4 Sentrale rettsmedisinske problemstillinger - behandlingen av rettsmedisinske spørsmål frem til hovedforhandlingen

4.1 Innledning

I dette kapittel skilles ut til en egen fremstilling og vurdering den behandling som de ulike rettsmedisinske spørsmål fikk. Kapitlet gjelder tidsrommet fra de to ofrene ble funnet døde om formiddagen den 24. desember 1969 og frem til hovedforhandlingen startet i juni 1970. De sakkyndiges medvirkning under hovedforhandlingen vil bli behandlet under et eget kapittel om rettssaken, se kap 5 nedenfor.

Utvalget bemerker allerede innledningsvis at saksbehandlingen rundt de rettsmedisinske spørsmål har vært høyst utilstrekkelig både under etterforskningen og ved den senere gjennomføring av Liland-saken ved behandlingen i 1969/70. Det må antas at utfallet av straffesaken i stor grad kan ha vært influert av den saksbehandlingen som det redegjøres for i dette kapittel. Det samme gjelder utfallet av den første gjenopptakelsessaken.

Utvalget finner det nødvendig å poengtere at ansvaret for at legenes/de medisinsk sakkyndiges bidrag til avklaring av saksforholdet ble så vidt utilstrekkelig, først og fremst må plasseres hos andre enn legene/de medisinsk sakkyndige selv. Under etterforskningen var det først og fremst politi/påtalemyndighet som hadde ansvaret for at det faktiske grunnlaget for straffesaken - og derunder de medisinske spørsmål som oppsto - ble belyst så godt som det var praktisk mulig. Etter at saken var brakt inn for domstolene som straffesak, hadde også retten et ansvar for at dette faktiske grunnlaget fremsto på en så klar og oversiktlig måte som mulig.

I det følgende vil først under pkt. 4.2 bli presentert de sentale problemstillinger som ble knyttet til de rettsmedisinske funnene. Dernest vil bli gitt en faktisk redegjørelse for hvorledes de rettsmedisinske spørsmål ble behandlet frem til hovedforhandlingen sommeren 1970 (pkt. 4.3 til 4.6). Til slutt vil utvalget under pkt. 4.7 komme med sine bemerkninger til denne behandlingen.

For nærmere orientering om de rettsmedisinske uttalelsene på de ulike trinn i Liland-saken vises til vedlegg 1, Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 29. april 1994, hvor uttalelsene er referert i sin helhet.

4.2 Sentrale problemstillinger knyttet til de rettsmedisinske funn.

4.2.1 Behovet for en presentasjon av sentrale problemstillinger

Ser man Liland-saken samlet - fra etterforskningen startet den 24. desember 1969 og frem til den avsluttende frifinnelsesdommen høsten 1994 - er det særlig et problemkompleks som i store deler av denne perioden har spilt en dominerende rolle. Dette kompleks inneholder spørsmål som er nært knyttet til funnene fra de undersøkelser som ble gjort ved liksyning og obduksjon av ofrene og til de resonnementer som disse funnene senere har gitt opphav til, både fra rettsmedisinere og andre.

Disse problemstillingene kommer første gang åpent til uttrykk under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland sommeren 1970, jf kap 5. I denne fase av saken er det tale om rent muntlige utsagn, i det vesentlige fra de oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige, men også fra andre; først og fremst fra aktor og forsvarer.

Dernest møter vi dem på ny både under den første og den andre gjenopptakelsessaken (i kap. 6 og 8). Ved begge disse anledninger er det tale om skriftlige uttalelser.

Utvalget vil i de følgende kapitler behandle nærmere alle disse faser av Liland-saken. I nødvendig grad vil slike resonnementer - og synspunkter rundt dem - bli omtalt på hvert enkelt sted.

Når problemstillingene også trekkes frem samlet allerede på dette stadium i granskningsrapporten, er det i et forsøk på å presentere dem på en lettfattelig og klar måte, for dermed å lette tilegnelsen av det stoff som man vil finne senere.

Når problemstillingene er betegnet som «sentrale», innebærer dette at de var sentrale da Liland-saken ble behandlet i rettssystemet. De er i og for seg ikke sentrale når utvalget skal vurdere den saksbehandling som Liland-saken ble undergitt. Som nevnt foran under pkt. 1.4, har utvalget funnet det nødvendig i granskningsrapporten tildels også å redegjøre nærmere for det faktiske saksforhold i øksedrapssaken. Det er utvalgets oppfatning at man bare gjennom innsikt i dette saksforholdet - og derunder de resonnementer som ble gjort i tilknytning til bevisbedømmelsen - vil få den nødvendige bakgrunn for å kunne bedømme den saksbehandling som fant sted.

4.2.2 Gjerningstidspunktet/skadetidspunktet - dødstidspunktet

Det egentlige mål for de spørsmål og resonnementer som omhandles i dette kapittel, var å søke å komme frem til det tidspunkt da Larsen og Johansen ble tilført huggskadene. Dette tidspunktet omtales i det følgende ofte som gjerningstidspunkteteller skadetidspunktet. For spørsmålet om Lilands skyld var en slik vurdering helt avgjørende: Hvis ofrene var uskadde da han forlot dem den 22. desember 1969 ca kl. 20.30, hadde man ingen konkrete holdepunkter for at de senere ble tatt av dage av Liland. Og omvendt: Ble ofrene tilført øksehuggene forut for dette tidspunkt, måtte man med største sannsynlighet kunne gå ut fra at Liland var gjerningsmannen, eller at han i det minste hadde noe med ugjerningene å gjøre.

Et hjelpemiddel i bestrebelsene på å få slått fast gjerningstidspunktet vil være å få bestemt dødstidspunktet. Dette tidspunktet vil i tid nødvendigvis ligge etterførstnevnte tidspunkt, selv om tidspunktene ved massive skadetilføyelser ikke sjelden er tilnærmet sammenfallende.

Fastsettelsen av dødstidspunktet vil være vanskeligere jo lengre tid som går fra døden har inntrådt til liket blir undersøkt. Da ofrene ble undersøkt av lege den 24. desember 1969, var de allerede blitt «kalde og stive». I et slikt tilfelle vil fastsettelsen av dødstidspunktet inneholde store usikkerhetsmomenter. Det man kunne fastslå med stor sikkerhet, var at det ved undersøkelsen nødvendigvis måtte ha gått en viss tid siden det tidspunkt da døden hadde inntrådt. Således bemerker professor Lundevall i sin erklæring av 20. april 1972 i tilknytning til den første gjenopptakelsessaken, at det måtte ha gått minst 6-8 timer. Når han så legger til grunn at likene ble undersøkt av lege Frestad den 24. desember ca kl. 12.00, slår han fast at døden nødvendigvis senesthadde inntrådt «på etternatten 24/12». Når døden tidligstkunne ha inntrådt, vil ut fra en undersøkelse av likstivhet være vesentlig vanskeligere å fastslå med nevneverdig nøyaktighet. Lundevall nøyer seg da også i erklæringen av 20. april 1972 for begge de to døde med å konstatere at det var «mulig at døden inntrådte allerede 22/12». Å gå lengre tilbake i tid enn dette var uinteressant, i og med at det ubestridt var lagt til grunn i saken at begge ofrene i alle fall hadde vært i live frem til 22. desember ca kl. 16.00.

