8 Den siste gjenopptakelsessaken

8.1 Opptakten

Tore Sandbergs omfattende arbeide i tilknytning til Liland-saken resulterte som tidligere nevnt i at han skrev boken «Øksedrapene i Lille Helvete». Boken kom ut i oktober 1992. Før den ble publisert skrev han et meget omfattende brev stilet til sorenskriver - tidligere statsadvokat - Håkon Wiker datert 4. september 1992. Brevet er gjengitt avslutningsvis i boken og fyller 36 sider. I brevet tas i 25 punkter opp ulike forhold ved saken. Med ett unntak stilles det i hvert punkt flere spørsmål, bl. a. knyttet til holdbarheten i det faktiske saksforhold som påtalemyndigheten for sin del la til grunn under straffesaken mot Liland sommeren 1970. Det stilles også spørsmål til etterforskningen og til den måten straffesaken ble prosedert på fra påtalemyndighetens side. Det gis i alle punkter innledningsvis en redegjørelse for det aktuelle saksforhold som spørsmålene vedrører. De 25 punktene har følgende overskrifter:

  1. Hårene i John Larsens hender

  2. Hårene på kammen i Håkon Johansens jakkelomme

  3. Domusrekvisisjonen i John Larsens baklomme datert 23.12.69

  4. Hvem er eiermann til den blodige hansken?

  5. Per Liland legger en bukse i bløt 22.12.69 kl. 17.30

  6. Håkon Johansens forflytning fra blodpølen på gulvet

  7. Hvordan kom Per Liland seg inn på åstedet 22.12.69 ca. kl. 20.00?

  8. Hvem har vasket åstedet?

  9. Håkons blodpøl er våt - 43-46 timer etter øksehuggene?

  10. Den veltede taburetten med John Larsens og Per Liland «kampgrep«1

  11. Snø uten spor på Johns trapp avgjorde politiets flytting av drapsdato1

  12. Inngangsdøra stengt - men vindu uten glass mot Myragata1

  13. Er det utført fotsporundersøkelser på og ved åstedet?1

  14. Rettsmedisinernes konklusjoner vedr. celleinnvekst og likstivhet1

  15. Rettsmedisinernes konklusjoner vedr. Johns og Håkons forskjellige promille1

  16. Vitnene som så ofrene den 23.12.691

  17. »Stepper'ns» bevegelser 23.-24.12.691

  18. Sentrale vitner som retten ikke fikk møte1

  19. Slektning av «Stepper'n» med i politiets etterforskning

  20. Leieboer: «Stepper'n» kom hjem julaften morgen 1969 med blodige klær2

  21. Tormod påstår at «Stepper'n» har tatt livet av flere2

  22. Kvinnen som omkom på Kjøkøya 5 år før øksedrapene med John Larsen som vitne2

  23. Liv Mjaaland sier at Tormod er erklært sinnssyk2

  24. Øksedrapenes motiv2

  25. Samlet vurdering.»

Kopi av brevet ble sendt Statsministeren, Justisministeren, lederen for Stortingets justiskomité, Riksadvokaten og tidligere avdelingssjef i Kripos, R.H. Jahrmann. I oversendelsesbrevet til Jahrmann vises det til forutgående telefonsamtale, og det forutsettes at også han svarer på spørsmålene.

Justisministeren besvarte henvendelsen i brev til Sandberg av 11. september 1992. I brevet ble vist til bestemmelsene i straffeprosesslovens '' 390 - 393 om gjenopptakelse.

Foranlediget av Sandbergs brev skrev Riksadvokaten til statsadvokatene i Eidsivating den 22. september 1992. Brevet har slik ordlyd:

«Vedlagt oversendes ovennevnte brev med bilag.

Ved brev av 16. september 1992 har sorenskriver Håkon Wiker oversendt «til Riksadvokaten som rette vedkommende» den henvendelse han har mottatt fra Tore Sandberg. Tilsvarende oversendelse har pensjonert politiavdelingssjef R.H. Jahrmann foretatt.

En rekke av de spørsmål Tore Sandberg har stillet til sakens aktor Håkon Wiker og/eller R.H. Jahrmann, kan ikke besvares av dagens påtalemyndighet i det de knytter seg til selve gjennomføringen av etterforskningen og hovedforhandlingen.

Statsadvokatens mandat vil være å gjennomgå det vedlagte materialet - og straffesaksdokumentene helt eller delvis - for å vurdere om påtalemyndigheten skal ta saken opp til behandling.

En slik behandling vil innebære at saken gjennomgås i detalj og at etterforskning/undersøkelser eventuelt igangsettes. Deretter må påtalemyndigheten ta stilling til om den av eget tiltak skal begjære gjenopptakelse til fordel for domfelte.»

Gjenpart av brevet ble sendt Sandberg, Wiker og Jahrmann.

Saken ble hos statsadvokatene tatt hånd om av fung. førstestatsadvokat Iver Huitfeldt. Sandberg lanserte sin bok «Øksedrapene i Lille Helvete» under en pressekonferanse som ble avholdt den 29. oktober 1992. Huitfeldt var til stede på pressekonferansen, og etter at den var avsluttet svarte han på spørsmål fra journalistene. Han ga da uttrykk for at det var lite sannsynlig at påtalemyndigheten selv ville komme til å begjære Liland-saken gjenopptatt. I flg. avisomtale den påfølgende dag ga Huitfeldt også uttrykk for at han som en foreløpig konklusjon kunne si at han «pr. i dag» ikke fant grunn til å anbefale en ny, grundig gjennomgang av hele saken, med tanke på gjenopptakelse etter eget tiltak (Fredrikstad Blad 30. oktober 1992).

I brev til Sandberg av 30. oktober 1992 ber Huitfeldt om å få ytterligere informasjon om enkelte av de opplysninger som er gitt i brevet til Wiker av 4. september 1992 om at «Stepper'n»gjennom årene angivelig skulle ha angrepet diverse personer og også tatt livet av noen av disse. Disse opplysningene var senere blitt gjentatt og delvis utdypet i Sandbergs bok og av Sandberg selv under pressekonferansen den 29. oktober 1992.

Som følge av Huitfeldts uttalelser i forbindelse med pressekonferansen, anmodet advokat Ole Jakob Bae i brev til Riksadvokaten av 3. november s.å. om at saken ble overført til et annet statsadvokatembete. Det ble poengtert at henvendelsen ble gjort på vegne av Liland. Det ble samtidig fremhevet at Sandbergs bok inneholdt svært mange opplysninger av interesse for gjenopptakelsesspørsmålet. Svært sterke grunner talte derfor for at «påtalemyndigheten gjennomfører en full saksgjennomgang og etterforskning med sikte på spørsmålet om påtalemyndigheten av eget tiltak skal begjære gjenopptagelse til fordel for domfelte». Avslutningsvis ble bemerket at Liland selv ville begjære gjenopptakelse hvis dette ikke ble gjort. Brevet ble supplert tre dager senere med et nytt brev som var vedlagt diverse opplysninger om nye vitner, og deretter med et brev av 16. november 1992, bl.a. om uttalelsene fra de svenske medisinske sakkyndige i 1976. Disse brevene ble av Riksadvokaten videresendt statsadvokatene i Eidsivating. Riksadvokaten poengterte at det mandat som var utformet i brevet av 22. september 1992 sto uendret og minnet samtidig om at man ønsket statsadvokatens uttalelse til spørsmålet om habilitet.

Huitfeldt ga den 18. desember 1992 Riksadvokaten en lengre skriftlig redegjørelse, bl.a om sine uttalelser på pressekonferansen, til bruk for Riksadvokatens avgjørelse i habilitetsspørsmålet.

Innen Riksadvokaten hadde tatt stilling til dette spørsmål, sendte advokat Bae ham et nytt brev, denne gang datert 23. desember 1992. Her får påtalemyndigheten for første gang opplysninger om at man - når det ses bort fra de korte svenske uttalelsene fra 1976 - hadde innhentet nye rettsmedisinske vurderinger av de medisinske forhold som Lundevall og Giertsen hadde lagt vekt på under rettssaken i 1970 og i sine skriftlige erklæringer fra 1972. Som vedlegg til brevet fikk Riksadvokaten oversendt advokat Baes henvendelse til professor Jørn Simonsen og professor Simonsens rettsmedisinske redegjørelse av 14. desember 1992. Det fremgikk av disse brev at professor Simonsen på forhånd hadde fått oversendt alt det skriftlige materiale i saken som advokaten mente hadde betydning for de rettsmedisinske spørsmål. I brevet av 23. desember 1992 fremsettes avslutningsvis en begjæring om at «påtalemyndigheten fremmer gjenopptakelsessak av eget tiltak». Det er noe uklart på hvilket tidspunkt dette brevet ble videresendt til statsadvokatene i Eidsivating. Utvalget kommer tilbake til spørsmålet senere under pkt. 8.5.1.

I brev til advokat Bae datert 27. januar 1993 uttaler Riksadvokaten at «det er på det rene at Iver Huitfeldt har uttalt - på forespørsel fra journalister om påtalemyndigheten kom til å begjære gjenopptakelse av eget tiltak - «at det var lite sannsynlig at saken ville bli tatt opp til behandling....». Det ble videre gitt uttrykk for at Huitfeldt den 1. januar 1993 tiltrådte et engasjement som advokat hos Regjeringsadvokaten, og at han ikke ville komme til å ha noen videre befatning med saken. Dette innebar at det ikke lengre var nødvendig å ta stilling til advokat Baes inhabilitetsinnsigelse. På denne bakgrunn ble advokaten bedt om - «helst innen en uke» - å meddele Riksadvokaten om anmodningen om at saken skulle overføres til et annet statsadvokatembete sto ved lag.

Den 9. februar 1993 ble saksdokumentene oversendt statsadvokatene i Eidsivating til fortsatt behandling. I brev til Riksadvokaten av samme dag fastholdt advokat Bae at det etter hans syn var det eneste riktige å overføre saken til et annet statsadvokatembete. I brev til advokat Bae av 25. februar 1993 fastholdt Riksadvokaten beslutningen om at den videre behandling av saken på statsadvokatnivå ble å foreta av Eidsivating statsadvokatembeter. Advokat Bae poengterte på ny i brev til Riksadvokaten av 1. mars 1993 at han mente at statsadvokatene i Eidsivating var inhabile ved den videre behandling av saken, og han ba Riksadvokaten revurdere spørsmålet om å overføre saken til et annet statsadvokatembete. I brev til advokat Bae av 22. mars 1993 fastholdt Riksadvokaten sin avgjørelse av 25. februar s.å. Det ble samtidig beklaget at avgjørelsen hadde strukket noe ut i tid.

I brev av 23. mars 1993 sender advokat Bae over til Eidsivating statsadvokatembeter en samleoversikt over i alt 45 vitneobservasjoner for tiden etter den 22. desember 1969 kl 20.15. Samtidig oversendes også et hefte som inneholder samlet det alt vesentlige av dokumentene i saken siden september 1992. Det ble særskilt påpekt at advokat Bae fastholdt sin anmodning om «at påtalemyndigheten selv tar initiativ til at det i en gjenopptakelsessak avsies frifinnelsesdom uten hovedforhandling, slik jeg tidligere har anmodet om overfor Riksadvokaten». Det ble avslutningsvis fremholdt at det var svært ønskelig om saken kunne gis høy prioritet.

