2 Globalisering og regional utvikling

2.1 Globalisering betyr vekst og politikkutfordringer

Globalisering beskriver en verdenssituasjon med økt mobilitet, internasjonal utveksling av kunnskap, informasjon og ideer og tilnærmet fri flyt av varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene. Globalisering er ikke en enkelt prosess, men et komplekst sett av prosesser med økonomiske, politiske og kulturelle dimensjoner. Dette betyr først og fremst at land knyttes tettere sammen, og at hendelser i ett land i større grad griper inn i utviklingen i andre land.

Globalisering gir totalt sett store gevinster for de deltakende samfunn. Verdens ressurser kan utnyttes mer effektivt, og dette gir forbrukerne rimeligere varer og tjenester og større valgmuligheter. Dersom man ser på utviklingen over tid, er veksten i levestandard så stor at den sett under ett tjener hele befolkningen i et land på globalisering.

Men gevinstene knyttet til globalisering blir ikke uten videre jevnt fordelt. Globalisering gir vinnere og tapere, og i flere land ser vi at inntektsforskjellene har økt kraftig de siste tiårene. Norge har i motsetning til andre land, som for eksempel USA og Storbritannia, ikke opplevd en sterk vekst i inntektsforskjellene når vi ser på landet under ett. Men like fullt eksisterer det klare regionale inntektsforskjeller i Norge. Inntektsnivået har vært høyest i hovedstadsregionen de siste 20 årene. Deretter følger storbyregionene og de øvrige byregionene, mens småkommunene har det laveste inntektsnivået (se St.meld. nr. 9 (2008 – 2009)).

Inntektsveksten har derimot vært høyest i småkommunene, etterfulgt av Bergen, Trondheim og Stavanger.1 Oslo-regionen har hatt den laveste inntektsveksten etterfulgt av småbyer og tettsteder. En årsak til den svake utviklingen i Oslo-regionen er en sterk vekst i innvandrerbefolkningen, og at andelen enslige har økt i perioden.

Disse analysene ser på den registrerte kontantinntekten til husholdningene. Forskjell i inntektsnivå i de ulike regionene bør også ses i sammenheng med forskjeller i levekostnader mellom regioner.

Regionale forskjeller ser vi ikke bare i Norge, men også i mange andre europeiske land. De knytter seg blant annet til inntekt, yrkesdeltakelse og utdanning. Ulik næringsstruktur bidrar til at ulike regioner treffes ulikt av globaliseringen, og skaper fordelingspolitiske utfordringer med en regional dimensjon.

Globalisering betyr også omstilling og innebærer kostnader og utfordringer for grupper og individer, mens resten av befolkningen kan høste fruktene av omstillingen. Når vi kjøper utenlandske produkter istedenfor norske fordi de utenlandske er billigere, fører dette isolert sett til at norske arbeidsplasser legges ned. Nedleggelse av arbeidsplasser blir ofte også resultatet dersom norske virksomheter flytter produksjonen eller andre deler av virksomheten til utlandet. Dette frigjør ressurser til annen virksomhet, men de som mister jobben, vil i noen tilfeller ha vanskeligheter med å finne ny jobb. Nedleggelser av bedrifter kan også ha uheldige ringvirkninger for økonomien, siden det går utover salget til leverandørene til de nedlagte bedriftene. I en globalisert verden er økonomiens evne til god omstilling en sentral faktor for økonomisk vekst. Nyetableringer og ekspansjon på den ene siden og nedleggelser og nedbemanning på den annen side er alle nødvendige elementer i en naturlig omstilling av norsk næringsstruktur.

Kort sagt, innebærer globalisering fordelingspolitiske, næringspolitiske og regionalpolitiske utfordringer. Og håndteringen av disse utfordringene krever helhetlig politikkutforming med samspill mellom de tre politikkområdene. Det handler om å fremme omstilling til vekstnæringer, fremme en regional balansert inntektsutvikling og sikre full ressursutnyttelse.

2.2 Kompetansearbeidsplasser i en globalisert verden

Norge har en høyt utdannet befolkning. Det gir oss et relativt konkurransefortrinn i kunnskapsintensive næringer. Det innebærer også at det er sannsynlig og ønskelig fra et ressursperspektiv at veksten i norsk næringsliv hovedsaklig skjer innenfor næringer som nyttiggjør seg av arbeidskraft med høyere utdanning. Med et økende utdanningsnivå får Norge en mer produktiv arbeidsstyrke og evne til økt innovasjonskraft og bedre konkurranseevne overfor utlandet.

