten en beskrivelse av de to avdøde, hvor og hvorledes de lå og ofrenes påkledning. Videre gis en relativt detaljert redegjørelse for det blod som ble funnet rundt de to avdøde og ellers i rommet, fra store blodansamlinger og til små flekker fra blodsprut eller -drypp. Endelig beskrives en del skader i maling og treverk.

Så følger i rapporten en redegjørelse for forskjellige gjenstandersom ble funnet i rommet. Dette gjelder bl.a. en øks som var en del tilsølt med blod. Det bemerkes at det ikke synes «å være noe i veien for at denne øksa er det benyttede drapsredskapet» og at annen passende gjenstand ikke ble funnet på åstedet. Av gjenstander ellers kan fra rapporten nevnes en brun venstre herrehanske, noe tilsølt med blod (se nærmere nedenfor under pkt. 3.2.6), og et gebiss for overkjeve. En plastbærepose inneholdt diverse matvarer. Det ble også funnet diverse tomme brennevins-, øl-, kvistlakk- og mineralvannsflasker, hvorav noen ble sikret for fingeravtrykksundersøkelse. Funn av en matrekvisisjon i Larsens bukselomme behandles nedenfor under pkt. 3.2.8.

Avslutningsvis i rapporten av 14. april 1970 listes opp sikret materiale fra åstedet (27 punkter, derunder diverse prøver av blod), fra avdøde John Larsen (15 punkter), fra avdøde Håkon Johansen (12 punkter) og fra siktede Liland (10 punkter). Disse sistnevnte 10 punkter gjaldt dels materiale fra Lilands person (blod, hår og negleavskrap) og dels gjenstander, fortrinnsvis klær, som befant seg på Lilands hybel. I dette materiale finner man også en høyre herrehanske, beslaglagt i kartong som Lilands ektefelle hadde innlevert til oppbevaring på Fredrikstad jernbanestasjon. Deretter følger en nærmere beskrivelse av hvert enkelt punkt. Av beskrivelsen fremgår at materiale av ulike karakter er videresendt Rettsmedisinsk Institutt for nærmere undersøkelse. Således var blodprøver sendt dels for blodtypebestemmelse og dels for bestemmelse av alkoholkonsentrasjon. Hår fra en kam i innerlommen på en jakke samt hår funnet i hendene på Larsen ble sendt til instituttet for nærmere undersøkelse, og negleavskrap fra Liland ble sendt instituttet for undersøkelse med henblikk på å påvise eventuelle blodforekomster. Diverse flasker og andre gjenstander ble overlevert kriminalpolitisentralens fingeravtrykksavdeling for ytterligere undersøkelser. De to nevnte hanskene ble sammenlignet, og rapporten opplyser at de ikke var par. Endelig nevnes i rapporten av 14. april 1970 en rekonstruksjon og en konfrontasjon. Rekonstruksjonenfølger rapporten som en fotomontasje. Den søker å vise «hvordan forskjellig grep på taburetten synes være tatt». Konfrontasjonenillustreres ved en fotomappe med bilder tatt den 30. januar 1970, da konfrontasjonen ble gjennomført på Viktoria Terrasse 5 i Oslo.

Den 18. juni 1970 ble det av politibetjent Restad utført et forsøki tilknytning til spor etter blodsprutsom ble funnet på kottveggen, like ovenfor Johansens hode. I rapporten fra dette forsøket er inntatt følgende konklusjon:

«Bedømt ut fra forsøksresultatene synes det etter min mening mest sannsynlig at blodspruten på kottveggen på åstedet er oppstått som følge av at Johansen er blitt tildelt ett eller flere hogg eller slag i hodet mens han lå på divanen ved søndre vegg noenlunde i den stilling han ble funnet.

På grunn av at forholdene ved forsøkene ikke kunne bli helt lik forholdene på åstedet, kan jeg imidlertid ikke helt utelukke at blodspruten kan være oppstått ved at Johansens hode er falt med noen kraft mot divanen og at blod fra lesjoner i Johansens hode er blitt slynget ut mot kottveggen.»

Den typebestemmelse av innleverte blodprøversom Rettsmedisinsk Institutt foretok, resulterte i en rapport av 13. januar 1970 (dok IV/6). Blodprøve tatt av ofrene viste at de hadde forskjellig blodtype. Larsen hadde blodtype 0 mens Johansen hadde blodtype A. Blodprøve tatt av Liland viste blodtype 0. De ulike prøver som var sikret fra åstedet, viste enten blodtype A eller blodtype 0. Blod med blodtype A ble rimeligvis funnet i nærheten av den divanen der Johansen ble funnet. Men i tillegg ble store mengder av slikt blod funnet i en blodpøl ute på gulvet, ikke så langt fra der Larsen ble funnet liggende.

Politiet sluttet ut fra dette at Johansen var blitt påført i alle fall de fleste øksehuggene mens han befant seg ute på gulvet, og at han først noe senere ble liggende på divanen.

Rapporten fra Rettsmedisinsk Institutt av 13. januar 1970 viste videre at alle blodprøver hentet fra Lilands klær og fra håndkle og putetrekk som var sikret på Lilands hybel, hadde blodtype 0. Rapporten konkluderte derfor på dette punkt med at det ikke var noe i veien for at dette blodet kunne stamme fra Liland selv.

I en tilleggsrapport av 8. april 1970 (dok VI/IX) opplyser Rettsmedisinsk Institutt at undersøkelse av to flekker på en bukse tilhørende Liland inneholdt blod av type 0. Det var således heller ikke her noe i veien for at blodet kunne stamme fra ham selv. Liland hadde i dagene før han ble pågrepet etter egne opplysninger vært plaget med neseblødninger.

Det ble også tatt prøver av blod på åstedet til bestemmelse av alkohol. Ved obduksjonen den 27. desember 1969 ble tatt blodprøve av de to ofrene. Analyse av disse prøvene viste en alkoholkonsentrasjon på hhv 2,30 promille (Larsen) og 0,01 promille (Johansen). Dette skulle vise seg å bli en observasjon som antakelig fikk stor betydning for det senere utfall av straffesaken mot Liland.

Formentlig foranlediget av at man på åstedet fant atskillig hår i Larsens hender, ble en del hårprøverinnsendt til Rettsmedisinsk Institutt for nærmere undersøkelser. Ved siden av slikt hår ble også innsendt til undersøkelse hårprøver fra Larsens hode, fra Johansens hode og fra Lilands hode. Endelig ble det også sendt inn hår fra en kam som befant seg i innerlommen på en jakke som hang på vestre vegg i Larsens rom.

Sammen med hårprøvene ble også innlevert neglesmussfra Liland «med anmodning om undersøkelse for, eventuelt art- og typebestemmelse av blod». Rettsmedisinsk Institutt konkluderte med at det var påvist spor av blod i neglesmusset. Men «blodet var så sparsomt at typebestemmelse ikke kunne utføres».

En undersøkelse av Johansens lange underbukserved Kripos' laboratorieavdeling førte til at avdelingen i rapport av 8. juni 1970 (dok IV/11) konkluderte med at det ble påvist et stort felt på høyre side av underbuksenes overdel som var gjennomtrukket av urin. På venstre side syntes det bare å være sporadiske urinflekker.

I tilknytning til denne konklusjonen bemerker utvalget at Johansen på divanen ble funnet liggende på sin høyre side.

Ytterligere undersøkelser av blodprøver er beskrevet i Rettsmedisinsk Institutts rapport av 22. juni 1970 (dok IV/12). Rapporten gjelder trefliser med blod, sikret fra veggen over hodeenden til divanen hvor Johansen ble funnet liggende. Blodet ble bestemt til Johansens blodtype (type A). Det ble videre konkludert med at hår som ble «funnet fastlimt til blodet ligner på Johansens hår».

3.2.2 Gjerningsmannens vei inn og ut

Døren inn fra gaten til Larsens rom i Glemmengt 73 hadde to låser. Det ene var et smekklås som bare kunne åpnes innenfra. Det annet var et hengelås som kunne låses utenfra. Over døren var det et topphengslet slagvindu. Da ofrene ble funnet var døren låst med smekklåset. Den ble åpnet ved at en av de tre som kom på besøk, ble løftet opp. Deretter fikk han stukket armen inn gjennom slagvinduet som ikke var lukket i underkant, og åpnet låsen fra innsiden.

I Jahrmanns første rapport om åstedet datert 24. desember 1969 heter det innledningsvis:

«Åstedet er et rom i tilbygg til Glemmengt. 73 - en eldre trebygning i to etasjer på hjørnet av Glemmengt. og Myragt. Rommet er ca. 20 kvm. stort. Det er inngangsdør fra Glemmengt. Denne er forsynt med smekklås. Rommet er sparsomt møblert. Det har ett vindu ut mot Glemmengt. og ett mot Myragt. Begge vinduer har hvite gjennomsiktige gardiner, sistnevnte dessuten noen plast for nedre del.»

I politibetjentene Hageløkken og Restads åstedsrapport av 14. april 1970 heter det følgende om dører og vinduer (side 2-3):

«Inngangsdøra er en tofelts dør med to vinduer i øvre felt, jfr. fot. 3. Glasset i det høyre av de to vinduene, sett utenfra mangler. På innsiden er vinduene i døra dekket med en lem og en plastfolie, jfr. fot. 5. Døra er sikret med en sylinderkasse smekklås. Den har også en innstukket tilholderlås som ikke synes å ha vært benyttet i den senere tid. På utsiden er det dessuten patenthaspe for hengelås. Over døra er det et topphengslet slagvindu forsynt med skyveskåte og krok.

På nordveggen er det en dør mot naboleilighet, jfr. fot. 10, men denne er avstengt og på siden mot naboleiligheten igjenkledd og tapetsert sammen med det øvrige av veggen.

Foran døra mot naboleiligheten er det kjellerlem, jfr. fot. 12. Lemmen er ca. 108 cm × ca. 88 cm og er dekket med linoleum. Fra åstedet er det via kjelleren adkomstmulighet til hovedoppgangen. Det var støv i så vel kjellertrappa som i spalten mellom lem og gulv, noe som syntes å tyde på at lemmen ikke har vært benyttet i den senere tid. Det er ett vindu på sørveggen mot Myragata og ett på østveggen mot Glemmengata. Foran begge vinduene var det fortrekksgardiner, jfr. fot. 5. Foran nedre del av vinduet på sørveggen var det dessuten ett plastforheng, jfr. fot. 6.»

Man utelukket etter dette at gjerningsmannen kunne ha kommet inn/ut av rommet gjennom den gjenkledde døren mot naboleiligheten, og også gjennom kjellerlemmen.

Det er på det rene at den ene vindusruten (tilsvarende halve vindusbredden) i vinduet på sørveggen utenfor plastforhenget var borte. Denne omstendighet er overhodet ikke nevnt i åstedsrapportene. De inneholder heller intet om resultatet av en eventuell undersøkelse av spor utenfor vinduet eller i vinduskarmen.

Utvalgetfinner at dette er en klar mangel ved rapportene. Etterforskerne var ellers opptatt av hvorledes gjerningsmannen kunne ha kommet seg inn og ut. Dette gjaldt ikke minst i tilfelle det var riktig at han noen timer etter ugjerningene skulle ha vendt tilbake til åstedet og tildelt Johansen ytterligere øksehugg. Det kan ikke godtas som forklaring på fraværet av opplysninger om manglende spor utendørs, at det ved undersøkelse hadde vist seg ikke å være slike spor. Vel er det så at det rimeligvis er en grense for hvor langt man skal gå ved å gi opplysninger om slike negative funn. Men her står vi overfor et relativt sentralt punkt i åstedsetterforskningen, hvor man åpenbart måtte regne med at det i ettertid kunne bli stilt spørsmål. Dette må ikke minst gjelde når heller ikke de fotografier som følger etterforskningsdokumentene, gir særlige opplysninger på dette punkt. Selv om fotografiene viser at plastforhenget var festet vertikalt med spiker/stift langs vinduskantene, er det vanskelig å se om det var mulig å skyve det inn i rommet så vidt meget at en person kunne smyge seg inn eller ut.

Den omstendighet at det i vitneforklaringer fremgikk at personer (bl.a. «Stepper'n») tidligere hadde kommet seg inn i rommet på denne måten, forsterker etter utvalgets oppfatning nødvendigheten av undersøkelser og skriftlig rapportering om disse forhold.

Det er likevel, slik utvalget ser det, ikke grunn til å gå ut fra at politiet ved åstedsundersøkelsen kan ha oversett disse sider ved åstedet. I så fall ville det være tale om en graverende og helt uforståelig forsømmelse.

I den forbindelse nevnes at det på et senere tidspunkt gis skriftlige opplysninger om manglende spor. I det dokumentmateriale som utvalget har fått overlevert, befinner det seg et udatert sammendrag av Liland-saken utarbeidet av Kripos. Dokumentet har overskriften S-7675/69. Det er ikke dokumentført eller underskrevet, og det lå ikke ved de offisielle etterforskningsdokumenter som utvalget har fått oversendt. Utvalget har mottatt dokumentet direkte både fra Jahrmann og Wiker. Innledningsvis angis Liland som domfelt. Dokumentet er således utarbeidet etter at straffedommen forelå sommeren 1970. I dette dokumentet heter det bl.a.:

«Vinduet mot Myragt. manglet glassrute, men hadde fortrekksgardiner. Foran nedre del av vinduet var det i tillegg festet et plastforheng. Det var overhodet ikke tegn til at noen kunne ha gått ut eller kommet inn av dette vinduet de siste dager før åstedet ble undersøkt.

Det var ikke tegn til spor i snøen utenfor. Det var ingen spor i vinduet. Plastforhengen hang på plass uten tegn til å være revet løs.»

Deretter omtales eventuelle andre adkomstmuligheter. Denne del av redegjørelsen avsluttes med en bemerkning om at man kunne «utelukke andre adkomstmuligheter til rommet enn inngangsdøren fra Glemmengt».

Utvalget bemerker til dette at det er høyst utilfredsstillende at slike opplysninger gis på dette sene tidspunkt, uten at det er mulig å dokumentere hvilke kilder det bygges på. Man vil ved å gå frem på denne måten åpne for spekulasjoner både rundt politiets etterforskningsmåte og de motiver som måtte ligge bak opplysningene. Dette synes også å ha skjedd i Liland-saken.

Det er ikke grunn til å anta at man under rettssaken i 1970 var i villrede med hensyn til den manglende glassruten. Retten gjennomførte befaring på åstedet, som stort sett hadde stått urørt og avlåst siden ugjerningene fant sted. I lagmannsrettens dom av 3. juli 1970 heter det:

«Rommet var i en meget dårlig forvaltning. Ett av vinduene manglet glass og var av den grunn dekket med fire lag plast.»

Den omstendighet at det ikke skulle ha vært spor utenfor dette vinduet, er så langt utvalget kan se ikke berørt i de prosedyreinnlegg som er gjengitt i «Julmorden i Lille Helvete», og heller ikke senere i tilknytning til den første gjenopptakelsessaken, se dog nedenfor under pkt. 6.6.3.

Utvalget konkluderer på dette punkt med at det var meget uheldig at de observasjoner som ble gjort om de forhold som er omhandlet i dette punkt, ikke på regulært vis ble nedtegnet i politiets rapporter. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at den manglende rapportering kan ha hatt innvirkning på utfallet av straffesaken mot Liland sommeren 1970.

3.2.3 Hårprøvene

Som nevnt foran under pkt. 3.2.1, ble Larsen funnet med atskillig hår i hendene. Det ble også funnet hår i en kam som befant seg i en jakke som hang på åstedet. Disse hårene ble sikret og sendt inn til Rettsmedisinsk Institutt for nærmere analyse. Samtidig ble også sikret hår fra Larsens, Johansens og Lilands hode. Også dette håret ble sendt instituttet for tilsvarende analyse. I en rapport av 3. mars 1970 gir Rettsmedisinsk Institutt en beskrivelse av de ulike prøvene. Deretter trekkes følgende konklusjon:

«Hårene fra kam (A 8 a) funnet i innerlomme på jakke fra åstedet, ser ut til å stamme fra en blond person med relativt tynne hår (35 til 55 my). Hårene har ingen påfallende likhet med Larsens, Johansens eller Lilands hår.

Hår funnet i Larsens høyre hånd ved obduksjonen ligner av farge Larsens hodehår. Hårene er korte og mangler alle rot. Mange av hårene har langstrakt, tilspisset tupp, som viser at hårene ikke har vært klippet. Det er ikke usannsynlig at hårene stammer fra Larsens hode og at de er kuttet (hugget) over. Hårene har ingen likhet med Johansens eller Lilands hår.»

Det ble ikke tatt hårprøver av andre før under den første gjenopptakelsessaken. Det synes som om politet slo seg til ro med at det ikke kunne være gjerningsmannens hår som Larsen hadde i hendene.

Etter utvalgetsoppfatning kan dette ikke sies å være kritikkverdig. Det fremgår av beskrivelsen i Rettsmedisinsk Institutts rapport av 3. mars 1970 at hårene ble funnet i en lengde fra 1 - 4 cm. Stort sett var de avskåret. Røttene var ikke til stede på noen av hårene, som alle var sterkt tilsølt med blod. Hensett til de hugg som ble påført Larsens hode, synes det for utvalget meget sannsynlig at han deretter kan ha tatt seg for med hendene og at det på den måten klebet avskårne hår til hendene hans.

Det ville etter utvalgets oppfatning vært naturlig at politiet fra først av sikret seg hår også fra «Stepper'ns» hode for tilsvarende undersøkelse. Det synes imidlertid på det rene at politiet ikke oppfattet «Stepper'n» som noen aktuell kandidat som gjerningsmann etter at han ble dimittert fra politistasjonen den 25. desember 1969 om aftenen. Berettigelsen av en slik oppfatning er vurdert nærmere nedenfor under pkt. 3.4.

For fullstendighets skyld nevnes at det ble tatt hårprøver av «Stepper'n» på et senere tidspunkt. Først ble slike prøver tatt av Ekroth under foregivende av at man skulle kamme «Stepper'ns» hår. Dernest ble tilsvarende prøver tatt av politiet i 1972 som et ledd i etterforskningen i anledning den første gjenopptakelsessaken. De sistnevnte prøver ble innsendt Rettsmedisinsk Institutt for undersøkelse. Instituttet konkluderte slik i uttalelse av 7. juli 1972:

«Sammenlignes hårprøver fra («Stepper'n») med hår fra kam funnet i jakkelomme(A8a)j.fr. erklæring av 3. mars, 1970, er det ikke sannsynlig at hårene stammer fra samme person. Hårene fra kammen er tynnere (35-55 u) enn hår fra («Stepper'n») (40-70 u), og må stamme fra en blond person, mens («Stepper'ns») hår er mørkebrune, mellombrune og korte.

Hårene i Larsens hender (B 6 og B 7) j.fr. erklæring av 3. mars 1970, må stamme fra en person som er mere gråhåret enn («Stepper'n»). Hårene mangler også stort sett marg, mens 1/3 av («Stepper'ns») hår har sammenhengende marg.

Det bør også bemerkes at hårene i Larsens hender ikke kan være nappet ut, men må være kuttet over, fordi samtlige mangler rot og er bare 1-4 cm lange.»

Når det gjelder hårene i kammen, er det forståelig at heller ikke disse foranlediget at politiet tok hårprøver av andre personer til sammenligning. Man hadde jo allerede tidlig i etterforskningen rimelig oversikt over de personer som fra tid til annet vanket hos Larsen. Det var intet ved kammen som viste at den hadde vært fremme i forbindelse med drapene. Om en undersøkelse av hårprøver fra disse personer skulle svare til håret i kammen, ville dette foreløpig ikke bringe etterforskningen videre. Derimot ville man kunne sammenholde hårene fra kammen med prøver fra eventuelle senere mistenkte utenfor miljøet rundt Larsen. Slik etterforskningen utviklet seg, ble imidlertid dette ikke aktuelt.

Avslutningsvis bemerkes at undersøkelser av hårprøver først på 1970-tallet ikke kunne resultere i tilnærmelsesvis så sikre konklusjoner som i dag, jf ny § 160 a i straffeprosessloven om opprettelse av et sentralt register og DNA-profiler, som i annet ledd nevner blod, sæd, spytt, hår og annet biologisk materiale.

3.2.4 Undersøkelse av alkoholinnhold i blod funnet på gulvet

Som nevnt under pkt. 3.2.1, ble noen av de blodprøver som ble sikret på åstedet, senere undersøkt for bestemmelse av alkohol. I rapport fra Rettsmedisinsk Institutt av 19. januar 1970 (dok IV/7) bemerkes at de tre prøver som ble levert professor Lundevall den 25. desember 1969, ikke var helt inntørkede, og at de var oppbevart i kjøleskap i relativt tette glass. Glassene som disse prøvene ble oppbevart i, var ikke fluoridpreparerte. Det ble i rapporten gitt uttrykk for at man derfor ikke kunne se bort fra muligheten for at det var dannet alkohol ved forråtnelse i prøvene under lagring.