I påtegning av 24. mai 1993 til statsadvokat Bjone etter utlån av saksdokumentene henstiller advokat Bae «sterkt om at saken nå gis høy prioritet, med sikte på at påtalemyndighetens standpunkt til gjenopptakelsesspørsmålet kan foreligge innen to måneder.» I håndskrevet oversendelsesskriv på den kopi som oversendes Riksadvokaten til orientering, gis det samtidig uttrykk for et håp om at statsadvokat Bjone kan få den tid han trenger.

8.2 Gjenopptakelsessaken for lagmannsretten

Den formelle start på denne andre gjenopptakelsessaken er begjæringen om gjenopptakelse datert 23. juni 1993. Begjæringen er utferdiget av advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz . Det opplyses at begjæringen er direkte foranlediget av Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete», utgitt høsten 1992.

Innledningsvis i begjæringen påpekes at man siden høsten 1992 hadde avventet et utspill fra påtalemyndighetens side. Saken lå slik an at påtalemyndigheten hadde foranledning til av eget tiltak å begjære gjenopptakelse til Lilands fordel. I den forbindelse ble vist til Riksadvokatens brev av 22. september 1992. Når forsvarerne nå hadde funnet tiden inne til selv å fremsette begjæring om gjenopptakelse, hadde dette sin bakgrunn dels i at påtalemyndigheten åpenbart hadde vansker med å gi saken den nødvendige prioritet og dels at hensynet til Lilands helse tilsa at saken ble brakt over i en mer aktiv fase. Videre hadde det helt nylig dukket opp en rettsmedisinsk erklæring fra 1982 som man tidligere ikke hadde vært kjent med.

Begjæringen om gjenopptakelse ble begrunnet med nye opplysninger som reiste alvorlig tvil ved det drapstidspunkt som var lagt til grunn i lagmannsrettens fellende dom fra 1970, altså 22. desember 1969. Samtidig ble påpekt at det «var uomtvistet at Per Liland hadde alibi for tiden etter dette tidspunkt, hvilket også er uttrykkelig nedfelt i lagmannsrettskjennelsen i 1975, side 76».

Til støtte for denne anførsel ble for det første opplyst at det forelå en «rekke forklaringer om at de avdøde var sett eller hørt på et senere tidspunkt enn ca. kl. 20.00 den 22. desember, da Per Liland forlot «Lille Helvete».» I gjenopptakelsesbegjæringen ble vist til en samleoversikt av 23. juni 1993 over forklaringer på dette punkt. Listen inneholdt i alt 29 navn og i alt 36 observasjoner fra 23. desember 1969 kl. 11.00 til 24. desember om morgenen. Det fremgikk også av oversikten at bare et fåtall av disse vitnene hadde avgitt forklaring i retten under behandlingen av straffesaken mot Liland sommeren 1970. Fire av vitnene var ikke tidligere avhørt.

Dernest ble til støtte for den foran nevnte anførsel vedrørende drapstidspunktet vist til det som var kommet til av rettsmedisinske uttalelser etter at behandlingen av den første gjenopptakelsessaken ble avsluttet i 1976.

For det første ble vist til erklæringene fra de to svenske rettsmedisinerne S. O. Lidholm og Bo Thorell fra høsten 1976.

For det annet ble vist til uttalelsen av 14. desember 1992 fra professor Jørn Simonsen, formann i Det Danske Retslægeråd. Denne uttalelsen var gitt som svar på en henvendelse fra advokat Bae. Den var som nevnt foran under pkt. 8.1 oversendt Riksadvokaten den 23. desember 1992.

For det tredje ble fremlagt en uttalelse fra professor Ansgar Torvik og spesiallege (senere professor) Christian F. Lindboe datert 2. november 1982 (omtalt foran under pkt. 7.3), samt et brev fra professor Torvik av 25. mai 1993.

Om dette medisinske materiale uttalte forsvarerne følgende i gjenopptakelsesbegjæringen (side 8):

«Det foreligger altså uttalelser fra ikke mindre enn fem fremtredende rettsmedisinere som entydig tilsier at det ikke er grunnlag for de tidligere rettsmedisinske konklusjoner om at drapene skjedde allerede 22. desember, men at drapene like godt kunne ha skjedd senere og helt frem til 6 timer før funnet av de avdøde kl. 12.00.

Dette er også - som nevnt ovenfor - i overensstemmelse med konklusjonen til den lege som først undersøkte de avdøde. I dødsattesten fremgår det at skadene sannsynligvis hadde inntrådt den 23. desember og at døden hadde inntrådt 24. desember. De nye rettsmedisinske konklusjonene er også i overensstemmelse med konklusjonene i den opprinneligeobduksjonsprotokollen som konkluderte med at døden hadde inntrådt 23. eller 24. desember.»

Om sammenhengen mellom dette medisinske dokumentmateriale og vitneforklaringene uttalte forsvarerne (side 8-9):

«De mange vitneprov med observasjoner fra tiden etter det dødstidspunkt lagmannsretten har lagt til grunn, må - særlig vurdert i sammenheng med den nye rettsmedisinske materialet - begrunne frifinnelse av Per Liland. Selv om det skulle være knyttet usikkerhet til enkelte av de mange observasjonene, er antallet så høyt at de samlet sett uansett får stor tyngde som positivt bevis for at Per Liland ikke kan ha begått drapene.»

Som rettslig grunnlag for begjæringen om gjenopptakelse ble for det første påberopt straffeprosesslovens § 391 nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves bl.a. «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse......». Dernest ble også påberopt straffeprosesslovens § 391 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse til gunst for siktede besluttes «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Det ble i den forbindelse pekt på at det i saken forelå «diverse nye opplysninger i retning av en bestemt annen person som skyldig». Det ble her vist til Tore Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete», som ble vedlagt gjenopptakelsesbegjæringen.

Den 1. juli 1993 inngir forsvarerne til retten et supplement til gjenopptakelsesbegjæringen. I supplementet påberopes noen ytterligere vitner, og det vedlegges en ajourført oppstilling over vitner/observasjoner.

Den påfølgende dag sender statsadvokatene saken til Fredrikstad politikammer for avhør av fem vitner. Videre blir bedt om opplysninger vedrørende den matrekvisisjon som ble funnet i John Larsens bukselomme. Endelig blir stilt fem spørsmål som statsadvokaten ønsker forelagt Rettsmedisinsk Institutt. Forsvareren ber i brev til Fredrikstad politikammer av 12. juli s.å om at ytterligere to vitner blir avhørt av politiet. I den korrespondanse som deretter fulgte, ber forsvarerne om at Rettsmedisinsk Institutt i tillegg til de fem spørsmål som statsadvokatene hadde stilt også blir forelagt noen nye nærmere formulerte spørsmål.

Rettsmedisinsk Institutt v/bestyreren, professor Bjørnar Olaisen, ba påtalemyndigheten om å frafalle anmodningen om sakkyndig bistand. Instituttets standpunkt synes i det vesentlige å være begrunnet med at professor Lundevall tidligere hadde vært bestyrer ved instituttet, og at han hadde hatt sitt daglige virke der inntil for 1 1/2 år siden. Samtidig ble foreslått at man, i tilfelle det var behov for ytterligere rettsmedisinsk bistand, rettet henvendelse til professor Olav Anton Haugen ved Universitetet i Trondheim. Dette resulterte i at statsadvokatene i påtegning av 6. august 1993 formulerte et antall spørsmål gruppert i tre punkter, og disse ble deretter oversendt professor Haugen til besvarelse. Advokat Bae poengterte deretter at professor Haugen også måtte besvare de spørsmål som i den forutgående korrespondansen var presentert fra forsvarernes side.

Statsadvokatene ble av lagmannsretten opprinnelig gitt frist til 1. september 1993 med å avgi uttalelse til gjenopptakelsesbegjæringen. Denne fristen ble senere på anmodning forlenget flere ganger, siste gang til utgangen av året 1993. Dette skjedde etter at statsadvokat Bjone i brev til retten av 29. september 1993 bl.a. hadde fremholdt at det var nødvendig å få undersøkt « hvor avgjørende de rettsmedisinske erklæringer fra Lundevall og Giertsen var som bevis i saken». Statsadvokaten hadde derfor tilskrevet tidligere statsadvokat Wiker og bedt ham «gi en redegjørelse for hvilke bevis som fantes, samt hvilken vekt disse hadde - både under hovedforhandlingen og da saken forrige gang ble begjært gjenopptatt». I brevet fra statsadvokaten til Wiker av samme dag påpekes at Liland ble dømt for å ha begått drapene om ettermiddagen/kvelden 22.desember 1969. «I følge Lundevall og Giertsens erklæringer var det seneste draps (skade) tidspunkt 23.desember 1969 kl. 13-15. Det må på bakgrunn av dette ha vært andre tungtveiende bevis i saken».

Innen statsadvokatens uttalelse i anledning gjenopptakelsesbegjæringen ble sendt retten, fremkom forsvarerne med nok et omfattende innlegg i brev til lagmannsretten av 25. november 1993. I dette innlegget ble bl.a. foretatt «en oppsummerende poengtering av den betydning de rettsmedisinske sakkyndige er tillagt i sakens forskjellige faser». Det ble i innlegget gitt uttrykk for at de rettsmedisinske uttalelser om handlings- og dødstidspunktet «har hatt en fullstendig avgjørende betydning» under hovedforhandlingen sommeren 1970.

Statsadvokat Bjones skriftlige uttalelse til lagmannsretten er datert 22. desember 1993. Etter en gjennomgang av de skriftlige erklæringer fra de opprinnelige medisinsk sakkyndige (Lundevall og Giertsen) samt den nye erklæringen fra professor Haugen gjøres på side 19 en slik oppsummering:

«Oppsummeringsvis vil jeg hevde at av det som fremgår av Lundevall og Giertsens erklæringer, er de medisinskevurderinger som ble foretatt temmelig usikre og skjønnspregede. De konklusjoner som ble trukket baserte seg i første rekke på forutsetninger av ikke-medisinsk karakter (jfr. det som sies i Høyesteretts Kjæremålsutvalgets kjennelse av 5. mars 1976 s. 4, bilag 6). Og disse ikke-medisinske forutsetninger var som sagt bevisspørsmål som lagretten måtte ta stilling til under hovedforhandlingen, og som lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg måtte ta stilling til forrige gang saken ble begjært gjenopptatt.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at de nye medisinske erklæringer ikke er nye bevis i saken. Under enhver omstendighet synes de ikke egnet til å føre til frifinnelse.»

