NOU 2011: 20

Ungdom, makt og medvirkning

Til innholdsfortegnelse

7 Digitalt medborgerskap

7.1 Innledning

Framveksten av nye, digitale medier har gitt en ny og viktig dimensjon til unges medborgerskap. Begrepet digitalt medborgerskap avgrenses ofte til de ferdigheter og kunnskaper som gjør at man er stand til å samhandle med andre gjennom digital teknologi. Forskning viser at de fleste ungdommer er fortrolige med den pratiske bruken av den nye teknologien. I dette kapitlet legges en bredere forståelse av digitalt medborgerskap til grunn: I et demokratiperspektiv innebærer digitalt medborgerskap bevissthet om at man er en samfunnsborger også på Internett.

Et hovedfokus i kapitlet er hvilken betydning denne nye dimensjonen ved unges medborgerskap har for ungdom. To spørsmål belyses: Hva slags innflytelse kan ungdom få gjennom bruk av sosiale medier og hvilke begrensninger ligger i de nye mediene og det digitale medborgerskapet. Et tema som diskuteres særskilt er hvordan sosiale medier bidrar til å omforme det såkalte aksjonsdemokratiet.

7.1.1 Sosiale medier: En ny infrastruktur i sivilsamfunnet

Et særtrekk ved sosiale medier som Facebook, Twitter og YouTube er at det er de unge som leder an, både i bruk og kompetanse. På oppdrag fra utvalget har Enjolras og Segaard ved Institutt for Samfunnsforskning analysert unges bruk av sosiale medier generelt og til politiske formål.1 Undersøkelsen viser at hele 91 prosent av unge Internettbrukere under 26 år bruker Facebook minst én gang i uken. Tilsvarende andel for resten av den Internettbrukende befolkningen ligger på 57 prosent. Figur 7.1 viser også at andelen sosiale mediebrukere som bruker mer enn én time på sosiale medier hver dag er betydelig høyere blant 16–26 åringer enn blant de som er over 26 år. I den yngste aldersgruppen bruker 57 prosent mer enn en halv time på sosiale medier daglig, mens nær en tredjedel bruker én time eller mer. I gruppen over 26 år er tilsvarende tall henholdsvis 25 og 10 prosent.

Figur 7.1 Daglig tidsbruk på sosiale medier (minutter) blant sosiale mediebrukere etter alder

Figur 7.1 Daglig tidsbruk på sosiale medier (minutter) blant sosiale mediebrukere etter alder

Kilde: Enjolras og Segaard (2011: 44).

Selv om unge i større grad enn voksne bruker sosiale medier, er bruken økende i alle aldersgrupper. Fordi ungdom er vokst opp med denne formen for nettverksteknologi har de imidlertid en fordel på denne arenaen. De er det vi kan kalle «digitalt innfødte».

Brukervennlige publiserings- og delingsfunksjoner gjør at alle i større grad enn før kan være produsenter og delta med sitt engasjement og sin stemme i det offentlige rom. Stemmer som tidligere ikke ble hørt kommer dermed til orde. I motsetning til etablerte samfunnsinstitusjoner og massemedia, der portvoktere begrenser tilgangen og voksensamfunnet bestemmer normer og uttrykksform, gir sosiale medier anledning til dialog og diskusjon på en arena hvor unge er på hjemmebane. Sosiale medier kan bidra til å styrke barn og unges mulighet til å ytre seg på egne premisser i offentligheten, og til å bli hørt og tatt hensyn til. Ved å beherske nye medier får unge en ny sosial og kulturell posisjon i samfunnet.

Å betrakte sosiale medier som «medier», dvs. som institusjoner som formidler informasjon, er på sett og vis misvisende. Det er den enkelte bruker som formidler informasjonen gjennom komplekse nettverk av bekjentskaper. På denne måten kan nettsamfunnene forstås som en ny infrastruktur i sivilsamfunnet. Denne strukturen har både en direkte politisk funksjon som offentlighet og arena for samfunnsdebatt, og en indirekte funksjon som mobiliseringsverktøy for politisk handling på andre arenaer. Betydningen av begge funksjoner har økt etter hvert som det store flertallet av befolkningen er blitt deltakere i sosiale nettsamfunn.