Undersøkelse av disse prøvene viste en alkoholkonsentrasjon på hhv 0,09 promille (Johansens blodtype), 0,14 promille (Johansens blodtype) og 0,18 promille (Larsens blodtype). Prøvene var tatt hhv fra den store blodansamling på gulvteppet, fra blodansamlingen under divanen der Johansen ble funnet og fra blodansamlingen ved Larsens hode. Ytterligere to prøver av Johansens blod, ett fra hvert av de to først nevnte steder, viste en promille på 0,03 og 0,02.

Det er tilsynelatende bemerkelsesverdig at alkoholkonsentrasjonen i Larsens blod var så lav som 0,18 promille. Dette henger sammen med den omstendighet at alkoholen over en viss tid vil fordunste dersom blodet ligger fritt, utenfor kroppen. Dermed skulle det være mulig å sammenholde alkoholkonsentrasjonen i blod i og utenfor kroppen, og ut fra dette trekke slutninger om når blødningen skjedde.

Det ser imidlertid ikke ut til at man under etterforskningen har gått videre langs denne vei. Og det ble - bedømt ut fra de tilgjengelige kilder - heller ikke senere, under hovedforhandlingen eller i forbindelse med gjenopptakelsessakene, gjort resonnementer rundt fastsettelsen av gjerningstidspunktet ut fra de 0,18 promille alkoholkonsentrasjon i Larsens blod på gulvet.

Utvalgetbemerker innledningsvis at advokat Erling Moss høsten 1995 gjorde en henvendelse til Det svenska Rättsmedicinalverket, Rättsmedisinska avdelningen, Stockholm. Som svar på denne henvendelsen foreligger det et brev undertegnet av leg.läkare Thore Carlsson og professor Jovan Rajs. Brevet gjelder «vilken tolkning kan dras av analyser för alkoholbestämning gjorda i blod som hittats på golvet i närheten av en avliden persons kropp.» I brevet heter det bl.a.:

«Tolkning av analyser av delvis intorkade blodrester från, som i detta fall, en golvyta utanför kroppen torde för närvarande undandra sig på vetenskap och beprövad erfarenhet grundad bedömning. Vi kan således inte ge något svar i denna frågeställning.»

Utvalget har forelagt spørsmålet om muligheten for en slik aldersbestemmelse for Rettsmedisinsk Institutt i Oslo. Om dette skriver instituttbestyreren, prof. dr. med. Bjørnar Olaisen i brev av 18. desember 1995:

«Som kjent er etylalkohol en flyktig væske, og mer flyktig enn vannfasen i blod (der alkohol finnes oppløst). Det er derfor en alminnelig antakelse at alkoholgehalten i en blodflekk vil falle og at dette fallet vil være svært avhengig av en rekke ytre faktorer (størrelse og form av flekken, graden av inntørring, temperatur, luftfuktighet, trekk mv). Eksperimentelle studier har vist at man vanligvis etter noen få timer bare finner lave, vanskelig tolkbare konsentrasjoner av etylalkohol i blodflekker. Det bør vel her også nevnes at det kan renne/sive blod/blodvæske fra et lik i lang tid etter døden. Måling av alkoholgehalt i blodflekker er ikke noe vanlig ledd ved åstedsundersøkelser, verken for å finne ut om den som har blødd har vært alkoholpåvirket eller for å forsøke å finne ut tidsintervallet mellom blødningen og prøvetakingen. Såvidt jeg kan huske, har det i løpet av de 24 år jeg har vært ved instituttet ikke blitt benyttet en slik analyse i noen sak instituttet har hatt med å gjøre.»

Utvalget konkluderer med at det vanskelig kan ses at politiet på dette punkt forsømte seg under etterforskningen.

Det kan tilføyes at det i rapporten fra Rettsmedisinsk Institutt av 19. januar 1970 også gis uttrykk for at man hadde vurdert muligheten for om mulig å avgjøre om den alkohol som hadde vært drukket, skrev seg fra kvistlakk «som igjen skal være fremstilt av rødsprit». Om dette heter det videre i rapporten:

«Utfra de opplysninger en har fått går det frem at konsentrasjonen av denatureringsmiddelet er såpass liten at det neppe er noen mulighet til, med vårt nåværende utstyr, å påvise det. En kjenner heller ikke til hvilke eventuelle forandringer som denatureringsmiddelet gjennomgår i kroppen.»

Utvalget nøyer seg her med å konstatere at denne uttalelsen ikke gir noen grunn til å endre konklusjonen på dette punkt.

3.2.5 Kunne det vært truffet slutninger om gjerningstidspunktet ut fra at en del blod på åstedet ikke var størknet?

Det fremgår av Rettsmedisinsk Institutts rapport av 19. januar 1970 at noen av blodprøvene ikke var helt inntørket.

Jahrmanns første rapport av 24. desember 1969 inneholder ikke opplysninger om dette. I åstedsrapporten av 14. april 1970 omtales bl.a. en «blodpøl» under Larsens hode og overkropp, «løse små tørre blodkoagler» omkring Johansens ben og «stor blodansamling» på teppet. Om denne blodansamlingen heter det:

«Blodansamlingen var tildels ganske tykk - særlig i det korteste vinkelbeinet - og var da vi kom til stede ennå ikke tørr.»

I og med at man i den første fase av etterforskningen gikk ut fra at ugjerningene hadde skjedd innenfor det foregående døgn, ser det ikke ut til at politiet har lagt særlig vekt på disse omstendigheter.

Senere under etterforskningen kom politiet som tidligere nevnt til at ofrene var tildelt øksehuggene omkring ett døgn tidligere, altså henimot to døgn før at Kripos' etterforskere ankom åstedet. Det synes ikke som om det ble reist spørsmål om et så tidlig gjerningstidspunkt kunne være forenelig med de observasjoner av blodets tilstand som ble gjort den 24. desember 1969. Det kan heller ikke ses at spørsmålet senere har vært fremme under hovedforhandlingen 1970 eller under den første gjenopptakelsessaken.

Tore Sandberg har senere påpekt at ett av de bilder som ble tatt på åstedet den 24. desember 1969 - bilde nr. 31 i fotomappen, dok III/12 - er bemerkelsesverdig i denne sammenheng. Bildet er tatt av gulvet under den divanen der Johansen ble funnet. Striper langs kottveggen viser at blodet har rent ned på gulvet. Bildet er tatt slik at man i blodet på gulvet finner speilbilde både av det ene divanbenet og av vertikale blodspor på veggen. Man kan av bildet trekke den slutning at de aktuelle områder av blodet på gulvet må ha hatt en helt glatt overflate da bildet ble tatt. All den stund overflaten mister sitt glatte preg når blodet tørker, vil det kunne reises spørsmål om denne observasjonen innebærer at ugjerningene ikke kunne ha skjedd så tidlig som den 22. desember 1969.

Sandberg har ved hjelp av en svensk kriminaltekniker gjort et forsøk som ble gjengitt i et program på TV3 høsten 1995. Det ble i programmet konkludert med at blod som fløt ut på gulvet henimot to døgn før bildet ble tatt, ikke lengre hadde noen glatt overflate. Under forsøket søkte man å gjenskape de forhold mht temperatur etc. som man antok var til stede i Larsens rom i det aktuelle tidsrom.

Utvalgethar forelagt spørsmålet for Rettsmedisinsk Institutt som i svarbrev av 18. desember 1995 v/professor Olaisen uttaler:

«Slik oppgavefordelingen i dag er mellom kriminalteknikerne og rettsmedisinerne, er tolkninger med basis i lokalisering og utseende av blodflekker først og fremst et område for teknikerne, evt. for kriminalteknikere og rettsmedisinere i samarbeid. Det er derfor rimelig at spørsmålet evt. også stilles til dem. Det er opp gjennom årene blitt publisert en rekke eksperimentelle arbeider der målsettingen har vært å forsøke å etablere redskap for aldersbestemmelse av blodflekker. Hastigheten av inntørring og fargeforandringer er to av de parametere det er blitt fokusert på.

Igjen vil det være slik at de ytre forhold (størrelse og form av blodflekken, underlagets art, temperatur, luftfuktighet, trekk mv) nødvendigvis må spille en viss rolle. En del enkle «tommelfingerregler» eksisterer, men de gjelder først og fremst de første timer etter at blodet ble spilt. Mest hensiktsmessig vil det være å gjøre forsøk der man forsøker å rekonstruere forholdene på åstedet så godt man kan og så dokumentere forandringene av blodflekken.

Ut over enkle observasjoner (visuelt vurdert grad av inntørring og farge) er forsøk på aldersbestemmelse av blodflekker ikke noe vanlig ledd i åstedsundersøkelsen hos oss. Selv kan jeg ikke huske å ha deltatt i noe forsøk på å rekonstruere blodflekker i forsøk på å aldersbestemme flekken.»

Utvalget har ikke funnet det nødvendig å innhente ytterligere informasjon på dette punkt. I tillegg til de usikkerhetsfaktorer som er nevnt i brevet fra Rettsmedisinsk Institutt, påpekes den omstendighet som fremgår av det sitat fra brevet som er gjort foran under pkt. 3.2.4: Det kan renne eller sive blod/blodvæske fra et lik i lang tid etter døden.

For utvalget er ikke spørsmålet om de forhold som kan iakttas på det foran omtalte bilde, innebærer at drapene ikke kan ha skjedd den 22. desember 1969, og at den fellende dommen fra sommeren 1970 dermed er uriktig. For utvalget er spørsmålet derimot om politiet kan bebreides for ikke å ha vurdert denne omstendighet, i forbindelse med at drapsdatoen ble flyttet til 22. desember, eller på et senere tidspunkt. Spørsmålet må besvares benektende. Det kan tilføyes at det aktuelle bilde var fremlagt under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og etter hva utvalget forstår også i begge gjenopptakelsessakene. Når spørsmålet tidligere ikke har vært diskutert, skyldes det formentlig at heller ingen andre - verken aktor, forsvarer eller rettens medlemmer - har vært oppmerksom på problemstillingen. Det er derfor ingen grunn til å tro at noen bevisst har forsøkt å skjule denne kjensgjerning.

3.2.6 Undersøkelsene knyttet til den hanske som ble funnet på åstedet

Det fremgår av åstedsrapporten av 14. april 1970 at det på åstedet lå en brun venstre herrehanske på gulvet foran divanen ved søndre vegg der Johansen ble funnet liggende. Hansken var laget av brunt skinn og hadde lyst fór. Den var «noe tilsølt med blod». Det opplyses videre i rapporten at man ikke hadde funnet maken til denne hansken på åstedet. Hansken ble fotografert både slik den lå på gulvet og senere.

Hansken ble sendt Rettsmedisinsk Institutt for typebestemmelse av blod. I instituttets rapport av 13. januar 1970 (dok IV/6) opplyses at hansken er mørkere farget på baksiden, fra håndleddet og oppover, og på innsiden, dels i håndflaten og dels på fingrene. Blod ble påvist og reagerte som blod av type A (Johansens blodtype).

Det har i ettertid vært reist spørsmål om hvorfor politiet under etterforskningen i tillegg til å prøve hansken på Liland ikke også prøvde om den passet til noen av de øvrige personer i miljøet rundt Larsen. Utvalgetbemerker at man vel ikke kunne være særlig sikker på at hansken aktivt hadde vært i bruk i forbindelse med øksedrapene. Spørsmålet er drøftet med en av åstedsgranskerne - Restad - uten at det var mulig å komme frem til noen særlig sikker konklusjon. Under enhver omstendighet befant det seg diverse klesplagg hengende og liggende rundt i Larsens rom, både hans egne og andres. Hansken behøvde således ikke ha noe med gjerningsmannen å gjøre.

3.2.7 Tolking av fingeravtrykk på en taburett

Av åstedsrapporten datert 14. april 1970 (dok III/10) fremgår at Larsens rom bl.a. var møblert med to taburetter. Da man ankom åstedet, sto den ene plassert ved det bordet som sto midt i rommet. Den andre lå hvelvet med setet mot gulvet like i utkanten av den store blodpølen. Om blodsporene på denne taburetten heter det på side 6 i rapporten:

«På undersiden av plata på taburetten, på sargen og det ene beinet var det et stort antall - over 150 - små blodflekker tilsynelatende påført som sprut. Slik taburetten lå da vi kom til stede, synes blodet å være påført ved sprut i retning fra nevnte store blodansamlingen på teppet.»

Denne taburetten ble undersøkt med henblikk på å påvise fingeravtrykk. Det fremgår av rapporten fra Kripos' fingeravtrykksundersøkelse datert 31. desember 1969 (dok III/5/1) at det i alt ble funnet fire fingeravtrykk, fordelt med to avtrykk på to ben som sto diametralt overfor hverandre. Begge avtrykkene på det ene benet skrev seg fra Liland. Om det ene (fra venstre pekefinger) er i rapporten bemerket at «det sitter slik det ville falle naturlig å avsette det med taburetten i «opp-ned-stilling».»

Det annet (fra høyre ringfinger) var avsatt «slik det ville falle naturlig å avsette det med taburetten i «riktig» stilling». På det diagonalt motstående ben ble det funnet avtrykk fra Larsens høyre ringfinger, satt slik det ville falle naturlig med taburetten i «opp-ned-stilling». Det annet avtrykk - også av høyre ringfinger - var fra en navngitt person i miljøet rundt Larsen. Dette avtrykket satt i flg. rapporten slik det ville falle naturlig med taburettet i «riktig» stilling. Det var allerede på det tidspunkt rapporten ble skrevet på det rene at vedkommende person, bl.a. sammen med Liland, hadde vært på besøk hos Larsen den 22. desember 1969 frem til i 16-17-tiden.

Situasjonen som kunne ha foranlediget de fingeravtrykk der taburetten var snudd på hodet, ble av politiet illustrert ved en rekonstruksjon som viste hvorledes hendene fra to personer holdt rundt diagonale ben fra hver sin side. Rekonstruksjonen ble fotografert (foto 73 og 74) og gitt følgende tekst:

«Demonstrasjon over hvordan to andre grep på den hvelvede taburetten synes å være tatt. Som det sees er det ett høyrehånds og ett venstrehåndsgrep. Fingeravtrykkene i høyrehåndsgrepet er identifisert som avsatt av John Olaf Larsen. Fingeravtrykkene i venstrehåndsgrepet er identifisert som avsatt av Per Kristian Liland.»

Disse bildene ble forevist under hovedforhandlingen sommeren 1970.

Sandberg har i sin bok i 1992 påpekt at tilsvarende fingeravtrykk kan avsettes på samme måte rett og slett ved dagligdags flytting av stolen, når en person sitter på den og fra denne posisjon med høyre eller venstre hånd griper rundt det ene benet. Dette forhindrer imidlertid ikke at påtalemyndigheten påpekte en mulig faktisk situasjon i forbindelse med fingeravtrykkene som man fant interessant. At avtrykkene også kunne ha blitt avsatt uavhengig av hverandre, var en annen mulighet som selvfølgelig også var til stede.

3.2.8 Rekvisisjonen i Larsens lomme

Som nevnt foran under pkt.3.2.1 fremgår det av politibetjentene Hageløkken og Restads åstedsrapport av 14. april 1970 at det i Larsens baklomme ble funnet en matrekvisisjon. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969.

På det tidspunkt den endelige åstedsrapporten er datert - altså 14. april 1970 - ble saken etterforsket med sikte på å klarlegge om drapene var blitt begått allerede den 22. desember 1969. Som tidligere nevnt ble 22. desember senere benyttet i tiltalebeslutningen mot Liland.

Politiet/påtalemyndigheten var åpenbart ikke oppmerksom på at den angitte dato på rekvisisjonen dermed ble bemerkelsesverdig. Under hovedforhandlingen i juni/juli 1970 ser det ikke ut til at noen har vært klar over dette. Den originale rekvisisjonen ble ikke fremlagt som bevis i saken, og åstedsrapporten ble, i overensstemmelse med gjeldende prosessregler, ikke fremlagt for lagmannsretten. På et langt senere tidspunkt er det reist spørsmål om dateringen på rekvisisjonen representerer et klart bevis for at dommen over Liland sommeren 1970 er uriktig. Det er ikke utvalgets oppgave å trekke noen konklusjon på dette punkt. Det sentrale spørsmål for utvalget er i hvilken grad det rundt denne omstendighet kan reises kritikk mot politi/påtalemyndighet.

Den originale rekvisisjon har ikke latt seg fremskaffe etter at spørsmålet ble brakt på bane. I forbindelse med den andre gjenopptakelsessaken mot Liland, ba statsadvokatene i Eidsivating i påtegning av 2. juli 1993 til Fredrikstad politikammer om at rekvisisjonen - dersom den fortsatt eksisterte - ble vedlagt saken. I motsatt fall ble det bedt undersøkt om sosialkontoret hadde oppbevart gjenpart eller på annen måte kunne gi opplysninger. Det foreligger deretter en rapport fra politibetjent Geir Kristiansen ved Fredrikstad politikammer av 29. september 1993 hvor det opplyses at man har vært i kontakt med sosialkontoret flere ganger etter at statsadvokatens forespørsel forelå. Sosialkontoret hadde i mellomtiden gjort undersøkelser, bl.a. i sine arkiver, uten å finne noen gjenpart. Også politiet hadde deltatt i gjennomgang av arkivkasser lagret på et nærmere angitt sted i Fredrikstad. Rapporten ble avsluttet med en opplysning om at kommunen ville søke videre. Noen gjenpart er imidlertid ikke funnet.

Daværende politibetjent Restad er av statsadvokatene i Eidsivating den 1. oktober 1993 bedt om å opplyse om dateringen i hans åstedsrapport av 14. april 1970 er en feilskrift eller ikke. Restad opplyser i sitt svar av 11. oktober 1993 at han i overvær av en tjenestemann fra kriminalpolitisentralen har gått gjennom kriminalpolitisentralens arkivbokser i den aktuelle sak. Under dette fant han sine egne håndskrevne notater om det beslaglagte materialet. Notatene gir tildels mer uttømmende opplysninger enn det han hadde funnet nødvendig å ta med i rapporten av 14. april 1970. I notatene er den aktuelle rekvisisjonen nummerert 121031, og det er notert at rekvisisjonen er utstedt den 22. desember 1969. Restad opplyser videre at han i arkivboksen også fant en kopi av et gjennomslag av den maskinskrevne rapporten av 14. april 1970. Nummeret på rekvisisjonen var der angitt til 121013, men dette var satt en strek over og med blyant rettet til 121031. På samme måte var datoen 23. desember rettet til 22. desember. Ut fra håndskriften fant Restad grunn til å anta at rettelsene var foretatt av ham. Han bemerker avslutningsvis i redegjørelsen av 11. oktober 1993 at den aktuelle uoverensstemmelse må skyldes en beklagelig skrivefeil som ikke er blitt rettet opp.

Restad har overfor utvalget forklart seg i overensstemmelse med dette. Han har forevist de notater som ligger til grunn for åstedsrapporten av 14. april 1970. Under beslag B 3 b er anført:

«Rekvisisjon nr 121031 til Domus pålydende kr. 65,-, leveres til John O. Larsen, utstedt 22/12-69 av Fredrikstad kommune. Sosialkontor. Underskrift Ivar Johansen. Litt blodig. Leveres E-gr.»

En kopi av denne siden av notatene følger utvalgets dokumenter.

Restad har også forevist den foran nevnte kopi av gjennomslag av den maskinskrevne rapporten av 14. april 1970 som var påført de håndskrevne rettelsene. Utvalget kunne registrere at dette dokumentet også var påført en annen rettelse som heller ikke var gjennomført i den endelige versjonen av rapporten.

Utvalgetfinner etter dette at det ikke er grunnlag for å anta at rekvisisjonen kan ha vært datert 23. desember 1969. Denne konklusjonen støttes også av et par andre saksdokumenter fra etterforskningen i 1969. I rapport fra politibetjent Aanestad av 30. desember 1969 (dok V/4) gjøres rede for hennes undersøkelser rundt offeret John Larsen. Under avsnittet om opplysninger fra Fredrikstad sosialkontor er skrevet at Larsen i flere år bl.a. hadde fått fast ukentlig matbidrag på kr. 65,-, og at han siste gang var på sosialkontoret den 22. desember 1969 mellom kl.10.00 og 12.00. Han fikk da bl.a. en matrekvisisjon på kr. 65,-. Rapportskriveren bemerker avslutningsvis at «ovennevnte matrekvisisjon til John Olaf Larsen ble funnet i hans h. baklomme ved undersøkelse av hans klær». I rapport av samme dato vedrørende Håkon Johansen (dok V/5) gis tilsvarende opplysninger om ukentlige matbidrag til ham. Det opplyses at Johansen siste gang var på sosialkontoret mandag 22. desember 1969. Han kom da kort tid etter at John Olaf Larsen hadde vært der. Han fikk da en matrekvisisjon på kr. 40,- som senere ble funnet i hans lommebok.

