NOU 2011: 3

Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet

Til innholdsfortegnelse

4 Arbeidsmarkeder over hele landet

Utforming av tiltak som bidrar til vekst i kompetansearbeidsplasser i hele landet, krever forståelse av prosessene som driver etableringen av, og rekrutteringen til, denne typen arbeidsplasser. I dette kapitlet søker vi å legge grunnlag for en slik forståelse gjennom å analysere de regionale arbeidsmarkedene.

Globaliseringskrefter

Næringslivet og arbeidslivet er i rask og storstilt omstilling, både i Norge og internasjonalt. Endringene drives fram av en kombinasjon av flere faktorer; økt internasjonalisering, geografisk oppsplitting av produksjonskjeden («outsourcing»), ny kommunikasjonsteknologi og økt grad av digitalisering. Barrierene for kapitalflyt og arbeidsinnvandring er bygget ned, samtidig har arbeidsstyrken i den integrerte del av verden vokst sterkt de siste årene.

Omstilling til kunnskap

Globaliseringskrefter og økt velstand gir omstillingsbehov. Omstilling anno 2011 innebærer at omleggingen fra industri og tjenesteyting generelt til kunnskapsintensiv tjenesteyting og produksjon fortsetter. Mekanismene bak denne omstillingen er at eksisterende bedrifter omstiller seg og at nye bedrifter kommer til. Dette skjer uavhengig av om vi er i en oppgangs- eller nedgangskonjunktur.

Jobber som kommer og jobber som går

Hvert år utgjør nye jobber omkring 10 – 15 prosent av det totale antall jobber i norsk økonomi, og nesten like mange jobber legges ned hvert år. Nye jobber skapes både ved at det etableres nye bedrifter, og ved at etablerte bedrifter ekspanderer. Mange av de nye jobbene er av en ganske annen karakter enn jobbene som forsvinner, blant annet ved at de nye jobbene har høyere kompetansekrav enn de som ble lagt ned. De høyere kompetansekravene knytter seg til nye produkter, nye produksjonsteknologier og nye produksjonsprosesser. Som konsekvens vokser de kunnskapsintensive næringene relativt sterkt på bekostning av mindre kunnskapsintensive næringer.

Økonomiske tyngdepunkter skifter

Reallokeringen av jobber mellom bedrifter og mellom sektorer bidrar til at tyngdepunktene for økonomisk aktivitet flyttes. Nye og kompetanseintensive jobber etableres andre steder enn der mindre kompetanseintensive arbeidsplasser legges ned. Den regionale forflyttingen av mennesker og jobber internt i et land, er med andre ord et vesentlig aspekt av omstillingen til kunnskapsintensive arbeidsplasser.

Historien forteller oss at forflytning av økonomiske tyngdepunkter er et typisk kjennetegn ved store omstillinger. Eksempler av nyere dato på dette i Norge er den store konsentrasjonen om oljerelatert næringsliv i Stavanger-regionen de siste tiårene, og den store omleggingen i samme periode i Oslo fra å være et sentrum for industri til å konsentrere seg om kunnskapsintensiv tjenesteyting. Den seneste bølgen av global integrasjon har i tillegg til større nasjonal spesialisering, også bidratt til en større sentralisering og polarisering av næringsvirksomhet innad i hvert enkelt land (Midelfart-Knarvik og Overman 2002).

Nærhet til andre

Hvor folk velger å bosette seg, og hvor bedrifter velger å lokalisere seg, avhenger av ulike faktorer og samspillet mellom disse. Tilgang til viktige naturressurser, topografi, transportmuligheter og nærhet til markeder er noen eksempler på slike faktorer. Historie er imidlertid kanskje den viktigste faktoren, ettersom de fleste bedrifter er forankret der de opprinnelig ble etablert. Nye bedrifter blir også lettere etablert der det allerede er annen virksomhet. Dette gir en stabilitet i bosettingsmønsteret, og innebærer at næringsvirksomhet gjerne klumper seg sammen i geografisk avgrensede områder: folk bor i byer, butikker samles i kjøpesentre og virksomheter innenfor samme bransje samles ofte i regioner. Likevel observerer vi at økonomisk aktivitet skjer forholdsvis spredt, på tvers av regioner og land.

Jobbene, menneskene, stedene

I dette kapitlet ser vi nærmere på jobbene, menneskene og stedene som skaper de regionale arbeidsmarkedene. Først gir vi en oversikt over norsk næringsutvikling, med et særskilt fokus på kompetansearbeidsplasser og den regionale utviklingen i disse over de siste to tiårene. Deretter diskuterer vi prosessene som driver utviklingen – jobbskapingsprosessene og de regionale flyttemønstre. Stedene vi bor og jobber på, har ulike forutsetninger for vekst. Avslutningsvis vil vi se på hva det er som kjennetegner velfungerende regionale arbeidsmarkeder.

Samspillet mellom jobbene, menneskene og stedene er vesentlig for å kunne forstå hvordan de regionale arbeidsmarkedene utvikler seg, og hvorfor de skiller seg fra hverandre. Dette avgjør i hvilken grad næringsvirksomhet blir spredt utover i landet eller konsentrert i storbyområder. Vi kan se for oss både løsninger med sterk konsentrasjon av økonomisk aktivitet noen få steder, løsninger med stor spredning av økonomisk aktivitet og mellomløsninger med opphopning på mange steder. Hvilken løsning vi ender opp med, vil både bero på historiske forhold, som komparative fortrinn i regionen, infrastruktur og politiske tiltak.

De ulike løsningene har også implikasjoner for individuell og samlet velferd. En løsning med sterk konsentrasjon av økonomisk aktivitet, vil kunne gi store forskjeller i verdiskaping og velferd mellom regioner. Mennesker i noen deler av landet kan stå uten arbeid, falle ut av arbeidsstyrken eller måtte flytte. Dette kan bety at det ut fra rene effektivitetsbetraktninger eller ønske om størst mulig samlet verdiskaping, kan være behov for offentlig inngripen og en politikk som sørger for størst mulig bruk av landets ressurser og sikrer en regional balansert utvikling.

4.1 Jobbene

4.1.1 Regional næringsutvikling – fra industri til tjenester

Næringsstrukturen er svært forskjellig i ulike deler av landet. Næringer som dominerer på Møre, eksisterer nesten ikke i Østfold. Noen av de mindre tettstedene i Norge har opplevd en god utvikling de siste årene og er blant suksesshistoriene innenfor shipping, offshore og fiskeoppdrett, mens andre steder har en tilnærmet uforandret næringsstruktur og nedgang i antall arbeidsplasser. I noen byer har framveksten av kunnskapsintensive tjenester hatt stor betydning for endringene i arbeidsmarkedet, mens andre byer ikke har tatt del i denne utviklingen i like stor grad. Endringene i næringsstrukturen er med på å forklare hvorfor noen steder opplever en gunstig økonomisk utvikling og tilflytting av personer, mens andre forvitrer.

Norge har i større grad enn de fleste land vi kan sammenlikne oss med, hatt et ressursbasert næringsliv. Dette har bestemt hvor folk har bosatt seg. Historisk sett er det fiske som har dominert næringslivet i kystområdene, særlig i Nord-Norge, og til dels på Vestlandet. Mens betydningen av fiskeflåten for bosetting har blitt redusert i løpet av de siste tiårene, har fiskeoppdrett vært i meget sterk vekst. Nordland, Hordaland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag er de fylkene hvor oppdrettsnæringen er størst.

Industriutviklingen, og da spesielt på Vestlandet, har vært tett knyttet til landets vannkraftressurser. Før kraft kunne overføres innad i Norge og til og fra andre land, var nærhet til kraftstasjon og/eller vannfall en avgjørende lokaliseringsfaktor for den kraftkrevende industrien. Ved å «bygge inn» kraften i metaller, kunstgjødsel og treforedlingsprodukter kunne kraften også indirekte eksporteres til utlandet. Denne industriutviklingen førte til etablering av en rekke ensidige industristeder, der enkeltstående hjørnesteinsbedrifter har vært den dominerende faktor for opprettholdelse av hele lokalsamfunn.

Norge har på bakgrunn av sitt behov for internasjonal handel, sin lange kyststripe og flere gode, isfrie havner, fått en stor skipsfartsnæring som lenge var en av våre aller viktigste næringsveier. Skipsfarten la også grunnlag for skipsverftene langs kysten. Flere av disse verftene har i senere tid omstilt seg til nye oppgaver knyttet til landets viktigste ressursbaserte næring, petroleumsvirksomheten. Ringvirkningene av investeringer, utbygging og senere produksjon og ilandføring, har hatt stor betydning for landets sørvestlige, vestlige, midtre og etter hvert nordlige deler mer enn de sørøstlige områder.

Naturressursene har også hatt en vesentlig innvirkning på utviklingen av tjenestesektoren. Tjenestenæringer har vokst fram som leverandører til de ressursbaserte næringene, og over en tredjedel av den samlede ressursinnsatsen til petroleumsnæringen kommer fra ulike fastlandsbaserte tjenestenæringer. Tjenesteleveranser står for en større og større del av virksomheten til de største norske selskapene innenfor offshore leverandørindustri.

Det har vært en klar vridning i næringsstrukturen fra primær- og sekundærnæringer i retning tjenesteytende virksomhet. De siste tiårene har det vært en klar nedgang i primærnæringene, stagnasjon og nedgang i sysselsettingen i sekundærnæringene, men en sterk vekst innenfor de fleste tjenesteytende næringene. Denne utviklingen har vært tydelig i alle regioner, men likevel med klare regionale forskjeller. Mye har sin årsak i historiske forhold, i naturgitte forutsetninger, kommunikasjoner og utviklingen i senter-periferi-strukturen, men også i politiske virkemidler.

I figurene 4.1 – 4.4 viser vi hvordan sysselsettingen i primærnæringene inklusive bergverk1, industrien og privat og offentlig tjenesteyting har utviklet seg over tid fra 1994 og fram til i dag for ulike deler av landet. Vi ser på utviklingen i sysselsettingen for næringer som andeler av ulike regioners samlede sysselsetting for å få et bilde av betydningen av ulike næringer i ulike regioner over tid. Vi sier altså ingenting om nivået på sysselsettingen fordelt på næringer, men bare den relative betydningen av hovednæringene i ulike regioner.

Figurene 4.1 – 4.4 illustrerer de store forskjellene i næringssammensetningen på tvers av de ulike landsdelene. Flere av disse forskjellene er verdt å kommentere. Av figur 4.1 ser vi at det er et generelt trekk ved utviklingen at sysselsettingen i primærnæringene har gått jevnt nedover i løpet av de siste to tiårene. For hele landet er nå bare drøyt 3 prosent sysselsatt i primærnæringene. Nedgangen har vært sterkest i de landsdelene som i utgangspunktet hadde størst andel av sine sysselsatte i primærnæringene. Hedmark/Oppland, Trøndelag og Nord-Norge er imidlertid fortsatt landsdelene med størst andel av sysselsettingen i primærnæringene. Likevel er sysselsettingsandelene i primærnæringene heller ikke her høyere enn om lag 7 prosent av sysselsettingen, redusert fra om lag 10 prosent på 15 år. Men selv om primærnæringene har hatt nedgang i sysselsettingen gjennom flere år, gir disse grunnlag for sysselsetting i øvrig næringsliv gjennom foredlingsindustrien, samt kjøp og salg av varer og tjenester. Det er dessuten mange som jobber både i primærnæringene og i andre næringer samtidig.

Figur 4.1 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for primærnæringene inklusive bergverk. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting i prosent.

Figur 4.1 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for primærnæringene inklusive bergverk. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting i prosent.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Av figur 4.2 ser vi at andelen av arbeidskraften som er sysselsatt i industrien har falt betydelig i alle landsdelene gjennom 1990- og 2000-tallet, og for hele landet er nå sysselsettingen under 10 prosent av de sysselsatte. Industriens betydning varierer imidlertid sterkt mellom regionene. Industrisysselsettingen var lenge mest omfattende på Sør-Østlandet, men har tapt relativt til Agder/Rogaland og Vestlandet utover på 2000-tallet. Noe av årsaken er at den konkurranseutsatte delen av østlandsindustrien i mindre grad enn vestlandsindustrien fikk kompensert nedgangen i eksport med leveranser til oljenæringen. I dag er det Vestlandet som har den største andelen sysselsatte i industrien, slik det går fram av figuren. Ser vi på antall sysselsatte, er det også Vestlandet som har hovedtyngden av landets samlede industrisysselsetting (Stambøl (2009)).

Figur 4.2 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for industrien. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

Figur 4.2 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for industrien. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Utviklingen i privat og offentlig tjenesteyting er presentert i figurene 4.3 og 4.4. For landet samlet sett utgjør sysselsettingen i privat tjenesteyting nå nesten 45 prosent av samlet sysselsetting. Det er spesielt Oslo/Akershus som skiller seg ut med særlig høy andel sysselsatte i privat tjenesteyting og den utgjør nå nesten 60 prosent av sysselsettingen i regionen. Ellers i landet er andelen sysselsatte i privat tjenesteyting nokså lik. Dette henger sammen med at sysselsettingen i privat tjenesteyting som transport, handel osv. i stor grad er knyttet til antall bosatte. Hovedstadsregionen skiller seg ut med høy andel fordi mange nye kunnskapsintensive næringer er konsentrert her, noe som vi kommer tilbake til.

Figur 4.3 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for privat tjenesteyting. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

Figur 4.3 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for privat tjenesteyting. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

1 Privat tjenesteyting omfatter her hovednæringer som varehandel og reparasjon av motorkjøretøy, hotell- og restaurantvirksomhet, transport- og kommunikasjon, finansiell tjenesteyting og forsikring, forretningsmessig tjenesteyting (inkludert blant annet databehandlingsvirksomhet og forsknings- og utviklingsarbeid) og eiendomsdrift samt andre personlige tjenester.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Figur 4.4 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for offentlig tjenesteyting. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

Figur 4.4 Sysselsetting etter arbeidssted og landsdel i perioden 1994 – 2009 for offentlig tjenesteyting. Målt som årlige andeler av regionenes totale sysselsetting.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Andelen sysselsatte i offentlig tjenesteyting har stort sett vært stabil samlet sett i landet, ca. 35 prosent av samlet sysselsetting, og stabil også i de fleste regioner på 1990-tallet med en liten økning på 2000-tallet. Nord-Norge skiller seg ut ved at offentlig tjenesteyting, og da i første rekke kommunal tjenesteyting, er vel så omfattende som privat tjenesteyting og står for godt over 40 prosent av den samlede sysselsettingen. Andelen av sysselsettingen i offentlig forvaltning ligger også godt over landsgjennomsnittet i Hedmark/Oppland og Trøndelag. Det er imidlertid verdt å merke seg at andelen sysselsatte i offentlig tjenesteyting er lavere i Oslo/Akershus enn i andre landsdeler.

For øvrig viser andelen av sysselsettingen i bygge- og anleggsvirksomhet mindre regionale forskjeller, men er størst i østlandsregionene utenom Oslo og Akershus. Dette har blant annet sammenheng med stor sysselsetting av bygge- og anleggsarbeidere fra hele Østlandet i Oslo og Akershus (se Stambøl (2009)).

