1 Innledning

1.1 Liland-saken i hovedtrekk

24. desember 1969 kl 10.45 ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet døde på Larsens bopel, Glemmengt 73 i Fredrikstad. Begge hadde store skader i hodet, og det var meget blod på åstedet.

Per Kristian Liland ble pågrepet i nærheten av åstedet like før kl. 12.00 samme dag. Han ble som siktet for drapene varetektsfengslet den 27. desember s.å. Han satt varetektsfengslet frem til han ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1970 ble dømt til fengsel på livstid og til sikring i et tidsrom av inntil 10 år. Dommen gjaldt for det første forsettlig drap av Larsen begått under særdeles skjerpende omstendigheter, straffelovens § 233 første ledd jf annet ledds siste punktum. Videre ble Liland funnet skyldig i å ha tatt livet av Johansen. Retten fant bevist at drapet av Johansen var skjedd med overlegg eller «for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan», jf straffelovens § 233 annet ledd. Også i forhold til Johansen fant retten at drapet var begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten var atskillig av bevisførselen knyttet til spørsmålet om ugjerningene kunne ha skjedd innenfor det tidsrom som var angitt i tiltalebeslutningen, nemlig den 22. desember 1969 om ettermiddagen (Larsen) og samme dag om ettermiddagen og/eller kvelden (Johansen). Det samme tidsrom ble senere angitt i spørsmålene til lagretten. Undersøkelsene av de døde som ble gjort i dagene etter at de ble funnet, konkluderte med at døden hadde inntruffet den 23. eller 24. desember 1969. Liland kunne imidlertid bare knyttes til åstedet den 22. desember. Under hovedforhandlingen ga de oppnevnte rettsmedisinske sakkyndige uttrykk for at det ikke var noe i veien for at forbrytelsene kunne ha skjedd så tidlig som denne dagen. En vesentlig faktor i det resonnement som ledet frem til denne konklusjonen, var at det ene av ofrene, Johansen, måtte ha levet en tid etter at han ble påført skadene. Ugjerningene kunne følgelig etter de sakkyndiges oppfatning i alle fall ikke ha skjedd senere enn ut på formiddagen/ettermiddagen den 23. desember. I lagrettens svar lå implisitt at den hadde sett bort fra uttalelser fra adskillige vitner. Noen av disse gikk ut på at et eller begge ofrene var blitt observert i live i ulike situasjoner etterdette tidspunkt. Andre gikk ut på at det til samme tid var registrert aktivitet på eller ved åstedet i Larsens bolig.

Liland anket over saksbehandlingen og straffeutmålingen. Avgjørelsen av skyldspørsmålet var endelig avgjort ved lagrettens kjennelse. Anken ble forkastet ved Høyesteretts dom av 28. november 1970.

Liland begjærte saken gjenopptatt den 27. desember 1971. I begjæringen ble vist til en dokumentsamling på noe over 1700 sider utarbeidet av Sten og Vibeke Ekroth. Disse to hadde etter lagmannsrettens dom samlet et stort materiale, bl.a. gjennom referater fra egne samtaler med diverse vitner tatt opp på lydbånd. De hadde også tatt opp den siste halvparten av hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland for Eidsivating lagmannsrett på lydbånd. Disse båndopptakene omfattet en stor del av de vitneforklaringer som ble avgitt, det alt vesentlige av aktors og forsvarerens prosedyreinnlegg samt hele lagmannens rettsbelæring. Gjenopptakelsesbegjæringen var i hovedsak begrunnet med at det var kommet til nye bevis i form av ytterligere vitner, som kunne forklare at ofrene var sett i live, eller at det var registrert aktivitet i Larsens bolig, etter det tidspunkt som lagmannsretten hadde lagt til grunn som gjerningstidspunkt. I tillegg ble en annen person fra miljøet rundt ofrene lansert som gjerningsmann. Gjenopptakelsesbegjæringen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 7. mai 1975. Beslutningen ble av Liland påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 5. mars 1976. Liland sonet fengselsstraffen frem til 22. juni 1983 da han ble overført til sikring.

Dagen etter at sikringstiden løp ut, den 23. juni 1993, fremsatte Liland på ny begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Dette skjedde gjennom advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som senere ble oppnevnt som hans forsvarere i gjenopptakelsessaken. Gjenopptakelsesbegjæringen var først og fremst begrunnet med at uttalelser fra nye medisinske sakkyndige ikke ga noen støtte for teorien om at Johansen skulle ha levd i mange timer etter at han ble påført skadene. Dermed var det intet i veien for at ugjerningene kunne ha skjedd adskillig senere enn det tidsrom som lagmannsretten hadde lagt til grunn i sin fellende dom fra 1970. I denne dommen hadde retten som nevnt sett bort fra mange vitneprov om at ofrene var i live, og at det hadde vært aktivitet i og ved Larsens bolig også den 23. desember og natt til den 24. desember. På bakgrunn av de konklusjoner som de nye sakkyndige var kommet til med hensyn til gjerningstidspunktet, ble det hevdet at disse vitneprovene var av stor interesse. Det ble også påberopt nye vitneforklaringer med tilsvarende innhold.