Framveksten av sosiale medier kan innebære at ressurser som gjør kollektiv handling mulig forskyves fra voksne til ungdom. Sosiale medier er et effektivt verktøy for koordinering og mobilisering av store grupper på kort tid på grunn av lave kostnader, hurtighet, enkle grensesnitt, nettverksfunksjonalitet og utbredelse. Ungdoms høye tilkoplingsgrad og fortrolighet med disse verktøyene kan bety at de i større grad enn voksne kan bli mobilisert og selv benytte denne infrastrukturen til mobilisering.

For eksempel benyttet ungdomskandidatene i Ålesund seg aktivt av sosiale medier i kommunevalgkampen i 2011, blant annet ved å oppfordre sine nettverk til å gi dem personstemmer.2 Dette førte til at hver femte bystyrerepresentant i Ålesund er 25 år eller yngre og 12 er under 30 år. Eksemplet illustrerer de sosiale medienes potensial for maktforskyvning i de unges favør.

7.1.2 Unges deltakelsesmønster

De sosiale mediene utydeliggjør skiller som offentlig-privat og politisk-upolitisk. De innebærer mulighet for direkte kommunikasjon med alt fra nære venner og bekjente, til politikere på lokalt og nasjonalt plan og i resten av verden. Selv om bruk av Facebook for de færreste unge er politisk motivert, vil samfunnsrettet og politisk informasjon som oppfordrer til aktiv deltakelse ofte spres gjennom nettverkene den enkelte er tilkoblet.

Figur 7.2 Hvor ofte gjør du disse aktivitetene på Facebook? Andel av sosiale mediebrukere på Facebook som gjør aktiviteten ofte eller svært ofte.

Figur 7.2 Hvor ofte gjør du disse aktivitetene på Facebook? Andel av sosiale mediebrukere på Facebook som gjør aktiviteten ofte eller svært ofte.

Kilde: Enjolras og Segaard (2011: 54).

Figur 7.2 viser at det er en større andel ungdom som bruker Facebook til å diskutere eller legge ut lenker til nyheter om politikk og samfunn og som deltar i interessegrupper, sammenlignet med resten av den sosiale mediebrukende befolkningen. Forskerne mener at selv om det er få som benytter Facebook til slike aktiviteter er mønstrene en indikasjon på at ungdom i noe større grad enn resten av befolkningen opplever Facebook som en politisk arena. Nye tall fra Gallups InterBussundersøkelse bekrefter langt på vei denne hypotesen: Mens sju prosent av den Internettbrukende befolkningen sier de har brukt nettsamfunn for å få informasjon om og/eller diskutere politiske temaer den siste måneden, oppgir 18 prosent av de unge i alderen 15–19 år det samme.3 I sin analyse av denne undersøkelsen, konkluderer analysesjef i NRK, Kristian Tolonen, med at selv om Internett er et massefenomen, later det til at debatt og politikk gjennom sosiale medier først og fremst er et ungdomsfenomen.4

Dette innebærer ikke nødvendigvis at ungdom får økt makt over utfallet av politiske prosesser. Vi er likevel ikke i tvil om at unges mulighet til å ytre seg, bli hørt og mobilisere for saker de er opptatt av, har blitt styrket som følge av den teknologiske utviklingen. Dette bekreftes i flere studier. Rye og Rye, for eksempel, finner en sammenheng mellom ungdoms bruk av Internett og samfunnsengasjement, samt at ungdom kan mobiliseres via sosiale medier.5 Samtidig peker funnene deres i retning av at det er ungdom som allerede er samfunnsengasjerte som i størst grad bruker digitale medier til politisk deltakelse, noe som også bekreftes i rapporten fra Institutt for Samfunnsforskning. Studien til Rye og Rye indikerer videre at Internett stimulerer ungdoms engasjement på den personlige og hverdagslige arenaen (diskusjoner med familie og venner), men i mindre grad har betydning for deltakelse i formaliserte innflytelseskanaler, for eksempel medlemskap i frivillige organisasjoner. Sosiale medier kan med andre ord gi ungdom en ny mulighet til å engasjere seg politisk, men erstatter ikke av den grunn engasjement i tradisjonelle kanaler.