Til nå har vi beskrevet utviklingstrekk på tvers av landsdeler. I vår sammenheng er vi imidlertid mer interessert i å avdekke forskjeller og likheter i næringsutviklingen på tvers av regioner med ulik grad av sentralitet. Sentraliteten er definert ut fra størrelse og kommunikasjon, som også er hovedelementer i definisjonen av lokale arbeidsmarkeder som er et viktig tema i vår analyse av regional utvikling. I figurene 4.5 – 4.7 ser vi på sysselsettingsandeler og vekst i disse siden midten av 1990-tallet i henhold til regiontyper kategorisert etter sentralitet. Vi er interessert i å se om mindre sentrale regioner har en annen næringsstruktur og utvikling enn sentrale regioner.

Figur 4.5 Andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 1994. I prosent av total arbeidsstedssysselsetting i 1994.

Figur 4.5 Andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 1994. I prosent av total arbeidsstedssysselsetting i 1994.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Figur 4.6 Andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 2009. I prosent av total arbeidsstedssysselsetting i 2009.

Figur 4.6 Andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 2009. I prosent av total arbeidsstedssysselsetting i 2009.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Figur 4.7 Endring i andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 1994 – 2009. Forskjeller i hovednæringenes andel av total arbeidsstedssysselsetting i 1994 og 2009 målt i prosentpoeng.

Figur 4.7 Endring i andel av sysselsettingen i regiontyper etter sentralitet 1994 – 2009. Forskjeller i hovednæringenes andel av total arbeidsstedssysselsetting i 1994 og 2009 målt i prosentpoeng.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk.

Figurene 4.5 og 4.6 viser klare forskjeller i næringssammensetningen etter sentralitetsgrad. Framveksten av tjenestenæringene har vært tydelig i alle regiontyper. Hovedstadsregionen skiller seg fra de andre, med en sysselsettingsandel i privat tjenesteyting som ligger betydelig over landsgjennomsnittet. Dette mønsteret avtegnet seg klart allerede på midten av 1990-tallet, men har ikke endret seg fram til i dag. Vi ser videre en klar sammenheng mellom sentralitet og sysselsettingsandel i nettopp privat tjenesteyting. Det viser at storbyregionene i henhold til de siste tilgjengelige tallene (2009) har en sysselsettingsandel i denne sektoren på rundt 40 prosent, mens spredtbygde regioner har en sysselsettingsandel på kun 25 prosent. Samtidig ser vi en nesten like klar, men omvendt sammenheng mellom sentralitet og offentlig tjenesteyting. De minst sentrale regionene har en sysselsettingsandel i offentlig tjenesteyting som ligger over landsgjennomsnittet, nærmere bestemt på drøyt 35 prosent. Denne faller når sentraliteten øker, og ligger for hovedstadsregionen rundt 30 prosent.

4.1.2 Nærmere om veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser

Vi er opptatt av kompetansearbeidsplasser. Vekst i kompetansearbeidsplasser er utgangspunktet for mandatet som utvalget legger til grunn. Den viktigste grunnen til å være opptatt av kompetansearbeidsplasser er at dette er essensen i omstillingsprosessene vi er inne i nå. Dette illustreres av at det er her den største veksten i sysselsetting har vært og sannsynligvis vil fortsette å være. Over de siste ti årene har veksten i kompetanseintensive næringer vært på 32 prosent, mot 15 prosent i andre næringer.2

Vi finner kompetansearbeidsplasser i bortimot alle næringer, men i sterkt varierende grad. Vi finner dem i både industri og tjenesteyting og i offentlig og privat sektor. Framveksten av kompetansearbeidsplasser har både kommet i form av nye næringer og som følge av endret kompetanseinnhold i eksisterende næringer. Industribedrifter som tidligere var konsentrert om bearbeiding og produksjon av kapitalutstyr, har i dag ingeniørtjenester og design som sine viktigste produkter.

Andelen med universitets- og høgskoleutdanning (UoH) er i snitt 33 prosent for alle sektorer. UoH-andelen ligger klart under gjennomsnittet i industrien (21 prosent) og innen primærnæringene (10 prosent), mens den ligger på topp i offentlig sektor (51 prosent) og kunnskapsintensiv privat tjenesteyting (59 prosent) (NIBR 2010). Veksten i disse næringene har utviklet seg svært forskjellig. Den største tilveksten i kompetansearbeidsplasser har vi så langt sett i forretningsmessig tjenesteyting og i helse- og sosialtjenester.

Som vi gjorde rede for i avsnitt 4.1.1, har sysselsettingen i privat og offentlig tjenesteyting økt i alle landsdeler og både i sentrale og mindre sentrale regioner. Men ikke desto mindre er det klare regionale forskjeller. I vår sammenheng er det vesentlig å se nærmere på i hvilken grad skiftet fra industri til offentlig og privat tjenesteyting innebærer en omstilling til kompetanseintensive arbeidsplasser i de ulike regionale arbeidsmarkedene.

Den høye veksten i kompetanseintensive næringer det siste tiåret knytter seg i første rekke til vekst i kompetanseintensive arbeidsplasser i privat sektor, hvor 60 prosent av den kompetanseintensive sysselsettingsveksten fant sted mellom 2002 og 2009. Spørsmålet er hvordan denne veksten har fordelt seg på de ulike delene av landet og på regioner. Oversikten i tabell 4.1 viser at privat sektors betydning for tilveksten i kompetanseintensive næringer øker med sentralitet, mens offentlig sektors rolle, og da særlig kommunal sektor, tiltar med fallende sentralitet.

Tabell 4.1 Sektorenes og regiontypenes andeler av den nasjonale tilveksten av arbeidsplasser innen kompetanseintensive næringer.

Andeler (prosent) av den nasjonale veksten

Totalt

Hovedstads-

regionen

Storby-

regioner

Små og

mellomstore

byregioner

Tettst. og

spredtb.

regioner

Privat sektor

60

23

21

14

3

Statlig sektor

31

7

13

9

2

Kommunal sektor

10

0

4

4

2

Fylkeskommunal sektor

-1

0

-1

-1

0

Landet

100

30

37

26

7

Kilde: NIBR (2010).

De store regionale forskjellene i sysselsetting i kompetansearbeidsplasser i privat sektor illustreres også i figur 4.8. Vi ser at privat sektor er viktig for arbeidsmarkedet for kompetansearbeidsplasser i store deler av landet, men at denne typen arbeidsplasser er svært ujevnt fordelt mellom regioner. Det er en sterk tendens til en konsentrasjon av disse arbeidsplassene i sentrale østlandsområder, langs vestlandskysten og omkring Trondheim.

Figur 4.8 Andelen kompetanseintensive arbeidsplasser i privat sektor målt i prosent i forhold til alle kompetanseintensive arbeidsplasser; 2009 i bo- og arbeidsmarkedsregionene.

Figur 4.8 Andelen kompetanseintensive arbeidsplasser i privat sektor målt i prosent i forhold til alle kompetanseintensive arbeidsplasser; 2009 i bo- og arbeidsmarkedsregionene.

Kilde: NIBR/SSB.

Ser vi på veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser i privat og offentlig sektor under ett, finner vi at alle regiontyper har hatt vekst i denne typen arbeidsplasser (se figur 4.9). Storbyregionene, og særlig de største storbyene, har totalt opplevd den største veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser over det siste tiåret. Hovedstadsregionen hadde særlig stor vekst de første årene av perioden, og har også hatt en sterk vekst de siste årene fra 2006.

Figur 4.9 Antallet kompetanseintensive arbeidsplasser 1998 – 2009 fordelt etter regioners sentralitet.

Figur 4.9 Antallet kompetanseintensive arbeidsplasser 1998 – 2009 fordelt etter regioners sentralitet.

Kilde: NIBR (2010).

4.1.3 Hva driver endringene i regional sysselsetting?

Drivkreftene bak endringene i produksjonsmønster og næringsstruktur knytter seg til globalisering, teknologisk utvikling og ikke minst norsk velferdsutvikling med et skift i forbrukernes etterspørsel i retning av mer tjenester.

Norsk næringsutvikling er direkte påvirket av endringene i den globale økonomiske strukturen. Relativt sett høye lønnskostnader i Norge har ført til at mye arbeidsintensiv konkurranseutsatt produksjon er flyttet til lavkostland. Mye av den øvrige konkurranseutsatte virksomheten kompenserer høye lønnskostnader ved å øke produktiviteten gjennom teknologiske nyvinninger og mer kapital- og kunnskapsintensiv produksjon. Med andre ord blir kunnskap også viktigere innen tradisjonell industri, samtidig som industrinæringene totalt sett blir redusert på bekostning av tjenesteytende næringer. Hva som produseres i Norge, og hvordan det produseres, er endret. Lokaliseringsbeslutningene har skiftet fra å være av nasjonal til å bli av internasjonal karakter. Litt spissformulert kan vi si at valget står mellom Kongsberg eller Singapore, snarere enn mellom Kongsberg eller Oslo.

Summen av økonomisk-politiske og teknologiske drivkrefter betyr større omstillinger for nærings- og arbeidslivet i Norge. Hvert år skapes det ca. 10 – 15 prosent nye jobber og nesten like mange jobber forsvinner. Jobber forsvinner både ved at bedrifter legges ned og ved at eksisterende bedrifter nedbemanner. Nye jobber oppstår ved etablering av nye bedrifter og ved at eksisterende bedrifter oppbemanner. I gode tider vil færre jobber forsvinne, mens det er en konstant strøm av nye jobber som blir skapt. De nye jobbene er ofte av en annen karakter enn jobbene som forsvinner ved at de er mer kunnskapsorienterte. Denne reallokeringen av jobber som skjer mellom næringer, mellom bedrifter og mellom arbeidsmarkeder internt i et land, er forbausende lik for ulike land (Salvanes 1997). For øvrig er det ikke bare jobbene som flytter. Arbeidstakerne flytter mellom eksisterende jobber i og mellom bedrifter og næringer. Denne flytteprosessen har omtrent samme omfang som reallokeringen av jobber. Kort oppsummert kan vi si at omstillingen i Norge som helhet er stor og på høyde med det en finner i andre land (se også Stambøl 1999 og Edvardsson m fl. 2002).

Varierer dynamikken og omstillingen mellom de ulike regionene i Norge? Ser vi de samme mønstrene knyttet til nedleggelser og opprettelser av jobber, eller er det store regionale forskjeller? Vi vet at den regionale utviklingen i kompetanseintensive arbeidsplasser er kjennetegnet ved store forskjeller. I hvilken grad knytter dette seg til for eksempel nedleggelser og nyetableringer? Særlig er vi interessert i sammenhengen mellom graden av sentralitet, størrelsen på regionen og omstillingsgraden. Spørsmålet vi reiser, er om omstilling til kunnskapsintensive arbeidsplasser krever en viss størrelse på arbeidsmarkedet?

Jobber skapes og jobber forsvinner

Vi ser først på utviklingen i nyetablerte jobber og jobber som forsvinner (jobbavgang) for hver enkelt bo- og arbeidsmarkedsregion. Tilgangen på jobber knytter seg til nyetablering av bedrifter og til ekspansjon hos allerede eksisterende bedrifter. På samme måte, kan vi skille mellom jobbavganger på grunn av nedlegging av bedrifter og jobbavgang som følge av at eksisterende bedrifter reduserer bemanningen. I figur 4.10 presenterer vi jobbavgang og jobbtilgang for alle bo- og arbeidsmarkedsregionene etter sentralitet. Vi har lagt inn en 45-graders linje for å markere om det er balanse i jobbavgang og jobbtilgang i en region. Plassering på linjen reflekter balanse i arbeidsmarkedet, definert som lik tilgang og avgang av jobber. Regioner som befinner seg over diagonalen, har høyere jobbtilgang enn jobbavgang, mens regioner under diagonalen har det motsatte. I tillegg gjenspeiler avstanden fra nullpunktet hvor omfattende omstillingene har vært, ved at regionene som ligger nærmest null, har lavest bruttoendringer i antall jobber. Regionene som ligger lengst unna null, har størst bruttoendringer, i form av tilgang på nye jobber så vel som avgang av gamle jobber.

Figur 4.10 Jobbtilgang og jobbavgang i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.1

Figur 4.10 Jobbtilgang og jobbavgang i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.1

1 Resultatene i figurene 4.10 – 4.18 er basert på årlige gjennomsnitt av jobbmobiliteten i periodene 1997–1998 med høykonjunktur, 2002–2003 med lavkonjunktur og 2004–2005 med en mer nøytral konjunktur. All mobilitet er målt i prosent av sysselsettingen det første året i hver av periodene. Tallene er basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, bedrifts- og foretaksregisteret og befolkningsregisteret.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote.

Figur 4.11 Jobbtilgang og jobbavgang i sysselsettingen med høyere utdanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.11 Jobbtilgang og jobbavgang i sysselsettingen med høyere utdanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Vi ser av figur 4.10 at de tre mest sentrale regiontypene og størstedelen av de mellomstore byregionene er plassert rett over 45-graderslinja. Dette betyr at det i gjennomsnitt for de årene vi ser på, er en tendens til at disse regiontypene har en netto jobbtilvekst. For de tre minst sentrale regiontypene, finner vi en relativt lik fordeling av de enkelte regionene over og under 45-gradersstreken. Blant disse bo- og arbeidsmarkedsregionene er forskjellene betydelig større enn hva vi finner mellom mer sentrale regioner. Noen har markant netto økning i jobbskaping, mens andre har en markant netto avgang. Samlet sett indikerer dette at noen av de minst sentrale områdene er svært omstillingsdyktige, men mange er det ikke. Kartet i figur 4.12 gir en geografisk framstilling av jobbdynamikken illustrert i figur 4.10, og viser at det store flertallet av regioner opplever en balansert omstilling, mens Vestlandet og det sentrale Østlandsområdet/Oslofjordområdet har opplevd klar netto tilvekst av jobber. Markert reduksjon i sysselsettingen i tettsteds- og spredtbygde regioner finner vi blant annet i i Fedje, Båtsfjord, Austevoll, Vik og Smøla, mens Kautokeino, Hitra og Sirdal har opplevd god vekst.

Figur 4.12 Balansen mellom jobbtilgang og jobbavgang. Bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.12 Balansen mellom jobbtilgang og jobbavgang. Bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Boks 4.1 Vekst og nedgang – noen eksempler på regional utvikling

Brønnøy

Brønnøy kommunes næringsvirksomhet er variert og består blant annet av fiskeoppdrett, marmorutvinning, transport og shipping. I tillegg fungerer kommunesenteret Brønnøysund som et regionalt utdannings-, kommunikasjons- og administrasjonssenter. Brønnøysundregistrene og kredittinformasjonsselskapet Experian er blant bedriftene som står for kompetansearbeidsplassene i regionen, og etterspørselen etter utdannet arbeidskraft har økt etter at den offentlige internettportalen Altinn ble opprettet i tilknytning til registrene i 2002. Blant virksomhetene som har sørget for økt etterspørsel etter arbeidskraft i regionen de senere årene, er Fjord Seafood og Torghatten. Fjord Seafood, som ble startet opp i Brønnøysund i 1996, er nå en del av en av verdens største fiskeoppdrettsvirksomheter, Marine Harvest. Torghatten er et av landets største konsern innenfor transport og shipping, og har opplevd vekst de siste årene.