Eidsivating lagmannsrett besluttet deretter i kjennelse av 29. april 1994 at straffesaken skulle gjenopptas. Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen, men kjæremålet ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 2. september 1994.

Det ble deretter tatt ut ny tiltale mot Liland. Allerede forut for den nye hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett hadde påtalemyndigheten meddelt at man ville nedlegge påstand om frifinnelse. Straffesaken ble behandlet den 21. november 1994. Uten at det hadde vært noe bevisførsel, avsa lagmannsretten samme dag frifinnelsesdom.

Liland fremsatte den 20. desember 1994 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jf straffeprosesslovens §§ 444 og 446. Eidsivating lagmannsrett tilkjente ham i kjennelse av 21. mars 1995 erstatning for lidt økonomisk tap med kr. 2.900.000,-, for fremtidig økonomisk tap med kr. 840.000,- og i oppreisning for ikke-økonomisk skade kr. 10 000.000,-, til sammen kr. 13.740.000,-. Utmålingen av oppreisningsbeløpet ble av påtalemyndigheten påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den ble deretter også påkjært av Liland. Ved Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995 ble begge kjæremålene forkastet.

Journalisten Tore Sandberg fattet høsten 1991 interesse for det materiale som Ekroth gjennom mange år hadde samlet og systematisert. Dette førte til at han skrev boken «Øksedrapene i Lille Helvete» som utkom høsten 1992. Umiddelbart etter at lagmannsretten besluttet straffesaken mot Liland gjenopptatt, tok Sandberg i brev til Justisministeren av 1. mai 1994 til orde for at det ble iverksatt offentlig granskning av Lilandsaken. Senere fikk dette kravet tilslutning fra flere hold.

1.2 Granskningsutvalgets sammensetning, mandat og arbeid

1.2.1 Utvalgets sammensetning

Liland-utvalget ble oppnevnt ved kgl. res. av 13. juli 1995.

Utvalget fikk ved oppnevningen slik sammensetning:

  • Lagmann Hans Flock, leder,

  • Advokat Janne Kristiansen,

  • Fylkespsykiater Ingrid Lycke.

1.2.2 Utvalgets mandat

Stortinget gjorde den 9. mai 1995 vedtak om å be Regjeringen oppnevne en granskingskommisjon for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken.

I tillegg ble gjort slikt vedtak:

«Dersom granskingskommisjonen finner grunn til det ut fra forhold som avdekkes under granskingen, kan den også foreta en faktisk kartlegging av de prosessuelle sider ved domstolenes behandling av Liland-saken med sikte på å avdekke om regelverket for saksbehandlingen har fungert tilfredsstillende eller om det er grunnlag for endringer.»

I den kgl. res. av 13. juli 1995 heter det følgende om mandatet:

«Granskingen skal omfatte straffesaken mot Per Kristian Liland fra det tidspunkt politiet startet etterforskningen til Eidsivating lagmannsrett 21. november 1994 avsa frifinnelsesdom. Både straffesaken mot Per Kristian Liland i 1970 og behandlingen av begjæringene om gjenopptakelse 27. desember 1971 og 23. juni 1993 skal således omfattes av granskingen. Granskingen skal ha det omfang som er forutsatt i Stortingets vedtak 9. mai 1995, sett i sammenheng med merknadene til flertallet i Justiskomiteen i Innst. S nr 127 (1994-95) og saksordføreren, Anders C. Sjaastads, utdyping av komiteens synspunkter under stortingsdebatten 9. mai 1995:

«Granskingen skal primært rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Den skal særlig ha for øyet om disse myndigheter til enhver tid har oppfylt sin plikt til å sørge for at en straffesak er tilstrekkelig opplyst, slik at en uriktig domfellelse unngås og fellende dom blir prøvet på nytt ved gjenopptagelse av saken.

Under komitédebatten i Stortinget uttalte saksordføreren om det nærmere innholdet av denne granskingen:

«En samlet komité vil understreke den sentrale rolle politi og påtalemyndighet har spilt i Liland-saken helt frem til den endelige frikjennelse av Per Kristian Liland i 1994. Formålet med en gransking er å finne frem til hvilke feil som ble begått under de ulike faser av saken, slik at lignende feil kan unngås for fremtiden. Det sentrale i denne forbindelse er å få en vurdering av hvilket bevismateriale og hvilke opplysninger som forelå på de ulike tidspunkter av saken, og hvordan dette materialet ble vurdert av påtalemyndigheten og presentert for domstolene, dvs. hvilket faktisk grunnlag domstolen hadde å bygge sine vurderinger på, og som ledet til domfellelse av en uskyldig mann og senere til problemer med hensyn til gjenopptakelse av Liland-saken. Jeg minner om at påtalemyndighetens rolle under en straffesak er å få frem hva som faktisk har skjedd. Og kommer det - enten under etterforskingen, rettssaken eller senere - frem nye opplysninger som reiser tvil om den tiltale som er tatt ut, faktisk er riktig, er det påtalemyndighetens plikt å ta de nødvendige skritt for å unngå en feilaktig domfellelse, eventuelt påse at saken blir gjenopptatt.

