Del 2
Gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU

8 Innskuddsgarantiordningen i finansforetaksloven kapittel 19

8.1 Innledning

1) Den norske banksikringsordningen utgjør andrelinjeforsvaret mot økonomiske problemer i norske banker og det norske banksystemet. Dette omfatter alle banker og filialer som er medlem av sikringsfondet, og skal skape tillit til at eventuelle økonomiske problemer i ett eller flere medlemsforetak kan løses på en ordnet måte uten statlige tilskudd, se Prop. 11 L (2012–2013) side 20. Garantiordningen for bankinnskudd håndteres av Bankenes sikringsfond og regelverket for ordningen er regulert i finansforetaksloven kapittel 19 med tilhørende forskrifter. Bestemmelsene der er en videreføring av kapittel 2 i banksikringsloven av 6. desember 1996 nr. 75, se også Prop. 125 L (2013–2014) avsnitt 13.19. Det er også lagt til grunn at gjeldende forskrifter til banksikringsloven inntil videre skal gjelde så langt de passer, jf. forskrift av 21. desember 2015 nr. 1794 om overgangsregler mv. til lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 3. Det vises her til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond, og forskrift av 17. oktober 2001 nr. 1190 om sikringsordninger for kredittinstitusjoner som fastsetter at andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av Bankenes sikringsfond, dersom de mottar innskudd fra allmennheten. Det vises også til forskrift av 6. juli 2005 nr. 802 om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning). Forskrift om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond av 22. mars 2013 nr. 330 er gitt med hjemmel i finanstilsynsloven.

Banksikringsloven kapittel 2 bygget i stor grad på tidligere regler om Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond i henholdsvis sparebank- og forretningsbanklovene fra 1961, se også avsnitt 8.2 nedenfor. Som følge av inkluderingen av innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF i EØS-avtalen, ble det imidlertid foretatt en tilpasning til de krav til nasjonale garantiordninger som fulgte av direktivet, jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) om lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner side 47 til 51 og NOU 1995: 25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Inkluderingen av direktivet i EØS-avtalen skjedde ved Stortingets samtykke av 16. juni 1995, jf. St.prp. nr. 45 (1994–95) og Innst. S. nr. 166 (1994–95). Innskuddsgarantidirektivet fra 1994 ble senere endret ved direktiv 2009/14/EF som først og fremst etablerte en fullharmonisering av garantinivået for de nasjonale innskuddsgarantiordninger til 100 000 euro. Dette direktivet ble imidlertid ikke inkludert i EØS-avtalen. Det høyere norske garantinivået for innskudd på to millioner kroner per innskyter ble også derfor videreført i den nye loven, jf. finansforetaksloven § 19-4.

Banksikringsloven ble senest endret på to punkter i 2012, jf. Prop. 11 L (2012–2013) om endringer i finanstilsynsloven, banksikringsloven og foretakspensjonsloven. Det første spørsmålet var knyttet til hvorvidt medlemmene av Bankenes sikringsfond burde betale avgift til fondet hvert år, uavhengig av fondets størrelse. Resultatet ble her en kontinuerlig avgiftsplikt til fondet hvert år, uavhengig av fondets størrelse, se banksikringsloven § 2-7 (videreført i finansforetaksloven § 19-6). Det ble i den sammenheng blant annet vektlagt at sikringsfondet – ved kontinuerlig avgiftsplikt – kan bygges opp og bli bedre i stand til å håndtere problemer i større enkeltbanker og problemer som rammer flere banker samtidig, og at mer ansvarlig kapital i fondet kan gjøre det norske banksystemet mer motstandsdyktig mot forstyrrelser, og bedre bankenes evne til å klare seg selv i en krisesituasjon uten statens hjelp, se Prop. 11 L (2012–2013) side 23, jf. også avsnitt 7.2 foran. Det andre spørsmålet var hvorvidt utbetalingsfristen i innskuddsgarantiordningen burde reduseres. Med henvisning til EU-kommisjonens dagjeldende forslag til et nytt revidert innskuddsgarantidirektiv med blant annet en utbetalingsfrist på (maksimalt) én uke i innskuddsgarantiordningene, hadde det norske finanskriseutvalget uttalt at utbetalingsfristen i den norske innskuddsgarantiordningen også burde settes til én uke. Dette ble fulgt opp, se banksikringsloven § 2-11 (videreført i finansforetaksloven § 19-10).

I det følgende gis en kort oversikt over banksikringslovens regler om innskuddsgarantiordningen og Bankenes sikringsfond som videreført i finansforetaksloven kapittel 19. En nærmere gjennomgang av bestemmelsene er gitt i avsnittene 8.2 til 8.8 nedenfor.

2) Bankenes sikringsfond er et eget rettssubjekt som er opprettet for å forvalte garantiordningen og sikre innskuddsforpliktelsene (finansforetaksloven §§ 19-1 og 19-3), og loven inneholder nærmere bestemmelser om vilkårene for og omfanget av innskuddsgarantien, samt om utbetaling av garanterte innskudd fra Bankenes sikringsfond. Alle norske banker som mottar innskudd her i riket, skal være medlemmer av sikringsfondet og garantiordningen. Det følger videre av finansforetaksloven §§ 19-4 og 19-10 at innskuddsgarantien (med en del unntak) omfatter vanlige innskudd på konto som lyder på navn, og at garantien er beløpsmessig begrenset til to millioner kroner for en innskyters samlede innskudd i ett medlemsforetak, se også avsnitt 8.6 nedenfor. Medlemsforetakene har plikt til årlig å innbetale fastsatte avgifter til fondet for å sikre finansieringen av utbetalinger av garanterte innskudd og en oppbygging av ansvarlig kapital til sikring av garantiansvar ved solvenssvikt hos medlemsforetak (finansforetaksloven §§ 19-5, 19-6 og 19-10).

Regelverket om den norske garantiordningen for bankinnskudd er således i stor grad utformet som regler om Bankenes sikringsfond og fondets forvaltning av garantiordningen. Fondets viktigste oppgaver er å beregne og innkreve medlemsforetakenes årlige avgifter til fondet, forvalte fondets midler, etablere prosedyrer for å forberede utbetaling av garanterte innskudd ved solvenssvikt i medlemsforetak, og forestå utbetaling av garanterte innskudd innen forholdsvis korte frister. Sikringsfondets øverste myndighet er en generalforsamling som består av medlemsforetakenes representanter (finansforetaksloven § 19-13). Fondets virksomhet ledes av et styre på syv medlemmer hvorav fem velges av generalforsamlingen, og to av Finanstilsynet og Norges Bank (finansforetaksloven § 19-14). Vedtekter godkjennes av departementet, og styreinstruks fastsettes av generalforsamlingen. Forretningsfører tilsettes av styret. Det vises også til avsnitt 8.3 nedenfor.

Fondets midler er bygget opp ved årlige avgifter fra medlemsforetakene, det vil først og fremst si banker med norsk konsesjon (finansforetaksloven § 19-6). Årlig avgift utgjør summen av 1 promille av garanterte innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital i den enkelte bank. Avgiftsnivået for den enkelte bank justeres basert på en risikofaktor knyttet til faktisk kjernekapitaldekning sammenholdt med kravet om minimum 8 prosent kjernekapitaldekning. Fondet skal ha en samlet ansvarlig kapital som minst utgjør summen av 1,5 prosent av medlemsforetakenes samlede garanterte innskudd og 0,5 prosent av summen av beregningsgrunnlagene for bankenes ansvarlige kapital (finansforetaksloven § 19-5). Dersom fondets ansvarlige kapital skulle falle under dette minimumsnivået, skal differansen dekkes ved garantier fra medlemsforetakene. Sikringsfondets kapital utgjorde ved utgangen av 2015 om lag 30 milliarder kroner eller 2,66 prosent av garanterte innskudd i norske banker per 30. september 2015. Etter dette oppfyller Bankenes sikringsfond lovens krav til størrelse med en overdekning ved utgangen av 2015 på 3,6 milliarder kroner.1 Som følge av lovendringen i 2012 omtalt i punkt 1) ovenfor, gjelder det ikke lenger noen grense for hvor stort fondet kan bli. Full årlig avgift skal derfor innbetales av medlemsforetakene uavhengig av omfanget av fondets kapital til enhver tid. Det fremgår av Prop. 11 L (2012–2013) side 6 at formålet med denne lovendringen var å sette sikringsfondet bedre i stand til å håndtere kriser i større enkeltbanker eller i flere banker samtidig. Departementet kan imidlertid ved forskrift fastsette at årlig avgift settes lavere, jf. finansforetaksloven § 19-6 fjerde ledd. Det vises også til avsnittene 8.4 og 8.5 nedenfor.

Sikringsfondets midler skal først og fremst benyttes til å dekke tap som en innskyter har på garanterte innskudd i et medlemsforetak som banken som følge av insolvens ikke kan tilbakebetale ved forfall (finansforetaksloven § 19-10), jf. også avsnitt 8.7 nedenfor. Sikringsfondet kan imidlertid i stedet for å utbetale garanterte innskudd, beslutte å yte ulike former for finansiell støtte til et medlemsforetak når formålet er å sikre innskyterne tilgang til sine innskudd eller å oppnå at et medlem vil bli i stand å tilbakebetale innskudd og oppfylle sine øvrige forpliktelser ved videreføring av virksomhet. Det er imidlertid en forutsetning for slike tiltak at fondet fortsatt har tilgjengelige midler som er tilstrekkelige til å sikre fondets forpliktelser etter innskuddsgarantien (finansforetaksloven § 19-11), se også avsnitt 8.8 nedenfor.

3) Ved siden av krav til sikringsordninger for bankinnskudd etter innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU, er det også viktig å merke seg at det eksisterer beskyttelsesordninger for andre aktører i finansmarkedet. Det vises særlig til EU-direktiv 97/9/EF om «investor-compensation schemes» eller erstatningsordninger for investorer (ICS-direktivet). Dette er en ordning for investorbeskyttelse som er ansett som meget viktig for å opprettholde tilliten og funksjonaliteten i det finansielle systemet i tilfelle et investeringsforetak ikke er i stand til å overholde sine forpliktelser overfor sine investorkunder, se formålsparagraf 4 til direktivet. Dette er også et relevant direktiv i tilknytning til gjennomføring av krisehåndteringsdirektivet 2014/59/EU (del III i utredningen), ettersom krisehåndteringsdirektivet både gjelder for banker og visse typer av verdipapirforetak. De beskyttelsesordninger som gjelder for slike foretaks kunder og motparter er derfor viktige.

Generelt sett stiller direktivet visse minimumskrav til ordningene, men tillater for øvrig at de i ulike stater kan ha ulik utforming.

I henhold til direktivet artikkel 2 skal det innføres og godkjennes en eller flere erstatningsordninger for investorer. Det kreves at verdipapirforetak som får tillatelse til å drive investeringsvirksomhet, skal være tilsluttet en erstatningsordning, jf. direktivet artikkel 2 nr. 1. Ordningen retter seg i prinsippet mot alle kategorier investorer, se direktivet artikkel 1 nr. 4, hvoretter det med investor skal forstås enhver person som har betrodd midler eller instrumenter til et verdipapirforetak i forbindelse med investeringsvirksomhet. Etter direktivet kan imidlertid visse investorer utelates fra ordningens dekning eller gis et lavere garantinivå, se direktivet artikkel 4 nr. 2 og vedlegg I. Investorer som kan utelukkes er blant annet profesjonelle og institusjonelle investorer, staten og andre foretak i samme foretaksgruppe.

Det skal gis dekning for krav som skyldes et verdipapirforetaks manglende evne til å betale tilbake midler som investorene har til gode eller eier, og som oppbevares på deres vegne i forbindelse med investeringsvirksomhet, jf. direktivet artikkel 2. Videre omfattes manglende evne til å levere tilbake instrumenter som tilhører investorene, og som oppbevares, administreres eller forvaltes på deres vegne i forbindelse med investeringsvirksomhet. Investorene har rett til dekning når vedkommende myndigheter har konstatert at et verdipapirforetak ikke er i stand til å overholde sine forpliktelser som skriver seg fra investorenes krav eller når det foreligger en rettslig avgjørelse som innebærer at investorenes mulighet til å fremsette krav overfor foretaket innstilles. Dekningen skal være på minst 20 000 euro for hver investor, jf. direktivet artikkel 4 nr. 1. Det kan for øvrig opprettholdes eller vedtas bestemmelser som gir større eller mer omfattende dekning, se direktivet artikkel 4 nr. 3.

ICS-direktivet ble inntatt i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 12/98 av 6. mars 1998. Reglene i direktivet ble gjennomført i verdipapirhandelloven (1997) kapittel 8 ved lov av 4. mars 2005 nr. 11. Det vises særlig til loven § 8-13 om Verdipapirforetakenes sikringsfond, se også Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) avsnitt 18.8. Bestemmelsen ble videreført i ny verdipapirhandellov av 2007 og det ble særlig vist til at de EØS-regler som den nye verdipapirhandelloven gjennomførte, ikke gjorde endringer i reglene om sikringsordninger for verdipapirforetak som følger av ICS-direktivet, jf. særlig direktiv 2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID). Verdipapirhandelloven av 2007 § 9-12 lyder som følger:

Ǥ 9-12. Verdipapirforetakenes sikringsfond

(1) Verdipapirforetak skal være medlem av Verdipapirforetakenes sikringsfond.

(2) Fondets formål er ved manglende økonomisk evne hos medlemmene å gi dekning for krav som skyldes medlemmenes behandling av kunders midler og finansielle instrumenter.

(3) Fondets forpliktelser finansieres av medlemmene slik at deres ansvar er prinsipalt proratarisk, subsidiært solidarisk.

(4) Fondet kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte.

(5) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fondet, herunder om fondets virksomhet og finansiering, hvem som plikter å være medlem i fondet, ansvarets omfang, og om rettigheter og plikter for medlemmene og mulige skadelidte.

(6) Departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om Verdipapirforetakenes sikringsfond skal gjelde for kredittinstitusjoner og utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Departementet kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av fondet.»

Nærmere regler er fastsatt i verdipapirforskriften av 29. juni 2007 nr. 876 §§ 9-29 til 9-46. Verdipapirforetakenes sikringsfond har et eget styre med representanter fra medlemsforetakene og Finanstilsynet. Administrasjonen er lagt til Finans Norge. Ved utgangen av 2015 hadde fondet 142 medlemmer.2

Når det gjelder forholdet til krisehåndteringsdirektivet 2014/59/EU, vises det til at dette som utgangspunkt gjelder for banker, kredittforetak og visse typer av verdipapirforetak. Et av formålene med krisehåndtering av slike foretak er å kunne videreføre kritiske finansielle tjenester og begrensning av virkninger til skade for kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien, samt å beskytte garanterte innskudd, investorer og klientmidler, se direktivets formålsparagraf 45 og artikkel 31 nr. 2 bokstav d). I direktivet er det flere steder vist til investorer, og er gitt samme betydning som definisjonen av investorer etter ICS-direktivet, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 1 nr. 1 punkt 105). Investorer skal etter dette forstås som en person som har betrodd penger eller instrumenter til et investeringsforetak i tilknytning til investeringsvirksomhet.

I forhold til verdipapirforetakene som er medlem av sikringsordningen etter verdipapirhandelloven § 9-12, er det i krisehåndteringsdirektivet artikkel 38 nr. 12 fastslått at dersom krisehåndteringsmyndigheten – som ledd i en krisehåndtering – tilrettelegger en overdragelse av virksomheten til annet foretak, har erververen rett til fortsatt medlemskap i blant annet slik ordning for investorbeskyttelse. Det samme gjelder ved overdragelse av virksomhet til en bro-bank, jf. direktivet artikkel 40 nr. 10. Dette er det tatt hensyn til ved utformingen av lovutkastets regler på dette området. I forhold til krisehåndtering som gjelder flere medlemstater, er det i direktivet artikkel 87 bokstav e) fastslått at krisehåndteringsmyndigheten – som ledd i krisehåndtering av et finanskonsern – skal legge tilbørlig vekt på virkninger som beslutninger i forhold til morselskap eller datterforetak etablert i annen medlemsstat medfører, når det blant annet gjelder ordning for investorbeskyttelse.

8.2 Virkeområde

Innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond har likhetstrekk med en forsikringsordning, og handler om spredning av risiko. Opprinnelig var det separate sikringsfond for sparebanker og forretningsbanker. For banksektoren generelt viste dette seg etter hvert noe uheldig, særlig som følge av en skjev størrelsesfordeling mellom medlemmene hvor Sparebankenes sikringsfond stod sterkest. Dette må også sees i sammenheng med fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR hvor Gjensidige NOR Sparebank var overtakende selskap i bankfusjonen og det nye selskapet DnB NOR Bank dermed ble medlem av Sparebankenes sikringsfond i stedet. Ved en lovendring av 25. juni 2004 nr. 44 ble det derfor foretatt en sammenslåing av sikringsfondene til ett fond (Bankenes sikringsfond), og det ble særlig vist til at sammenslåingen ville gi en bedre risikospredning, og derfor økt slagkraft, se Ot.prp. nr. 66 (2003–2004) side 5, jf. også kapittel 2 i proposisjonen.

Sparebanker og forretningsbanker er underlagt en plikt til å være medlem av Bankenes sikringsfond, jf. finansforetaksloven § 19-1 første ledd. Dersom departementet har fastsatt det kan også en slik plikt pålegges andre finansforetak, jf. loven § 19-1 annet ledd. Dette vil først og fremst være aktuelt for foretak som er gitt konsesjon som kredittinstitusjon. Det vises for øvrig til at reglene om pliktig medlemskap ikke gjelder for bank som er opprettet av staten for å yte lån eller stille garanti for kreditt mv. til særlige formål og som bare låner ut midler bevilget av Stortinget, innlånt fra statskassen, eller innlånt på annen godkjent måte av Kongen, se finansforetaksloven § 19-1 tredje ledd. Slik sett er Norges Bank og Husbanken unntatt fra reglene om medlemskap i Bankenes sikringsfond.

Når det gjelder forholdet til utenlandsk virksomhet, må det skilles mellom virksomhet som drives gjennom datterforetak og filialer. For datterforetak av utenlandske banker som er etablert i Norge, vil de generelle reglene i loven kapittel 19 gjelde fullt ut.

Forholdet til filialer av utenlandske banker er regulert i finansforetaksloven § 19-2 og må sees i sammenheng med reglene i innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF artikkel 4. Utgangspunktet er at nasjonale sikringsordninger skal dekke hjemmehørende bankers filialer i andre stater innenfor EØS-området, og at sikringsordningen minst skal oppfylle kravene som følger av innskuddsgarantidirektivet, se også forskrift av 17. oktober 2001 nr. 1190 om sikringsordninger for kredittinstitusjoner § 2. I den grad den norske innskuddsgarantiordningen har en bedre dekning av innskyterne enn ordningen i den utenlandske bankens hjemstat, har imidlertid filialen etablert her i riket rett til å bli medlem av den norske ordningen. Det dreier seg således ikke om noen plikt, men en rett for filialen til slikt medlemskap, se også loven § 19-2 første ledd. Et viktig prinsipp er for øvrig at medlemskapet i den norske ordningen kun kompletterer den beskyttelse som gis av hjemstatens garantiordning og erstatter således ikke denne. Dette følger av utgangspunktet om at nasjonale sikringsordninger skal dekke hjemmehørende bankers filialer i andre stater innenfor EØS-området, se også Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 48. Dette innebærer i sikrings- og utbetalingstilfeller at innskytere i utenlandske bankers filialer som er medlem av sikringsfondet, får redusert sin utbetaling med utbetalingen fra hjemstatens garantiordning, også omtalt som «topping up»-prinsippet. Det er videre bestemt at departementet kan fastsette nærmere vilkår for slikt medlemskap, og det vises her til forskrift av 6. juli 2005 nr. 802 om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning), se også loven § 19-2 tredje ledd. Støttetiltak etter loven § 19-11 er imidlertid ikke aktuelt for filialer av utenlandske banker, se også avsnitt 8.8 punkt 1) nedenfor.

Filialer som har sitt hovedsete utenfor EØS-området kan pålegges å bli medlem av Bankenes sikringsfond, dersom departementet bestemmer dette i konsesjonsvilkårene, se finansforetaksloven § 19-2 annet ledd. Her er det lagt til grunn at det må foretas en konkret vurdering av den innskuddsgarantiordning som gjelder i filialens hjemstat. Dersom garantiordningen ikke er tilfredsstillende ut fra hensynet til innskyterne, kan departementet pålegge filialen medlemskap, jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 48. Dersom den ikke oppfyller minstekravene i henhold til innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF, vil dette kravet være absolutt, se også direktivet artikkel 6 nr. 1.

Departementet kan fastsette nærmere regler om filialers medlemskap i sikringsfondet, jf. loven § 19-2 tredje ledd. Det vises blant annet til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond § 4 og forskrift av 6. juli 2005 nr. 802 om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning). I tillegg kan det gis nærmere regler om at fondet kan granske filialens regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. Slik hjemmel og noen nærmere regler om gransking mv. følger for så vidt direkte av loven § 19-3 fjerde ledd, se avsnitt 8.3 nedenfor.

Det vises ellers til at banker har opplysningsplikt om hvilken innskuddsgarantiordning som gjelder for virksomheten, og om hvilken garanti for innskudd ordningen gir, se finansforetaksloven § 16-5. Dette skal gjøres på norsk og formidles elektronisk eller fysisk på en lett forståelig måte. Reglene gjennomfører innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF artikkel 9. Det er også i denne forbindelse lagt opp til at det kan fastsettes forskrift som begrenser finansforetaks adgang til å bruke opplysninger om sikringsordninger i sin markedsføring, se loven § 16-5 annet ledd.

8.3 Formål og selskapsrettslige forhold

Hovedformålet med en innskuddsgarantiordning er å gi vanlige innskytere (forbrukere, små- og mellomstore bedrifter og småkommuner) et tilnærmet risikofritt plasseringsalternativ, fordi det er store kostnader for den enkelte knyttet til å hente inn den informasjon som er nødvendig for realistisk å kunne vurdere risikoen ved innskudd i et foretak, jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 22. For investorer med betydelige likviditetsbeholdninger finnes det et tilsvarende tilnærmet risikofritt plasseringsalternativ i statspapirmarkedet. I forlengelsen av dette følger det av finansforetaksloven § 19-3 første ledd at det er sikringsfondets primære oppgave å sikre innskuddsforpliktelsene til medlemmene. I tillegg kan det velge å yte støtte til medlemmene etter reglene i loven § 19-11, se også avsnitt 8.8 nedenfor. Slike støttetiltak er et subsidiært tiltak fra sikringsfondets side, særlig sett i sammenheng med loven § 19-11 tredje ledd hvor det fremgår at støttetiltak kun kan treffes dersom gjenværende kapital i fondet antas å være tilstrekkelig til å sikre fondets forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen. Hovedformålet til Bankenes sikringsfond er derfor klart nok å fungere som en ordning for innskuddsgaranti.