Om betydningen av de nye vitneforklaringene uttaler statsadvokaten (s. 23):

«Generelt kan sies at når vitner avgir forklaringer først over tyve år etter deres observasjoner, svekkes selvsagt holdbarheten av forklaringene. Muligheten for feilvurdering er så absolutt til stede. Dessuten kommer ikke disse vitner med kvalitativt nyeopplysninger. Observasjonene «kommer bare som tillegg til prov også fra andre som mente å ha gjort lignende iakttagelser uten at lagretten under hovedforhandlingen festet lit til dem» (jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mars 1976 s. 4 nederst)».

Forsvarerne fremkom i et omfattende skriftlig innlegg til retten av 11. februar 1994 med diverse bemerkninger til statsadvokatens uttalelse. Allerede innledningsvis (side 2) poengteres at det er de nye rettsmedisinske vurderinger av seneste skade/dødstidspunkt som er «det helt sentrale grunnlag for gjenopptakelsesbegjæringen». Videre uttales:

«Det er full samstemmighet mellom de nye ekspertuttalelser om at skade/dødstidspunktet ikke kan fastlegges med større sikkerhet enn senest 6-8 timer før kl. 12.00 julaften. Dette er det avgjørende nye bevisi saken, og det er av avgjørendebetydning fordi det dermed ikke var grunnlag for den tilsidesettelse som skjedde på rettsmedisinsk grunnlag i 70-tallets avgjørelser av mange vitneprov om observasjoner av de avdøde eller av liv i åstedshuset 23. desember.»

I innlegget oppsummeres de nye bevis i gjenopptakelsessaken i følgende fire punkter (side 18):

  1. De nye rettsmedisinske uttalelser om at også Håkon Johansen må ha avgått ved døden ganske kort etter seneste skadetilføyelse, maksimalt 2 timer. De opprinnelige sakkyndige antok at Johansen kunne ha levet i et større antall timer etter siste skadetilføyelse. De nye rettsmedisinske vurderinger på dette punkt innebærer at Johansen promille ikke kunne ha gått ned til 0 før dødstidspunkt 22. desember hvis han var sterkt beruset/like beruset som Larsen, hvilket alle parter og de rettsmedisinsk sakkyndige la til grunn i 70-tallets avgjørelser. Dermed utelukkes 22. desember som handlingsdag ut fra de nye rettsmedisinske vurderinger.

  2. De nye rettsmedisinske erklæringer fastslår at seneste dødstidspunkt kan settes til ca. kl. 06.00 24. desember, idet man ikke har grunnlag for noen ytterligere tilbakeregning av dødstidspunktet ut fra dødsstivhet, celleinnvekst eller alkoholpromille, slik de opprinnelig sakkyndige antok, til før kl. 11-12.00 23. desember som seneste dødstidspunkt.

  3. De foran nevnte fire nye politiforklaringer fra de nye vitner Aanstad, Sandvik, Andreassen og Jensen er endelig også utvilsomt nye bevis i lovens forstand.

  4. Dertil kommer altså det svært viktige forhold - som kanskje språklig i lovens forstand heller er ny omstendighet enn nytt bevis - at de mange tidligere vitneobservasjoner fra 23. og 24. desember kommer i et helt nytt lys når det rettsmedisinsk begrunnede seneste skade/dødstidspunkt flyttes fra «tidlig på dagen» lille julaften til ca. kl. 06.00 julaften.»

Etter at statsadvokaten og forsvarerne hadde inngitt noen ytterligere kortere skriftlige innlegg, avsa Eidsivating lagmannsrett den 29. april 1994 kjennelse med slik slutning:

«Straffesaken mot Per Kristian Liland gjenopptas.»

I kjennelsen siteres innledningsvis det alt vesentlige av 13 ulike rettsmedisinske uttalelser som var gitt etter at den første gjenopptakelsessaken var avsluttet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mars 1976. Deretter følger en fyldig gjengivelse av forsvarernes og statsadvokatens anførsler i gjenopptakelsessaken. Lagmannsrettens egne bemerkninger er relativt korte, og utvalget finner det hensiktsmessig å gjengi dem i sin helhet:

«Både Larsen og Johansen var sterkt beruset om ettermiddagen/kvelden den 22. desember 1969. Da Larsen døde, var han fortsatt full. Da Johansen døde, hadde han ikke alkohol i kroppen. Forklaringen kan være at Larsen hadde drukket også etter den 22. desember, mens Johansen ganske uskadd hadde latt være å drikke de siste ca. 15-25 timer av sitt liv.

I sin erklæring av 20. april 1972 har professor Lundevall blant annet foretatt en vurdering på bakgrunn av opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin - «under forutsetning av at begge de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen». Om grunnlaget for og holdbarheten av denne forutsetning foreligger det nærmest intet. Det er likevel den som danner den viktigste basis for Lundevalls konklusjon om at Johansen senest ble skadet omkring kl. 13.00-15.00 den 23. desember, og for hans følgende uttalelse: «Skadene ble etter dette tilføyet en gang mellom 22.12. kl. 16.00 og 23.12. kl. 13.00-15.00». Hvis den nevnte forutsetning ikke er holdbar, er konklusjonen isolert sett verdiløs som grunnlag for fastsettelse av skade- og dødstidspunktene.

Lundevall og Giertsen har naturlig nok ikke gitt seg inn på å vurdere de eventuelle bevis for forutsetningens holdbarhet, men kan meget vel ha blitt misforstått. Både daværende statsadvokat Wikers og lagmann Østgaards henvisninger til de sakkyndiges uttalelser, jf. nedenfor, kan tyde på at deres muntlige uttalelser var mindre nyanserte enn deres senere skriftlige erklæringer. Det er ikke noen grunn til å sette spørsmålstegn ved Wikers velkjente saklighet og integritet. Misforståelser er det for øvrig blitt også i nærværende sak, jf. f.eks. statsadvokat Bjones nylig siterte anførsel om visse fenomener, at de «var bare faktorer som understøttet det Lundevall og Giertsen kom frem til på grunnlag av forskjellen i alkoholpromille, nemlig at Johansen hadde levet lenger enn Larsen».

I forbindelse med det som nettopp er nevnt, må det tillegges stor betydning at de nye rettsmedisinske uttalelsene må anses for å godtgjøre at Johansen mest sannsynlig døde meget kort tid etter skadetilføyelsene. Den manglende oppsvulming av hjernen og mangel på reaksjon i slimhinnen i luftveiene er blant de viktigste faktorene, jf. f.eks. Haugens svar på side 24 foran. Etter de opplysninger som foreligger må retten legge til grunn at Larsen og Johansen ble tilføyet skadene samtidig. En meget kort overlevelsestid for Johansen er da bare forenelig med at skadetilføyelsene mot ham skjedde etter at han hadde blitt edru eller bare hadde meget lav promille, hvilket videre bare er forenelig med skadetilføyelser på et meget senere tidspunkt enn antatt av Lundevall og Giertsen. Et slikt meget senere dødstidspunkt vil videre være forenelig med en rekke vitneprov som ikke er forenlige med 23. desember kl. 13.00-15.00 som seneste skadestidspunkt. Den forutsetning som Lundevall og Giertsen bygger på, var ikke holdbar.

I september 1993 understreket påtalemyndigheten at det måtte undersøkes hvordan Lundevall og Giertsen begrunnet sine fastsettelser av skade- og dødstidspunktet. Begrunnelsene fremgår imidlertid allerede av deres skriftlige erklæringer fra 1972. De senere erklæringer og uttalelser fra andre sakkyndige avviker så sterkt fra Lundevalls og Giertsens vurderinger av de rettsmedisinske forhold at de må anses for å være nye bevis i saken. En samlet vurdering av disse nye bevis og vitneprovene godtgjør etter rettens mening at det foreligger en rimelig mulighet for frifinnelse av Liland.

Påtalemyndigheten har også understreket at det må undersøkes hvor avgjørende de rettsmedisinske erklæringer fra Lundevall og Giertsen var som bevis i saken i 1970. Etter rettens mening er det åpenbart at erklæringene var av avgjørende betydning, jf. statsadvokat Wikers prosedyre og lagmannens rettsbelæring. Begge deler fremgår av Sten Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» som inneholder uomtvistede referater. For Wikers vedkommende sikter lagmannsretten til s. 301-313, f. eks. følgende (i norsk oversettelse): «Ingen kan ha sett eller hørt John (Larsen) eller Edvard (Johansen) etter kl. 18.00 den 23. desember. Da lå de myrdet innenfor døren i Lille Helvete! Det har vi rettsmedisinske uomtvistlige bevis for!» For rettsbelæringens vedkommende sikter retten til s. 380, 381 og 384. Som eksempel oversettes fra s. 384: » I forbindelse med spørsmålene husker dere at det fra påtalemyndighetens side er beregnet at de ikke kan ha vært i live etter den 23. desember kl. 18.00. Det får dere også undersøke, og det bygges da på dødsstivheten og den tid som går med for kroppen til å lage nye celler i sårene». Retten viser ellers til de sitater som er presentert av forsvarerne, jf. referatet av forsvarernes anførsler.

Til illustrasjon av den bevismessige betydning av Lundevall og Giertsens uttalelser vil retten også peke på Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i kjennelsen av 5. mars 1976 vedrørende en opplysning fra et vitne: «Opplysningen kan ikke være objektivt riktig om den vurderes på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser om seneste tidspunkt for skadetilføyelsene.»

Etter dette er retten enstemmig kommet til at de nye sakkyndige uttalelser er nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse av Liland. Straffesaken mot ham blir å gjenoppta, jf. strpl. § 391 nr. 3.»

Lagmannsrettens kjennelse av 29. april 1994 er i sin helhet tatt inn som vedlegg 1 til granskningsrapporten.

8.3 Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg

Statsadvokaten påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg den 10. mai 1994. Kjæremålet gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I kjæremålserklæringen anføres at lagmannsrettens lovforståelse hva gjelder uttrykket «synes egnet til å føre til frifinnelse» i straffeprosesslovens § 391 nr. 1 er feil, og at retten ikke har drøftet nærmere eller forsøkt å presisere hva den la i uttrykket. Om bevisvurderingen anføres at lagmannsretten «har tatt vesentlig feil når den sier at det ikke var noe som talte for den forutsetning Lundevall la til grunn» om at de to ofrene var like beruset da de ble tilføyet øksehuggene. Det var også feil når lagmannsretten ga uttrykk for at denne forutsetningen kunne ha ført til misforståelser hos så vel aktor som lagmann under hovedforhandlingen i 1970. Forutsetningen om tilnærmet samme beruselsesgrad var et ordinært bevisspørsmål som ble vurdert og avgjort av lagretten (juryen), og ikke et medisinsk spørsmål. De nye sakkyndige erklæringer kunne derfor ikke ses å representere noe nytt på dette punkt. I kjæremålserklæringen uttales følgende om det som etter påtalemyndighetens oppfatning var det sentrale poeng i saken:

«Lundevall og Giertsen uttalte at drapene senestkunne ha skjedd 23. desember 1969 ca. kl. 1500. De nye legeerklæringer forskyver seneste mulige drapstidspunkt til 24. desember kl. 0600. Liland ble imidlertid dømt for å ha begått drapene om ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969. Verken Lundevall/Giertsen eller de senere legeerklæringer sier noe om når drapene tidligstkan ha skjedd og ingenutelukker at drapene kan ha skjedd om ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969. Det sier derfor seg selv at de rettsmedisinske erklæringer ikkevar av avgjørende betydning i saken.»