Høyanger

Høyanger kommune kan også sies å ha hatt en ensidig næringsstruktur med hovedvekten på aluminium. Hjørnesteinsbedriftene Hydro Aluminium og Fundo Wheels har vært de største arbeidsgiverne. I 2001 hadde bilfelgprodusenten Fundo Wheels store problemer med å opprettholde virksomheten, og Høyanger kommune kjøpte 70 prosent av aksjene i selskapet for å sikre videre drift. Bedriften gikk allikevel konkurs i februar 2009 på grunn av redusert etterspørsel som følge av finanskrisen, og om lag 350 arbeidsplasser forsvant. I 2005 stengte Norsk Hydro Søderberg-anlegget i Høyanger, fordi denne typen anlegg har høyere utslipp og lavere produktivitet enn nyere teknologi. Nedleggelsen medførte at om lag 250 arbeidsplasser gikk tapt, medregnet ringvirkningene i regionen. Høyanger har i en periode vært over landsgjennomsnittet både hva gjelder registrerte arbeidsledige og uføretrygdede, men har det siste året hatt en mer positiv utvikling blant annet på grunn av nyetableringer.

Bindal

Nabokommunen Bindal har derimot mistet 13 prosent av arbeidsplassene mellom 2001 og 2007. Bindal er et eksempel på en kommune der en stor del av arbeidsplassene finnes i et fåtall hjørnesteinsbedrifter. Dersom slike bedrifter opplever sviktende etterspørsel eller økte råvarepriser, slik mange har gjort i kjølvannet av finanskrisen, kan dette få store konsekvenser for lokalsamfunnet. Mange av arbeidsplassene som har blitt borte i Bindal, er i jord- og skogbruk, samt i hjørnesteinsbedriften Bindalsbruket Holding. Datterselskapet Trenor Dører har mellom 2008 og 2010 redusert antall ansatte med mer enn en tredjedel, grunnet lavere aktivitet i byggebransjen og dermed hardere konkurranse blant leverandørene. Arbeidsledigheten i Bindal ligger allikevel under landsgjennomsnittet, mens andelen uføretrygdede er langt høyere enn ellers i landet. Dette mønsteret deler Bindal med andre kommuner med tilsvarende næringsstruktur, og dette underbygges av forskning som viser at det å bli arbeidsledig øker sjansen for å bli uføretrygdet (se for eksempel Huttunen et al. (2007) og Rege et al. (2009)). Det kan også henge sammen med at det har vært en befolkningsnedgang blant den yngre delen av befolkningen og en økning av eldre over 56 år. En ensartet industri kan bidra til å gjøre regionen mindre attraktiv for yngre arbeidstakere.

Bømlo

Næringslivet i Bømlo kommune er derimot preget av et mangfold av små og mellomstore virksomheter. Som i flere andre områder langs kysten av Hordaland og Rogaland, er næringslivet konsentrert rundt fiske, skipsfart og rederivirksomhet. Produksjon av varer og tjenester rettet mot offshoreindustrien står for en stor andel av sysselsettingen, i tillegg til fiskeoppdrett og fiskeforedling. Høyteknologiske bedrifter som Eidesvik, LOS Elektro og Wärtsilä bidrar til å gi kommunen mange kompetansearbeidsplasser. Den allsidige og sammensatte industristrukturen kan tenkes å gjøre Bømlo mer motstandsdyktig mot konjunktursvingninger og endringer i råvareprisene enn kommuner med få og store hjørnesteinsbedrifter.

Figur 4.13 Jobbtilgang og jobbavgang i sysselsettingen totalt i 4 bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.13 Jobbtilgang og jobbavgang i sysselsettingen totalt i 4 bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Gitt vårt fokus på kompetansearbeidsplasser så ønsker vi særskilt innsikt i arbeidsmarkedene for høyere utdannede. Figur 4.11 bygger på samme mal som figur 4.10, men begrenser seg til sysselsatte med høyere utdanning. Mønsteret som avtegner seg her, er noe annerledes. For det første ligger majoriteten av alle bo- og arbeidsmarkedsregionene over diagonalen, noe som indikerer at de opplever en nettoøkning i kompetanseintensive arbeidsplasser. Men de få som ligger under, er alle blant de minst sentrale regionene. For det andre observerer vi større forskjeller i netto jobbtilgang blant både sentrale så vel som mindre sentrale regioner. Bildet er med andre ord mindre homogent. Til slutt er det verdt å merke seg at omstillingstakten for de aller fleste regioner er høy, ikke bare for arbeidslivet generelt, men også for kompetanseintensive arbeidsplasser.

Kartet i figur 4.14 gir på samme måte som over, en geografisk framstilling av jobbdynamikken i de regionale arbeidsmarkedene blant høyere utdannede, illustrert i figur 4.11, og viser at de aller fleste regioner har en nettotilgang av arbeidsplasser med høyere utdanning. Noen få regioner skiller seg ut med netto avgang av denne typen arbeidsplasser. Det er de regionene med mørkest farge i kartet.

Figur 4.14 Nyetableringer og nedleggelser i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.14 Nyetableringer og nedleggelser i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Figur 4.15 Balansen mellom jobbtilgang og jobbavgang. Bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen av høyere utdannede i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen av høyere utdannede.

Figur 4.15 Balansen mellom jobbtilgang og jobbavgang. Bo- og arbeidsmarkedsregioner. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen av høyere utdannede i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen av høyere utdannede.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Nyetableringer og nedleggelser

Det neste vi vil fokusere på, er den delen av omstillingene i de regionale arbeidsmarkedene som knytter seg til nyetableringer og nedleggelser av bedrifter. Vi ønsker svar på flere spørsmål: Er nyetableringer og nedleggelser motorene bak omstillingsprosessene, og således gode indikatorer på dynamikken i de regionale arbeidsmarkedene? Er betydningen av nyetableringer og nedleggelser for omstilling avhengig av regiontype?

I det siste tiåret har tre ganger så mange arbeidstakere opplevd nedbemanninger sammenlignet med antallet arbeidstakere som har vært berørt av nedleggelser. Likeledes er det klart flere som får jobb på grunn av bedriftsekspansjon, enn det er folk som får jobb på grunn av nyetableringer (Salvanes og Førre 2003). Med andre ord er det store omstillinger i allerede eksisterende bedrifter. Men ikke desto mindre er bedrifter som legges ned og bedrifter som startes opp, viktige drivkrefter for omstilling. På landsbasis finner vi videre at jobbtilgangen som følge av nyetableringer klart overstiger jobbavgangen ved nedleggelser. Figur 4.15 illustrerer at dette også gjelder de aller fleste bo- og arbeidsmarkedsregionene. Det finnes unntak hvor det er netto jobbavgang. Disse er alle i tettsteder eller spredtbygde regioner. Bildet av dynamikken i de regionale arbeidsmarkedene er overraskende likt når vi utelukkende ser på jobber for de med høyere utdanning (se figur 4.16). Spredningen er noe større, men det er ingen store forskjeller verken for sentrale eller mindre sentrale regioner.

Figur 4.16 Nyetableringer og nedleggelser i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.16 Nyetableringer og nedleggelser i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Figur 4.17 Bedriftsintern vekst og nedbemanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.17 Bedriftsintern vekst og nedbemanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Bedriftsintern vekst og nedbemanning

Som nevnt har bedriftsintern vekst eller vekst i eksisterende bedrifter størst innvirkning på de regionale arbeidsmarkedene. Mens langt de fleste bo- og arbeidsmarkedsregionene opplevde sysselsettingsvekst som følge av at bedrifter falt fra og kom til, opplevde majoriteten sysselsettingsnedgang som følge av bedriftsinterne endringer i bemanningen (se figur 4.17). På landsbasis ser vi også at summen av nedbemanninger overstiger summen av bedriftsintern vekst. Blant de få regionene som faktisk opplever netto bedriftsintern vekst, finner vi flere mindre sentrale bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Men hvis vi ser utelukkende på jobber for de med høyere utdanning, er bildet annerledes, se figur 4.18. Mange flere regioner har hatt balanse mellom bedriftsintern vekst og nedbemanning. Faktisk har flertallet av regionene opplevd netto sysselsettingsvekst for høyere utdannede på grunn av bedriftsinterne endringer. Igjen ser vi at det er stor spredning i netto sysselsettingsvekst særlig blant de minst sentrale regionene. Sammenlignet med figur 4.17, som beskriver totalbildet, ser vi at de fleste store og mellomstore byene har større bedriftsintern vekst enn nedbemanning i jobber for personer med høyere utdanning. I sum forteller dette oss at omstillingsprosessene internt i bedriftene fører til at mange jobber som før ble utført av sysselsatte med lavere utdanning, forsvinner, og at disse delvis blir erstattet av jobber som krever høyere utdanning.

Figur 4.18 Bedriftsintern vekst og nedbemanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Figur 4.18 Bedriftsintern vekst og nedbemanning i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for sysselsettingen med høy utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Prosent av sysselsettingen.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå, se fotnote ved figur 4.10.

Figur 4.19 Nettoflytting 1.1.2000–1.1.2010 i pst. av middelfolkemengden. Bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Figur 4.19 Nettoflytting 1.1.2000–1.1.2010 i pst. av middelfolkemengden. Bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Kilde: SSB og Panda, se Regionale utviklingstrekk 2010, Kommunal- og regionaldepartementet.

Oppsummering

Vi finner ikke klare forskjeller mellom sentrale og mindre sentrale regioner for dynamikken i arbeidsmarkedet generelt eller i arbeidsmarkedet for høyere utdannede – med andre ord for kompetanseintensive arbeidsplasser. Men spredningen i omstillingsevne er atskillig større blant de mindre sentrale, enn blant de mer sentrale regionene.

Nye jobber skapes primært blant allerede eksisterende bedrifter og et mindretall skapes av nyetableringer. Dette gjelder for kompetansearbeidsplasser så vel som alle andre arbeidsplasser, og uavhengig av regioner og sentralitetsgrad. Samtidig er det grunn til å tro at nyetableringer på sikt kan gi vesentlig bidrag til dynamikken i omstillingen av regionale arbeidsmarkeder.

De regionene som opplever sysselsettingsnedgang totalt sett, er i det vesentlige mindre sentrale bo- og arbeidsmarkedsregioner. Den netto sysselsettingsnedgangen de opplever, drives i første rekke av at bedriftsnedbemanning overstiger bedriftsintern oppgang.

De fleste bo- og arbeidsmarkedsregionene i Norge opplever en nettoøkning i antall kompetanseintensive arbeidsplasser. De få som har nedgang, er alle blant de minst sentrale regionene. Den viktigste bidragsyteren til sysselsettingsvekst for høyere utdannede er bedriftsinterne endringer, og disse har større betydning for sysselsettingsveksten enn nyetableringer. Samtidig er sysselsettingsbidraget av nyetableringer klart større enn sysselsettingstapet som følge av nedlegginger også for personer med høyere utdanning.

Det mer positive bildet for arbeidsmarkedene for høyere utdannede kan sannsynligvis forklares av at i mange regioner har tradisjonelle industribedrifter nedbemannet på arbeidsintensive områder, mens det har vært et større tilfang av arbeidsplasser for personer med høyere utdanning. Omstillingsprosessen fra lavere til høyere utdannet arbeidskraft skjer med andre ord først og fremst internt i bedriftene. Dette funnet kan ha betydning for hvordan man møter omstillingsutfordringene både fra bedriftenes og fra myndighetenes side.

Boks 4.2 Bedriftsintern og næringsintern omstilling

Et av de viktigste funnene fra studier av omstillingsprosesser er at omkring 90 prosent av produktivitetsveksten og omstillingen i vid forstand skjer mellom bedrifter innenfor samme næringsklassifisering. Med andre ord er det primært forskjeller mellom bedrifter innenfor en næring som skaper omstilling og gevinster av omstilling, og ikke mellom sektorer. Hvis man ønsker å lete etter årsaker eller drivkrefter bak omstilling, er det i forskjeller mellom bedrifter.

Noen bedrifter investerer i nytt kapitalutstyr og opplever produktivitetsvekst, mens nabobedriften i samme næringen ikke gjør det. Noen hyrer inn høykvalifisert arbeidskraft og noen gjør det ikke, enkelte har et godt system for kunnskapsdiffusjon i bedriften og nettverk og innsikt i outsourcing, og andre har det ikke. Det er i dynamikken mellom disse ulike bedriftene at omstilling og produktivitetsvekst finner sted. Omstilling skjer både ved at arbeidskraft, kapitalutstyr og ledelse flyttes mellom bedrifter som allerede eksisterer, og ved nedlegging og nyetablering. En god del av denne reallokeringen skjer ved at bedrifter installerer nye maskiner og produksjonslinjer, man lærer opp arbeidskraft på nytt eller man ansetter ny arbeidskraft. Videre reflekterer nedbemanning ikke nødvendigvis et redusert aktivitetsnivå, men like gjerne at bedriften har valgt å skille ut deler av virksomheten sin i egne selskaper eller i større grad velger å kjøpe tjenester fra andre bedrifter framfor å la tjenester og innsatsvarer bli produsert internt.

Kilde: Salvanes (2010): Gevinstar og kostnader ved omstilling. Ein litteraturoversikt med vekt på resultat for Noreg. Notat til kompetansearbeidsplassutvalget.

4.2 Menneskene

Forståelsen av utviklingen av kompetansearbeidsplasser i Norge krever også en forståelse av atferd og flyttemønstre hos menneskene som utgjør arbeidskraften. Begrepet kompetanseintensive arbeidsplasser favner vidt og dekker mange ulike typer aktiviteter. En fellesnevner er at de ofte er mer mobile, og i mindre grad enn andre typer arbeidsplasser avhengige av nærhet til naturressurser eller realkapital. Tilgang på arbeidskraft til slike arbeidsplasser avhenger av lokaliseringen og mobiliteten til mennesker med høy utdanning.

Motivene for flytting og valg av bo- og arbeidssted kan være mange, og knytter seg ofte til ulike livsfaser. I NIBRs bo- og flyttemotivundersøkelse fra 2008 er det familietilknytning som oppgis som den viktigste årsaken til bostedsvalget, mens arbeid er mindre viktig som flytteårsak enn det har vært tidligere. Det skyldes sannsynligvis at man i større grad tar arbeid som gitt. Dette kan imidlertid endre seg i en situasjon med større strukturomstillinger i næringslivet.

Fra «Attraktivitetsbarometeret» (Telemarksforskning 2009) vet vi at mange av de kommunene som ansees å være blant de mest attraktive, er nabokommunene til de store byene, snarere enn de store byene selv. Høye boligpriser er med på å bidra til dette (se blant annet Carlsen, Johansen og Stambøl (2010)). For unge voksne (mellom 18 – 28 år) er Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen blant de mest attraktive. For barnefamilier er områder som Stjørdal, Øvre Romerike og Follo mye mer attraktive. Motivene for å flytte til kommuner i mindre sentrale regioner kan på sin side variere fra familietilknytning, ønske om en roligere hverdag, nærhet til natur, utdanningstilbud og arbeid.

Bedre jobbmuligheter gir mer flytting. I perioder med høykonjunktur flytter folk mest, og når konjunkturene daler, flytter de mindre. Dette indikerer at folk i større grad flytter til en jobb de har fått, enn til et arbeidsmarked for å søke jobb. Siden flyttinger historisk sett gjennomgående har vært sentraliserende, ser vi også at sentraliseringen tiltar i gode tider (se blant annet Mohn mfl., 1994, Stambøl mfl., 1998 og Stambøl, 1991, 1994, 2005a).