Matrekvisisjonene er ikke dokumentført som egne dokumenter i politiets etterforskningsdokumenter. Larsens rekvisisjon er som nevnt omtalt i dok V/4, hvor det avslutningsvis opplyses at sosialassistent Ivar Johansen ved Fredrikstad sosialkontor er blitt underrettet om at rekvisisjonen var kommet til rette, og at den følger saken. Tilsvarende bemerkning fremkommer avslutningsvis i rapporten vedrørende Håkon Johansen (dok V/5).

Det synes på det rene at rekvisisjonen fortsatt befant seg i Larsens bukselomme da likene ble undersøkt ved Rettsmedisinsk Institutt den 25. og 27. desember 1969. Således heter det i obduksjonsrapporten vedrørende Larsen:

«I venstre baklomme i buksen finnes en sammenkrøllet 100 kr seddel, i h. baklomme finnes en kam og en matrekvisisjon utstedt av Fredrikstad kommune.»

De to matrekvisisjonene er nå ikke til stede i saksdokumentene. Rettsboken fra hovedforhandlingen i 1970 viser at rekvisisjonene den gang ikke ble lagt frem for retten som bevis. Når de ikke lengre befant seg i saksdokumentene da de ble etterlyst i forbindelse med den andre gjenopptakelsessaken, kan det skyldes at det da var tale om en over 20 år gammel sak, hvor dokumentene gjennom årene hadde vært håndtert av et stort antall personer og på ulike steder. Man hadde vært spart for spekulasjoner både om datoen og rekvisisjonens skjebne dersom de fortsatt hadde vært på plass. Ut over dette foranlediger ikke disse manglende saksdokumenter noen bemerkninger fra utvalgets side.

3.2.9 Romtemperaturen

Flere av de prosesser som settes i gang ved en persons død påvirkes av den temperatur som omgivelsene har. Det samme er for så vidt også tilfelle med det som skjer med blod som ligger åpent, jf pkt. 3.2.4 og 3.2.5 foran.

Når det gjelder temperaturens innvirkning på utvikling og varighet av dødsstivhet, vises til de senere bemerkninger under pkt. 4.7.4. I tillegg kommer at reduksjonen i den dødes kroppstemperatur selvfølgelig bl.a. vil være avhengig av omgivelsenes temperatur, jf senere under pkt. 4.7.2.

Til tross for dette inneholder beklageligvis ingen av politiets rapporter opplysninger om romtemperaturen. Det var to ovner i rommet. Det er opplyst at vedovnen var kald. Om det samme også var tilfelle med en elektrisk ovn, gis det imidlertid ingen opplysninger om.

Noen rutiner for skriving av rapporter på dette punkt eksisterte etter det opplyste ikke. Utvalgetnøyer seg med å bemerke at det i et slikt tilfelle burde vært gitt opplysninger om romtemperatur/varmekilder. Dette på grunn av de medisinske undersøkelser og vurderinger som gjøres ved forsøk på fastsettelse av et dødstidspunkt.

3.3 Den taktiske etterforskning

3.3.1 Oversikt

Politiets taktiske etterforskning - avhør, rundspørringer, undersøkelser av ikke-teknisk art osv - ble i stor grad gjennomført av tjenestemenn fra Kripos' etterforskningsgruppe og for en del også av etterforskere fra Fredrikstad politikammers kriminalavdeling. De skrevne rapportene utgjør et meget stort materiale, både i antall og i omfang. Således inneholder underdokumentlisten for vitneforklaringer - etterforskningsdokumentenes dok VI - 67 nummer. En del av disse dok. nr. inneholder flere avhør, både av det samme vitnet og av flere forskjellige vitner. I tillegg kommer i alt 34 rapporter som under etterforskningen ble rubrisert i gruppe 0. Også disse inneholder til dels avhør av flere personer. Enkelte av de nevnte rapporter inneholder opplysninger om rundspørringer og om ulike undersøkelser fra politiets side.

Utvalget vil her under pkt. 3.3 gi en nærmere redegjørelse og vurdering av politiets taktiske etterforskning i øksedrapsaken. Den delen av denne etterforskningen som gjaldt «Stepper'n», er skilt ut til egen redegjørelse og vurdering nedenfor under pkt. 3.4.

Som tidligere nevnt startet den taktiske etterforskningen med en rundspørring den 24. desember 1969. Rapport utarbeidet samme dag viser at en lokal tjenestemann da hadde vært i kontakt med i alt tre av beboerne i det huset der ugjerningene hadde skjedd, Glemmengt 73, ett vitne i nabohuset samt to personer i det hus der Liland hadde sin hybel, Tobiasstredet 1. Dette viser at Liland allerede helt fra først av var mistenkt. Fra et ektepar bosatt vegg i vegg med Larsen, mottok etterforskerne allerede på dette tidlige tidspunkt den opplysning at man «ved midnatt» natt til 24. desember hadde hørt noen som ynket seg inne fra dette rommet. Man hadde ellers ikke merket noe uvanlig fra Larsens rom i forveien. En mann i nabohuset hadde hørt noen rope samme morgen ca kl. 05.30.

En annen rundspørring ved en av Kripos' etterforskere, som ble påbegynt den 24. desember kl. 14.40, omfattet i alt 22 personer i husene omkring drapsstedet. Også denne rundspørringen ga holdepunkter for når drapene kunne være begått. Således ble det gitt uttalelser om iakttakelser den 23. desember. Da var det hørt stemmer inne hos Larsen ca kl. 19.00, det var lys hos Larsen til langt på kveld, men stille og mørkt ca kl. 23.30, Larsen hadde låst seg inn i leiligheten denne ettermiddagen og «Stepper'n» var iakttatt kl. 04.00 natt til julaften gående «i retning Glemmengaten».

Avhør av en del av de personer som pleide å vanke hos Larsen i Glemmengt 73, brakte for dagen at det den 22. desember fra formiddagen og videre ut over dagen hadde vært fest hos Larsen med flere deltakere. Ved denne anledning ble det bl.a. drukket kvistlakk. Også Liland hadde da vært til stede. Det kom videre frem at Liland hadde åpnet døren i Glemmengt 73 hos Larsen da en annen som tilhørte samme miljø, Willy, banket på samme dag litt etter kl. 20.00. Willy slapp ikke inn fordi Liland fortalte at «det var sykdom der inne». Willy slo deretter følge med Liland og overnattet på Lilands hybel.

Det kom i løpet av de første dagene frem at ingen i miljøet rundt Larsen kunne fortelle noe om besøk inne hos Larsen i Glemmengt 73 den 23. desember, og ingen av disse personer kunne heller bekrefte at de hadde sett eller hatt noen kontakt med drapsofrene denne dagen.

Ved nærmere avhør av naboer i julen og mellomjulen fikk politiet bekreftet at det hadde vært aktivitet på og ved åstedet også tirsdag den 23. desember. Disse vitnene er senere av og til benevnt «tirsdagsvitnene», også i denne granskningsrapporten. Utvalget finner det i det følgende riktig å gi et konsentrat av de vesentligste opplysninger i den forbindelse. Den nummerering av vitnene som foretas, er utvalgets egen.

Vitne nr. 1, forklaring 25.12.69: Vitnet gikk forbi Larsens dør 23.12. ca kl. 18.45 etter kjøp av julegaver i sentrum. Larsen står i døråpningen og vil ut, blir holdt igjen av Johansen og Liland som står bak. Senere, ca kl. 20.30, bråk i gaten utenfor Glemmengt 73, høylytt krangel (dok VI/10).

Vitne nr. 2, forklaring 25.12.69: Vitnet så Larsen siste gang 23.12. litt før kl. 14.30, like før hun skulle gå sin avisrute. Han var da i bakgården i Glemmengt 73 og tømte søppel (dok VI/11).

Vitne nr. 3, forklaring 25.12.69: Vitnet tok buss den 23.12. kl. 22.00 for å påbegynne nattskift. Han ble stående utenfor Glemmengt 73 og hørte tydelige stemmer - deriblant Larsens - fra Larsens rom (dok VI/12).

Vitne nr. 4, forklaring 25.12.69: Vitnet syklet hjemmefra den 23.12. ca kl. 15.00 for å hente aviser til avisruten. Hun trillet sykkelen i bakken opp forbi Glemmengt 73. Døren til Larsens hybel ble da revet opp, en mann forsøkte å komme ut, men ble holdt tilbake av en annen. En tredje mann - antakelig Larsen - satt inne på gulvet (dok VI/13).

Vitne nr. 5, forklaring 26.12.69: Vitnet gikk forbi Glemmengt 73 den 23.12. ca kl 15.10, umiddelbart etter arbeidstidens slutt. Liland står da på trappen utenfor Larsens dør, går deretter ned av trappen og i retning sentrum (dok VI/15).

Vitne nr. 6, forklaring 26.12.69: Vitnet bor i Glemmengt 76 og reiste hjemmefra med bil den 23.12. ca kl 17.10. I det hun passerer Glemmengt 73 er Larsen i ferd med å låse seg inn i leiligheten. Iakttagelsen måtte ha skjedd den 23.12., fordi vitnet hadde sin yngre søster med i bilen, hva hun ellers ikke pleide (dok VI/15).

Vitne nr. 7, forklaring 26.12.69: Den 23.12. om kvelden var det folk hos Larsen. Hun hørte samtale mellom antakelig berusede personer, men ikke bråk. Over midnatt - kl 02-03 - hørte hun gjennom veggen ynking fra Larsens rom. Hun snakket ved anledningen med sin ektefelle om dette, og også ektefellen hørte ynkingen. Ektefellen bekrefter dette i sin forklaring (dok VI/15).

Vitne nr. 8, forklaring 26.12.69: Vitnet kjører den 23.12. ca kl 13.30 forbi åstedet med personbil. Det kommer da en mann i «full fart ut fra Larsens dør» og faller deretter overende. Vitnet registrerer at dette er Liland. Larsen står da i døråpningen (dok VI/16).

Vitne nr. 9, forklaring 28.12.69: Vitnet hører fra sin bolig i nabohuset et langt skrik fra en mann om morgenen den 24.12. ca kl 05.30. Vitnet så da på klokken. Han trodde skriket kom fra Glemmengt 73 (dok VI/23).

Vitne nr. 10, forklaring 28.12.69: Vitnet så den 23.12 rundt kl. 13.00 fra sitt kjøkkenvindu i Glemmengt 73 Larsen og Johansen komme gående fra sentrum. Ikke bråk eller noe uvanlig i huset denne dagen eller natt til 24.12. (dok VI/24).

Vitne nr. 1, ny forklaring 29.12.69: Bekrefter iakttagelsen den 23.12. ca kl 18.45. Hun hadde også observert både Larsen og Liland tidligere på dagen. Vitnet gikk tidlig til sengs denne dag. Pga bråk sto hun opp ca kl 22.30, tok på seg morgenkåpe og gikk ut gjennom porten i Glemmengt 73. Det var lys hos Larsen og høyrøstet banning. Hun kunne høre Larsens stemme. Våknet også rundt kl 05.00 natt til julaften av høyrøstet banning og hyling, dels fra gaten, dels fra Larsens rom. Julaftens morgen kl 07.45 ser vitnet Liland komme ut fra toilettet i bakgården i Glemmengt 73 (dok VI/24).

Vitne nr. 11, forklaring 29.12.69: Vitnet var 23.12. på besøk hos sin tante i Glemmengt 73. Hun hørte om aftenen stemmer som kom fra det tilbygget der Larsen bodde. Det stilnet av rundt kl 22.00 - 22.30. Det var stille og mørkt hos Larsen da hun gikk ca kl 01.00 (dok VI/24).

Vitne nr. 12, forklaring 29.12.69: Vitnet gikk forbi Glemmengt 73 den 23.12. ca kl 20.30. Han så da en av personene fra Larsens miljø gå inn gjennom døra hos Larsen. Det blir ved avhør av vitnets arbeidsgiver bekreftet at denne iakttakelsen skrev seg fra den 23.12. og ikke en tidligere dag (dok VI/28).

Vitne nr. 7, ny forklaring 29.12.69: Vitnet beskriver et kraftig bråk inne hos Larsen med kraftige dunk i veggen den 22.12. fra ca kl 16.00 og et par timer utover. Den påfølgende dag hørte hun stemmer fra Larsens rom, men ikke bråk. Vitnet gjentar at hun hørte noen som ynket seg på den andre siden av veggen natt til 24.12. Vitnets 15-årige barnebarn forklarer 30.12. at han ikke kan huske at besteforeldrene nevnte noe om bråk aftenen forut da han kom på besøk hos dem den 23.12. Derimot fikk han den 24.12. av bestemoren fortalt at det om aftenen den 23.12. hadde vært kraftig slagsmål hos Larsen, og at noen senere på natta hadde ynket seg (dok VI /29 og VI/34).

Vitne nr. 13, forklaring 30.12.69: Vitnet hadde sammen med sin ektefelle vært på julehandel på Domus den 23.12. og passerte åstedet på hjemtur noe etter kl 19.00. Larsens rom var godt opplyst og han hørte stemmer derfra - en høyrøstet diskusjon i fylla (dok VI/33).

Den 5. januar 1970 foretas en rundspørring blant beboere i den tilstøtende Myragata. Av den rapport som Jahrmann utarbeider (dok 0/11) fremgår at det fortsatt kun blir spurt om aktivitet den 23. og 24. desember. En annen rundspørring samme dag blant andre beboere i nabolaget gjelder det samme tidsrom. Fra rundspørringen kan nevnes:

Vitne nr. 14, forklaring den 5.1.70: Vitnet passerte åstedet tidlig om morgenen, enten lillejulaften eller julaften, og da hørte han snorking inne fra Larsens rom (dok 0/12).

I en tredje «utvidet rundspørring i Glemmengt. nord for åstedet» samme dag blir det innledningsvis poengtert at «de oppsøkte personer blei spesielt forespurt om de den 23.12.69 eller 24.12.69 om morgenen hadde passert åstedet og eventuelt hørt eller iakttatt noe av interesse for saka». Fra denne rundspørringen nevnes:

Vitne nr. 15, forklaring 5.1.70: Vitnet passerte åstedet i bil den 23.12. ca kl 19.50. Vitnet så lys i vinduet og skimtet hoder (dok 0/13).

Det går deretter noen uker uten at det skjer så meget i saken. Følgende forklaringer kan nevnes:

Vitne nr. 4, ny forklaring 30.1.70: Vitnet bekrefter at hun er sikker på at observasjonene skriver seg fra 23.12. Hun hadde fri fra skolen denne dagen. Hun opplyser videre at hun i avisene hadde sett foto av den mistenkte i saken, og han er veldig lik den mannen som forsøkte å holde tilbake han som prøvde å komme ut av Larsens dør (dok VI/43).

Vitne nr. 1, ny forklaring 11.2.70: Vitnet gjentar at hun 23.12., på vei hjem fra julegavehandel i sentrum, observerte Larsen i døråpningen. Bak sto Johansen og Liland som holdt tak i ham. Bekrefter videre at hun så Liland i bakgården julaftens morgen. Viser for øvrig til tidligere forklaringer (dok VI/47).

Deretter skjer det tilsynelatende lite taktisk etterforskning frem til mars måned. Da finner det sted et omslag. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten sommeren 1970 opplyste Jahrmann at dette skyldtes forklaringen fra Larsens svoger:

Vitne nr. 16, som først ble avhørt 5.3.70: Vitnet forsøkte etter arbeidstid å avlegge Larsen et besøk den 23.12. ca kl 16.40. Det var lys i vinduet men ingen svarte da han banket på og ristet i døra som var låst. Det lå nysnø på trappen, og han la merke til at det ikke var fotspor i snøen. Etter et kort besøk hos en av de andre i beboerne i Glemmengt 73, prøvde han igjen et kvarter senere, men med samme resultat (dok VI/49).

3.3.2 Drapsdatoen endres til 22. desember 1969

Den foran nevnte vitneforklaring (vitne nr. 16) var i følge etterforskningsledelsen den omstendighet som gjorde at den videre etterforskning ble konsentrert om 22. desember 1969 som drapsdato. Den nysnø som lå på trappen, skulle således tyde på at det overhodet ikke hadde vært aktivitet på åstedet tidligere samme dag, altså 23. desember. At man samtidig også utelukket noen aktivitet etterdet tidspunkt Larsens svoger hadde vært på trappen, må nødvendigvis skyldes andre omstendigheter. Utvalget kommer tilbake til beslutningen om å fremskynde drapstidspunktet nedenfor under pkt. 3.6.3.

Denne beslutningen ledet til at en rekke av de vitner som tidligere hadde forklart seg om aktivitet på åstedet den 23./24. desember, ble avhørt på nytt. Hovedtemaet for avhørene ble nå naturlig nok om de iakttakelser som vitnene hadde forklart seg om, kunne ha skjedd en dag tidligere, altså den 22. desember i stedet for 23. desember. Utvalget finner det riktig i det følgende å gi en kort redegjørelse for forløpet av de nye forklaringene.

Vitne nr. 4, ny forklaring 16.3.70: Vitnet tror ikke det var snø den aktuelle dagen. Umiddelbart etter at hun hadde iakttatt episoden utenfor Larsens dør, gikk hun inn på Wahls konditori og fortalte det hun hadde sett. Ekspeditrisen ble med henne ut, og de så nedover fortauet, uten at de da så noe uregelmessig utenfor Glemmengt 73. Hun er sikker på at dette skjedde den 23.12., men kan ikke begrunne dette nærmere. Vitnets far gir uttrykk for at han selv hele tiden har ment at det var lillejulaften datteren fortalte om hendelsen, og hun fortalte det samme dag som det hadde hent. Både denne dagen og den 22.12. var det skolefri, og begge dager hadde faren vært i byen og handlet. Han kunne således ikke utelukke at hendelsen hadde skjedd 22.12. Vitnets mor var ikke helt sikker, men trodde at det var 22.12. at datteren fortalte om hendelsen. Moren avgir ny forklaring den 3.4.70. Hun har da tenkt meget på saken og er kommet til at det var 22.12. at datteren kom hjem og fortalte om bråket utenfor Glemmengt 73. Dette skjedde mens hun selv holdt på med kveldsstellet av sine barn før hun dro til byen på julehandel. Situasjonen var den 23.12. en annen. Da dro hun til byen på handel om ettermiddagen uten å ha snakket med datteren, som hun senere så vidt møtte på en bussholdeplass (dok VI/51).

Vitne nr. 8, ny forklaring 16.3.70: Vitnet iakttok episoden utenfor Glemmengt 73 samme dag som han var på kirkegården med kranser og på besøk hos en bekjent. Vedkommende bekjent kunne under avhør samme dag ikke tidfeste dagen for besøket (dok VI/52).

Vitne nr. 13, ny forklaring 17.3.70: Vitnet er helt sikker på at iakttakelsen skjedde lillejulaften. Samme kveld hentet han et badekar hos sin far og gikk på kino kl 21.00 (dok VI/53).

Vitne nr. 5, ny forklaring 17.3.70: Vitnet er helt sikker på at det var den 23.12. han så Larsen på trappen utenfor døra. Denne dagen hadde han sluttet på arbeide kl. 15.00, mot ellers kl.16.15. Det var lysere enn vanlig da han var på hjemvei (dok VI/55).

Vitne nr. 17, forklaring 17.3.70: Vitnet opplyser at han julaftens morgen kl 06.40 kjørte forbi Glemmengt 73 i bil. Akkurat da han kom på toppen av bakken så han en mann gå ned trappen fra tilbygget (Larsens rom). Døra ble stående litt på gløtt (dok 0/31).

Vitne nr. 6, ny forklaring 3.4.70: Vitnet har tenkt meget på saken og mener bestemt at det var den dagen med sin yngre søster i bilen (23.12.) at hun så Larsen låse seg inn i Glemmengt 73. Hun tror ikke det snedde. Hun fikk kjennskap til drapene allerede julaftens formiddag, og hun gjorde seg da den tanke at hun jo hadde sett et av ofrene så sent som dagen i forveien (dok VI/59).

Den interesse som man på dette stadium utviste for hva som skjedde i Glemmengt 73 den 22. desember, ledet til at det ble foretatt nye avhør om dette. Av særlig interesse er avhøret av Lilands hybelnabo i Tobiasstredet. Denne hadde kommet hjem fra arbeidet ca kl 17.00 denne dagen. En stund etterpå hørte han noen tappe vann på kjøkkenet, og da han gikk dit ut fikk han se Liland stå ved vasken. Liland holdt en mørk langbukse i hendene og spurte naboen om han kunne få låne en bøtte som allerede sto på kjøkkenet, hvilket han fikk. Liland la buksen i bøtten og tappet i vann. Deretter gjentok vitnet sin tidligere forklaring om at han spilte sjakk med Liland frem til kl. 19.45, da han selv gikk på kino, hvilket var overenstemmende med Lilands forklaring.

3.3.3 Gjennomføring av konfrontasjonene

Under etterforskningen ble det i alt gjennomført tre personkonfrontasjoner.