Flere har påpekt at unges deltakelsesmønster er preget av et ønske om autonomi og korte tidshorisonter. Ungdom velger å «uttrykke sine standpunkter gjennom meningsytringer i det offentlige rom, i stedet for å knytte seg til kollektive og formelle organisasjoner, med tidkrevende demokratiske medlemsprosesser».6 Aksjonsaktivitet er med andre ord tilpasset ungdoms motivasjon, og ungdom har også hatt et høyere deltakelsesnivå enn andre deler av befolkningen. Det er nærliggende å anta at dette har blitt forsterket av den teknologiske utviklingen, gitt at sosiale medier spiller en stadig viktigere rolle med hensyn til aksjonsmobilisering og at ungdom har større tilstedeværelse på disse arenaene enn voksne.7

7.1.3 Maktpotensialet i sosiale medier

Utviklingen av elektroniske nettverk og sosiale medier har åpnet for nye typer aksjonsaktivisme. En type er onlineaktivisme, mens en annen type er mobilisering til aksjon gjennom sosiale medier. Onlineaktivisme tar ofte form av aksjonsgrupper på Facebook, nettopprop eller e-postaksjoner rettet mot politikere. Slike aksjonsformer blir hyppig omtalt i mediene.8 Et eksempel på omfattende mobilisering gjennom sosiale medier, er Amelie-saken. Samme kveld som Maria Amelie ble pågrepet (12. januar 2011), opprettet studenter på Nansenskolen en støttegruppe på Facebook. Etter et døgn hadde denne omlag 60 000 medlemmer.9

En annen stor Facebook-mobilisering skjedde i forbindelse med vedtaket om utbygging av kraftlinjer i Hardanger. Denne saken ble analysert i en rapport fra SINTEF.10 Forskerne ser klare indikasjoner på at mediedekningen var sentral for nedsettelsen av ekspertutvalg for å utrede utbyggingen. I forlengelsen av analysen stiller forskerne flere viktige spørsmål: Er uformelle prosesser i ferd med å ta over for formelle prosesser? Hvilke implikasjoner har dette for videre demokratisk praksis? Hvordan sikrer man at myndighetene har full oversikt over de ulike argumenter i en sak dersom man bruker media som påvirkningskanal og ikke spiller inn sine synspunkter gjennom formelle kanaler?

Onlineaktivismen må forstås som en del av aksjonsdemokratiet, dvs. som en del av de utenomparlamentariske kanaler og uformelle formene for politisk deltakelse. Generelt kjennetegnes aksjonsdemokratiet ved at folk er aktive i enkeltsaker, som ofte er av lokal, kortvarig og spontan karakter. Eksempler på aksjonsformer er demonstrasjoner, boikott, underskriftskampanjer, okkupasjoner og sivil ulydighet.

Makt- og demokratiutredningen påpekte at deltakelsen i samfunnslivet er blitt mer aksjonspreget.11 En tradisjonelt sterk deltakelseskultur i frivillige organisasjoner er i noen grad blitt avløst av en saksorientert aksjonskultur. Andelen av befolkningen som deltok i aksjoner økte fra rundt 20 prosent i 1985 til 40 prosent i 2005. Det var hovedsakelig ungdom som sto for denne aktivitetsveksten både i Norge og andre vestlige land. Ungdom har også større tro på utenomparlamentariske kanaler enn voksne.12

Demonstrasjoner og aksjoner har ofte skjedd i regi av nye sosiale bevegelser med en mer flytende og desentralisert organisasjonsstruktur enn tradisjonelle partier og frivillige organisasjoner. Et eksempel er bevegelsen Occupy Wall Street som dukket opp høsten 2011.13 Denne typen sosiale bevegelser har hatt mindre oppslutning i Norge enn i mange andre vestlige land, blant annet fordi mange av sakene bevegelsene har kjempet for tidlig ble integrert i de etablerte partienes programmer.14 I Norge har en større del av mobiliseringen foregått i lokale nettverk og aksjonsgrupper, løsrevet fra nasjonale eller internasjonale strukturer, rundt enkeltsaker som er aktuelle i nærmiljøet. Blant ungdom har radikale, autonome og anarkistiske miljøer hatt enkelte svært synlige aksjoner, blant annet i form av demonstrasjoner og husokkupasjon. Det er likevel kun unntaksvis at ungdoms aksjonsdeltakelse utfordrer systemet på denne måten. Tvert imot viser det seg at de aksjonsaktive også er de mest aktive innen de tradisjonelle kanalene. De som aksjonerer for å påvirke politisk har også sterkere tro på valgkanalen enn andre, selv om denne sammenhengen er mindre tydelig enn tidligere.