Samtidig øker også utdanningsnivået i tradisjonelle lavkostland, og selv kompetanseintensive næringer kan derfor velge å flytte hele eller deler av virksomheten sin dit. Uavhengig av hvor i Norge kompetanseintensive bedrifter er lokalisert, vil de måtte konkurrere med bedrifter over hele verden. En norsk IT-bedrift kan like gjerne finne kvalifiserte arbeidstakere i Bangalore som i Bergen. Dermed vil spørsmålet om spredning av nye kompetansearbeidsplasser i privat sektor ikke bare handle om hvordan Steinkjer og Vågå makter å tiltrekke seg virksomhet som ellers hadde endt opp i Oslo, men også hvordan de framstår som attraktive alternativer i forhold til Riga eller Shanghai.

Globalisering skaper rotløse bedrifter, kapital og mennesker. Teknologisk utvikling, og særlig nye kommunikasjonsformer, reduserer betydningen av geografisk distanse og endrer vår måte å arbeide og samarbeide på og åpner for helt nye forretningsmodeller. Dette gir både muligheter og utfordringer for nasjoner så vel som regioner og bedrifter.

En rekke varer og tjenester vi benytter oss av, kjøper vi via internett. Om reisebyrået, banken eller julekorttrykkeriet befinner seg i huset ved siden av, i en fjellbygd eller i Spania spiller ingen rolle. Ringer du kundeservice i en norsk bedrift, kan det hende du får snakke med noen i Storbritannia.

Vekst i kompetansearbeidsplasser krever derfor i første rekke at Norge som land framstår som et attraktivt sted for kompetanseintensiv aktivitet. Samtidig har vi i Norge et uttalt ønske om en balansert utvikling i ulike deler av landet. Utgangspunktet for utvalgets arbeid er at over det siste tiåret har sysselsettingsveksten vært klart størst i de kompetanseintensive næringene. Globalisering, ulike næringers kostnadsnivå og lønnsevne, økt utdanningstilbøyelighet, samt nordmenns evne til å nyttiggjøre seg ny kommunikasjonsteknologi, sannsynliggjør at denne utviklingen vil fortsette. Samtidig ser vi at veksten i de kompetanseintensive næringene i første rekke kommer de store byene til gode. Mindre sentrale arbeidsmarkeder tar ikke i like stor grad del i denne utviklingen. Tabell 2.1 gir en illustrasjon på forskjellene i veksten av kompetansearbeidsplasser og de økonomisk-politiske utfordringene som denne gir.

Tiltak for å endre fordelingen av veksten i kompetansearbeidsplasser må samtidig vurderes opp mot hensynet til størst mulig samlet verdiskaping i landet. Hvis tiltakene betyr at man flytter ressurser inn i aktiviteter med lavere avkastning på ressursene, kan et slikt ønske komme i konflikt med dette hensynet. Men selv om vi i visse tilfeller vil stå overfor et valg mellom høy eller geografisk spredt verdiskaping, vil geografisk spredning av verdiskapende aktivitet i andre tilfeller være en forutsetning for full ressursutnyttelse og høyest mulig nasjonalinntekt.

En effektiv politikk må legge til grunn at offentlige tiltak kan være ønskelig og nødvendig for å motvirke en regional polarisering. Slik kan vi unngå at geografisk stedbundne så vel som menneskelige ressurser ikke blir utnyttet, og at globaliseringen kun blir en vekstkraft for kompetansearbeidsplasser i hovedstadsområdet. Flere kompetansearbeidsplasser i hele landet krever kontinuerlig omstilling både i eksisterende næringsliv, offentlig sektor og etablering av ny aktivitet.

Omstilling og nyetablering er ikke et mål i seg selv, men viktige ledd i en prosess med sikte på økt effektivitet og velferd, se Salvanes (1997). Økonomiens evne til omstilling er avgjørende for effektivitet og økonomisk vekst. Restrukturering internt i bedrifter på den ene siden, og nyetableringer og nedleggelser på den annen side, er begge deler nødvendig for å oppnå en god omstilling av næringsstrukturen. Denne typen dynamikk og fornyelse er både et spørsmål om innovasjonstakt i eksisterende foretak, og om oppbygging og utfasing av virksomhet.