——

Det som må være hovedproblemstillingene for granskingskommisjonen, er bl.a. hvilket faktisk grunnlag man bygde på da Liland ble dømt, hvordan dette grunnlaget fremkom, hvilke opplysninger påtalemyndigheten hadde som kunne skape berettiget tvil om tiltalen og senere dommens riktighet, når disse opplysningene eventuelt forelå og hvordan de ble vurdert og presentert for domstolene i gjenopptakelsessakene.»

Granskingen skal ut over det som går frem av Stortingets vedtak, ikke rette seg mot domstolenes behandling av straffesaken mot Per Kristian Liland.

Om dette uttalte saksordføreren under stortingsdebatten:

«Det er neppe direkte i strid med Grunnloven å granske noen sider ved domstolens rolle, men det vil harmonere dårlig med Grunnlovens prinsipp om domstolens uavhengighet om Stortinget skulle gi en granskingskommisjon i mandat å vurdere om retten har truffet riktige avgjørelser, og om retten i tilstrekkelig grad har våket over sakens opplysning - jf. straffeprosesslovens § 294. På samme måte stiller det seg trolig for andre prosessuelle avgjørelser domstolen har truffet av en viss betydning for sakens realitet.»

Om granskingen av andre aktørers rolle uttalte saksordføreren:

«Det er åpenbart behov for også å granske de sakkyndiges arbeid i Liland-saken. Flertallet finner det naturlig at det er de statlige myndigheter som gjøres til de sentrale granskingsobjekter i saken, men vil likevel understreke at opplysninger som er lagt frem fra forsvarernes side, selvsagt må inngå som en del av granskingskommisjonens vurderingsgrunnlag.»

1.2.3 Grunnlaget for utvalgets arbeid

Utvalget har under sitt arbeide fått overlevert og gått gjennom en betydelig mengde dokumenter,både i antall og i omfang.

For det første gjelder dette politiets etterforskningsdokumenter fra etterforskningen startet den 24. desember 1969 og frem til hovedforhandlingen i juni 1970, samt dokumentene vedrørende Eidsivating lagmannsretts behandling av straffesaken.

Dernest er gjennomgått ytterligere etterforskningsdokumenter, dels i forbindelse med Høyesteretts behandling i november 1970 av Lilands anke over lagmannsrettens saksbehandling, og dels i tilknytning til etterfølgende etterforskning, bl. a. vedrørende skyldspørsmålet, som ble foretatt høsten 1970. Videre er fremlagt for utvalget de øvrige dokumenter - derunder en del ytterligere etterforskningsdokumenter - som forelå i forbindelse med de to gjenopptakelsessakene.

Ytterligere er fremlagt saksdokumentene vedrørende Eidsivating lagmannsrett - og senere Høyesteretts - behandling av Lilands krav på oppreisning og erstatning. De etterforskningsdokumenter som utvalget har fått oversendt, inneholder også enkelte dokumenter i tilknytning til at Liland var undergitt sikring fra 1983 til 1993. Disse dokumentene har utvalget ansett å være av mindre betydning for arbeidet.

I tillegg har utvalget fått oversendt saksdokumentene i tilknytning til politianmeldelse fra journalist Tore Sandberg, rettet mot syv navngitte personer med tilknytning til behandlingen av Liland-saken. Anmeldelsen er datert 30. mai 1994.

De saksdokumenter som til nå er nevnt, har utvalget fått utlevert fra påtalemyndigheten.

I tilknytning til de samtaler som utvalget har hatt med Sten og Vibeke Ekroth (i det følgende som oftest benevnt Ekroth), har utvalget fått overlevert et meget omfangsrikt skriftlig materiale, som bl.a. har inneholdt store deler av det dokumentmateriale som påtalemyndigheten har overlevert, og som er omtalt ovenfor. Dette dokumentmaterialet - som omfatter noe over 4.700 sider - faller i 10 deler:

(1) Dokumentsamlingen «Pusselspel»er på 1.730 sider. Samlingen ble i samlet innheftet stand den 26. november 1971 bl.a. overlevert riksadvokat Dorenfeldt, statsadvokat Wiker og Lilands forsvarer, h.r.advokat Alf Nordhus. «Pusselspel» inneholder Ekroths kronologiske gjengivelse av saken fra tiden umiddelbart før hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett og frem til slutten av desember 1970. Av innholdet kan nevnes redigerte avskrifter fra hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett (som av Ekroth ble tatt opp på lydbånd), avskrifter av noe over 100 intervjuer som Ekroth bl.a. hadde med diverse vitner etter at lagmannsrettens dom forelå, det alt vesentlige av etterforskningsdokumentene i saken og diverse avisartikler vedrørende behandlingen av Liland-saken. Dokumentsamlingen søker å bygge opp under Ekroths teori om at øksedrapene ble begått av en navngitt person knyttet til Fredrikstads løsgjengermiljø, i det følgende kalt «Stepper'n».

Per Lilands første gjenopptakelsesbegjæring datert 27. desember 1971 viste til deler av «Pusselspel».