Det er ulike syn på om Facebook-aksjoner bør regnes som aktivisme på linje med deltakelse i vanlige aksjoner, eller som slacktivism, dvs. som uforpliktende feelgood-aktivitet som koster lite både i tid og engasjement, som betyr lite i form av sosial og politisk endring, og som dessuten gir den enkelte en følelse av fritak fra mer forpliktende deltakelsesformer.15 For eksempel kan man enkelt trykke at man «liker» enkeltsaker på Facebook, uten nødvendigvis å vite mye om saken eller være veldig engasjert. Et relevant spørsmål er derfor om digital (sl)aktvisme nærer demokratiet eller bare understøtter en form for ureflektert samfunnsdeltakelse. Et poeng er imidlertid at også tradisjonelle aksjonsformer kan være uforpliktende. For de fleste innebærer direkte kontakt eller aksjon ikke mer enn at de har skrevet under på et opprop.

At Facebook-aksjoner betyr lite kan også problematiseres. Et eksempel er mobiliseringen til boikott av Coca Cola i forbindelse med Martine-saken (drapet på en norsk student i England). Boikottaksjonen på Facebook fikk på kort tid tilslutning av over 50 000 mennesker.16 Omfanget gjorde at Coca Cola bestemte seg for å avslutte samarbeidet med faren til den antatte gjerningsmannen som tidligere hadde finansielle interesser i produksjon og distribusjon av Coca Cola-produkter i Egypt, Libya og Jemen.17

Dette illustrerer at det som skjer online i sosiale medier ikke kan betraktes isolert, men at aktiviteter online også har store konsekvenser for aktivitet offline. Sosiale medier representerer slik en ny infrastruktur for mobilisering, som har vist seg særlig betydningsfull og effektiv blant unge. De såkalte Facebook-revolusjonene i Nord-Afrika i 2011 er åpenbare eksempler i en internasjonal kontekst. «We use Facebook to schedule the protests, Twitter to coordinate, and YouTube to tell the world.», uttrykte en aktivist i Kairo.18 Som følge av det politiske potensialet i sosiale medier, forbyr for eksempel Kina, Burma og Iran helt tilgangen til Facebook.19 I Pakistan, Usbekistan og Nord-Korea samt flere andre land, stenges tilgangen til Facebook, YouTube og Twitter når myndighetene finner det formålstjenelig.20 Også i Storbritannia tok statsminister David Cameron og andre ledende politikere til orde for å stenge tilgangen til digitale sosiale nettverk under opptøyene i britiske storbyer i august 2011.21

I Norge har den nye infrastrukturen fått konsekvenser for omfanget av og typen mobilisering til demonstrasjoner og markeringer. Initiativet er i ferd med å forskyves fra nye sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner i retning av enkeltpersoner og -aktører. Det betyr ikke at organisasjonene blir irrelevante eller overflødige, men at deres rolle oftere enn før vil bestå i å gi retning og legitimitet til initiativer som kommer fra enkeltpersoner eller nettverk.

Et interessant eksempel i denne sammenhengen er mobiliseringen til rosetogene etter terroren 22. juli, hvor en stor andel av befolkningen deltok. En nylig gjennomført studie viser at svært mange unge under 25 år deltok, og at de fleste i denne aldersgruppa fikk høre om arrangementet gjennom Facebook. Facebook-mobiliseringen er imidlertid ikke bare sentral for rosetogene; kanalen er snarere «typisk for vår tids demonstrasjoner og markeringer».22 Også for andre demonstrasjoner som har vært gjennomført i 2011 har Facebook vært den vanligste mobiliseringsarenaen. Forskerne mener dette er et uttrykk for at mobiliseringsmønstrene i Norge er endret og at de sosiale mediene har fått økt betydning for befolkningen generelt, men særlig for ungdom.

Initiativet til rosetoget kom fra en enkeltperson, men etablerte frivillige organisasjoner, framfor alt Amnesty International, overtok etter hvert det organisatoriske ansvaret. Aksjonen ble også mye omtalt i de tradisjonelle massemediene. Eksempelet er illustrerende for vekselvirkningene mellom Facebook-aksjoner, frivillige organisasjoner og etablerte massemedier.