Omstilling og effektivitet

En omstillingsdyktig økonomi karakteriseres ved at ressurser lett kanaliseres dit de kaster mest av seg og ved at frigjorte ressurser ikke forblir ledige, men raskt fanges opp i alternative anvendelser. God omstillingsevne bidrar til å redusere kostnadene ved konjunktursvingninger og endringer i de økonomiske rammebetingelsene. Det gir oss også mulighet til å dra nytte av gevinstene ved internasjonal arbeidsdeling og utvikling av ny teknologi. Omstillingsevne har dermed også stor betydning for inntektsnivået på lang sikt.

Endringene i global arbeidsdeling har gitt store gevinster for Norge, og vi har hatt kompetanse og ressurser som har vært etterspurt på verdensmarkedet. For å høste disse gevinstene må vi fortsatt være gode på omstilling. Effektiv ressursutnyttelse betyr at vi må evne å flytte ressurser fra bransjer og bedrifter med svak utvikling til næringer i vekst.

Men effektiviteten i en sektor påvirkes av effektiviteten i de andre. En utvikling som bidrar til økt sentralisering av kompetansearbeidsplasser, kan innebære store samfunnsøkonomiske kostnader gjennom at andre tilgjengelige ressurser, som ikke er like mobile, ikke blir utnyttet fullt ut. Dersom det for eksempel er ledig arbeidskraft i deler av landet, bør man isolert sett enten søke å opprette nye, lønnsomme arbeidsplasser som tar den ledige arbeidskraften i bruk, eller motivere arbeidskraften til å flytte dit det er ledige jobber.

Omstilling og regionale ubalanser

I Norge har globaliseringen av verdensøkonomien blant annet ført til en gradvis nedbygging av tradisjonell industri og en økning av norske bedriftsinvesteringer i utlandet. For arbeidsmarkedet har det betydd færre konkurranseutsatte arbeidsplasser for ufaglærte. Framveksten av nye, kunnskapsintensive virksomheter som krever høy formell kompetanse har i stor grad skjedd i og rundt de største byene, og i første rekke Oslo-området. Samtidig har nedbyggingen av tradisjonelle næringer vært særlig stor i spredtbygde kommuner i innlandet og langs kysten. Ideelt sett burde mye av den frigjorte arbeidskraften gå til ulike former for kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon. Det viser seg imidlertid at omfanget av uføretrygding og førtidspensjonering har vært urovekkende høyt i nettopp de kommunene som har opplevd nedleggelser og nedbemanning innen privat og offentlig sektor.

Enkeltvise observasjoner samt systematiske analyser peker i retning av at omstilling i enkelte lokalsamfunn i for stor grad har betydd omstilling til passivitet. Studier (blant annet Huttunen, Møen og Salvanes (2007)) viser at personer som mister jobben, har en økt sannsynlighet for å falle helt ut av arbeidsstyrken. Dette er den største kostnaden knyttet til nedbemanning og nedleggelser. En studie av Rege, Telle og Votruba (2009) basert på norske registerdata finner at bedriftsnedleggelser mellom 1993 og 1998 økte arbeidernes sannsynlighet for å motta uføreytelser i 1999 med 28 prosent. En annen norsk studie av Bratsberg, Fevang og Røed (2010) basert på konkursdata finner at tap av arbeid kan forklare 28 prosent av tilstrømmingen til trygdeytelser. Videre viser statistikken at passiviteten nettopp er svært ujevnt regionalt fordelt.

Slik reduksjon i utnyttelsen av arbeidskraften gir grunn til bekymring. En norsk studie av Rege, Telle og Votruba (2007) finner klare «smitteeffekter» knyttet til bruken av uføretrygd, altså økt sannsynlighet for å bli uføretrygdet dersom andre i nærområdet er uføretrygdede. Slike «smitteeffekter» indikerer at en høy andel av uføretrygdede på et sted reduserer andres terskel for å bli uføretrygdet. Dette vil i så fall kunne føre til en uheldig dynamikk som gir geografiske «lommer» der mange av innbyggerne står utenfor arbeidsstyrken, se Lindbäck, Nyberg og Weibull (1999). I det arbeidsstyrken er Norges viktigste ressurs, og en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke er avgjørende for framtidig velstandsutvikling, medfører dette åpenbart et stort samfunnsøkonomisk tap for Norge og et velferdstap for den enkelte.