Den første fant sted den 30. januar 1970. Hensikten med denne konfrontasjonen var å få klarlagt om et vitne (avisbudet, vitne nr. 4 i det foregående) gjenkjente Liland fra den episoden utenfor Glemmengt 73 som hun hadde redegjort for i sine forutgående politiforklaringer. Liland ble fremstilt sammen med syv andre menn. Dette skjedde i to parader, med ulik innbyrdes plassering og nummerering av de åtte personene. Etter første gangs konfrontasjon mente vitnet å kjenne igjen mann nr 1 (Liland), «men syntes også at nr. 6 liknet litt». Etter annen gangs konfrontasjon er hun mer sikker på at det var nr. 6 (Liland). Hun sier seg nå «svært sikker i sin sak».

Den andre konfrontasjonen ble avholdt 3. april 1970 (dok VI/57). Hensikten var å få klarlagt om den hendelse utenfor Glemmengt 73 som det unge avisbudet hadde vært vitne til (vitne nr. 4 foran under pkt. 3.3.2), kunne ha skjedd i forbindelse med den kvistlakkfesten som vitterlig hadde funnet sted hos Larsen den 22. desember. Avisbudet ble følgelig konfrontert med den ene av festdeltakerne (Trygve), som på dette tidspunkt sammen med Liland hadde vært til stede hos Larsen. Trygve ble fremstilt sammen med fem andre menn. Dette skjedde i to parader, med ulik innbyrdes plassering av de seks personene. Avisbudet ga uttrykk for at Trygve var «den hun syntes lignet mest». Ved annen gangs konfrontasjon pekte hun også ut Trygve. Nå var hun ganske sikker. «Hun mente å kjenne igjen vedk.s lue og jakke som det samme tøyet han hadde på seg tidligere».

Et annet vitne som avisbudet hadde henvendt seg til ved denne anledningen - og som også hadde sett de aktuelle personer - var også til stede under denne andre konfrontasjonen. Hun var ikke sikker, men plukket til slutt ut en av de andre paradedeltakerne.

Den tredje konfrontasjonen ble holdt 2. juli 1970, altså mens hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland pågikk. Igjen var det spørsmål om et vitne kunne gjenkjenne foran nevnte Trygve. Vedkommende vitne hadde - formentlig foranlediget av mediaoppslagene rundt rettssaken - kort tid i forveien fortalt politiet at han 1. januar 1970 hadde drukket øl i Fredrikstad sammen med en for ham ukjent person. Vedkommende hadde under samtalen gitt uttrykk for at han hadde «tatt de to der oppe i Glemmengt». Under konfrontasjonen ga vitnet uttrykk for at Trygve liknet «ganske meget», men han påpekte samtidig en del ulikheter som ikke stemte.

3.3.4 Ikke registrerte meldinger til Fredrikstad politikammer

Det fremgår av det skriftlige materiale som utvalget har fått, at enkelte personer skal ha henvendt seg til Fredrikstad politikammer med opplysninger, uten at det deretter er blitt tatt opp forklaring. Ett av disse vitnene er nevnt av Tore Sandberg i hans politianmeldelse datert 30. mai 1994. (Om påtalemyndighetens behandling av denne anmeldelsen, se nedenfor under kapittel 9). Dette vitnet skal like før rettsaken i juni 1970 ha ringt politikammeret og opplyst at hun så en mann gå inn gjennom døren til Larsens hybel i Glemmengt 73 den 23. desember 1969 ca kl 17.30. Hun hadde da lest i avisene at drapstidspunktene var oppgitt til dagen i forveien og påpekte at dette måtte være feil. I flg. dette vitnets uttalelser til Sandberg i januar 1993, hadde vedkommende polititjenestemann gitt uttrykk for at vitnet tok feil. Han la kort etter på røret, og det ble ikke opptatt noen forklaring. Noen vaktjournal hvor denne henvendelse er registrert ligger ikke ved blant saksdokumentene i saken.

Det fremgår videre av politiforklaring opptatt høsten 1970 av den person som er omtalt nærmere nedenfor under pkt 6.6.2, Tormod, at han medio januar 1970 «oppsøkte kriminalavdelingen i Fredrikstad og nevnte sin mistanke mot» «Stepper'n». Det foreligger imidlertid ingen rapport med avhør av dette vitnet. Objektivt sett var vitnets opplysninger interessante: Han bodde på hybel hos «Stepper'ns» mor, og dermed i det huset der «Stepper'n» bodde. Kl 18.45 den 23. desember 1969 hadde han hørt «Stepper'ns» søster si til sin mor: «Har han bloete skjorte nå og da mamma - og så den pene skjorta. Når gir jeg opp». Moren hadde deretter bedt datteren lukke døren fordi Tormod kunne høre det som ble sagt.

Når det gjelder det sistnevnte vitnet, er årsaken til den manglende rapporten sannsynligvis at han ikke ble tatt alvorlig. Om dette vises nærmere til redegjørelsen nedenfor under pkt 6.6.2. Etterforskningsdokumentene i Liland-saken - som i mange andre saker - viser imidlertid flere eksempler på at det er utarbeidet skriftlige forklaringer fra avhør av vitner som objektivt sett har gitt meget interessante opplysninger, og at man i den videre etterforskning likevel har sett helt bort fra det som var blitt forklart.

3.3.5 Utvalgets bemerkninger

Som nevnt under pkt 4.7.1 vil det under etterforskningen av en drapssak være av vesentlig betydning å søke å komme frem til det tidspunkt da ugjerningen ble begått. Dette skjer ved hurtigst mulig å avhøre vitner som kan ha opplysninger i saken, gjerne ved rundspørring. Samtidig sikres tekniske bevis. Etter gjennomført rundspørring avhøres nærmere de vitner som synes å ha noe interessant å fortelle.

Påliteligheten av et vitneprov blir regelmessig svekket jo lengre tid som går fra iakttagelsen gjøres til forklaringen gis. Det vil derfor være av største betydning å få brakt klarhet i gjerningstidspunktet på et så tidlig stadium i etterforskningen som mulig.

Etter utvalgets oppfatning hadde politiet ved starten av etterforskningen ikke særlig sikre opplysninger om det tidspunkt øksedrapene var begått. Lege Frestads svar på dette spørsmål måtte nødvendigvis være nokså omtrentlig. Obduksjonsrapportene gjentar 23. eller 24. desember som dødstidspunkt, men gir ikke inntrykk av at denne angivelse er basert på særlig sikre funn og vurderinger. Om legenes angivelse av dødstidspunktet vises ellers til redegjørelsen nedenfor i kapittel 4. Til tross for dette er det få av de forklaringene som innhentes fra vitner utenfor drapsofrenes miljø som angir noe om vitnets iakttagelser rundt åstedet før23. desember 1969. Dette kan i og for seg være forståelig, ut fra den betraktning at det var den senesteobservasjon av aktivitet på åstedet som for politet var den mest interessante. Da er det større grunn til å undres over at det bare i noen ganske få av de forklaringer som ble avgitt i startfasen av etterforskningen, blir gjort nærmere rede for hvorforvitnet mente at iakttagelsen var gjort den 23. desember eller natt til den 24. desember, og ikke på et tidligere tidspunkt, f.eks. døgnet i forvegen. Med henblikk på slike opplysninger skjedde drapene til en tid som rent etterforskningsmessig var gunstig: Like opp under jul er dagene for de fleste fylt med juleforberedelser av ulik karakter. Dette innebærer at akkurat disse dagene i ettertid vil være lettere å skille fra hverandre enn hva som gjelder for de fleste av årets øvrige dager.

Som nevnt foran under pkt. 3.3.2 ble mange av vitnene innkalt til nye avhør i mars 1970, etter at politiet fant grunn til å klarlegge om den 22. desember 1969 kunne være det riktige tidspunkt for ugjerningene. Det sier seg selv at vitnene på dette sene tidspunkt hadde langt dårligere forutsetninger for å fastslå tidspunktet for den observasjon som de to - tre måneder i forvegen hadde gitt forklaring om.

Enkelte av de vitner som på denne måten ble innkalt til nytt avhør, skal i ettertid overfor Ekroth/Sandberg ha gitt uttrykk for at politiet presset dem i den hensikt å få dem til å endre tidspunktet for sin observasjon fra 23./24. desember til ett døgn tidligere. Utvalget konstaterer imidlertid at den nye forklaring fra de vitner som på denne måten har rettet bebreidelser mot politiet, ikke fraviker den opprinnelige når det gjelder tidspunktet. En gjennomgåelse av de nye forklaringene i mars 1970 viser at mange av vitnene holdt fast ved den forklaring som opprinnelig var avgitt.

Utvalget finner det forståelig at et vitne kan reagere negativt når det etter flere måneder blir innkalt til nytt avhør om forhold som det tidligere har forklart seg om. Ikke minst gjelder dette når politet under det nye avhøret reiser tvil om riktigheten av deler av den tidligere forklaringen. Således vil et vitne i denne situasjon både kunne føle seg mistrodd og lett få det inntrykk at politet ønsket at vitnet skulle forandre sin forklaring i en bestemt retning. På den annen side er det politiets klare plikt å innkalle til slikt nytt avhør når det kan være grunn til å tro at den første forklaringen på det aktuelle punkt kan være uriktig. Det inntrykk som vitnet sitter tilbake med i en slik situasjon, vil nødvendigvis være avhengig av den måte som vedkommende polititjenestemann håndterer avhørssituasjonen på. Det vil her være av betydning at det blir gitt nødvendig informasjon om hvorfor politiet finner det påkrevet å komme tilbake til det aktuelle punktet i den tidligere forklaringen.

Som nevnt foran under pkt. 3.1 ble de forklaringer som ikke inneholdt opplysninger av interesse for etterforskningen, dokumentført under hoveddokument 0. Disse dokumentene ble oppbevart samlet i eget omslag for denne dokumentkategori og dermed adskilt fra de øvrige vitneforklaringer som var dokumentført og oppbevart under hoveddokument VI.

Under gjennomgangen av etterforskningsdokumentene har utvalget ved flere anledninger registrert at dokumenter under hoveddokument 0 har inneholdt opplysninger som burde hatt interesse for den videre etterforskning. Det kan her vises til den gjennomgåelse av enkelte av forklaringene som er gjort foran under pkt. 3.3.1 og 3.3.2. Det vises til vitne 14 (dok 0/12), vitne 15 (dok 0/13) og vitne 17 (dok 0/31). Alle disse tre forklaringene gjaldt iakttagelser på eller ved åstedet som kunne tyde på at ugjerningene måtte være begått senereenn 22. desember. Da de to første forklaringene ble gitt (15. januar 1970) var dette opplysninger som passet med den teori som politiet da arbeidet etter. Da den siste forklaringen ble gitt (17. mars 1970), hadde man gått over til å konsentrere seg om den 22. desember 1969 som tidspunkt for ugjerningene.

Ingen av disse tre forklaringene står særlig sentralt. Det er derfor ikke grunn til å anta at dokumentføringen har skjedd ut fra et ønske om å holde skjult forklaringer som ikke passet inn i politiets strategi. I den forbindelse bemerkes at alle politirapporter følger saken og således ligger tilgjengelig også for forsvareren. Dokumentføringen vitner likevel etter utvalgets oppfatning om en lite objektiv holdning til dette bevismaterialet som burde vært unngått. Det er imidlertid ikke særlig grunn til å anta at denne føringen hadde noen innvirkning på resultatet av straffesaken mot Liland sommeren 1970, og heller ikke på utfallet av den første gjenopptakelsessaken.

Et av de sentrale vitner fra miljøet rundt de avdøde var Willy, som ble avhørt flere ganger. Det var på det rene at Liland hadde avlagt Larsen og Johansen et besøk den 22. desember 1969 en gang mellom kl. 20 og 21. Mens Liland var inne på Larsens rom kom Willy for å levere en sykkel til Johansen. Da han banket på døren var det Liland som åpnet. I Willys første forklaring den 25. desember heter det at Liland da uttalte at han «ikke kunne komme inn for det var sykdom der inne». Det var mørkt inne i rommet, og han forlot stedet sammen med Liland. I forklaring den 29. desember uttrykker han seg omtrent på samme måte («du kan ikke komme inn her for det er folk som er dårlig»). Willy gir sin tredje forklaring den 30. desember, men da kommer man ikke inn på dette punktet. Willy blir så innkalt for å avgi sin fjerde forklaring den 17. mars 1970 (dok VI/50 side 7). Han blir da i det vesentlige avhørt om denne episoden. Om Lilands bemerkning heter det nå:

«Da vitnet nå sa at han skulle levere sykkelen til Håkon Johansen sa Liland noe om at «de var syke eller dårlige» og med dette forsto vitnet det slik at det var John Larsen og Håkon Johansen som var syke eller dårlige. Når vitnet blir foreholdt at han - da han ble innbrakt til Fredrikstad politikammer den 25.12.69 - fortalte at Per Liland hadde sagt til vitnet at han ikke kunne komme inn i Glemmengt. 73 fordi «det var hendt en ulykke» der, så husker vitnet nå at han den gang brukte dette uttrykket. Vitnet vil imidlertid få opplyse at han nå ikke kan huske hvilket uttrykk Liland den gang brukte.»

Avlutningsvis i denne rapporten har rapportskriveren - Jahrmann - gitt følgende påtegning.

«Da Willy ..... 25.12.69 ble innbrakt til Fredrikstad pkm. opplyste han på forespørsel fra politiadjutant Strømsæther og i nærvær av bl.a. rapportskriveren at Per Liland - da han hadde åpnet døren i Glemmengt. 73 den 22.12.69 - hadde sagt til ......noe slikt: «det er hendt en ulykke her».

Utvalget bemerker at denne måte å nedtegne en vitneforklaring på, er svært uheldig. Dersom vitnet ved sitt første møte med politiet hadde opplyst at Liland ved den aktuelle anledning hadde sagt at Willy ikke kunne komme inn til Larsen og Johansen fordi «det var hendt en ulykke», var dette en uttalelse som burde ha kommet med i den forklaring som Willy avga samme dag. Det er høyst utilfredsstillende at en bemerkning av så vidt sentral interesse for etterforskningen først kommer til skriftlig uttrykk henimot tre måneder senere, og da på den måte som det er redegjort for foran. Utvalget ser denne detalj som nok et tegn på at politiet i starten av etterforskningen konsentrerte seg om et for snevert tidsintervall, og at man la for liten vekt på å få frem alt som hadde skjedd den 22. desember.

Utvalget har også bemerkninger til den måten som konfrontasjonene ble gjennomført på.

En konfrontasjon skal ta sikte på å bringe på det rene om en ukjent person, beskrevet av et vitne, kan være identisk med den person som er siktet eller mistenkt.

Foranledningen til den første konfrontasjonen var at det unge avisbudet (vitne nr. 4 under pkt. 3.3.1 og 3.3.2) hadde gitt uttrykk for at hun hadde iakttatt en for henne ukjent person på åstedet. Det var i første omgang tale om den personen som sto i døråpningen og forsøkte å holde tilbake en mann som ville ut gjennom døren. Politiet mistenkte Liland for å være den først nevnte av disse. Den konfrontasjonen som dette vitnet deltok i den 30. januar 1970, tok følgelig sikte på å bringe på det rene om vitnet kjente igjen Liland som den personen som hun tidligere hadde iakttatt.

En konfrontasjon bør foretas så snart som mulig etter at vitnets observasjon er gjort. Ellers vil vitnets erindringsbilde både kunne være svekket og påvirket av etterfølgende omstendigheter. I dette tilfelle sviktet det i alvorlig grad på dette punkt. For det første gikk det over en måned fra iakttagelsen ble gjort til konfrontasjonen ble gjennomført, uten at dette synes å ha hatt noen påviselig grunn. I tillegg kommer at vitnet i avhøret i forbindelse med konfrontasjonen opplyste at hun i avisene hadde sett foto av «vedkommende som er mistenkt i denne saka», altså Liland. I et slikt tilfelle vil erindringen av dette fotografiet kunne påvirke det bilde som vitnet hadde i sin hukommelse, fra episoden i døråpningen i Glemmengt. 73 like før jul.

Kripos har utarbeidet veiledende regler for konfrontasjoner. Disse er udatert, men er opplyst å skrive seg fra en gang forut for 1974. Det er uklart for utvalget om reglene eksisterte i skriftlig form under etterforskningen av Liland-saken. Under enhver omstendighet antas at reglene gir uttrykk for den praksis som også tidligere ble fulgt.

Det følger av disse regler at en mistenkt/siktet under konfrontasjonen skal «fremstilles sammen med fra 5 - 8 personer av omtrent samme alder, høyde og utseende for øvrig». Fotografiene fra den konfrontasjonen som ble gjennomført den 30. januar 1970, viser åtte menn som synes å tilfredsstille disse kravene, på ett unntak nær: Lilands benklær ser ut til å være noe lysere enn de øvriges. Dette var i tilfelle en unødvendig svakhet ved konfrontasjonen.

De veiledende reglene bestemte også at deltagerne om mulig skulle være kledd «slik som den ukjente var da han ble iakttatt». Dette betyr i dette tilfelle at alle skulle være kledd i overenstemmelse med den beskrivelse av den ukjentes påkledning som vitnet hadde gitt. I det første avhøret av 25. desember 1969 hadde vitnet forklart at denne personen hadde på seg «svart eller mørk boblejakke». I det avhør som ble gjennomført umiddelbart før konfrontasjonen, ga vitnet uttrykk for at hun senere var kommet til at det ikke var noen boblejakke, men det var en «mørk jakke». Liland var i likhet med de øvrige personer under konfrontasjonen iført mørk dressjakke og slips. På bakgrunn av vitnets senere beskrivelse, kan vel dette vanskelig kritiseres. Det er imidlertid å bemerke at Liland på forhånd som nevnt hadde vært avbildet i avisene som mistenkt for øksedrapene, og også da hadde han hatt et slikt antrekk.

Tar man hensyn til de svar som vitnet ga under konfrontasjonen, jf foran under pkt. 3.3.3, og de omstendigheter som er nevnt foran, fikk denne konfrontasjonen etter utvalgets oppfatning begrenset bevisverdi med hensyn til å slå fast at Liland var en av de personer som vitnet iakttok under episoden i Glemmengt. 73.

Den andre konfrontasjonen, som fant sted den 3. april 1970, hadde også til hensikt å bringe klarhet i identiteten til en ukjent person, beskrevet av et vitne. Denne gangen gjaldt det den andre mannen som var innblandet i episoden i døråpningen i Glemmengt. 73, altså han som sto foran og ville ut. Men i dette tilfelle var det ikke spørsmål om å identifisere en person som var siktet eller mistenkt. På dette tidspunkt under etterforskningen var politiet opptatt av å kontrollere om de iakttakelser som «tirsdagsvitnene» hadde beskrevet, i virkeligheten kunne ha funnet sted den foregående dag, altså mandag den 22. desember 1969. Man visste at Trygve hadde vært en av deltakerne på «kvistlakkfesten» som fant sted til den tid på dagen da det unge avisbudet hadde gått forbi. Man visste videre at Trygve ikke hadde vært i Glemmengt. 73 den påfølgende dag, som jo var den dagen som avisbudet hadde forklart at iakttagelsen ble gjort. Dersom avisbudet kjente igjen Trygve under konfrontasjonen, ville politiet dermed ha et godt bevis for at den beskrevne episoden ikke hadde skjedd den 23. desember.

Denne konfrontasjonen ble gjennomført over tre måneder etter at iakttagelsen ble gjort, noe som karakteriseres som en alvorlig svakhet. Årsaken var som tidligere nevnt at politiet først i midten av mars 1970 fattet interesse for den 22. desember 1969 som mulig tidspunkt for ugjerningene.

Bildene fra konfrontasjonen viser at en av deltakerne (ikke Trygve) skilte seg ut ved at han var klart lavere enn de øvrige. Trygve skilte seg ut ved at han var iført en jakke med glidelås, mens de øvrige hadde på seg dressjakke/tweedjakke med knapper. En av disse jakkene var noe fritidspreget, men mørk av farge.

Avisbudet hadde i tidligere avhør forklart at den aktuelle personen ved anledningen hadde vært iført mørk dressjakke. Av den grunn kan Trygves påkledning under konfrontasjonen synes påfallende. Bakgrunnen var imidlertid at man her valgte å la Trygve ha på seg de klærne som han etter de foreliggende opplysninger hadde vært iført den 22. desember under «kvistlakkfesten».

Dette var i og for seg i strid med de foran nevnte regler. Men i den aktuelle situasjon kan utvalget vanskelig se det annerledes enn at dette bidro til å gjøre identifikasjonen sikrere.

Situasjonen var således at de øvrige fem personer var iført en jakke som noenlunde svarte til avisbudets forutgående beskrivelse, mens Trygve på dette punkt skilte seg ut.