4.2.1 Unge utdannede på vei mot sentrum

Flyttinger er en viktig del av et velfungerende arbeidsmarked. Hvis folk er villige til å flytte for å få jobb, bidrar det isolert sett til en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene. Endringer i spredningen av kompetansearbeidsplasser mellom regioner i Norge fordrer ikke bare en endring i lokaliseringsbeslutningene til virksomhetene, men også mobilitet hos arbeidstakerne.

Flyttestrømmene i Norge er store og går i mange retninger. Det var 570 000 innenlandske flyttinger i 2008 (Høydahl og Rustad 2009). Av disse foregikk 370 000 innenfor kommuner og 200 000 over kommunegrenser. Mange av sistnevnte er flyttinger fra bysentra til omland rundt de største byene, og særlig fra Oslo til kommuner som tilhører hovedstadens arbeidsmarkedsregion.

Figur 4.20 Endringer i befolkningen totalt etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2010. I prosent av befolkningen i 1990.

Figur 4.20 Endringer i befolkningen totalt etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2010. I prosent av befolkningen i 1990.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på regional befolkningsstatistikk.

Samling i sørøst

Oslo og Akershus, de to mest folkerike fylkene, har både flest innflyttinger og utflyttinger. I 2008 flyttet det 300 flere ut enn det flyttet inn til Oslo, mens det i Akershus var 2 400 flere som flyttet inn enn ut. Det er ofte formålstjenlig å se de to fylkene i sammenheng. Oslo er «byen» for Akershus, mens Akershus er bosted for mange av dem som arbeider i Oslo. I forhold til folketallet, hadde Akershus størst nettoinnflytting, fulgt av Østfold. Finnmark og Sogn og Fjordane hadde størst nettoutflytting.

Befolkningsnedgang i mindre sentrale strøk

En ren geografisk inndeling gir ikke nødvendigvis noe fullgodt bilde av flyttestrømmer ut og inn av sentrale strøk. Ved å bruke inndelingen i syv regiontyper basert på sentralitet (NIBR 7) ser vi at befolkningsveksten i begge de siste to tiårene har vært klart sterkere i de mer sentrale regionene rundt hovedstaden og andre store byer. I øvrige regiontyper har befolkningsveksten vært lavere enn for landet som helhet, se figur 4.20. De minst sentrale regionene har opplevd en klar nedgang i befolkningen.

Figur 4.21 Flyttetilbøyelighet for personer med og uten høyere utdanning i aleren 20–67 år. 2004 – 2005. Hele landet. Per tusen innbyggere.

Figur 4.21 Flyttetilbøyelighet for personer med og uten høyere utdanning i aleren 20–67 år. 2004 – 2005. Hele landet. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Unge utdannede på flyttefot

For den enkelte henger flyttetilbøyeligheten i stor grad sammen med livsfase. Ungdom flytter mest, både mellom og innenfor kommuner. De flytter ut av foreldrehjemmet til utdanning og jobb. Familier i etableringsfasen flytter også mye, men fra 30-årsalderen og utover avtar flytteaktiviteten betraktelig, og spesielt hos de som har barn som begynner på skolen. Personer med høyere utdanning er også langt mer mobile enn andre, spesielt i ung alder, se figur 4.21 (se f.eks Machin, Pelkonen og Salvanes (2008) og Carlsen, Johansen og Stambøl (2010)).

Figur 4.22 Netto innflytting for personer med høyere utdanning i alderen 20 – 67 år målt etter regiontype 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.22 Netto innflytting for personer med høyere utdanning i alderen 20 – 67 år målt etter regiontype 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Yngre mennesker driver flyttestrømmene som går fra mindre sentrale til sentrale strøk, se figur 4.22 og 4.23. Etter 30-årsalderen faller nettoflyttingen mellom regionene markert. Dette tyder på at hvor man får sin første jobb og etablerer seg, er av helt sentral betydning for hvor man blir boende. Utflyttingen fra mindre sentrale regioner og innflyttingen til sentrale regioner er atskillig større for høyere utdannede enn for personer uten høyere utdanning. For personer uten høyere utdanning ser netto utflytting ut til å avta systematisk i takt med sentralitet, mens for høyere utdannede ser vi ikke et slikt mønster. Hovedinntrykket som avtegner seg her, er sterk netto innflytting til hovedstadsregionen og de mest sentrale storbyregionene, og netto utflytting fra alle andre regioner.

Figur 4.23 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år uten høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.23 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år uten høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.24 Brutto innflytting og utflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.24 Brutto innflytting og utflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning målt etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Utflytting versus innflytting

Mens vi ser at netto innflytting øker systematisk med sentralitet, er mønsteret for bruttostrømmene, det vil si innflyttere og utflyttere, atskillig mer nyansert. Figur 4.24 viser at innflyttingsstrømmene ikke varierer særskilt sterkt fra region til region og i henhold til sentralitet. Overraskende nok så har faktisk de mindre sentrale bo- og arbeidsmarkedsregionene en innflyttingsrate som ligger over landsgjennomsnittet. Men der hvor sentrale regioner skiller seg fra de mindre sentrale regionene, er på utflyttingssiden. Utflyttingsraten er klart under landsgjennomsnittet for hovedstadsregionen og de største storbyregionene, men klart over for alle andre regioner, og stiger kraftig jo mindre sentral en region er.

Figur 4.25 Endringer i befolkningen med høyere utdanning etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2009. I prosent av befolkningen med høyere utdanning, 1 – 4 år høyere utdanning og mer enn 4 år høyere utdanning i 1990.

Figur 4.25 Endringer i befolkningen med høyere utdanning etter regiontyper etter sentralitet 1990 – 2009. I prosent av befolkningen med høyere utdanning, 1 – 4 år høyere utdanning og mer enn 4 år høyere utdanning i 1990.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.26 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.26 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret.

Men flere med høyere utdanning i hele landet

Til tross for sterke sentraliseringstendenser, ser vi at befolkningen med høyere utdanning har vokst i alle regioner, både i sentrale og i de mindre sentrale (se figur 4.25). Dette kan først og fremst tilskrives den sterke økningen i det generelle utdanningsnivået i befolkningen. Mellomstore byer, småbyregioner, tettstedsregioner og spredtbygde regioner har alle hatt en lavere vekst i den utdannede befolkningen enn hva som er landsgjennomsnittet. De regionale forskjellene er spesielt store når vi ser på befolkningen med lang høyere utdanning, det vil si mer enn fire år. I sum betyr dette at andelen av de med høyere utdanning i Norge som bor i mindre sentrale regioner, har gått ned de to siste tiårene.

Figur 4.27 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første ...

Figur 4.27 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer totalt i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første året i hver periode.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk og befolkningsregisteret.

4.2.2 Arbeid gir folk – folk gir arbeid

Vi er opptatt av hvor folk flytter og hva som karakteriserer områdene de flytter til. Herunder er vi interessert i betydningen av veksten i regionale arbeidsmarkeder. Figur 4.26 illustrerer at regioner i vekst tiltrekker seg folk, mens regioner med skrumpende arbeidsmarkeder har netto fraflytting. Videre ser vi at større arbeidsmarkeder har hatt den beste utviklingen både for netto innflytting og sysselsettingsvekst.

De største arbeidsmarkedene skiller seg fra alle de andre bo- og arbeidsmarkedsregionene ved at de har positiv netto innflytting. Det er stor spredning mellom regionene, særlig blant tettstedsregioner og spredtbygde regioner. De fleste har netto utflytting til tross for netto vekst i sysselsettingen. Dette kan blant annet skyldes en økning i personer i yrkesaktiv alder. Andre opplever både sysselsettingsnedgang og netto utflytting.

Bildet endrer seg når vi ser utelukkende på personer med høyere utdanning, se figur 4.27. Det er færre regioner, også sentrale, som har opplevd nettoinnflytting av personer med høyere utdanning. Imidlertid er sammenhengen mellom sysselsettingsvekst og netto innflytting noe sterkere for denne delen av befolkningen: Jo sterkere sysselsettingsvekst, jo større netto innflytting (mindre netto utflytting). Det er fortsatt de mest sentrale regionene med de største arbeidsmarkedene som opplever høyest sysselsettingsvekst og innflytting, men antallet mindre sentrale regioner med skrumpende arbeidsmarkeder og netto utflytting er færre når vi ser på på befolkningen med høyere utdanning.

Figur 4.28 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer med høyere utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen...

Figur 4.28 Netto innflytting og netto sysselsettingsvekst i bo- og arbeidsmarkedsregioner etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt for personer med høyere utdanning i 1997 – 1998, 2002 – 2003 og 2004 – 2005. I prosent av henholdsvis befolkningen og sysselsettingen i det første året i hver periode.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

4.2.3 Innvandrerne i de regionale arbeidsmarkedene

Ved årsskiftet 2009 – 2010 var det nærmere 460 000 innvandrere og 93 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Disse utgjør 11,4 prosent av befolkningen i Norge. Etter at det ble stopp for arbeidsinnvandring i 1975, har antall flyktninger fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS økt. Med EU-utvidelsen i 2004 har det skjedd en markant økning i innvandringen fra nye EU-land. Det bor innvandrere i alle landets kommuner, men det er klart flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo – både relativt og absolutt. Av Oslos befolkning på 587 000 personer var om lag 160 000 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, noe som tilsvarer 27 prosent (se Statistisk sentralbyrå 2010). Innvandrere med høyere utdanning er, i noe større grad enn norskfødte, bosatt utenfor sentrale strøk. De kan representere en viktig kompetanseressurs for mindre steder som har utfordringer med rekruttering til kompetansearbeidsplasser. De som er født i Norge, er generelt sett mer bofaste enn ikke-norskfødte. Dette gjelder uansett utdanningsnivå, men forskjellen er til en viss grad lavere for de med høyere utdanning (se Stambøl 2010c).

Innvandrere flytter mer enn andre, og disse flyttingene skjer i større grad mot sentrale strøk. Dette skyldes sannsynligvis at flyktninger ved førstegangs bosetting blir plassert i kommuner i hele landet, og typisk i regioner med relativt sett svakere sysselsettingsvekst. Mange av dem som blir bosatt i Nord-Norge og på Nord-Vestlandet, flytter senere til mer sentrale strøk. Utflyttingen av innvandrere og personer med innvandrerforeldre (barn av innvandrere) fra Nordland og Sogn og Fjordane i 2008 tilsvarte hele 10 prosent av alle i denne gruppen bosatt i fylkene ved inngangen av året. Innvandrerbefolkningen som flyttet ut av Nord-Trøndelag, Finnmark, Troms og Oppland, utgjorde rundt 8 prosent av gruppen i fylket (se Statistisk sentralbyrå 2010). Dette gjenspeiles også i nettoflyttstrømmene fra mindre sentrale til sentrale strøk, se figurene 4.28 og 4.29.

Mens innvandrere har et annet bosettingsmønster enn nordmenn i «første runde» etter at de er innvandret til Norge, så endrer dette mønsteret seg merkbart i neste runde, der sysselsatte innvandrere følger nordmenn til regionene med de sterkest voksende arbeidsmarkedene gjennom innenlands flytting (Stambøl, 2006). Dette gjelder både for øvrige nordiske, øvrige vestlige og ikke-vestlige sysselsatte. Figur 4.28 illustrer den relativt sterkere netto flyttingen blant innvandrere sammenliknet med de som er født i Norge, mot sentrale regioner. Ser vi kun på befolkningen med høyere utdanning, er det imidlertid interessant å merke seg at forskjellene mellom innvandreres og norskfødtes flyttemønster er mindre.

Mens mye av den «direkte» innvandringen til sysselsetting går til de mer typiske arbeidsintensive «innvandrernæringene», så endrer dette mønsteret seg klart hos innvandrergruppene med lengre botid, der innvandrerne vrir sin yrkesdeltakelse mer i retning av den næringsfordelingen som er å finne blant øvrige nordmenn (Stambøl, 2006). Innvandrernes sysselsetting og mobilitet blir over tid mer lik øvrige nordmenns, både geografisk og næringsmessig. Det positive bidraget fra innvandring til en balansert regional sysselsettingsutvikling, kan således bli av midlertidig karakter.

Både omfanget og sammensetningen av innvandringen har samtidig endret seg markert de senere årene gjennom en sterk vekst i arbeidsinnvandringen til Norge fra 2006 og fram til i dag, spesielt fra de nye EU-landene. I 2009 hadde 414 av landets 430 kommuner et innvandringsoverskudd. Hvorvidt den sterke veksten i arbeidsinnvandringen også vil innebære endringer i bosettings- og flyttemønsteret for innvandrere mer generelt, er det for tidlig å fastslå.

Figur 4.29 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Figur 4.29 Netto innflytting for personer i alderen 20 – 67 år med høyere utdanning fordelt på de som er født og ikke født i Norge etter regiontyper etter sentralitet. Årlig gjennomsnitt 2000 – 2005. Per tusen innbyggere.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.30 Reisetid til arbeid.

Figur 4.30 Reisetid til arbeid.

Kilde: Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI.

4.2.4 Hvor langt er vi villige til å reise til jobb?

Når vi velger bosted, er avstand til arbeidsplass og skole av stor betydning for mange. Tidsbruk til pendling går utover både tid til fritid og tid til arbeid. For barnefamilier kan kort reiseavstand til jobb være avgjørende for om hverdagen går opp. Hvis man betrakter tid brukt til arbeidsreiser som mindre verdifull enn arbeidstid og fritid, vil kortere reisetid og lavere reisekostnader gi samfunnsøkonomiske gevinster.

Avstandsfølsomheten for pendling styrer hvor langt folk er villige til å bosette seg fra arbeidsstedet, og blir med det definerende for rekkevidden til den enkelte bo- og arbeidsmarkedsregion. Det kan være forskjeller i avstandsfølsomhet etter hvilke transportmuligheter som er tilgjengelig, etter blant annet sosioøkonomisk status, næring og kjønn. Denne kostnaden ved transporten vil veies opp mot gevinsten ved arbeidet, både i form av lønn og andre goder. Vi er gjerne mer villige til å pendle lengre for en bedre betalt og/eller mer spennende jobb.

Figur 4.31 Lufthavner, riksveger og jernbane 2011.

Figur 4.31 Lufthavner, riksveger og jernbane 2011.

Kilde: Utarbeidet av Transportøkonomisk institutt.

I 2009 var hver arbeidsreise i Norge i gjennomsnitt drøyt 21 minutter, se figur 4.30. Arbeidsreiser står for en fjerdedel av alle de daglige hovedreisene vi foretar oss gjennom uken. På hverdager er andelen 30 prosent og konsentrert om timene på morgenen og om ettermiddagen. Disse reisene har stor betydning for hvordan infrastruktur og kollektivtransport må dimensjoneres. Bedre kollektivtransport og mer effektive transportsystemer har gitt store tidsbesparelser for arbeidsreiser. Mellom 1985 og 2009 økte den gjennomsnittlige arbeidsreiselengden med over 25 prosent, mens den gjennomsnittlige reisetiden til arbeid har økt med rundt 10 prosent (Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI).

Tabell 4.2 Reisetid til arbeid. Andel personer med ulik tidsbruk

Under 10 min

10 – 19 min

20 – 39 min

40 – 59 min

En time eller mer

Hovedstadsregionen

11

30

35

15

9

Storbyregioner kategori 1

19

31

35

11

4

Storbyregioner kategori 2

21

36

30

8

6

Mellomstore byregioner

34

33

22

6

4

Småby-regioner

36

30

21

7

6

Tettsteds-regioner

38

36

19

4

4

Spredtbygde regioner

43

32

24

1

1

Kilde: Reisevaneundersøkelsen 2009, TØI.