Sikringsfondet er et eget rettssubjekt, slik at ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondet, se loven § 19-3 annet ledd. Det er også bestemt at konkurs eller akkordforhandling ikke kan åpnes i sikringsfondet.

Organstrukturen i sikringsfondet er regulert i loven § 19-3 tredje ledd. Generalforsamlingen er høyeste myndighet i sikringsfondet, jf. første punktum. De nærmere regler om generalforsamlingen er gitt i loven § 19-13, hvor det i første ledd er fastsatt at hvert medlem av fondet har én representant og én stemme. Dette gjelder så framt ikke departementet bestemmer noe annet. Til generalforsamlingens kompetanse hører vedtakelse av vedtekter, valg av medlemmer og varamedlemmer til styret og fastsettelse av instruks for styret, se loven § 19-13 annet ledd. I tillegg skal årsmelding og regnskap behandles av generalforsamlingen, jf. loven § 19-13 tredje ledd.

Sikringsfondet skal ledes av et styre, jf. loven § 19-3 tredje ledd annet punktum. De nærmere regler om styret er inntatt i loven § 19-14. Fondet skal ha et styre på sju medlemmer, hvorav fem medlemmer og varamedlemmer velges av generalforsamlingen, se loven § 19-14 første ledd. Det skal legges vekt på hensynet til en balansert representasjon fra banker av forskjellig størrelse og karakter ved sammensetningen av styret. Med «karakter» siktes det til at både forretningsbanker og sparebanker skal være representert på en balansert måte, se Ot.prp. nr. 66 (2003–2004) side 13. En viss myndighetskontroll oppnås ved at Norges Bank og Finanstilsynet hver oppnevner ett medlem med varamedlem. Bakgrunnen for dette er ønsket om å sikre en dialog mellom sikringsfondet og myndighetene representert ved tilsynsorganet, se NOU 1995: 25 side 71. Medlemmene velges for to år av gangen, jf. loven § 19-14 annet ledd. Det hører videre under styret å velge leder og nestleder. Disse velges for ett år av gangen. Gyldig vedtak i styret krever som hovedregel at minst fire medlemmer stemmer for forslaget, jf. loven § 19-14 tredje ledd. Vedtak om å dekke tap ut over det sikringsfondet plikter å dekke etter innskuddsgarantien eller vedtak om støtte, krever imidlertid tilslutning fra minst fem styremedlemmer, se loven §§ 19-9 femte ledd og 19-11 tredje ledd.

Sikringsfondet skal videre ha vedtekter godkjent av departementet, jf. loven § 19-3 tredje ledd tredje punktum. Fondets myndighet i forhold til medlemmene er regulert i loven § 19-3 fjerde ledd. Det kan granske medlemmenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. Bestemmelsen gir fondet rett til å kreve fremlagt dokumenter og opplysninger fra medlemmene som det anser nødvendig. Således er det ingen begrensninger i forhold til sikringsfondets muligheter til å kreve at en bank opplyser om dens økonomiske stilling med hensyn til den risiko fondet løper for utbetalinger, enten dette er som følge av innskuddsgarantien eller i en vurdering av om støttetiltak bør og kan iverksettes. Nærmere regler om dette kan for øvrig fastsettes med hjemmel i loven § 19-2 tredje ledd.

Departementet kan endelig gi nærmere regler om fondet og dets virksomhet på generell basis, jf. loven § 19-3 femte ledd. Det vises blant annet her til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond.

8.4 Sikringsfondets ansvarlige kapital

Minstekravet til sikringsfondets ansvarlige kapital må sees i sammenheng med sikringsfondets formål. Med utgangspunkt i en risikovurdering ble det i NOU 1995: 25 side 65 lagt til grunn at sikringsfondet for det første bør utgjøre en viss andel av den samlede innskuddsmasse som er dekket av innskuddsgarantiordningen. For det andre ble det lagt til grunn at fondets størrelse også bør relateres til og utgjøre en viss andel av medlemmenes beregningsgrunnlag for ansvarlig kapital som uttrykk for bankenes samlede virksomhet.

Det følger således av finansforetaksloven § 19-5 at sikringsfondets samlede ansvarlige kapital til enhver tid minst skal være lik summen av 1,5 prosent av samlede garanterte innskudd hos medlemmene og 0,5 prosent av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de foretak som er medlemmer etter loven § 19-1 første og annet ledd, det vil si først og fremst sparebanker, forretningsbanker og eventuelle andre kredittinstitusjoner. Dette reflekterer i stor grad den samlede størrelsen på sikringsordningen som eksisterte før banksikringsloven ble vedtatt i sin tid, se NOU 1995: 25 side 65. Bestemmelsen ble for øvrig endret etter departementets forslag i Ot.prp. nr. 66 (2003–2004) om lov om endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner, og innebar en presisering om at kun garanterte innskudd (opp til to millioner kroner) inngår i beregningsgrunnlaget for den ansvarlige kapital, se proposisjonen side 13. Det vises for øvrig til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 3.

Finansforetaksloven § 19-7 regulerer videre det ansvar medlemmene har dersom sikringsfondets ansvarlige kapital er under minstekravet. I den utstrekning innbetalt kapital blir brukt og således synker under minstekravet til fondets ansvarlige kapital, erstattes det manglende av tilsvarende garantiansvar fra medlemsbankene, jf. loven § 19-7 første ledd, se også Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 23. Bestemmelsen var først og fremst forutsatt å ha en særlig betydning i en oppbyggingsperiode hvor innbetalt beløp ville være mindre enn minstekravet, se NOU 1995: 25 side 65. Det samme vil imidlertid eventuelt også kunne være tilfelle dersom fondet har utbetalt midler, slik at den samlede ansvarlige kapital er kommet under minimumsnivået. Dette må antas også å være relevant selv i dag med en kontinuerlig innbetalingsplikt uavhengig av fondets størrelse, jf. avsnitt 8.5 punkt 1) nedenfor. Utbetalinger for dekning under innskuddsgarantiordningen eller når det gjelder støttetiltak, vil dessuten kunne medføre behov for innkalling av kapital i henhold til medlemmenes garantiansvar. I de opprinnelige forarbeidene til banksikringsloven er det for øvrig presisert at den omstendighet at innbetalt kapital er mindre enn minimumsnivået ikke skal medføre en ubetinget aktualisering av garantiansvaret. Fondet kan da bygges opp igjen ved ordinær innbetaling av årsavgift, se NOU 1995: 25 side 66. Det vises også her til at loven § 19-6 fjerde ledd annet punktum gir departementet hjemmel til å fastsette at årsavgiften skal beregnes på grunnlag av høyere satser enn normalt dersom det samlede årlige avgiftsbeløpet utgjør mindre enn en tidel av kravet til fondets ansvarlige kapital, jf. også avsnitt 8.5 punkt 1) nedenfor.

Det fremgår videre at garantibeløpet for hvert medlem beregnes forholdsmessig på samme måte som avgiftsplikten etter loven § 19-6, se avsnitt 8.5 nedenfor. Det er styret som foretar fordelingen av garantibeløpene og fastsetter hvordan garantiansvaret skal sikres, se loven § 19-7 annet ledd. Styret kan bestemme at garantibeløpene skal omberegnes eller i tilfelle dersom departementet krever det. Det er for øvrig fastslått at krav på innbetalinger i henhold til dette garantiansvaret for et enkelt år ikke kan overstige en tidel av kravet til sikringsfondets ansvarlige kapital etter finansforetaksloven § 19-5, jf. loven § 19-7 tredje ledd. Dette ble begrunnet i det forhold at innbetaling etter garantiansvaret vil komme i tillegg til den vanlige årsavgiften, se NOU 1995: 25 side 66.

8.5 Avgift og medlemmenes øvrige plikter

1) Årlig avgift fra medlemmene er et viktig bidrag for å sørge for at sikringsfondet er av trygg størrelse hensett de risikovurderinger som er lagt til grunn, se avsnitt 8.4 foran. Plikten til å yte en årlig avgift følger av finansforetaksloven § 19-6 første ledd. Det er ikke som tidligere gjort unntak for avgiftsplikten dersom fondets ansvarlige kapital overstiger minstekravet etter loven § 19-5. Medlemmene skal derfor betale en avgift til fondet hvert år, uavhengig av fondets størrelse. Dette ble fastsatt ved en lovendring av 14. desember 2012 nr. 84, se Prop. 11 L (2012–2013) kapittel 3. Det ble der lagt vekt på at en slik ordning medfører at sikringsfondet kan bygges opp og bli bedre i stand til å håndtere problemer i større enkeltbanker og problemer som rammer flere banker samtidig, og at mer ansvarlig kapital i fondet kan gjøre det norske banksystemet mer motstandsdyktig mot forstyrrelser, og bedre bankenes evne til å klare seg selv i en krisesituasjon uten statens hjelp, se Prop. 11 L (2012–2013) side 23 og avsnittene 7.2 og 8.1 punkt 1) foran.

Hovedregelen er at et medlems årsavgift skal settes til summen av 1 promille av samlet garantert innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet, jf. loven § 19-6 annet ledd. Når det gjelder de ulike komponentene som inngår i beregningsgrunnlaget for avgiften, skal det kun tas hensyn til den enkelte banks tall uten at det foretas konsolidering med andre virksomheter i konsernet, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 49. Det er således den enkelte banks beregningsgrunnlag for kapitaldekningskravet som skal legges til grunn. Beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene som skal komme til anvendelse her, er de samme som kommer til anvendelse ved beregningen av kapitalkrav etter forskrift av 14. desember 2006 nr. 1506 om kapitalkrav for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, holdingselskaper i finanskonsern, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond mv. (kapitalkravsforskriften). Dette er i samsvar med gjeldende praksis, se også Prop. 11 L (2012–2013) side 26.

Avgiftsnivået for den enkelte bank skal videre justeres basert på en risikofaktor knyttet til faktisk kjernekapitaldekning sammenholdt med kravet om minimum 8 prosent kjernekapitaldekning. Også her er det den enkelte banks beregningsgrunnlag for kjernekapitaldekningsprosenten som skal legges til grunn. Dette innebærer at dersom et medlem har kjernekapitaldekning på mindre enn 8 prosent, skal avgiftsbeløpet forhøyes med et prosentvis tillegg på fire ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er mindre enn 8 prosent, se finansforetaksloven § 19-6 annet ledd bokstav a). På den annen side, dersom et medlem har en kjernekapitaldekning som overstiger 8 prosent, skal avgiftsbeløpet reduseres med prosentvis fradrag på fire ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitalen overstiger 8 prosent, men ikke i noe tilfelle på mer enn 35 prosent, se annet ledd bokstav b). Det vises for øvrig til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 2.

For filialer av kredittinstitusjoner i og utenfor EØS-området som er medlem av innskuddsgarantiordningen, skal det hvert år betales en avgift til fondet tilsvarende 1 promille av samlet garantert innskudd i filialen, jf. loven § 19-6 tredje ledd og forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 5. Det skal imidlertid gjøres et forholdsmessig fradrag for den del av garantibeløpet som anses dekket under innskuddsgarantiordningen i hjemstaten. I forhold til avgift fra filialer av kredittinstitusjoner innenfor EØS-området, vises det til forskrift av 6. juli 2005 nr. 802 om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning) § 2, samt forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 4, som inneholder nærmere regler om årsavgiften for filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området. Justeringen i forhold til nivå på kjernekapitaldekning gjelder for øvrig også for filialene, både filialer av kredittinstitusjoner i og utenfor EØS-området.

I henhold til loven § 19-6 fjerde ledd kan departementet fastsette nærmere regler om beregning av medlemmenes avgiftsplikt, og kan samtykke til at avgiften settes lavere enn nevnt i annet og tredje ledd. Det vises her til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond hvor det blant annet er inntatt særlige regler om innbetaling av avgift for nye medlemmer som ikke har drevet virksomhet før inntreden i sikringsfondsordningen, se forskriften § 5. I de tilfellene hvor det samlede avgiftsbeløpet fra medlemmene ett år utgjør mindre enn en tidel av fondets minstekapital, kan departementet også fastsette at årsavgiften skal beregnes på grunnlag av høyere satser enn de regler som følger av bestemmelsen. Som følge av at avgiften nå er en årlig avgift uavhengig av sikringsfondets størrelse til enhver tid, må det legges til grunn at adgangen til forhøyelse av avgiften ikke er begrenset til når fondets ansvarlige kapital er lavere enn minstekravet. Dette forutsetter uansett et vedtak fra departementet om å hente inn mer kapital til sikringsfondet.

2) Finansforetaksloven § 19-8 gir regler om håndteringen av nye medlemmer og om endringer i medlemskap som følge av endringer i bankens selskapsrettslige struktur. Etter loven § 19-8 første ledd skal nye medlemmer svare avgift for første driftsår fra og med tidspunktet for inntreden. Det vises her til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 5. Innbetalingen skjer sammen med avgiften for neste driftsår, og kan ikke overstige avgiften for dette år. Den tidligere regelen om at nytt medlem skulle innbetale avgift tilsvarende ett års avgift for første fulle driftsår, selv om sikringsfondet var fullt fondert etter minstekravet til sin ansvarlige kapital, ble ikke videreført fra banksikringsloven, ettersom regelen hadde mistet sin praktiske betydning ved at «taket» på fondet ble opphevet ved lovendringen 14. desember 2012, jf. Prop.11 L (2012–2013) og punkt 1) foran.

I de tilfeller hvor et medlem har drevet virksomhet før inntreden, kan departementet etter loven § 19-8 annet ledd fastsette særlig inntredelsesavgift ut over det som følger av første ledd. Bestemmelsen begrenser for øvrig avgiftsbeløpet slik at avgiften ikke skal overstige det medlemmet ville ha betalt etter loven § 19-6 annet ledd dersom det hadde vært medlem i det foregående år. Bestemmelsen er antatt å være aktuell for foretak, særlig finansieringsforetak, som omdannes til bank eller hvis virksomhet er slik at foretaket er å regne som kredittinstitusjon etter loven § 19-1 annet ledd, sml. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 49. Departementet kan fastsette nærmere regler om innbetalingen. Det vises også her til forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond § 5.

For medlem som trer ut av sikringsfondet i løpet av året, er det ved endring (fastsatt ved forskrift av 19. september 2016 nr. 1075) av forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om avgift til Bankenes sikringsfond, fastslått at det skal foretas et forholdsmessig fradrag i avgiften for den del av året medlemmet ikke har vært medlem av sikringsfondet. Det vises her til ny § 7 i den nevnte forskriften som trer i kraft 1. januar 2017.

Endelig er det i loven § 19-8 tredje ledd bestemt at departementet ved enkeltvedtak eller i forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om plikt til å svare avgift i tilfelle av avvikling, fusjon og vesentlige endringer i omfanget av virksomheten.

8.6 Innskuddsgarantiordningens dekningsområde

Nærmere regler om innskuddsgarantiordningens ansvar er inntatt i finansforetaksloven § 19-9. I loven § 19-9 første ledd er det konkret fastslått at sikringsfondet plikter å dekke tap som en innskyter har på innskudd i et medlemsforetak. Plikt til å dekke tap på innskudd er en oppfølging av innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF artikkel 7. Den nærmere forpliktelse og begrensning til å dekke tap må sees i sammenheng med to forhold. For det første, hvilke innskudd som er omfattet av ordningens dekningsområde, se punkt 1) nedenfor. For det andre, hvilke av slike dekkede innskudd som er garantert av garantiordningen, se punkt 2) nedenfor.

1) Innskuddsgarantiordningen skal dekke tap som en innskyter har på innskudd i et medlemsforetak. Med innskudd menes her enhver kredittsaldo i kredittinstitusjon i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person, unntatt innskudd fra andre finansforetak, jf. loven § 19-4. Som innskudd regnes også tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester, samt ikke forfalte renter, jf. finansforetaksloven § 19-9 første ledd annet punktum. Slike tilgodehavender likestilles således med vanlig innskudd. Dette bygger på direktivets definisjon av innskudd, jf. direktiv 94/19/EF artikkel 1 nr. 1. Dette er også ansett å være viktig av hensyn til opprettholdelse av kundenes alminnelige tillit til betalingssystemene og bankenes betalingsformidlingstjenester.

Bakgrunnen for kravet om at dekkede innskudd må være en kreditsaldo i henhold til konto som lyder på navn, må sees i sammenheng med følgende: I Norge har det tradisjonelt vært et klart skille mellom bankinnskudd på den ene siden og obligasjoner og sertifikater som gjeldsinstrumenter på den annen side. I NOU 1995: 25 side 88 la Banklovkommisjonen til grunn at gjeldsinstrumenter som obligasjoner og sertifikater i utgangspunktet er former av fordringer på bankene som har karakter av å være instrumenter for profesjonelle investorer. Bankobligasjoner og banksertifikater er normalt ikke naturlige plasseringsalternativer for alminnelige forbrukere. Av den grunn la Banklovkommisjonen til grunn at en norsk innskuddssikringsordning burde unnta obligasjoner og sertifikater fra dekning. Innskuddssikringen bør først og fremst gjelde ordinære innskudd på navn. Når det gjelder innskuddsbevis til navngitt person, er dette derfor ikke ment å omfatte obligasjoner mv., men tar sikte på å fange inn visse særlige innskuddsformer som benyttes i andre EØS-stater, se NOU 1995: 25 side 65. Dette ble fulgt opp av departementet, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 18.

Når det gjelder unntaket for innskudd fra andre finansforetak, vises det til NOU 1995: 25 side 33 hvor følgende ble lagt til grunn:

«Etter kommisjonens syn er en viktig forutsetning for effektive og solide finansinstitusjoner at de profesjonelle investorer vurderer risikoen ved plassering i ulike institusjoner. Sammen med eiernes kontroll og myndighetenes tilsyn gir «aktive» kreditorer finansinstitusjonenes ledere et viktig insentiv til grundig risikovurdering. Innskuddsgarantiordningen bør utformes under hensyn til at den i minst mulig grad svekker slike kreditorers signalrolle. En slik kontinuerlig vurdering av institusjonene fra kreditorene vil bl.a. kunne bidra til at disse over tid plasserer sine innskudd i de institusjoner som er best i stand til å forvalte ressursene.»

Dette ble også fulgt opp av departementet, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 19 og finansforetaksloven § 19-4 første ledd i.f. Innskudd fra forsikringsselskap og finansieringsforetak vil etter dette være unntatt, med forbehold om at dette kun dreier seg om innskudd som slike finansforetak har foretatt i eget navn og for egen regning.

Videre vises det til finansforetaksloven § 19-9 tredje og fjerde ledd som inneholder flere unntak for visse former for innskudd. Etter loven § 19-9 tredje ledd plikter ikke sikringsfondet å dekke tap på innskudd fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering. Det samme gjelder innskudd som har uvanlig høy rente eller andre økonomiske fordeler, når slike fordeler har bidratt til å forverre medlemmets økonomiske situasjon. Hva som ligger i «uvanlig høy rente» er et vurderingsspørsmål, og må antageligvis innebære at en bank som tar imot innskudd på betingelser som fremstår som ekstraordinært gode i forhold til vanlige markedsbetingelser på denne type innskudd, må utøve en betydelig aktsomhet for så vidt gjelder den informasjon som gis til kunden, se blant annet uttalelse fra Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) i brev av 20. desember 2002 til Forretningsbankenes sikringsfond.

Etter loven § 19-9 fjerde ledd har sikringsfondet heller ikke adgang til å dekke tap på innskudd fra foretak i samme konsern som medlemmet, samt innskudd som består av utbytte av en straffbar handling det foreligger rettskraftig dom for i forbindelse med en straffbar handling. Det vises her til Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 19.

Vedlegg I til direktiv 94/19/EF oppregner en rekke andre typer innskudd som kan unntas fra garantiordningens dekningsområde. Dette er blant annet innskudd fra forsikringsforetak, staten og offentlige myndigheter, pensjonskasser og personer i bankens ledelse. Banklovkommisjonen foreslo imidlertid ikke at man gjorde bruk av de valgfrie unntaksmulighetene fra direktivets dekningsområde ut over de som er nevnt i tilknytning til definisjonen av innskudd og de eksplisitte unntak. Departementet fulgte opp dette, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 19. Slike innskudd er således omfattet av garantien, med unntak av innskudd fra andre finansforetak.

Etter finansforetaksloven § 19-4 tredje ledd kan departementet fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som innskudd i filial. Hjemmelen omfatter både filial her i riket av utenlandske banker og norske bankers filial i utlandet.

2) Hvorvidt de innskudd som er dekket etter garantiordningen også innebærer et utbetalingsansvar for sikringsfondet, må sees i sammenheng med reglene om garanterte innskudd i finansforetaksloven § 19-9 annet ledd. Det fremgår her at et garantert innskudd er oppad begrenset til to millioner kroner. I dette ligger at sikringsfondet ikke plikter å dekke tap på den delen av innskyterens samlede innskudd som overstiger dette beløp, jf. første punktum. Om vurderinger rundt fastsettelsen av dette beløpet, vises det til NOU 1995: 25 avsnitt 2.8.5 og Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 21 til 22, jf. avsnitt 2.3 i proposisjonen. Videre skal dette beløpet reduseres med den enkelte innskyters forfalte forpliktelser etter andre avtaleforhold dersom medlemmet har adgang til å motregne innskudd og forpliktelser, jf. annet ledd annet punktum. I tredje punktum er departementet gitt hjemmel til i forskrift å bestemme at grensen for pliktig dekning kan settes høyere enn det som følger av begrensingen på to millioner kroner for enkelte typer innskudd fra særskilte innskytere.

Finansforetaksloven § 19-9 femte ledd fastsetter at det kreves et kvalifisert flertall dersom fondet treffer vedtak om å dekke tap ut over hva det er forpliktet til etter annet og tredje ledd. Dersom fondet ønsker å dekke tap ut over grensen på to millioner kroner i annet ledd eller innskudd som nevnt i tredje ledd, kreves det således tilslutning fra minst fem av fondets syv styremedlemmer. Det vises også her til finansforetaksloven § 19-11 sjette ledd hvor det fremgår at styret under ingen omstendighet kan stille garanti eller påta seg andre forpliktelser tilknyttet innskuddsgaranti som til sammen tilsvarer inntil to ganger minstekapitalen til fondet. Det samme gjelder i forhold til eventuelle støttetiltak etter finansforetaksloven § 19-11 første ledd, se også avsnitt 8.8 punkt 2) nedenfor.