(2) «Pusselspel del 2» er en dokumentsamling på vel 300 sider. Samlingen inneholder i det vesentlige utvalgt materiale fra «Pusselspel». Den ble i mars 1972 distribuert til politi- og påtalemyndighet, journalister, jurister, politikere m.fl. i 100 eksemplarer.

(3) «Sak 86/1970» er innbundet i 3 bind og er til sammen på ca 1.100 sider. Del I dekker tidsrommet fra 24. desember 1969 og ut året 1970. Fra denne perioden er inntatt kopier av diverse politiavhør - i utdrag eller i sin helhet - avisreferater i tilknytning til behandlingen av saken og utskrifter fra lydbåndopptak fra diverse personer som Ekroth hadde samtaler med høsten 1970.

Del II dekker årene 1971 og 1972. Denne del inneholder bl.a. en betydelig korrespondanse som Ekroth i denne perioden hadde med ulike personer/offentlige instanser i Norge om saken. Videre er inntatt dokumentasjon i tilknytning til en tyverianmeldelse som Ekroth innga til Oslo politikammer sommeren 1971, samt til bortvisningen av ham fra Norge i mai 1972. Videre inneholder denne del brever i tilknytning til den gjenopptakelsessaken som ble startet ved Lilands begjæring av 27. desember 1971. Også del II inneholder diverse avisutklipp fra den aktuelle perioden.

Del III omfatter årene 1973, 1974 og 1975. Også denne del inneholder i adskillig grad tilsvarende stoff som man finner i del II. I tillegg er inntatt de politiavhør av vitner som ble foretatt i november 1974. For årene 1974 og 1975 utgjør en vesentlig del av dokumentene brev og prosesskrifter direkte i tilknytning til gjenopptakelsessaken. Del III avsluttes med Eidsivating lagmannsretts beslutning i gjenopptakelsessaken av 7. mai 1975 samt påfølgende kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Ekroth har opplyst at «Sak 86/1970» ble inngitt til Høyesterett i forbindelse med dette kjæremålet.

(4) «Julmorden i Lille Helvete» er en bok på ca 400 sider utarbeidet av Sten Ekroth.

Den første tredjedel av boken inneholder Ekroths egen kronologiske fremstilling - fra dag til dag - av hendelsene frem til de to ofrene ble funnet om formiddagen den 24. desember 1969 og den derpå følgende etterforskning frem til hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett startet den 22. juni 1970. Denne delen inneholder en rekke fotografier både av åstedet og av ofrene. Den bygger i sin helhet på opplysninger hentet fra politiets etterforskningsdokumenter.

De siste 2/3 deler av boken inneholder en gjengivelse av hovedforhandlingen fram til lagrettens kjennelse. Gjengivelsen fra de fire første dagene frem til morgenen den 26. juni 1970 er basert på opplysninger i det vesentlige hentet fra etterforskningsdokumentene, avisreferater samt samtaler med Liland og forsvareren. Den resterende del av fremstillingen bygger på de lydbåndopptak som Ekroth foretok etter at han fra det nevnte tidspunkt fulgte saken som tilhører.

Denne boken ble i et antall av ca 100 høsten 1991 sendt diverse representanter for norsk politi- og påtalemyndighet, jurister, journalister, forfattere, politikere m.v. Den har ikke vært lagt ut for salg. Boken er tilegnet lærere og elever ved Universitetet i Oslo, det juridiske fakultet.

(5) Nye «Julmorden i Lille Helvete» er en oppdatert versjon av «Julmorden i Lille Helvete» hvor lite er endret.

(6) «Øksedrapene i Lille Helvete» er en bok skrevet av journalisten Tore Sandberg. Den utkom høsten 1992 og bygger på det materialet som Ekroth hadde samlet og på egne undersøkelser. Boken inneholder adskillig stoff omkring den tidligere omtalte «Stepper'n» og søker å underbygge teorien om at det er denne mannen som er skyldig i de øksedrap som Liland ble domfelt for. Boken inneholder i et appendix et 36 sider langt brev fra Sandberg til sorenskriver (tidligere statsadvokat) Håkon Wiker. Brevet er delt inn i 25 punkter. Under hvert punkt stilles det ett eller flere spørsmål i tilknytning til politiets/påtalemyndighetens rolle i Liland-saken. Brevet er sendt i kopi til «tidligere sjef for Mordkommisjonen, Rolf Harry Jahrmann» samt til statsministeren, justisministeren, lederen for Stortingets justiskomité og Riksadvokaten.

(7) «Øksemord! Justismord!» er en bok på ca 120 sider skrevet av journalisten Lars Tore Bøe som utkom høsten 1993. Utgangspunktet for boken er André Bjerkes engasjement i Liland-saken fra 1980 og frem til han ble rammet av sykdom våren 1981. Også denne boken er avslutningsvis konsentrert omkring teorien om at det er en annen person - «Stepper'n» - som er den egentlige gjerningsmann.