Hvor lang tid vi bruker på å reise til jobb varierer imidlertid betydelig. Folk i sentrale strøk har i gjennomsnitt lengre reisetid til arbeid enn de som bor på mindre sentrale steder. Vi ser særlig forskjeller på den korteste reisetiden, hele 43 prosent av arbeidstakerne i spredtbygde regioner har under 10 minutter til arbeidsstedet. I hovedstadsregionen er det bare 11 prosent som har så kort arbeidsreise. Dette kan indikere at man i distriktene velger å bo så tett som mulig på arbeidsplassen, og at i likhet med i byene, så er nærhet til andre et vesentlig premiss for bostedsvalg. Villigheten i sentrale strøk til å akseptere lengre reisetid til arbeidsplassen speiler sannsynligvis at bostedsvalget avgjøres av flere faktorer, herunder nærhet til skole og fritidsaktiviteter for voksne og barn. I større arbeidsmarkeder vil jobbene gjerne være å finne på andre steder enn der hvor de fleste gjerne vil bo, til forskjell fra mindre steder hvor ulike typer aktiviteter i større grad klumper seg sammen.

Arbeidstakere med høyere utdanning pendler i gjennomsnitt lengre enn andre arbeidstakere, selv om denne forskjellen er liten på landsbasis. I byene er det større tendenser til at de med høyere utdanning har lengre arbeidsreiser enn de med lavere utdanning. Igjen kan dette bety at betydningen av godt samsvar mellom egen kompetanse og arbeidsplass er viktigere for høyere utdannede enn for andre arbeidstakere, og at først nevnte tillegger avstandsulempen mindre vekt.

Arbeidsmarkeder og pendling

Vi vet fra ulike studier at arbeidsmarkedenes rekkevidde forventes å øke med antallet arbeidsplasser i regionen (Engebretsen og Vågane, 2008). Dette skyldes blant annet at avstandsfølsomheten er gjennomgående mindre i storbyområder enn i områder med mindre tettstedsdannelser. Tilgjengeligheten av mange arbeidsplasser innenfor rimelig pendlingsavstand øker attraktiviteten til et område som bosted. En studie av utviklingen i ulike kommuner på Østlandet (Thorsen, 2010) viser at det er en klar sammenheng mellom reisetid fra kommunen til Oslo, og befolkningsvekst i kommunen. Analysen viser også at forskjellene i reisetid alene forklarer omtrent 60 prosent av variasjonen i befolkningsvekst i disse kommunene. Dette har også gitt en økning i boligprisene i de aktuelle kommunene, noe som igjen er med på å flytte grensen for pendlingsavstand utover, siden de rimeligste tomtene og boligene stadig er lengre fra sentrum.

Innenfor regioner der tilbudet av arbeidsplasser er begrenset og lite variert, kan vi også regne med at folk i mindre grad er villige til å pendle, siden gevinsten ved å ta en jobb lengre unna er liten. Dette gjelder særlig for arbeidstakere som har færre alternative karrieremuligheter og hvor humankapitalen er virksomhetsspesifikk. Arbeidstakere med kompetanse som kan nyttes i mange virksomheter, har større valgmuligheter når det gjelder arbeid. Disse vil gjerne legge stor vekt på arbeidets innhold, og pendling vil kunne framstå som mer attraktivt. Dette vil typisk gjelde for mennesker med høyere utdanning, og bidrar til å forklare at denne gruppen i snitt har lengre arbeidsreiser.

4.3 Stedene

Framveksten av nye kompetansearbeidsplasser er skjevt geografisk fordelt. Veksten i kompetansearbeidsplasser har i første rekke kommet i privat sektor, selv om den også har vært betydelig i offentlig sektor, og i hovedsak er veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser i privat sektor konsentrert til større byer, se tabell 4.4. Som et resultat av den skjeve geografiske veksten, har de mindre sentrale regionene derfor en lavere andel av landets kompetanseintensive arbeidsplasser enn av mindre kompetanseintensive arbeidsplasser, se tabell 4.3.

Årsakene til denne utviklingen kan være mange, men utviklingen er neppe resultat av tilfeldigheter. Det er all grunn til å tro at en viktig årsak er at de sentrale bo- og arbeidsmarkedsregionene har kjennetegn som gjør dem attraktive for kompetansebedrifter og personer med høyere utdanning. Det er videre grunn til å tro at lokaliseringsbetingelsene for kompetansebedrifter er forskjellig fra det som gjelder for annen industri. Utviklingen er et resultat av at individer og virksomheter har tatt beslutninger som de mener er de beste for dem, ut fra de rammebetingelser de har. Dette innebærer at større, sentrale byer har noe som andre steder ikke har, og at disse fortrinnene er en del av årsaken til at stedene utvikler seg forskjellig. Det er viktig å forstå disse fortrinnene hvis vi ønsker å finne tiltak som kan bidra til å gi vekst i kompetansearbeidsplasser også utenfor de mest sentrale områdene, men også for å forstå i hvilken grad det er mulig å endre denne utviklingen med politiske virkemidler.

Tabell 4.3 Arbeidsplasser i kompetanseintensive og mindre kompetanseintensive næringer i ulike sektorer og regiontyper 2009. Antall for landet som helhet og andeler for regiontyper.

Landet

Hovedstads-region

Storbyregion 1

Storbyregion 2

Mellomstore by- regioner

Småby-regioner

Tettsteds-regioner

Spredtbygde regioner

Alle sektorer

2 580 453

28

20

12

18

11

8

2

Kompetanseintensive næringer

968 906

32

20

11

17

10

7

2

Mindre kompetanse- intensive næringer

1 611 547

25

19

12

19

12

9

2

Privat sektor

1 688 324

29

20

12

18

10

8

2

Kompetanseintensive næringer

367 645

44

21

9

14

6

4

1

Mindre kompetanse- intensive næringer

1 320 679

25

20

13

19

12

9

2

Kilde: NIBR 2010.

Tabell 4.4 Arbeidsplasser i kompetanseintensive og mindre kompetanseintensive næringer i ulike sektorer og regiontyper 1999 – 2009. Absolutte endringer for landet som helhet og endringer i prosent for regiontyper

Landet

Hovedstads-region

Storbyregion 1

Storbyregion 2

Mellomstore by-regioner

Småby-regioner

Tettsteds-regioner

Spredtbygde regioner

Alle sektorer

447 178

26

26

13

17

9

6

1

Kompetanseintensive næringer

233 026

28

23

12

17

9

6

2

Mindre kompetanse- intensive næringer

214 152

23

28

14

17

9

5

0

Privat sektor

300 059

33

27

12

16

7

3

0

Kompetanseintensive næringer

126 687

43

24

9

14

6

4

1

Mindre kompetanse- intensive næringer

173 372

25

29

15

18

8

2

-1

Kilde: NIBR 2010.

4.3.1 Infrastruktur

Fysisk infrastruktur

Infrastruktur har stor betydning for utvikling av arbeidsmarkedene. Tilgang på bil har gjort det mulig for flere å ta arbeid lengre unna. Dette sammen med utbygging av tunneler, broer, motorveier og jernbane har bidratt til at flere arbeidsmarkeder har blitt integrert i hverandre.

Infrastruktur bidrar til regionforstørring. Et godt eksempel er Haugesund, hvor tunneler og andre veiforbindelser har gjort det mulig å pendle innenfor området Stord, Bømlo og Haugesund, mens disse stedene i stor grad var adskilte arbeidsmarkeder for ti år siden. Dette har også ført til en stor befolkningsvekst i de samme kommunene. Integrasjon av arbeidsmarkedene har også vært blant argumentene bak byggingen av Hardangerbrua og andre veiforbindelser.

Vi har også eksempler på at nyttevirkningen av integrerte arbeidsmarkeder ikke alene står i forhold til kostnaden ved infrastrukturtiltaket. Folgefonntunnelen mellom Kvinnherad og Odda er et eksempel hvor størrelsen på tettstedene og avstanden til regionale sentra gjør at man ikke uten videre kan regne med betydelig økt interaksjon i arbeidsmarkedet. Potensialet for regional utvikling og integrasjon av arbeidsmarkeder avhenger derfor i stor grad av avstandsforhold og tettstedsstruktur i en region (se Bråthen m fl., 2003).

Forbedringer i infrastruktur kan bidra til å gjøre et område mer attraktivt. Siden arbeidstakere vurderer pendlemulighetene i sammenheng med flyttebeslutninger, kan dette være avgjørende for bosettingsvalg. Utbygging av veinettet er en avgjørende forutsetning for regionforstørring (Engebretsen og Vågane, 2008). Togforbindelser er også vesentlig, og har spilt en klar rolle for regionsforstørring i Østlandsområdet. Kommunene i omlandet rundt Oslo har opplevd vesentlig vekst de siste årene og passasjertallet på regiontogene har økt med over 30 prosent bare siden 2004 (Transportstatistikk 2010, Statistisk sentralbyrå).

Boks 4.3 Eiksundsambandet

Eiksundsambandet er et større tunnel- og broprosjekt som knytter sammen to regioner, Ulsteinvik og Ørsta/Volda. Sambandet åpnet i februar 2008. Prosjektet har gitt fastlandsforbindelse for fire kommuner og knytter de største tettstedene i regionene bedre sammen. Ørsta/Volda og Ulsteinvik er nå bare en halvtime fra hverandre, og mange sparer en til to timer daglig i pendlingstid.

De to regionene har i utgangspunktet komplementære arbeidsmarkeder. Den ytre delen har et næringsliv preget av produksjonsnæringer blant annet innenfor offshore, industri og fiskerisektoren. Både Herøy og Ulsteinvik har store virksomheter i disse næringene. Den indre delen er mer preget av offentlige arbeidsplasser, blant annet i Volda som har sykehus og høgskole som viktige arbeidsgivere. Ytre og indre deler av regionen skiller seg også når det gjelder utdanningsnivå, det er et høyere utdanningsnivå i Ørsta/Volda enn i de ytre delene av regionen. Sammenkoblingen av disse regionene gir mulighet for et større, mer dynamisk og vekstkraftig arbeidsmarked.

Allerede året før sambandet åpnet så man en positiv utvikling i folketallet i regionen. Det har også vært en lavere innenlandske netto utflytting fra regionen enn tidligere og vi har sett en økning i innflyttingen fra utlandet. Selv om regionen har et stort innslag av næringer som er konjunkturfølsomme og som i samme periode har hatt en sterk økning i aktiviteten, kan utbyggingen av sambandet ha vært med på å gi regionen en positiv utvikling. Vi ser blant annet at bedrifter i regionen oppgir at de har et stort behov for arbeidskraft med høyere utdanning, og mer markert enn i resten av Møre og Romsdal.

Trafikkfrekvensen etter at sambandet ble åpnet har blitt mer enn doblet sammenlignet med de siste årene med kun ferjeforbindelse. Dette reflekterer blant annet at arbeids- og fritidsreiser innad i regionen har økt og det har vært en klar vekst i bruttopendlingen mellom ytre og indre deler av regionen. I tillegg har flyplassen i Ørsta blitt lettere tilgjengelig med bil, og er i enda større grad blitt et alternativ til å fly fra Ålesund. Kortere vei til flyplassen i Ørsta har også ført til behov for flere flyavganger etter at sambandet ble åpnet. Antall passasjerer har økt fra om lag 50 000 i 2007 til nesten 90 000 i 2009.

Eiksundsambandet har endret samhandlingsmønstret i området, og flere tegn tyder på at regionen er tettere knyttet sammen og har fått et større grunnlag for vekst og utvikling. Større valgmuligheter med hensyn til arbeid og tilgang til et bredere tilbud har gjort regionen mer attraktiv for arbeidstakere.

Kilde: Eiksund – konturene av en ny region. Finn Ove Båtevik, Møreforskning 2010.

Figur 4.32 Andel husholdninger med tilbud om bredbånd over 8/1 Mbit/s.

Figur 4.32 Andel husholdninger med tilbud om bredbånd over 8/1 Mbit/s.

Kilde: Nexia (2010): Bredbåndsdekning 2010, utarbeidet for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Tilgang på effektive transportmidler mellom regioner er vesentlig for både private og offentlige virksomheter. I en undersøkelse av flyplassers regionale betydning (Bråthen og Halpern, 2008) oppgir bedriftene at nærhet til flyplass gir tilgang til et større marked, bedre eksportmuligheter og generelt sett bedre konkurranseevne. Samme studie viser også at bedrifter i tjenestesektoren, og/eller med stor andel høyere utdannede, i forhold til andre næringer relativt ofte bruker fly. Studien peker på at det er en sammenheng mellom økonomisk utvikling i en region og etterspørselen etter flyreiser.

Hovedmålene for norsk samferdselspolitikk har ikke endret seg vesentlig over tid. Dette gjelder også de som har innvirkning på de regionale arbeidsmarkedene. I de to siste nasjonale transportplanene for periodene 2006 – 2015 og 2010 – 2019, samt i utredningsrapporten for neste nasjonal transportplan,3 ligger hovedmålsettingen om bedre framkommelighet fast. Alle de tre transportplanene som til nå har vært fremmet, legger vekt på et effektivt transportsystem som sikrer verdiskaping og bosetting i alle deler av landet (se Lian m fl, 2010).

I Nasjonal transportplan 2010 – 2019 samt i utredningsrapporten for Nasjonal transportplan 2014 – 2023 er ett av fire hovedmål formulert som: «bedre framkommelighet og reduserte avstandskostnader for å styrke konkurransekraften i næringslivet og for å bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.» Dette hovedmålet operasjonaliseres gjennom flere etappemål for perioden. Et eksplisitt etappemål med særskilt relevans for regional utvikling, er målsettingen om reduksjon av avstandskostnader og reisetider i og mellom regioner. Men ingen av etappemålene i dagens nasjonale transportplan, eller i utkastet til neste, formulerer særlige målsettinger for intra-regionale infrastrukturtiltak som kan bidra til regionforstørring, attraktive regionale arbeidsmarkeder, og at flere kan dra nytte av de regionale sentrenes arbeidsplass- og servicetilbud.4

Digital infrastruktur

God infrastruktur innebærer også tilgang til velutbygd digital infrastruktur med høy kapasitet. Investeringer i denne infrastrukturen gir raskere overføring av toveis kommunikasjon, raskere levering av tjenester og gir grunnlag for arbeidsformer og samarbeidsrelasjoner som kan utnytte faktorinnsatsen bedre. Investeringene øker også produktiviteten av arbeidskraften og at arbeidskraft som innsatsfaktor blir viktigere på bekostning av andre innsatsfaktorer.

Internasjonale studier fra blant annet OECD tyder på at det er en sterk sammenheng mellom investeringer i informasjons- og kommunikasjonsteknologi og økonomisk vekst. Studiene tyder på at investeringene har gitt størst økning i arbeidsproduktiviteten når utdanningsnivået er høyt. En undersøkelse som Statistisk sentralbyrå (se Rybalka 2008) gjennomførte for norske forhold i 2008, viste at arbeidsproduktiviteten var høyere i foretak som benyttet bredbånd intensivt enn i de som ikke gjorde det. Undersøkelsen viste også at effekten av bredbånd på produktiviteten var størst når foretakene har relativt mange ansatte med høy utdanning.