8.7 Oppgjør og regress

1) Sikringsfondet har et ansvar for å dekke tap som en innskyter har på innskudd i et medlemsforetak innen visse frister. Disse reglene er inntatt i finansforetaksloven § 19-10 om oppgjør. Utgangspunktet for utbetalingsfristen følger av loven § 19-10 første ledd hvoretter sikringsfondet skal dekke tap på innskudd så snart som mulig og senest én uke etter at Finanstilsynet har kommet til at et medlemsforetak verken er eller vil bli i stand til å tilbakebetale innskudd, jf. bokstav a), eller det er fattet vedtak om å sette et medlemsforetak under offentlig administrasjon, jf. bokstav b). Fristen var tidligere tre måneder, men ble endret ved lov av 14. desember 2012 nr. 84, jf. Prop. 11 L (2012–2013). Departementet kan forlenge utbetalingsfristen i særlige tilfeller. Forlengelsen er ikke knyttet til et spesielt tidsrom, ettersom det ikke gir noen god veiledning for hvilke forlengelser i fristen det eventuelt kan være aktuelt å gi etter at utbetalingsfristen er redusert til én uke, se Prop. 11 L (2012–2013) side 30.

Finanstilsynet skal ta standpunkt til spørsmålet om medlemsforetakets manglende evne på kort og lang sikt til å tilbakebetale innskudd som følge av dets økonomiske stilling, senest 21 dager etter at Finanstilsynet har fått kjennskap til dette forholdet. Om innskuddets forfallstidspunkt, uttalte departementet at dersom ikke annet er avtalt, vil et innskudd anses å forfalle ved påkrav, det vil si når innskyteren fremmer krav overfor banken om å få innskuddet utbetalt, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 22.

I loven § 19-10 annet ledd er det presisert at bestemmelsen i første ledd ikke er til hinder for at Bankenes sikringsfond innenfor fristen på én uke foretar tidligere utbetaling til dekning av deler av tapet. Bestemmelsen ble endret i 2012, og i Prop. 11 L (2012–2013) uttalte at departementet at i den grad det er aktuelt å foreta en delvis utbetaling innenfor fristen på én uke, kan det være hensiktsmessig å utbetale et beløp som svarer til 20 000 euro, i tråd med det Norge er forpliktet til etter EØS-regler som svarer til direktiv 1994/19/EF artikkel 7 nr. 1.

I forhold til innskytere i filial av kredittinstitusjon hjemmehørende i annen stat, er det gitt særskilte regler om utbetaling. Finansforetaksloven § 19-10 tredje ledd slår fast at slike utbetalinger skal foretas i den utstrekning innskyternes tap ikke er omfattet av innskuddsgarantiordningen i filialens hjemstat. Dette må sees i sammenheng med at EØS-filialer har rett til å slutte seg til det norske sikringsfondet dersom de oppnår en bedre dekning enn den beskyttelse som følger av ordningen i filialens hjemstat, jf. direktiv 94/19/EF artikkel 4 nr. 2. og at filialer av kredittinstitusjoner hjemmehørende utenfor EØS-området etter omstendighetene kan bli medlem av det norske sikringsfondet, jf. loven § 19-2 første og annet ledd. I dette ligger at sikringsfondet skal yte et tillegg til den dekning som garantiordningen i filialens hjemstat gir innskyteren. Tillegget vil utgjøre differansen mellom hjemstatens dekning og den dekning det norske sikringsfondet gir («topping up»-prinsippet).

Når det gjelder norske bankers filialer etablert innenfor EØS-området og utbetaling til innskytere av slike filialer, er det i loven § 19-10 fjerde ledd inntatt en særlig regel, jf. også direktiv 94/19/EF artikkel 4 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen fastslår at utbetalinger fra sikringsfondet for å dekke tap på innskudd i et medlems filial i annen EØS-stat ikke kan overstige den utbetaling som ville blitt foretatt av den nærmest sammenlignbare innskuddsgarantiordningen i filialens vertsstat eller omfatte andre innskytere enn de som er omfattet av denne. Det oppstilles således et «eksportforbud» mot ordninger med større innskuddsbeskyttelse. Hvorvidt den norske filialen skal gis adgang til å slutte seg til ordningen i vertsstaten for å supplere den dekning den norske innskuddsgarantiordningen gir opp til samme nivå som vertsstatens ordning, er imidlertid et annet spørsmål, men heller ikke særlig aktuelt som følge av at ingen av EU-/EØS-statene gir en høyere dekning. Denne begrensningen gjelder for øvrig ikke overfor filialer beliggende utenfor EØS-området.

Finansforetaksloven § 19-10 femte ledd gir regler om klagerett til Finanstilsynet etter forvaltningsloven kapittel VI i forhold til tvist om fondets avgjørelser etter innskuddsgarantien. Det er videre fastslått at domstolen kan prøve tvist om et krav omfattes av innskuddsgarantien og om retten til dekning under innskuddsgarantien. Det er således ingen begrensning i rettens prøvelsesadgang av fondets skjønnsutøvelse.

2) I finansforetaksloven § 19-12 er det inntatt regler om sikringsfondets regressrett. Når sikringsfondet har dekket et tap under innskuddsgarantien, trer fondet inn i innskyterens rett for et beløp som tilsvarer det beløpet fondet har utbetalt under garantien. Tilsvarende gjelder ved tap som innskyteren får dekket av sikringsfondet i form av støttetiltak etter loven § 19-11, se også avsnitt 8.8 nedenfor. Betydningen av regresskravet vil normalt først vise seg i ettertid under eller ved avslutningen av myndighetenes håndtering av banken, når det er klart hvilken dividende fondets krav vil oppnå.

8.8 Støttetiltak

1) Et hovedelement i innskuddsgarantiordningen er sikring av innskuddsforpliktelsene til medlemmene, se også avsnitt 8.3 foran. I tillegg kan sikringsfondet velge å yte støtte til medlemmene direkte etter reglene i finansforetaksloven § 19-11. Et slikt støttetiltak må fattes ved vedtak av sikringsfondet, og er fullt ut underlagt fondets eget skjønn. Dette må sees i sammenheng med hensynet til at bankene ikke skal kunne spekulere i at de vil være sikret fortsatt drift uansett resultater. Dette vil kunne gi motiver for bankene til å ta for stor risiko ut fra det som er samfunnsøkonomisk forsvarlig (såkalt «moral hazard»), se Ot.prp. nr. 63 (1995–96).

Et støttetiltak kan imidlertid være hensiktsmessig for å forebygge en utvikling hvor innskuddsgarantien blir utfordret. Det vises ellers til at støttetiltak fra sikringsfondet har blitt gitt en rekke ganger. Hovedformålet med støttetiltak skal ikke være å «redde» den enkelte bank, men å unngå ringvirkninger av at den virksomhet banken driver må innstilles og deretter avvikles, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 26. Slik sett vil støttetiltak også kunne tas i bruk for å unngå at banken settes under offentlig administrasjon. Det er lagt til grunn at sikringsfondet bør ha adgang til å yte støtte til medlemsbanker i vanskeligheter, men at det ikke bør være noen automatikk i dette. Støttetiltak kan for øvrig også anvendes for banker som er satt under offentlig administrasjon for å bidra til at banken blir satt i fri virksomhet, se finansforetaksloven § 21-15 og avsnitt 11.3.6 nedenfor.

Vilkåret for at sikringsfondet skal kunne yte støtte, er at det sikres at medlemsforetaket kan oppfylle sine forpliktelser eller videreføre virksomheten. Dette innebærer likevel ikke at banker skal sikres videre drift uansett problemer og årsaker til disse. Omstrukturering, inkludert avvikling av enkeltenheter, vil være naturlig også i finansnæringen, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 28. Utenlandske banker og filialer av disse kan ikke gis støtte, og sikringsfondets rekkevidde er i forhold til slik virksomhet derfor begrenset til innskuddsgarantien.

Støttetiltak fra sikringsfondet kan ta form av ulik karakter. For det første, fondet kan stille garanti eller gi annen støtte for å sikre innskudd eller dekke tap på innskudd som ikke blir dekket under innskuddsgarantien, jf. loven § 19-11 første ledd bokstav a). For det annet, fondet kan gi støtteinnskudd, lån eller garanti for lån eller oppfyllelse av andre forpliktelser, jf. bokstav b). For det tredje, tilføre egenkapital eller stille egenkapitalgaranti for at virksomheten kan fortsette eller avvikles, jf. bokstav c). For det fjerde, dekke tap som likviditets- og soliditetssvikt har påført kreditorer eller bestemte grupper av disse, jf. bokstav d). Fondet kan dessuten yte støtte ved andre tiltak i samsvar med vedtektene, jf. bokstav e). Det vises her til vedtektene til Bankenes sikringsfond § 17 hvor det blant annet følger at sikringsfondet kan overta aktiva fra banken.

2) Det er satt visse begrensninger i omfanget av den støtte som kan gis. Dette er for det første knyttet til prosessen rundt vedtak om støtte. Styret skal etter nærmere bestemmelser i vedtektene avgjøre om og i hvilken utstrekning et medlem skal gis støtte, se loven § 19-11 annet ledd. Det kan videre settes vilkår for støttetiltaket. I den periode det gis støtte er det videre fastsatt at Finanstilsynet kan treffe vedtak og fastsette retningslinjer som fastsatt i loven § 21-2. Dette innebærer blant annet at Finanstilsynet kan klarlegge hvilke tiltak som er nødvendig å iverksette for banken. Om ikke banken selv iverksetter slike tiltak kan Finanstilsynet på eget initiativ gi ulike pålegg. Det vises her til avsnitt 11.2.4 nedenfor. Styrets vedtak om støtte er videre begrenset i den grad fondets gjenværende kapital etter støttetiltaket sammen med fremtidig innbetaling av årsavgift og garantikapital, samt annen kapitaltilgang, ikke antas å være tilstrekkelig til å sikre fondets forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen, se loven § 19-11 tredje ledd. Dersom fondets innbetalte kapital reduseres i stor grad, vil det for øvrig kunne bli nødt til å innkalle tilleggsavgifter i henhold til medlemmenes garantiansvar overfor fondet etter loven § 19-7, se også NOU 1995: 25 side 70. Endelig er det fastslått at vedtak om støtte krever tilslutning fra minst fem styremedlemmer og begrunnelsen skal fremgå av fondets styreprotokoll.

I forbindelse med vedtak om støtte, kan det som nevnt settes vilkår for banken, se loven § 19-11 annet ledd. Dette må sees i sammenheng med regelen i loven § 19-11 femte ledd om at et medlem som har mottatt støtte eller garanti fra fondet, skal gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre mot tap. I dette ligger at banken skal gi regelmessige innberetninger til fondets styre om sin stilling og virksomhet etter styrets nærmere bestemmelser. Styret har også ellers til enhver tid adgang til å innhente opplysninger om bankens forhold. I vedtektene til Bankenes sikringsfond er det videre fastslått at fondet kan kreve at et medlem som mottar støtte tar opp forhandlinger om sammenslutning med et annet medlem eller annet finansforetak, eller at det gjennomføres endringer i medlemmets ledelse eller virksomhet, se vedtektene § 18 tredje ledd. Dette vil også kunne være konsekvensen av at banken har betalings- eller soliditetsvansker, jf. finansforetaksloven § 21-2 annet ledd bokstav b) og avsnitt 11.2.4 nedenfor.

Under enhver omstendighet kan ikke styret stille garanti eller påta seg andre forpliktelser som til sammen tilsvarer inntil to ganger minstekapitalen til fondet, jf. loven § 19-11 sjette ledd. Departementet må gi samtykke til at fondet stiller slik garanti eller påtar seg forpliktelser som går ut over disse rammene. Det samme gjelder i forhold til innskuddsgaranti, se også avsnitt 8.6 punkt 2) foran.

Et viktig moment i forbindelse med et eventuelt støttetiltak er de økonomiske konsekvenser sett opp mot en løsning med offentlig administrasjon. I vedtektene til Bankenes sikringsfond § 17 er følgende fastslått:

«Ved vurdering av om støtte skal gis skal styret legge særlig vekt på hensynet til den alminnelige tillit til banksystemet samt hensynet til fondets økonomi. Herunder bør vurderes hvilke kostnader som vil være forbundet med bruk av støttetiltak sammenlignet med de kostnader som vil kunne påløpe hvis saken skulle ende med offentlig administrasjon og utbetaling etter innskuddsgarantien.»

Det er imidlertid viktig å holde fast ved at det faller utenfor sikringsfondets formål å gi alminnelig likviditetsstøtte til bankene. Først dersom banken ikke på annet vis kan skaffe seg nødvendig likviditet eller kapital, vil støttetiltak være aktuelt. Ved likviditetsstøtte er det antatt at sikringsfondet bør sikre seg slik at det ikke får økt risiko som følge av at andre kreditorer trekker seg ut.3 Ved egenkapitalstøtte, fusjoner eller likviditetsstøtte er det også antatt at det vil være naturlig å stille krav som innebærer at en med stor sikkerhet støtter opp om innskyterne og ikke eiere av eierandelskapitalen, aksjekapitalen, fondsobligasjoner eller den ansvarlige lånekapitalen. I tillegg til en ren økonomisk vurdering vil det være styrets oppgave å foreta en næringspolitisk vurdering av om det skal gis støtte til en bank. Det er lagt til grunn at styret må vurdere følgende4:

• I hvilken grad en administrasjonsløsning vil få konsekvenser for andre banker i form av økte fundingkostnader og manglende tillit?

• Om en redningsaksjon vil skape det inntrykk at banker blir reddet uansett og at en dermed får et usunt innlånsmarked (moralsk hasard)?

• Om behandlingen av en administrasjonsløsning vil være så komplisert og medføre så mange problemer at allmennhetens tiltro til banksystemet svekkes?

• I hvilken grad aktuelle støttetiltak risikerer å bli vurdert som ulovlig statsstøtte.

For at styret skal ha grunnlag for å fatte en beslutning er det lagt til grunn at det utarbeides en oversikt over bankens situasjon som består av følgende5:

• Anslag over størrelsen av garanterte innskudd som sikringsfondet er forpliktet til å dekke.

• Oversikt over gjeldssituasjonen, herunder langsiktig kontra kortsiktig gjeld.

• Oversikt over aktiva, herunder kvaliteten på større utlån.

3) I visse situasjoner er det antatt at det kan være hensiktsmessig å gi støtte til morselskapet. Det er derfor åpnet for at støttetiltak kan gis til morselskap i finanskonsern, jf. loven § 19-11 fjerde ledd. Morselskapet skal i tilfelle gi støtten direkte til vedkommende medlem. Av nærmere begrunnelse for bestemmelsen, vises det til at dersom det er morselskapet som er børsnotert, kan tilførsel av kapital til dette selskapet gjøre det lettere for sikringsfondet å få igjen kapital, eksempelvis om innskuddet skjer i form av preferansekapital som kan konverteres til aksjer, se NOU 1995: 25 side 70.

Det vises endelig til at kravet om særskilt samtykke fra låntakeren etter finansavtaleloven av 25. juni 1999 nr. 46 ikke gjelder ved overdragelse eller pantsettelse av lånefordringer til fondet ved støttetiltak eller yting av kreditt, jf. finansforetaksloven § 19-11 syvende ledd. Bestemmelsen ble inntatt ved lovendring av 19. juni 2009 nr. 48. Om bakgrunnen for tillegget, vises det til Ot.prp. nr. 72 (2008–2009) avsnitt 5.5 hvor det blant annet fremgår at endringen vil gi bedre grunnlag for Norges Bank og Bankenes sikringsfond til å kunne yte kreditt og andre støttetiltak i en eventuell krisesituasjon. I dette ligger at det sikres at de to institusjonene ikke kan møtes med erstatningssøksmål fra låntakere som har fått sine lånefordringer overdratt uten samtykke. Det er vesentlig at det i en krisesituasjon ikke oppstår unødvendig usikkerhet eller tvist om rettsgrunnlaget for de aktuelle tiltakene.

9 Oversikt over innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU

9.1 Innledning

Det nye innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU ble endelig vedtatt 16. april 2014. Direktivet erstatter innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF med etterfølgende endringer ved først og fremst direktiv 2009/14/EF, og viderefører i stor grad regelverket i disse direktivene. Det nye direktivet omtales derfor som en «recast» selv om direktivet også medfører en del endringer og tillegg i forhold til det tidligere regelverk.

Hovedformålet med endringene har vært å få bygget ut innskytervernet og samtidig – ut fra konkurransehensyn – fjerne forskjellene mellom medlemsstatenes garantiordninger. En følge av dette er at garantiordningen i en banks hjemstat også skal gjelde for innskudd som banken mottar gjennom filial etablert i annen medlemsstat, likevel slik at selve utbetalingen av garanterte innskudd skjer fra garantiordningen i vertsstaten (direktivet artikkel 14). For øvrig er formålet først og fremst:

• Fastsatte et ensartet garantinivå på 100 000 euro per innskyter. Etter en overgangsregel i direktivet artikkel 19 nr. 4 kan en tidligere ansvarsgrense på inntil 300 000 euro likevel videreføres til 31. desember 2018. Det er foreløpig uklart om det norske garantinivået på to millioner kroner kan opprettholdes også etter dette tidspunktet, noe som også beror på hvordan innskuddsgarantidirektivet inkluderes i EØS-avtalen.

• Gjøre det mulig for de enkelte stater å fastsette at ulike typer av innskudd ved betalingstransaksjoner som gjelder millionbeløp, skal være fullt ut omfattet av garantiordningen i en periode på inntil 12 måneder, særlig innskudd ved gjennomføring av eiendomskjøp, avslutning av arbeidsforhold, og bo-, forsikrings- og erstatningsoppgjør.

• Fastsatte regler som vil sikre et hurtig oppgjør og utbetaling av garanterte innskudd. Etter 1. januar 2024 er hovedregelen at utbetaling skal skje innen 7 dager etter soliditetssvikt i banken (direktivet artikkel 8).

• Sikre at det gjennom bidrag fra bankene innen 1. januar 2024 vil foreligge et innskuddsgarantifond knyttet til garantiordningen som minst utgjør 0,8 prosent av medlemsforetakenes garanterte innskudd (direktivet artikkel 10). Lineær oppbygging av fondet over ti år tilsier et årlig bidrag på minst 0,8 promille av garanterte innskudd. Er fondet ikke tilstrekkelig til å dekke utbetalinger av garanterte innskudd, kan garantiordningen innkreve ekstraordinære bidrag fra banksektoren, eller skaffe midler ved lån fra staten eller andre tredjeparter som må dekkes ved bidrag i senere år. Videre vil det kunne gjennomføres lån mellom innskuddsgarantiordninger i flere medlemsstater.

• Sikre at bankene gir innskyterne bedre informasjon, og at disse får kjennskap til vesentlige aspekter ved garantien for deres innskudd.

• Åpne for at utfyllende regler og retningslinjer kan bli fastsatt av EU-kommisjonen og av Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA).

I tilknytning til diskusjoner om EØS-tilpasning til EUs totalharmonisering av garantinivået som fulgte av direktiv 2009/14/EF, var det en forståelse mellom EU-kommisjonen og Finansdepartementet i Norge om at dette direktivet ikke skulle tas inn i EØS-avtalen, og at EØS-/EFTA-statene skulle vurdere innlemmelse av det nye innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU når dette var ferdigbehandlet i EU. Fullharmonisering av medlemsstatenes garantiordninger for å få etablert et ensartet garantinivå på 100 000 euro per innskyter per bank, er videreført i direktiv 2014/49/EU, jf. også formålsparagraf 6 i dette direktivet.

Det nye innskuddsgarantidirektivet er ennå ikke inkludert i EØS-avtalen. Dette henger for så vidt ikke først og fremst sammen med spørsmålet om forholdet mellom det norske garantinivået på to millioner kroner og direktivets fullharmoniserende garantinivå på 100 000 euro, men med at dette og andre nye direktiver og forordninger på finansmarkedsområdet legger oppgaver og myndighet til EUs tre finanstilsynsmyndigheter, EBA, EIOPA og ESMA. I oktober 2014 ble det oppnådd politisk enighet mellom EFTA-statene og EUs medlemsstater om prinsippene for inkorporering i EØS-avtalen av forordningene om EUs finanstilsynsmyndigheter. I samsvar med dette opplegget har regjeringen i Prop. 100 S (2015–2016) og Prop. 101 S (2015–2016) fremmet forslag til Stortinget om nødvendig samtykke til å inkludere forordningene om EUs finanstilsynssystem i EØS-avtalen, samt om samtykke til å foreta nødvendige tilpasninger i avtalen om EFTAs tilsynsorgan og domstol (ODA). Stortinget ga 13. juni 2016 samtykke i samsvar med Grunnloven §§ 26 og 115 til regjeringens forslag. Samtidig ble det i samsvar med Prop. 127 L (2015–2016) vedtatt en ny lov om EØS-finanstilsyn som i §§ 1 til 4 fastsetter at EUs fire forordninger om de europeiske tilsynsmyndigheter (EU) nr. 1092 til 1095/2010 med senere endringer skal gjelde som norsk lov med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutninger om at de fire forordningene skal inkluderes i EØS-avtalen. Det vises også til avsnitt 4.1 foran med mer utførlig beskrivelse av bakgrunnen for forslagene.

Dette vil legge til rette for at også øvrige nye rettsakter på finansmarkedsområdet vil kunne tas inn i EØS-avtalen, herunder også krisehåndterings- og innskuddsgarantidirektivene. Det er imidlertid ennå ikke avklart hvilke konkrete tilpasninger i innskuddsgaranti- og krisehåndteringsdirektivene som måtte inngå i EØS-komiteens vedtak om å inkludere disse direktivene i EØS-avtalen. Som nevnt i avsnitt 4.3 foran har imidlertid Banklovkommisjonen lagt vekt på at den usikkerhet som måtte foreligge i så måte, ikke skal få virkning for fremdriften i utredningsarbeidet og sluttføringen av utredningen her. Ved utarbeidingen av lovutkastet har derfor Banklovkommisjonen i samsvar med oppdraget fra Finansdepartementet lagt til grunn at det utkast til nye kapitler 19 og 20 i finansforetaksloven skal være tilpasset fullt ut til de materielle krav til nasjonal lovgivning som følger av de to direktivene i sin nåværende form, se foran kapittel 5 hvor det redegjøres for prinsipper som er lagt til grunn ved utformingen av lovutkastet. Det kan også være behov for enkelte justeringer i lovutkastet når det er avklart hvilke tilpasninger i direktivene som foretas ved selve inkluderingen av innskuddsgaranti- og krisehåndteringsdirektivene i EØS-avtalen.

9.2 Organisatoriske krav

Innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU artikkel 1 pålegger alle medlemsstater å ha en innskuddsgarantiordning, og krever at den enkelte stat skal utforme sin lovgivning om garantiordninger i samsvar med de minstekrav og andre krav til nasjonal lov som regelverket i direktivet stiller (direktivet artikkel 20). Garantiordningen kan være statlig utformet og regulert ved lovgivning. Gjeldende norske garantiordning, som er nært knyttet til Bankenes sikringsfond, er i hovedsak utformet og regulert ved lov. En garantiordning kan imidlertid også være organisert på annen måte forutsatt at den da er undergitt et regelverk godkjent av statlig myndighet og dessuten oppfyller de krav til garantiordningen som er fastsatt i lovgivning basert på direktivet (artikkel 4 nr. 2). Den enkelte stat pålegges ansvar for at garantiordningen organiseres på forsvarlig måte, enten ved lovgivning eller ved forvaltningsvedtak hjemlet i lov.