Hvis vi skal opprettholde den høye velferden vi har i Norge, må vi utnytte ressursene våre effektivt. Det innebærer at ressursene, arbeidskraft og kapital, må være sysselsatt og fortrinnsvis i bransjer og bedrifter med høy avkastning. Dette krever kontinuerlig omstilling til ny aktivitet.

2.3 Kompetansearbeidsplasser i hele landet krever nytenkning

Utvalgets mandat trekker opp noen hovedproblemstillinger knyttet til strukturendringer i ulike regiontyper, og veksten i kunnskapsintensive næringer. Først og fremst skal utvalget se på om det er mulig å sette inn tiltak for å få en bedre geografisk spredning av veksten av kompetansearbeidsplasser. Et viktig premiss er at de generelle rammevilkårene bidrar til at det er attraktivt for bedrifter å lokalisere disse arbeidsplassene i Norge framfor andre land. Videre må vi ta inn over oss at kompetanseintensive arbeidsplasser skiller seg fra andre arbeidsplasser, og tiltak som er egnet til å spre veksten av dem til hele landet, skiller seg fra andre regionalpolitiske tiltak.

Arbeidsmarkeder i endring

Effektive tiltak som skaper vekst i kompetansearbeidsplasser i hele landet, krever innsikt i arbeidsmarkedenes virkemåte. Arbeidsmarkedet er i stadig endring som følge av overgangen til en kunnskapsbasert økonomi. Læring og kompetanse, innovasjon og avansert teknologi, investeringer i utdanning, forskning og utvikling representerer i økende grad de viktigste drivkreftene. I en kunnskapsbasert økonomi blir næringer og sektorer stadig mer spesialiserte, integrerte og infiltrerte i hverandre, og det er humankapitalen, og ikke naturressurser, fysisk kapital eller finanskapitalen, som er den viktigste ressursen for økonomisk vekst og utvikling.

I Norge, som i andre vestlige land, kommer veksten i arbeidsplasser innenfor spesialiserte, kunnskapsintensive bransjer. Disse næringene er i stor grad lokalisert i byregioner med store arbeidsmarkeder og utdanningsinstitusjoner, og særlig i Hovedstadsregionen. Videre har statlige virksomheter de siste tiårene effektivisert og samlet fagmiljøene sine. Det har resultert i en konsentrasjon av statlige arbeidsplasser til færre steder og en reduksjon i bredde og omfang i arbeidsmarkedet andre steder, se blant annet Effektutvalget (NOU 2004:2).

Kritisk masse blir viktig

Nye bedrifter blir lettere etablert der det er annen virksomhet fra før. Dette gjelder spesielt for kunnskapsbedrifter, som gjerne søker nærhet til kunnskapsmiljøer gjennom å velge lokalisering nær andre foretak med likeartet eller relatert virksomhet. Her finnes det også flere potensielle arbeidstakere med passende kvalifikasjoner. Næringsvirksomhet har en tendens til å klumpe seg sammen i geografiske avgrensede områder – folk bor i byer, butikker samles i kjøpesentre og virksomheter innenfor samme bransje samles ofte i regioner.

Mye tyder på at sentraliseringen vil fortsette. Utviklingen kan bare til en viss grad forklares med endringer i næringsstrukturen. Bedrifter og institusjoner klumper seg sammen, men det gjør også menneskene som disse sysselsetter. Det en klar tendens til at ungdom som ønsker å ta høyere utdanning, flytter til storbyer. Når utdanningen er fullført, flytter de i mindre grad tilbake. Det er flere jobber som krever høyere utdanning i de største byene, og mange blir tiltrukket av urbant levesett og de mulighetene dette gir. Videre blir det stadig flere toinntektsfamilier hvor begge har høyere utdanning. Muligheten for å finne relevante jobber for begge er ofte større i større arbeidsmarkeder. Men samtidig foregår en utviklingen innen kommunikasjonsteknologi som muliggjør stedsuavhengige arbeidsplasser, reduserer betydningen av geografisk distanse og åpner for å velge bosted ut fra andre forutsetninger enn tidligere.

Bedriftenes, institusjonenes og menneskenes lokaliseringsvalg gjør således at kompetansearbeidsplasser i stor grad vokser fram i større arbeidsmarkeder. Større fagmiljøer og et større mangfold av arbeidsgivere er attraktivt både for arbeidstakerne med høyere utdanning og for bedrifter som ønsker å etablere virksomhet. Større miljøer gir økte valgmuligheter for arbeidsgiver og arbeidstaker og basis for aktivt sosialt liv. Velfungerende regionale sentra kan være en avgjørende faktor for at et regionalt arbeidsmarked skal oppnå kritisk masse, og med det gi grobunn for vekst i kompetansearbeidsplasser.