Straffeprosesslovens § 383 gir adgang for den rett som har truffet en avgjørelse som senere angripes, å inngi skriftlig uttalelse til orientering for den domstol som skal behandle kjæremålet. Under henvisning til denne bestemmelsen ga dommerne i lagmannsretten slik uttalelse da saken ble oversendt til Høyesteretts Kjæremålsutvalg:

  1. I kjæremålserklæringen er det anført - på s. 5 - at det er ubestridt og enighet mellom partene om at det medisinsk sett er intet som utelukker at ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969 er gjerningstidspunktet. Dette er imidlertid verken ubestridt eller gjenstand for enighet.

  2. I sine spørsmål til de sakkyndige stillet aktor opp den forutsetning at «de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen», jf. s. 23 og s. 24 i lagmannsrettens kjennelse av 7. mai 1975. Dette er bakgrunnen for følgende setning på s. 51 i kjennelsen av 29. april 1994: «Lundevall og Giertsen har naturlig nok ikke gitt seg inn på å vurdere de eventuelle bevis for forutsetningens holdbarhet, men kan meget vel ha blitt misforstått».

  3. De nye sakkyndige erklæringer er nye bevis med hensyn til om Johansen levde lengre enn Larsen. De taler sterkt for at ofrene døde omtrent samtidig, umiddelbart etter skadetilføyelsene. Det betyr i så fall at skadetilføyelsene - drapene - skjedde så lenge etter kvistlakkfesten 22.12.1969 at Johansen hadde rukket å forbrenne den alkoholen han drakk på festen, - og det betyr at drapene ikke kan være begått av Liland som har uomtvistet alibi for den drapstiden det da kan være tale om.Ovenstående vil måtte bli en avgjørende del av rettsbelæringen i en gjenopptatt sak.»

I forsvarernes tilsvar til kjæremålet av 9. juni 1994 ble fremholdt at de rettsmedisinske konklusjoner hadde sentral betydning for gjenopptakelsesspørsmålet på to forskjellige måter:

  1. For det første er det nå slått fast at den opprinnelige fellende dom ble avsagt på et uriktig grunnlag for så vidt gjelder tidspunktet for når drapene kunne ha funnet sted ut fra en ren isolertvurdering av de rettsmedisinske funn. Det synes i dag å være på det rene at den eneste sikre konklusjon man - fremdeles ut fra en isolert rettsmedisinsk vurdering - kan trekke er at drapene ble begått før kl. 06.00 den 24. desember 1969. Det er ikke rettsmedisinsk grunnlag for en tilbakeregning til «tidlig på dagen» den 23. desember som seneste dødsfallstidspunkt slik lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn i 1975 og 1976.

  2. For det annet er de nye - og ensstemmige - rettsmedisinske konklusjonene av helt sentral betydning for så vidt gjelder når de to drapsofrene døde. Det fremstår i dag som overveiende sannsynlig at døden inntraff med meget kort mellomrom. Sammenholdt med det faktum Påtalemyndigheten hele tiden har lagt til grunn - Johansen og Larsen var meget beruset om ettermiddagen den 22. desember - er denne konklusjonen umulig å forene med 22. desember som drapsdato. Hvis døden inntrådte med kort mellomrom, blir Johansens null-promille uforklarlig.»

Forsvarerne gjorde videre gjeldende at det fulgte av punkt 1 i sitatet ovenfor at en rekke vitneprov om aktivitet på åstedet fra formiddagen den 23. desember og utover - som det ble sett bort fra i 1970 - dermed nå fremsto i et helt annet lys. I tillegg kom nye vitneforklaringer om det samme. I en ajourført vitneliste gjøres rede for i alt 37 observasjoner «som mer eller mindre klart tilsier at Johansen og Larsen var i live 23.-24. desember».

I statsadvokatens avsluttende innlegg datert 27. juni 1994 uttales det avslutningsvis (side 7):

«Det er således ikke riktig å legge til grunn at spørsmålet om gjenopptakelse alene gjelder rent medisinske vurderinger av et 25 år gammelt faktum. Også de rettsmedisinske vurderinger må sammenstilles med det øvrige bevismessige materiale. Etter påtalemyndighets syn er det nettopp på dette punkt det er en avgjørende feil i lagmannsrettens kjennelse.

Per Kristian Liland ble i 1970 dømt for to av de alvorligste forbrytelser i vår straffelov. Bevisførselen ble presentert direkte for den dømmende rett i muntlig forhandling - den mest betryggende form i vår prosesslovgivning. Bevisførselen som dannet grunnlaget for avgjørelsen kan ikke lenger rekonstrueres eller gjentas. Dette skyldes både den lange tid som er gått og at svært mange sentrale vitner er døde.

Det blir derfor et paradoks at dersom saken - etter 24 år - tillates gjenopptatt, vil dette i realiteten innebære at Liland frifinnes som et resultat av en rent skriftlig saksbehandling.

Dette illustrerer at gjenopptakelsesreglene ikke kan fortolkes uavhengig av den tid som faktisk er gått. Etter påtalemyndighetens syn bør gjenopptakelse av så gamle saker kun tillates dersom man står overfor ugjendrivelige bevis som utelukker at den opprinnelige avgjørelse kan bli stående. Etter påtalemyndighetens syn er dette overhode ikke tilfelle i nærværende sak, og gjenopptakelse bør derfor ikke tillates på det skjønnsmessige grunnlag som forutsatt av lagmannsretten.

En vil i denne forbindelse også nevne at alle de forhold som nå påberopes var kjent av Liland og hans daværende forsvarer allerede i 1982. Noen gjenopptakelsesbegjæring ble ikke fremsatt da. Etter påtalemyndighetens syn bør også dette ha betydning ved vurdering av sakens rettslige sider.»

Førstestatsadvokat Qvigstad har overfor utvalget presisert sin uttalelse om at Liland ved tillatt gjenopptakelse frifinnes «som et resultat av en ren skriftlig saksbehandling», se tredje avsnitt i sitatet ovenfor. Uttalelsen sikter til den skriftlige behandling som en kjennelse om tillatt gjenopptakelse ville være basert på. I praksis ville en slik kjennelse også bli avgjørende for utfallet av en ny straffesak mot Liland. Som følge av den lange tid som var gått siden 1970, ville en slik ny sak nødvendigvis resultere i frifinnelse.

I et avsluttende innlegg datert 22. juli 1994 fremhever forsvarerne at det foreligger en overveldende vitnedokumentasjon som utelukker 22. desember 1969 som drapsdato. Sett i sammenheng med de nye rettsmedisinske konklusjoner er det dermed til stede et kvalifisert grunnlag for gjenopptakelse. I tillegg foreligger en overveldende dokumentasjon for Per Lilands uskyld. Om de rettsmedisinske uttalelser heter det bl. a. (side 4):

«Det avgjørende punkt er at de opprinnelige sakkyndige fastslo at seneste dødstidspunkt var «tidlig på dagen» - som også er formuleringen i Høyesteretts avsluttende kjennelse i 1976 - mens de nye sakkyndigeerklæringer konkluderer med at det ikke er mulig å si mer enn at seneste dødstidspunkt er ca. kl. 06.00 24. desember. Dette medfører at det helt oppsiktsvekkende høye antall vitneprov 23./24. desember - mildest talt - er relevant for bevisvurderingen.

I tillegg kommer det som er avgjørende fra de nye sakkyndige: Johansen har sannsynligvis ikke levd mer enn svært kort tid etter siste skadetilføyelse, hvilket utelukker 22. desember som drapsdato, fordi Johansen da etter samstemmige uttalelser om beruselsesgrad under drikkelaget utover ettermiddagen om kvelden 22. desember ikke kunne ha null promille ved dødens inntreden.»

I tilknytning til forsvarernes avsluttende innlegg ble innsendt til Høyesteretts kjæremålsutvalg et dokument på 22 sider underskrevet av Per Liland som inneholdt kommentarer både til statsadvokatens kjæremål av 10. mai 1994 og tilleggsuttalelsen av 27. juni 1994.

Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet påtalemyndighetens kjæremål i kjennelse avsagt 2. september 1994.

Om den rettsmedisinske situasjon uttalte kjæremålsutvalget (kjennelsen side 11):

«Det bildet de nye sakkyndige gir av den rettsmedisinske situasjon, fremstår på vesentlige punkter som forskjellig fra det de tidligere sakkyndige har gitt. Selv om også disse ga uttrykk for tvil og forbehold, blir forskjellen så stor at kjæremålsutvalget ikke finner det tvilsomt at de nye erklæringene må anses som nye bevis i saken. Bevisene har utvilsomt stor tyngde. Det er ikke omstridt at erklæringene er avgitt av anerkjente rettsmedisinere.»

Straffeprosesslovens § 391 nr. 3 bestemmer at gjenopptakelse til gunst for siktede kan kreves når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis «som synes egnet til» å føre til frifinnelse. Kjæremålsutvalget bemerker at «en rimelig mulighet» her var tilstrekkelig, og at det ikke krevdes «sannsynlighetsovervekt for at domfelte vil bli frifunnet ved en ny behandling av saken». Om lovens krav til gjenopptakelse uttales det videre (side 11):

«Påtalemyndigheten har med styrke anført at det må stilles særlig sterke krav til de nye bevis når det som her dreier seg om en meget gammel dom. I dette tilfelle dreier det seg imidlertid om en dom for meget alvorlige forhold, og de hensyn som er fremhevet av påtalemyndigheten, kan i alle fall ikke ha mer enn en meget begrenset vekt.»

Kjæremålsutvalget slo avslutningsvis fast at de nye sakkyndige erklæringer ikke ga en slik støtte for at skadetilføyelsene hadde skjedd den 22. desember 1969 som synes forutsatt under behandlingen av straffesaken i 1970. Samtidig ble vist til daværende statsadvokat Wikers skriftlige uttalelse av 21. september og 25. oktober 1972 i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken, hvor det ble antatt at det var de rettsmedisinske sakkyndiges uttalelser som under hovedforhandlingen i 1970 var de avgjørende opplysninger om handlingstiden. Kjæremålsutvalget konstaterte dermed at «bevissituasjonen blir på dette punkt en vesentlig annen». Dermed forelå «en rimelig mulighet» for at Liland kunne bli frifunnet ved en ny behandling av saken, og lovens vilkår for gjenopptakelse var oppfylt.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 2. september 1994 er i sin helhet tatt inn som vedlegg 2 til granskningsrapporten.