Banker skal være medlemmer av garantiordning etablert i sin hjemstat. En bank kan således ikke motta innskudd med mindre banken er medlem av en garantiordning som er myndighetsgodkjent i hjemstaten (direktivet artikkel 4 nr. 3). Innskudd som en bank i en medlemstat har mottatt gjennom filial etablert i annen medlemstat, skal omfattes av garantiordningen i bankens hjemstat (direktivet artikkel 14), men utbetaling av garanterte innskudd skal i tilfelle skje via garantiordningen i vertsstaten, som i så fall har krav på refusjon av kostnadene.

Direktivet krever i og for seg ikke at alle forhold vedrørende forvaltningen av en innskuddsgarantiordning må være undergitt direkte myndighetsstyring. Det skal imidlertid utpekes en myndighet for garantiordningen som skal treffe vedtak om på hvilket tidspunkt en bank skal anses ute av stand til å tilbakebetale innskudd ved forfall (direktivet artikkel 3 nr. 1 og 2). Tidspunktet er utgangspunktet for fristen for utbetaling av garanterte innskudd (direktivet artikkel 8). For øvrig skal det også utpekes en administrativ myndighet som skal føre løpende tilsyn med garantiordningens virksomhet. Denne myndigheten skal påse at regelverket om garantiordninger blir overholdt (direktivet artikkel 4 nr. 7), herunder gjennomføre regelmessige stresstester og påse at garantiordningen har etablert forsvarlige og oversiktlige styringssystemer (direktivet artikkel 4 nr. 12).

Direktivet legger utførelsen av atskillige arbeidsoppgaver og myndighet til selve garantiordningen, det vil si til det organ som er tillagt myndighet til å forestå forvaltningen av garantiordningen. Det stilles imidlertid nærmere krav til garantiordningens handlemåte ved utførelsen av slike oppgaver. Garantiordningen skal innenfor de rammer lovgivningen måtte inneholde, beregne de midler garantiordningen skal tilføres i det enkelte år fra medlemsforetakene hjemmehørende i staten (direktivet artikkel 10 nr. 1 annet ledd), og deretter beregne hvor stor andel av dette beløpet som den enkelte bank skal innbetale (direktivet artikkel 13 nr. 1 og 2). Garantiordningen skal også foreta utbetaling av garanterte innskudd innen fastsatte frister (direktivet artikkel 8 nr. 1), og forestå beregningen av garantibeløpene ut fra nødvendig informasjon gitt av eller innhentet fra medlemsforetaket (direktivet artikkel 8 nr. 6).

9.3 Krav til finansieringsordning og bruk av midlene

1) Det er et statlig ansvar å sørge for at en garantiordning har forsvarlige systemer for beregningen av mulig garantiansvar, samt sørge for at de tilgjengelige midler i garantiordningen står i rimelig forhold til størrelsen av mulig garantiansvar (direktivet artikkel 10 nr. 1 første ledd). Garantiordningen skal skaffe seg de nødvendige midler ved bidrag fra samtlige medlemsforetak i hjemstaten, og bidrag skal innbetales minst hvert år (direktivet artikkel 10 nr. 1). Hvis annet ikke følger av lov- og forskriftsverket, er forutsetningen at garantiordningen fastsetter størrelsen av de samlede årlige bidrag fra alle medlemsforetak som skal innbetales i de enkelte år, og at det enkelte medlems andel av samlet årlig innbetaling deretter beregnes etter reglene i direktivet artikkel 13. De enkelte medlemmers andel av det årlige bidrag til garantiordningen skal beregnes forholdsmessig ut fra størrelsen av medlemmets garanterte innskudd og graden av medlemmets risikoeksponering (direktivet artikkel 13 nr. 1). Garantiordningen kan selv fastsette metodene for beregning av risiko og av de risikobaserte bidrag fra de enkelte medlemmer, og kan da legge vekt på eiendelssiden i balansen og benytte risikoindikatorer som ansvarlig kapital og likviditetsforhold. Beregningsmetodene skal godkjennes av tilsynsmyndigheten og forutsettes nærmere regulert av EBA (direktivet artikkel 13 nr. 2 og 3).

En stat skal sørge for at garantiordningen har tilgjengelige midler skaffet til veie ved årlige bidrag som er innbetalt på forhånd, og som i sum minst beløper seg til et «target level» (måltall) på 0,8 prosent av summen av medlemmenes samlede garanterte innskudd per 3. juli 2024 (direktivet artikkel 10 nr. 2). Dette er et minstekrav, men en stat kan forlenge tidsfristen med inntil 4 år (direktivet artikkel 10 nr. 2 femte ledd). Den enkelte stat kan også fastsette høyere måltall.

Lineært beregnet over en tiårsperiode svarer direktivets måltall til et samlet årlig bidrag på minst 0,8 promille («annual target level»). Det er forutsatt at garantiordningen skal kunne tilpasse medlemsforetakenes samlede årlige innbetaling av bidrag i de ulike år med hensyn til blant annet konjunkturforhold og virkningen av prosykliske bidrag. Dette vil være retningsgivende for garantiordningens innkreving av bidrag fra medlemsforetakene, med mindre annet følger av lovgivningen. Faller fondet under minstekravet, skal ytterlige bidrag innkreves.

Finansieringsordningen for innskuddsgarantier og kravene til denne, er uavhengig av finansieringsordningen for krisehåndtering etter krisehåndteringsdirektivet 2014/59/EU. Begge direktivene etablerer en finansieringsordning basert på årlig bidragsinnbetaling fra foretakene som tilsynelatende bygger på samme prinsipper. Grunnlaget for bidragsberegningen og minstekravene til de to finansieringsordningene er imidlertid ganske forskjellige, og hvert av direktivene har særskilte og ulike regler som fastlegger til hvilke formål midler knyttet til hver av finansieringsordningene kan benyttes. I samsvar med dette fastsetter innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 5 derfor at bidrag innbetalt til finansieringsordningen for krisehåndtering og midler for å oppfylle det «target level» som er fastsatt i krisehåndteringsdirektivet artikkel 102 nr. 1, ikke skal telle med i forhold til de krav til årlige bidrag og «target level» som gjelder for innskuddsgarantiordningens midler. Omvendt skal heller ikke bidrag og midler knyttet til innskuddsgarantiordningen, telle med i forhold til oppfyllelsen av de krav til årlige bidrag og «target level» som er fastsatt for finansieringsordningen etter krisehåndteringsdirektivet, jf. dette direktivets formålsparagraf 110 og artikkel 100 nr. 6 i.f. Det vises også her til avsnitt 6.2.5 foran som redegjør nærmere for forholdet mellom disse to finansieringsordningene.

Om det nærmere innhold av direktivets regler om finansieringsordningen for innskuddsgarantiansvar, vises det særlig til avsnittene 9.4.7 og 9.4.8 nedenfor. I avsnitt 6.2 foran er det også gitt en mer generell redegjørelse av garantiordningen etter innskuddsgarantidirektivet og dets forhold til någjeldende ordning med Bankenes sikringsfond som garantiordning i Norge.

2) Etter direktivet artikkel 11 nr. 1 skal garantiordningens midler først og fremst bli benyttet til å tilbakebetale garanterte innskudd til innskytere, men i særlig tilfelle skal ordningen også bidra til finansieringen av krisetiltak, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 109. Dette gjelder tilfeller hvor krisetiltak overfor et medlemsforetak innebærer at innskytere fortsatt vil ha tilgang til sine garanterte innskudd. I så fall er hovedregelen grovt sagt at garantiordningen skal yte et bidrag til krisehåndteringen lik det beløp som garanterte innskudd ville være nedskrevet med hvis garanterte innskudd var blitt nedskrevet i samme utstrekning som andre fordringer på medlemsforetaket. Garantifondets bidrag til krisehåndtering kan normalt ikke overstige 50 prosent av «target level», eller det tap garantiordningen ville være påført dersom medlemmet var blitt avviklet som insolvent. Garantiordningens midler kan dessuten benyttes ved avvikling av insolvent bank for å sikre at innskytere fortsatt vil ha tilgang til sine innskudd (direktivet artikkel 11 nr. 6).

Direktivet artikkel 11 nr. 3 åpner videre for at garantiordningens midler kan benyttes til alternative tiltak for å forhindre at et svekket, men ellers levedyktig medlemsforetak kan bli nødt til å innstille virksomheten og må settes under offentlig administrasjon. Vilkårene for dette er blant annet at krisehåndteringsmyndigheten ikke har besluttet å undergi banken krisehåndtering, at kostnadene for garantiordningen ikke vil overstige innskuddsgarantifondets kostnader dersom garanterte innskudd blir utbetalt til innskyterne, og at det fastsettes vilkår om risikostyring av bankens virksomhet mv., og vilkår som sikrer at innskytere fortsatt vil ha tilgang til sine innskudd. Det vises også her til avsnitt 6.2.4 foran. En nærmere gjennomgang av direktivets regler om bruk av garantiordningens midler, er for øvrig inntatt i avsnitt 9.4.8 nedenfor.

9.4 Nærmere om innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU

9.4.1 Virkeområde mv.

Det nye innskuddsgarantidirektivet har en egen bestemmelse om dets virkeområde. Det er fastslått at regelverket først og fremst gjelder lovbestemte innskuddsgarantiordninger, jf. direktivet artikkel 1 nr. 2. I tillegg er andre avtalebaserte sikringsordninger for innskudd og foretak omfattet, så framt slike er anerkjent som innskuddsgarantiordninger etter direktivet. I forlengelsen av dette, kommer direktivet til anvendelse på banker og kredittinstitusjoner som er tilknyttet slike ordninger.

Det er inntatt en del «nye» definisjoner. Det er blant annet inntatt en definisjon av såkalte kvalifiserte innskudd («eligible deposits»), det vil si innskudd som er kvalifisert til å kunne bli dekket etter innskuddsgarantiordningen, også omtalt som «dekkede innskudd» i utredningen her. Videre er det inntatt en definisjon av garanterte innskudd («covered deposits»). Dette skal forstås som dekkede innskudd som ikke overstiger garantinivået i ordningen. Det er også inntatt en definisjon av innskytere («depositor») som skal forstås som innehaveren eller innehaverne (i en felleskonto) av et innskudd. I tillegg er det inntatt en del definisjoner som er knyttet opp mot selve fondet og oppbygging av dette.

Det er dessuten inntatt en definisjon av den offentlige myndighet som skal administrere ordningen («designated authority»), jf. direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 18). Den myndighet som utpekes til å administrere ordningen skal videreformidles til EU-kommisjonen og EBA innen 3. juli 2015, jf. direktivet artikkel 14 nr. 7 annet ledd.6 Når det gjelder spørsmålet om administrasjon av ordningen, er det gitt en valgfrihet. Enten kan innskuddsgarantiordningen administreres av en offentlig myndighet eller av en privat enhet. Sistnevnte løsning krever imidlertid at en offentlig myndighet fører det overordnede tilsyn med ordningen.

I direktivet artikkel 3 er det forutsatt at medlemsstatene skal utpeke en myndighet («relevant administrative authority») som skal kunne fastslå at en bank ikke er i stand til å foreta rettidig oppgjør med en innskyter, og som således vil utløse et garantiansvar. I direktiv 94/19/EF var slike beslutninger forutsatt å bli fattet av medlemsstatenes tilsynsmyndigheter. Det vises for øvrig til at virkningen av konstatering av at en bank ikke kan tilbakebetale et innskudd også vil være den samme ved en domstols avgjørelse som har betydning for bankens finansielle stilling og som vil påvirke innskyternes mulige krav mot banken, se definisjonen av utilgjengelige innskudd i direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 8) bokstav b), jf. direktivet artikkel 8 nr. 1.

Reglene er i det store og hele en videreføring av gjeldende prinsipper i direktiv 94/19/EF artikkel 1 nr. 3.

9.4.2 Tilsyn og informasjonsbehandling

I innskuddsgarantidirektivet artikkel 4 nr. 7 er det fastslått at den nasjonale innskuddsgarantiordningen skal være under tilsyn av en offentlig myndighet («designated authority»). Dersom det er en offentlig myndighet som er utpekt til å administrere ordningen, vil i prinsippet dette tilsynsansvaret påhvile samme myndighet, se direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 18). I dette ligger antagelig et krav om at den nasjonale finanstilsynsmyndigheten er representert i styret. Dersom administrasjonen er satt bort til en privat enhet, skal imidlertid tilsynet føres av en offentlig myndighet. Dersom det er etablert grensekryssende innskuddsgarantiordninger (etter avtale mellom flere medlemsstater), skal tilsynet føres samlet av representanter fra de aktuelle myndighetene som fører tilsyn med innskuddsgarantiordninger i sine respektive stater.

I direktivet artikkel 4 nr. 8 er det bestemt at innskuddsgarantiordningen til enhver tid skal kunne kreve informasjon fra sine medlemmer som er nødvendig for å forberede utbetaling av garanterte innskudd til aktuelle innskytere. Dette skal også – som et preventivt tiltak – omfatte informasjon om hvilke innskudd som er dekket under innskuddsgarantiordningen («eligible deposits»). Sistnevnte informasjonskrav vil kunne effektivisere utbetalingen ved at de aktuelle innskudd allerede er identifisert.

Direktivet artikkel 4 nr. 9 fastslår at innskuddsgarantiordningen skal behandle opplysninger om innskyternes konti i henhold til kravene etter personverndirektivet 95/46/EF. I direktivet artikkel 4 nr. 10 første ledd er det videre inntatt et krav om at innskuddsgarantiordninger skal utføre stresstester av sine systemer. Slike tester skal utføres minst hvert tredje år og eventuelt hyppigere dersom det anses nødvendig eller hensiktsmessig. Informasjon som innhentes i denne forbindelse skal kun brukes til gjennomføring av slike stresstester, og skal ikke lagres lenger enn nødvendig, jf. direktivet artikkel 4 nr. 11. Den første testen skal utføres innen 3. juli 2017, jf. direktivet artikkel 4 nr. 10 annet ledd. Resultatene av disse testene skal EBA kunne benytte til å gjennomføre fagfellevurderinger minst hvert femte år, jf. direktivet artikkel 4 nr. 10 tredje ledd. Formålet er her å undersøke robustheten til de nasjonale innskuddsgarantiordninger. Det vises til at EBA har utarbeidet retningslinjer om slike stresstester for å sørge for de holder et visst kvalitetsnivå og at de ulike nasjonale stresstestene er så like som mulig.7 Dette er også forutsatt å gjøre det enklere for EBA å utføre fagfellevurderinger. I forlengelsen av reglene om stresstester, er det fastslått at tilsynsmyndighetene skal informere innskuddsgarantiordningen dersom det i denne sammenheng oppdages problemer i en bank som mest sannsynlig vil innebære at innskuddsgarantiordningen må iverksette tiltak.

I direktivet artikkel 4 nr. 12 er det inntatt et krav om at innskuddsgarantiordninger skal ha tilfredsstillende og transparente systemer for styring og administrasjon av ordningen. Ordningene skal utarbeide årsrapporter om sin virksomhet.

9.4.3 Innskudd

I direktivet artikkel 5 nr. 1 er det inntatt en rekke unntak fra innskuddsgarantiens dekningsområde. Mens det i direktiv 94/19/EF delvis var lagt opp til en valgmulighet for medlemsstatene til å kunne unnta ulike innskudd, er det nå lagt opp til i utgangspunktet absolutte og fullharmoniserende unntaksbestemmelser. De angitte unntakene er i stor grad en videreføring av de innskudd som kunne unntas etter direktiv 94/19/EF, se særlig direktivet artiklene 2 og 7 nr. 2, jf. også vedlegg I til dette direktivet. Det er imidlertid inntatt et tillegg, nemlig at innskudd fra verdipapirforetak også skal unntas. Samlet sett skal følgende innskudd unntas fra medlemsstatenes innskuddsgarantiordninger etter det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 5 nr. 1:

• Innskudd fra en annen kredittinstitusjon for egen regning og risiko, jf. bokstav a).

• Innskudd av ansvarlig kapital, jf. bokstav b).

• Innskudd av utbytte ved transaksjoner som etter rettskraftig dom er i strid med lovgivningen om hvitvasking av penger eller finansiering av terrorvirksomhet, jf. direktiv 2005/60/EF, jf. bokstav c).

• Innskudd fra andre finansforetak enn kredittinstitusjoner som nevnt i forordning (EU) nr. 575/2013 artikkel 4 nr. 1 punkt 26), jf. bokstav d). Dette vil først og fremst omfatte betalingsforetak, kapitalforvaltningsforetak, holdingforetak og annet morselskap i finanskonsern.

• Innskudd fra verdipapirforetak som nevnt i direktiv 2004/39/EF artikkel 4 nr. 1 punkt 1), jf. bokstav e). Dette vil omfatte verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering.

• Innskudd fra innskyter med ukjent identitet i samsvar med reglene i direktiv 2005/60/EF artikkel 9 nr. 1, jf. bokstav f).

• Innskudd fra forsikrings- og gjenforsikringsforetak, pensjonsforetak og pensjonsfond, jf. bokstavene g) til i).

• Innskudd fra offentlig myndighet, jf. bokstav j).

• Fordring etter kredittinstitusjoners gjeldsinstrumenter, gjeldsbrev og vekselforpliktelser, jf. bokstav k).

I direktivet artikkel 5 nr. 2 er det lagt opp til at visse former for innskudd som i utgangspunktet er unntatt fra innskuddsgarantiordningens dekningsområde, likevel kan gis dekning opp til garantinivået. For det første, innskudd fra individuelle og kollektive pensjonsordninger for små og mellomstore bedrifter kan dekkes opp til garantinivået på 100 000 euro. For det andre, innskudd fra lokale myndigheter som har et årlig budsjett på mindre enn 500 000 euro.

I direktivet artikkel 5 nr. 3 er det videre fastslått at innskudd som i henhold til nasjonal lovgivning kan frigis for å tilbakebetale et boliglån, kan unntas fra innskuddsgarantiordningens dekningsområde. Dette gjelder uavhengig av om lånet er gitt av den aktuelle banken som besitter innskudd eller annet foretak. Slike tilfeller vil typisk oppstå som følge av at innskyter og banken har avtalt at innskuddet skal fungere som nedbetaling på boliglånet, jf. formålsparagraf 25 til direktivet.

9.4.4 Garantinivå

1) Sett i sammenheng med endringen av innskuddsgarantinivået i direktiv 94/19/EF som ble gjort ved direktiv 2009/14/EF (til 100 000 euro fra 31. desember 2010), representerer ikke garantinivået i det nye innskuddsgarantinivået noe nytt. Det nye er imidlertid at dette nivået er fullharmoniserende, jf. formålsparagrafer 19 og 21 til direktivet, og ikke gjenstand for noen vurdering på et senere tidspunkt av EU-kommisjonen, se direktiv 94/19/EF artikkel 7 nr. 1a annet ledd og nr. 5.

I forholdet til kravet om at garantinivået skal være likelydende for EU-området, og det at visse medlemsstater kan ha operert med et høyere garantinivå, er det gitt visse overgangsregler for å håndtere dette på en egnet måte. Det vises her til direktivet artikkel 19 nr. 4 hvor det fremgår at for de medlemstater som per 1. januar 2008 hadde et garantinivå som lå mellom 100 000 og 300 000 euro, kan dette garantinivået beholdes inntil 31. desember 2018, se også formålsparagraf 23 til direktivet. Bruk av et høyere garantinivå i en overgangsperiode vil for øvrig kunne ha en viss betydning for måltallet («target level») for innskuddsgarantifondet og de innbetalinger som skal komme fra banknæringen.

Fra et norsk ståsted innebærer regelen at det særskilte garantinivået på to millioner kroner kan opprettholdes i en overgangsperiode ut 2018, gitt at det ikke foretas tilpasninger ved en inkludering av direktivet i EØS-avtalen. Fra norsk hold, er det blant annet hevdet at medlemsstatene vil få lange overgangsperioder for gjennomføring av andre viktige krav i direktivet, blant annet oppbygging av innskuddsgarantifond, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2. Norske myndigheter har derfor uttalt at dersom EUs medlemsstater får overgangsperioder for å bygge opp sine garantiordninger, er det minst like relevant for Norge å få overgangsordninger med samme tidshorisont, se blant annet uttalelse fra statsråd Vidar Helgesen i møte i Europautvalget torsdag 12. desember 2013. Det vises også til brev av 6. oktober 2010 fra Finansdepartementet til EU-kommisjonen med tilsvarende synspunkter.8

Ettersom innskuddsgarantidirektivet legger kompetanse til Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA), har for øvrig ikke direktivet kunnet tas inn i EØS-avtalen før det ble funnet en generell EØS-tilpasning til EUs finanstilsynsmyndigheter. I oktober 2014 ble det oppnådd politisk enighet mellom EFTA-statene og EUs medlemsstater om prinsippene for inkorporering i EØS-avtalen av forordningene om EUs finanstilsynsmyndigheter. I samsvar med dette opplegget fremmet regjeringen forslag til Stortinget om nødvendig samtykke til å inkludere forordningene om EUs finanstilsynssystem i EØS-avtalen. Stortinget ga 13. juni 2016 samtykke i samsvar med Grunnloven §§ 26 og 115 til regjeringens forslag. Samtidig ble det vedtatt en ny lov om EØS-finanstilsyn som i §§ 1 til 4 fastsetter at EUs fire forordninger om de europeiske tilsynsmyndigheter skal gjelde som norsk lov med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutninger om at de fire forordningene skal inkluderes i EØS-avtalen. Dette vil legge til rette for at også øvrige nye rettsakter på finansmarkedsområdet vil kunne tas inn i EØS-avtalen, herunder også krisehåndterings- og innskuddsgarantidirektivene. Det er imidlertid ennå ikke avklart hvilke konkrete tilpasninger i innskuddsgarantidirektivet (og krisehåndteringsdirektivet) som måtte inngå i EØS-komiteens vedtak om å inkludere direktivet i EØS-avtalen. Det vises til avsnitt 9.1 foran, jf. også avsnitt 4.1 foran med mer utførlig beskrivelse av bakgrunnen for forslagene.

Det vises også til at det i direktivet artikkel 19 nr. 1 er inntatt en annen overgangsregel som fastslår at innskudd som ikke er garantert ved det nye innskuddsgarantidirektivet, men som opprinnelig er gitt en utløpsdato skal være garantert som tidligere frem til denne utløpsdatoen. Forutsetningen er for øvrig at innskuddet ble gjort før 2. juli 2014.