Det må etter dette kunne konkluderes med at undersøkelsene med hensyn til likstivhet ga liten veiledning når dødstidspunktet - og dermed også gjerningstidspunktet - skulle fastslås. Men man kunne i alle fall positivt slå fast at ugjerningene senestkunne ha skjedd noen få timer over midnatt den 24. desember 1969.

4.2.3 Overlevelsestiden - «celleinnvekst»

Det aktuelle tidsintervall for gjerningstidspunktet ville bli ytterligere innsnevret hvis det kunne slås fast at ofrene måtte ha levet en tid med sine skader før de døde. Det er dette som er det sentrale punkt ved den uenighet om de rettsmedisinske vurderinger som kom for dagen i forbindelse med den andre gjenopptakelsessaken på 1990-tallet.

For Larsensdel var situasjonen relativt ukomplisert: Professor Lundevall ga i sin erklæring av 20. april 1972 uttrykk for at Larsen døde «i umiddelbar tilslutning til at de store hjerneskader oppsto». Av senere uttalelser fremgår at det likevel kunne ha gått en kortere tid - kanskje opp til et par timer - før han døde. For fullstendighets skyld tilføyes at det ikke var noen holdepunkter for at det hadde gått nevneverdig tid fra de første huggskadene ble påført Larsen og frem til han ble rammet av de siste huggene.

Hadde Larsen vært offer alene, ville rettsmedisinerne således bare kunne ha bidratt med en konklusjon om at ugjerningene måtte ha skjedd i tidsrommet fra 22. desember 1969 ca kl. 16.00 (da Larsen vitterlig var i live) og frem til noen få timer over midnatt den 24. desember 1969. Det må dog her gjøres en reservasjon for eventuelle konklusjoner bygget på det faktum at Larsen da han døde hadde en høy alkoholkonsentrasjon i blodet, jf nedenfor under pkt. 4.2.4.

Når overlevelsestiden (tidsintervallet mellom gjerningstidspunktet og dødstidspunktet) i Liland-saken likevel ble et meget vanskelig og kontroversielt spørsmål, skyldtes det de funn som ble gjort ved obduksjonen av Johansen.

Det fremgår av obduksjonsrapportene både for Larsen og Johansen at det ble funnet blod mellom den hårde og de bløte hjernehinner. Dette var en av følgene etter øksehuggene mot hodet. For Larsens del er i rapporten bemerket at «blodet er dels flytende, dels løst levret». For Johansen heter det tilsvarende at det på innsiden av den hårde hjernehinne ses «blodlevrer som sitter lett festet til hinnen».

Dersom man lever videre etter at det har kommet en blødning på dette aktuelle sted, vil kroppen søke å reparere den skade som har skjedd. Dette skjer ved en prosess hvor det etter en tid blir utviklet bindevev mellom den hårde hjernehinne og blodlevrene. Denne prosessen går over en viss tid - flere dager - og leder etter hvert til at blodlevrene vil feste seg til den hårde hjernehinnen. Som et navn på slik utvikling av bindevev benyttes begrepet «celleinnvekst». Det synes på det rene at dette begrepet i Liland-saken av de juridiske aktører ukritisk også er benyttet som betegnelse på den prosessen som går forut for det stadiet da bindevevet er etablert.

Professor Lundevall var etter obduksjonen av Johansen av den oppfatning at denne prosessen var påbegynt for Johansens del, og det må antas at det er dette som er bakgrunnen for at han i rapporten av 27. desember 1969 bl.a. konkluderte med at obduksjonsfunnet talte for at «avdøde har levet endel timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham». Denne oppfatning ble støttet av professor Giertsen, som i sin erklæring av 9. juni 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken ga uttrykk for at en overlevelsestid på 12 timer for Johansens vedkommende måtte «være et meget forsiktig anslag». Det fremgår av referatet i Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete», utarbeidet på grunnlag av lydbåndopptak, at disse 12 timene også både ble nevnt under prosedyren og i lagmannens rettsbelæring under rettssaken. Opplysningene kan vanskelig stamme fra andre kilder enn de rettmedisinsk sakkyndiges forklaringer tidligere under hovedforhandlingen. Det må dog tilføyes at det etter utvalgets oppfatning er høyst usikkert om Lundevall i sin forklaring uttrykte seg mer presist enn at det var tale om en overlevelse på «noen timer», jf utvalgets bemerkninger senere under pkt. 5.5.4.

Legger man til grunn en overlevelsestid på minst 12 timer og regner ut fra det tidspunkt da døden senestkunne ha inntrådt (jf foran under pkt. 4.2.2), skulle det utelukke at Johansen ble tilført øksehuggene senere enn noen få timer etter kl. 12.00 den 23. desember 1969. Dermed ville det aktuelle tidsrom for ugjerningene være innsnevret til et knapt døgn, regnet fra 22. desember ca kl. 16.00.

Det må på dette punkt tilføyes at det aldri ble reist tvil om at Larsen og Johansen ble påført øksehuggene ved samme anledning. At funn på åstedet kunne tyde på at Johansen var blitt tilført nok et hugg noen tid etter at han var blitt alvorlig skadet ved de første huggene, er en omstendighet som ikke endrer de resonnement med hensyn til Johansens overlevelsestid som Giertsen - muligens også Lundevall - gjorde seg til talsmann for.

De innvendinger som i forbindelse med den andre gjenopptakelsessaken er kommet fra medisinsk hold mot dette resonnement, er i korthet følgende:

  1. Det vil gå vesentlig lengre tid enn 12 timer før blodlevrene hos et fortsatt levende menneske fester seg til den hårde hjernehinnen. Dermed må man i tilfelle legge til så meget tid at man kommer forut for den 22. desember kl. 16.00.

  2. Uten mikroskopiundersøkelse er det ikke under noen omstendighet mulig med noen sikkerhet å aldersbestemme en slik blødning. En iakttakelse med det blotte øye på det tidspunkt i prosessen som det her kan være tale om, er dermed nærmest verdiløs.

  3. Manglende funn hos Johansen av oppsvulmet hjerne og opplysninger i obduksjonsrapporten om at luftveisslimhinnene var bleke, tilsier også med stor sannsynlighet at Johansen ikke kan ha vært i live - i mer eller mindre bevisstløs tilstand - i 12 timer eller mer etter at han ble påført skadene.

4.2.4 Overlevelsestiden - alkoholkonsentrasjonen i blodet

Det tredje forhold som de rettsmedisinsk sakkyndige knyttet sine vurderinger til under straffesaken i 1970 og under den første gjenopptakelsessaken, er den alkoholkonsentrasjon i blodet som ble funnet ved analyse av blodprøver tatt av ofrene under obduksjonen. Som tidligere nevnt ble resultatet 2,3 promille for Larsen og null promille for Johansen.