7.2 Kritikk og begrensninger

Kritiske perspektiver på de sosiale medienes demokratiske betydning går gjerne i to retninger: På den ene siden advares det mot å overvurdere deres bidrag, som i den nevnte debatten om slacktivisme. Kritikere som tar dette perspektivet, framhever gjerne også at en overdreven betoning av digitale medier kan trekke oppmerksomheten bort fra handlinger med virkelig politisk og demokratisk betydning.23 På samme måte advarer boyd mot teknologisk determinisme og har liten tro på at teknologiske strukturer påvirker praksis.24 I empiriske studier finner man en tydelig sammenheng mellom mediebruk og politisk engasjement. Unge som er aktive på nettet er oftere politisk engasjerte enn unge som er mindre aktive.25 Det er imidlertid vanskelig å si noe om årsakssammenhenger. Den reelle effekten av sosiale medier på politisk deltakelse bestemmes kanskje i størst grad ut i fra hvordan mediene brukes av den enkelte, og de færreste er veldig aktive brukere.26

Et forhold det er viktig å være oppmerksom på er at de nye mediene ikke utelukkende innebærer overføring av makt til sivilsamfunnet. Det som har vært amatørenes arena tas i økende grad i bruk av både myndigheter og kommersielle aktører. Eksempler på dette har man sett i Nord-Afrika, der makthaverne har tydd til motaksjoner på Internett. Kapitalen i denne sammenhengen er kompetanse, at man forstår hvordan sosiale medier fungerer. Både myndigheter og kommersielle aktører besitter nå denne kapitalen.

Fra annet hold advares det mot å undervurdere negative sider ved digitale medier. Det har blitt hevdet at tonen på anonyme nettforum «forsøpler norsk debatt».27 I kjølvannet av terrorhandlingene 22. juli i år har diskusjonen om anonymitet versus nettsynlighet fått ny aktualitet. På den ene siden har det blitt anført at anonymitet i nettdebatter senker terskelen for å fremme ekstreme ytringer. Anonyme ytringer kan bidra til et giftigere debattklima som i ytterste konsekvens kan motivere vold. På den annen side har det blitt framhevet at anonyme nettdebatter fungerer som en nødvendig ventil for synspunkter som uansett finnes i befolkningen.

Enli og Skogerbø diskuterer hvorvidt nye medier er en arena for forsøpling eller demokratisering.28 Forskerne hevder at bekymringer knyttet til personvern og forsøpling i sosiale medier overskygger debatten om mulighetene for makt og innflytelse. De gangene det diskuteres, kritiseres nettdebatter ofte for manglende seriøsitet, overtramp og lav innholdskvalitet. Enli og Skogerbø mener på sin side at de er bedre enn sitt rykte: De tillater meningsbrytning mellom eksperter og ikke-eksperter, og senker terskelen for å delta aktivt i samfunnsdebatten. Forfatterne medgir likevel at debatten ikke alltid er saklig, at den krenker og bryter lover, men at alternativet er å stenge ned og lukke, noe som er mye farligere.

Tidligere, og til dels ennå, har nettanonymitet vært en hovedgrunn til lav innholdskvalitet i nettdebattene. Mange politikere har også brukt nettdebattens anonymitet som argument for ikke å inngå i dialog eller å vie oppmerksomhet til denne formen for ytringer.29 Brandtzæg påpeker at det finnes sosiale mekanismer i nettsamfunn for å forhindre krenkelser og lav innholdskvalitet. Eksempler er økt nettsynlighet gjennom brukerregistrering og bruk av navn og bilde som på Facebook.30 Økt nettsynlighet er også blitt en generell tendens på nettet, både som følge av en mer visuell teknologiutvikling og Facebooks autentiske brukerprofiler. Ikke-anonyme sosiale mediefora som Twitter og Facebook har ført til at flere politikere har etablert profil i disse kanalene, og mange vanlige brukere følger disse profilene.31 Dette har i prinsippet bidratt til økt åpenhet og mulighet for «alle» til å ta kontakt med styrende politikere, selv om politikerne i varierende grad responderer på innspillene de får.