Resultatet av konfrontasjonen ble som nevnt under pkt. 3.3.3, at vitnet ved første gangs konfrontasjon ga uttrykk for at Trygve var «den hun syntes lignet mest», og at hun ved annen gangs konfrontasjon var ganske sikker på at det var ham. «Hun mente å kjenne igjen vedk.s lue og jakke som det samme tøyet han hadde på seg tidligere».

Resultatet av konfrontasjonen ble svekket ved at et annet vitne, som i løpet av noen få sekunder hadde iakttatt den aktuelle mannspersonen utenfor Glemmengt. 73, var usikker og plukket ut en av de andre paradedeltakere som den som lignet mest.

Etter utvalgets oppfatning var det ikke galt av påtalemyndigheten å påberope seg disse konfrontasjonene under den senere hovedforhandlingen. Men det var samtidig riktig, som forsvareren også gjorde, å fremheve at de var beheftet med svakheter som medførte at de ikke måtte tillegges for stor vekt.

3.4 Nærmere om politiets etterforskning mot «Stepper'n»

3.4.1 Oversikt

Foran er nevnt at til sammen tre personer ble innbrakt til politikammeret om formiddagen den 24. desember 1969. To av disse ble holdt over natten til første juledag, Liland og «Stepper'n». «Stepper'n» løslates denne dag kl. 22.20 etter å ha blitt avhørt for annen gang. Det har i ettertid fra enkelte hold vært rettet sterk kritikk mot politiet, både for løslatelsen av «Stepper'n» og for den manglende interesse som man deretter viste for å etterforske nærmere om denne mannen kunne være gjerningsmannen. Utvalget vil i det følgende redegjøre noe nærmere for situasjonen, slik den forelå for politiet ved løslatelsen.

Det er helt på det rene at «Stepper'n» var kjent for det lokale politi som en del av byens alkoholiserte miljø. Han var tidligere ikke domfelt for voldskriminalitet, men var flere ganger bøtlagt etter løsgjengerlovens § 17. Da han ble innbrakt til politikammeret, var han sammen med et par andre menn på vei til Glemmengt 73 med diverse flasker eksportøl.

Det kan reises enkelte juridiske spørsmål i forbindelse med at «Stepper'n» ble innbrakt til Fredrikstad politikammer om formiddagen den 24. desember og holdt tilbake til aftenen dagen etter. Det er mulig at han var i en slik situasjon at han kunne settes i fengslig forvaring etter løsgjengerlovens § 20. Denne bestemmelsen ville neppe gitt adgang til å holde ham tilbake lengre tid enn frem til samme ettermiddag. I og med at han ble holdt over til 25. desember, må dette ha skjedd fordi han var mistenkt for å ha begått drapene og det var grunn til å frykte for at han ellers kunne forspille bevis i saken, jf straffeprosessloven av 1887 § 228 nr 3. I så fall var han å betrakte som siktet. Til tross for dette ble «Stepper'n» avhørt som vitne både den 24. og den 25. desember. Etter straffeprosessloven av 1887 § 236 skulle en pågrepet normalt vært fremstilt for forhørsretten, «og hvis dette ikke kan ske senest Dagen efter Paagripelsen, paa hans Forlangende foreløbig for nærmeste Paatalemyndiged». I og med at påtalemyndigheten fant at man kunne anvende § 228 nr 3, hadde man hatt muligheten for å holde «Stepper'n» i varetekt helt frem til første hverdag, altså lørdag 27. desember 1969. Denne mulighet ble imidlertid ikke benyttet.

Det kan nok også reises spørsmål ved berettigelsen av å anse «Stepper'n» som mistenkt med «skjellig grunn», all den stund man samtidig var av den oppfatning at det hvilte en slik mistanke også på Liland. I dag er det slått fast at dette innebærer at «det skal være mer sannsynlig at siktede har begått den straffbare handling saken gjelder enn at han ikke har det», jf Rt. 1993 side 1302. Det var på den tid noe usikkert om en sannsynlighet på 50 % var tilstrekkelig til pågripelse/fengsling. En høyere sannsynlighet for hver av de to gjerningsmenn ville ikke være mulig uten at man regnet med muligheten for et samvirke mellom dem. I øksedrapsaken var det imidlertid intet som tydet på at det kunne ha funnet sted et slikt samvirke mellom Liland og «Stepper'n».

3.4.2 »Stepper'ns» forklaringer

»Stepper'n» ble avhørt den 24. desember fra kl. 16.00. Han fortalte at han hørte med blant dem som fra tid til annen hadde hatt tilhold hos John Larsen. I avhøret ga han uttrykk for at han var uvenner med Liland, og «at Per er brutal og voldsom når han har drukket».

Under avhøret den 24. desember blir «Stepper'n» overhodet ikke spurt om hva han foretok seg den 22. desember. Redegjørelsen om hva han på forhånd hadde foretatt seg, starter fra kl. 15.00 den 23. desember, da «Stepper'n» skulle arbeide ettermiddagsskift ved Moss Verft & Dokk. Som følge av at en arbeidskamerat ikke hadde møtt opp, fikk han kort tid deretter fri fra sitt arbeide. «Stepper'n» opplyser at han deretter drar til Hauge, mellom Fredrikstad og Sarpsborg, hvor han bl.a. oppholder seg hos en bekjent, Ole, i flere timer og drikker sammen med ham. Litt etter kl. 20.00 reiser han sammen med Ole i drosje - kjørt av Kjeldsen - til Fredrikstad. Etter at han hadde vært sammen med Ole over noen tid i Fredrikstad, tar Ole bussen hjem. Rundt midnatt treffer «Stepper'n» to karer fra Sarpsborg, hvorav den ene er Otto som han senere ble innbrakt til politikammeret sammen med. Noe over midnatt innfinner de seg i en leilighet i Steffens vei - ca 300 meter fra Glemmengt 73 - hvor de besøker en kvinne som bor der. «Stepper'n» forteller at han oppholder seg i denne leiligheten utover natten, og sammen med diverse andre navngitte festdeltakere blir det drukket adskillig alkohol. «Stepper'n» tror at han sovnet. Han mener å huske at han om morgenen var ute av leiligheten i forbindelse med at han i byen kjøpte reker og blomster, og at han i den forbindelse også var hjemom en tur med drosje for å hente penger. Han benekter ikke at han også kan ha vært ute av leiligheten tidligere på natten «idet han ikke helt klart husker hva han har gjort i natt utover de inntrykk han har fortalt».

I avhør den 25. desember kl. 19.15 starter han med at han lillejulaften var kommet til Fredrikstad sammen med Ole. Også Ole er nå til stede når karene fra Sarpsborg dukker opp. Sammen med disse kjører de begge i bil til Sarpsborg. Under turen blir Ole satt av hjemme på Hauge. «Stepper'n» skiller så lag med de to fra Sarpsborg og treffer sitt søskenbarn, Åge, som spilte til dans på en restaurant. Omkring midnatt - eller kanskje noe før - får han sitte på i søskenbarnets bil tilbake til Fredrikstad. På forhånd hadde han da truffet en av sine bekjente, Jan, i Sarpsborg. Tilbake i Fredrikstad treffer han så på ny de to karene fra Sarpsborg som tidligere på kvelden hadde kjørt han dit. Avhøret inneholder lite detaljerte opplysninger om besøket i Steffens vei. Drosjeturen hjem julaftens morgen anslås til ca kl. 08.30. «Stepper'n» tilføyer at han den 23. desember var hjemom rundt kl. 20.00, og da var hans søster hjemme. Han opplyser endelig at han siden han reiste på arbeidet den 23. desember ca kl. 14.00 hadde hatt på seg de klærne som han hadde på seg da han ble pågrepet av politiet. «I dette tidsrom har han ikke skiftet noen klær». Stilt mot hverandre og samlet viser de to avhørene

(1) betydelige uoverensstemmelser mht. hvor «Stepper'n» har vært fra 23. desember kl. 20.00 og til noe over midnatt og hvem han hadde vært sammen med i dette tidsrommet og (2) stor usikkerhet om han senere hadde oppholdt seg i leiligheten i Steffens vei, eller om han delvis hadde vært andre steder.

3.4.3 Kontroll av «Stepper'ns» forklaringer

I den utstrekning politiet holdt åpen muligheten for at «Stepper'n» kunne være gjerningsmannen, var det derfor all oppfordring til å få sjekket de opplysningene som han ga. Dette ble da også gjort, men etter utvalgets oppfatning på en høyst utilstrekkelig måte.

Otto,som ble innbrakt til politikammeret sammen med «Stepper'n» den 24. desember 1969, forklarer i avhør påbegynt kl. 21.00 samme aften at han først ca kl. 01.00 natt til julaften traff «Stepper'n» i Fredrikstad. Sammen gikk de deretter til leiligheten i Steffens vei. Han husker ikke hva «Stepper'n» gjorde i løpet av natten, men erindrer at «Stepper'n» om morgenen ca kl. 09.00 hadde kjøpt reker i byen. Noe senere kjøpte de øl, og etter «Stepper'ns» forslag var de på vei til Glemmengt 73 med dette da de ble påtruffet av politiet.

Om formiddagen den 25. desember 1969 blir de tre øvrige festdeltakerne fra leiligheten i Steffens vei avhørt.

Lailaforteller at hun ankom leiligheten natt til julaften ca. kl. 02.30. «Stepper'n» var da tilstede i leiligheten, bl.a. iført frakk. Han forlot leiligheten rundt kl. 06.00, idet han bemerket at han da skulle hjem for å skifte av seg de arbeidsklærne som han hadde på seg. Han var så tilbake igjen noe senere, for igjen å forlate leiligheten. Han dukket så opp ca. 08.30, og hadde da med seg reker.

Edgarkom hjem til leiligheten ca kl. 06.40 om morgenen etter å ha arbeidet nattskift. Han oppdaget «Stepper'n» i leiligheten først rundt kl. 07.00, og da iført frakk. «Stepper'n» forlot leiligheten ca kl.07.30.

Wencheforteller at «Stepper'n» første gang kom innom leiligheten litt over midnatt, natt til julaften. Han var da bl.a. iført en koksgrå vinterfrakk. «Stepper'n» var alene og gikk etter en halvtimes tid. Rundt kl. 02.00 kom han tilbake igjen sammen med Otto og en tredjemann. Ca 03.30 gikk «Stepper'n» ut for å kjøpe sigaretter, Hun husker at han noe senere - kanskje etter en time, altså ca kl. 04.30 - var tilbake i leiligheten igjen.

«Stepper'ns» mor- som han bodde sammen med - ble avhørt den 25. desember 1969 kl. 19.30. Hun bekrefter at sønnen var hjemme noen få minutter den 23. desember kl. 20.00. Dette bekreftes også av «Stepper'ns» søster. Moren antar at han hentet penger og opplyser at han hadde på seg genser (islendertype, grå langbukser og gråaktig overgangsfrakk), et antrekk som hun senere i avhøret angir som «arbeidstøy» som han hadde hatt på seg de siste to - tre dagene. Moren bekrefter også at «Stepper'n» var innom leiligheten en snartur julaftens morgen kl. 08.00.

Drosjesjåfør Harald Rød blir avhørt pr. telefon om aftenen den 25. desember 1969. Han opplyser at han natt til julaften, litt etter kl. 03.00, ved «Det Glade Hjørne» i Fredrikstad sentrum så «Stepper'n» som kom gående «i en slik retning at det kunne tyde på at han kom i retning fra Glemmengt». Rød tilbød ham skyss hjem, men «Stepper'n» avslo og uttalte at han skulle til Hotell City og kjøpe tobakk.

Samme aften blir «Stepper'ns» opplysninger om hans bevegelser den 23. desember også kontrollert ved at politiet oppsøker hans søskenbarn Åge. Denne erindrer at han om aftenen denne dagen ble kontaktet av «Stepper'n» mens han selv spilte på en restaurant i Sarpsborg. Noe over midnatt hadde han med seg «Stepper'n» som passasjer da det ble kjørt med bil til Fredrikstad, hvor «Stepper'n» ble sluppet av ca kl. 00.45.

Dette var situasjonen da «Stepper'n» ble løslatt kl. 22.20 den 25. desember 1969. Kort sagt fikk man gjennom vitnene bekreftet at han litt over midnatt den 24. desember hadde reist fra Sarpsborg til Fredrikstad, og deretter i adskillige perioder hadde oppholdt seg sammen med andre personer, i det vesentlige i leiligheten i Steffens vei, noen få hundre meter fra Glemmengt 73. Men noen perioder hadde han frem til samme morgen vært ute av leiligheten. Når det derimot gjelder «Stepper'ns» bevegelser umiddelbart forut for dette tidsrom, den 23. desember fra ettermiddagen og frem til midnatt, hadde man på dette tidspunkt kun hans egne to motstridende forklaringer. Sammenholder man disse to forklaringene med de opplysninger som var blitt innhentet gjennom de vitneforklaringer som er nevnt i det foregående, synes det rimelig klart at det var «Stepper'ns» siste forklaring - den 25. desember - som ga de mest pålitelige opplysningene. Den første forklaringen mangler helt detaljene fra han skilte lag med Ole til han etter midnatt bega seg tilbake til leiligheten i Steffens vei sammen med Otto og hans venn fra Sarpsborg.

3.4.4 Opplysninger om «Stepper'n» etter løslatelsen

Etter løslatelsen skjer det ingen aktiv etterforskning med henblikk på en ytterligere klargjøring eller avkreftelse av mistanken mot «Stepper'n».

Den 27. desember 1969 mottok politiet (dok 0/4 v/Jahrmann) forklaring fra et vitne som etter å ha lest om drapene i avisen, hadde kommet til å tenke på en episode han hadde opplevet natt til julaften. Utenfor Hotell City i Fredrikstad hadde han ca kl 01.30 kommet i snakk med en ukjent mann iført gråaktig frakk. Under samtalen hadde denne mannen opplyst at han het John og at han bodde i Glemmengt. Den drosjesjåføren som vitnet deretter kjørte hjem med, ga inntrykk av at han visste hvem mannen var. Politiet oppsporet senere samme kveld vedkommende drosjesjåfør, som kunne opplyse at han ved anledningen hadde iakttatt at den personen som hans passasjer hadde vært i kontakt med forut for kjøreturen, var «Stepper'n» (dok 0/5). Det fremgår av politiets registrering av disse to politirapportene at de begge er klassifisert i kategori 0, altså opplysninger av liten betydning for den videre etterforskning.

Utvalget finner videre grunn til å nevne en rapport datert 7. januar 1970, utarbeidet av politibetjent Skauen ved Fredrikstad politikammer, kriminalavdeling. Avslutningsvis i den vel tre siders maskinskrevne rapporten heter det at «undersøkelsene er foretatt bl. drosjeeiere og drosjesjåfører for et antall av 31 drosjer som var mer eller mindre i virksomhet før Jul inntil drapet ble oppdaget 24.12.69». Ingen hadde noen positive opplysninger å gi, «bortsett fra det som allerede er innhentet av forklaringer fra dem».

Rapporten starter med et avhør av en drosjeeier som er foretatt allerede den 24. desember 1969 kl. 13.00. Det fremgår innledningsvis at dette vitnet var ubeslektet «med mistenkte L.». Avhøret gjelder en tur den 22. eller 23. desember, hvor Liland ble kjørt fra Tornesveien til Voldgt. i Fredrikstad. Undersøkelser etter at avhøret ble foretatt viste at denne turen hadde funnet sted den 15. desember.

I rapporten gjengis så videre et avhør foretatt den 28. desember 1969 av en annen drosjeeier som opplyser å ha kjørt «Stepper'n» fra torget til «Stepper'ns» bopel. Denne turen fant sted den 23. desember ca. kl. 20.00. At en slik tur hadde funnet sted, hadde politiet på forhånd nødvendig informasjon om, jf gjengivelsen foran under pkt. 3.4.2 fra «Stepper'ns» annen forklaring den 25. desember og fra etterfølgende kontrollerende avhør av hans mor se pkt. 3.4.3. Om kjøreturen heter det i rapporten (passasjerens egentlige navn er av utvalget erstattet med «Stepper'n»):

«I bilen opplyste «Stepper'n» at han hadde vært hos guttene, skulle hjem til seg og hente noe. Ved ankomsten til «Stepper'ns» bopel måtte vitnet vente på «Stepper'n» en ca. 5 - 10 min. før «Stepper'n» kom ut fra sin bopel og ble med i vitnets drosje til «Drosjeholdeplassen» på torget igjen.

»Stepper'n» bar ikke på noen bagasje verken på tur eller returen, men vitnet husker at «Stepper'n» på tilbaketuren til torget sa at han skulle vært et sted «her oppe», noe han gav uttrykk for at han hadde lovet, men som han aktet å sløyfe. Vitnet svarte «Stepper'n» at han burde holde sitt løfte og dra opp til guttene. Stedet som «Stepper'n» snakket om antok vitnet var oppover Glemmengt. et sted, men «Stepper'n» nevnte ikke Glemmengt. 73 (drapstedet). Vitnet kan tro som en mulighet at «Stepper'n» muligens siktet til Steffens vei.... (hvor Laila....... holder til med flere)».

Også denne rapporten klassifiseres under dokumentgruppe 0 (dok 0/16). Dette viser igjen en lite objektiv og selektiv holdning til den informasjon som ble innhentet.

3.4.5 Hvilke opplysninger hadde politiet om «Stepper'ns» person?

Utvalget har fått opplyst at man ved Fredrikstad politikammer hadde for hånden alle nødvendige kunnskaper om «Stepper'n», bl. a. et kartotekkort ført for hånd som viste tidligere straffbare forhold. Slike kort forefantes også for Liland og for de øvrige i politidistriktet som politiet hadde hatt befatning med gjennom sitt arbeid. En gjennomgåelse av det arkiverte kartotekkort for «Stepper'n» viser noe over 30 anmerkninger i tiden fra 1959 og frem til 24.12.1969. Det alt vesentligste dreier seg om overtredelser av løsgjengerloven, i hovedsak lovens § 16 (åpenbar beruselse på alminnelig beferdet sted). Ved noen få tilfeller er anmerket samme lovs § 17. Denne bestemmelse gjelder bl.a. den som i beruset tilstand forstyrrer den alminnelige lov og orden eller forulemper eller volder fare for andre. En rekke av disse forseelser endte med bøtleggelse.

Som nevnt foran under pkt. 1.2.3, rettet Ekroth med «Pusselspel» mistanken mot «Stepper'n». Ved Ekroths senere skrifter/dokumentsamlinger er denne mistanken søkt ytterligere underbygget. I Tore Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» (1992) forsterkes teorien om «Stepper'n» som den egentlige gjerningsmann. Senere har Sandberg offentlig gitt uttrykk for at «Stepper'n» kan settes i forbindelse med diverse mistenkelige dødsfall i Fredrikstaddistriktet, hvorav flere gjelder drukning i tilknytning til opphold i eller ved «Stepper'ns» motorsnekke. I boken nevnes uspesifisert at 18 personer skal være forsvunnet eller omkommet.

Det tilfelle som er viet størst oppmerksomhet, er omtalt i relativt stor bredde i «Øksedrapene i Lille Helvete», se kapitlene 21-28 (side 194-245). Fremstillingen gir inntrykk av at «Stepper'n» ved Kjøkøya ved en bestemt anledning i 1964 forsettlig hadde tatt livet av en ca 40 år gammel kvinne.

Granskningsutvalget har ingen foranledning til å foreta noen selvstendig etterforskning i denne over 30 år gamle saken. Men forholdet har likevel interesse i den grad det under etterforskningen kom frem opplysninger som burde ha fått politiet til å reagere da «Stepper'n» fem år senere på ny kom i søkelyset i øksedrapsaken. På denne bakgrunn har utvalget funnet det riktig kort å redegjøre for Kjøkøyasaken, slik denne fremstår på grunnlag av de foreliggende politiforklaringer og rettslige forklaringer.

Det fremgår av rapport fra daghavende tjenestemann ved kriminalavdelingen ved Fredrikstad politikammer at man om aftenen den 30. oktober 1964 fikk telefonbeskjed om at en kvinne hadde falt i vannet ved Kjøkøy, og at hun antakelig var druknet. Ved ankomst ulykkesstedet ble det konstatert at den forulykkede var en ca 40 år gammel kvinne, Gunvor. Hun var da på forhånd trukket opp på en brygge av folk i nabolaget. Det ble antatt at hun hadde hørt med til et drikkegilde som hadde holdt til i et hus i nærheten.

Det ble videre opplyst at en av festdeltakerne («Stepper'n»), før man ennå hadde blitt oppmerksom på at kvinnen var falt i sjøen, med sin motorbåt hadde kommet drivende bort til en nabobrygge. Han hadde vært åpenbart beruset. Etter at han hadde fått hjelp til å starte motoren, kjørte han fra stedet som om ingen ting hadde skjedd. Kort tid senere ble den forulykkede oppdaget i sjøen.