8) «Absolut Sannhet» er et hefte på ca 120 sider utarbeidet av Ekroth, hvor arbeidet ble avsluttet i november 1994. Heftet inneholder over 24 sider et resymé av Liland-saken fra 24. desember 1969 og frem til frifinnelsen i Eidsivating lagmannsrett den 21. november 1994. Heftet inneholder i tillegg diverse bilag med tilknytning til saken.

Heftet ble delt ut av Ekroth i forbindelse med frifinnelsesdommen den 21. november 1994.

9) «Pusselspel A» er et manuskript på ca 300 sider utarbeidet av Ekroth. Manuskriptet bygger på «Pusselspel» og er oppdatert på bakgrunn av diverse vitneavhør som Ekroth selv har foretatt. Manuskriptet tar sikte på å underbygge mistanken om at det er «Stepper'n» som er den egentlige gjerningsmann.

Ekroth har opplyst at manuskriptet var ferdig i november 1994 og at boken er beregnet utgitt på norsk høsten 1996.

10) «Mördaren i Lille Helvete» er et manuskript fra Ekroths hånd på noe over 300 sider, bygget på utdrag fra dokumentsamlinger og bøker som Ekroth tidligere har utarbeidet. Også dette manuskriptet søker å underbygge teorien om at det er «Stepper'n» som er den egentlige gjerningsmann.

Ekroth har opplyst at også dette manuskriptet er tenkt utgitt i bokform på norsk høsten 1996.

Senere under utvalgets arbeide har Ekroth oversendt ytterligere dokumentmateriale. Her kan særlig nevnes diverse dokumenter i tilknytning til tyveri fra Ekroths forretningslokale og leilighet i Holtegaten 30 i Oslo sommeren 1971. Saken ble etterforsket av Oslo politikammer, og utvalget har gått gjennom etterforskningsdokumentene. Videre kan nevnes dokumentsamlinger med titlene «Knut Haavik», «Legene» og «Politi/påtalemyndighet».

De rettsmedisinske spørsmål som saken reiser, har til nå vært omtalt i tre artikler i Tidsskrift for Den norske Lægeforening. Artiklene er:

  1. Ansgar Torvik: «Liland-saken. De rettsmedisinske erklæringer» (nr. 4, 1995 side 495-497).

  2. J.Chr. Giertsen: «Lilandsaken. De rettsmedisinske erklæringene» (nr. 25, 1995 side 3152-3153).

  3. Ansgar Torvik, Christian F. Lindboe og Olav A. Haugen: «Lilandsaken» (nr. 28, 1995 side 3550-3551).

Ulf Stridbeck har i «Rettfærd», Nordisk juridisk tidsskrift side 87-100 for 1995 skrevet artikkelen «Liland-skandalen. En modern rättshistoria om tillfälligheternas och strukturernas betydelse för rättvisan». Artikkelen inneholder en redegjørelse for «hur ett justitiemord uppstår pga formella och informella strukturer och får en positiv lösning pga tillfälligheter.»

Fra advokat Erling Moss har utvalget fått oversendt et manuskript under utarbeidelse med tittelen «Saken Per Liland». Moss har hatt tilgang til Ekroths dokumenter og viser dessuten til Ekroths, Bøes og Sandbergs bøker. Også Moss gir en fremstilling av saksforholdet i øksedrapssaken. Han opplyser innledningsvis at hans «formål er å vri synsvinkelen slik at noe mer jus kommer frem enn i de tre nevnte bøkene». I manuskriptet gir Moss tildels uttrykk for sterk kritikk mot myndighetenes (politi/påtalemyndighet/rettsvesen) behandling av Liland-saken.

I tillegg har utvalget også fra forskjellig hold fått overlevert en del spredt materiale som her ikke nevnes i detalj. I enkelte tilfeller har også utvalget selv innhentet skriftlige uttalelser. I den grad dette materialet har hatt betydning for utvalgets arbeide, vil det bli nevnt senere. Her skal dog nevnes at R.H. Jahrmann tok opp statsadvokat Håkon Wikers prosedyreinnlegg under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland sommeren 1970 på lydbånd, og at dette lydbåndet er avspilt og kontrollert mot den gjengivelse av prosedyren som man finner i Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» og i «Pusselspel».

I tillegg til gjennomgåelse av det dokumentmateriale som er nevnt foran, har utvalget skaffet seg opplysninger gjennom intervjuermed følgende personer som på forskjellig vis har hatt med Liland-saken å gjøre:

  1. Per Kristian Liland, tiltalt og straffedømt i 1970 for øksedrapene, men frifunnet i 1994 etter at straffesaken var tillatt gjenopptatt.

  2. Rolf Harry Jahrmann, som i egenskap av leder for Kripos' etterforskningsgruppe var med og ledet etterforskningen i 1969/70 og deltok under hele hovedforhandlingen sommeren 1970.

  3. Reidar Bjørn-Larsen, som i egenskap av politiførstebetjent ved Kripos' etterforskningsgruppe deltok under etterforskningen i 1969/70 og avga vitneforklaring under hovedforhandlingen sommeren 1970.