8.4 Frifinnelsen

Etter at gjenopptakelsesspørsmålet var endelig avgjort i Lilands favør, sendte statsadvokatene i Eidsivating den 16. september 1994 saksdokumentene over til Riksadvokaten. Samtidig ble foreslått at Liland ble satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter de straffebestemmelser som han tidligere var domfelt for. Etter at Riksadvokaten deretter hadde gått gjennom saksdokumentene i saken, ble de returnert til Statsadvokatene i Eidsivating den 28. oktober 1994. I en omfattende sakspåtegning heter det avslutningsvis:

«Både under etterforskningen forut for hovedforhandlingen i 1970, i forbindelse med gjenopptakelsen i perioden 1970-76, og i tilknytning til begjæringen om gjenopptakelse i 1993-94, er det avgitt en lang rekke forklaringer (20-30 stykker) som direkte eller indirekte taler for at Larsen og Johansen var i live og oppegående mesteparten av 23. desember 1969. For perioden etter 22. desember 1969 ca. kl. 2000-2030 er det intet særskilt som knytter Liland til gjerningsstedet.

Selv om flere av forklaringene knyttet til den 23. desember 1969 med større eller mindre sannsynlighet skyldes feilobservasjon og/eller feilerindring (i denne som i mange andre saker), kan langt fra alle forklares på denne måte. Disse forklaringer er nå heller ikke uforenelig med de rettsmedisinske funn og konklusjoner. På den annen side foreligger det flere opplysninger og omstendigheter som trekker i retning av at drapshandlingene ble begått den 22. desember 1969, jfr. påtalemyndighetens kjæremål av 10. mai d.å., med supplement 27. juni d.å., jfr. gjenopptakelsessaken dok 39. og 50.

Alene den lange tid - 25 år - som har gått siden de straffbare handlinger skjedde, innebærer at bevissituasjonen idag vil være vesentlig dårligere enn i 1969-70. En supplerende etterforskning med tanke på en nærmere avklaring av drapstidspunktet, vil ha små eller ingen forutsetninger for å lykkes.

Påtalemyndigheten må på denne bakgrunn basere sin bevisvurdering på det materiale som nå foreligger. Slik dette, bl.a. på bakgrunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 2. september d.å. må forstås, foreligger det en rimelig og realistisk mulighet for at drapshandlingene først har funnet sted sent den 23. eller natten til 24. desember 1969. Når det heller ikke foreligger tekniske bevis som knytter Liland til drapshandlingene, må dette lede til den konklusjon at det ikke lenger er grunnlag for å opprettholde siktelsen mot han.

Hadde Riksadvokaten stått fritt, ville derfor saken i forhold til Liland nå blitt henlagt etter bevisets stilling.

Som følge av straffeprosessloven §§ 399 og 400 må saken gis en ny behandling i lagmannsretten, og en ber derfor om at

Per Kristian Liland, f. 19. april 1931

settes under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Østfold lagsogn, slik det nærmere er beskrevet i post I og II i tiltalebeslutningen av 4. juni 1970, jfr. sakens dok. VIII.

Møtende aktor må allerede ved hovedforhandlingens start gjøre det kjent at påtalemyndigheten vil legge ned påstand om frifinnelse.»

Hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett i den gjenopptatte straffesaken ble avholdt 21. november 1994. Uten at det hadde funnet sted bevisførsel, og i overensstemmelse med statsadvokatens henstilling, svarte lagretten nei på de spørsmål som ble stilt. Deretter avsa retten dom for frifinnelse.

8.5 Utvalgets bemerkninger

8.5.1 Opptakten - påtalemyndighetens saksbehandling fra høsten 1992 til 23. juni 1993

Utvalget vil først se nærmere på fremdriften i påtalemyndighetens saksbehandling, fra Riksadvokatens brev av 22. september 1992 og frem til Liland selv begjærte gjenopptakelse ni måneder senere. Om påtalemyndigheten i denne perioden også selv skulle ha fremsatt en begjæring om gjenopptakelse til fordel for Liland, vil bli drøftet nedenfor under pkt. 8.5.4.

Sandbergs brev av 4. september 1992 inneholder som tidligere nevnt et omfattende materiale. For en leser uten inngående forhåndskunnskap om saken etterlater brevet sannsynligvis et nærmest overveldende inntrykk av at den fellende straffedommen mot Liland i 1970 var avsagt på et helt sviktende grunnlag.

Wiker hadde på det tidspunkt Sandbergs brev ble skrevet forlengst sluttet i sin stilling i påtalemyndigheten. Dette skjedde allerede i 1974. Når dertil kommer at størstedelen av de spørsmål som ble stilt, gjaldt forhold rundt en sak som ble etterforsket og brakt frem til doms over 20 år i forvegen, kan det vanskelig ventes at det ut fra hukommelsen er mulig å gi svar av nevneverdig verdi. Den omstendighet at Wiker høsten 1972 foretok en gjennomgang av saken i forbindelse med den omfattende skriftlige redegjørelsen til retten i den første gjenopptakelsessaken, kan ikke endre dette. Det var følgelig forståelig at han unnlot å gjøre noe forsøk på å svare på brevet og i stedet sendte det over til Riksadvokaten slik som redegjort for foran under pkt. 8.1. Dette må gjelde selv om Wiker i følge brevet av 4. september 1992 i forutgående samtale med Sandberg skulle ha «lovet å svare».

Jahrmann ble pensjonert i 1983. De synspunkter som det er gitt uttrykk for i det foregående avsnitt, har således også gyldighet i forhold til ham.

Ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch har overfor utvalget opplyst at det i hans brev av 22. september 1992 (gjengitt foran under pkt. 8.1) ble lagt opp til en saksbehandling som ville kunne omfatte i alt tre trinn:

For det første skulle statsadvokatene ved en gjennomgang av Sandbergs brev, og i nødvendig utstrekning også av straffesaksdokumentene, «vurdere om påtalemyndigheten skal ta saken opp til behandling.»

En slik behandling ville i tilfelle være det neste trinn i saksbehandlingen. Etter brevet av 22. september 1992 ville denne innebære «at saken gjennomgås i detalj og at etterforskning/undersøkelser eventuelt igangsettes». Denne behandlingen skulle i tilfelle avsluttes med at påtalemyndigheten av eget tiltak - altså uten at det forelå noen begjæring fra Liland - tok stilling til om det skulle begjæres gjenopptakelse til fordel for domfelte.

Det tredje trinn ville i tilfelle bli utarbeidelsen av en slik begjæring med nødvendig begrunnelse.

Brevet av 22. september 1992 kunne etter utvalgets oppfatning på en tydligere måte gitt uttrykk for denne trinnvise saksbehandling, ikke minst fordi brevet i kopi ble sendt personer utenfor påtalemyndigheten. Sandberg synes senere - i forbindelse med anmeldelsen datert 30. mai 1994 av bl.a. statsadvokatene Iver Huitfeldt og Morten Bjone - å ha gitt uttrykk for en oppfatning om at statsadvokatene i Eidsivating nokså umiddelbart måtte ha plikt til å vurdere ytterligere etterforskning. Det kan på den annen side ikke ses at den saksbehandlingsmåte som ass. riksadvokat Busch gir pålegg om i brevet, er blitt misforstått verken av daværende fung. førstestatsadvokat Huitfeldt eller senere av statsadvokat Bjone eller av advokat Bae, som fra høsten 1992 var involvert i saksbehandlingen.

At det forut for en eventuell detaljgjennomgang av saken med ytterligere etterforskning/undersøkelser burde gjennomføres en første forberedende gjennomgåelse av saken, synes for utvalget å være rimelig. De personer hos statsadvokatene i Eidsivating som i brevet av 22. september 1992 omtales som «dagens påtalemyndighet», hadde i 1992 klarligvis et meget begrenset kjennskap til straffesaken mot Per Liland.

Etter utvalgets oppfatning ville ikke det første trinn i den saksbehandling som Riksadvokaten hadde lagt opp til i brevet av 22. september 1992, medføre arbeide av spesielt stort omfang. Det antas at det i høyden ville gå med en samlet arbeidstid på noen få uker for den statsadvokat som skulle sette seg inn i saken. Det er på det rene at dette arbeidet fortsatt ikke var ferdig avsluttet da Lilands gjenopptakelsesbegjæring ble innlevert i juni 1993. Selv om man ikke kunne forvente at den statsadvokat som fikk oppgaven, umiddelbart skulle starte med et sammenhengende arbeide med denne første vurderingen, er det likevel uakseptabelt at den innledende vurderingen ikke var avsluttet i løpet av de 9 månedene som det her er tale om.

En vesentlig årsak har antakelig sammenheng med den inhabilitetsinnsigelse som ble fremsatt mot statsadvokatene i Eidsivating, og som resulterte i en anmodning om at saksbehandlingen ble overført til et annet statsadvokatembete. Innsigelsen ble første gang fremsatt i advokat Baes brev til Riksadvokaten av 3. november 1992. Det er forståelig at daværende fung. førstestatsadvokat Huitfeldt ikke brakte sitt arbeide med Liland-saken frem til en avslutning så lenge dette spørsmål ikke var avklaret. Dermed kom man nødvendigvis over på året 1993. På grunn av Huitfeldts overgang til annen stilling, ble det da nødvendig å overlate saken til en ny statsadvokat, Morten Bjone. Utvalget finner det rimelig at Bjone måtte sette seg inn i saken fra «bunnen av», uten å skulle basere seg på eventuelle opplysninger fra Huitfeldt.

Slik utvalget ser saken, kom det imidlertid fra advokat Baes side allerede før årsskiftet 1992-93 et innspill av vesentlig betydning for påtalemyndighetens arbeide. Det siktes til advokat Baes brev av 23. desember 1992, jf foran under pkt. 8.1. Ved brevet ble bl.a. oversendt professor Simonsens rettsmedisinske redegjørelse av 14. desember s.å.

Denne redegjørelsen er på fire maskinskrevne sider. Over to sider gis en generell orientering, og deretter gjengis åtte spørsmål som advokat Bae hadde stilt med Simonsens svar på hvert enkelt spørsmål. Den samlede redegjørelse må betegnes som lett tilgjengelig også for andre enn medisinsk skolerte lesere. I tillegg kommer at advokat Bae i sitt oversendelsesbrev til Riksadvokaten fremhevet det sentrale poeng slik:

«Professor Simonsens uttalelse konstaterer klart og utvetydig at grunnlaget for de opprinnelige rettsmedisinske sakkyndiges konklusjoner om dødstidspunktet er sviktende. Han konstaterer som svar på de avsluttende spørsmål jeg har stilt ham at det ikke er noe til hinder for at dødstidspunktene kan være 23. eller 24.12.69.»

I advokat Baes brev ble det opplyst at professor Simonsen var formann i Det Danske Rætslægeråd. Det kunne således ikke være tvilsomt at man her sto overfor en rettsmedisinsk uttalelse av stor faglig tyngde, og at denne var avgitt på bakgrunn av det relevante skriftlige materiale som forelå i saken.