2) I direktivet artikkel 6 nr. 2 er det fastslått at visse typer av innskudd skal ha et høyere garantinivå innenfor et tidsrom på mellom tre og tolv måneder. Dette knytter seg, for det første, til innskudd som er et resultat av private eiendomstransaksjoner, se bokstav a), jf. også formålsparagraf 40 til direktivet. For det andre, innskudd som tjener et sosialt formål i tilknytning til blant annet ekteskap, skilsmisse, pensjonsalder, avslutning av arbeidsforhold, nedbemanninger, invaliditet eller dødsfall, se bokstav b), jf. også direktivets formålsparagraf 40. For det tredje, innskudd som er basert på utbetaling av forsikringsytelser eller erstatning for skader voldt ved straffbare handlinger eller for uriktig straffeforfølgning, se bokstav c). Det vises ellers til at statsstøttereglene vil kunne komme inn i denne sammenheng, og det er lagt vekt på at disse overholdes etter direktivets formålsparagraf 26. Direktivet artikkel 6 nr. 3 legger videre opp til at medlemsstatene kan etablere særskilte ordninger som til en viss grad gir beskyttelse for alderspensjonsprodukter.

I direktivet artikkel 6 nr. 4 er det inntatt nærmere regler om utbetalinger fra garantiordningen og forholdet til ulike valuta. Banklovkommisjonen bemerker at direktivet benytter formuleringen «repayment», men at dette i prinsippet vil være en utbetaling fra garantiordningen av de innskudd som er dekket av ordningen og som er innenfor det bestemte garantinivået. I det følgende benyttes derfor som regel formuleringen «utbetaling», jf. også lovutkastet § 19-8. Direktivet legger opp til at slike utbetalinger skal kunne gjøres i ulike former for valuta. Det er også lagt opp til håndtering av spørsmål knyttet til kurser i de situasjoner hvor innskyterens konto har en valuta som avviker fra den valuta som benyttes for utbetaling.

Direktivet artikkel 6 nr. 5 regulerer de tilfeller hvor en medlemsstat har en annen valuta enn euro. Her vil garantinivået på 100 000 euro konverteres til medlemsstatens egen valuta. Vilkåret er at det er kursen per 3. juli 2015 som skal legges til grunn. Det er imidlertid mulig å avrunde beløp som følge av slik konvertering, men avrundingen skal ikke overstige 5000 euro. Som en sikkerhetsventil i forhold til endringer i kursen mellom den nasjonale valuta og euro, er det bestemt at garantinivået (i nasjonal valuta) skal justeres hvert femte år. Unntak fra denne periodiseringen gjelder dersom det oppstår mer drastiske kursendringer.

I direktivet artikkel 7 er det inntatt en del tilleggsregler til tidligere regelverk i forhold til omfanget av hvilke innskudd og innskytere som skal være dekket under garantiordningen (sml. direktiv 94/19/EF artikkel 8):

• For det første, datoen for beregningen av hvilket beløp som skal tilbakebetales (det vil si innskyterens innskudd i den aktuelle banken som ikke overstiger garantinivået), skal tilsvare den datoen som den administrative myndighet fastslår at en bank ikke er i stand til å foreta rettidig oppgjør med en innskyter (direktivet artikkel 7 nr. 4). Om spørsmål knyttet til utpeking av slik myndighet, se avsnitt 9.4.2 foran. Alternativt skal datoen for når domsmyndigheten fatter en beslutning som har påvirkning på innskyternes stilling, legges til grunn.

• For det andre, i beregningen av innskuddets størrelse skal det ikke tas hensyn til eventuelle krav banken har mot innskyteren (direktivet artikkel 7 nr. 4). Det er således ikke mulig med motregning i forhold til eksempelvis innskyterens lån i banken, med mindre handlingsrommet i direktivet artikkel 5 nr. 3 benyttes. Det er ellers gjort unntak for det tilfelle forpliktelsene har forfalt før eller på den dagen den administrative myndigheten (eller en domstol) fatter sin beslutning, og det i avtalen mellom banken og innskyter, eller i nasjonal lovgivning, er åpnet for slik motregningsrett (direktivet artikkel 7 nr. 5 første ledd, se også formålsparagraf 24). Innskytere skal i tilfelle varsles på forhånd om slik motregning, jf. direktivet artikkel 7 nr. 5 annet ledd. Det vises for øvrig her til at en lignende bestemmelse fulgte av direktiv 94/19/EF artikkel 1 nr. 1 fjerde ledd.

• For det tredje, innskuddsgarantiordningene skal kunne kreve utlevert informasjon om samlede dekkede innskudd for hver enkelt innskyter i banken (direktivet artikkel 7 nr. 6).

• For det fjerde, eventuelle renter som har påløpt, men ikke kreditert innskyterens konto, på det tidspunkt det fattes en beslutning som nevnt ovenfor, skal refunderes av innskuddsgarantiordningen (direktivet artikkel 7 nr. 7). Unntak gjelder imidlertid dersom slike renter medfører at innskuddet overstiger garantinivået på 100 000 euro.

• For det femte, det kan fastsettes i nasjonal lovgivning at visse innskudd som tjener et sosialt formål, og som er garantert av en tredjepart, skal unntas fra beregningen av hvilket beløp som skal tilbakebetales (direktivet artikkel 7 nr. 8). Det stilles imidlertid som vilkår at statsstøttereglene vil være oppfylt, samt at garantiansvaret ikke overstiger garantinivået på 100 000 euro.

• For det sjette, for det tilfelle en bank – etter nasjonal lovgivning – har anledning til å operere under flere navn, skal eventuelle innskytere informeres om at banken faktisk opererer under flere navn og at garantinivået vil gjelde for hver enkelt innskyters samlede dekkede innskudd i banken, det vil si at det ikke skal baseres separat på de ulike innskudd i bankens undergrupper med ulike navn (direktivet artikkel 7 nr. 9). Slik informasjon skal inngå i den generelle informasjonen som skal gis til innskytere etter direktivets regler. Direktivet fastslår at bestemmelsen bare gjelder dersom ikke annet følger av nasjonal lovgivning, og det vises her til finansforetaksloven § 2-21 annet ledd bokstavene b) og c) som vil hindre at slike situasjoner oppstår.

9.4.5 Oppgjør og utbetaling

I innskuddsgarantidirektivet artikkel 8 nr. 1 er det nå fastsatt at innskuddsgarantiordningens utbetaling av garanterte innskudd skal skje innen syv virkedager fra det tidspunkt den administrative myndighet fastslår at en bank ikke er i stand til å foreta rettidig oppgjør med en innskyter eller en domstol fatter en beslutning som har betydning for bankens finansielle stilling og som vil påvirke innskyternes mulige krav mot banken. Dette er en reduksjon i utbetalingsfristen fra direktiv 94/19/EF og er i samsvar med EU-kommisjonens forslag fra 2012. I direktivet artikkel 8 nr. 2 er det imidlertid lagt opp til en mulig overgangsperiode for en gradvis reduksjon av utbetalingsfristen frem til 2024, se også formålsparagraf 39 til direktivet.

I direktivet artikkel 8 nr. 3, er det inntatt et spesifikt unntak fra tidsfristen og gjelder de tilfeller hvor innskyteren ikke er ubetinget berettiget til det beløp som står på kontoen. Fristen kan da forlenges til tre måneder, og utbetalingen skjer da til den personen som er berettiget til innskuddet og som var identifisert eller kunne identifiseres før tidspunktet som nevnt ovenfor, jf. også direktivet artikkel 7 nr. 3. Begrunnelsen er at det kan ta noe tid å avklare rettighetene til den berettige innskyteren, se direktivets formålsparagraf 40. Regelen om at berettigede personer til en konto skal omfattes av garantien, var også reflektert i direktiv 94/19/EF. Der var det imidlertid ikke inntatt forlengede utbetalingsfrister for å avklare og identifisere den berettigede personen.

I direktivet artikkel 8 nr. 5 er det dessuten lagt opp til valgfrie generelle unntak for utbetalingsfristene som nevnt ovenfor. Dette gjelder de situasjoner hvor:

• Det er uklart hvorvidt en person har rett til utbetaling eller innskuddet er gjenstand for en rettslig tvist, jf. bokstav a), se også formålsparagraf 40. Det er for øvrig noe uklart hvorledes dette unntaket forholder seg til regelen i direktivet artikkel 8 nr. 3 hvor fristen kun kan forlenges til totalt tre måneder.

• Det er restriksjoner knyttet til innskuddet pålagt av nasjonale myndigheter eller internasjonale organer, jf. bokstav b), se også formålsparagraf 40.

• Kontoen har ikke blitt benyttet og vært inaktiv i over 24 måneder, jf. bokstav c). Bestemmelsen må for øvrig sees i sammenheng med direktivet artikkel 8 nr. 9 hvor utbetaling i noen av slike tilfeller ikke vil være aktuelt overhodet, se nedenfor i avsnittet her.

• Beløpet som skal utbetales inngår som en del av et innskudd som nyter et høyere garantinivå etter direktivet artikkel 6 nr. 2, jf. bokstav d). Dette gjelder innskudd som er et resultat av private eiendomstransaksjoner, innskudd som tjener et sosialt formål i tilknytning til blant annet ekteskap, skilsmisse, pensjonsalder, avslutning av arbeidsforhold, nedbemanninger, invaliditet eller dødsfall, samt innskudd som er basert på utbetaling av forsikringsytelser eller erstatning for skader voldt ved straffbare handlinger eller for uriktig straffeforfølgning.

• Beløpet skal utbetales av vertsstatens innskuddsgarantiordning etter regelen i direktivet artikkel 14 nr. 2, jf. bokstav e). Nærmere om slike utbetalinger, vises det til avsnitt 9.4.11 nedenfor.

Beløpet som skal utbetales skal som et utgangspunkt være tilgjengelig uten at det er nødvendig å anmode innskuddsgarantiordningen om slik utbetaling, jf. direktivet artikkel 8 nr. 6. I den sammenheng er det stilt som krav at banken skal oversende nødvendig informasjon om innskudd og innskyterne så snart ordningen etterspør det.

I direktivet artikkel 8 nr. 9 er det fastslått at det ikke skal skje noen utbetaling dersom kontoen har vært inaktiv i over 24 måneder og verdien av innskuddet er lavere enn de administrative kostnader som ordningen pådrar seg ved å gjennomføre utbetalingen av garanterte innskudd. Unntaket er etter direktivets ordlyd absolutt, sml. bestemmelsen i direktivet artikkel 8 nr. 5 bokstav c).

9.4.6 Krav mot innskuddsgarantiordningen og regress

Innskuddsgarantidirektivet artikkel 9 nr. 1 fastslår at innskyteres krav på utbetaling av innskudd kan gjøres til gjenstand for klage mot garantiordningen. I forlengelsen av krav på utbetaling av innskudd, er det i direktivet artikkel 9 nr. 2 inntatt regler om regresskrav for garantiordningen mot banken, som da vil befinne seg i situasjon med reorganisering eller avvikling. Garantiordningen vil her tre inn i innskyternes krav tilsvarende det beløp som er utbetalt til innskyterne, og har samme rettigheter som innskyterne ville hatt i en slik situasjon. Slike innskudd er gitt prioritet etter krisehåndteringsdirektivet artikkel 108.

Regelen om regress er utbygget i forhold til tidligere regler i direktiv 94/19/EF artikkel 11. Dette henger først og fremst sammen med EUs nye regelverk om krisehåndtering av banker og visse verdipapirforetak (krisehåndteringsdirektivet 2014/59/EU) og forutsetningen om at innskuddsgarantiordningen skal kunne bidra i forbindelse med håndtering av slike kriser, se innskuddsgarantidirektivet artikkel 11 nr. 2 og formålsparagraf 15, jf. også avsnitt 9.4.9 nedenfor. I direktivet artikkel 9 nr. 2 er derfor inntatt regler om regress for det tilfelle at midler fra ordningen benyttes i krisehåndteringsøyemed, herunder i forbindelse med iverksettelse av krisetiltak. Fondet vil i slike tilfeller ha et krav mot den aktuelle banken som tilsvarer det beløp fondet har bidratt med ved gjennomføring av krisehåndteringen. Kravet skal gis samme prioritet som innskudd som er dekket av innskuddsgarantiordningen i henhold til nasjonal konkurs- og dekningslovgivning. Det vises også her til at krisehåndteringsdirektivet artikkel 108 gir regler om preferanse for garanterte innskudd i slike situasjoner, og at spørsmålet om prioritetsrekkefølgen må leses i denne sammenheng. Betydningen av regresskravet vil normalt først vise seg i ettertid under eller ved avslutningen av myndighetenes krisehåndtering, når det er klart hvilken dividende fondets krav vil oppnå.

Innskytere som ikke mottar utbetalinger innen tidsfristene eller som ikke mottar utbetaling overhodet, skal kunne fremsette et rettslig krav om slik utbetaling. Det er i den sammenheng lagt opp til at fristene for å fremsette slike rettslige krav kan forkortes, jf. artikkel 9 nr. 3. Begrunnelsen for dette er at det skal være mulig for innskuddsgarantiordningen til å tre inn i slike krav innenfor de tidspunkt og frister som gjelder i forhold til en eventuell konkursåpning, se også direktivets formålsparagraf 41.

9.4.7 Finansieringsordning for innskuddsgaranti

1) I det nye innskuddsgarantidirektivet er det inntatt en del regler om finansiering av innskuddsgarantiordninger, se artikkel 10. Flere av reglene er også lagt til grunn for regulering av krisefondet etter krisehåndteringsdirektivet, se avsnitt 6.1 foran. Det er lagt vekt på at finansieringsmetodene skal harmoniseres innenfor EU-området, se formålsparagraf 27 til innskuddsgarantidirektivet. Det er videre lagt vekt på å finne en balansert finansieringsmetode, slik at bankenes bidrag til ordningene skal beregnes og innkreves basert på omfanget av innskuddsgarantiordningens forpliktelser tilknyttet garanterte innskudd. Videre er behovet for tilfredsstillende og lik beskyttelse av innskyterne innenfor EU-området fremhevet, slik at det stilles krav om forhåndsinnbetaling av bidrag («ex ante») til de respektive innskuddsgarantiordningene. Kravet om en «ex ante» finansiering, må antageligvis – på samme vis som med oppbygging av krisefondet – også sees i sammenheng med ønsket om å unngå prosykliske effekter ved etterfølgende («ex post») bidrag i en systemkrise, sml. krisehåndteringsdirektivets formålsparagraf 106.

I direktivet artikkel 10 nr. 1 første ledd er det fastslått at innskuddsgarantiordningene skal ha tilfredsstillende systemer for å beregne potensielle utbetalingsforpliktelser, det vil si størrelsen av mulig garantiansvar. De tilgjengelige finansielle midler i fondet skal derfor være proporsjonale med slike forpliktelser og ansvar.

Tilgjengelige midler vil kunne være kontanter, innskudd og eiendeler med lav risiko som kan realiseres innenfor de lovfastsatte utbetalingsfrister, jf. direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 12). I tillegg kan også bankenes betalingsforpliktelser inngå som del av garantifondets tilgjengelig midler. Dette skal imidlertid være begrenset til 30 prosent av innskuddsgarantifondets totale tilgjengelige midler som inngår i beregningen av om måltallet er nådd, jf. direktivet artikkel 10 nr. 3 første ledd. Sett i sammenheng med definisjonen av «betalingsforpliktelser» i direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 13), vil dette være begrenset til forpliktelser som er fullt ut dekket med sikrede og frie eiendeler med lav risiko. EBA skal for øvrig utarbeide nærmere retningslinjer om slike betalingsforpliktelser, jf. artikkel 10 nr. 3 annet ledd.9

Innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 2 første ledd angir måltallet («target level») for størrelsen på garantifondet. De samlede bidrag fra medlemsbankene i det enkelte år skal være tilstrekkelige til å sikre at garantiordningens midler per 3. juli 2024 minst vil oppfylle et måltall på 0,8 prosent av samlede garanterte innskudd i medlemsbankene hjemmehørende i staten, se også definisjonen av «target level» i direktivet artikkel 2 nr. 1 punkt 11). Inntil måltallet er nådd for første gang, er det som en overgangsregel indirekte fastslått – gjennom henvisningen til direktivet artikkel 11 nr. 5 – at det kan kreves ekstraordinære bidrag fra medlemsbankene, jf. direktivet artikkel 19 nr. 3. Det er oppstilt et unntak fra tidsfristen for oppfyllelse av måltallet for det tilfellet fondet har foretatt flere utbetalinger som til sammen overstiger 0,8 prosent av garanterte innskudd innenfor oppbyggingsperioden. I tilfelle kan perioden forlenges med inntil fire år, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2 femte ledd.

I innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 6 er det inntatt et unntak fra oppfyllelse av måltallet. Dette krever imidlertid godkjennelse av EU-kommisjonen, samt at visse vilkår må være oppfylt, jf. også direktivets formålsparagraf 28. Uansett kan ikke måltallet settes lavere enn 0,5 prosent av garanterte innskudd. Det vises ellers til at bidrag til krisefondet eller andre finansielle midler som kan benyttes i forbindelse med en krisehåndtering, ikke skal kunne regnes som oppfyllelse av medlemsbankenes plikt til å innbetale bidrag til innskuddsgarantiordningen, jf. direktivet artikkel 10 nr. 5. Forbud mot en slik medregningsadgang er et utslag av det rettslige skillet mellom de to fondene, og omvendt kan derfor heller ikke bankenes bidrag til innskuddsgarantifondet medregnes i forhold til det særskilte måltall for krisefondet, se krisehåndteringsdirektivet artikkel 100 nr. 6 annet ledd og avsnitt 6.2.5 foran.

Midlene som innskuddsgarantiordningene besitter skal investeres på forsiktig vis, og det er lagt vekt på at det foretas investeringer i eiendeler med lav risiko og tilstrekkelig diversifisering, jf. direktivet artikkel 10 nr. 7 og formålsparagraf 35. For å sikre at innskuddsgarantiordningene skal kunne oppfylle sitt mulige utbetalingsansvar, er det også lagt opp til at ordningene skal ha på plass tilfredsstillende alternative ordninger for kortsiktige finansieringsmuligheter, jf. direktivet artikkel 10 nr. 9.

Innen 31. mars hvert år skal EBA informeres om det totale beløp av garanterte innskudd i den aktuelle medlemsstaten, jf. direktivet artikkel 10 nr. 10. På samme tidspunkt skal omfanget av tilgjengelige finansielle midler per 31. januar i det foregående år, informeres om til EBA.

9.4.8 Bidrag fra banknæringen

1) Fondets midler eller beholdning skal som utgangspunkt oppbygges gjennom årlige bidrag fra medlemsbankene, jf. direktivet artikkel 10 nr. 1 annet ledd. Som vist i avsnitt 9.4.7 foran, er måltallet satt til 0,8 prosent av medlemsbankenes samlede garanterte innskudd innen 3. juli 2024. Lineært beregnet innebærer dette et årsbidrag fra banknæringen tilsvarende ca. 0,8 promille av samlede garanterte innskudd, se nærmere punkt 2) nedenfor. I forhold til årlige bidrag som innkreves skal det sees hen til hvilken virkning konjunkturfaser og prosykliske bidrag vil kunne ha i forhold til de banker som det kreves bidrag fra, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2 fjerde ledd. Av direktivets formålsparagraf 34 følger også at det ved fastsettelsen av bidragene skal sees hen til stabiliteten i «bankinnskuddssektoren» og innskuddsgarantiordningenes eksisterende forpliktelser. For det tilfellet hvor fondet reduseres til to tredeler, det vil si 0,67 prosent av samlede garanterte innskudd, er det videre gitt en særregel om at medlemsbankenes årlige bidrag skal settes slik at nivået nås innen seks år, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2 tredje ledd. Finansiering gjennom andre kilder er for øvrig på generelt grunnlag ikke utelukket, se direktivet artikkel 10 nr. 1 annet ledd.

Dersom innskuddsgarantiordningens midler ikke er tilstrekkelige til å foreta rettidige utbetalinger til innskyterne, skal medlemsbankene foreta ekstraordinære innbetalinger begrenset oppad til 0,5 prosent av deres portefølje av garanterte innskudd per kalenderår, jf. direktivet artikkel 10 nr. 8 første ledd. Under særlige tilfelle kan imidlertid innskuddsgarantiordningene med samtykke av tilsynsmyndighetene kreve enda høyere bidrag. Det er imidlertid fastslått at tilsynsmyndigheten helt eller delvis kan unnta en bank fra krav om slike etterfølgende bidrag, dersom dette er nødvendig for å beskytte bankens finansielle posisjon, jf. direktivet artikkel 10 nr. 8 annet ledd. Et slikt unntak skal imidlertid ikke kunne gjelde lenger enn 6 måneder, men kan bli fornyet etter forespørsel fra banken selv. Selve bidragsforpliktelsen til banken faller imidlertid ikke bort, og skal betales av banken på det tidspunkt et slikt bidrag ikke lenger vil sette bankens likviditet og soliditet i fare.

I innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 4 er det inntatt en særregel i forhold til oppfyllelse av måltallet. Dette innebærer at eksisterende obligatoriske bidrag til et statlig fond knyttet til systemrisiko, banksvikt og krisehåndtering, skal kunne benyttes som bidrag til oppfyllelse av måltallet. Garantiordningen kan således tilføres midler innbetalt til et allerede eksisterende nasjonalt krisehåndteringsfond eller stabiliseringsfond. Slike bidrag skal kunne gjøres tilgjengelig for innskuddsgarantiordningen ved forespørsel og kan brukes i samsvar med de regler som gjelder for fondet, jf. direktivet artikkel 11. Bruk av slike midler er imidlertid betinget av at ordningen ikke er i stand til å få inn ekstraordinære etterfølgende bidrag fra banksektoren. Innskuddsgarantiordningen skal dessuten sørge for tilbakebetaling av slike overføringer gjennom etterfølgende bidrag fra medlemsbankene. I avsnitt 6.2.3 foran er regelen redegjort for i mer detalj, herunder regelens betydning i forhold til utformingen av nye norske regler om finansieringsordning for innskuddsgarantiordningen.

2) Innskuddsgarantiordningen skal først og fremst finansieres gjennom årlige bidrag fra banksektoren. Beregningen av det samlede bidragsvolum som medlemsbankene i det enkelte år skal tilføre garantiordningen («annual target level»), inngår således som et første trinn i beregningen av bidrag. Som vist i avsnitt 9.4.7 foran, skal årsbidraget bestemmes slik at garantiordningen per 3. juli 2024 vil være tilført og ha tilgjengelige midler i et garantifond som i sum minst utgjør 0,8 prosent av medlemsbankenes samlede garanterte innskudd på dette tidspunkt. Det samlede bidrag i det enkelte år skal fastsettes slik at de årlige innbetalinger blir jevnt fordelt over den tiårige oppbyggingsperioden, likevel slik at det også kan tas hensyn til blant annet konjunkturforhold og virkningen av prosykliske bidrag, jf. også punkt 1) ovenfor. Lineært beregnet gir direktivets måltall en samlet årlig bidragsinnbetaling på minst 0,8 promille av medlemsbankenes samlede garanterte innskudd. Prinsipielt skal imidlertid det samlede bidrag i et år tilsvare det beløp som ut fra tidligere års innbetalinger trengs for å nå «target level» i løpet av det antall år som gjenstår til utløpet av ti-årsperioden.