Det er en kjent sak at alkoholen forbrennes over tid. Forbrenningen slutter i praksis i det alt vesentlige når døden inntreffer. Larsen hadde således promillen på 2,3 også på det tidspunkt han døde. Med den korte overlevelsestid som det eventuelt var tale om for ham, var promillen følgelig omtrent på dette nivå også da han ble tilført øksehuggene. Det ble sett bort fra muligheten for at Larsen kunne ha drukket alkohol etter at han ble skadet.

Forutsatt at man kjenner en persons alkoholkonsum, eller på annen måte har opplysninger om vedkommendes beruselsesgrad i det aktuelle tidsrom, vil graden av promille i blodprøver tatt av avdøde kunne gi veiledning om dødstidspunktet. Problemet vil jo imidlertid i slike tilfeller vanligvis være at man har behov for den veiledning som promille-prøven av avdøde kan gi, nettopp fordi man ikke har vitner som har iakttatt avdøde frem til kort tid før han ble funnet død. Slik var det også med Larsen: Man hadde relativt sikre opplysninger om at han hadde hatt et betydelig alkoholkonsum den 22. desember fram til ca kl. 16.00. Men man visste lite om han - dersom han fortsatt hadde vært i live - hadde drukket videre ut over kvelden og/eller den påfølgende dag.

På samme måte forholdt det seg også med Johansen: Også han var etter de opplysninger som forelå, godt beruset den 22. desember ca kl. 16.00, mens man ikke hadde kunnskap om et eventuelt senere alkoholkonsum.

Dersom Johansen var blitt påført øksehuggene (eventuelt de første øksehuggene) kort tid etter kl. 16.00 den 22. desember, måtte han nødvendigvis ha levet en del timer videre, slik at han rakk å forbrenne den alkoholen som han hadde konsumert. Et slikt resonnement kunne også legfolk gjøre uten at det var nødvendig med noen rettsmedisinsk bistand. Hvor lang tid det her var tale om, ville være avhengig av (1) beruselsesgraden og (2) forbrenningen. Den første av disse to komponenter var et rent bevisspørsmål. Johansen hadde i timene i forvegen vært sammen med Larsen og også drukket sammen med ham. Det var ikke vitneuttalelser som i nevneverdig grad ga grunn til å anta at Johansen hadde vært mer eller mindre beruset enn Larsen. Dersom man la en slik forutsetning til grunn, kunne rettsmedisinerne fortelle at gjennomsnittlig forbrenning naturlig kunne anslås til 0,15 promille pr. time. I så fall måtte Johansen ha levet ytterligere minst 13 timer for å bli kvitt promillen. Dermed var det tale om en overlevelsestid som i alle fall etter Giertsens oppfatning var forenelig med den overlevelse som også måtte følge av at blodlevrene under den hårde hjernehinnen var «lett festet» til hinnen, jf pkt. 4.2.3 ovenfor.

Det er på dette punkt viktig å være oppmerksom på at Johansens manglende promille ikke kunne oppfattes som noe bevisfor at han i beruset tilstand ble hugget ned allerede den 22. desember om ettermiddagen, og at han deretter i mer eller mindre bevisstløs forfatning hadde levet forbi det tidspunkt da alkoholen var blitt forbrent. Den manglende promillen kunne jo like gjerne ha sin årsak i at Johansen var edru da han ble angrepet av gjerningsmannen, f.eks. fordi han i løpet av kvelden den 22. desember og natten til og morgenen den 23. desember hadde sovet rusen av seg. I følge Lilands forklaring skulle både Johansen og Larsen ha gått til sengs da han forlot Larsens rom den 22. desember ca. kl. 20.30, fordi de begge hadde fått influensa.

4.2.5 Hva er et rettsmedisinsk spørsmål som må utredes av rettsmedisinsk sakkyndige, og hva er et bevisspørsmål?

I det foregående under pkt. 4.2.4 er allerede berørt grensen mellom de vurderinger som fullt ut er basert på et materiale av rent medisinsk faglig art og de vurderinger som fullt ut eller i alle fall for en del er basert på en bevisbedømmelse som ikke krever slike faglige kvalifikasjoner. Når Lundevall konstaterte at blodlevrene under Johansens hårde hjernehinne var «lett festet til hinnen», var dette en bevisbedømmelse med betydelige faglige innslag. I tillegg var det i alle fall en bedømmelse som det senere ikke var forunt noen andre - verken leg eller lærd - å etterprøve. Likeledes var det selvfølgelig tale om en utpreget medisinsk faglig vurdering å foreta slutninger fra dette funnet og til spørsmålet om overlevelsestid.

Men bildet blir unektelig noe annerledes når det i resonnementene rundt overlevelsestiden trekkes inn spørsmål om hvor alkoholpåvirket Johansen kunne ha vært den 22. desember ca. kl. 16.00, og i hvilken grad det fremsto som sannsynlig at han - dersom han fortsatt var uskadet - fortsatte å drikke alkohol også den påfølgende dag. Det er i ettertid ikke vanskelig å se at dette er spørsmål som vil være avhengig av en vurdering av de uttalelser som måtte foreligge om Johansens alkoholkonsum/beruselsesgrad på eller i rimelig tid forut for det tidspunkt som måtte være aktuelt. I den grad de rettsmedisinsk sakkyndige uttalte seg om spørsmålet, eller bygget sine resonnementer på bestemte forutsetninger om en slik beruselse, måtte det stå dommerne - i praksis lagretten (juryen) alene - fritt å bedømme om disse forutsetninger kunne anses som tilstrekkelig bevist.

4.3 Undersøkelsen av likene på åstedet

Som tidligere nevnt ble det tilkalt en lokal allmennpraktiserende lege, Mikael Frestad, til åstedet. Dette skjedde etter initiativ fra Fredrikstad politikammer. I politikammerets første rapport i saken (dok VI/1) bemerkes det kort at legen «kunne intet annet gjøre enn å konstatere at døden hadde inntrådt». I politirapport av 25. desember 1969 fremgår at legen under sitt besøk på åstedet den foregående dag ca. kl. 12.00 «synet de avdøde» og konstaterte at «begge var kalde og stive». Han antok at «døden har inntrådt foregående kveld». Temperaturmåling av likene ble ikke foretatt.

Den 29. desember fylte legen ut «Legeerklæring om dødsfall» på skjema fastsatt av Sosialdepartementet i 1950. I rubrikk 10 for dødsdato ble utfylt 24. desember 1969. I rubrikk 14 for dødsårsak ble oppgitt «huggsår i hode». I skjemaets rubrikk for «omtrentlig tid mellom sykdommens begynnelse og døden» ble skrevet «øyeblikkelig». Spørsmål i skjemaet om «når skjedde skaden (ulykken)» er besvart med «23/12-24/12?». Skjemaet er likt utfylt for begge de to avdøde.