Figur 4.33 Universiteter og høgskoler i Norge pr. 2011.

Figur 4.33 Universiteter og høgskoler i Norge pr. 2011.

Kilde: Utarbeidet av Transportøkonomisk institutt.

En dekningsundersøkelse som Nexia (2010) gjennomførte for Fornyings,- administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) i 2010 viser at 99,7 prosent av landets husstander har tilgang til grunnleggende kapasitet (640/128 kbit/s), mens 55 prosent av husstandene har tilgang til høykapasitetsbredbånd (25/1 Mbit/s). Det er imidlertid store geografiske forskjeller. Dekningen er best i byer og tettsteder, mens den er svakest i spredtbygde strøk, og særlig i områder der det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging av høykapasitetsbredbånd. Videre vil det framtidige kapasitetsbehovet knyttet til digitalisering og utvikling av toveis tjenesteinnhold i nettet mv., innebære behov for en betydelig oppgradering av bredbåndsnettet der det allerede er bygd ut nett, men med for lav kapasitet.

4.3.2 Kapitaltilgang

Vekst i eksisterende bedrifter og etablering av nye virksomheter krever tilstrekkelig tilgang på kapital. Kapitalmarkedets viktigste rolle er å sikre spredning av risiko, at investeringsvillig kapital kanaliseres dit den kaster mest av seg og å ivareta betalings- og oppgjørsfunksjoner.

Siden midten av 1970-tallet har kapitalmarkedene vært i rask endring. Kapitalmarkedet har blitt deregulert og åpnet for kapitalmobilitet mellom land. Etableringer og virksomhet på tvers av landegrensene har økt og nasjonale finansmarkeder har blitt mer internasjonale. Teknologiske endringer, spesielt økt bruk av IKT, har hatt stor betydning for markedets virkemåte. Banker er nå til stede overalt hvor det er internettilgang. Finansinstitusjoner som banker og forsikringsselskap har fått endret sine roller, og verdipapirmarkedene har økt sin betydning.

Kapital er en knapp ressurs. Bedriftene vil ofte hevde at det er for lite kapital i markedet. Banker og investorer kan derimot oppleve at det er knapphet på gode investeringsobjekter. Kapitalmarkedet kan likevel være velfungerende selv om aktørene opplever knapphet på henholdsvis kapital og aktuelle prosjekter. At en bedrift opplever mangel på kapital kan altså være en ønsket funksjon av kapitalmarkedet, nemlig at ulønnsomme prosjekter ikke får finansiering. Hvis derimot lønnsomme prosjekter ikke får finansiering, foreligger markedssvikt. Geografisk avstand og mangel på bransjekunnskap hos finansieringsinstitusjonene kan til tross for moderne kommunikasjon være med på å gjøre det vanskeligere for bedrifter i mindre sentrale regioner å skaffe seg nødvendig kapital. Dette er i tilfelle en markedssvikt som kan bidra til at lønnsomme prosjekter ikke får finansiering. Offentlige virkemidler kan være med på å korrigere for dette.

Spørsmålet om kapitaltilgang drøftes stadig og har vært gjenstand for ulike utredninger, blant annet NOU 1995:16 (Skånlandutvalget), NOU 1996:17 (Bergo-utvalget) og NOU 2000:21 (Holden I-utvalget). En gjennomgående vurdering i disse utredningene er at det i hovedsak ikke er problemer knyttet til kapitaltilgangen til norsk næringsliv med mulig unntak for bedrifter i en oppstartsfase.

En ekspertgruppe ledet av professor Agnar Sandmo ble i 2004 bedt om å vurdere Norges kapitalstyrke (Finansdepartementet (2004): Kapitaltilgang og økonomisk utvikling). Gruppen drøftet blant annet kapitaltilgangen i norsk næringsliv. Gruppen argumenterte for at det på et aggregert nivå ikke er mangel på kapital i Norge. De konkluderte i likhet med tidligere utvalg, at i den grad kapitaltilgangen kan anses å være knapp, gjelder dette for Norges del først og fremst i virksomheter i oppstartsfasen.

En studie har sett på kapitaltilgangen for små og mellomstore bedrifter i ulike deler av landet (se Mjøs m fl 2008). Rapporten er skrevet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge og tar for seg lønnsomhet, vekst, og langsiktig overlevelse for små og mellomstore bedrifter i Norge for å se etter mønstre som kan være indikasjoner på at det finnes systematiske kapitalmangler for disse bedriftene. Hovedkonklusjonen er at elementer av bedrifters kapitalstruktur og kontantstrømmer varierer systematisk med geografisk lokalisering av bedriften. Dette kan være indikasjoner på geografiske forskjeller mellom tilgangen til, og behovet for, kapital. Forfatterne tilskriver imidlertid dette mønstret forskjeller i næringsstrukturen snarere enn svikt i kapitalmarkedet.

Det finnes ikke empirisk belegg for at det er store regionale forskjeller i bedriftenes kapitaltilgang, og således for at det er kapitalmarkedet som hindrer vekst. Eventuell mangel på kapital i mindre sentrale områder kompenseres i noen grad gjennom offentlig støtte til næringsutvikling, særlig i de mest næringssvake områdene. Ulike former for tilskudd og lån gjennom institusjoner som Innovasjon Norge og SIVA er med på å stimulere til bedriftsetablering i mange deler av landet. Fylkeskommunene får også tilført betydelige midler til næringsutvikling, og har derfor også en viktig rolle.

Dersom staten, fylkeskommunene eller kommunene yter støtte til bestemte foretak eller sektorer, vil disse oppnå en konkurransemessig fordel. EØS-avtalen fastslår at offentlig støtte til næringslivet er konkurransevridende, og derfor i utgangspunktet forbudt. Regelverket for offentlig støtte, slik det er fastsatt av EFTA Surveillance Authority, beskriver samtidig hvilke unntak som gjelder fra denne hovedregelen. Det er blant annet unntak for å ha mulighet til å fremme viktige samfunnshensyn som utvikling av distriktene, stimulering til forskning, utvikling og innovasjon og miljøtiltak. Offentlige midler for å fremme regional næringsutvikling har dermed klare begrensinger med hensyn til hvilke aktiviteter som kan støttes, hvor mye de kan støttes mv.

4.3.3 Tilgang på kompetanse

Kompetanse er i bred forstand en forutsetning for vekst i kompetansearbeidsplasser. Det dreier seg om tilgang på mennesker med riktig utdanning og øvrig kompetanse, men også om eksistensen av miljøer hvor kunnskapen kan spres, og hvor bedrifter og andre virksomheter kan trekke inn eksterne ressurser ved behov. Universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og lignende miljøer kan ha vesentlig betydning for både tilgang på kompetent arbeidskraft og som katalysatorer for kunnskapsmiljøer. Det er imidlertid stor variasjon mellom institusjonene med hensyn til hvilken rolle de spiller i det regionale arbeidsmarkedet.

Hensikten med å etablere og å utvikle høyere undervisningsinstitusjoner rundt om i hele landet, har vært å jevne ut de geografiske forskjellene i rekrutteringen til høyere utdanning og sikre tilgang til kompetent arbeidskraft til de regionale arbeidsmarkedene (se figur 4.33 for en geografisk oversikt). Stjernøutvalget (NOU 2008:3) påpekte at det må være en nasjonal oppgave å sikre en god regional balanse i fordelingen av studieplasser. Utvalget mente at den eksisterende fordelingen alt i alt fyller dette kravet, men understreket at en styrket kontakt og et bedre samarbeid mellom de høyere utdanningsinstitusjonene og det regionale arbeids- og næringslivet kan bidra til å tilpasse studietilbudene bedre til behovene i samfunnet.

Figur 4.34 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. I store og mellomstore bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted med og uten universiteter og høgskoler. Prosent av total sysselsetting.

Figur 4.34 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. I store og mellomstore bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted med og uten universiteter og høgskoler. Prosent av total sysselsetting.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Stambøl (2011) ser på utviklingen i de regionale arbeidsmarkedene etter at det statlige høgskolesystemet ble innført i 1994, og analyserer betydningen som universiteter og høgskoler har for tilgang på kompetanse og vekst.

Regionene med både universitet og høgskoler viser den sterkeste veksten etter 2000, noe som gjelder både for sysselsettingen samlet, og for de med og uten høyere utdanning. Der hvor sysselsettingsveksten er sterkest for arbeidskraft med høyere utdanning, skapes åpenbart også flest jobber for personer uten høyere utdanning. Dette betyr ikke at vi kan slutte at etablering av høgskoler og universiteter fører til høyere sysselsettingsvekst. Andre bakenforliggende faktorer kan ha påvirket etableringen av høgskoler og veksten i sysselsettingen.

Boks 4.4 OECD om Trøndelag – forskningstung region med større potensial

Trøndelag har en sterk forsknings- og utdanningssektor, men en studie (OECD 2006) peker på at regionen ikke har utnyttet dette komparative fortrinnet i den grad man kunne forvente. I den globale konkurransen er det ikke regionen med den beste strategien som vinner, men den som har best gjennomføringsevne. I Trøndelag har man ifølge studien ikke klart å utvikle et reelt regionalt partnerskap mellom næringsliv, regionale myndigheter og høyere utdanningsinstitusjoner.

Rapporten anbefalte at man bør satse på kvalitet og nettverksbygging. Den pekte på at målet må være å øke konkurranseevnen og innovasjonskraften ved å hjelpe områdene og virksomhetene i periferien til å knytte seg til de mest dynamiske klynger og områder i landet.

Regioner med både universitet og høgskoler har størst brutto og netto innflytting. Det gjennomsnittlige utdanningsnivået i befolkningen er klart høyere enn i andre typer regioner. Personer som har fullført en høyere utdanning flytter i større grad inn til regioner med universitet og høgskoler. Det er imidlertid stor variasjon mellom disse regionene når det gjelder utflytting, flere av disse regionene opplever stor netto utflytting av personer med høyere utdanning. Det synes som at det er avgjørende at regionen har et robust arbeidsmarked som kan fange opp de nyutdannede før de finner seg arbeid i andre regioner.

Det er først og fremst studenter som allerede er bosatte i regionen de studerer i, som blir i studieregionen også etter at studiene er ferdige. Dette gjelder spesielt i Oslo/Akershus og Stavanger, men også enkelte andre regioner. Av samtlige utdanningsregioner er det Oslo/Akershus, Stavanger, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen, Tønsberg/Horten og Haugesund som i størst grad beholder sine studenter, mens Narvik klart skiller seg ut i motsatt retning ved å miste majoriteten av sine studenter etter fullførte studier. Regioner som Notodden/Bø og Hønefoss viser også lave tall for bosetting av studenter etter studier. Dette kan skyldes lite samsvar mellom fagprofilen til høgskolene og det lokale arbeidsmarkedet.

Vi ønsker å se på sammenhengen mellom regionale forskjeller i sysselsetting av høyere utdannede, veksten i denne og lokaliseringen av universitet og høgskoler. Figurene 4.34 og 4.35 tar utgangspunkt i den samme oppdelingen i bo- og arbeidsmarkedsregioner som før, og illustrerer denne sammenhengen. Som man kunne forvente har regioner med universitet og/eller høgskoler en større andel sysselsatte med høyere utdanning sammenliknet med regioner som ikke har/eller i liten grad har høgskoler. Veksten i andelen sysselsatte med høyere utdanning, som her vist i figurene 4.34 og 4.35 for perioden 1997 – 2005, viser imidlertid liten variasjon mellom regioner. Universitets- og høgskoleregionene skiller seg i liten grad fra gjennomsnittet. Vi finner med andre ord ingen klar sammenheng mellom tilstedeværelse av universitet og høgskoler og vekst i kompetanseintensiv sysselsetting relativ til annen sysselsetting.

Dette må imidlertid sees i sammenheng med andre resultater der det ble påvist at i regioner der sysselsettingen økte mest for personer med høyere utdanning, var det også sterkest vekst i sysselsettingen for personer uten høyere utdanning. Det skal mer til å øke andelen sysselsatte med høyere utdanning i regioner der sysselsettingsveksten også er sterkest for de uten høyere utdanning.

Figur 4.35 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. I små og perifere bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted med og uten høgskoler. Prosent av total sysselsetting.

Figur 4.35 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. I små og perifere bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted med og uten høgskoler. Prosent av total sysselsetting.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Figur 4.36 Medianinntekt pr. husholdning. Kommuner 2009.

Figur 4.36 Medianinntekt pr. husholdning. Kommuner 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Spredning av kunnskap

Kunnskapsintensiv tjenesteyting i privat sektor består hovedsakelig av bedrifter innen IKT/programvare, konsulenttjenester/rådgivning og finanssektoren. De brede nærings- og kunnskapsmiljøene i byene gir gode forutsetninger for vekst av denne typen arbeidsplasser (Onsager (2008), NIBR (2010), Stambøl (2005b) og Vatne (2005)). Her finnes de største utdanningsinstitusjonene, den høyest kvalifiserte arbeidskraften og det største befolkningsgrunnlaget for denne typen tjenester.

Universitetene og høgskolene fungerer også som viktige arenaer for kunnskapsspredning, gjerne sammen med tilknyttede forskningsinstitusjoner, inkubatorer og utviklingsmiljøer. Disse miljøene danner viktige møteplasser og arenaer for kompetanseformidling gjennom ulike seminarer og konferanser, kontakt med og koblingspunkt til ulike former for spesialistkompetanse nasjonalt og internasjonalt, og organiserer ulike typer fellesaktiviteter for regionens nærings- og arbeidsliv. Kompetanseintensive bedrifter ser gjerne store fordeler med å knytte seg tett opp til, eller å være samlokalisert med, slike kunnskapsmiljø.

Regionale avdelinger av store nasjonale konsulentforetak har en tilsvarende funksjon for spredning av informasjon og ny kunnskap. Det samme gjelder bedrifter og organisasjoner som driver anvendt bruk av moderne informasjons- og kunnskapsmedier. Informasjons- og kunnskapsteknologi får også innpass i stadig flere sammenhenger og danner en viktig innsatsfaktor for kompetansebedrifter og kunnskapsmiljø.

4.3.4 Lokal kjøpekraft

Regioner i vekst opplever normalt en økning i bedriftenes og husholdningenes kjøpekraft. Forbruket av varer og tjenester øker, noe som gir grobunn for nye virksomheter. Tjenestesektoren vokser ofte som leverandør til andre bedrifter, enten det gjelder renholdstjenester eller revisjon og IT-tjenester. I større arbeidsmarkeder er det gjerne veksten i tjenestesektoren som driver veksten generelt, etterspørselen fra industrisektoren blir mindre viktig.

Kunnskapsintensive næringer har ofte større lønnsevne enn andre tjenestenæringer, og i mange tilfeller også høyere lønnsevne enn tradisjonell industri (Lønnstatistikk 2010, Statistisk sentralbyrå). Veksten i kompetanseintensive arbeidsplasser har derfor også ført med seg ytterligere økt kjøpekraft i de delene av landet hvor disse næringene har vokst relativt sterkest, og bidratt til de regionale forskjellene i inntektsnivå i Norge, se figur 4.36. De regionale inntektsforskjellene kan bidra til en ytterligere polarisering idet bo- og arbeidsmarkedsregioner i vekst vokser sterkere, mens de med svak vekst i kompetanseintensive næringer taper ytterligere sysselsetting.