Trinn to omfatter beregningen av den enkelte medlemsbanks andel av det fastsatte «annual target level». Enkeltbankenes andel beregnes først forholdsmessig ut fra størrelsen av bankens andel av medlemsbankenes samlede garanterte innskudd i beregningsåret.

I et tredje trinn skal så den enkelte banks årsbidrag deretter fastsettes ved en risikojustering av den enkelte banks årlige bidrag ut fra medlemsbankens beregnede risikoprofil sett i forhold til risikoeksponeringen i de øvrige medlemsbankene, jf. direktivet artikkel 13 nr. 1. Det nye innskuddsgarantidirektivet bringer derfor noe nytt i forhold til tidligere regler om bidrag til et innskuddsgarantifond, nemlig risikobaserte bidrag fra de enkelte medlemsbankene, se formålsparagraf 5 til direktivet. Begrunnelsen for en slik beregningsmetode er at risikoprofilen til den enkelte bank blir reflektert, herunder også ulike forretningsmodeller. Dette er antatt å medføre en rettferdig fordeling av de bidrag som skal innbetales, samt gi insentiver for bankene til å drive sin virksomhet under mindre risikofylte forretningsmodeller, jf. direktivets formålsparagraf 36.

I direktivet artikkel 13 nr. 1 annet ledd er det gitt anledning til å sette en lavere bidragsplikt for banksektorer med lav risiko og som er regulert etter nasjonal lovgivning. Måltallet for størrelsen på garantifondet skal likevel opprettholdes, jf. formålsparagraf 36 til direktivet. Det samme gjelder for banker som er medlem av avtalebaserte sikkerhetsordninger for foretak, jf. tredje ledd. I tillegg er det for såkalt sentral enhet («central body») som henvist til i forordning (EU) nr. 575/2013 (CRR) artikkel 10 og sine (underordnede) samarbeidende banker som er unntatt fra generelle myndighetskrav på finansområdet, fastslått at bidraget kan baseres på en konsolidert risikovekting, jf. fjerde ledd. I motsatt retning er det i femte ledd fastslått at det kan kreves inn et minimumsbidrag fra banker uavhengig av deres beholdning av garanterte innskudd.

I beregningen av de risikobaserte bidrag fra medlemsbankene, er det lagt opp til at innskuddsgarantiordningen kan benytte egne risikobaserte metoder, jf. direktivet artikkel 13 nr. 2 første ledd. Beregningen skal være proporsjonal til den risiko medlemsbankene er utsatt for og skal ved dette ta tilbørlig hensyn til de ulike forretningsmodellers risikoprofiler. Denne beregningsmetoden skal også ta hensyn til bankens eiendeler og risikoindikatorer, herunder kapitalgrunnlag, eiendelenes kvalitet og likviditet. De interne metoder skal godkjennes av tilsynsmyndighetene i samarbeid med den myndighet som administrer ordningen, jf. direktivet artikkel 13 nr. 2 annet ledd. EBA skal også informeres om de godkjente interne metoder.

I direktivet artikkel 13 nr. 3 første ledd er det fastslått at EBA skal utarbeide retningslinjer for nærmere å angi beregningsmetodene som nevnt ovenfor, jf. også direktivets formålsparagrafer 36 og 48. Meget utførlige, men kompliserte retningslinjer ble fastsatt av EBA 22. september 2015 ved «Guidelines on methods for calculating contributions to deposit guarantee schemes» (EBA/GL/2015/10). En må regne med at retningslinjene i hovedsak vil bli fulgt opp i garantiordningenes praksis og myndighetenes tilsynspraksis, og at EBAs anbefalinger kan få betydning for størrelsen av medlemsbankenes årlige bidrag til garantifondet. Det knytter seg likevel stor usikkerhet til hva virkningene blir. Retningslinjene inneholder beregningsformler, spesifikke indikatorer, risikoklassifisering av medlemsbankene, terskler for risikovekter som skal gjelde for spesifikke risikokategorier, samt andre nødvendige elementer. Retningslinjene skal vurderes innen 3. juli 2017, og deretter minst hvert femte år, jf. direktivet artikkel 13 nr. 3 tredje ledd.

Det vises ellers til avsnitt 6.2.2 foran hvor det årlige bidrag fra bankene også er beskrevet nærmere.

9.4.9 Bruk av fondets midler

Innskuddsgarantiordningens hovedformål er å beskytte innskyterne mot de negative konsekvenser som en insolvens i banker vil ha. Slik beskyttelse kan utformes på flere måter. I innskuddsgarantidirektivet artikkel 11 nr. 1 er det imidlertid fastslått at ordningen primært brukes til å utbetale garanterte innskudd til innskytere når slikt utbetalingsansvar utløses, jf. også formålsparagraf 14 til direktivet. Dette er omtalt som ordningens «‘paybox’ function».

I tillegg skal innskuddsgarantiordningenes midler også benyttes for å finansiere en krisehåndtering i henhold til krisehåndteringsdirektivet, jf. innskuddsgarantidirektivets artikkel 11 nr. 2 og formålsparagraf 15, se også avsnitt 9.4.6 foran. I hvilken grad slike midler skal benyttes til krisehåndteringsformål skal fastsettes av krisehåndteringsmyndigheten. Dette er en skal-regel, og innskuddsgarantiordningen blir i praksis ansvarlig for å stille til disposisjon den summen som krisehåndteringsmyndigheten beslutter som nødvendig. De nærmere vilkår for slik bruk av garantiordningens midler, følger av krisehåndteringsdirektivet artikkel 109, se avsnitt 6.2.4 foran.

Som en fakultativ adgang, kan innskuddsgarantiordningen benytte sine midler til alternative tiltak for å motvirke at en bank svikter, jf. direktivet artikkel 11 nr. 3 første ledd. Dette vil typisk være ulike støttetiltak for å sørge for at banken kan drive sin virksomhet videre, eventuelt få overført virksomheten til en annen bank. Målet er derfor her å unngå de kostnader som er forbundet med en utbetaling under innskuddsgarantien og andre negative konsekvenser som en insolvens vil kunne medføre, se formålsparagraf 16 til direktivet. En underliggende forutsetning er at slike tiltak er underlagt klare rammer og ikke er i strid med statsstøttereglene.

Slike alternative tiltak kan iverksettes dersom følgende vilkår er oppfylt etter direktivet artikkel 11 nr. 3 første ledd:

• Krisehåndteringsmyndigheten har ikke iverksatt krisetiltak etter krisehåndteringsdirektivet, jf. bokstav a).

• Innskuddsgarantiordningen har tilfredsstillende systemer og prosedyrer for valg og gjennomføring av alternative tiltak, samt overvåking av relaterte risikoer, jf. bokstav b).

• Kostnadene ved tiltakene overgår ikke innskuddsgarantifondets kostnader dersom garanterte innskudd blir utbetalt til innskyterne, jf. bokstav c).

• Bruk av alternative tiltak innebærer at det stilles vilkår til banken, herunder strengere risikoovervåking og mer vidtgående kontrollmuligheter for innskuddsgarantiordningen, jf. bokstav d).

• Bruk av alternative tiltak har til formål å sikre tilgang til garanterte innskudd, jf. bokstav e).

• Medlemsbankers evne til å yte ekstraordinære bidrag etter direktivet artikkel 11 nr. 5, bekreftes av tilsynsmyndighetene, jf. bokstav f).

Som et tilleggskrav, er det i direktivet artikkel 11 nr. 3 annet ledd fastslått at innskuddsgarantiordningen skal rådføre seg med krisehåndterings- og tilsynsmyndighetene i forhold til de tiltak og vilkår som stilles overfor banken.

I forlengelsen av iverksettelse av alternative tiltak, er det stilt krav om at medlemsbankene i visse tilfeller umiddelbart skal foreta innbetaling som tilsvarer omfanget av de midler som er brukt til slike tiltak, jf. direktivet artikkel 11 nr. 5. Dette kan skje i form av ekstraordinære bidrag. Plikten til slike innbetalinger vil foreligge dersom følgende oppstår:

• Behov for å foreta utbetalinger til innskytere oppstår og ordningens tilgjengelige midler er mindre enn to tredeler av måltallet, jf. bokstav a).

• De tilgjengelige midler er mindre enn 25 prosent av måltallet, jf. bokstav b).

Endelig er det i direktivet artikkel 11 nr. 6 fastslått at fondets tilgjengelige midler kan brukes ved insolvensbehandling til å finansiere tiltak som vil kunne bevare innskyternes tilgang til sine innskudd (som er dekket under garantien). Dette vil kunne omfatte overføring av eiendeler og forpliktelser, samt overførsel av innskuddsbeholdning i forbindelse med en insolvensbehandling. Forutsetningen er at kostnadene som bæres av innskuddsgarantiordningen ikke overgår nettobeløpet forbundet med utbetalinger til sikrede innskytere i den aktuelle banken. Det vises også til avsnitt 6.2.4 foran hvor krav til bruk av garantiordningens midler er beskrevet nærmere.

9.4.10 Lån mellom innskuddsgarantiordninger

Innskuddsgarantidirektivets regler om finansiering av innskuddsgarantiordninger er først og fremst basert på forhåndsinnbetalte bidrag fra banksektoren, se direktivet artikkel 10 nr. 2 og avsnitt 9.4.8 foran. I visse tilfelle kan det imidlertid være nødvendig med etterfølgende ekstraordinære bidrag. Dette utløses av situasjoner hvor fondet ikke har tilstrekkelige midler til å foreta utbetalinger under innskuddsgarantien, se direktivet artikkel 10 nr. 8. Som en ekstra sikkerhet – særlig med henblikk på å beskytte innskyterne – er det i direktivet dessuten lagt opp til at innskuddsgarantiordningene (innenfor EU-området) kan låne seg imellom, se direktivet artikkel 12.

Lån mellom innskuddsgarantiordninger er frivillig, og krever etter direktivet artikkel 12 nr. 1 at følgende vilkår er oppfylt:

• Låntakende innskuddsgarantiordning er ikke i stand til å imøtekomme utbetalingskrav som følge av utilstrekkelige finansielle midler, jf. bokstav a).

• Låntakende innskuddsgarantiordning har sørget for at medlemsbankene har innbetalt ekstraordinære bidrag etter reglene i direktivet artikkel 10 nr. 8, jf. bokstav b).

• Låntakende innskuddsgarantiordning forplikter seg til å benytte de lånte midler for å imøtekomme krav på utbetaling av garanterte innskudd, jf. bokstav c).

• Låntakende innskuddsgarantiordning har ingen tilsvarende låneforpliktelser overfor andre innskuddsgarantiordninger, jf. bokstav d).

• Låntakende innskuddsgarantiordning angir nærmere hvilket lånebeløp det søkes om, jf. bokstav e).

• Det samlede lån ikke utgjør mer enn 0,5 prosent av garanterte innskudd som låntakende ordning er ansvarlig for, jf. bokstav f).

• Låntakende innskuddsgarantiordning gir melding til EBA uten opphold og begrunner at vilkårene som nevnt ovenfor er oppfylt, samt det aktuelle lånebeløpet, jf. bokstav g).

Det er videre stilt krav til selve lånevilkårene. Disse fremgår av direktivet artikkel 12 nr. 2:

• Nedbetaling skal skje innen fem år. Dette kan skje gjennom årlige avdrag. Renter forfaller først til betaling på det aktuelle tilbakebetalingstidspunkt, jf. bokstav a).

• Lånerenten skal som et minstekrav svare til Den europeiske sentralbankens rente på marginale utlånsfasiliteter i kredittperioden, jf. bokstav b).

• Långivende innskuddsgarantiordning må gi beskjed til EBA om lånerenten og løpetiden for lånet, jf. bokstav c).

Medlemsstatene skal ellers sørge for at de bidrag som låntakende innskuddsgarantiordning krever fra sine medlemsbanker, er tilstrekkelige til å foreta nedbetaling av lånet og at måltallet i tillegg (gjen)oppfylles så raskt som mulig, jf. direktivet artikkel 12 nr. 3.

9.4.11 Oppgjør og samarbeid innenfor EU-området

Det nye innskuddsgarantidirektivet innfører et prinsipp om at innskytere i en filial etablert i en annen EU-stat enn den staten medlemsbanken er etablert i, skal beskyttes og sikres av innskuddsgarantiordningen for medlemsbanken, det vil si hjemstatens garantiordning, jf. direktivet artikkel 14 nr. 1. I direktiv 94/19/EF var dette bygget opp litt annerledes, ettersom det der ikke var et fullharmonisert garantinivå, se også vedlegg II til dette direktivet. Dette innebar at det var nødvendig med regler som ga anledning til å slutte seg til ordningen i vertsstaten for å supplere den dekning hjemstatsordningen ga opp til samme nivå som vertsstatsordningen, jf. direktiv 94/19/EF artikkel 4 nr. 2 («topping up»-prinsippet). I dette lå også et pålegg til filialen om eventuelt å yte bidrag for slik tilleggsdekning.

Etter det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 14 nr. 2 første ledd har for så vidt filialens innskytere krav på utbetaling av innskuddsgarantiordningen i vertsstaten, men dette skal anses som en utbetaling på vegne av hjemstatens innskuddsgarantiordning, jf. hjemstatsprinsippet og formålsparagraf 42 til direktivet. Dette innebærer at filialens innskyter er beskyttet av samme innskuddsgarantiordning som bankens andre innskytere, og at hjemstatens innskuddsgarantiordning skal sørge for nødvendig finansiering før det foretas en utbetaling fra vertsstatens garantiordning, jf. direktivet artikkel 14 nr. 2 første ledd fjerde punktum og formålsparagraf 42. I tillegg skal hjemstatens innskuddsgarantiordning kompensere alle kostnader som vertsstatens innskuddsgarantiordning har pådratt seg i forbindelse med utbetalingen.

Utbetalingene skal skje i samsvar med de instruksjoner som hjemstatens innskuddsgarantiordning gir. I forlengelsen av dette er det videre fastslått at vertsstatens innskuddsgarantiordning ikke kan holdes ansvarlig for de tiltak og handlinger som instruksjonene angir. Formidling av relevant informasjon og den videre kontakten med filialens innskytere skal også gjennomføres av vertsstatens innskuddsgarantiordning på vegne av innskuddsgarantiordningen i hjemstaten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 2 annet ledd.

Dersom en bank opphører å være medlem av en innskuddsgarantiordning og i stedet blir medlem av en annen innskuddsgarantiordning, skal bidragene som er innbetalt de siste 12 måneder overføres til den nye innskuddsgarantiordningen, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3 første ledd. Unntak gjelder her for ekstraordinære bidrag innbetalt til den opprinnelige innskuddsgarantiordningen, samt at slik overføring ikke skal skje dersom banken er utelukket fra ordningen. Dersom deler av en banks virksomhet utskilles og etableres i en annen medlemsstat, skal de samme regler gjelde proporsjonalt i forhold til den del av de garanterte innskudd som flyttes, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3 annet ledd.

Før en flytting gjennomføres, kreves det imidlertid at det gis et varsel om dette senest seks måneder før slik påtenkt flytting, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4 annet ledd. I denne «oppsigelsesperioden» skal banken fortsatt innbetale bidrag, både normale og eventuelle ekstraordinære bidrag. Sistnevnte vil imidlertid som nevnt ovenfor ikke kunne overføres til den nye innskuddsgarantiordningen.

For grenseoverskridende banker, er det fastsatt at innskuddsgarantiordningen i bankens hjemstat skal gi en del informasjon til vertsstaten(e)s innskuddsgarantiordninger, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4 første ledd. Dette omfatter tilsynsforhold (artikkel 4 nr. 7), informasjon av betydning for utbetaling til innskytere (artikkel 4 nr. 8), samt stresstester (artikkel 4 nr. 10).

For å legge til rette for et effektivt samarbeid mellom innskuddsgarantiordningene med særlig sikte på låneordninger, utbetaling til innskytere av en filial og flytting fra en innskuddsgarantiordning til en annen, skal de aktuelle myndigheter inngå skriftlige samarbeidsavtaler, jf. direktivet artikkel 14 nr. 5 første ledd. Det vises også her til direktivets formålsparagraf 42 hvor behovet for samarbeidsavtaler er understreket i forhold til utbetalinger til innskytere av filialer og forholdet mellom vertsstatens og hjemstatens innskuddsgarantiordninger. I forhold til slike avtaler skal opplysninger om innskyternes konti behandles i samsvar med kravene etter personverndirektivet 95/46/EF. Slike eventuelle avtaler skal etter direktivet artikkel 14 nr. 5 annet ledd videreformidles til EBA av myndigheten som administrerer innskuddsgarantiordningen. I den forbindelse kan EBA avgi uttalelser til Parlamentet, Rådet eller EU-kommisjonen, jf. henvisningen til artikkel 34 i EBA-forordningen (1093/2010). Dersom det ikke er mulig å bli enige om slike avtaler eller dersom det er en tvist om tolkingen av slike avtaler, er det forutsatt at en av de aktuelle myndigheter kan anmode EBA om å bistå i prosessen etter reglene i EBA-forordningen artikkel 19. Dette er regler om bindende mekling. Endelig er det bestemt at fravær av slike avtaler ikke skal ha noen betydning i forhold til de krav som innskyterne kan fremme eller de krav som banker selv kan fremme i forhold til flytting til en annen innskuddsgarantiordning, jf. direktivet artikkel 14 nr. 5 tredje ledd.

Uavhengig av eventuelle avtaler mellom innskuddsgarantiordningene, er det i direktivet artikkel 14 nr. 6 fastslått at det skal etableres systemer som gjør det mulig for innskuddsgarantiordningene å dele informasjon og kommunisere effektivt med hverandre. Dette skal også gjelde i forhold til deres medlemmer og andre relevante myndigheter, samt andre organer på tvers av landegrenser.

På et mer generelt grunnlag er det i direktivet artikkel 14 nr. 7 første ledd også forutsatt at EBA og medlemsstatenes tilsynsmyndigheter og myndigheten som administrerer innskuddsgarantiordningen, skal samarbeide og utøve hver sin myndighet i henhold til innskuddsgarantidirektivet og EBA-forordningen. Det vises blant annet her til direktivets formålsparagraf 49 som fastslår at EBA skal kunne foreta bindende mekling ved uenigheter mellom medlemsstatenes innskuddsgarantiordninger, jf. også direktivet artikkel 14 nr. 5 annet ledd. Det vises også til at det i et mer makroøkonomisk perspektiv er forutsatt at EBA skal samarbeide med Det europeiske rådet for systemrisiko («European Systemic Risk Board» – ESRB) i forhold til systemrisikoanalyser knyttet til innskuddsgarantiordningene innenfor EU-området, jf. direktivet artikkel 14 nr. 8.

9.4.12 Forholdet til banker i tredjestater

I innskuddsgarantidirektivet artikkel 15 er det gitt visse regler for filialer av banker etablert i stat utenfor EU-området. Dersom slike filialer er etablert i en medlemsstat, skal det undersøkes hvorvidt banken er medlem av en innskuddsgarantiordning som gir tilsvarende beskyttelse som følger av det nye innskuddsgarantidirektivet, jf. direktivet artikkel 15 nr. 1 første ledd. Som et minstekrav skal det undersøkes om garantinivået og dekningen under ordningen tilsvarer det som følger av direktivet. Dersom dette ikke er tilfelle, kan det kreves at filialen skal være medlem av garantiordningen i den aktuelle medlemsstaten, jf. direktivet artikkel 15 nr. 1 annet ledd.

I direktivet artikkel 15 nr. 2 er det videre fastslått at filialer av banker utenfor EU-området og som ikke er medlem av garantiordning i den aktuelle medlemsstaten, skal gi all relevant informasjon om den garantiordning som gjelder for innskyterne og deres innskudd i filialen. Slik informasjon skal være presis og forståelig og gis på det språk som innskyterne har akseptert eller på det språk som nasjonal lov krever, jf. direktivet artikkel 15 nr. 3.

9.4.13 Informasjonskrav til innskytere

Det nye innskuddsgarantidirektivet har foretatt en utbygging av tidligere regler om opplysningsplikter over bankenes kunder, se også formålsparagraf 7 til direktivet. Det stilles nå krav om at det skal gis informasjon om de mest sentrale forhold når det gjelder beskyttelse av og garanti for bankinnskudd. Dette vil naturligvis først og fremst omfatte identifikasjon av den aktuelle innskuddsgarantiordningen og hvilke innskudd som er dekket under ordningen og garantinivået, jf. direktivet artikkel 16 nr. 1.

Slik informasjon skal gis forut for eller parallelt med at det etableres et kundeforhold mellom en innskyter og banken, typisk ved at vedkommende inngår kontoavtale og setter inn penger på en konto i banken. Dette følger av direktivet artikkel 16 nr. 2. I den forbindelse er det forutsatt at det skal benyttes standardiserte skjemaer basert på malen inntatt som vedlegg I til direktivet. Formålet er således å gi identisk informasjon til aktuelle innskytere, jf. også formålsparagraf 43 til direktivet.

Videre er det i direktivet artikkel 16 nr. 3 første ledd fastslått at kontoutskriftene skal inneholde en bekreftelse om at kundens innskudd er dekket under garantiordningen. I tillegg skal det standardiserte skjemaet om informasjon om innskuddsgarantien sendes ut årlig til bankens innskytere, eventuelt i oppdatert form. På innskuddsgarantiordningens hjemmeside skal det dessuten være tilgjengelig nødvendig informasjon for innskyterne, herunder særlig informasjon om prosedyren og vilkårene for innskuddsgarantien som fastsatt etter direktivet, jf. direktivet artikkel 16 nr. 3 annet ledd. Dersom innskyteren bruker nettbank, kan for øvrig den påkrevde informasjonen formidles elektronisk, jf. direktivet artikkel 16 nr. 8. Innskyteren har imidlertid mulighet til å be om at slik informasjon sendes skriftlig.

Direktivet legger vekt på at markedsføring av garantinivået vil kunne påvirke stabiliteten i banksystem eller innskyternes tillit til bankene, jf. direktivets formålsparagraf 43. Av den grunn skal all henvisning til innskuddsgarantiordninger i bankenes markedsføring, begrenses til korte faktiske beskrivelser av selve ordningen og hvorledes ordningen fungerer, jf. direktivet artikkel 16 nr. 5 første og annet ledd. Det er ikke tillatt å markedsføre at det dreier seg om en ubegrenset beskyttelse av bankinnskudd.