Hva enten man leser skjemaet isolert eller sammen med den politiforklaring som legen ga den 25. desember, gir utfyllingen et noe omtrentlig inntrykk av de tidspunkter for skade og død som søkes opplyst. Det styrker ikke inntrykket av et samvittighetsfullt arbeide at skaden forklares med «mord med øks», samtidig som legen undertegner en egen erklæring om at «det ikke er grunn til å tro at døden er voldt ved en straffbar handling».

4.4 Liksyningene den 25. desember 1969

Det ble ikke foretatt liksyning av rettsmedisiner på åstedet. Likene av de to ofrene var blitt transportert til Rettsmedisinsk Institutt om kvelden den 24. desember, og de ble synet av professor Lundevall den påfølgende dag kl. 11.00. Det ble ikke utarbeidet noen egen skriftlig rapport fra syningen. Men den nevnes innledningsvis i begge obduksjonsrapportene, og er ellers såvidt omtalt. Således heter det i rapporten vedrørende Larsen at «det er (25/12-69) dødsstivhet som ikke er særlig sterkt utviklet». For Johansens del er obduksjonsrapporten mer upresis på dette punkt. På tilsvarende sted i rapporten opplyses at «det er tydelig dødsstivhet til stede overalt», uten at det er angitt om dette var situasjonen den 25. eller den 27. desember, eller eventuelt begge disse dager. Dette blir noe klarere i Lundevalls uttalelse av 20. april 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken. Her heter det om Johansen at «ved syningen 25/12 var dødsstivheten tydelig, d.e. noe mere uttalt enn for Larsens vedkommende».

4.5 Obduksjonene den 27. desember 1969

Begge likene ble obdusert den 27. desember 1969. Obduksjonene ble foretatt av professor Lundevall og lege Per Teisberg i fellesskap. De har også begge underskrevet redegjørelsen for rettsmedisinsk undersøkelse som er datert samme dag. Denne redegjørelsen inneholder i det vesentlige en sammenfatning og en konklusjon. Rapportene om obduksjonene er verken datert eller undertegnet.

I den redegjørelsen som inneholder sammenfatningen og konklusjonen, er for Larsen under rubrikken «død:» anført «23. eller 24.12.1969». Tilsvarende står det for Johansen «23.-24. des. 1969». For Larsen er intet angitt om et eventuelt tidsintervall mellom skadene og døden. For Johansen er derimot avslutningsvis bemerket at «obduksjonsfunnet taler for at avdøde har levet endel timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham». Denne påpekning er ikke begrunnet nærmere.

Den udaterte obduksjonsrapporten for Johanseninneholder innledningsvis opplysninger om når og hvorledes de to døde var blitt funnet, samt en nærmere beskrivelse av åstedet. Avslutningsvis i denne del av rapporten heter det at «det skal være hørt bråk fra rommet 23/12 1969, men det foreligger intet sikkert om når de to er avgått ved døden». Det fremgår av rapporten at disse opplysninger har sin bakgrunn i en skriftlig åstedsrapport og muntlig informasjon.

Deretter følger i rapportens del A, «Utvendig undersøkelse», en beskrivelse av påkledning, blod på klær, høyde og vekt, dødsstivhet, dødsflekker og andre ytre observasjoner vedrørende avdødes hode og kropp. Det gis så i Johansens rapport i ni punkter en relativt detaljert beskrivelse av de ulike lesjoner i hodet og derunder hvorledes disse var plassert. Alle disse lesjonene karakteriseres som «skarpt skåret», og de går alle inn til «blottet ben».

Rapportens del B, «Innvendig undersøkelse», er i tre deler og omhandler hodet, bryst/hals og underlivet. Om hodet heter det:

«Det sees betydelige flateformede blødninger både i h. og v. tinningregion, i bløtdelene utenpå kraniet. Hele v. tinningregion er noe inntrykket. I kraniet finnes tallrike bruddlinjer. Disse er vesentlig konsentrert i v. tinning, men en bruddlinje finnes også i midtre skallegrop på h. side (nemlig svarende til lesjonen i h. øremusling). Bruddfragmentene i v. tinningregion er trykket inn opptil 2 cm i forhold til kraniet forøvrig. Bruddlinjene er for det meste litt uregelmessige i formen, men en av dem (nemlig svarende til hudlesjonen nr. 4) er skarpt skåret og temmelig rett. Dessuten er lesjonen i h. side av kraniet temmelig rettlinjet.

Det er ingen blodansamling mellom den hårde hjernehinne og kraniet, men i den hårde hjernehinne svarende til ovennevnte hudlesjon nr. 4 sees en ca. 5 cm lang rift. På innsiden av den hårde hjernehinne sees svarende til v. og delvis også h. tinningregion blodlevrer som sitter lett festet til hinnen. Det er ingen brunlige eller gullige fargeforandringer av disse blodlevrer og ingen tegn til organisering i form av bindevevsdannelse svarende til blodlevrene.

Hjernen veier 1260 gram. Det sees endel istykkerrivninger på utsiden av hjernen. Oppad i v. isselapp sees en horisontal 5 cm lang istykkerrivning som går ca. 2 cm i dybden og i hjernevevet nærmest omkring sees endel punktformede blødninger. På utsiden av v. pannelapp sees en uregelmessig 4 × 6 cm stor overfladisk hjerneknusning. På utsiden av v. tinninglapp sees en 4 × 2 cm stor overfladisk hjerneknusning. På overgangen mellom v. isse- og bakhodelapp sees en 2 × 3 cm stor knusning. Forøvrig er det ingen knusningslesjoner av hjernen. Ved gjennomskjæring finnes ingen blodansamling i hjernens naturlige hulrom og ingen blødninger i hjernen forøvrig. Karene på hjernens basis er myke og glattveggede. Det er imidlertid endel blodansamling spredt over hjernen i de bløte hjernehinner.»

Undersøkelse av bryst/hals og underliv viste intet uregelmessig. Som følge av de medisinske uttalelser som senere er innhentet i saken, skal dette gjengis:

«Luftrøret med grener er tomt med bleke slim hinner. Brysthinnebladene er blanke og speilende uten sammenvoksninger. Mellom dem finnes en sparsom mengde klar væske. Lungene har vanlig utseende med vanlig luftfylde og uten øket væskemengde. Snittflaten i lungene er lys grårød med vanlige tegninger. Det påvises ingen nedsatt elastisitet i lungevevet.»

Avslutningsvis opplyses at det tas blod- og urinprøve for alkoholbestemmelse og blodprøve for typebestemmelse. Deretter gis en beskrivelse av den vedøksen som fulgte med likene og som lå på divanen der Johansen ble funnet.

I obduksjonsrapporten for Larsenvises det innledningsvis til obduksjonsrapporten vedrørende Johansen hva angår omstendighetene rundt dødsfallet og beskrivelsen av åstedet. Deretter følger en beskrivelse som har nøyaktig den samme disposisjon og detaljerte oppbygning som i rapporten vedrørende Johansen.

I Larsens hode beskrives seks ulike lesjoner som alle er skarpt skåret, hvorav fire går inn til blottet ben, en til kraniets ytre benhinne, mens en beskrives som ganske grunn. I tillegg omtales også noen ytterligere lesjoner i form av hudavskrapninger og en rift i huden.