Politiet påtraff nokså snart en av de andre festdeltakerne, John Larsen, senere offer i øksedrapsaken. Han var åpenbart beruset og helt våt. Han ble tatt hånd om av politiet og innsatt i drukkenskapsarresten etter et meget kort avhør. En annen festdeltaker, Anna, ble noe senere i beruset tilstand tatt hånd om ved Kjøkøy fergested. Også hun ble innsatt i drukkenskapsarresten etter et kort avhør. På vei til politikammeret redegjorde Anna noe uklart for hva som hadde skjedd. Gunvor hadde falt i sjøen da hun skulle stige fra brygga og ned i båten. Under avhøret samme natt opplyste Anna at Larsen forsøkte å redde Gunvor, men at han var så full at også han ramlet i sjøen. Etter dette hadde Anna sprunget av gårde for å ringe etter hjelp.

I avhør den påfølgende formiddag gjentok Anna at Gunvor hadde falt ned i sjøen mellom brygga og båten idet hun skulle gå ombord. Båteieren, «Stepper'n», grep deretter tak i henne og holdt henne fast mens hun lå i vannet og skrek. Han ba Anna rope om hjelp. Larsen hoppet ut på båtens stevn, men falt deretter i sjøen. Anna fant det uforståelig at «Stepper'n» hadde kjørt vekk fra stedet, og mente at han kunne ha hjulpet Gunvor. Selv var hun på dette tidspunkt sprunget etter hjelp. Under avhør den påfølgende dag opplyste Larsen at han på grunn av beruselse ikke erindret noe før han lå i sjøen.

«Stepper'n» ble avhørt av politiet samme formiddag. Han forklarer at han var første mann om bord for å starte opp båten. Det var mørkt og han hadde intet lys, bortsett fra fyrstikker. Mens han var opptatt med dette, hørte han et skrik og et plask mellom båten og bryggen. Han fikk etter hvert tak i Gunvor, men lyktes ikke med å dra henne opp og ropte om hjelp. Deretter hørte han et nytt plask. Han fikk nærmest et sjokk. Gunvor kavet i panikk og han slapp taket og så at Larsen også var falt i sjøen. Da han igjen snudde seg for å se etter Gunvor, hadde hun kavet seg lengre vekk fra båten. Han ropte til henne at hun måtte prøve å svømme inn på grunn. Hun forsvant imidlertid fra hans synsvinkel. Like etterpå hørte han snakk inne fra land. Han trodde at både Gunvor og Larsen hadde berget seg opp av sjøen. Han spurte om dette ved å rope, og mener at Anna svarte bekreftende. Det ble snakk om at alle skulle bli med i båten, men han fikk forståelsen av at de øvrige på land ikke ønsket det. Han kastet deretter loss og drev sydover til en nabobrygge. Der fikk han hjelp til å starte motoren. Han dro deretter fra stedet fordi selskapet tidligere hadde blitt truet med politi hvis de ikke fjernet seg.

Det fremgår av politiets rapport at Anna få dager senere, mens hun var på politikammeret i et annet ærend, ble stilt spørsmål om «Stepper'n», etter at Gunvor og Larsen hadde falt i vannet, hadde spurt fra båten om de begge var kommet seg i land. Anna hadde da gitt uttrykk for at «Stepper'n» ikke hadde stilt slike spørsmål. I avhør etter ytterligere en ukes tid forklarer «Stepper'n» at armene hans hadde vært helt visne etter mange forsøk på å dra Gunnvor opp i båten. Han fastholder at han fra land fikk bekreftet at begge var kommet opp av sjøen før han kastet loss.

«Stepper'n» ble den 16. desember 1964 av politimesteren i Fredrikstad siktet for overtredelse av straffelovens § 242 «for rettsstridig, med døden til følge, å ha forlatt en i hjelpeløs tilstand». Det ble senere avholdt rettslig forundersøkelse.

Ved rettslige avhør den 16. januar 1965 forklarte «Stepper'n» seg stort sett i overensstemmelse med sin politiforklaring. Larsen forklarte for retten noen dager senere at han løp ned til båten etter at han hadde hørt Anna skrike. Han snublet og falt i sjøen på siden ut mot Kjøkøysund. Han greide å svømme rundt akterenden av båten og inn til grunn. En av beboerne på Kjøkøy forklarte at Anna om kvelden hadde banket på døra og ville ringe til politiet. Hun hadde opplyst at noen var falt i sjøen. Den ene hadde kommet seg opp mens den andre «holder på å bli trukket opp». Anna ga forklaring den 3. februar 1965. Hun gjentar at Gunvor mistet balansen mens hun steg ned fra bryggen til fordekket, og at hun deretter falt i sjøen på landsiden. «Stepper'n» forsøkte å trekke henne om bord ved å ta tak i armene hennes. Larsen falt i vannet på den andre siden av båten, ut mot sundet. Hun er sikker på at «Stepper'n» holdt Gunvor da hun selv løp fra bryggen for å hente hjelp. Hun hørte ikke at «Stepper'n» ropte til henne, og hun svarte heller ikke. Hun karakteriserer seg selv som godt påvirket, men Gunvor «virket meget full og sjanglet av gårde». Alle hadde drukket omtrent like meget.

Politibetjent Ivar Rolf Skauen forklarte under rettslig avhør at Anna virket meget oppskaket og var åpenbart beruset da politiet kom i kontakt med henne den aktuelle aftenen. Sikten var meget dårlig som følge av tåke og mørke. Han la merke til at Gunvor hadde blå merker på håndleddene, og at en blikkring som hun bar, var klemt helt trekantet. Han satte dette i forbindelse med at «Stepper'n» hadde forsøkt å trekke henne ombord. Det var spor på dekket som kunne være forenelig med at to personer hadde falt derfra og ut i sjøen. Det fremgår av politibetjent Skauens rapport at han ved liksyn ikke så noen støtskader i hodet eller ansiktet på den forulykkede, og «det tydet intet på noe støt eller brudd som kan ha forårsaket død». Dybden på vannet der «Stepper'ns» båt hadde ligget ble av Skauen antatt til å være 1 1/2 meter.

Liket av den forulykkede ble obdusert ved Rettsmedisinsk Institutt. I obduksjonsrapporten datert 6. november 1964 opplyses at det kunne ses enkelte blå merker på armer og ben og noen overfladiske skrubbsår fortil på venstre legg. Ellers kunne det ikke ses ytre tegn til vold. I konklusjonen ble dødsårsaken antatt å være «drukning i sterkt beruset tilstand». Alkoholkonsentrasjonen i blodet ble målt til 2,82 promille og i urinen til 3,97 promille.

Straffesaken mot «Stepper'n» ble henlagt etter bevisets stilling ved beslutning fra statsadvokaten i Østfold og Hedemark den 10. april 1965.

Utvalget konstaterer at det overhodet ikke er antydninger i de foreliggende forklaringer og undersøkelser om at «Stepper'n» ved slag med åre e.l. eller på annen måte skulle ha medvirket til at Gunvor druknet, slik det fremgår av de forklaringer fra Anna som er gjengitt i Sandbergs bok. Daværende politibetjent ved kriminalavdelingen ved Fredrikstad politikammer, Ivar Skauen, har for utvalget forklart at han ved undersøkelsen av «Stepper'ns» båt i forbindelse med Kjøkøy-saken merket seg at båten var uten årer. Utvalget tilføyer at det av politiets rapporter dog fremgår at det om bord i båten var en ca 2,5 meter lang båtshake. Denne lå løst plassert inntil babords ribbe.

3.4.6 Utvalgets vurderinger

Det synes åpenbart at «Stepper'n» i en startfase var under mistanke for å ha begått ugjerningene i Glemmengt 73. Han påtreffes i nærheten av åstedet innen en time etter at ugjerningene ble oppdaget, og han holdes i politiets varetekt omtrent halvannet døgn frem til om aftenen den 25. desember 1969.

Det foreligger i de saksdokumenter som utvalget har fått oversendt fra politiet, ingen pågripelsesrapport. I en slik rapport ville det vært gitt nærmere opplysninger om bl.a. påkledning. Det må likevel være grunn til å gå ut fra at «Stepper'ns» påkledning ikke kan ha vært påfallende.

I løpet av den tiden «Stepper'n» holdes tilbake ved Fredrikstad politikammer brukes en god del ressurser på å avhøre til sammen syv av de personer som han hadde opplyst at han hadde vært sammen med fra 23. desember kl. 15.00 til julaftens morgen. Som det fremgår av redegjørelsen foran under pkt 3.4.3, hadde man for tidsrommet fra ettermiddagen den 23. desember og frem mot midnatt to motstridende forklaringer avgitt av «Stepper'n», slik disse er gjengitt foran under pkt 3.4.2. I denne perioden har han for en stor del vært sammen med sin venn Ole. De skal ha kjørt drosje fra Hauge til Fredrikstad med Kjeldsen som sjåfør, og ut på aftenen skal han ha truffet en annen bekjent, Jan, i Sarpsborg. Det fremstår som høyst bemerkelsesverdig at disse tre vitnene ikke ble avhørt innen «Stepper'n» ble løslatt. Man avslutter dermed arbeidet med å kontrollere «Stepper'ns» alibi når dette er halvveis utført. Det foreligger ingen opplysninger i etterforskningsdokumentene om at disse tre vitnene var forsøkt kontaktet innen «Stepper'n» ble løslatt.

Det er videre bemerkelsesverdig at disse tre vitnene heller ikke senere blir avhørt av politiet. Alle tre er senere intervjuet av Ekroth høsten 1970. Først under behandlingen av den første gjenopptakelsessaken - i november 1974 - blir Ole avhørt av politiet. Når «Stepper'n» denne 1. juledags aften forlater politikammeret, går han dermed også definitivt ut av øksedrapsaken.

Også etter at «Stepper'n» ble løslatt den 25. desember fikk politiet opplysninger om ham av interesse for etterforskningen. Det vises her til de vitneavhør foretatt hhv. 27. og 28. desember 1969 som det er redegjort for ovenfor under pkt. 3.4.4. Det er etter utvalgets oppfatning både uforståelig og klart kritikkverdig at heller ikke disse opplysningene foranlediget ytterligere undersøkelser fra politiets side med henblikk på kontroll av «Stepper'ns» alibi for 23./24. desember. Tilsvarende stiller utvalget seg uforstående til at man heller ikke fant grunn til å foreholde «Stepper'n» de nye opplysningene om ham som innkom etter at han ble løslatt den 25. desember.

Utvalget har også kritiske bemerkninger til den måten som opplysningene om drosjeturen den 23. desember ca. kl. 20.00 ble nedtegnet på. Som nevnt fremkom opplysningene under de undersøkelser som politiet foretok blant drosjeeiere og drosjesjåfører om trafikk i tiden før drapene ble oppdaget. Vedkommende drosjeeier ga opplysningene den 28. desember kl. 20.00 ved avhør på bopel. Til tross for dette er rapporten ferdig utarbeidet og datert først den 7. januar 1970. Dette forhindrer selvfølgelig ikke at innholdet kan ha vært gjort kjent for etterforskningsledelsen på et tidligere tidspunkt. Hensett til at rapporten da den forelå ble dokumentført under dokumentkategori 0, ville det neppe ha spilt noen rolle for etterforskningen om den hadde foreligget skriftlig allerede den 28. desember eller den påfølgende dag. Daværende påtaleinstruks (opprinnelig fastsatt 14. desember 1934) bestemte i § 7 at en rapport så vidt mulig skulle nedtegnes på stedet eller så snart det ble anledning til det. Tilsvarende bestemmelser er nå gitt i påtaleinstruksens § 8-11. Utvalget kan ikke se at disse bestemmelsene ble overholdt.

Utvalget poengterer på nytt at politiet på dette tidspunkt i etterforskningen fortsatt gikk ut fra at drapene var begått fra ettermiddagen den 23. desember og utover. Det var selvfølgelig mulige mistenktes adferd i dette tidsrom som dermed sto i sentrum for etterforskningen. Opplysninger som man noe senere fikk om at «Stepper'n» hadde vært på arbeid i Moss den 22. desember 1969 fra kl.15 til kl.23, ble først av eventuell interesse under den senere del av etterforskningen, etter at drapstidspunktet ble flyttet frem til denne dagen. For det tidsrom som var angitt i tiltalen mot Liland hadde således «Stepper'n» alibi.

Det har i ettertid kommet frem at «Stepper'n» skulle ha vært innblandet i mange episoder hvor personer var omkommet ved drukning. Det har vært reist spørsmål om ikke det lokale politi hadde slik kunnskap om «Stepper'ns» adferdsmåte at han måtte ha fremstått som en sannsynlig gjerningsmann bak øksedrapene. Det har også vært reist spørsmål om politiet av en eller annen grunn holdt sin hånd over «Stepper'n», og at man bevisst valgte å sjekke ham ut av saken, til tross for at det var grunn til å rette den videre etterforskning også mot ham.

Utvalget bemerker til dette at politiet må bedømmes ut fra den situasjon som forelå på drapstidspunktet i 1969/70. Det lokale politikammer kjente til Kjøkøya-saken fra 1964. Man fant åpenbart ikke at «Stepper'ns» rolle i den saken tilsa at han fem år senere måtte betraktes med særlig mistenksomhet. Det fremgår av den gjennomgang av etterforskningsdokumentene i Kjøkøya-saken som utvalget har gjort (jf foran under pkt 3.4.5) at en slik oppfatning vanskelig kan kritiseres.

Det var godt kjent av politiet at det gjennom årene ved drukning hadde omkommet et stort antall personer i Fredrikstad. Dette var en skjebne som i særlig grad hadde rammet personer fra miljøet med alkoholmisbruk. Pensjonert politioverbetjent Leif Eliassen, som i alle år har arbeidet ved Fredrikstad politikammer, har for utvalget opplyst at han først på 1980-tallet for seg selv gjorde opp en status over personer som siden krigen i beruset tilstand hadde falt i elven og druknet. Han kom da frem til at i alt 28 personer hadde lidt denne skjebne. Alle slike hendelser ble etterforsket av politiet. To drukningsulykker som skjedde samme dag, hadde funnet sted ved bruk av «Stepper'ns» snekke. Først gled en beruset mann i det han skulle gå i land og druknet i elven. Hendelsen ble iakttatt av utenforstående personer i nærheten som ble avhørt av politiet. Senere samme dag skjedde det samme på ny med samme båt på et annet sted. Også dette ble iakttatt av utenforstående som ble avhørt av politiet. «Stepper'n» hadde ved begge anledninger vært til stede i sterkt beruset tilstand. Eliassens eget inntrykk av «Stepper'n» var at han «var en snill og harmløs fyllefant med et betydelig alkoholmisbruk. «Stepper'n» ble stadig vekk innbrakt for fyll, men han var aldri voldsom».

Når utvalget er kritisk til at «Stepper'n» ble løslatt den 25. desember 1969 om aftenen, er det ikke på bakgrunn av at han som følge av tidligere adferd fremsto som en mulig gjerningsmann. Men det skyldes som nevnt at de mange avhør som ble foretatt 24. og 25. desember, ikke ga tilstrekkelig klarhet i hvor «Stepper'n» hadde oppholdt seg i det tidsrom som politiet på det tidspunkt var interessert i. Det er ikke noen holdepunkter for å anta at løslatelsen av «Stepper'n» og den senere manglende interesse for etterforskning rettet mot ham hadde sin bakgrunn i en bevisst holdning om at «Stepper'n» av en eller annen grunn måtte holdes utenfor saken. Dersom dette var tilfelle, måtte nødvendigvis også Kripos' etterforskningsledelse ha vært delaktig i dette. Det ville i såfall være tale om meget alvorlige straffbare handlinger begått av en rekke tjenestemenn ved Fredrikstad politikammer og ved Kripos. Det måtte i tilfelle være grunn til å anta at også embetsmenn i påtalemyndigheten kunne ha vært innblandet. I utgangspunktet fremstår en slik dekkaksjon til skade for en antatt uskyldig tredjemann som lite sannsynlig, ikke minst dersom den involverte personer i politi/påtalemyndighet innen uavhengige etater og på flere nivåer. Dette inntrykket blir ytterligere forsterket ved at politi/påtalemyndighet skulle ha oppnådd støtte for sine lovbrudd hos de oppnevnte rettsmedisinske sakkyndige, ved at disse til skade for Liland bevisst gikk på akkord med sin faglige overbevisning. I tillegg kommer så den omstendighet at Fredrikstad, i alle fall rundt 1970, var et relativt gjennomsiktig samfunn, noe som i seg selv gjør det svært usannsynlig at en slik dekkaksjon - som nødvendigvis måtte ha involvert en rekke personer - ikke på en eller annen måte ble kjent. Når det heller ikke foreligger noen påviselig grunn til at disse tjenestemenn skulle gjøre seg skyldig i slike alvorlige lovbrudd, fremstår antydningen som grunnløs.

Det er blitt hevdet at «Stepper'n» var i inngiftet familie med politibetjent Skauen ved Fredrikstad politikammer, og at dette skal ha hatt betydning for politiets holdning til ham, både før og under Liland-saken. Skauen har overfor utvalget opplyst at hans fars yngste bror var gift med «Stepper'ns»eldre søster. Han har også opplyst at han selv først ble oppmerksom på dette slektskapet i 1972.

Som tidligere nevnt søker de arbeider som Ekroth og senere også Sandberg har gjort, å underbygge mistanken mot «Stepper'n» som gjerningsmann bak øksedrapene i 1969. Utvalget finner det på dette punkt riktig å påpeke at det ikke - ut over de vurderinger som er gjort i det foregående - har gått nærmere inn i dette materiale med sikte på å få slått fast om denne teorien er i overensstemmelse med det som egentlig hendte. En slik gjennomgang ville falle utenfor utvalgets mandat.

3.5 Varetektsfengslingene

3.5.1 De fire fengslingskjennelsene

Liland ble av politiet begjært varetektsfengslet den 27. desember 1969. I begjæringen opplyses at han var siktet for to forsettlige drap begått «en gang i tidsrommet tirsdag den 23. desember 1969 kl. 22.00 til påfølgende natt kl. 02.00.»

Han ble fremstilt for Fredrikstad forhørsrett samme dag. Sammen med ham møtte h.r. advokat Wilhelm Mordt, Fredrikstad som oppnevnt forsvarer. Det fremgår av forhørsrettens rettsbok at Liland «fastholdt sin tidligere politiforklaring og sier at han ikke har noe å tilføye utover denne». Til dette bemerker utvalget kort at Liland på dette tidspunkt hadde avgitt to politiforklaringer, den 24. og den 26. desember 1969. Det fremgår videre av rettsboken at Liland ikke hadde noe å bemerke til fengslingsbegjæringen. Politiet hadde i sin begjæring vist til straffeprosessloven av 1887 § 240 jf § 228 nr. 2, 3 og 4, og retten fant at vilkårene for varetektsfengsling etter disse bestemmelsene var til stede. Fengslingsfristen ble satt til 8 uker, også dette i overenstemmelse med politiets begjæring. Likeledes ble begjæringen om besøks- og brevforbud i fengslingstiden tatt til følge. Liland vedtok kjennelsen på stedet.

Den 18. februar 1970 begjærte politiet fengslingsfristen forlenget med seks uker. I forhørsrettens rettsbok fra rettsmøtet den påfølgende dag er bemerket at dommeren ikke hadde funnet det nødvendig at siktede - som da var overført til Oslo kretsfengsel - ble fremstilt. Det fremgår videre av rettsboken at forsvareren, advokat Mordt, var varslet, og at han ikke møtte «idet han opplyste at slik saken ligger ann, finner han ikke å kunne gå i mot begjæringen». Forhørsretten fant at vilkårene for fortsatt varetektsfengsling var til stede og forlenget fengslingsfristen i seks uker, fortsatt med brev- og besøksforbud.

Ved politiets begjæring av 21. mars 1970 ble fengslingsfristen bedt ytterligere forlenget frem til 2. mai 1970. Selv om politiet på dette tidspunkt var begynt å konsentrere etterforskningen om den 22. desember 1969, ble det heller ikke i forbindelse med denne begjæringen gjort noen endring i det tidsrom for ugjerningene som var angitt i den opprinnelige siktelsen. Av forhørsrettens rettsbok fra rettsmøtet den 23. mars 1970 fremgår at retten ikke hadde funnet det nødvendig å få fremstilt Liland. Det fremgikk videre at Lilands forsvarer var varslet, og at forsvareren hadde erklært at han «må motsette seg fortsatt fengsling». Forhørsretten tok på ny begjæringen om fengslingsforlengelse til følge. Fortsatt ble det bestemt at Liland skulle være underlagt brev- og besøksforbud.