Dersom det foretas en sammenslåing, eller datterforetak gjøres om til filialer, skal innskyterne informeres om dette minst én måned før endringen(e) trer i kraft, jf. direktivet artikkel 16 nr. 6 første ledd. Unntak fra fristen kan gjøres dersom tilsynsmyndigheten tillater dette av hensyn til forretningshemmeligheter eller den finansielle stabilitet. Etter at slik melding er gitt har innskyterne tre måneder på seg til eventuelt å heve eller flytte sine dekkede innskudd, herunder godskrevne renter, uten at det kan ilegges noen form for sanksjoner, jf. direktivet artikkel 16 nr. 6 annet ledd.

Dersom en bank melder seg ut eller utelukkes fra en innskuddsgarantiordning, skal banken informere sine innskytere om forholdet senest én måned etter at slike forhold har oppstått, jf. direktivet artikkel 16 nr. 7.

Det nevnes endelig at det nye innskuddsgarantidirektivet vil kunne medføre at visse former for innskudd og deler av innskudd ikke lenger vil være dekket av en innskuddsgarantiordning fra 3. juli 2014. Dette skal innskyternes informeres om, jf. direktivet artikkel 19 nr. 2.

10 Merknader til nytt kapittel 19 i finansforetaksloven. Innskuddsgaranti. Bankenes sikringsfond

Som nevnt i avsnitt 5.2.1 foran, vil gjennomføringen av det nye innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU kreve endringer i reglene for den norske garantiordningen i finansforetaksloven kapittel 19. Dette regelverket ble som følge inkluderingen av det tidligere innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF i EØS-avtalen tilpasset kravene i dette direktivet, som nå er erstattet av EUs nye innskuddsgarantidirektiv. Regelverket i de tidligere EU-direktivene er i stor grad videreført i det nye direktivet. Det nye direktivet omtales derfor som en «recast» – en redaksjonell samordning – selv om konsolideringen også har medført noen endringer og tillegg i forhold til det tidligere regelverk. Behovet for materielle endringer i den norske garantiordningen er tilsvarende begrenset. Samlet sett representerer reglene i lovutkastet kapittel 19 en videreføring av en del av reglene og prinsippene i finansforetaksloven kapittel 19, samt en gjennomføring av bestemmelsene i innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU.

Av relevante forarbeider til finansforetaksloven kapittel 19 vises det til Prop. 125 L (2013–2014) avsnitt 13.19 og NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.2. Finansforetaksloven kapittel 19 er i sin tur – med enkelte endringer – en videreføring av tidligere banksikringslov kapittel 2 og endringslover til denne loven. Av forarbeider til disse reglene, vises det først til Ot.prp. nr. 63 (1995–96) om lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner side 47 til 51 og Banklovkommisjonens Utredning nr. 2, NOU 1995: 25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Det vises også til Ot.prp. nr. 66 (2003–2004) om lov om endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner side 12 til 13 hvor Sparebankens sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond ble slått sammen til ett felles fond. Videre vises det til Ot.prp. nr. 72 (2008–2009) om lov om endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond og enkelte andre lover (samleproposisjon) hvor det ble inntatt et nytt syvende ledd i banksikringsloven § 2-12 om at kravet om særskilt samtykke fra låntakeren etter finansavtaleloven § 45 ikke gjelder ved overdragelse eller pantsettelse av lånefordringer til sikringsfondet ved støttetiltak eller yting av kreditt i forhold til reglene om støttetiltak. Om begrunnelsen for dette, vises det til kapittel 5 i den nevnte proposisjonen, jf. også avsnitt 8.8 foran.

Banksikringsloven kapittel 2 ble senest endret i 2012, jf. Prop. 11 L (2012–2013) om endringer i finanstilsynsloven, banksikringsloven og foretakspensjonsloven. Her ble det blant annet innført en kontinuerlig avgiftsplikt til fondet, uavhengig av fondets størrelse. Det vises ellers til kapittel 8 foran.

I innskuddsgarantidirektivet trekkes det et markert skille mellom de krav som stilles til utformingen av selve garantiordningen, og kravene til innskuddsgarantifond og andre finansieringsordninger som skal sikre at mulig garantiansvar blir dekket. I samsvar med dette foreslår Banklovkommisjonen derfor at det ved utformingen av det nye kapittel 19 om innskuddsgarantiordningen etableres et systematisk skille mellom reglene om selve innskuddsgarantiordningen og reglene om Bankenes sikringsfonds organisering og oppgaver. Systematisk og lovteknisk fremtrer derfor utkastet til kapittel 19 i finansforetaksloven i endret form. Uavhengig av omfanget av materielle endringer i regelverket for innskuddsgarantiordningen som en tilpasning til EUs nye direktiv vil forutsette, vil det generelt sett være ønskelig at den nye norske lovgivningen i hovedsak blir utformet i samsvar med direktivets systematikk og redaksjonelle utforming, jf. også avsnitt 5.2.1 foran.

For å gi en best mulig samlet oversikt og redegjørelse for de enkelte bestemmelsene til gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet, har Banklovkommisjonen ansett det som hensiktsmessig å gi utdypende merknader til de enkelte bestemmelser. Behovet for generelle og alminnelige motiver, er derfor tilsvarende begrenset. Gjennomføringen og tilpasning av innskuddsgarantidirektivet i norsk lovgivning krever forholdsvis få innholdsmessige endringer. Direktivet oppstiller imidlertid en del nye krav og presiseringer i forhold til tidligere gjeldende EU-/EØS-regler, og legger på flere områder opp til minimumskrav og nasjonale valg. Dette er det lagt vekt på ved at utformingen av lovutkastet kapittel 19.

Om forholdet til forskrifter, legges det til grunn at gjeldende forskrifter med tilknytning til reglene i banksikringsloven kapittel 2 (nå finansforetaksloven kapittel 19) videreføres med nødvendige tilpasninger til de nye regler og krav som følger av lovutkastet, jf. også avsnitt 5.7 foran. Det gjelder blant annet forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond, og forskrift av 17. oktober 2001 nr. 1190 om sikringsordninger for kredittinstitusjoner som fastsetter at andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av Bankenes sikringsfond dersom de mottar innskudd fra allmennheten, se forskriften § 1. Det vises også til forskrift av 6. juli 2005 nr. 802 om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning) som gir nærmere regler til utfylling av banksikringsloven § 2-2, jf. lovutkastet § 19-2. Forskrift om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond av 22. mars 2013 nr. 330 er gitt med hjemmel i finanstilsynsloven, og forutsettes også videreført, med eventuelle nødvendige endringer.

Når det gjelder lovutkastets bestemmelser som tillegger kompetanse til departementet uten å angi presist hva slags vedtaksform som skal brukes, vises det til at departementet kan velge vedtaksformene forskrift eller enkeltvedtak ved anvendelsen av hjemlene i disse bestemmelsene, jf. også forvaltningsloven.

10.1 Innskuddsgarantiordningen for banker

Lovutkastet kapittel 19 avsnitt I «Innskuddsgarantiordningen for banker» representerer samlet sett en videreføring av finansforetaksloven kapittel 19, samt en gjennomføring av bestemmelsene i innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU. Det er som nevnt ansett som hensiktsmessig å skille ut regler om selve innskuddsgarantiordningen fra regler om Bankenes sikringsfond som er inntatt i lovutkastet kapittel 19 avsnitt II. En del av gjeldende regler er endret som følge av nye krav i innskuddsgarantidirektivet. Dette gjelder særlig reglene om bidrag til innskuddsgarantifondet, hvilke innskudd som er garanterte og prosessen med beregning og utbetaling av garanterte innskudd.

Av hensyn til samlet oversikt over innholdet og betydningen av lovutkastet kapittel 19, er det inntatt fullstendige bemerkninger til de enkelte bestemmelsene uavhengig av om det er en ren videreføring av gjeldende lovbestemmelser eller ikke. Bestemmelser som er videreført fra dagens lovgivning er imidlertid markert innledningsvis i de enkelte bemerkningene, og må leses i sammenheng med dette. Det vises i den forbindelse også til at det nye innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU viderefører de innholdsmessige bestemmelsene i det tidligere konsoliderte innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF. Selv om enkelte bestemmelser i lovutkastet er en videreføring av gjeldende rett, og således gjennomfører EØS-rettslige forpliktelser etter direktiv 94/19/EF, er det forsøkt å gi en samlet oversikt over hvilke bestemmelser i det nye innskuddsgarantidirektivet som lovutkastet gjennomfører. Dette gir en best mulig oversikt, særlig med tanke på at det er det nye innskuddsgarantidirektivet som gjelder totalt sett, se direktivet artikkel 21. Om innskuddsgarantidirektivets forhold til EØS-avtalen, vises det til kapittel 4 foran. Det understrekes imidlertid igjen at det uavhengig av tilpasninger i direktivet ved inkludering i EØS-avtalen ikke er til hinder å se nærmere på hvilke norske materielle regler som må endres eller utbygges for å kunne gjennomføre reglene i det nye innskuddsgarantidirektivet, ei heller at norsk lovgivning vedtas i tråd med prinsipper og regler som følger av et EU-direktiv.

Til § 19-1. Medlemskap

Paragrafen viderefører i stor grad finansforetaksloven § 19-1. Det vises til Prop. 125 L (2013–2014) avsnitt 13.19 side 19 og NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.2 med videre henvisninger. Som følge av at Bankenes sikringsfond forvalter innskuddsgarantiordningen og samtidig skal yte administrative tjenester overfor krisefondet, er det foretatt visse redaksjonelle endringer for å avklare dette. Dette innebærer at medlemskapet nå vil være knyttet opp til innskuddsgarantiordningen, og ikke Bankenes sikringsfond som sådan. I henhold til det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 14 nr. 2 skal utbetaling av garanterte innskudd mottatt gjennom filial skje via garantiordningen i vertsstaten. Det finansielle ansvaret bæres likevel – som tidligere – av hjemstatens garantiordning, jf. også lovutkastet §§ 19-2 første ledd og 19-8 tredje ledd. Det er i denne forbindelse ansett behov for en presisering av medlemskapets og garantiordningens formelle virkeområde. Det samme spørsmålet oppstår også i forhold til filialer utenfor EØS-området.

Paragrafen gjennomfører ellers innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU artikkel 14 nr. 1, samt indirekte artikkel 4 nr. 3, jf. lovutkastet § 19-3 første ledd.

I samsvar med dette er det i første ledd fastslått at banker med hovedsete her i riket som er gitt tillatelse etter loven § 2-7, skal være medlem av garantiordningen for banker. Henvisningen til finansforetaksloven § 2-7 må sees i sammenheng med at det konsesjonsrettslige regelverket tillater at kun banker kan motta innskudd fra allmennheten. Norske kredittforetak kan ikke motta innskudd, jf. finansforetaksloven § 2-8 første ledd og bemerkningen til tredje ledd nedenfor. Det presiseres for øvrig at opprettelse av en bro-bank i forbindelse med en krisehåndtering, vil innebære at det gis konsesjon til bro-banken etter finansforetaksloven § 2-7 og at bro-banken blir medlem av innskuddsgarantiordningen, se særlig lovutkastet §§ 20-33 annet ledd og bemerkningen til denne bestemmelsen i avsnitt 15.5 nedenfor.

I annet leddførste punktum er det presisert at innskuddsgarantiordningen også omfatter innskudd mottatt av banken gjennom filial etablert i annen EØS-stat og ved grensekryssende virksomhet innenfor EØS-området. I forhold til filialer utenfor EØS-området er det i annet punktum fastslått at departementet kan bestemme at innskudd mottatt av banken gjennom filial i slike stater også skal omfattes, samt at det kan fastsettes nærmere regler for slike innskudd.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd angår eventuelt medlemskap for andre finansforetak med hovedsete her i riket. Bestemmelsen er en videreføring av finansforetaksloven § 19-1 annet ledd, og formuleringen er først og fremst ment å omfatte foretak som er gitt konsesjon som kredittinstitusjon med rett til å motta innskudd i henhold til sin hjemstatskonsesjon og som har etablert et datterforetak i Norge, jf. finansforetaksloven § 2-2 første ledd, se også NOU 2011: 8 Bind B side 930. Kravet til medlemskap for andre kredittinstitusjoner enn banker fremgår også av forskrift av 17. oktober 2001 nr. 1190 om sikringsordninger for kredittinstitusjoner. Forskriften er videreført ved forskrift av 21. desember 2015 nr. 1794 om overgangsregler til lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 3, eventuelt at den videreføres etter bestemmelsen her som også inneholder en forskriftshjemmel, se også avsnitt 5.7 foran. Bestemmelsen har etter dette ikke betydning for norske kredittforetak, jf. finansforetaksloven § 2-8 første ledd og bemerkningene til første ledd ovenfor.

Den tidligere bestemmelsen i finansforetaksloven § 19-1 tredje ledd om at bestemmelsene ikke gjelder banker som er opprettet av staten for å yte lån eller stille garanti for kreditt mv. til særlige formål, og som bare låner ut midler bevilget av Stortinget eller innlånt fra statskassen eller på annen måte godkjent av Kongen, er utelatt. Unntaksregelen i finansforetaksloven § 1-6 første ledd må anses tilstrekkelig.

Til § 19-2. Filialer av utenlandsk kredittinstitusjon

Paragrafen viderefører delvis finansforetaksloven § 19-2. Det vises til Prop. 125 L (2013–2014) avsnitt 13.19 side 19 og NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.2 med videre henvisninger. En prinsipiell endring er imidlertid at filialer av utenlandske kredittinstitusjoner som utgangspunkt ikke har rett til å bli medlem av den norske garantiordningen, jf. det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 14 nr. 2. Dette må sees i sammenheng med det fullharmoniserte garantinivået på 100 000 euro og at «topping up»-prinsippet eller komplementering av hjemstatens garantinivå således er forlatt. Som følge av at det norske garantinivået på to millioner kroner i alle tilfelle videreføres inntil videre i tråd med innskuddsgarantidirektivets overgangsregler i artikkel 19 nr. 4 og eventuelt EØS-rettslige tilpasninger, må det imidlertid legges opp til at filialer av kredittinstitusjoner innenfor EØS-området kan være medlem av innskuddsgarantiordningen for den delen som overstiger 100 000 euro. Dette er reflektert – som en videreføring av gjeldende bestemmelse i finansforetaksloven § 19-2 første ledd – i annet ledd. Uavhengig av hvilket garantinivå som til enhver tid gjelder, vil nivået for øvrig være høyere for viktige grupper av innskudd som omfattet av utkastet § 19-6 tredje ledd. Prinsippet om at utbetaling av garanterte innskudd mottatt gjennom filial skal skje via garantiordningen i vertsstaten, er også nytt. Totalt sett gjennomfører paragrafen det nye innskuddsgarantidirektivet artiklene 14 nr. 2 og 15 nr. 1 annet ledd, samt artikkel 19 nr. 4.

I samsvar med dette er det første leddførste punktum bestemt at kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat som mottar innskudd fra allmenheten gjennom filial her i riket, og som er medlem av garantiordning for bankinnskudd i hjemstaten, ikke har rett til å bli medlem av innskuddsgarantiordningen. Et regulert og eventuelt tidsbegrenset unntak som følge av videreføring av det norske garantinivået på to millioner kroner er imidlertid inntatt i annet ledd. Annet punktum gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 14 nr. 2 og slår fast at innskuddsgarantiordningen skal foreta utbetaling av garanterte innskudd i henhold til garantiordningen i foretakets hjemstat på vegne av og i samsvar med instrukser fra garantiordningen der. Hjemstatens garantiordning skal videre stille de nødvendige midler til disposisjon og erstatte utbetalte beløp og påløpte kostnader, jf. tredje punktum. Det kan oppstå visse utfordringer i forhold til oppgjør og valuta. Dette kan imidlertid eventuelt løses gjennom forskrift med hjemmel i finansforetaksloven § 1-7.

Bestemmelsen i annet ledd er en konsekvens av videreføringen av det norske garantinivået på to millioner kroner, jf. lovutkastet § 19-6 annet ledd, og dertil prinsippet om komplettering av den beskyttelse som gis av hjemstatens garantiordning dersom denne er lavere («topping up»-prinsippet). Det samme gjelder for de særlige forhøyede ansvarsgrenser som innskuddsgarantidirektivet artikkel 6 nr. 2, jf. lovutkastet § 19-6 tredje ledd, fastsetter. Første punktum bestemmer derfor at kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat som mottar innskudd fra allmenheten gjennom filial her i riket, har rett til å bli medlem av innskuddsgarantiordningen for så vidt garantiordningen for bankinnskudd i hjemstaten ikke anses å gi filialens innskytere like god dekning som det som følger av lovutkastet kapittel 19. Filialer som i dag er medlem av den norske innskuddsgarantiordningen basert på et slikt komplementeringshensyn, forutsettes å kunne videreføre sitt medlemskap. Departementet kan ellers fastsette nærmere vilkår og regler for nye medlemskap i samsvar med bestemmelsens forutsetninger, jf. annet punktum. Forskriftshjemmelen er noe utvidet fra tidligere bestemmelse i finansforetaksloven § 19-2 første ledd annet punktum, og vil således blant annet kunne legge til rette for regler om gransking av filialenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdering av deres forvaltning, sml. finansforetaksloven § 19-2 tredje ledd. Banklovkommisjonen viser for øvrig her til at utkastet § 19-8 fjerde ledd legger til grunn at det ved utbetaling av garanterte innskudd i slike filialer skal gjøre fradrag for den del av innskuddene som er dekket av garantiordning for bankinnskudd i medlemsforetakets hjemstat.

Tredje ledd fastslår endelig at departementet kan bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i stat utenfor EØS, skal være medlem av innskuddsgarantiordningen, og fastsette nærmere vilkår og regler for slikt medlemskap. Bestemmelsen gjelder for filialer av foretak etablert utenfor EØS-området som trenger konsesjon til å drive virksomhet i Norge, jf. finansforetaksloven § 5-6. Kravet om medlemskap i garantiordningen vil for øvrig være en direkte følge av at det eventuelt gis konsesjon som omfatter tillatelse til å drive innskuddsvirksomhet. Banklovkommisjonen viser også her til at utkastet § 19-8 fjerde ledd legger til grunn at det ved utbetaling av garanterte innskudd i slike filialer skal gjøres fradrag for den del av innskuddene som er dekket av garantiordning for bankinnskudd i medlemsforetakets hjemstat.

Til § 19-3. Innskuddsgarantiordningen

Paragrafen har en ny ordlyd i forhold til gjeldende bestemmelse (finansforetaksloven § 19-3) ved at den er mer positivrettslig. I forhold til det nye innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU gjennomfører paragrafen først og fremst artikkel 4 nr. 3, samt en del andre bestemmelser i direktivet som det indirekte henvises til i denne paragrafen. De mer organisatoriske forhold for Bankenes sikringsfond for øvrig er inntatt i lovutkastet § 19-17.

Første ledd slår fast at banker og andre kredittinstitusjoner ikke kan motta innskudd her i riket uten å være medlem av en innskuddsgarantiordning. De anses dermed som et «medlemsforetak» etter lovutkastets bestemmelser. Her må det skilles mellom medlemskap i den norske garantiordningen og garantiordning i annen EØS-stat. Medlemskap i den norske innskuddsgarantiordningen gjelder først og fremst norske banker, jf. lovutkastet § 19-1, samt eventuelt filialer av utenlandske banker som er eller blir medlem av ordningen i samsvar med lovutkastet § 19-2. Det EØS-rettslige hjemstatsprinsippet gjelder også i forhold til innskuddsgarantiordninger, og innskudd kan derfor mottas av kredittinstitusjoner som driver grenseoverskridende virksomhet i Norge, så framt de er medlem av en direktivoppfylt innskuddsgarantiordning i sin hjemstat.

I annet ledd er formålet med innskuddsgarantiordningen inntatt, jf. også finansforetaksloven § 19-3 første ledd. Innskuddsgarantiordningen skal sikre at innskudd som er mottatt av medlemsforetak, blir utbetalt til innskyterne etter reglene i lovutkastet kapittel 19 dersom foretaket må anses ute av stand til å tilbakebetale innskudd som er forfalt til utbetaling, jf. første punktum. Det er også lagt til grunn at garantiordningen kan sette i verk tiltak etter reglene i § 19-11 som gjelder medlemsforetak som nevnt i utkastet § 19-1 første ledd, jf. annet punktum. Dette er en sekundær – men like fullt viktig – oppgave for innskuddsgarantiordningen, og gjelder tiltak som kan forhindre at et medlemsforetak vil bli nødt til å innstille virksomheten, sml. finansforetaksloven § 19-11 om støttetiltak. Dette er således tiltak som iverksettes før en eventuell krisehåndtering etter lovutkastet kapittel 20. De nærmere vilkår som gjelder for slike preventive tiltak følger av lovutkastet § 19-11, se bemerkninger til denne bestemmelsen nedenfor. Dersom andre finansforetak skal omfattes av reglene om tiltak etter utkastet § 19-11, vil dette kunne håndteres gjennom forskriftshjemmelen i lovutkastet § 19-1 tredje ledd.

Som nevnt i bemerkningen til lovutkastet § 19-1 skal Bankenes sikringsfond først og fremst forvalte innskuddsgarantiordningen. Dette er reflektert i tredje ledd. For någjeldende innskuddsgarantiordning innebærer dette at ordningens forvaltning videreføres under Bankenes sikringsfond, jf. første punktum. Nærmere regler om forvaltning og administrasjon av innskuddsgarantiordningen er inntatt i lovutkastet §§ 19-15 og 19-16, samt avsnitt II i lovutkastet kapittel 19. Finansdepartementet kan også fastsette instruks overfor styret. Forvaltning av midlene må for øvrig sees i sammenheng med ventede utfyllende regler fra EU-hold på dette området. I annet punktum er det videre understreket at garantiordningen skal bestå av et innskuddsgarantifond og andre finansielle ressurser som oppfyller kravene i lovutkastet § 19-9, se bemerkninger til denne bestemmelsen nedenfor. Det vises ellers til at Bankenes sikringsfond også skal yte administrative tjenester overfor krisefondet, jf. lovutkastet § 20-72.

Fjerde ledd følger opp de generelle informasjonskrav og markedsføringsregler som fremgår av innskuddsgarantidirektivet artikkel 16. Nærmere regler om dette er inntatt i finansforetaksloven § 16-5 og innebærer at det skal gis informasjon om hvilken garantiordning som gjelder for foretaket, og om hvilken innskuddsgaranti ordningen gir, jf. første punktum. I annet punktum er det presisert – og i samsvar med direktivet – at opplysningene skal inntas på foretakets hjemmeside. Regler om opplysningsplikter direkte overfor innskyterne, er inntatt i lovutkastet § 19-14. Det vises også til at innskuddsgarantidirektivet artikkel 7 nr. 9 har en regel om at innskytere skal informeres dersom medlemsbanken opererer under flere navn, og at garantinivået vil gjelde for hver enkelt innskyters samlede dekkede innskudd i banken. Dette innebærer at garantinivået ikke skal kunne baseres separat på de ulike innskudd i medlemsbankens undergrupper med ulike navn. En slik bestemmelse er imidlertid ikke nødvendig å innta, ettersom finansforetaksloven § 2-21 annet ledd bokstavene b) og c) vil hindre at slike situasjoner oppstår.