Det er store generasjonsforskjeller i synet på anonymitet i nettdebatter. Mens ungdom er gjennomgående positive, er eldre generasjoner klart avvisende.32 Barn oppdras ofte til å skjule sin identitet på nettet, fordi foreldrene frykter utlevering, overgrep og mobbing. Det at de deretter forventes å opptre under fullt navn i debattsammenheng på nett, når normen om at det er tryggest å være anonym er internalisert, er et paradoks. Videre er det en avsporing å betrakte debatten om forsøpling utelukkende som en anonymitetsdebatt. Norske bloggere har for eksempel framhevet at debatten i kommentarfeltet på blogger er atskillig mer sivilisert enn på nettavisenes sider, fordi bloggeiere tar sitt redaktøransvar mer alvorlig.33 Mer enn at debattantene er anonyme, kan problemene være at det ikke settes av tilstrekkelige ressurser til å moderere innlegg samt at artikkelforfattere og redaktører ikke er til stede i egne kommentarfelt for å imøtegå ekstreme ytringer.

7.3 Vurderinger og tiltak

7.3.1 Det digitale medborgerskapet

Gjennom kapitlet har vi sett at sosiale medier har potensial til å fungere som en naturlig del av medborgerskapet. Dette gjelder for tiden særlig for ungdom, som i større grad enn voksne er fortrolig med teknologi og funksjonalitet. En forutsetning for at ungdom skal kunne benytte seg av de mange mulighetene sosiale medier gir til å delta og til å påvirke samfunnet de er en del av, er at de har bred kunnskap om hvordan de fungerer. I dag fokuserer opplæringen i digital kompetanse i skolen først og fremst på teknologisk og sosial kompetanse, i tillegg til kildekritikk. Dette er viktige ting, men fokuset bør utvides. Digital kompetanse må også omfatte digital medborgerkompetanse, dvs. kunnskap om hva sosiale medier betyr i et demokratiperspektiv. Dette er et viktig tiltak for å forebygge sosialt baserte digitale skiller i ungdomsbefolkningen.

Digital medborgerkompetanse omfatter bevissthet om at man er en samfunnsaktør også på Internett. Derfor må debattkultur, dvs. prinsippet om å vise respekt for meddebattanter selv om man er uenig med dem, inngå som del av undervisningen. Dette er særlig viktig i anonyme nettforum. Retten til anonymitet er nedfelt i Grunnloven og kan være positivt for ytringsfriheten. Samtidig kan anonymiteten føre til at ytringsfriheten misbrukes fordi avsenderen ikke fullt og helt trenger å stå til ansvar for egne utsagn. Dette kan igjen føre til at noen ungdommer blir ekskludert fra denne arenaen på grunn av mobbing og hets. Dette underbygger viktigheten av digital medborgerkompetanse. Det er utvalgets synspunkt at digital medborgerkompetanse bør inkluderes som kompetansemål i det nye demokratifaget i grunnskolen, jf. kapittel 3 om skolens demokratioppdrag.

Mye tyder på at ungdoms kompetanse på, og aktive bruk av sosiale medier kan bidra til en maktforskyvning i samfunnet. Ungdom kan på denne måten få et maktfortrinn sammenlignet med eldre generasjoner som i mindre grad innehar denne kompetansen. I tillegg har de nye mediene senket terskelen for å delta, og de bidrar til å viske ut geografiske skillelinjer. Samtidig endres også posisjonen til tradisjonelle organisasjoner og rollen til andre aktører; både PR-firmaer, kommersielle tiltak, nettverk og enkeltpersoner får økt betydning. Det er vanskelig å vite hvilke konsekvenser dette vil ha på sikt for ungdom.

Det forskes mye på unges bruk av sosiale medier, men kunnskapen om digitalt medborgerskap er fortsatt begrenset. Fordi dette er et felt i rask endring, hvor nye fenomener stadig oppstår, blir den forskningsbaserte kunnskapen også fort utdatert. I tiden framover vil det være viktig å framskaffe kunnskap om hvordan sosiale medier påvirker unges samfunnsengasjement og deltakelse, og hva slags makt unge reelt sett får gjennom sosiale medier. Vi vet lite om forskjeller i den politiske bruken av sosiale medier langs sosiale skillelinjer. Slik kunnskap er viktig i et inkluderingsperspektiv, og det bør forskes på om den nye teknologien bidrar til å utviske skillene man ser i andre deltakelseskanaler.