  4. Roar Martinsen, som i egenskap av politibetjent ved Kripos' etterforskningsgruppe var med under etterforskningen i 1969/70 og avga forklaring som vitne under hovedforhandlingen sommeren 1970.

  5. Jostein Melgård, som i egenskap av politibetjent ved Kripos' etterforskningsgruppe deltok under etterforskningen i 1969/70.

  6. Tore Almeli, som i egenskap av politibetjent ved Kripos' etterforskningsavdeling deltok under etterforskningen i 1969, og som avga forklaring som vitne under hovedforhandlingen sommeren 1970.

  7. Gudmund Restad, som i egenskap av politibetjent ved Kripos' laboratorieavdeling deltok under etterforskningen i 1969/70 og også avga forklaring som sakkyndig under hovedforhandlingen sommeren 1970.

  8. Henry Ingvoldstad, som i egenskap av førstebetjent ved Kripos' fingeravtrykksavdeling deltok under etterforskningen i 1969/70 og også avga forklaring som sakkyndig under hovedforhandlingen sommeren 1970.

  9. Leif Eliassen, som arbeidet ved Fredrikstad politikammer fra 1947 til 1982, og som i 1969/70 var førstebetjent ved kriminalavdelingen.

  10. Ferdinand Bøchmann, som arbeidet ved Fredrikstad politikammer fra 1945 til 1979, og som i 1969/70 var politibetjent ved kriminalavdelingen.

  11. Ivar Skauen, som arbeidet ved Fredrikstad politikammer fra 1945 til 1975, og som i 1969/70 var politibetjent ved kriminalavdelingen.

  12. Per Teisberg, nå professor, som 27. desember 1969 sammen med professor Jon Lundevall obduserte de to drapsofrene ved Rettsmedisinsk Institutt.

  13. Håkon Wiker, som i egenskap av statsadvokat var aktor under straffesaken i 1970, og som også uttalte seg på påtalemyndighetens vegne i 1972 i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken.

  14. Alf Nordhus, som var Lilands forsvarer under hovedforhandlingen i 1970 og også under den første gjenopptakelsessaken som ble endelig avgjort i 1976.

  15. Johan Chr. Giertsen, nå pensjonert professor i rettsmedisin, som var oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig under hovedforhandlingen sommeren 1970, og som avga skriftlig uttalelse både i 1972 i anledning den første gjenopptakelsessaken og under den andre gjenopptakelsessaken høsten 1993.

  16. Sten Ekroth, som fulgte rettsforhandlingene i lagmannsretten sommeren 1970, og som senere har nedlagt et meget stort arbeide for å få Liland frifunnet.

  17. Vibeke Ekroth, som fulgte rettsforhandlingene i lagmannsretten sommeren 1970, og som senere har nedlagt et meget stort arbeide for å få Liland frifunnet.

  18. Liv Daae Gabrielsen, som i egenskap av politifullmektig ved Fredrikstad politikammer deltok under forberedelsen av påtalemyndighetens uttalelse i anledning den første gjenopptakelsessaken.

  19. Fridtjof Feydt, som bisto advokat Nordhus under den første gjenopptakelsessaken, og som rundt 1980 i noen grad engasjerte seg med henblikk på en eventuell ny gjenopptakelsesbegjæring.

  20. Ansgar Torvik, nå pensjonert overlege og professor II i nevropatologi, som i 1982 avga skriftlig uttalelse til advokat Feydt om en del av de medisinske spørsmål som hadde vært fremme i Liland-saken, og som avga nye skriftlige uttalelser under den andre gjenopptakelsessaken.

  21. Sjur Nørve, politimester ved Fredrikstad politikammer fra 1982

  22. Tore Sandberg, som fattet interesse for Lilandsaken høsten 1991, og som senere har engasjert seg sterkt i saken.

  23. Ole Jakob Bae, som kom inn i saken høsten 1992, og som senere har vært Lilands forsvarer.

  24. Cato Schiøtz, som kom inn i saken høsten 1992, og som senere har vært Lilands forsvarer.

  25. Tor-Aksel Busch, som i egenskap av assisterende riksadvokat har fulgt saken siden høsten 1992.

  26. Georg Fr. Rieber-Mohn, som i egenskap av riksadvokat har fulgt saken siden høsten 1992.

  27. Iver Huitfeldt, som i egenskap av fung. førstestatsadvokat hadde ansvaret for Liland-saken høsten 1992 frem til 1. januar 1993.

  28. Morten Bjone, som i egenskap av statsadvokat hadde ansvaret for saksbehandlingen i Liland-saken fra 1. januar 1993 frem til 15. mars 1994.

  29. Lasse Qvigstad, som i egenskap av førstestatsadvokat ved Eidsivating statsadvokatembeter hadde det overordnede ansvar for saken fra 1. januar 1993, og som selv har hatt ansvaret for saksbehandlingen i den andre gjenopptakelsessaken fra og med lagmannsrettens kjennelse av 29. april 1994.

  30. Olav Anton Haugen, som i egenskap av professor i rettsmedisin ved Universitetet i Trondheim etter anmodning fra påtalemyndigheten avga sakkyndig medisinsk uttalelse under gjenopptakelsessaken høsten 1993.