Den innvendige undersøkelse i hodet er beskrevet slik:

«I hodeskallens bedekninger sees tydelige bloduttredelser både i v. og h. tinningregion, samt oppover mot venstre isseregion. I kraniet sees en rekke bruddlinjer, vesentlig lokalisert til v. side. Hele v. tinningregion er noe inntrykket med endel løse bruddfragmenter som er trykket ned opptil ca. 1,5 cm i forhold til kraniet forøvrig. En av bruddlinjene (nemlig svarende til den store lesjonen nr. 1 i huden) er temmelig rettlinjet skarpt skåret og går tvers gjennom kraniet. De øvrige bruddlinjer er alle, unntatt en, noe uregelmessige, men i bakhodet (svarende til hudlesjon nr. 4) sees en begrenset, rettlinjet ca. 5 cm lang sprekk i kraniet. Det er ingen blødning mellom den hårde hjernehinne og kraniet.

Det er ingen blødning mellom den hårde hjernehinne og kraniet.

Hjernen veier 1500 gram. Det er en sparsom blodansamling mellom den hårde og de bløte hjernehinner, blodet er dels flytende, dels løst levret. Det sees to ca. 5 øre store knusninger på utsiden av h. tinninglapp av storhjernen. Knusningene går 1-2 cm i dybden og er omgitt av småblødninger i hjernevevet. En 6 cm lang rift med horisontal retning sees i øvre venstre tinninglapp. Riften viser seg å gå ca. 2 cm i dybden. En ca. 6 cm rift med betydelig knusning av hjernevevet går horisontalt svarende til nedre venstre tinninglapp av storhjernen. Også omkring denne lesjon som går ca. 2 cm i dybden, sees tallrike større og mindre blødninger i hjernevevet.

Ved gjennomskjæring av hjernen sees rikelig med flytende blod i hjernens naturlige hulrom. Ved gjennomskjæring sees, bortsett fra de nevnte blødninger i hjernen omkring knusningspartiene, ingen sikre blødninger. Det er endel blodinfiltrasjon spredt over hjernen i de bløte hjernehinner. Det kan ikke kjennes noen sikker aromatisk lukt av hjernen.»

4.6 Tidsrommet mellom obduksjonsrapportene og hovedforhandlingen

Frem til straffesaken mot Liland ble behandlet i Eidsivating lagmannsrett sommeren 1970, ble det ikke utarbeidet ytterligere skriftlig materiale omkring de rettsmedisinske spørsmål. Det foreligger heller ikke opplysninger om at det i denne perioden har vært noen skriftlig kontakt mellom Rettsmedisinsk Institutt og Kripos.

Det er likevel helt på det rene at det var kontakt. Jahrmann har i sin forklaring til utvalget opplyst at han var til stede under obduksjonene den 27. desember 1969. Den opplysning om overlevelsestid for Johansen som er nevnt foran under pkt. 4.5, ble ved anledningen meddelt muntlig. Jahrmann fikk videre av Lundevall opplyst at noen av de skader som Johansen var blitt påført, måtte være tilføyet ham ved forskjellige tidspunkter.

Jahrmann har i tillegg overfor utvalget opplyst at man etter at obduksjonsrapportene forelå, ønsket noe mer nøyaktige opplysninger om skade- og dødstidspunktet. I det underskrevne referat fra utvalgets samtale med Jahrmann heter det på dette punkt:

«Han erindrer at de snakket med Lundevall som satte opp en beregning basert på de foreliggende informasjoner om dødsstivhet og andre medisinske kriterer («celleinnvekst»). Han mener at Lundevall på forhånd da hadde fått oppgitt temperaturen på det sted likene ble funnet. Lundevall laget også en beregning over den tid som gikk fra skadene ble tilføyet og frem til dødstidspunktet. Det forelå intet skriftlig fra Lundevall om dette, men det var muntlig kontakt under etterforskningen.»

Jahrmann har videre overfor utvalget opplyst at han mener at professor Lundevall var bedt om å utarbeide en skriftlig erklæring rundt de spørsmål omkring tidspunkt for skade og død som var diskutert. Noen slik erklæring kom imidlertid ikke. Når han selv ikke utarbeidet notater fra sine samtaler med Lundevall, skyldtes det at han trodde at det ville bli utarbeidet en slik erklæring. Etterforskningsdokumentene inneholder intet som tyder på at det fra påtalemyndighetens side er etterlyst en slik erklæring fra Lundevall.

Det er på det rene at statsadvokaten den 4. juni 1970 utarbeidet en skriftlig oppgave til lagmannsretten over de bevis som han ønsket ført under hovedforhandlingen i straffesaken. Samme dag tok han også ut tiltale mot Liland. Bevisoppgaven ligger ikke i saksdokumentene, og det har ikke vært mulig for utvalget å få den framskaffet. Det er imidlertid på det rene at professor Lundevall i denne oppgaven ble foreslått oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig. Noen annen slik sakkyndig var ikke foreslått oppnevnt på dette tidspunkt.

Daværende statsadvokat Wiker har for utvalget opplyst at han overtok saken fra førstestatsadvokat Elg Elgesem bare noen få dager før tiltalen ble tatt ut den 4. juni 1970. Etter hvert som hovedforhandlingen nærmet seg, kom han til at det burde oppnevnes ytterligere en rettsmedisinsk sakkyndig til bruk under straffesaken. Årsaken til dette var at spørsmålet om gjerningstidspunktet ville komme til å stå sentralt under bevisførselen, og redegjørelsen om de rettsmedisinske forhold ville være av stor interesse i den forbindelse. Wiker har videre opplyst at han skal ha konferert med Lilands forsvarer, advokat Nordhus, før han tok kontakt med daværende dosent J. Chr. Giertsen i Bergen. Etter avtale pr telefon reiste han få dager før hovedforhandlingen sammen med Jahrmann med fly til Bergen, og der la de obduksjonsrapportene og øvrige saksdokumenter av interesse frem for Giertsen. Denne har for utvalget opplyst at dette møtet fant sted fredag 19. juni, altså tre dager før hovedforhandlingen startet. Giertsen sa seg villig til å gjøre tjeneste som sakkyndig under hovedforhandlingen.

Giertsen var følgelig på plass i rettssalen i Sarpsborg da hovedforhandlingen startet den 22. juni 1970. Etter begjæring fra påtalemyndigheten - og i følge rettsboken med tilslutning fra forsvareren - ble han da oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig.

4.7 Utvalgets bemerkninger

4.7.1 Betydningen av å få fastslått tidspunktet for de straffbare handlinger

Utvalget antar at det ved etterforskningen av en drapssak med ukjent gjerningsmann særlig er tre faktiske omstendigheter som man må sørge å bringe på det rene så tidlig som mulig:

  • Åstedet for ugjerningen,

  • hvorledes drapet ble begått, derunder eventuelt drapsvåpen eller - redskap og

  • tidspunktet for ugjerningen.