Figur 4.37 Uføretrygding og endring i industrisysselsetting, fylker (avvik fra landsgjennomsnittet).

Figur 4.37 Uføretrygding og endring i industrisysselsetting, fylker (avvik fra landsgjennomsnittet).

Kilde: Norman og Ulltveit-Moe (2008).

Distrikts- og regionalpolitikken har hatt som mål å kompensere for forskjellene i kjøpekraft, og det kommunale inntektssystemet skal bidra til en omfordeling fra skattesterke til skattesvake kommuner. Dette ser vi blant annet i fordelingen av frie inntekter mellom kommunene. Andre deler av statlig og fylkeskommunal politikk er også distriktspolitisk begrunnet.

4.3.5 Dynamiske arbeidsmarkeder

Gode og velfungerende arbeidsmarkeder er blant annet kjennetegnet ved at det er lett å bevege seg fra utdanning til jobb og mellom jobber. I slike arbeidsmarkeder er det lavere risiko for at arbeidstakere blir stående uten relevant jobb, og de vil derfor være attraktive både for nyutdannede og for arbeidstakere generelt. Vi kan også anta at det vil være lettere for arbeidsledige og personer som av andre grunner ikke er i arbeid, å komme tilbake i arbeid hvis arbeidsmarkedene er velfungerende.

Det er ikke slik at et stort arbeidsmarked nødvendigvis fungerer godt. Andre faktorer har også stor betydning. Det er en viss tendens til at det er større mobilitet i de større arbeidsmarkedene enn de mindre og mer perifere arbeidsmarkedene, men dette er på langt nær gjennomgående. Selv innenfor gruppen av de minste arbeidsmarkedene er det flere regioner som har arbeidsmarkeder som fungerer bedre enn landsgjennomsnittet (Stambøl 2005a, 2005c, 2005d).

For å få fram forskjellene i mobilitet kan det være konstruktivt å sammenlikne regioner som for øvrig er forholdsvis like, men med svært ulik grad av mobilitet. Stavanger/Sandnes og Trondheim er et slikt eksempel. Stavanger/Sandnes har suksess i rekruttering av personer rett fra utdanningssystemet, men også i å rekruttere arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken tilbake til jobb. Innvandringen til jobb er her også klart høyere enn landsgjennomsnittet. I Trondheim er det lav tilbøyelighet til å rekruttere personer fra utdanningssystemet, og da spesielt blant lavt og middels utdannede.

Blant regionale sentra viser regionen Drammen stor suksess i å rekruttere personer fra utdanningssystemet til jobb samt å få arbeidsledige over i ordinært arbeid. Steinkjer har til sammenligning en spesielt svak tilbøyelighet i å ansette nyutdannede og rekruttere sysselsatte gjennom innflytting samtidig som utflyttingen fra jobb er høyere enn gjennomsnittet.

Jæren, et lite arbeidsmarked, klarer å rekruttere lavt og middels utdannede rett fra skolesystemet, har få arbeidsledige og andre utenfor arbeidsstyrken i jobb samtidig med høy innvandring til jobb av lavt utdannede. Nærheten til Stavanger/Sandnes med tilhørende pendlingseffekt har sannsynligvis en klar betydning. Kristiansund er blant de små arbeidsmarkedene som utmerker seg negativt. Regionen har svak tilbøyelighet i å rekruttere personer fra utdanningssystemet kombinert med liten tilbøyelighet til overgang til jobb hos middels utdannede arbeidsledige, samt høyere enn gjennomsnittlig utflytting.

Blant de minste arbeidsmarkedene har Røros et godt fungerende arbeidsmarked. Denne regionen har, som mange andre svakt presterende regioner, lav tilbøyelighet til å rekruttere direkte fra utdanningssystemet og høyere enn gjennomsnittlig utflytting fra jobb. Men på den annen side viser regionen veldig god evne til å få arbeidsledige i jobb, samt å sysselsette middels og høyt utdannet arbeidskraft utenfor arbeidsstyrken. I tillegg har regionen lav avgang fra sysselsetting i det lokale arbeidsmarkedet. Kirkenes er en av de minste arbeidsmarkedene med svakest mobilitet. Det er stor avgang i det lokale arbeidsmarkedet, og rekrutteringen fra utdanningssystemet og gruppen av arbeidsledige er svak, særlig blant middels utdannede. Utflyttingen fra jobb er også veldig høy, spesielt blant de med høyere utdanning.

Generelt ser vi en viss tendens til at de største regionale arbeidsmarkedene har noe høyere overgangsrater inn i sysselsetting, men dette er ikke entydig. De fleste små og minst sentrale arbeidsmarkedene har overgangsrater inn i sysselsetting som er lavere enn landsgjennomsnittet, mens en del av dem derimot ligger godt over.

4.3.6 Evne til omstilling?

Omstilling er en vesentlig del av dynamikken i regionale arbeidsmarkeder. Reallokering av innsatsfaktorer mellom bedrifter og næringer er som tidligere nevnt en vesentlig drivkraft bak regional vekst og bak utnyttelsen av regionale arbeidskraftsressurser. Omstillingsprosesser kan ha flere utfall for de arbeidstakerne som blir berørt. De kan falle ut av arbeidsstyrken midlertidig eller permanent, eller de får seg nye jobber i samme virksomhet eller i andre virksomheter. Denne dynamikken har betydning for hvor suksessfulle omstillingene er, og i hvilken grad de påvirker inn- og utflytting til regionen.

Vi finner mange eksempler på at endringer i næringsstruktur eller andre endringsprosesser har hatt negative konsekvenser for sysselsettingen på kort sikt, men hvor regionen har hatt en god utvikling i etterkant. God omstilling handler om å ta i bruk eksisterende ressurser, enten vi snakker om arbeidskraft, kompetanse eller for eksempel naturgitte ressurser til å skape ny virksomhet og nye arbeidsplasser. Omstilling kan gi nye muligheter og større vekst i et regionalt arbeidsmarked. I andre tilfeller har endringer i næringsstruktur, enten over tid eller som følge av større nedleggelser og nedbemanninger, ført med seg stagnasjon og frafall fra arbeidsstyrken for mange av de som har blitt berørt

Omstilling til hva?

Som tidligere påpekt har internasjonalisering, teknologisk framgang og inntektsutvikling ført til omstilling i næringslivet over de siste tiårene som ser ut til å fortsette. Og store omstillinger på bransje-, så vel som bedriftsnivå har gått forbausende smertefritt. Men baksiden av denne omstillingen er at vi ser ut til å ha omstilt mange, ikke til annen aktivitet, men til passivitet.

Koblingen mellom omstilling og trygding blir tydelig når vi ser på den regionale utviklingen i uføretrygding. Norman og Ulltveit-Moe (2008) peker på at av 2.000 statsansatte som var på ventelønn i 2005, kom 90 prosent fra Telenor, Posten og NSB (se Trygstad m fl (2006)). De understreket videre at det nesten systematisk er høyere andel uføretrygdede i kommuner med større bedriftsnedleggelser enn gjennomsnittet for landet og i fylket, se tabell 4.5 (basert på tall for 2007).

I Kragerø (hvor hjørnesteinsbedriften Tangen Verft ble nedlagt i 2003) er 16,2 prosent av befolkningen uføretrygdet, mot 13,2 i Telemark som helhet, og 10,3 prosent i landet. I Kristiansund (hvor Sterkoder verft ble nedlagt i 2003) er andelen 14,1 prosent, mot 9,9 for Møre og Romsdal som helhet.5 I Askim (hvor Viking Askim ble nedlagt i 1991) er uføreandelen 14,2 prosent mot 13,3 i Østfold som helhet. Det er også verd å merke seg at høy uføreandel holder seg lenge etter nedbemanningen eller bedriftsnedleggelsen. I Moss og Horten ble verft nedlagt i 1987. Begge byer hadde i 2007 framdeles betydelig høyere andel uføretrygdede enn fylkene som helhet.

Tabell 4.5 Uføretrygding og bedriftsnedbygging

Bedriftsnedbygging

Andel uføretrygdede 2007

Kommune

Bedrift

Tidspunkt

Kommunen

Fylket

Tinn

Norsk Hydro

fra 1960-tallet

16,0

13,2

Notodden

Norsk Hydro

1990-tallet

16,4

13,2

Kragerø

Tangen Verft

2003

16,2

13,2

Askim

Viking Askim

1991

14,2

13,3

Horten

Horten Verft

1987

14,4

12,5

Kristiansund

Umoe Sterkoder

2003

14,1

9,9

Moss

Moss Verft

1987

14,3

13,3

Vennesla

Hunsfos Fabrikker

1990-tallet

15,1

12,5

Kilde: Norman og Ulltveit-Moe (2008).

De enkeltvise observasjonene for ulike steders erfaringer fra store omstillinger, understøttes av de systematiske analysene av omstilling i norsk industri som har vært foretatt av blant annet Salvanes og Førre (2003), Huttunen, Møen og Salvanes (2007) og Rege m fl (2007). En stor gruppe av de som mister jobben ved en bedriftsnedleggelse, får jobb i en annen bedrift innenfor det samme foretaket. Men Huttunen m fl finner at bortimot 18 prosent fremdeles ikke er i arbeid syv år etter nedleggelsen. De fleste av disse, nærmere bestemt 13 prosent av de oppsagte, står nå utenfor arbeidsstyrken. Sammenlikner vi med industriarbeidere som ikke har vært gjennom nedleggelser, så er det over 60 prosent flere uføre blant de som har vært rammet av nedleggelser.

Eldre arbeidstakere har større vansker med å finne jobb etter å ha vært gjennom en omstillingsprosess enn yngre arbeidstakere. Huttunen m fl (2007) finner også at utdanning beskytter mot å bli arbeidsledig eller forlate arbeidsmarkedet etter en omstilling.

Huttunen, Møen og Salvanes (2010) finner at nedleggingen av bedriften de jobbet i, førte til at mange revurderte jobbmulighetene i det lokale arbeidsmarkedet. Flytteraten er om lag 4 prosent for de som mistet jobben, sammenliknet med omtrent 3 prosent for de som ikke mistet jobben. Videre finner de at de høyere utdannede flytter i større grad enn hva de uten høyere utdanning gjør etter en omstilling, og de flytter i større grad til sentrale strøk.

Omstilling i offentlig sektor har vært regelen snarere enn unntaket over de to siste tiårene. Det er en vesentlig høyere sysselsetting ett år etter omstilling i offentlig sektor sammenliknet med de som blir omstilt i industri og privat tjenesteyting (se Salvanes, 2010). Forskjellen i sysselsetting er om lag 15 prosentpoeng. Dette viser at jobbtryggheten i offentlig sektor fortsatt er mye høyere enn i privat sektor. Omstilte i industrien gjør det noe dårligere enn omstilte fra privat tjenesteyting. Det kan skyldes en langsiktig trend med avindustrialisering som gjør at omstilte industriarbeidere i gjennomsnitt mangler relevant næringsspesifikk humankapital.

Også på fylkesnivå er sammenhengen mellom omstilling og uføretrygding åpenbar. Figur 4.37 viser sammenhengen mellom nedbygging av industrisysselsetting og omfanget av uføretrygding i de ulike fylkene. Hovedsammenhengen er entydig, selv om det finnes unntak. Fylker med sterk og rask nedbygging av industrisysselsettingen har markert flere uføretrygdede enn fylker der det har vært liten eller ingen nedbygging (se Norman og Ulltveit-Moe, 2008).

Figur 4.38 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. Etter bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted og sentralitet. Prosent av total sysselsetting.

Figur 4.38 Andel av sysselsettingen med høyere utdanning i 1997 og 2005. Etter bo- og arbeidsmarkedsregioner etter arbeidssted og sentralitet. Prosent av total sysselsetting.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Tiltak for omstilling

Myndighetene har mulighet til å bruke både direkte virkemidler som næringsstøtte og indirekte virkemidler som opprettelse av offentlige arbeidsplasser for å understøtte en omstillingsprosess. I de tilfellene hvor en nedleggelse eller nedbemanning berører en særlig stor andel av arbeidsstyrken i en kommune, kan det utløse særskilte statlige tiltak.

En studie av ti omstillingsprosesser som fant sted rundt år 2000 (Trøndelag Forskning og Utvikling 2010) viser at offentlige omstillingsmidler på rundt 388 mill. kroner har bidratt til 1 565 arbeidsplasser på disse stedene. Studien viser også at stedene som har vært under omstilling, har hatt en bedre utvikling i sysselsettingen enn sammenlignbare kommuner. Dette indikerer at særtrekk ved disse stedene eller omstillingsprosessen i seg selv har vært positiv for utviklingen. Omstillingsområdene har ikke desto mindre i snitt hatt en lavere sysselsettingsvekst enn landet for øvrig.

I mange av de vellykkede omstillingsprosessene vi har hatt i Norge, har myndighetene satt inn ulike typer tiltak for å motvirke bortfallet av arbeidsplasser. Studien fra Trøndelag Forskning og Utvikling viser at tiltakene i de fleste tilfellene har hatt en positiv effekt, men effekten har variert mellom de ulike omstillingseksemplene. Det er vanskelig å fastslå om disse tiltakene har vært avgjørende for hvilken retning stedene har utviklet seg etter omstillingen. Dermed er det også krevende å anslå om dimensjoneringen og innretningen av offentlige omstillingsmidler er riktig.

Det er klart at tilgang på riktig kompetanse og andre ressurser i lokalsamfunnet er avgjørende faktorer for at det vokser fram nye næringsmiljøer som følge av en omstillingsprosess. Suksessfylte omstillinger har kommet der man har hatt verdifulle lokale kompetanseressurser, og hvor man samtidig har klart å endre seg, og slik sett vært klar til å møte nye markedsforhold, og sett nye nisjer i det globale markedet.

Boks 4.5 Gode omstillinger

Grenland

Både Norske Skog og Hydro har vært betydelige arbeidsgivere i Grenlandsområdet, særlig på Herøya og Klosterøya i Skien. Etter avviklingen av store deler av den tradisjonelle prosessindustrien har det vært gjort et betydelig arbeid for å utvikle ny virksomhet. Både Hydro og Norske Skog har bidratt aktivt til omstillingen, i samarbeid med myndighetene.

Norske Skog har opprettet et næringsfond for å bidra til ny virksomhet på Klosterøya, og disse midlene har blitt supplert av støtte fra myndighetenes side. Rundt 70 virksomheter innenfor blant annet IKT og bioteknologi holder i dag til på Klosterøya. Med 350 ansatte er det flere som har arbeidssted her i dag enn da det var papirproduksjon på stedet.

Hydro bidro til opprydning, med midler til et næringsfond og med industriell kompetanse i vertsskapsrollen for en ny industripark. Herøya er i dag utviklet som industripark med utgangspunkt i tidligere prosessindustri, men også innenfor IKT og annen tjenesteproduksjon. Det er i dag over 90 forskjellige bedrifter i parken, med til sammen rundt 3.000 ansatte.

Kongsberg

Kongsberg Våpenfabrikk gikk konkurs i 1986. Dette førte til at selskapet ble delt opp i mindre virksomheter med nye – i stor grad utenlandske – eiere som så nye muligheter i markedet. Etter hvert trakk miljøet til seg flere små og mellomstore høyteknologibedrifter. Flere av disse bedriftene er i dag verdensledende på sine områder. Eksempler på dette er FMC Kongsberg Subsea, Kongsberg Maritime, Kongsberg Defence & Aerospace, Volvo Aero Norge, Kongsberg Automotive og Kongsberg Airport Systems. Flere av disse bedriftene har bygget på eksisterende kompetanse fra Kongsberg Våpenfabrikk, og har videreutviklet sitt forhold til det norske forsvaret.