Varetektsfengslingen ble forlenget for siste gang frem til 15. juni 1970 ved Fredrikstad forhørsretts kjennelse av 30. april s.å. I forbindelse med at politiet den 7. april 1970 hadde fremsatt begjæring overfor forhørsretten om at det ble åpnet rettslig forundersøkelse, ble opplyst at det i siktelsen «gjøres den endring at tidspunktet for handlingen kan ha skjedd så tidlig som mandag den 22. desember 1969 etter kl. 15.00.» I forhørsrettens kjennelse av 30. april 1970 bemerkes at de tidligere nevnte vilkårene for varetektsfengsling fortsatt var til stede. Beslutningen om brev- og besøksforbud ble imidlertid ikke opprettholdt. Også ved denne anledning fant retten det unødvendig å få fremstilt Liland. Videre fremgår av rettsboken at «forsvareren, h.r.advokat Alf Nordhus var forsøkt varslet over telefon uten at det var lykkes å nå frem».

Når Liland forble varetektsfengslet frem til det ble avsagt dom mot ham den 3. juli 1970, hadde dette sin årsak i at det i mellomtiden var blitt reist tiltale mot ham, jf straffeprosessloven av 1887 § 239 femte ledd.

3.5.2 Utvalgets bemerkninger

Det grunnleggende vilkår for varetektsfengsling var den gang som etter någjeldende straffeprosesslov av 1981, at det var skjellig grunn til mistanke for en straffbar handling som kunne medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Utvalget vil nedenfor under pkt. 3.6.2 og 3.6.3 redegjøre for styrken i mistanken mot Liland på de ulike stadier under etterforskningen.

Etter at de første dagers etterforskning var gjennomført, førte ikke den videre etterforskning ut over vinteren 1970 til at mistanken mot Liland ble ytterligere styrket. Man var således i den situasjon at en etter hvert omfattende etterforskning rettet mot en bestemt mistenkt ikke hadde brakt frem i dagen ytterligere momenter som kunne begrunne en tiltale. Dette var et forhold som i seg selv bidro til å svekke den mistanke som opprinnelig forelå. I tillegg vil man i en slik situasjon før eller senere komme til et punkt hvor det ikke lenger er grunnlag for å opprettholde varetektsfengslingen. Selv om det stadig skulle være skjellig grunn til mistanke, vil fortsatt varetektsfengsling måtte nektes fordi det i så fall ville innebære et uforholdsmessig inngrep overfor den siktede. I dag følger dette av straffeprosessloven av 1981 § 174 første ledd jf § 184 annet ledd og den gang bl.a. av straffeprosessloven av 1887 § 228 annet ledd jf § 240.

Nedenfor under pkt. 3.6.3 er redegjort for at mistanken mot Liland ble styrket etter at man begynte å konsentrere seg om den 22. desember 1969 som en mulig drapsdag. For denne dag hadde man konkrete holdepunkter som kunne oppfattes dithen at Liland hadde vært på åstedet både på gjerningstidspunktet og også etter at ugjerningene var begått. Dette innebar samtidig at den 23. og 24. desember 1969 i tilfelle var uaktuelle som drapsdager. En mistanke om at Liland hadde begått ugjerningene i løpet av disse to dagene var derfor klart svekket. Det var imidlertid først den 7. april 1970 at politiets siktelse uten nærmere begrunnelse ble utvidet til også å omfatte «den 22. desember 1969 etter kl. 15.00.» Dette innebærer at forhørsretten ved den fengslingsforlengelse som fant sted den 23. mars 1970, fortsatt fant skjellig grunn til mistanke i forhold til den opprinnelige siktelsen. Denne hadde fremdeles tiden fra «den 23. desember 1969 kl. 22.00 til påfølgende natt kl. 02.00» som tidsrom for ugjerningene. På dette tidspunkt var det imidlertid som nevnt all grunn til å tvile på om det fortsatt var skjellig grunn til mistanke om at Liland hadde forholdt seg som beskrevet i denne siktelsen.

Rent teoretisk kan det reises spørsmål om forhørsretten på dette punkt kunne ha adgang til å gå utenfor siktelsen. Nedenfor under pkt. 3.6.5 har utvalget gitt uttrykk for at retten vanskelig kunne ha avsagt fellende dom for drap begått 23./24. desember i et tilfelle hvor tiltalebeslutningen var begrenset til 22. desember. Adskillig kan tale for at forhørsretten i forbindelse med en begjæring om fengsling kan stå noe friere i forhold til en siktelse enn det retten senere gjør i forhold til tiltalebeslutningen. I praksis er det vel likevel grunn til å anta at spørsmålet løses ved at forhørsretten sørger for at påtalemyndigheten endrer tidsangivelsen i siktelsen. I dette konkrete tilfelle er det intet som tyder på at forhørsretten ved fengslingsforlengelsen den 23. mars 1970 var oppmerksom på at politiets siktelse reelt sett på det tidspunkt gjaldt drap begått den 22. desember 1969.

Når Liland ved det første fengslingsmøtet den 27. desember 1969 selv var til stede sammen med oppnevnt forsvarer, var dette i overensstemmelse med de regler som man den gang hadde i straffeprosessloven av 1887, og for så vidt også med de regler som gjelder etter straffeprosessloven av 1981.

Ved senere forlengelse av fengslingsfristen bestemte straffeprosessloven av 1887 § 239 tredje ledd at siktede skulle fremstilles for retten «dersom retten finner det nødvendig». Som nevnt foran under pkt. 3.5.1, fant ikke forhørsretten det nødvendig med slik fremstilling ved noen av de tre fengslingsforlengelsene forut for hovedforhandlingen i straffesaken i 1970.

Om forsvareren bestemte straffeprosessloven av 1887 § 239 tredje ledd at han gis «så vidt mulig rimelig varsel» til rettsmøtet om forlengelse av fengslingsfristen. Advokat Mordt fikk varsel til de to første av disse møtene, men møtte ikke. Advokat Nordhus ble forsøkt varslet til det tredje rettsmøtet, uten at retten lyktes å få kontakt med ham. Etter de opplysninger som foreligger om den tidligere praksis på dette punkt, synes det på det rene at det i mange tilfeller ble godtatt at fengslingen på denne måten ble forlenget uten at siktede ble fremstilt, og uten at det hadde vært mulig å få gitt forsvareren varsel om rettsmøtet.

Uansett denne praksis står det for utvalget som kritikkverdig at Liland ikke ble fremstilt for retten ved den andre og tredje fengslingsforlengelsen. Det var da opplyst at forsvareren motsatte seg fengsling. Enda mer betenkelig blir det når rettsmøtet i anledning den tredje fengslingsforlengelsen i denne situasjon avholdes uten at forsvareren en gang var blitt varslet. Utvalget legger ved denne vurdering vekt på at det gjaldt en meget alvorlig sak, at fengslingsfristen etter hvert hadde blitt forlenget flere ganger og ikke minst at det i alle fall ved den tredje fengslingsforlengelsen i april 1970 forelå et helt annet bevismateriale enn under det første fengslingsmøtet fire måneder tidligere. I tillegg må påpekes at forhørsretten i alle fengslingskjennelsene ga en nokså sjablonmessig begrunnelse for fengslingen. Når man endelig i tillegg også tar i betraktning de omstendigheter rundt endringen av siktelsen som er nevnt ovenfor, sitter utvalget tilbake med den oppfatning at forhørsretten ikke har utført et så grundig arbeid som den burde ha gjort i en så alvorlig sak.

De foranstående bemerkninger går på forhørsrettens saksbehandling. En nærmere vurdering av spørsmålet om det var riktig av forhørsretten å holde Liland varetektsfengslet frem til hovedforhandlingen, faller utenfor utvalgets mandat.

3.6 Utvalgets samlede vurdering av etterforskningen

3.6.1 Kravene til en god etterforskning

Etterforskningens formål var - slik som det den gang var uttrykt i straffeprosessloven av 1887 § 264 første ledd - å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre om rettslig forfølgning skulle innledes mot noen bestemt person «ved begjæring om rettslig forundersøkelse eller ved beslutning om tiltale». Videre bestemte denne paragrafen at det også burde tilveiebringes slike opplysninger om siktedes livsførsel og øvrige personlige forhold som kunne «antas å ha betydning for straffeutmålingen og for å beslutte andre forholdsregler enn straff» og «de ytterligere opplysninger som måtte trenges til forberedelse av bevisførselen både fra påtalens og fra forsvarets side» (' 264 tredje ledd). Også etter straffeprosessloven av 1981 § 226 er formålet det samme, dog slik at bestemmelsene om rettslig forundersøkelse nå er gått ut.

Det var allerede fra første stund rimelig klart at Larsen og Johansen hadde vært ofre for en alvorlig straffbar handling begått av andre. Man kunne med stor sikkerhet gå ut fra at de ikke hadde tatt livet av hverandre. Dermed ble det etterforskningens helt sentrale oppgaver å søke å finne frem til hvem som var gjerningsmannen.

Når utvalget skal vurdere den etterforskning som ble gjennomført i tidsrommet fra 24. desember 1969 og frem til hovedforhandlingen i juni 1970, må dette skje på bakgrunn av de regler for etterforskning som gjaldt på den tid. Selv om man senere har fått en ny påtaleinstruks, er reglene fortsatt de samme hva angår de grunnleggende forhold som berøres i det følgende.

Etterforskning av straffbare handlinger bør bringes frem til en avslutning hurtigst mulig. Dette er nå direkte kommet til uttrykk i straffeprosessloven av 1981 § 226 fjerde ledd. Dette prinsippet gjaldt også tidligere, men var da ikke lovfestet. Samfunnets generelle interesse i at en straffeforfølgning skjer hurtig etter at den straffbare handling er begått, tilsier at etterforskningen blir avsluttet så snart som mulig. Det samme gjør hensynet til de fornærmede og til de personer som ellers berøres av etterforskningen. Ikke minst hensynet til den varetektsfengslede Liland tilsa i dette tilfelle at etterforskningen ble gjennomført uten for stort tidsforbruk.

På noen punkter i det foregående er påpekt at det tok tid før enkelte rapporter ble ferdig skrevet. Dette har likevel neppe hatt betydning for det samlede tidsforløp. Utvalget konstaterer at en etterforskningstid på seks måneder - regnet fra det tidspunkt ugjerningene ble oppdaget og frem til hovedforhandlingens start - klart ligger innenfor det akseptable i en sak av denne størrelse.

Man forventer videre at en etterforskning gjennomføres på en måte som tar tilbørlig hensyn til de personer og interesser som blir berørt. Dette er i tråd med straffeprosessloven av 1981 § 226 fjerde ledd. Heller ikke dette prinsippet var lovfestet tidligere. Denne bestemmelsen gir uttrykk for at etterforskningen skal gjennomføres slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe. Heller ikke på dette punkt finner utvalget grunn til å komme med særlige bemerkninger. Det kan reises spørmål om det var tilstrekkelig grunn til å holde Liland varetektsfengslet i hele perioden frem til hovedforhandlingen. Særlig er det grunn til å reise spørsmål om berettigelsen av den siste tiden forut for hovedforhandlingen. Det kan nok også ellers på dette punkt reises spørsmål om politiet ved enkelte anledninger skulle ha forholdt seg annerledes. Men det er her i alle fall tale om detaljer som ligger langt utenfor de mer sentrale spørsmål som utvalget skal konsentrere seg om i sin granskning. Utvalget finner således ikke grunn til å gå nærmere inn på dette punkt.

En etterforskning skal for det tredje være objektiv. Dette fundamentale krav står sentralt ved utvalgets vurdering. Kravet omfatter ikke bare den rene etterforskning, men også påtalemyndighetens videre behandling av straffesaken frem til den er avsluttet. Og gjennom reglene om gjenopptakelse ligger kravet latent også etter at en straffesak er avgjort ved fellende dom. Utvalget vil i dette kapittel kun behandle objektivitetskravet i forhold til etterforskningen. I hvilken grad kravet er oppfylt i de etterfølgende faser av saksbehandlingen, vil bli behandlet der spørsmålet hører hjemme, se særlig pkt 5.5, 6.6.1, 6.6.2 og 8.5 nedenfor.

Objektivitetskravet har flere sider. For det første er det tale om en allmen side, uavhengig av om noen er mistenkt eller ikke: Rettssamfunnet forventer - og forlanger - at politiet går til etterforskningen med et åpent sinn, og at den deretter blir gjennomført ut fra strengt faglige/saklige kriterier, uavhengig av den alminnelige opinion, av eventuelle pressgrupper og av private sympatier. De faglige/saklige kriterier må være bygget på hva som innen rimelighetens grenser fremstår som nødvendige undersøkelser for å få etterforskningen avsluttet med en mest mulig sikker konklusjon. I øksedrapsaken var det på det rene at det var begått to meget alvorlige straffbare handlinger. Her besto etterforskningen således først og fremst i å klargjøre hvem som hadde begått handlingene, og derunder også de nærmere omstendigheter rundt ugjerningene. Denne side av objektivitetskravet begrunner således et krav om at etterforskningen legges bredt opp, slik at alle aktuelle muligheter innen rimelighetens grenser blir undersøkt.

For det annet gjelder objektivitetskravet også like overfor den som under etterforskningen er eller blir utpekt som mistenkt. Når vedkommende har krav på en objektiv etterforskning, siktes det først og fremst til at politiet også har plikt til å klarlegge nærmere de omstendigheter som kan tale til den mistenktes fordel. Dette må gjelde både selve spørsmålet om skyld - f. eks. om vedkommende rent faktisk har begått den drapshandling som han er mistenkt for - og spørsmål som kan få betydning kun for straffeutmålingen, f. eks. om det foreligger forutgående provokasjon, om handlingen har skjedd i berettiget harme, under nedsatt bevissthet osv. Denne del av objektivitetskravet er nå nedfelt i straffeprosessloven av 1981 § 226 tredje ledd.

Det er ikke vanskelig å se at disse to sider av kravet til objektivitet griper over i hverandre. For den som er utpekt som mistenkt under etterforskningen, vil det være av sentral betydning at politiet ikke taper av syne at ugjerningen likevel kanvære begått av andre, og at man derfor fortsatt gjør de nødvendige undersøkelser for å få klarlagt om det kan være en annen gjerningsmann. I denne sammenheng må det være åpenbart at en mistanke mot en gjerningsmann som bare er underbygget av enkelte indisier, ikke skal stenge for en bredt anlagt etterforskning hvor det søkes klarlagt om det kan være andre gjerningsmenn. På den annen side kan mistanken mot den ene ha fått en slik styrke at det må fremstå som forsvarlig kun å konsentrere den videre etterforskning mot ham. Mellom disse to yttertilfeller vil det være en glidende overgang, hvor styrken av mistanke lett vil være avgjørende for omfanget av den etterforskning som tar sikte på å avdekke om det kan være andre gjerningsmenn. I tillegg kommer så at alvoret i de straffbare handlinger som er begått, lett vil innvirke på de ressurser som settes inn i etterforskningen. Ofte er det vel heller ikke tale om rent enten/eller: Den etterforskning som drives tar samtidig både sikte på å få klarlagt den mistenktes rolle og å få undersøkt mulighetene for om det kan være andre gjerningsmenn. Selv med det klare utgangspunkt om krav til objektivitet, vil man således i praksis likevel lett møte situasjoner hvor det i noen grad må bero på et politifaglig skjønn i hvilken grad en fortsatt etterforskning skal konsentrere seg om mulige andre gjerningsmenn enn den som allerede er mistenkt.

Selv om disse tre nevnte krav til politiets etterforskning oppfylles fullt ut, må også et fjerde krav normalt være oppfylt for at resultatet skal bli tilfredsstillende: Etterforskerne må leve opp til de politifaglige normer som forventes med hensyn til kvaliteten av det arbeid som gjøres. Av disse skal særlig nevnes at arbeidet må utføres med den nøyaktighet og på en så fullstendig måte som er nødvendig i den enkelte sak. Under etterforskningen må det utvises den oppfinnsomhet og kreativitet som er nødvendig for å få brakt etterforskningen frem til en avslutning. Endelig må etterforskningen gjennomføres på en slik måte at resultatene av den senere kan dokumenteres på en pålitelig og troverdig måte.

Etter utvalgets oppfatning har det i Liland-saken sviktet både hva angår kravet til objektivitet og hva angår kvaliteten av det arbeide som politiet utførte i etterforskningsfasen. Det vises til bemerkningene nedenfor under pkt. 3.6.6.

3.6.2 Styrken i mistanken mot Liland under etterforskningen frem til medio mars 1970

Det fremgår av pkt. 3.6.1 ovenfor at styrken i mistanken mot den person som allerede er mistenkt, rimeligvis i atskillig grad må være avgjørende for hvor store ressurser som til enhver tid skal settes inn for å klarlegge om det likevel kan ha vært en annen gjerningsmann. Utvalget finner det derfor nødvendig - i alle fall i enkelte hovedtrekk - å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Utvalget har fått inntrykk av at politiet så å si fra først av næret en sterk mistanke om at Liland var gjerningsmannen bak øksedrapene. Han ble pågrepet meget kort tid etter at ugjerningene ble oppdaget, uten at man på dette tidspunkt hadde noen konkrete holdepunkter for at han hadde utført drapene. Som tidligere nevnt ble det pågrepet ytterligere to personer i denne innledende fasen av etterforskningen.

Etter tre dagers etterforskning var Liland for lengst siktet for drapene, og han ble da fremstilt for varetektsfengsling. Med de opplysninger som forelå fra etterforskningen i disse tre dagene, finner utvalget det forståelig at varetektsfengsling ble begjært overfor Liland. Forhørsretten fant da også at vilkårene for varetektsfengsling var oppfylt. Et av vilkårene var den gang som i dag at det måtte være skjellig grunn til mistanke (se straffeprosessloven av 1887 § 228). Dette innebar etter teori og praksis at det måtte fremstå som minst 50% sannsynlig at Liland var gjerningsmannen. Utvalget bemerker i denne forbindelse at det av Fredrikstad forhørsretts rettsbok fra rettsmøtet den 27. desember 1969 fremgår at Liland ikke hadde noe å bemerke til fengslingsbegjæringen.

På dette stadium av etterforskningen ser mistanken mot Liland i hovedsak ut til å være bygget på:

  1. Han tilhørte miljøet rundt de drepte og hadde en periode bodd hos Larsen.

  2. Han var tidligere straffedømt for voldsforbrytelser, om enn av langt mindre alvorlig karakter, og var også dømt til sikring. Den rettspsykiatriske uttalelsen fra 1959 forut for sikringsdommen var meget belastende for Liland. Det forelå i tillegg vitneuttalelser om at Liland i alkoholpåvirket tilstand kunne ha et meget vanskelig gemytt, bl.a. preget av provokasjoner og av uberegnelig voldsutøvelse.

  3. Det forelå enkelte opplysninger om at det hadde vært et motsetningsforhold mellom Liland og Larsen, og at Liland tidligere skulle ha truet Larsen, bl.a. ved å svinge en øks foran hodet hans.

  4. Han var i det tidsrom som den gang var aktuelt - 23./24. desember - i likhet med enkelte andre fra miljøet rundt ofrene blitt iakttatt ved åstedet, dog uten at dette kunne settes i noen direkte sammenheng med drapshandlingene.

Det er grunn til å feste seg ved at man verken på dette tidspunkt eller noe senere tidspunkt hadde tekniske bevis som knyttet Liland til det blodige åstedet. Riktignok ble det funnet noen små blodflekker på Lilands bukser. Men etter blodtypeundersøkelse ble det slått fast at blodet hadde Lilands egen blodtype. Tilsvarende blod på Lilands putevar som ble sikret ved ransaking på hybelen hans, underbygget Lilands opplysning om at han i perioden forut for pågripelsen hadde vært plaget av neseblødninger. I en parentes bemerkes at Liland hadde samme blodtype som ett av ofrene, Larsen, nemlig type 0. Noe forsøk på ytterligere typebestemmelse ble ikke gjort og var den gang ikke praktisk mulig (jf foran under pkt 3.2.1).

På den annen side forelå det heller aldri opplysninger som ga Liland noe alibi for en vesentlig del av det tidsrom som man på dette tidspunkt konsentrerte etterforskningen om. Utvalget bemerker i den forbindelse at det i løpet av den første gjenopptakelsessaken falt uttalelse om at Liland skulle ha hatt alibi for dette tidsrommet. Antakelig som følge av at uttalelsen ikke klart nok ble imøtegått, er den tatt inn i lagmannsrettens avgjørelse fra 1975, hvor det på side 76 heter at det ikke har vært omstridt i saken at Liland har alibi for tiden etter 22. desember kl. 20.00 - 20.30. Senere er uttalelsen ukritisk gjengitt, også av domstolene. En gjennomgåelse av saksdokumentene viser imidlertid at uttalelsen ikke er riktig. Det er betydelige perioder i dette tidsintervall hvor man ikke har annet enn Lilands egne ord for at han ikke var på åstedet. På den annen side har man tvert i mot uttalelser fra vitner som hadde registrert aktivitet på åstedet den 23. desember, om at også Liland da skal ha vært tilstede. Som tidligere nevnt så lagmannsretten bort fra disse uttalelsene da Liland fikk sin dom i 1970, idet retten fant det bevist at han allerede den foregående dag hadde begått drapene. Men hvis man først skulle ta disse forklaringene i betraktning, fulgte med på kjøpet at også Liland var blitt iakttatt på åstedet i det aktuelle tidsintervall, den 23. desember.