De to første omstendigheter syntes på det rene allerede ved starten av etterforskningen i Liland-saken.

Den tredje omstendighet, tidspunktet for ugjerningen, er av avgjørende betydning ved vurderingen av om en mistenkt har vært eller har hatt mulighet for å være på åstedet da drapet ble begått. I arbeidet med å komme frem til dette tidspunkt vil fastsettelse av dødstidspunktet ofte være et meget sentralt moment. I de fleste tilfeller vil disse to tidspunkter være tilnærmet sammenfallende. Dette var også politiets oppfatning i begynnelsen av etterforskningen i Liland-saken.

Det fremgår av de rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer fra 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken at tidsaspektet vil være en meget viktig faktor når et lik undersøkes med henblikk på konstatering av dødstidspunktet. Såfremt undersøkelsen ikke påbegynnes for sent, vil måling av kroppstemperaturen være et meget verdifullt hjelpemiddel.

Således skriver professor Giertseni sin erklæring av 9. juni 1972 (side 2) at man vanligvis kan «regne med at temperaturen, målt i endetarmen, synker med 1-1,5°C per time etter døden. Etter 2-3 timer kan blottete legemsdeler føles kjølige, mens de deler av kroppen som er dekket av klær kan føles varme ennå etter 8-10 timer. Som et gjennomsnitt kan man si at et lik vil føles koldt etter 12 timer.»

I brev til advokat Ole Jacob Bae datert 14. desember 1992 (side 1) i anledning den andre gjenopptakelsessaken skriver professor Jørn Simonsen at bestemmelse av dødstidspunktet er beheftet med overordentlig stor usikkerhet. «I praksis baseres dødstidsbestemmelse på temperaturmålinger, idet det optimale er, at der er foretaget flere målinger af liget, ligesom omgivelsernes temperatur er registreret ........».

Professor Olav A. Haugen skriver ved samme anledning i sin rettsmedisinske sakkyndige erklæring datert 14. september 1993 (side 3) at avkjøling av kroppen i seg selv ikke er noe sikkert dødstegn, «men gjentatte målinger av kroppstemperatur (endetarm eller hjernetemperatur) er ved klinisk død for øvrig den beste måte å beregne tidspunkt for dødens inntreden. Men kroppstemperatur er også påvirkelig av en lang rekke ytre faktorer og kan derfor heller ikke sies å være et tilstrekkelig pålitelig eller eksakt metode for dødstidsbestemmelse utover de første timer etter dødens inntreden». Han fremhever at usikkerheten ved fastsettelse av dødstidspunktet vil øke med økende tid etter dødens inntreden.

Det følger av det foranstående at det er meget viktig at de nødvendige undersøkelser av offeret blir foretatt hurtigst mulig etter at et drap er blitt oppdaget.

En undersøkelse ved rettsmedisiner vil formentlig regelmessig inkludere en temperaturmåling. Her må gjøres reservasjon for det tilfelle at det er klart hvem som er gjerningsmannen, og der det er åpenbart at kroppstemperaturen forlengst har sunket ned til den temperatur som omgivelsene har.

Etter de opplysninger som utvalget har fått, er det i dag som den gang regelen at det omgående tilkalles rettsmedisiner fra det nærmeste sted der slik ekspertise er å skaffe. I løpet av få timer vil rettsmedisineren normalt være kommet frem til åstedet.

4.7.2 Undersøkelsen av likene på åstedet

Også i 1969 var det vanlig at rettsmedisiner fra Oslo ble tilkalt til de sentrale østlands-områdene, derunder Fredrikstad. Selv om det ikke er belegg for det i etterforskningsdokumentene, er det iflg Jahrmann grunn til å anta at det julaften 1969 ble forsøkt tilkalt rettsmedisiner til åstedet i Glemmengt 73. Dersom antakelsen er riktig, var det i så fall en forsømmelse ikke å nedtegne de nødvendige opplysninger om dette i den innledende rapport fra starten av etterforskningen. Når det ikke lyktes å få en rettsmedisiner til åstedet, kan det muligens ha sammenheng med tidspunktet. I stedet valgte man altså å nøye seg med den tilsynelatende nokså overflatiske undersøkelsen som ble foretatt av den lokale allmennpraktiserende legen, hvoretter likene ble fraktet til Rettsmedisinsk Institutt i Oslo samme aften og synet av professor Lundevall ved instituttet neste dag kl. 1100. Temperaturmåling var da ikke lengre aktuelt.

I denne situasjon var det uheldig at det ikke ble sørget for temperaturmåling i forbindelse med dr. Frestads undersøkelse av likene på åstedet. Den omstendighet at likene av ham ble bedømt som «kalde og stive», innebærer ikke at en temperaturmåling ville vært uten interesse. Hvor hurtig kroppstemperaturen synker, vil rimeligvis bl.a. være avhengig både av temperaturen i ofrenes omgivelser - her romtemperaturen - og av påkledning/tildekking.

Det forelå ingen retningslinjer for en leges undersøkelse av et lik som tilsa at det i et slikt tilfelle skulle måles kroppstemperatur. Dette er en undersøkelse som rimeligvis krever en annen type termometer enn de som benyttes ved måling av kroppstemperatur hos levende mennesker. I denne situasjon måtte det således tilligge etterforskningsledelsen å sørge for at en slik måling ble foretatt. Utvalget har fått opplyst at Kriminalpolitisentralen også på den tid hadde termometer for slik måling.

Det følger av det ovenstående at kritikken vedrørende den manglende temperaturmåling ikke kan rettes mot dr. Frestad, men derimot mot politiet. Men legen må kunne kritiseres for de noe selvmotsigende opplysninger om skadetidspunktet/dødstidspunktet som ble gitt i skjemaet for «Legeerklæring om dødsfall». I den grad legen hadde vært i stand til å uttrykke seg noenlunde nøyaktig om dette, ville slike opplysninger vært av største betydning for den videre etterforskning. Det må her erindres at de mer fyldestgjørende opplysninger om disse omstendigheter som en obduksjon ville kunne gi, først ville foreligge flere dager senere. I mellomtiden var den mest verdifulle tid for etterforskning allerede passert.

4.7.3 Liksyningene den 25. desember 1969

Det må antas at professor Lundevalls liksyning 1. juledag kl 1100 skjedde på dette tidspunkt fordi han ikke allerede dagen i forveien hadde undersøkt likene.

Utvalget vil bemerke at det i ettertid hadde vært en fordel om iakttakelser - og eventuelle slutninger - fra liksyningen hadde blitt nedtegnet i en egen erklæring. I stedet ble slike opplysninger innarbeidet i rapportene fra de obduksjoner som fant sted to dager senere, uten at det hele tiden går frem hvilke iakttakelser som allerede var gjort den 25. desember, jf fremstillingen foran under pkt 4.4 og 4.5. Utvalget er ikke i tvil om at professor Lundevall både da og senere hadde det klart for seg hvorledes likenes tilstand var ved syningen den 25. desember. Det var allerede på dette tidspunkt på det rene at man etter all sannsynlighet sto foran en straffesak for drap, og hvor det også kunne bli spørsmål om en rettsmedisinsk bedømmelse foretatt av sakkyndige som ikke selv hadde synet eller obdusert likene. Ikke minst i en slik situasjon er det viktig at alle iakttakelser blir nedtegnet på en så klar og oversiktlig måte som mulig. I tillegg kommer at dette selvfølgelig også er viktig av hensyn til alle andre som senere skulle benytte saksdokumentene under sitt arbeide med saken.