Kongsberg fikk status som Norwegian Centre of Expertise (innen Systems Engineering) i 2006, og har kunnskapsbedrifter innenfor bransjer som undervannsteknologi, offshore, maritim, bilindustri, flyindustri, forsvar og romfart.

Vekst avler vekst. Steder med høy sysselsetting av høyere utdannede i kompetanseintensive arbeidplasser øker sin sysselsetting innen kompetansenæringene. Dette illustreres godt i figur 4.38, hvor vi ser på utviklingen i de ulike bo- og arbeidsmarkedsregionene. Vi ser at nesten alle regioner har opplevd vekst i kompetanseintensiv sysselsetting, og veksten er proporsjonal med størrelsen på arbeidsmarkedet for høyere utdannede. Vi finner med andre ord ikke at større arbeidsmarkeder vokser raskere enn mindre.

Figur 4.39 Tapt arbeidsinnsats1 knyttet til uføre, arbeidsledige og AFP-mottakere som andel av potensiell arbeidsstyrke, 2008.

Figur 4.39 Tapt arbeidsinnsats1 knyttet til uføre, arbeidsledige og AFP-mottakere som andel av potensiell arbeidsstyrke, 2008.

1 Tapt arbeidsinnsats er her beregnet som summen av alle mellom 20 og 66 som mottar ulike typer uførestønad, avtalefestet pensjon eller er registrerte arbeidsledige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Men mens arbeid avler arbeid, vet vi også at det samme gjelder fravær av yrkesdeltaking. Diskusjonen av regionale forskjeller i omstilling og passivitet foran, belyste at overgangen til uføretrygd ikke ser ut til å være forbigående – det virker snarere som om trygding avler trygding. Denne observasjonen støttes av Rege m fl (2007b), som finner betydelige geografiske «smitteeffekter» knyttet til uførepensjonering. Rege m fl finner at dersom 50 personer i en kommune med 5000 innbyggere blir uføretrygdet på grunn av nedbemanning, vil ytterligere 25 personer bli trygdet de nærmeste årene som en ren «smitteeffekt».

Kartet i figur 4.39 viser at det er store regionale forskjeller i ledige og uføre, og således i tapt arbeidsinnsats. Noen regioner opplever at kun 70 prosent av arbeidsressursene er i ordinært arbeid, mens i andre regioner utgjør dette mer enn 95 prosent. Ser vi de regionale forskjellene i ressursutnyttelse i sammenheng med funnene om «smitteeffekter» av uføretrygding, synes det som vi på lang sikt kan få forsterkete regionale forskjeller, med geografiske lommer av passivitet og dermed dårlig utnyttelse av arbeidsstyrken.

Figur 4.40 Tapt arbeidsinnsats knyttet til uføre og arbeidsledige i prosent av befolkningen (20 – 66 år).

Figur 4.40 Tapt arbeidsinnsats knyttet til uføre og arbeidsledige i prosent av befolkningen (20 – 66 år).

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og NAV.

Figur 4.41 Høyere utdannede sysselsatte og tapt arbeidsinnsats som andeler av arbeidsstyrken. Bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Figur 4.41 Høyere utdannede sysselsatte og tapt arbeidsinnsats som andeler av arbeidsstyrken. Bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Kilde: Beregninger i Statistisk Sentralbyrå på grunnlag av registerbasert sysselsettingsstatistikk og data fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Av kartet ser vi at det er en klar tendens til at tapt arbeidsinnsats knyttet til uføretrygding er lav på Vestlandet og i Oslo-området. Ser vi på regiontyper, som vist i figur 4.40, er dette tapet lavest i storbyregionene, dvs. hovedstadsregionen, Trondheim, Bergen og Stavanger. Øvrige regiontyper har en tilnærmet lik uføreandel. Dette kan også ha sammenheng med alderssammensetningen på den yrkesaktive befolkningen. Vi ser også at tapt arbeidsinnsats, uansett regiontype, i første rekke knytter seg til uføretrygdede. Videre ser vi at veksten i uføreandelen har vært størst i de mindre sentrale regionene.

Vi har også sett på sammenhengen mellom omfanget av kompetanseintensive arbeidsplasser og trygding i figur 4.41. Bildet er ikke klart, men som indikert, ser vi en tendens til at mindre sentrale steder med et relativt stort antall høyere utdannede i arbeidsstyrken har færre på trygd enn hva andre mindre sentrale steder har. Det er imidlertid verd å merke seg at alderssammensetningen i regionene bidrar til de forskjellene vi ser i figuren. Dette bygger oppunder et resonnement om at aktivitet avler aktivitet, og at forekomsten av vekstkraftige kunnskapsintensive bransjer er vesentlig for de regionale arbeidsmarkedenes utvikling.

Figur 4.42 Antall bransjer representert i de lokale arbeidsmarkedene etter bo- og arbeidsmarkedsregioner. Antall bransjer i hovedstadsregionen er satt lik 100 prosent. Totalt antall bransjer og bransjer med høyere utdannede sysselsatte. 1999.

Figur 4.42 Antall bransjer representert i de lokale arbeidsmarkedene etter bo- og arbeidsmarkedsregioner. Antall bransjer i hovedstadsregionen er satt lik 100 prosent. Totalt antall bransjer og bransjer med høyere utdannede sysselsatte. 1999.

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

4.3.7 Tykke og tynne arbeidsmarkeder

Et typisk trekk ved større regioner med godt utviklede regionale sentra, er at arbeidsmarkedene har et større mangfold av arbeidsgivere, både innenfor hver enkelt bransje og som følge av at det er større bredde i bransjesammensetningen. Dette gir større muligheter for arbeidstakere til å prøve ulike bransjer, noe som kanskje særlig er attraktivt for yngre arbeidstakere som nettopp har avsluttet studiene. Det gjør det også lettere for bedrifter å få tak i den riktige arbeidskraften. Et større arbeidsmarked bidrar også til å redusere risikoen for både arbeidsgivere og arbeidstakere, siden man ikke er like avhengig av én bedrift eller én nøkkelmedarbeider.

Et mål som delvis reflekterer hvor brede arbeidsmarkedene er, er hvor mange bransjer som er representert der. Figur 4.42 viser hvor mange bransjer (bransjebredden) det er i hver av bo- og arbeidsmarkedsregionene. Antall bransjer i hovedstadsregionen er indeksert lik 100. Antall bransjer i hver av de øvrige regionene er gitt i prosent av antall bransjer i hovedstadsregionen.

Resultatene viser at den regionen som er representert med færrest antall bransjer totalt, har en bransjebredde på om lag 4 prosent av det antall bransjer vi finner i hovedstadsregionen. Tar vi kun for oss sysselsatte i bransjer som har en eller flere sysselsatte med høyere utdanning, blir forskjellene i antall bransjer enda større. Av figuren går det fram at regionen som er representert med færrest bransjer med sysselsatte med høyere utdanning, kun har snaut 2 prosent av den bransjebredden man finner for høyere utdannede i hovedstadsregionen.

Figur 4.43 Arbeidsplasser innenfor 60 minutter med bil.

Figur 4.43 Arbeidsplasser innenfor 60 minutter med bil.

Kilde: Utarbeidet av Transportøkonomisk institutt.

Tabell 4.6 Gjennomsnittlig bransjebredde i lokale arbeidsmarkeder etter regiontype. Antall bransjer i hovedstadsregionen er satt lik 100. Totalt antall bransjer og bransjer med høyere utdannede sysselsatte.1999.

Regiontyper etter sentralitet

Totalt antall bransjer

Bransjer med høyere utdannede sysselsatte

Hovedstadsregionen

100,0

100,0

Storbyregioner Kat1

84,5

77,0

Storbyregioner Kat2

74,6

62,2

Mellomstore byer

58,0

43,2

Småbyregioner

41,6

26,1

Tettstedsregioner

25,9

14,5

Spredtbygde regioner

12,4

5,7

Kilde: Beregninger i Statistisk sentralbyrå basert på data fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, befolkningsregisteret og utdanningsregisteret.

Analyser av sammenhengen mellom bransjebredde og sysselsettingsvekst (se Stambøl 2010b), viser en positiv og signifikant sammenheng mellom sysselsettingsvekst og bransjebredde. Ser vi kun på sysselsatte med høyere utdanning og bransjebredde i kunnskapsintensive næringer, finner vi også en positiv sammenheng. For sysselsatte uten høyere utdanning er en slik sammenheng ikke signifikant.

Stambøl (2010b) finner også at der hvor bransjebredden er størst er det færrest andel nedleggelser, mens nedleggelsesraten for bedrifter øker med synkende bransjebredde. Dette gjelder spesielt de kompetanseintensive bransjene.

Bransjebredde er ikke det eneste relevante målet på hvor «tykt» et arbeidsmarked er. Enkelte regioner spesialiserer seg slik at sysselsettingen kan være konsentrert om et færre antall bransjer, men har likevel velfungerende arbeidsmarkeder nettopp fordi spesialiseringsgraden og mangfoldet av bedrifter innenfor bransjen er stor. Et godt eksempel her er Silicon Valley i California. Det som først og fremst kjennetegner slike områder er ikke antall bransjer, men en sterk opphopning og konsentrasjon av bedrifter innenfor samme og/eller nær beslektede bransjer.

Det er imidlertid i Stambøl (2010b) også funnet en positiv sammenheng mellom regional bransjedybde og bransjebredde her i Norge. Regionene som kan vise til flest antall bransjer innenfor sine grenser, har også større andel bedrifter med mange ansatte. Det er videre en tendens til at regioner med større bedrifter enn andre regioner også har flere bransjer representert. Bredden og dybden i arbeidsmarkedet har litt større betydning for den høyere utdannede delen av arbeidskraften enn i arbeidskraften generelt.

4.3.8 Regionale sentra og nettverkseffekter

Byer og tettsteder har gjerne både viktige offentlige funksjoner, fungerer som et handelssentrum og er i større eller mindre grad et infrastrukturknutepunkt. Alt dette gjør området attraktivt for etablering av ny virksomhet, både offentlig og privat. Større kundegrunnlag og bedre tilgang på arbeidskraft og leverandører er viktige faktorer for lokalisering av virksomhet. På samme måte er et bredt servicetilbud og eksistensen av mange potensielle arbeidsgivere viktige faktorer i beslutningen om hvor man skal bosette seg.

Boks 4.6 Kompetansearbeidsplasser i regionsenteret Sogndal – i samspill med distriktskommuner i regionen

Regionsenteret Sogndal og nabokommunen Leikanger har et allsidig arbeidsmarked med mange kompetansearbeidsplasser både i privat og offentlig sektor. Størst konsentrasjon finner en i stats-, vei- og fylkesadministrasjonen i Leikanger og Høgskulen, Vestlandsforsking og Kompetansesenter for distriktsutvikling i Sogndal. Mange av de som fyller disse stillingene, er bosatt i nabo- og distriktskommuner som Balestrand, Luster, Lærdal og Årdal. Samlet skaper dette en dynamisk bo- og arbeidsregion, og gir tilflytting og tilbakeflytting av personer med høyere utdanning til tettsteder og bygder i regionen. Utbygging av kommunikasjoner og veier har gitt gode pendlingsmuligheter. Konsentrasjonen av kompetansearbeidsplasser i regionsenteret Sogndal og nabokommunen Leikanger gir en god posisjon for rekruttering av arbeidskraft med høyere utdanning.

Attraktiviteten kan øke med størrelsen på det lokale arbeidsmarkedet hvis nettverkseffektene øker etter hvert som flere virksomheter etablerer seg på samme sted. Man vil dermed kunne få en opphopning av virksomheter og trekke til seg næringsliv fra svakere regioner. Sterke regionale arbeidsmarkeder kan derfor også tiltrekke seg arbeidskraft fra mindre, omkringliggende steder. Vi får sentralisering innenfor en region, men dette kan i sin tur bidra til å bremse netto flyttestrømmene fra mindre sentrale regioner til de store byene, og med det sentraliseringen.

Problemstillingen om å styrke regionsentra kontra å opprettholde bosettingen også på de minste stedene er velkjent i distrikts- og regionalpolitikken. Temaet ble diskutert i mange land, også Norge, utover 1960- og 1970-tallet, da effekten av industrialiseringen tiltok. Både Sverige og Finland valgte på denne tiden å legge til rette for økt sentralisering, også ved å styrke regionsentra (Knudsen 2002). Også i senere tid har man i disse landene i større grad ønsket å prioritere styrking av regionale sentra enn det som har vært tilfelle i Norge.

Det kan være større sjanse for at et regionalt senter kan vokse dersom det i utgangspunktet har gode forutsetninger for vellykket næringsutvikling (Lindbäck 1964). Eksempler på dette kan være steder med god tilgang på naturressurser, nærhet til viktige markeder eller hvor tilgangen på kompetanseressurser er god, men hvor man av historiske årsaker ikke har fått en positiv utvikling. Tradisjonell regional- og distriktspolitikk har ofte hatt som hensikt å fjerne ulempene ved lokalisering i distriktene gjennom subsidiering av næringsetablering. Politikk som kun fokuserer på distriktene, og ignorerer regionale sentras betydning, vil på sikt kunne virke motproduktivt. En styrking av regionale sentra vil kunne gi positive effekter av samlokalisering for omkringliggende steder. Nærhet til et regionsenter med et velfungerende arbeidsmarked har stor betydning for hvordan arbeidsmarkedene i mindre regioner fungerer.

4.3.9 Summen av fortrinn skaper vekst

Steder som har suksess og som opplever vekst, har gjerne en kombinasjon av faktorene vi har drøftet foran som i sum skaper en vekstdynamikk. De har et omstillingsdyktig næringsliv, sterke utdanningsinstitusjoner som gir tilgang på den kompetansen bedriftene trenger, og god infrastruktur. I neste omgang kan denne utviklingen være selvforsterkende. Steder med et tilstrekkelig innbyggertall, og hvor det lokale næringslivet skaper et robust arbeidsmarked, vil i mange tilfeller skape en egen vekstdynamikk. Størrelsen på arbeidsmarkedet blir i seg selv en viktig forutsetning for vekst fordi dette gir større muligheter for bedrifter og arbeidstakere gjennom at de nettverkene som skapes gir positive ringvirkninger som flere nyter godt av.

Fotnoter

1.

Her definert som jordbruk, skogbruk, fiske og fangst, fiskeoppdrett og bergverksdrift.

2.

NIBR-rapport 2010:20. En kompetanseintensiv næring defineres i NIBRs rapport som en næring med mer enn 39 prosent sysselsatte med høyere utdanning.

3.

Se Nasjonal transportplan 2006–2015 (St.meld. nr. 24 (2003–2004)), Nasjonal Transportplan 2010–2019 (St.meld. nr. 16 (2008–2009)), Utredningsrapporten for Nasjonal Transportplan 2014–2023 (http://www.ntp.dep.no/2014–2023/arbdok_prosjrapp.html)

4.

Utbygging av kyststamveien på Vestlandet vil være et eksempel på et slikt tiltak.

5.

Alle tall for norske kommuner er hentet fra Statistisk Sentralbyrå, http://www.ssb.no/kommuner/
Til dokumentets forside