Innholdet i professor Simonsens uttalelse var etter utvalgets oppfatning av en slik karakter at det alene tilsa at påtalemyndigheten burde ha gått over til den saksbehandling som representerte det annet trinn i Riksadvokatens pålegg av 22. september 1992. Den umiddelbare konsekvens av uttalelsen burde ha vært at påtalemyndigheten omgående fikk gjennomført en vurdering av de rettsmedisinske spørsmål fra det høyeste faglig kvalifiserte hold i Norge. Dette skjedde imidlertid ikke. Som nevnt foran under pkt. 8.2, ble det først den 2. juli 1993 fra statsadvokatens side stilt spørsmål som politiet ble bedt om å forelegge for Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo. På dette tidspunkt hadde Liland selv begjært gjenopptakelse og i begjæringen bl.a. påberopt professor Simonsens redegjørelse.

Det har under utvalgets arbeide oppstått uklarhet rundt mottakelsen av advokat Baes brev av 23. desember 1992. Riksadvokaten har opplyst at brevet ikke er ført inn i embetets brevjournal. Dette skal gjøres selv om det er Riksadvokaten som også har saksdokumentene i den aktuelle straffesaken. Det foreligger heller ingen separat oversendelse av brevet fra Riksadvokaten til statsadvokatene i Eidsivating.

Utvalget bemerker til dette at Riksadvokaten selv hadde saksdokumentene i Liland-saken da advokat Baes brev av 23. desember 1992 ble mottatt. Disse var kort tid i forveien oversendt ham i forbindelse med at han skulle ta stilling til spørsmålet om statsadvokatene i Eidsivating hadde den nødvendige habilitet for videre behandling av saken på påtalemyndighetens vegne. Dette synes å være bakgrunnen for at brevet av 23. desember 1992 ikke ble videresendt til statsadvokatene i Eidsivating. I Riksadvokatens brev til advokat Bae av 27. januar 1993 vedrørende habilitetsspørsmålet uttales at det mandat som Riksadvokaten ga statsadvokatene i Eidsivating i brevet av 22. september 1992, fortsatt sto ved lag. Samtidig bemerkes at «Underlagsmaterialet som skal vurderes er riktignok utvidet, jfr. bl.a. Deres brev av 23 desember 1992 med bilag». Dette viser at advokat Baes brev av 23. desember 1992 nødvendigvis må ha vært mottatt og kjent for Riksadvokaten den 27. januar 1993. Den 9. februar 1993 ble så saksdokumentene returnert fra Riksadvokaten til statsadvokatene i Eidsivating «til fortsatt behandling». Det ble i oversendelsespåtegningen vist til «gjenpart av brev datert 27. januar 1993 til advokat Ole Jakob Bae, (brevet er ikke dokført) og her fremgår hvorledes saken skal behandles». Utvalget legger etter dette til grunn at advokat Baes brev av 23. desember 1992 med vedlegg fulgte med ekspedisjonen til statsadvokatene i Eidsivating som en del av saksdokumentene.

Ved oversendelsen forutsatte formentlig Riksadvokaten at statsadvokatene i Eidsivating innen rimelig tid ville gjennomgå det skriftlige materialet «for å vurdere om påtalemyndigheten skal ta saken opp til behandling» (jf det første trinn i det mandat som var utformet i Riksadvokatens brev av 22. september 1992). Etter utvalgets oppfatning hadde det imidlertid vært på sin plass særskilt å nevne den redegjørelse fra professor Simonsen av 14. desember 1992 som var oversendt påtalemyndigheten ved advokat Baes brev av 23. desember s.å. Uansett burde statsadvokaten ha grepet fatt i professor Simonsens redegjørelse så snart han ble oppmerksom på den og deretter sørget for å få forelagt de rettsmedisinske spørsmål for kompetent hold i Norge.

Da saksdokumentene ble oversendt statsadvokatene i Eidsivating den 9. februar 1993, var det tilsynelatende avklart at det var dette statsadvokatembete som skulle behandle saken videre etter de retningslinjer som Riksadvokaten tidligere hadde fastsatt. En gjenpart av advokat Baes brev av 12. februar 1993 ble imidlertid sendt statsadvokatene i Eidsivating pr. telefaks. Dermed var dette statsadvokatembete nokså umiddelbart klar over at habilitetsspørsmålet likevel ikke var endelig avgjort. Slik avgjørelse ble først tatt av Riksadvokaten den 22. mars 1993, jf pkt. 8.1 foran. Det er derfor forståelig at statsadvokatene i Eidsivating ikke gjorde så meget med saken frem til dette tidspunkt.

Utvalget konkluderer således med at påtalemyndigheten må kritiseres for ikke å ha beveget seg over fra trinn en til trinn to i det mandat som Riksadvokaten formulerte i brevet av 22. september 1992. I hvilken grad påtalemyndigheten allerede i første halvår i 1993 skulle ha begjært gjenopptakelse til fordel for Liland, vil bli drøftet senere under pkt. 8.5.4.

8.5.2 Riksadvokatens beslutning om ikke å overføre saksbehandlingen til et annet statsadvokatembete

Riksadvokatens beslutning om at behandlingen av saken ikke skulle overføres til et annet statsadvokatembete ble opprinnelig truffet den 25. februar 1993. Etter advokat Baes senere henvendelse ble den fastholdt i Riksadvokatens brev til ham av 22. mars s.å. Beslutningen er basert på den oppfatning at statsadvokatene i Eidsivating ikke var inhabile ved den videre behandling av saken.

Regler om krav til habilitet for påtalemyndighetens tjenestemenn er gitt i straffeprosesslovens §§ 60 og 61. Likelydende bestemmelser er tatt inn i påtaleinstruksens §§ 2-5 og 2-6. Straffeprosesslovens § 60 bestemmer bl.a. at en tjenestemann er inhabil «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Habilitetsinnsigelsen var begrunnet med at de uttalelser som fung. førstestatsadvokat Huitfeldt hadde kommet med under Sandbergs pressekonferanse den 29. oktober 1992, viste en uakseptabel forutinntatthet.

Selv om Huitfeldt etter uttalelsene under pressekonferansen den 29. oktober 1992 hadde blitt oppfattet dit hen at påtalemyndigheten ikke ville begjære gjenopptakelse, ville ikke dette ha medført at han selv deretter ikke hadde den nødvendige habilitet for å avslutte det arbeide som gjensto fra påtalemyndighetens side. Forholdet var jo at det var Huitfeldt som på forhånd hadde fått ansvaret for saken og som hadde behandlet den. Etter at Huitfeldt hadde sluttet ved statsadvokatembetet den 31. desember 1992, kunne Huitfeldts uttalelser etter utvalgets oppfatning vanskelig ses å være noen særlig grunn som var egnet til å svekke tilliten til de gjenværende statsadvokaters upartiskhet. Vurderingen av habilitetsspørsmålet ville nok også kunne inneholde andre momenter, jf Riksadvokatens bemerkning i brevet av 22. mars 1993 til advokat Bae om at det var foretatt «en totalvurdering». En finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne avgjørelse fra Riksadvokatens side, idet den etter utvalgets oppfatning ikke er gjenstand for kritikk.

Spørsmålet om statsadvokatens habilitet vil imidlertid kunne stilles generelt for alle begjæringer om gjenopptakelse av tidligere straffesaker med domfellelse. Utvalget kommer tilbake til dette spørsmål senere under pkt. 10.6.

8.5.3 Påtalemyndighetens saksbehandling for lagmannsretten

Utvalget vil i det følgende vurdere nærmere påtalemyndighetens saksbehandling av gjenopptakelsessaken for Eidsivating lagmannsrett. Vurderingen gjelder perioden fra Lilands forsvarer fremsatte begjæring om gjenopptakelse den 23. juni 1993 og frem til lagmannsretten avsa sin kjennelse 10 måneder senere, den 29. april 1994. Vurderingen vil i det vesentlige gjelde spørsmålet om påtalemyndigheten behandlet saken med nødvendig hurtighet. Spørsmålet om påtalemyndigheten i denne perioden burde ha sluttet seg til Lilands begjæring om gjenopptakelse, vil bli behandlet senere under pkt. 8.5.4.

Utvalget konstaterer at statsadvokatene i Eidsivating reagerte omgående etter at Lilands gjenopptakelsesbegjæring forelå. Saksdokumentene ble da sendt over til Fredrikstad politikammer for avhør av fem vitner, undersøkelse vedrørende matrekvisisjonen og oppfølgning av nærmere formulerte spørsmål som skulle forelegges Rettsmedisinsk Institutt.

Når statsadvokatene i Eidsivating ba om - og av lagmannsretten fikk innvilget - forlengelse av fristen for å avgi uttalelse til gjenopptakelsesbegjæringen fra 1. september til 1. oktober 1993, hadde dette sin naturlige årsak i at professor Olav Anton Haugens rettsmedisinske uttalelse ikke ville foreligge før i september måned. Ved utløpet av den nye fristen hadde påtalemyndigheten imidlertid hatt anledning til å vurdere professor Haugens uttalelse. På dette tidspunkt hadde Fredrikstad politikammer også forlengst gjennomført avhør av de fem vitnene.

Til tross for dette ber påtalemyndigheten om ytterligere fristforlengelse på tre måneder frem til 1. januar 1994. Den avgjørende begrunnelse var som nevnt foran under pkt. 8.2, at man avventet en redegjørelse fra daværende statsadvokat Wiker «for hvilke bevis som fantes, samt hvilken vekt disse hadde - både under hovedforhandlingen og da saken forrige gang ble begjært gjenopptatt». Det fremgår av saksdokumentene at Wiker ble tilskrevet samme dag fra statsadvokaten om dette.

Det står for utvalget som nokså åpenbart at denne henvendelsen vanskelig kunne lede til at det ble fremskaffet opplysninger som statsadvokaten kunne få nytte av i sitt videre arbeide. Wiker hadde som statsadvokat behandlet saken for påtalemyndigheten både under hovedforhandlingen i 1970 og under den første gjenopptakelsessaken. I den sistnevnte forbindelse hadde han utarbeidet en meget omfattende redegjørelse til lagmannsretten datert 21. september 1972. Denne redegjørelsen er omtalt tidligere under pkt. 6.3. Wiker hadde få år senere sluttet som statsadvokat, og han hadde deretter ikke hatt noe med Liland-saken å gjøre. Det måtte fremstå som ytterst lite sannsynlig at han 20 år senere kunne tenkes å ha noen ytterligere opplysninger av nevneverdig verdi. Utvalget er klar over at den første gjenopptakelsessaken ikke direkte gjaldt holdbarheten i de konklusjoner som de rettsmedisinsk sakkyndige hadde trukket om skadetidspunkt/dødstidspunkt under rettssaken i 1970. Med både gjenopptakelsessaken og Wikers skriftlige innlegg fra 1972 gjaldt i høyeste grad «hvilke bevis som fantes, samt hvilken vekt disse hadde».

Utvalget er følgelig av den oppfatning at forsvarernes senere imøtegåelse av begjæringen om fristforlengelse var meget betimelig. Påtalemyndigheten burde ha inngitt sin uttalelse i rimelig tid etter at professor Haugens erklæring forelå den 14. september 1993. Det må likevel understrekes at det her er tale om en forsinkelse på 2 - 3 måneder, et tidsom som selvfølgelig er beskjedent, sett i sammenheng med den samlede saksbehandling. Liland var fra 23. juni 1993 ferdig med sikringstiden. At gjenopptakelsessaken likevel var en stor belastning både for ham selv og hans nærmeste, må være hevet over tvil. Påtalemyndigheten hadde således all grunn til å påskynde saksbehandlingen.