  31. Bjørnar Olaisen, professor i rettsmedisin og formann for Den Rettsmedisinske Kommisjons faggruppe for alminnelige rettsmedisinske spørsmål.

Utvalgets intervjuer med de ovennevnte har funnet sted i tidsrommet fra 6. september 1995 til 19. juni 1996. Enkelte av intervjuene har strukket seg over to dager. I noen få tilfeller er det foretatt to adskilte intervjuer av samme person. Fra hvert intervju er det utarbeidet et referat som er forelagt den enkelte for korreksjoner og senere for underskrift. Referatene følger utvalgets trykte utredning som et utrykt vedlegg. De vil senere bli omtalt og i nødvendig grad sitert i den grad dette er naturlig.

I tillegg nevnes at utvalget - stort sett ved formannen - muntlig har vært i kontakt med ytterligere en del personer, uten at dette har resultert i at det deretter har blitt gjennomført noe intervju.

1.3 Nærmere om utvalgets arbeide

Utvalgets oppgave har først og fremst vært å gå gjennom den behandling som Liland-saken har fått under politiets etterforskning og senere i rettsapparatet. Dette gjelder både saksbehandlingen da saken opprinnelig ble etterforsket og avgjort i 1969/70 og den etterfølgende håndtering helt frem til frifinnelsen høsten 1994. Etter Høyesteretts dom i anken over straffedommen høsten 1970 og frem til årsskiftet 1971/72, da den første gjenopptakelsesbegjæringen ble innlevert, hadde politi og påtalemyndighet formelt ingen straffesak til behandling. Dette var også situasjonen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mars 1976 avsa sin kjennelse i den første gjenopptakelsessaken og frem til Riksadvokatens brev av 22. september 1992 (se nærmere under pkt. 8.1). Spørsmålet for granskningsutvalget blir for de to sistnevnte perioder om politi/påtalemyndighet kan kritiseres for sin mangel på saksbehandling, ved at man ikke i det minste tok saken frem igjen med henblikk på en nærmere vurdering av spørsmålet om gjenopptakelse, og eventuelt også deretter besluttet å begjære gjenopptakelse til gunst for Liland.

Etter mandatet skal granskningen først og fremst rette seg mot den rolle som politi og påtalemyndighet har spilt i Liland-saken. Men i gjennomføringen av en straffesak - fra etterforskningen starter til det foreligger en endelig dom - deltar også en rekke andre aktører. I Liland-saken møter vi således både advokater og leger, de fleste med offentlig oppnevnelse som forsvarer/sakkyndig, noen uten slik oppnevnelse. I tillegg har også dommere - både embetsdommere og legdommere (jurymedlemmer) - deltatt i saksbehandlingen. Utvalget vil i nødvendig utstrekning også gå inn på den måte som disse aktører har opptrådt på under behandlingen av Liland-saken. Utvalget er klar over at granskningen ikke skal omfatte spørsmålet om de rettsavgjørelser som er avsagt i Liland-saken materielt sett er uriktige. Dette er et emne som utvalget ikke vil gå nærmere inn på. Her vises til den uttalelse av saksordføreren under stortingsdebatten og det stortingsvedtak som er referert foran under pkt. 1.2.2.

Forholdet rundt lagrettemedlemmenes opptreden sto sentralt i den ankesak som Høyesterett avgjorde høsten 1970, og vil ikke bli vurdert nærmere av utvalget. Det samme gjelder selvfølgelig også den avgjørelse som lagretten tok, da den sommeren 1970 fant Liland skyldig i de to drapene.

Påtalemyndigheten og rettsvesenets behandling av saker knyttet til Liland var ikke avsluttet ved frifinnelsesdommen i 1994. En vurdering av behandlingen av den etterfølgende erstatningssaken faller likevel utenfor utvalgets mandat. Det samme gjelder behandlingen av de krav som er reist av Ekroth og Sandberg mot staten om erstatning for utlegg og vederlag for arbeide med Lilands sak utenom rettsapparatet.

Ved den gjennomgang og vurdering av saken som er foretatt, mener utvalget å ha kunnet konstatere svikt og svakheter. Det står sentralt i den videre utredning å redegjøre for disse forhold og også - der det er mulig - søke å gi forslag til forbedringer i de retningslinjer som gjelder for politiets etterforskning og den senere rettslige behandling av straffesaker.

Utvalget skal etter mandatet granske behandlingenav Liland-saken. Dette innebærer etter utvalgets oppfatning en bred gjennomgang av den saksbehandling - derunder eventuelt mangel på slik behandling - som saken har vært undergitt i det lange tidsintervall som granskningen omfatter. Granskningen medfører videre at utvalget deretter skal vurdere nærmere om de rettsregler som gjaldt på det aktuelle tidspunkt, slik disse var nedfelt i lov, forskrift, instruks m.m, er fulgt. Utvalget vil også vurdere om det skjønn som er utøvet innen de rammer som rettsreglene gir, er forsvarlig. Utvalget vil uttale kritikk i den utstrekning den finner dette berettiget. Det hører etter utvalgets oppfatning ikke inn under mandatet å vurdere om noen person som har hatt med behandlingen av Liland-saken å gjøre, har gjort seg skyldig i straffbart forhold. I den senere redegjørelse i kapittel 9 om Riksadvokatens behandling av den anmeldelse som Tore Sandberg innga den 30. mai 1994, har utvalget likevel funnet det riktig å gå noe nærmere inn på spørsmålet. Anmeldelsen var rettet mot syv navngitte personer. Av disse hadde seks hatt befatning med Liland-saken som representanter for politi/påtalemyndighet.