4.7.4 Obduksjonene den 27. desember 1969

Som nevnt foran under pkt 4.5, inneholder obduksjonsrapportene redegjørelse også for de observasjoner som ble gjort ved syningen av likene to døgn tidligere. Dette fremgår direkte av rapportens tekst, se side 3 i obduksjonsrapporten vedrørende Johansen («syning og påfølgende obduksjon»). For Larsen (side 2) er det på dette punkt opprinnelig skrevet «syningen», men dette er for hånd rettet til «undersøkelsene».

Spørsmålet om når døden har inntrådt, vil til en viss grad kunne belyses ved observasjoner av dødsstivhet. I sin erklæring av 9. juni 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken, skriver professor Giertsenbl.a.: (side 3-5):

»....... der er enighet om at dødsstivheten begynner i de små muskler i ansiktet og er tydelig erkjennbar der etter 2-4 timer. Der er dog en betydelig variasjon i angivelsene om når dødsstivheten er fullt utviklet, det vil si at legemet er stivt. Det angis nemlig at dødsstivheten er fullt utviklet etter fra 6-18 timer etter døden. Denne store variasjonen indikerer ikke at der er uoverensstemmelse mellom de forskjellige forfattere. Den er bare et uttrykk for normale variasjoner, idet flere forhold kan influere på den hastighet hvormed dødsstivheten utvikler seg.

Av disse forhold er det i dette tilfelle antakelig bare den lave temperatur som kan ha hatt noen vesentlig betyding. ...... Utviklingen av dødsstivhet skyldes en kjemisk-biokjemisk prosess, og slike prosesser vil vanligvis påskyndes av varme og forsinkes i kulde. Hvis et lik fryses kort etter døden, utvikler ikke dødsstivheten seg før etter at liket er tinet. I dette tilfellet var det en lav temperatur i rommet hvor de døde lå, og det synes derfor ikke rimelig å anta at dødsstivheten ville være fullt utviklet i løpet av en tid som ligger nær den nedre grense for det angivende intervall. Det er mere rimelig å anta at tiden ville ligge nærmere den øvre grense. Det synes derfor å være et forsiktig anslag å anta at dødsstivheten i dette tilfellet ville ta iallfall 12 timer å utvikle seg fullstendig.

Da dr. Frestad synet likene 24.12. var de «kalde og stive». Hvis man forutsetter at uttrykket «stive» betyr at dødsstivheten var helt utviklet, hadde altså både Larsen og Johansen på det tidspunkt vært døde i minst 12 timer.

Dødsstivheten holder seg i en viss tid etter at den er inntrådt for så gradvis å forsvinne. Den kan holde seg i fra 1 døgn helt til 3-4 døgn. Det er enighet om at dødsstivheten holder seg lengst i kjølige omgivelser. Etter at likene ble funnet ble de bragt til Rettsmedisinsk Institutt i Oslo og oppbevart kjølig. Det synes derfor ikke urimelig å anta at dødsstivheten hos Larsen og Johansen ville holde seg minst 36 timer, sannsynligvis så lenge som 48 timer.»

Professor Haugenomtaler dødsstivheten slik i sin sakkyndige erklæring av 14. september 1993 i anledning den andre gjenopptakelsessaken (side 2):

« Dødsstivheter et sikkert dødstegn som skyldes biokjemiske endringer i muskulaturen. Såvel inntreden av dødsstivhet, som varighet og fullstendig løsning av denne, viser en meget stor variasjonsbredde. Noe av forklaringen til dette kan skyldes temperaturforhold i omgivelsene og ulikt aktivitetsnivå før dødens inntreden. Disse forhold vil henholdsvis kunne forsinke eller fremskynde dødsstivheten og også påvirke varigheten av denne. Lave temperaturer vil tendere til å forsinke inntreden og forlenge varigheten av dødsstivheten, mens høyt aktivitetsnivå og høye temperaturer vil fremskynde prosessen. Trolig er det også individuelle variasjoner som skyldes andre og ukjente forhold. Vanligvis blir dødsstivhet vurdert manuelt og angivelse av grader av dødsstivhet blir derfor et utpreget subjektivt mål.»

Professor Haugen opplyser at det i utenlandsk litteratur er beregnet gjennomsnittstall basert på 27 litteraturreferanser. Disse gjennomsnittstallene viser at dødsstivhet opptrer etter 3 timer, er fullt utviklet etter 8 timer, har deretter en varighet på 57 timer og er fullt løst etter 76 timer.

Utvalget konstaterer at obduksjonsrapportene ikke gir noen fullstendig redegjørelse for observasjonene rundt dødsstivheten. For Johansen gis det således bare uttrykk for at «det er tydelig dødsstivhet til stede overalt», uten at det angis nærmere om dette var under syningen eller under obduksjonen, eller eventuelt ved begge anledninger. For Larsen angis at dødsstivheten ikke var særlig sterkt utviklet den 25. desember. Professor Lundevall skriver i sin redegjørelse datert 20. april 1972 at det på grunn av tidsforløpet var lite rimelig å anta at dødsstivheten da var under utvikling. «Etter mitt skjønn var den heller på retur». I så fall var det ikke dødsstivhet til stede den 27. desember under obduksjonen, og dette burde da vært angitt i obduksjonsrapporten. Noe skjønn rundt spørsmålet om dødsstivhet den 25. desember var under utvikling eller på retur, ville i så fall neppe vært påkrevet.

Utvalget finner videre at det også er grunn til å rette kritikk mot den innvendige undersøkelse som ble gjort av Johansen. De funn som ble gjort ved undersøkelse av hodet, er tidligere referert foran under pkt 4.4. Her gjentas den beskrivelse som førte til at Giertsen - og kanskje også Lundevall - under hovedforhandlingen i straffesaken sommeren 1970 ga uttrykk for at Johansen måtte ha levet minst 12 timer etter at han ble påført skadene:

«Det er ingen blodansamling mellom den hårde hjernehinne og kraniet, men i den hårde hjernehinne svarende til ovennevnte hudlesjon nr. 4 sees en ca. 5 cm lang rift. På innsiden av den hårde hjernehinne sees svarende til v. og delvis også h. tinningregion blodlevrer som sitter lett festet til hinnen. Det er ingen brunlige eller gullige fargeforandringer av disse blodlevrer og ingen tegn til organisering i form av bindevevsdannelse svarende til blodlevrene.»

Det er på dette punkt at det ved de senere medisinske uttalelsene i saken er kommet frem en annen oppfatning, som til slutt ledet til at Liland fikk gjenopptatt straffesaken, jf nedenfor under kap 8.