Frihet til å velge bosted?

Det er en politisk målsetting at folk skal ha reell frihet til å velge hvor de vil bo. Endringene i næringsstruktur med nedbygging av tradisjonell industri på mindre steder og vekst i kompetansebaserte næringer i de største byene fører til at det blir vanskeligere å oppfylle denne målsettingen. Når flere ønsker å bo i større regionale sentra og byer, blir det mer krevende å opprettholde et godt lokalmiljø og arbeidsmarked for de som fortsatt ønsker å bo på mindre steder. Samtidig må en se de regionale sentrene som deler av større bo- og arbeidsmarkedsregioner, der jobbtilbudet i regionsentrene også gir grunnlag for bosetting i omkringliggende kommuner og steder. Hovedutfordringen er derfor å ha en politikk som tar inn over seg bredden av de demografiske endringene, inkludert innvandring, og folks ulike preferanser for hvor de vil bo.

2.4 Tidligere arbeid som utvalget bygger på

Norsk regionalutvikling og -politikk har direkte og indirekte vært gjenstand for mange utredninger over det siste tiåret. Holden-utvalget (NOU 2000:21) drøftet strategier for høy sysselsetting og verdiskaping som kan bidra til en balansert utvikling i norsk økonomi. Utvalget pekte på økende utdanningsnivå og kompetansekrav som mulige forklaringsfaktorer bak sentraliseringen. Holden-utvalget skisserte en bred strategi og framhever blant annet betydningen av lønnsdannelsen og satsing på utdanning for å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft, men utvalget hadde ingen anbefalinger konkret rettet mot spredning av kompetansearbeidsplasser.

Effektutvalget (NOU 2004:2) vurderte effekter av statens aktivitet for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Effektutvalget mente blant annet at det regionale høgskolesystemet har vært vellykket i regionalpolitisk forstand og pekte på positive effekter for samspillet mellom høgskolesystemet og det regionale næringslivet. Utvalget påpekte samtidig at økende internasjonalisering og globalisering endrer forutsetningene og mulighetene for å påvirke den regionale utviklingen gjennom politiske vedtak og statlig intervensjon. Tilsvarende konstaterte Effektutvalget at statens styring av egen virksomhet er i endring, og at mulighetene for koordinering av sektorpolitikken for å bidra til regional utvikling er blitt redusert.

Distriktskommisjonen (NOU 2004:19) var først og fremst en politisk kommisjon som skulle gjennomgå helheten i distrikts- og regionalpolitikken, blant annet basert på Effektutvalget (NOU 2004:2). En av kommisjonens anbefalinger var at virkemiddelapparatet i større grad bør støtte investeringer i løpende kompetanseutvikling, innovasjonsaktivitet og nettverksbygging. Kommisjonen var av den oppfatning at dette kunne bidra til å utvikle kompetansekrevende tjenesteytende næringer i distriktene.

Et utvalg ledet av professor Per Christensen (NOU 2004:15) vurderte handlingsrommet for ulike regional- og distriktspolitiske virkemidler rettet mot investeringer, sysselsetting, forskning og utvikling, kompetanseheving og infrastruktur innenfor EØS-regelverket, blant annet på bakgrunn av at differensiert arbeidsgiveravgift ikke kunne brukes slik det opprinnelig var utformet. Utvalget kom ikke med konkrete anbefalinger om tiltak, men påpekte at EØS-regelverket på enkelte områder gir større handlingsrom enn det som utnyttes.

Regjeringen Stoltenberg II har levert to stortingsmeldinger om distrikts- og regionalpolitikken – St.meld. nr. 25 (2008 – 2009) Lokal vekstkraft og framtidstru, og St.meld. nr. 21 (2005 – 2006) Med hjarte for heile landet.2 Begge meldingene legger vekt på at folk skal ha reell valgfrihet til å bosette seg der de ønsker og at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret opprettholdes.