Utvalget vil allerede i dette innledende avsnitt poengtere at den vesentlige del av politiets etterforskning fant sted for over 25 år siden. Det er bare den siste gjenopptakelsessaken fra 1993 til 1994 som har funnet sted til en tid hvor man må kunne forvente at de involverte bør ha en rimelig klar erindring om det som har foregått. Alene denne omstendighet tilsier at det må utvises en viss varsomhet både med å trekke for sikre konklusjoner og med å fremkomme med en for bastant kritikk.

Når utvalget likevel er av den oppfatning at man under granskningen har fått en nokså bred og sikker kunnskap, både om det underliggende faktiske forhold i øksedrapssaken og om saksbehandlingen i Liland-saken, skyldes dette at man har hatt for hånden et meget omfattende skriftlig materiale, jf redegjørelsen foran under pkt. 1.2.3. Som følge av de lydbåndopptak som ble tatt under hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett sommeren 1970, og som senere er skrevet ut og er gjort tilgjengelige i Ekroths bok, foreligger det fra denne del av saksbehandlingen vesentlig bedre opplysninger enn hva som ellers er vanlig.

1.4 Opplegget for den videre utredning

For å kunne gi en meningsfylt redegjørelse for svikt og svakheter som utvalget har funnet, vil det være nødvendig samtidig å gi en relativt bred fremstilling av den saksbehandling som har funnet sted i den periode på nesten 25 år som utvalgets granskning omfatter.

Den saksbehandling som gjennom alle disse år har funnet sted i Liland-saken, gjelder i det vesentlige saksforholdet rundt de straffbare handlinger som fant sted i Glemmengt 73 umiddelbart før jul i 1969, og hvor to personer ble tatt av dage. Det vil være uråd å gi noen meningsfylt beskrivelse av saksbehandlingen i Liland-saken, uten at man samtidig også i betydelig utstrekning redegjør for det faktiske saksforhold i øksedrapsaken som denne saksbehandlingen gjaldt. En stor del av det dokumentmateriale som utvalget har gått gjennom (jf foran under pkt. 1.2.3), gir først og fremst informasjon om dette saksforholdet, enten gjennom en direkte beskrivelse, f.eks i vitneforklaringer, eller ved bearbeidede redegjørelser utarbeidet av politiet selv, forsvarere eller av andre som har befattet seg med saken.

Utvalget har i større grad enn de fleste som har hatt med saken å gjøre, domstolene inkludert, fått kunnskap om saksforholdet rundt øksedrapene i 1969. Liland er frifunnet ved rettskraftig dom. Det ligger helt utenfor utvalgets mandat å søke å ta stilling til hva som virkelig skjedde da drapene fant sted, og hvem som utførte handlingene. Dette fremstår som en selvfølge, men utvalget finner det riktig uttrykkelig å slå dette fast.

Det følger av det foranstående at utvalget i det følgende vil gi en redegjørelse som - i alle fall i atskillig grad - også omfatter saksforholdet i øksedrapssaken. Men først og fremst vil redegjørelsen ta for seg den måte denne saken ble behandlet på av politi/påtalemyndighet og inneholde en vurdering av denne saksbehandlingen. I stor utstrekning har utvalget funnet det hensiktsmessig å gi en fremstilling knyttet til hendelsesforløpet i kronologisk orden. Saksbehandlingen i Liland-saken faller naturlig i store hovedavsnitt, og disse vil stort sett bestemme den kapittelinndeling som er anvendt i det følgende.

Etter et sammendrag av utvalgets utredning ( kapittel 2) behandles således først den etterforskning som ble gjennomført fra det øyeblikk ugjerningene ble oppdaget ( kapittel 3). De rettsmedisinske spørsmål har stått sentralt da Liland-saken ble tillatt gjenopptatt. Den behandling som disse spørsmål fikk under etterforskningen og frem til hovedforhandlingen i straffesaken sommeren 1970, er skilt ut til egen fremstilling og drøftelse i kapittel 4. Dernest kommer hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett sommeren 1970 med tilhørende forberedelse ( kapittel 5). De to gjenopptakelsessakene behandles deretter i kapittel 6 og kapittel 8. Det gis en egen redegjørelse for den mellomliggende perioden fra 1976 til 1992 i kapittel 7. I kapittel 9 behandles Riksadvokatens henleggelse av Tore Sandbergs anmeldelse av 30. mai 1994 rettet mot syv navngitte personer. I kapittel 10 drøfter utvalget spørsmålet om behovet for regelendringer.

Til dokumentets forside