Utvalget finner at obduksjonsrapportene er mangelfulle på dette punkt. Jahrmann var som nevnt til stede under obduksjonene. Det kan ikke være tvilsomt at Lundevall/Teisberg forsto at det for politiet først og fremst var viktig å finne frem til et gjerningstidspunkt. Obduksjonen kunne på dette punkt gi verdifull informasjon rundt spørsmålet om ofrene hadde levet en periode etterat de ble påført skadene. I så fall måtte gjerningstidspunktet med utgangspunkt i et antatt dødstidspunkt nødvendigvis skyves tilbake i tid så mange timer som en slik overlevelsesperiode kunne utgjøre.

Ved obduksjonen av Johansen ble gjort observasjoner som ble oppfattet dit hen at det for hans vedkommende hadde vært en viss overlevelsestid. Det siktes her til den omstendighet at blodlevrer funnet på innsiden av den hårde hjernehinne satt «lett festet til hinnen». Alle de sakkyndige som har uttalt seg etter Lundevalls og Giertsens erklæringer i 1972, har gitt uttrykk for at det ikke er mulig å foreta noen aldersbestemmelse på grunnlag av en slik observasjon med det blotte øye. En aldersbestemmelse vil i et slikt tilfelle være avhengig av mikroskopiundersøkelse. Om slik undersøkelse skriver Lundevall i sin tilleggsuttalelse av 18. august 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken:

«Når det gjelder alderen på hjernehinneblødningen hos Johansen, er jeg litt mere forsiktig enn Giertsen i min slutning. Min forsiktighet skyldes at der ikke ble utført mikroskopi av blødningen med omgivelser, og at der derfor ikke er et helt presist grunnlag for bestemmelse av blødningens alder. (Forklaringen på at det ikke ble utført mikroskopi er at den aktuelle problemstilling ikke forelå da vi utførte obduksjonen).»

Men ut fra det behov som politiet åpenbart hadde for mest mulig nøyaktige opplysninger om gjerningstidspunktet, skulle blødningens alder - overlevelsestiden - i aller høyeste grad ha vært en aktuell problemstilling. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor det ikke ble foretatt nødvendige undersøkelser ved bruk av mikroskop. Det må antas at en slik undersøkelse ville ha ført til at man få dager etter obduksjonen med betydelig sikkerhet kunne ha angitt en eventuell overlevelsestid for Johansen. I så fall ville man allerede på dette tidlige tidspunkt ha kunnet konsentrere etterforskningen om det riktige tidsintervall. Og man hadde unngått at den beregning av overlevelsestid som ble foretatt både under rettssaken i 1970 og under den første gjenopptakelsessaken, senere ble underkjent av nye sakkyndige.

Men selv om man ser bort fra den manglende mikroskopiundersøkelsen, er obduksjonserklæringen fortsatt mangelfull: Under rettssaken i 1970 og senere under den første gjenopptakelsessaken ga Giertsen - og muligens også Lundevall, se pkt. 5.5.4 - uttrykk for at det måtte ha vært en overlevelsestid på minst 12 timer. I den foran nevnte tilleggsuttalelse av 18. august 1972 uttaler således Lundevall avslutningvis:

«Jeg tror Giertsen og mitt syn kan sammenfattes i den slutning at Larsen og Johansen ble skadet enten om kvelden 22/12, om natten, eller - senest - tidlig på dagen 23/12.»

Da de skriftlige redegjørelsene fra de rettsmedisinske undersøkelsene ved obduksjonen ble skrevet (de er datert 27. desember 1969), var analyseresultatet av promilleprøvene kjent. Dermed hadde man allerede på dette tidspunkt alle opplysninger av rettsmedisinsk art. Man visste således ikke noe mer da uttalelsene i 1972 ble skrevet. Det er således all grunn til å stille spørsmål om hvorfor denne beregning av overlevelsestid som er sitert overfor ikke kom skriftlig til uttrykk i obduksjonserklæringen. Den kan heller ikke ha vært meddelt muntlig til politiet på dette tidspunkt. Etterforskningen viser at man helt frem til begynnelsen av mars 1970 fortsatt i hovedsak interesserte seg for opplysninger om det som hadde skjedd på eller ved åstedet i det tidsrom som man hadde gått ut i mediene med, altså fra 23. desember om ettermiddagen og frem til natten den 24. desember.

Endelig bemerkes at det ikke er noe som tyder på at de to obduksjonsrapportene med ledsagende sammenfatning og konklusjon datert 27. desember 1969 ble oversendt Den Rettsmedisinske Kommisjon. Dette var i så fall i strid med de regler som gjaldt. I den forbindelse vises til Reglement for Den Rettsmedisinske Kommisjon og de rettsmedisinske sakkyndige, fastsatt ved kgl.res. av 13. november 1931. Etter § 2 i dette reglementet pålå det enhver som ved «strafferettslige undersøkelser» fungerte som sakkyndig med hensyn til rettsmedisinske spørsmål «uopholdelig» å sende Den Rettsmedisinske Kommisjon en avskrift av den skriftlige erklæring som var gitt retten eller påtalemyndigheten, eventuelt sammen med «de fornødene preparater og annet forhåndendværende bevismateriale». I dag er denne plikten nedfelt i straffeprosessloven av 1981, se lovens § 147 første ledd. Den omstendighet at professor Lundevall etter det opplyste var medlem av den gruppe i kommisjonen som de rettsmedisinske spørsmål hørte inn under, opphevet selvfølgelig ikke plikten til å sende kommisjonen en gjenpart av obduksjonserklæringene med tilhørende sammenfatning og konklusjon. Det kan ikke ses bort fra at en slik oversendelse kunne ha ledet til en nærmere skriftlig klargjøring av de spørsmål som er nevnt i det foregående. En annen sak er at dette i så fall neppe hadde skjedd før det var gått atskillig tid.

Det fremgår av Jahrmanns forklaring til utvalget at han etter obduksjonen var i kontakt med Lundevall for å få ytterligere opplysninger om dødstidspunkt og forutgående overlevelsestid. Både av hensyn til politiets videre etterforskning og den forberedelse til hovedforhandlingen som etter hvert skulle gjøres, både av påtalemyndigheten og av forsvareren, burde Lundevall ha etterkommet politiets anmodning om å få utarbeidet en skriftlig redegjørelse. Utvalget kommer nærmere tilbake til dette spørsmålet under kap 5 om forberedelsene til hovedforhandlingen.

Det presiseres at Giertsen ikke kan bebreides på dette punkt. Han fikk forespørsel om å delta som sakkyndig noen få dager før hovedforhandligen startet den 22. juni 1970. På den korte tid som sto til rådighet for ham, ville han neppe hatt noen praktisk mulighet til å utarbeide noen erklæring. Han fikk da heller ingen anmodning om å gjøre dette. En annen sak er at utvalget finner grunn til å stille spørsmål ved om den tid og det materiale som Giertsen fikk, var tilstrekkelig til nødvendig forberedelse av det sakkyndige oppdraget.

Til dokumentets forside