Ulike regionalpolitiske spørsmål har som gjennomgangen over viser, blitt grundig behandlet. Det som skiller dette utvalget fra de foregående utvalgene, er mandatets særlige fokus på kompetansearbeidsplasser og hvordan man kan bidra til en mer balansert regional utvikling ved å skape større geografisk spredning av arbeidsplasser med krav til høyere utdanning. Mandatet er slik sett snevrere enn mandatet som andre regionalpolitiske utredninger har lagt til grunn. Men utvalget tar ikke desto mindre for seg det som synes som en naturlig primær målsetting for norsk regionalpolitikk, nemlig regional vekst i kompetansearbeidsplasser. Det er sannsynlig at den framtidige veksten i arbeidsplasser i Norge først og fremst vil skje i kunnskapsintensive næringer. Samtidig tar flere og flere høyere utdanning, og som resultat får arbeidsstyrken et stadig høyere utdanningsnivå. Balansert regional vekst vil aldri kunne realiseres med mindre kompetansearbeidsplasser blir skapt, og rekruttert til, hele landet.

2.5 Regional utvikling i Norge og Norden

Den regionale utviklingen i Norge har mange fellestrekk med utviklingen i de andre nordiske landene, både når det gjelder arbeidsmarkedene og befolkningsstrukturen (Nordregio 2010:2 Regional Development in the Nordic Countries 2010). Det har vært en vridning fra primær- og sekundærnæringene mot tjenesteytende sektor, og flere industrikommuner har opplevd nedleggelser og utflagging av dominerende arbeidsgivere. Veksten i arbeidsplasser har i stor grad vært innen kunnskapsintensive næringer, hovedsakelig i tilknytning til de store byene, mens det har vært en nedgang i arbeidsplasser for ufaglærte industriarbeidere. Norge, som Danmark og Island, har relativt sett små regionale forskjeller i arbeidsledighetsraten sammenliknet med Sverige og Finland. I Finland er Åland et ytterpunkt med under 2 prosent arbeidsledighet, i kontrast til de nordlige regionene Pohjois-Karjala og Lapland med over 16 prosent arbeidsledighet. Til sammenlikning ligger de fleste regionene i Norge på mellom 2 og 3,5 prosent arbeidsledighet, mens den i noen få kommuner overstiger 5 prosent (2009).

Også mønsteret for befolkningsvekst har vært det samme i alle de nordiske landene, med tilflytting til urbane områder og fraflytting fra distriktene. Både Sverige og Finland har opplevd en dramatisk endring i den regionale befolkningsstrukturen. I Finland er polariseringen mellom byene og universitetsområdene på den ene siden, og distriktene på den andre siden, særlig tydelig. På Island ble den regionale utviklingen snudd på hodet etter den globale finanskrisen. Regioner som tidligere var preget av høy vekst, har siden 2009 opplevd befolkningsnedgang. I Danmark har finanskrisen forsterket tendensen mot urbanisering, særlig blant unge som flytter til byer med utdanningsmuligheter. Selv om dette mønsteret også er synlig i Norge, har det vært en mer balansert utvikling her. I tillegg til veksten rundt storbyene, viser tall fra 2009 at flere områder i Nord-Norge og på Vestlandet har hatt en befolkningsøkning.

Kilde: Nordregio 2010

Norge har også lyktes med å opprettholde en jevn, høy verdiskaping (BNP). Tall fra 2007 viser at BNP per capita er høyere i alle de norske fylkene enn i gjennomsnittet i EU, og høyere i større deler av landet enn tilfellet er for de andre nordiske landene. Etter finanskrisen har Sverige, Finland og Island, som opplevde en sterkere vekst før krisen, hatt en kraftigere nedgang i BNP enn gjennomsnittet for EU. Norge hadde den laveste nedgangen av alle de nordiske landene.

Finanskrisen medførte også en økning i arbeidsledigheten i Norden. Dette synliggjør at alle de nordiske landene er små, åpne økonomier, som i en globalisert verden er sårbare for slike endringer som finanskrisen har medført. Den norske økonomien har likevel vist seg å være mer motstandsdyktig mot krisens konsekvenser enn økonomien i de andre nordiske landene. Norge har hatt et lavere fall i vekstraten til den totale verdiskapingen, samt den laveste økningen i arbeidsledigheten. De regionale forskjellene i arbeidsledigheten er relativt små, og befolkningsveksten jevnere enn i de andre nordiske landene. Dette, kombinert med høy sysselsetting og verdiskaping, tyder på at den norske økonomien har en relativt god omstillingsevne.