Først under den andre gjenopptakelsessaken ble det fra påtalemyndighetens side fremholdt at det for den 23./24. desember ikke var tale om at Liland hadde noe alibi. Det vises her til påtalemyndighetens uttalelse til Eidsivating lagmannsrett av 22. desember 1993 hvor det om tiden etter 22. desember 1969 kl. 20.00 uttales (s. 4):

«Det kan påvises flere «hull» i Lilands alibi etter dette tidspunkt, men på den annen side er det heller ikke noe som knytter Liland til åstedet verken den 23. desember 1969 eller natten til den 24. desember 1969. Derfor mener jeg det er mer treffende å si at man ikke har bevis for at Liland er gjerningsmannen dersom drapene ble begått etter nevnte tidspunkt.»

Utvalget bemerker at dette synes å være en korrekt beskrivelse av situasjonen.

Med enkelte mindre avgjørende endringer forble bevissituasjonen slik under den fortsatte etterforskningen frem til midten av mars 1970.

Ut fra utvalgets vurdering av etterforskningsdokumentene ser bevisene ut til å fylle det hovedkrav om skjellig grunn til mistanke som var nødvendig for å få opprettholdt varetektsfengslingen. Men bevisene var på den annen side ikke tilstrekkelige til å gjennomføre en straffesak mot Liland som ville resultere i en fellende dom.

Det følger av dette at man således ikke sto overfor en situasjon hvor mistanken mot den siktede var så sterk og så vel underbygget at det var forsvarlig ikke å etterforske om ugjerningene likevel kunne være begått av andre, jf foran under pkt. 3.6.1. Den manglende interesse for å følge opp de undersøkelsene som opprinnelig ble foretatt rundt «Stepper'n», kan således overhodet ikke begrunnes med at Liland etter kort tid fremsto som en overveiende sannsynlig gjerningsmann.

Da politiet i midten av mars 1970 fant grunn til å konsentrere etterforskningen om den 22. desember 1969 som mulig drapsdag, var den bevismessige situasjon fortsatt slik som nevnt ovenfor. Den etterforskning som hadde funnet sted fra nyttår 1970, hadde således ikke i særlig grad styrket mistanken om at Liland skulle ha forøvet drapene den 23./24. desember 1969. Alternativet til å konsentrere etterforskningen om 22. desember ville - slik utvalget vurderer de bevis som forelå på dette tidspunkt - ha vært å henlegge straffesaken mot Liland etter bevisets stilling. En slik avslutning av straffesaken fremsto rimeligvis som meget utilfredsstillende. Man ville i så fall stå overfor et grufullt dobbeltdrap som ble stående uoppklart, til tross for en meget omfattende etterforskning som bl.a. hadde ledet til varetektsfengsling av en mistenkt i henimot tre måneder. Med de bevismomenter som kunne tyde på at Liland hadde utført ugjerningene allerede den 22. desember (jf. nedenfor under pkt. 3.6.3.), var det forståelig at politiet fant grunn til å legge etterforskningen noe annerledes an enn tidligere.

3.6.3 Styrken i mistanken mot Liland etter medio mars 1970

De forhold som mistanken mot Liland bygget på og som er nevnt under (1), (2) og (3) i det foregående punkt, gjaldt også for det tilfelle at drapene var begått allerede den 22. desember 1969.

I tillegg kunne Liland knyttes til åstedet ved to anledninger denne dagen: For det første hadde han vært til stede under kvistlakkfesten utover ettermiddagen. Ved denne anledning var han sammen med enkelte andre festdeltakere, i tillegg til de to ofrene. Det var noe uklart om det til slutt bare var Liland som var tilbake på åstedet sammen med Larsen og Johansen. For det annet var det helt på det rene at Liland hadde vært på et nytt besøk på åstedet samme dag en gang mellom kl. 20.00 og 21.00. Man fattet nå interesse for de forklaringer som Willy hadde gitt allerede før nyttår i 1969 (jf foran under pkt. 3.3.5) om at det var Liland som lukket opp da han denne aften banket på døren til Larsens rom i forbindelse med at han skulle levere tilbake en sykkel til Johansen. Det var da mørkt i rommet, og Liland ga uttrykk for at Willy ikke kunne komme inn «fordi det var sykdom der inne». Verken Larsen eller Johansen ga seg tilkjenne på noen måte.

Politiet arbeidet nå ut fra den teori at Liland hugget ned både Larsen og Johansen med øks før han forlot Glemmengt. 73 samme ettermiddag. Da han var tilbake på åstedet mellom kl. 20 og kl. 21, tilførte han så Johansen det siste dødelige hugget. Johansen hadde da i mellomtiden beveget seg fra gulvet, der det ble funnet mye blod etter ham, og bort til divanen rett inn for inngangsdøren.

Denne teorien ble styrket av to konkrete omstendigheter: Etter at Willy hadde blitt med Liland hjem på dennes hybel om aftenen den 22. desember, hadde han spurt nærmere om tilstanden til de to i Glemmengt. 73 («Det er vel ikke noe gæli med dem?»). Til dette hadde Liland svart: «Hysj, ikke gjør meg nervøs». Det ble deretter ikke mere snakk om temaet. Liland tok ikke avstand fra at han kunne ha uttalt seg slik. I så fall hadde dette sin årsak i at han ville få Willy til å være stille, slik at hybelvertinnen ikke oppdaget at Liland hadde besøk på hybelen.

Den andre omstendigheten som etter politiets oppfatning støttet teorien om Lilands drapshandlinger den 22. desember, knytter seg til det faktum at Liland denne dagen hadde lagt en bukse i bløt og senere også vasket den. Dette skjedde mellom de to besøkene i Glemmengt. 73. Liland benektet ikke dette, men begrunnet buksevasken med at buksen var blitt skitten, bl.a. som følge av at han hadde flyttet på en sekk koks som sto i gangen der han hadde hybel.

Den nye teori om at drapene fant sted om ettermiddagen/aftenen den 22. desember, forutsatte selvfølgelig at dette ikke var uforenelig med de tidspunkter for skade/død som var mulige ut fra de rettsmedisinske undersøkelser av likene. Her skal kort nevnes at professor Lundevall ved den kontakt som politiet hadde med ham under etterforskningen, ga uttrykk for at det hendelsesforløp som politiet nå var opptatt av, ikke var uforenelig med de medisinske funn. Sentralt i professor Lundevalls resonnement sto nå antagelig den omstendighet at funn ved obduksjonen av Johansen viste at denne måtte ha levet minst noen timer fra han ble påført skadene og frem til han døde. Under visse forutsetninger tydet ulikheten i Larsens og Johansens promille på at Johansen i skadet tilstand måtte ha levet minst i 13-15 timer. Om dette vises til den senere redegjørelse under pkt. 4.2.4.

Politiet mente også å ha støtte for sin teori ved uttalelser fra naboer i Glemmengt. 73, vegg i vegg med Larsens rom, om at det om ettermiddagen den 22. desember hos Larsen hadde vært mere bråk enn noen gang tidligere. Verdien av disse uttalelser var imidlertid noe svekket ved at de samme naboene på dette punkt i andre avhør hadde uttalt seg noe annerledes.

På den annen side hadde man så diverse vitneforklaringer enten om at Larsen og Johansen var iakttatt i live også den 23. desember, eller om aktivitet rundt åstedet denne dag som umulig kunne tenkes uten ofrene som levende deltakere. Om disse forklaringene vises til redegjørelsen foran under pkt. 3.3.1.

Jahrmann har overfor utvalget - på samme måte som under hovedforhandlingen i 1970 - gitt uttrykk for at det var en vitneforklaring avgitt 5. mars 1970 som ble avgjørende for at man valgte å konsentrere seg om 22. desember som drapsdato. I flg. denne vitneforklaringen lå det nysnø uten spor på trappen utenfor Glemmengt. 73 den 23. desember ca kl. 16.40. Forklaringen er gjengitt avslutningsvis foran under pkt. 3.3.1.

Et relativt tynt lag med nysnø uten fotspor viser manglende trafikk på stedet. Men det tidsrom som dette har gyldighet for, vil nødvendigvis være begrenset til tiden regnet fra det begynte å snø, og muligens enda noe senere. Man hadde ikke særlig sikre opplysninger om når nysnøen hadde kommet. I tillegg vil en slik observasjon nødvendigvis være begrenset til fortiden. Mulig trafikk etterdette tidspunkt sier den selvfølgelig intet om.

Når man også tar hensyn til at dette var et vitne som uttalte seg for første gang - henimot to og halv måned etter at observasjonen ble gjort - har utvalget svært vanskelig for å forstå at dette vitneprovet alene kunne føre til at man gikk over til å etterforske om den 22. desember kunne være den dagen da ugjerningene ble begått. Dette synes likevel å ha vært den endelige årsaken til at politiet begynte å konsentrere etterforskningen om denne dagen.

Nye avhør av de vitnene som hadde fortalt om iakttakelser tirsdag den 23. desember - «tirsdagsvitnene» - førte imidlertid etter utvalgets oppfatning bare i relativt beskjeden grad til at det kunne reises tvil om iakttakelsene hadde skjedd denne dagen. Utvalget viser til sin gjennomgåelse av de nye vitneforklaringene foran under pkt. 3.3.2. I og med at det på dette tidspunkt hadde gått opptil tre måneder siden vitnene opprinnelig ga sin forklaring, var utgangspunktet for en oppklaringsrunde på dette punkt langt fra det beste.

3.6.4 Var det riktig å reise tiltale mot Liland?

Det kan reises spørsmål om det i denne situasjon var riktig å reise tiltale mot Liland. Alternativet ville ha vært å henlegge saken mot ham etter bevisets stilling. I ettertid vet vi at den tiltale som ble uttatt, ledet til domfellelse, etter at saken var prøvet i retten i en hovedforhandling som varte i to uker. Denne omstendighet alene vil normalt være tilstrekkelig til at dette spørsmålet i tilknytning til tiltalebeslutningen vil bli besvart bekreftende. Situasjonen blir imidlertid annerledes i et tilfelle som det foreliggende, hvor tiltalte etter den opprinnelige domfellelsen er blitt frifunnet, etter at saken var tillatt gjenopptatt.

Spørsmålet må besvares ut fra en bedømmelse av bevisene i saken, slik disse fortonte seg på det tidspunkt tiltalen ble uttatt, altså den 4. juni 1970.

Slik utvalget bedømmer bevisene i ettertid, sto man overfor en straffesak hvor det manglet bevis som direkte knyttet den siktede til ugjerningene. Således hadde man verken vitnebevis eller tekniske bevis av denne karakter. På den annen side forelå slik som det foran er redegjort for, en rekke indisier. Disse hadde enkeltvis ingen særlig vekt, men sett i sammenheng talte de med atskillig styrke for at Liland kunne være den riktige gjerningsmann. I dette bildet hørte også at etterforskningen ikke en gang hadde frembrakt så meget som konturene av en alternativ drapsmann. At dette kunne ha sin bakgrunn i at etterforskningen hadde vært for ensidig rettet mot Liland, er et forhold som politiet må kritiseres for, men ikke i denne sammenheng. I den foreliggende situasjon kan det vanskelig rettes kritikk mot påtalemyndigheten for at det ble reist tiltale. Det hører med til bildet at det var tale om en alvorlig straffesak som på forhånd hadde fått stor offentlig interesse, og hvor den siktede på det tidspunkt tiltalebeslutningen ble uttatt hadde sittet varetektsfengslet i henimot fire og en halv måned. I en slik situasjon kan det vanskelig kritiseres at påtalemyndigheten velger å la saken bli avgjort ved rettslig behandling, selv om det på tiltaletidspunktet kunne fremstå som tvilsomt om en slik behandling ville føre til en fellende dom.

Etter de uttalelser som utvalget har mottatt under sitt arbeide, ser det ikke ut til at spørsmålet om det skulle tas ut tiltale mot Liland av påtalemyndigheten den gang ble sett på som tvilsomt, like lite som den fellende dommen mot ham en måned senere ble mottatt med noen særlig forbauselse fra politi og påtalemyndighet.

3.6.5 Den nærmere utforming av gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen

Straffeprosessloven av 1887 § 286 annet ledd bestemte at tiltalebeslutningen skulle «fremstille den Handling, for hvilken Tiltale reises». Og dette skulle skje i korthet, men så vidt mulig med «nøyaktig Angivelse av Tid og Sted, Gjenstand og lignende....»

Ved tiltalebeslutningen av 4. juni 1970 ble Liland satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter:

  1. Straffelovens § 233, 1. og 2. Ledd, for å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, hvor for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter forelå, ved mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen i Glemmengaten 73 i Fredrikstad, å ha tildelt John Olaf Larsen hugg og/eller slag i hodet med en øks, slik at det oppsto hjerneknusning, som umiddelbart medførte døden,

  2. straffelovens § 233, 1. og 2. Ledd, for med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, i det drapet er forøvet for å lette eller skjule en annen forbrytelse, eller unndra seg straffen for en sådan, og det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, ved mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen og/eller kvelden i Glemmengaten 73 i Fredrikstad, med overlegg å ha tildelt Håkon Edvard Johansen hugg og/eller slag i hodet med en øks, slik at det oppsto betydelige hjerneskader og blødning som medførte døden, og/eller forøvet drapet, for å skjule eller unndra seg straffen for skader han tidligere hadde påført ham på legeme og/eller for det forhold som er beskrevet under post I.»

Det er verdt å merke seg at de drapshandlinger som tiltalebeslutningen omfatter, direkte er knyttet til «mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen», alternativt «mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen og/eller kvelden». Dette var etter hvert blitt et av de sentrale spørsmål, idet det også var atskillig som kunne tale for at handlingene først var begått det påfølgende døgn eller kanskje sogar enda senere. Dette var som tidligere nevnt politiets opprinnelige oppfatning.

Det kan i denne forbindelse reises spørsmål om påtalemyndigheten kunne ha utformet tiltalebeslutningen slik at man hadde tatt med hele det tidsrom som kunne være aktuelt, altså tiden fra ettermiddagen den 22. desember og frem til natten til 24. desember 1969. Det er lett å se at en fellende dom i forhold til en slik tiltalebeslutning vanskelig hadde kunnet rokkes ved, dersom det senere kom nye opplysninger om at det medisinsk sett ikke var noe i veien for at drapshandlingene kunne være begått senereenn aftenen den 22. desember, eller om at de avdøde etterdette tidspunkt fortsatt var observert i beste velgående. En slik dom ville jo holde åpent til hvilket tidspunkt/ved hvilken anledning ofrene ble tatt av dage, så lenge dette hadde skjedd innenfor det betydelige tidsintervall som foran er angitt.

Etter utvalgets oppfatning var det juridisk sett korrekt å begrense tidsrammen for drapshandlingene slik som det ble gjort i tiltalebeslutningen av 4. juni 1970. Dermed ble tiltalen konkret knyttet til de to besøk som Liland vitterlig hadde gjort hos Larsen i Glemmengt. 73 om ettermiddagen og om aftenen den 22. desember 1969. Om han ved en eller annen senereanledning skulle ha tatt de to ofrene av dage i tiden frem til de ble funnet døde, så ville det strafferettslig sett være et annet forhold. Dette innebærer således at lagretten ikke hadde adgang til å svare bekreftende på skyldspørsmålet dersom man ikke fant det bevist at ugjerningene hadde skjedd den 22. desember, men derimot at Liland likevel hadde utført drapene ved en eller annen senere anledning. Og det innebar også at Liland, dersom han hadde blitt frifunnet for drap utført den 22. desember, deretter kunne ha blitt tiltalt for drap utført den 23. desember. Som det fremgår av bemerkningene foran under pkt. 3.6.2, ville det imidlertid ikke ha vært bevismessig belegg for å utta en slik etterfølgende tiltalebeslutning.

3.6.6 Oppsummering - hovedpunkter

Den gjennomgang og vurdering som i dette kapittel 3 er gjort av politiets etterforskning, viser etter utvalgets oppfatning atskillige svikt og svakheter. En del av disse må likevel bedømmes som lite vesentlige, og uten betydning for avgjørelsen bak og innholdet i den tiltalebeslutning som ble tatt ut mot Liland den 4. juni 1970.

En vesentlig svikt knytter seg likevel nettopp til det spørsmål om gjerningstidspunktet som til slutt ble avgjørende for at Liland-saken ble besluttet gjenopptatt, og for så vidt også for påtalemyndighetens avgjørelse om å påstå frifinnelse ved den avsluttende behandling av straffesaken høsten 1994. Her ble for det første begått feil ved at man ikke ved tilstrekkelige undersøkelser av likene på åstedet (temperaturmålinger) sørget for å sikre seg et mest mulig nøyaktig materiale for bedømmelse av dødstidspunktet (jf pkt. 4.7.1 og 4.7.2). Spørsmålet om gjernings- og dødstidspunktet ble heller ikke klarlagt på noen tilfredsstillende måte ved de etterfølgende liksyninger og obduksjoner (jf pkt. 4.7.3 og 4.7.4). Til tross for dette synes politiet under etterforskningen frem til medio mars 1970 nokså ensidig å ha vært opptatt av tidsrommet fra middagstid den 23. desember og frem til natt til 24. desember som det aktuelle gjerningstidspunkt. De forklaringer som ble avgitt om iakttakelser i dette tidsintervall, bærer bare unntaksvis preg av at vitnet er blitt bedt om å begrunne nærmere hvorfor det mente at iakttakelsen ble gjort i dette tidsintervallet og ikke f.eks ett døgn tidligere.

Den usikkerhet som hersket rundt disse tidspunkter, ledet til at de første to og halv måned av etterforskningen ble konsentrert om det gjerningstidspunkt som kanskje var det riktige, nemlig aftenen den 23. eller natt til den 24. desember. Det er grunn til å anta at det på bakgrunn av denne etterforskningen alene ikke ville blitt tatt ut noen tiltale mot Liland. Da det i midten av mars 1970 ble besluttet å konsentrere etterforskningen rundt den forutgående dagen, den 22. desember, som den aktuelle drapsdag, var det gått rundt to og en halv måned siden ugjerningene skjedde. Etterforskningen frem til da hadde ført til forklaringer fra adskillige vitner om aktivitet på og ved åstedet også den 23. desember. Disse observasjonene var uforenelige med teorien om 22. desember som drapsdag. Dermed ble det behov for en klargjøring av om disse observasjonene kunne vært gjort tidligere, f.eks. den 22. desember. Men en slik klargjøring foretatt så lang tid etter at observasjonene var gjort, hadde vel alt fra først av små muligheter for å lykkes.

Utvalget finner grunn til å påpeke at de momenter i saksforholdet som etter politiets oppfatning direkte knyttet Liland til drap begått den 22. desember, allerede forelå i de forklaringer som ble avgitt kort tid etter at etterforskningen startet. Således fremgikk det av Willys første forklaring, avgitt 25. desember 1969 kl. 13.50 (dok VI/9) at det var Liland som åpnet da han banket på hos Larsen den 22. desember litt etter kl. 20.00, at det var mørkt i Larsens rom og at Liland ga uttrykk for at Willy ikke kunne komme inn «for det var sykdom der inne». I flg. Jahrmanns påtegning og Willys senere forklaring den 17. mars 1970, skulle Liland sågar ha sagt at «det er hent en ulykke her» (jf foran under pkt. 3.5). I forklaring avgitt den 25. desember 1969 opplyser Willy videre at han ikke kunne se at Liland om aftenen den 22. desember vasket klær, men «det hang en bukse til tørk på ei snor på rommet». I det neste avhøret den 29. desember 1969 (dok VI/25) kom Willy med opplysningen om at Liland hadde svart «Hysj, ikke gjør meg nervøs», da Willy denne aftenen oppe på Lilands hybel lurte på om det var «noe gæli» med de i Glemmengt. 73. Dette understreker ytterligere at politiet allerede fra først av hadde all grunn til ikke å innsnevre det tidsintervall som var aktuelt for etterforskningen til tiden etter kl. 18.00 (eller kl. 19.30) den 23. desember, slik man gikk ut med i media (jf foran under pkt. 3.1).

Den annen klare feil som etter utvalgets oppfatning ble begått under etterforskningen, var at denne for ensidig ble konsentrert rundt den teori at det var Liland som var gjerningsmannen. Dette ga seg spesielt synlig utslag i forhold til «Stepper'n». Som redegjort for foran under pkt. 3.4.6, er det helt uforståelig at man stanset på halvvegen ved undersøkelsen av «Stepper'ns» alibi for 23./24. desember. Det er heller ikke lett å forstå at man unnlot å foreta ytterligere etterforskning rettet mot «Stepper'n» når det få dager etter etterforskningens start forelå opplysninger som i det minste var egnet til å skape mistanke om at han hadde vært i Glemmengt. 73 om aftenen den 23. eller natten til 24. desember, jf foran under pkt. 3.4.6.

Til dokumentets forside