8.5.4 Burde påtalemyndigheten selv ha fremsatt begjæring om gjenopptakelse, eller i alle fall sluttet seg til Lilands begjæring?

I ettertid er det på det rene at den begjæring om gjenopptakelse som ble fremsatt sommeren 1993, førte frem, og at Liland deretter ble frifunnet. Utvalget vil i det følgende gå nærmere inn på spørsmålet om påtalemyndigheten selv burde ha gått foran på dette punkt, eller i det minste sluttet seg til Lilands begjæring. Utvalget har tidligere under pkt. 6.6.1 gitt uttrykk for mer generelle synspunkter om de krav som må stilles til politi/påtalemyndighet i den forbindelse, og innledningsvis vises det til dette punkt.

Som tidligere nevnt må påtalemyndigheten bedømmes etter den situasjon som forelå på det tidspunkt som vurderingen knytter seg til, og ikke ut fra den kunnskap som vi i dag har om at domstolen fant at vilkåret for å tillate gjenopptakelse var oppfylt.

Utvalget konstaterer at påtalemyndigheten gjennom Riksadvokatens brev av 22. september 1992 har grepet saken an på en måte som er i tråd med det som er nevnt foran under pkt. 6.6.1. En slik ytterligere etterforskning som der er omtalt, nevnes uttrykkelig som en del av det arbeide som måtte utføres dersom man etter den første foreløpige gjennomgang og vurdering besluttet seg til å «ta saken opp til behandling».

Som det fremgår av bemerkningene nedenfor, hadde påtalemyndigheten i denne fase ingen oppfordring til selv å fremsette noen begjæring om gjenopptakelse til fordel for Liland.

Som nevnt foran under pkt. 8.5.1 er det utvalgets oppfatning at påtalemyndigheten allerede over nyttår i 1993 burde ha foranlediget innhentet vurderinger vedrørende de rettsmedisinske spørsmål fra høyeste kvalifiserte sakkyndig hold i Norge. Selv om professor Simonsens redegjørelse av 14. desember 1992 tydet på at de rettsmedisinske spørsmål kunne besvares annerledes enn det som ble gjort av de oppnevnte sakkyndige i 1970 og i 1972, er det forståelig at denne erklæringen alene ikke var tilstrekkelig til at påtalemyndigheten begjærte gjenopptakelse til fordel for Liland. Slik var situasjonen frem til Liland selv begjærte gjenopptakelse den 23. juni 1993.

Spørsmålet blir videre om påtalemyndigheten burde ha sluttet seg til Lilands begjæring om gjenopptakelse, etter at denne ble fremsatt den 23. juni 1993. Det fremgår av bemerkningene ovenfor at utvalget mener påtalemyndigheten i alle fall ikke hadde noen grunn til å gi noen slik tilslutning før professor Haugens rettsmedisinske redegjørelse forelå den 14. september 1993. Riktignok ble ved Lilands gjenopptakelsesbegjæring også fremlagt Torvik og Lindboes skriftlige redegjørelse fra 1982. Etter utvalgets oppfatning hadde påtalemyndigheten fortsatt både foranledning og rett til å innhente en selvstendig uttalelse fra høyeste kompetente rettsmedisinske hold i Norge.

Av professor Haugens redegjørelse av 14. september 1993 fremgikk bl.a. at det ut fra de medisinske funn ikke med noen grad av sikkerhet var mulig å fastslå drapstidspunktet til den 22. desember 1969, og at det fra et rettsmedisinsk synspunkt ikke var noe til hinder for at den 23. eller 24. desember 1969 var det riktige dødstidspunkt.

Det spørsmål som behandles i dette punkt, henger nøye sammen med spørsmålet om påtalemyndigheten burde latt være å påkjære lagmannsrettens kjennelse av 29. april 1994 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalgets konklusjon vil derfor bli trukket først under pkt. 8.5.5.

Utvalget har foran under pkt. 6.6.5 omtalt den uenighet mellom de rettsmedisinsk sakkyndige i 1970, Lundevall og Giertsen, som deres skriftlige erklæringer fra 1972 tyder på. Utvalget har ikke funnet grunn til å kritisere påtalemyndigheten alene for ikke å ha oppfattet denne uenigheten, slik at den eventuelt kunne avklares nærmere.

Denne uenigheten forelå uavklart også under den andre gjenopptakelsessaken. Utvalget har på dette punkt intet å tilføye ut over det som fremgår av pkt. 6.6.5.

8.5.5 Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg

Fra forskjellig hold er reist kritikk mot førstestatsadvokat Lasse Qvigstad for at han allerede umiddelbart etter at lagmannsrettens avgjørelse forelå uttalte at kjennelsen ville bli påkjært. Lagmannsretten kjennelse av 29. april 1994 var på 53 sider og inneholder således en betydelig stoffmengde. Som tidligere bemerket inneholdt imidlertid kjennelsen bare tre sider med lagmannsrettens egne bemerkninger. Disse er sitert foran under pkt. 8.2. Resten var kjent stoff for påtalemyndigheten.

Qvigstad har for utvalget forklart at han forut for sin uttalelse om at kjennelsen ville bli påkjæret hadde en samtale med Riksadvokaten hvor det bl.a. ble drøftet om man umiddelbart skulle tilkjennegi påtalemyndighetens standpunkt til spørsmålet om kjæremål. Når denne fremgangsmåte senere ble valgt var det for å rydde tvilen av veien, både for Liland og for andre som interesserte seg for spørsmålet. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å uttale kritikk på dette punkt.

Det er i forbindelse med dette kjæremålet også reist kritikk mot førstestatsadvokat Qvigstad på et annet punkt: Han kritiseres for i det hele tatt å ha påkjært lagmannsrettens avgjørelse. Utvalget vil i det følgende gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Innledningsvis bemerkes at spørsmålet henger sammen med de spørsmål som tidligere er drøftet om påtalemyndigheten på egen hånd skulle ha begjært gjenopptakelse, eller i alle fall ha sluttet seg til Lilands gjenopptakelsesbegjæring. Som det fremgår av det foregående - se pkt. 8.5.4 - har utvalget ikke funnet grunn til å kritisere påtalemyndigheten for behandlingen av saken hva disse spørsmål angår.

Dermed er imidlertid ikke gitt at det også vil være hevet over kritikk å påkjære den kjennelse som gikk påtalemyndigheten imot i gjenopptakelsesspørsmålet. Gjennom kjennelsen ble påtalemyndigheten gitt et relativt sterkt signal om at gjenopptakelsesbegjæringen hadde hatt gode grunner for seg. Man hadde således all foranledning til å vurdere om gjenopptakelsesspørsmålet dermed burde være avgjort.

Qvigstad har overfor utvalget gitt uttrykk for at han hadde tre grunner til å påkjære lagmannsrettens kjennelse:

(1) Han var uenig i kjennelsen, som han også fant dårlig begrunnet.

(2) Det var tale om en meget viktig sak. I og med at straffedommen mot Liland var avsagt for nærmere 25 år siden, hadde avgjørelsen i gjenopptakelsessaken betydelig prinsipiell interesse. Ble det åpnet for gjenopptakelse, ville det i neste omgang mer eller mindre være gitt at påtalemyndigheten etter så lang tid ikke maktet å bevise tiltaltes skyld. Avgjørelsen ville dermed kunne være av stor interesse også for spørsmålet om gjenopptakelse av flere andre gamle saker.

(3) Det dreiet seg om en sak der gjenopptakelsesspørsmålet også tidligere hadde vært vurdert, og hvor det var Høyesteretts kjæremålsutvalg som i siste omgang hadde bestemt at gjenopptakelse ikke skulle tillates. I denne situasjon ville det være naturlig at det også burde være kjæremålsutvalget som avgjorde gjenopptakelsesspørsmålet når det senere ble tatt opp igjen.

Utvalget vil til dette bemerke at det sistnevnte argument neppe burde tillegges særlig stor betydning. Selv om gjenopptakelsesspørsmålet i den første gjenopptakelsessaken ble endelig avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i 1976, var - og er - det lovens ordning at en eventuell ny begjæring om gjenopptakelse behandles av «den domstol som har avsagt den angrepne dom», se straffeprosessloven av 1981 § 394. I dette tilfelle var lagmannsrettens kjennelse som tillot gjenopptakelse, begrunnet med nye bevis som verken forelå da straffesaken ble pådømt i 1970 eller da Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976 forkastet kjæremål over lagmannsrettens beslutning om ikke å tillate gjenopptakelse. I denne situasjon hadde påtalemyndigheten all grunn til å akseptere lagmannsrettens avgjørelse dersom det ellers ikke var argumenter som talte for at den burde påkjæres.

Spørsmålet blir således i det følgende først og fremst om påtalemyndigheten hadde rimelig grunn til å være uenig i lagmannsrettens kjennelse av 29. april 1994. Det ligger utenfor utvalgets mandat å bedømme realiteten i de rettsavgjørelser som er truffet i Liland-saken. Dette må selvfølgelig gjelde for dommene i straffesaken i 1970 og 1994, og også for de avgjørelser som er truffet om gjenopptakelsesspørsmålet i 1975/1976 og i 1994. Det er imidlertid ikke nødvendig for utvalget å foreta en slik realitetsbedømmelse for å kunne besvare spørsmålet.

Når det treffes en rettsavgjørelse i en sak, vil man normalt ved vurdering av spørsmålet om bruk av rettsmidler kunne stå overfor situasjoner som samlet sett fordeler seg over en stor skala: På ytterpunktene ligger de avgjørelser som enten fremstår som utvilsomt uriktige eller som utvilsomt riktige. Mellom disse punkter finner man alle avskygninger, fra de tilfeller der det er all grunn til å gå ut fra at anke/kjæremål vil lede til et annet resultat, via de tilfeller hvor det fremstår som uvisst hva resultatet av en ny behandling kan bli, til de saker hvor håpet og troen på en endret avgjørelse er forsvinnende liten.

Når utvalget i ettertid skal bedømme berettigelsen av påtalemyndighetens kjæremål, er det to forhold som bør påpekes.

  1. Bedømmelsen skjer i ettertid; vi vet at kjæremålet ikke førte frem. Påtalemyndigheten må likevel bedømmes ut fra den situasjon som forelå på den tid kjæremålet ble fremsatt.

  2. Det må nødvendigvis gis et visst spillerom for den som vurderer om en rettsavgjørelse skal angripes. Som følge av det krav til objektivitet som gjelder for påtalemyndigheten, kan dette spillerom ikke sammenlignes med det som gjelder for en domfelt og hans forsvarer. Men det er fortsatt til stede et betydelig område hvor det må være overlatt til påtalemyndighetens bedømmelse om anke/kjæremål skal inngis, og hvor en forgjeves bruk av et rettsmiddel ikke nødvendigvis gir grunnlag for kritikk.