Boks 7.1 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget vil at unge skal få mer kunnskap om maktpotensialet i sosiale medier. Utvalget foreslår at digital medborgerkompetanse integreres det nye demokratifaget i grunnskolen.

  • Utvalget mener det er behov for kunnskap om digitalt medborgerskap blant unge. Utvalget foreslår at det gis støtte til forskning om hvordan sosiale medier påvirker unges samfunnsengasjement og deltakelse samt hva slags makt unge reelt sett får gjennom sosiale medier.

Fotnoter

1.

Enjolras og Segaard (2011) baserer sine analyser på en webbasert spørreundersøkelse blant et utvalg på 5000 respondenter som bruker sosiale medier minst to ganger i uken, dvs. sosiale mediebrukere. Ungdom er oversamplet i utvalget og utgjør i alt 1000 respondenter. I rapporten sammenlignes resultater fra denne undersøkelsen med resultater fra en landsrepresentativ undersøkelse gjennomført av TNS Gallup blant Internettbrukere generelt, betegnet som Internettbefolkningen (n=1000).

2.

http://www.nrk.no/video/facebookvalg/668B9418579CBED2/ (lesedato: 1. november 2011).

3.

TNS Gallups InterBussundersøkelse er en kvartalsvis spørreundersøkelse i et representativt utvalg av Norges nettbefolkning i alderen 15år+.

4.

http://nrkbeta.no/2011/10/03/blogger-og-debatt-er-mest-av-alt-et-tenaringsfenomen/ (lesedato: 9. november 2011).

5.

Data kommer fra en spørreundersøkelse blant elever i videregående skole i Vest-Agder (Rye og Rye 2011). Se også Castells (2009).

6.

Ødegård (2011b: 19).

7.

Enjolras og Segaard (2011); Wollebæk m.fl. (2011).

8.

Et søk i Retriever «Atekst» (15. mai 2011) viser at «Facebook gruppe(r)» blitt omtalt 12 616 ganger i media, hvorav 2642 ganger i papir, 8668 i web og 1206 i blogg.

9.

Fra Wikipedia-artikkel om Marie Amelie-saken.

10.

Ruud, Haug og Lafferty (2011).

11.

NOU 2003: 19 Makt og demokrati.

12.

Lidén og Ødegård (2002); Berglund og Aardal (2007); Berglund, Kleven og Ringdal (2008) i Ødegård (2011b).

13.

Occupy Wall Street er en løst organisert Internettbasert bevegelse med utgangspunkt i demonstrasjoner i New York 17. september 2011, som har spredd seg til andre steder i USA og en rekke byer rundt om i verden.

14.

Ødegård (2011b).

15.

Morozov (2009): http://neteffect.foreignpolicy.com/posts/2009/05/19/the_brave_new_world_of_slacktivism (lesedato: 30. oktober 2011).

16.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7548958 (lesedato: 5. september 2011).

17.

http://www.thedailybeast.com/newsweek/2011/03/20/some-justice-for-martine.html (lesedato 5. september 2011).

18.

http://www.miller-mccune.com/politics/the-cascading-effects-of-the-arab-spring-28575/ (lesedato: 5. september 2011).

19.

Cusumano (2011).

20.

http://mashable.com/2007/05/30/youtube-bans/. En mer komplett oversikt over ulike nivå av Internettsensur finnes på Gobal Internet Filtering map: http://man.opennet/filtering-pol.html (lesedato: 8. november 2011).

21.

http://www.guardian.co.uk/uk/2011/aug/12/louise-mensch-social-network-blackouts (lesedato: 8. november 2011).

22.

Wollebæk m.fl. (2011: 48).

23.

Christensen (2011); Hindman (2009).

24.

boyd (2008).

25.

For eksempel Enjolras og Segaard (2011).

26.

Brandtzæg og Heim (2011).

27.

http://www.dagsavisen.no/kultur/article362770.ece (lesedato: 1. november 2011).

28.

Enli og Skogerbø (2008).

29.

Skogerbø og Winsvold (2008).

30.

Brandtzæg (2009; 2011).

31.

For eksempel hadde Jens Stoltenberg mer enn 279 000 følgere på Facebook per 9. september 2011.

32.

Wollebæk m.fl. (2011).

33.

http://iskwew.com/blogg/2007/04/20/anonymitet-og-nettdebatt/ (lesedato: 25. oktober 2011).

Til dokumentets forside