Som tidligere redegjort for, ble påtalemyndighetens kjæremål både begrunnet med uriktig bevisvurdering og med gal rettsanvendelse.

Lagmannsretten hadde i sin kjennelse fra 1994 uttalt følgende om spørsmålet om de to ofrene hadde vært omtrent like beruset da de ble angrepet (i kjæremålserklæringen s. 6 omtalt som «Lundevalls forutsetning»):

«Om grunnlaget for og holdbarheten av denne forutsetning foreligger det nærmest intet».

Påtalemyndigheten fremholder i kjæremålserklæringen at «lagmannsretten har tatt vesentlig feil når den sier at det ikke var noe som talte for den forutsetning som Lundevall la til grunn». Utvalget vil til dette for sin del uttale at det i det minste måtte fremstå som høyst tvilsomt om Johansen kunne ha vært like beruset som Larsen da ugjerningene ble begått. Ikke minst hadde de nye sakkyndige erklæringene, som på et rent medisinsk grunnlag reiste alvorlig tvil ved Johansens overlevelsestid, brakt dette spørsmål i et nytt lys. Jo kortere denne tiden hadde vært, jo mindre beruset hadde Johansen vært da han ble påført øksehuggene.

I kjæremålserklæringen (s. 7) fastslås at det var forskjellen i alkoholpromille som var «den viktigste faktor for å fastslå at det seneste dødstidspunkt var 23. desember ca. kl. 1500». Men denne omstendighet ble hevdet å være «ordinært bevisspørsmål(som det også var omfattende bevisførsel omkring), og ikkeet medisinsk spørsmål.» På denne bakgrunn ble fremholdt at de nye sakkyndige erklæringene på dette punkt ikke representerte noe nytt.

Utvalget er enig i at spørsmålet om Johansens eventuelle promille da han ble påført øksehuggene i utgangspunktet er et rent bevisspørsmål, som var blitt avgjort av lagretten (juryen) alene. Spørsmålet inneholder imidlertid to komponenter: (1) Hvilket tidspunkt er det tale om ? (2) I hvilken grad var Johansen alkoholpåvirket på dette tidspunkt? Den siste komponent er klarligvis først og fremst et rent bevisspørsmål, hvor en eventuell påvirkning først og fremst må bedømmes ut fra vitneforklaringer. Men den første komponent vil i betydelig grad også være avhengig av den fastsettelse av dødstidspunkt og eventuell overlevelsestid som kunne gjøres ved den medisinsk sakkyndige bedømmelse av likstivhet samt slutninger ut fra funn av levret blod under den hårde hjernehinne, manglende oppsvulming av hjernen og endringer i luftveiene som det redegjøres nærmere for i uttalelsene fra medisinsk sakkyndig hold.

Som foran nevnt ble det i kjæremålserklæringen bl.a. fremholdt som det sentrale poeng, at de nye legeerklæringene kun forskjøv seneste drapstidspunkt til 24. desember 1969 kl. 06.00. De sa intet om når drapene tidligst kunne ka skjedd, og ingen utelukket at drapene kunne ha skjedd om ettermiddagen/kvelden den 22. desember 1969.

Utvalget vil til dette kort bemerke at de nye sakkyndige erklæringene (Torvik, Simonsen og Haugen) nokså bastant avviser muligheten for at Johansen kunne ha levet særlig mange timer etter skadetilføyelsene. Dette betyr nødvendigvis også at man samtidig avviser muligheten for at Johansen kan ha forbrent betydelige mengder alkohol mens han lå lemlestet på åstedet. Dersom man samtidig trekker inn at Johansen etter de foreliggende bevis i saken var overstadig beruset ved middagstider den 22. desember 1969 - og kanskje også videre ut over ettermiddagen - utelukker dette et så tidlig drapstidspunkt som det opereres med i tiltalebeslutningen og dommen mot Liland fra 1970. Han må da nødvendigvis i uskadet tilstand ha rukket å bli edru - eller i alle fall vesentlig mindre beruset - før han ble skadet ved øksehuggene. Som det fremgår av det foranstående, er det følgelig utvalgets oppfatning at de nye medisinske sakkyndige uttalelser representerte nye bevis i saken av ikke ubetydelig styrke. Så langt kan det derfor synes som om påtalemyndighetens kjæremål allerede på det tidspunkt det ble fremsatt hadde liten mulighet for å nå frem.

Spørsmålet ligger etter utvalgets oppfatning noe annerledes an når det blir tale om den del av kjæremålet som vedrører lagmannsrettens rettsanvendelse. Her blir spørsmålet om hvorledes de vilkår som straffeprosessloven krever oppfylt før det kan tillates gjenopptakelse, skal forstås og anvendes i et tilfelle som det foreliggende. Straffeprosessloven av 1981 § 391 nr. 3 bestemmer at det til gunst for siktede bare kan kreves gjenopptakelse «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse.......» Selv om man godtok at de nye sakkyndige erklæringer måtte oppfattes som nye bevis, ble det fortsatt spørsmål om de «synes egnet til» å føre til frifinnelse.

Det ble i kjæremålserklæringen påpekt at lagmannsretten her fant godtgjort at det forelå «en rimelig mulighet for frifinnelse av Liland», og at dette var tilstrekkelig til at lovens krav på dette punkt var oppfylt. I kjæremålserklæringen ble uttalt at Høyesterett i en annen rettsavgjørelse inntatt i Rt. 1992 s. 1683 flg. hadde benyttet en tilsvarende formulering. Om dette heter det videre i kjæremålet:

«Lagmannsrettens formulering kan imidlertid tyde på at man har misforstått Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse. Lest i sammenheng fremgår det av avsnittet i Rt. 1992 s. 1685 at Høyesteretts kjæremålsutvalg her fastslår at det ikkekreves sannsynlighetsovervektfor frifinnelse.

Dette gir den nødvendige presisering som man ikke finner i lagmannsrettens kjennelse. Formuleringen «rimelig mulighet» er - isolert sett - noe nær sammenfallende den generelle bevisbyrderegel man har for avgjørelsen av skyldspørsmålets faktiske sider under hovedforhandlingen. Et slikt beviskrav vil reelt sett innebære at påtalemyndigheten også ved behandling av gjenopptakelsesbegjæringer, må oppfylle lovens strenge bevisbyrderegler hver gang. Dette vil bli umulig når tilstrekkelig lang tid er gått. Slik påtalemyndigheten forstår avgjørelsen i Rt. 1992 s. 1683, fastslår Høyesterett det negative; nemlig at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for frifinnelse for at gjenopptakelsesbegjæringen skal kunne føre frem. Det bør imidlertid presiseres at nevnte avgjørelse var relatert til Agder lagmannsretts dom av 8. april 1991. Den gjenopptatte sak var således bare litt over halvannet år gammel.

Etter påtalemyndighetens syn må nettopp sakens alder få avgjørende betydning for hvordan uttrykket «synes egnet» skal forstås.»

Deretter gjengis juridisk litteratur og lovforarbeider, hvor det gis uttrykk for betenkelighet ved i noen særlig grad å tillate gjenopptakelse i gamle saker. Ved gjenopptakelse av slike saker vil de øvrige bevis i saken lett være så svekket som følge av den lange tid som er gått, at «en gjenopptakelse lett kunne bety at påtalemyndigheten må frafalle saken uansett hvor sterke bevisene var da saken var oppe første gang» (Straffeprosesslovkomitéens innstilling juni 1969 s. 339). Det fremheves derfor i kjæremålserklæringen at «den nye omstendighet som anføres, må være av en slik karakter at den synes egnet til frifinnelse også når den vurderes opp mot det bevismaterialet som forelå ferskt den gang saken var oppe til behandling». Og en slik vurdering manglet i lagmannsrettens kjennelse.

Utvalget konstaterer at domstolene ved vurderingen av gjenopptakelsesspørsmålet sto overfor et vanskelig tema: Man hadde på den ene side de nye bevis med den vekt disse måtte ha. På den annen side hadde man det øvrige bevismaterialet i saken, som ved behandlingen av straffesaken hadde ledet til en fellende dom. Domstolenes oppgave ved avgjørelsen av gjenopptakelsesspørsmålet må være å se for seg hvorledes utfallet av saken ville bli dersom de nye bevisene ble inkludert i det bevismaterialet som forelå fra før av. Dette forutsatte i så fall nødvendigvis også en bedømmelse av hvilken vekt det tidligere materialet hadde.

Dersom domstolene deretter ved en slik samlet bedømmelse fant det sannsynlig at resultatet ville bli frifinnelse, måtte følgen rimeligvis bli at gjenopptakelse ble tillatt. Ved en slik bedømmelse måtte inngå prinsippet om at all fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode.

Dersom domstolene ved en slik bedømmelse ikke fant det sannsynlig at resultatet ville bli frifinnelse, skulle man likevel tillate gjenopptakelse dersom det forelå en «rimelig mulighet» for frifinnelse.

Desto eldre saken er, jo viktigere vil følgende spørsmål bli: Skal det bevismaterialet som lå i saken fra tidligere, vurderes ut fra den gjennomslagskraft det måtte forventes å få i en ny straffesak, eller skal man gi det den vekt som det måtte antas å ha hatt den gang den fellende dommen ble avsagt? Det vil særlig være vitnebevisene som svekkes etter som tiden går: Vitnene kan kanskje ikke lengre føres fordi de er blitt gamle eller har gått bort, og selv yngre mennesker glemmer fort.

Utvalget finner at påtalemyndigheten i denne gamle saken hadde grunn til å sette dette spørsmålet på dagsorden, slik det ble gjort ved kjæremålet. Det ble gitt svar i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 2. september 1994 (Rt 1994 side 1149). I kjennelsen gis det uttrykk for at det i saken dreier seg om en dom for et meget alvorlig forhold, og at den omstendighet at det er tale om gjenopptakelse av en meget gammel dom, i alle fall ikke kan ha mer enn en meget begrenset vekt.

Det skal tilføyes at riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn i sitt innlegg i Lov og Rett 1995 s. 562-563 illustrerer betydningen av det rettslige spørsmål som begjæring om gjenopptakelse av slike gamle saker reiser.

Det blir etter dette utvalgets konklusjon at påtalemyndigheten ikke kan kritiseres for å ha påkjært Eidsivating lagmannsretts kjennelse. Og det følger av dette og av utvalgets bemerkninger foran under pkt. 8.5.4 at påtalemyndigheten heller ikke kan kritiseres for ikke selv å ha fremsatt begjæring om gjenopptakelse til gunst for Liland, eller for ikke å ha sluttet seg til Lilands gjenopptakelsesbegjæring.

Det følger av det foranstående at utvalget har en juridisk begrunnelse for denne konklusjonen. Men selv om påtalemyndigheten av prinsipielle grunner ønsket å få prøvet det rettslige grunnlaget for Høyesteretts kjæremålsutvalg, finner utvalget det riktig å påpeke at man likevel kunne ha valgt å avstå fra kjæremålet ut fra moralske/etiske betraktninger.

Til dokumentets forside