Til § 19-4. Innskudd

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lovgivning, se finansforetaksloven §§ 19-4 og 19-9 første ledd, og suppleres ved gjennomføring av innskuddsgarantidirektivets definisjon av innskudd i artikkel 2 nr. 1 punkt 3). I samsvar med krisehåndteringsdirektivet 2014/59/EU artikkel 108, er også prinsippet om innskyterpreferanse inntatt. Det nærmere innholdet av slik prioritet fremgår av lovutkastet § 20-29.

Det nye innskuddsgarantidirektivet opererer med et skille mellom «dekkede innskudd» og «garanterte innskudd». Førstnevnte er innskudd som etter sin art er dekket av innskuddsgarantiordning, mens «garanterte innskudd» er den delen av de dekkede innskudd som betinger et utbetalingsansvar for garantiordningen. Dette er reflektert i lovutkastet, både ved en innledende definisjon av slike innskudd, jf. tredje og fjerde ledd, samt to ulike bestemmelser om dekkede og garanterte innskudd (lovutkastet §§ 19-5 og 19-6). I direktivet er det lagt opp til en del ulike grenser og nasjonale valg i forhold til visse typer av innskudd. Det vises her til merknadene til bestemmelsene i lovutkastet §§ 19-5 og 19-6 nedenfor.

Første ledd gir en overordnet definisjon av innskudd som sådan. Hvorvidt de skal anses som dekkede og/eller garanterte innskudd må altså leses i sammenheng med lovutkastet §§ 19-5 og 19-6. Som innskudd skal først og fremst regnes enhver kredittsaldo i et medlemsforetak i henhold til en konto som lyder på navn, og som kan kreves tilbakebetalt etter de vilkår som gjelder for kontoen, herunder tidsavgrenset innskudd og innskudd på sparevilkår, jf. første punktum. Finansavtaleloven av 25. juni 1999 nr. 46 § 16 fastslår at en kontoavtale skal være skriftlig og inneholde nødvendig informasjon om kontohaverens navn og adresse mv. Dette omfatter således ikke obligasjoner og sertifikater som gjeldsinstrumenter, jf. også lovutkastet § 19-5 første ledd bokstav i) og NOU 1995: 25 side 65. Det vises videre til at flere banker har en innskuddsordning hvor det ikke påløper vanlig rente, men hvor det i stedet beregnes en avkastning knyttet til en aksje- eller råvareindeks, såkalte bankinnskudd med aksjeavkastning (BMA). Slike innskudd vil være omfattet av innskuddsbegrepet i den grad de skal tilbakebetales med pålydende beløp, se motsetningsvis også utkastet § 19-4 annet ledd annet punktum. Her vil det være naturlig å se hen til hva banken har bokført som innskudd fra kunden på det aktuelle tidspunktet, og hva som er oppgitt i kontooppgave til kunden. Et eventuelt avkastningskrav vil i tilfelle måtte regnes som et alminnelig dividendekrav mot bankens administrasjonsbo. Kravet om merking av innskudd som omfattes garantiordningen etter utkastet § 19-5 tredje ledd, vil for øvrig være et praktisk viktig poeng i denne sammenheng.

Det er videre presisert at som innskudd skal også regnes ikke forfalte renter og tilgodehavender etter oppdrag om betalingsoverføring og andre vanlige betalingstjenester, jf. annet punktum. Bakgrunnen for å la fordringer som springer ut av et betalingsoppdrag være omfattet av innskuddsgarantiordningen, er hensynet til opprettholdelse av kundenes alminnelige tillit til betalingssystemene og bankenes betalingsformidlingstjenester. For at tilgodehavende etter betalingsoverføringsoppdrag skal være dekket, må det ligge et krav om at en navngitt person har en ubetinget fordring mot banken. Dette vil omfatte bankremisser og bankutstedte utbetalingsanvisninger. Andre kontobaserte betalingsinstrumenter vil imidlertid ikke oppfylle vilkåret.

Det er tidligere reist spørsmål om innbetaling av skattetrekkmidler skal anses som innskudd og således være omfattet av innskuddsgarantien. Arbeidsgivere har etter skattebetalingsloven plikt til å opprette en særskilt skattetrekkskonto for innbetaling av forskuddstrekk i henhold til arbeidstakernes skattekort. I det øyeblikk det er foretatt en innbetaling til kontoen har imidlertid ikke arbeidsgiver disposisjonsrett over midlene, og det er således ikke tale om tilbakebetalingspliktige midler, jf. første ledd første punktum. Dette må også sees i sammenheng med finansavtaleloven § 24 første ledd som fastslår at kontohaver kan bruke konto og betalingsinstrument til innskudd, uttak og andre betalingstransaksjoner i samsvar med rammeavtalen. Spørsmålet er da om det skal anses som et tilgodehavende etter oppdrag om en betalingsoverføring, jf. første ledd annet punktum. Kemneren har ikke tilgang til midlene på kontoen før fastsatt forfallsdato. Likevel vil kemneren ha panterett i innestående på kontoen. Dette må også sees i sammenheng med skattebetalingsloven av 17. juni 2005 nr. 67 § 5-12 første ledd som fastslår at slike trekk tilhører skatte- og avgiftskreditorene. Skattemyndighetens tilgodehavende er ikke dekkede innskudd, jf. utkastet § 19-5 første ledd bokstav h). Arbeidsgiver kan heller ikke sies å ha et «tilgodehavende» på innbetalt forskuddstrekk uavhengig av om midlene er betalt med frigjørende virkning eller ikke. Påløpte renter av innbetalt forskuddstrekk vil imidlertid tilføres arbeidsgiver. Etter Banklovkommisjonens mening må det derfor være klart nok at det dreier seg om en fullført og oppgjort betalingstransaksjon i det øyeblikk det er foretatt innbetaling til skattetrekkskontoen. Slike midler kan derfor ikke anses som innskudd etter lovutkastet, og vil derfor heller ikke være omfattet av innskuddsgarantiordningen.

Det vises ellers til at mottak av betalingsmidler for å utstede elektroniske penger ikke regnes som innskudd etter det norske innskuddsbegrepet, se finansforetaksloven § 2-2 annet ledd, jf. også innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU formålsparagraf 29.

I annet ledd er det inntatt visse avgrensninger i forhold til innskuddsbegrepet. For det første, kredittsaldo i henhold til finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 regnes ikke som innskudd, med mindre instrumentet er et spareprodukt registrert på navngitt person eller er omfattet av et innskuddsbevis, jf. første punktum. Praktisk sett er formodentlig unntaket i utgangspunktet kun avgrenset mot spareprodukter som er registrert på navngitt person. Henvisingen til innskuddsbevis er likevel videreført i modifisert form fra gjeldende rett, jf. finansforetaksloven § 19-4 første ledd, og er ment å kunne fange opp visse særlige innskuddsformer som mulig fortsatt benyttes i andre EØS-stater, se begrunnelsen i NOU 1995: 25 side 65. For det andre, kredittsaldo med hovedstol som ikke pliktes tilbakebetalt til pålydende verdi, skal heller ikke regnes som innskudd, jf. annet punktum.

Om innskudd er omfattet av innskuddsbegrepet har i utgangspunktet ingen betydning i forhold til innskuddsgarantiordningen. Hovedspørsmålet er om innskuddet er omfattet av innskuddsgarantiordningens dekningsområde. Slike innskudd er i lovutkastet formulert som «dekkede innskudd» og må leses i sammenheng med utkastet § 19-5, jf. tredje ledd. Dersom innskuddet er omfattet av innskuddsgarantiordningen vil det neste spørsmålet være hvorvidt dette innskuddet er garantert av ordningen, og nyter omtalen som et «garantert innskudd». I dette ligger at innskuddet ikke overstiger beløpsgrensen for innskuddsgarantiordningens garantiansvar etter lovutkastet § 19-6 annet ledd, eller at innskuddet er omfattet av ordningens særansvar etter lovutkastet § 19-6 tredje ledd, jf. fjerde ledd. Det er presisert at slike garanterte innskudd omfatter summen av dekkede innskudd fra én innskyter i et medlemsforetak. Ulike kontoer og ulike innskudd i et medlemsforetak har således ikke betydning så lenge kontohaveren er den samme, jf. også utkastet § 19-7 første ledd. Det vises for øvrig til bemerkningene til lovutkastet §§ 19-5 og 19-6 nedenfor.

Femte ledd fastslår prinsippet om innskyterpreferanse for garanterte innskudd og visse andre innskudd i forbindelse med avvikling og annen krisehåndtering av et medlemsforetak etter reglene i lovutkastet kapittel 20. Nærmere regler om dette er inntatt i lovutkastet § 20-29, og det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 15.4 nedenfor.

Til § 19-5. Dekkede innskudd

Paragrafen fremstår som ny i forhold til gjeldende rett ved at den er mer positivrettslig enn hva som gjaldt tidligere. Bestemmelsen er likevel i det vesentlig en videreføring av finansforetaksloven §§ 19-4 og 19-9 tredje og fjerde ledd med forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) avsnitt 2.5.1.2. En del av de valgfrie unntakene som ikke ble innført ved gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF i norsk rett, er nå eksplisitt unntatt i tråd med det nye fullharmoniserende direktivet. Samlet sett er det innskuddsgarantidirektivet 2014/49/EU artikkel 5 – med flere videreføringer fra det tidligere innskuddsgarantidirektivet – som bestemmelsen gjennomfører.

Første ledd fastslår som utgangspunkt at innskuddsgarantiordningen skal omfatte samtlige typer av innskudd. Dette må leses i sammenheng med definisjonen av innskudd i lovutkastet § 19-4 som på eget vis innebærer en viss avgrensning av dette utgangspunktet. I bokstavene a) til i) er det inntatt en opplisting av nærmere definerte typer av innskudd som er unntatt fra innskuddsgarantiordningens dekningsområde.

Etter bokstav a) er innskudd fra en annen kredittinstitusjon for egen regning og risiko unntatt. Unntaket er en videreføring av finansforetaksloven § 19-4 første ledd i.f., jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 19 hvor vilkåret om at slike innskudd må være foretatt for egen regning og risiko, fremgår. Innskudd på vegne av klient eller tredjepart er derfor ikke unntatt, se også direktivet artikkel 7 nr. 3. Det samme må legges til grunn for innskudd fra foretak som nevnt i bokstavene d) og e). Det forutsettes naturligvis her at vedkommende kan identifiseres. Om ikke vil bestemmelsen i bokstav f) komme til anvendelse, jf. også direktivet artikkel 8 nr. 3 som legger opp til at identifiseringen av berettigede tredjeparter må skje på et bestemt tidspunkt.

I bokstav b) er det slått fast at innskudd av ansvarlig kapital ikke er dekket. Dette er også en videreføring av gjeldende rett, jf. finansforetaksloven § 19-4 og Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 18.

Bokstav c) fastsetter videre at innskudd av utbytte ved transaksjoner som etter rettskraftig dom er i strid med lovgivningen om hvitvasking av penger eller finansiering av terrorvirksomhet, jf. særlig lov av 6. mars 2009 nr. 11, ikke skal omfattes av garantiordningen. Bestemmelsen er en presisering og utbygging av finansforetaksloven § 19-9 fjerde ledd, jf. Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 19. Det er nå understreket at det ikke nødvendigvis må dreie seg om en rettskraftig straffedom, ettersom slike domfellelser også kan inngå som del av en sivilrettslig dom.

Innskudd fra andre finansforetak enn kredittinstitusjoner, herunder betalingsforetak, holdingforetak og annet morselskap i finanskonsern, omfattes heller ikke av innskuddsgarantiordningen, jf. bokstav d). Dette er en videreføring av finansforetaksloven § 19-4, men i noe mer presisert form. Banklovkommisjonen bemerker at også forsikrings- og pensjonsforetak i finansforetaksloven regnes som finansforetak. I forbindelse med regler om garantiordningens omfang, er det likevel mer hensiktsmessig å skille mellom forsikrings- og pensjonsforetak og de øvrige finansforetak, se bokstav g). Når det gjelder spørsmålet om innskudd fra foretak i samme konsern fortsatt er unntatt fra innskuddsdekningen, vises det til at finansforetaksloven § 17-7 har en opplisting av flere konsernforetak som ikke er omfattet av bestemmelsen. Innskudd fra slike foretak, for eksempel eiendomsmeglingsforetaks klientmidler eller midler i forbindelse med inkassoforetakenes virksomhet, er derfor ikke nødvendigvis unntatt fra dekningen. Det vises også til bemerkningen til bokstav a) foran om omfanget av unntaket som nevnt i bestemmelsen her.

Videre er innskudd fra verdipapirforetak, verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering, unntatt, jf. bokstav e). Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av finansforetaksloven § 19-9 tredje ledd, og er i samsvar med innskuddsgarantidirektivet. Begrunnelsen er at slike foretak er underlagt andre beskyttelsesordninger, se innskuddsgarantidirektivets formålsparagraf 22 og avsnitt 8.1 punkt 3) foran. Verdipapirfond er foretak som driver kollektiv investering i verdipapirer, såkalte UCITS-fond, og er regulert i lov av 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond og direktiv 2009/65/EF. Når det gjelder andre foretak for kollektiv investering, vises det til at dette på generelt grunnlag vil omfatte foretak som driver investeringsvirksomhet hvor ingen av deltakerne har separat rett til innskuddsmassen. Det vises blant annet her til alternative investeringsfond (AIF-fond) som er regulert i lov av 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond og direktiv 2011/61/EU. I den sammenheng vises det også til ESMAs anbefaling (ESMA/2013/600) av 24. mai 2013 i forhold til det nevnte direktivets definisjon av «collective investment undertakings», se direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav a). Hvorvidt andre investeringselskaper og aktive eierfond skal omfattes av formuleringen «andre foretak for kollektiv investering», må bero på en tolking og vurdering av de faktiske omstendigheter rundt slike selskaper og fond med utgangspunkt i de forhold og regelsett som er skissert ovenfor. Det vises ellers her til bemerkningen til bokstav a) foran om omfanget av unntaket som nevnt i bestemmelsen her.

I bokstav f) er det inntatt et unntak for innskudd fra innskyter med ukjent identitet. Bestemmelsen er ikke knyttet til noe særskilt tidspunkt, ettersom identiteten kan bli kjent på et senere tidspunkt enn når eksempelvis Finanstilsynet har fastslått at medlemsforetaket er ute av stand til å tilbakebetale innskudd som er forfalt til betaling. Med disse begrensninger, representerer bestemmelsen en gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav f).

Videre er innskudd fra forsikrings- og pensjonsforetak, herunder pensjonsfond, samt fra holdingforetak og annet morselskap i forsikringskonsern, unntatt fra ordningen, jf. bokstav g). Dette er også en videreføring av finansforetaksloven § 19-4, men i noe mer presisert form, se for øvrig bemerkningene til bokstav d) foran. Det bemerkes at innskudd eller innbetaling av klientmidler eller på vegne av tredjepart vil omfattes av garantiordningen. For foretak som er omfattet av bestemmelsen, vil slike innskudd og innbetalinger særlig være aktuelt i forhold til en del av de grupper av innskudd som er omhandlet i utkastet § 19-6 tredje ledd. Medlemmene Dalsørenog Gjelsvik viser til utkastet § 19-5 første ledd bokstav g), og at innskudd fra pensjonsforetak er unntatt fra innskuddsgarantiordningen, selv om annet ledd likevel snevrer inn unntaket knyttet til innskudd som inngår i individuelle pensjonsordninger eller kollektive tjenestepensjonsordninger for små og mellomstore bedrifter. Dette er et utslag av en foreldet pensjonstenkning. 90 prosent av arbeidstakerne er selv ansvarlige for sin pensjon gjennom de nå dominerende innskuddsbaserte pensjonsordningene med investeringsvalg. Slike innskudd faller dermed utenfor innskuddsgarantien. Dette virker urimelig. Det bør være slik at dersom innskuddet er den enkeltes ansvar, bør dette omfattes av innskuddsgarantiordningen.

Pensjonsleverandørene anbefaler at den enkelte frem mot nådd pensjonsalder bør plassere en økende andel av pensjonskapitalen i bank, nettopp for å unngå reduksjon av pensjonskapitalen mot slutten av sparingen. Disse medlemmene mener derfor at det bør utredes og foreslås en garantiordning for innskuddspensjon.

Banklovkommisjonen viser til at dette er et spørsmål som kan vurderes i forbindelse med utredning av regler om krisehåndtering i forsikrings- og pensjonssektoren, jf. også bemerkningen til utkastet § 19-6 fjerde ledd.

Innskudd fra offentlig myndighet er også unntatt, jf. bokstav h). Unntaket fremgår ikke eksplisitt av gjeldende lovgivning selv om det også gjaldt som et valgfritt unntak etter innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF, se finansforetaksloven §§ 19-4 og 19-9. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at det ikke ble ansett som særlig aktuelt å ha slike regler i norsk lovgivning, se NOU 1995: 25 side 69. Ettersom det nye innskuddsgarantidirektivet er et fullharmoniserende direktiv, er det likevel ansett nødvendig og hensiktsmessig å innta unntaket direkte i lovteksten. En reel endring fra tidligere rett kan det imidlertid ikke anses tale om. Banklovkommisjonen bemerker her for øvrig at regelen innebærer at skattemyndighetens tilgodehavende ikke er dekkede innskudd, se bemerkningen til utkastet § 19-4 første ledd annet punktum foran.

Endelig er fordring etter medlemsforetakets gjeldsinstrumenter, gjeldsbrev og vekselforpliktelser, unntatt fra innskuddsgarantiordningen dekningsområde, jf. bokstav i). Unntaket er også en indirekte følge av innskuddsdefinisjonen i lovutkastet § 19-4 første ledd, jf. bemerkningene til denne bestemmelsen foran. Det vises også her til definisjonen av innskudd i direktivet, se artikkel 2 nr. 1 punkt 3).

Som et unntak fra avgrensningene foran, er det i innskuddsgarantidirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a) inntatt regler om at ordningen likevel kan omfatte innskudd av midler som er knyttet til individuelle pensjonsordninger eller kollektive tjenestepensjonsordninger for små og mellomstore bedrifter. Dette er ansett som en hensiktsmessig ordning og er reflektert i annet ledd. Sett i sammenheng med lovutkastet § 19-4 første ledd, er det viktig å merke seg at dette dreier seg om innskudd i medlemsforetak, og således ikke eksempelvis i pensjonskasser. Når det gjelder spørsmålet om hvilke bedrifter som skal anses som «små og mellomstore» vises det til at bestemmelsen i tredje ledd om at dekkede innskudd til enhver tid skal være merket, vil kreve at bankene på forhånd foretar visse vurderinger og avgrensninger i forhold til ulike foretak med innskudd i banken. I denne sammenheng vil EU-kommisjonens anbefaling fra 2003 (2003/361/EU) være av betydning. Anbefalingen er EØS-relevant og det legges til grunn at norske myndigheter vil se hen til hvorledes dette praktiseres i andre stater og at eventuelle nødvendige utfyllende regler fastsettes i forskrift, jf. finansforetaksloven § 1-7 og lovutkastet § 19-6 fjerde ledd. Anbefalingen er også lagt til grunn i forhold til spørsmålet om hvilke foretak som nyter innskuddspreferanse i en avviklingssituasjon, se krisehåndteringsdirektivet artikkel 108, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt 107) og bemerkningene til lovutkastet § 20-29 nedenfor i avsnitt 15.4. I direktivet artikkel 5 nr. 2 bokstav b) er det videre lagt opp til en ytterligere avgrensning av unntakene, slik at innskudd fra kommuner med et årlig budsjett på mindre enn et beløp tilsvarende 500 000 euro, er unntatt. Sett hen til norske kommuners normale årlige budsjetter, anses imidlertid ikke dette som en særlig aktuell avgrensning, og er således ikke gjennomført her. Det vises ellers til at adgangen til å gjøre unntak i direktivet artikkel 5 nr. 3 om innskudd som kun skal benyttes til å nedbetale lån, ikke er ansett som praktisk, ettersom det etter omstendighetene kan være behov for å beskytte også slike former for innskudd.

Tredje ledd gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 5 nr. 4 og er ment å dekke en del av de avgrensningsspørsmål som kan oppstå i forbindelse med andre bestemmelser i lovutkastet. I samsvar med dette er det fastsatt at dekkede innskudd til enhver tid skal være merket slik at det fremgår klart at innskuddene omfattes av garantiordningen. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovutkastet § 19-16 annet ledd hvor det fremgår at forpliktelsen for slik merking – i tråd med direktivet artikkel 5 nr. 4 – påhviler medlemsforetakene. Det vises også her til forskrift av 22. mars 2013 nr. 330 om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond som gir mer detaljerte krav til bankenes innskuddslister og som til enhver tid skal kunne leveres til sikringsfondet. Bankene vil i flere tilfeller måtte stå overfor vanskelige avgrensningsspørsmål for innskudd, både i form og tid. Det er likevel viktig at det er foretatt nødvendige forhåndsavklaringer og merkinger. Det antas at bankene etter hvert vil etablere systemer og tilegne seg erfaringer som kan gjøre slike avklaringer enklere på lengre sikt. Det vises for øvrig til at departementet etter omstendighetene kan fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som dekket innskudd, jf. lovutkastet § 19-6 fjerde ledd. Det understrekes ellers at bestemmelsen fremstår som en ordensregel, og at merking ikke i seg selv er et vilkår for at innskuddet skal anses omfattet av garantiordningen. Fravær eller mangel på slik merking innebærer således ikke at innskuddet skal unntas fra garantiansvaret. Omvendt er det også klart at merking av et innskudd ikke betyr at det etter omstendighetene ikke vil kunne unntas etter reglene i første ledd.

I fjerde ledd er det inntatt en overgangsregel for å hindre at det nye innskuddsgarantiregelverket gis tilbakevirkende kraft til skade for innskyteren i forhold til innskudd som før lovutkastet kapittel 19 er trådt i kraft var et dekket innskudd i henhold til tidligere gjeldende garantiordning for bankinnskudd, men som ikke er et dekket innskudd etter reglene i paragrafen her. Slike innskudd skal derfor regnes som et dekket innskudd inntil innskuddet tilbakebetales eller tilbys tilbakebetalt til innskyteren.

Til § 19-6. Garanterte innskudd mv.

Paragrafen viderefører delvis finansforetaksloven §§ 19-9 annet ledd og 19-10 første ledd. Samlet sett bygger imidlertid bestemmelsen på det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 6, jf. artiklene 2 nr. 1 punkt 8) bokstav a) og 3 nr. 2 annet ledd.

Første ledd angir de nærmere regler for innskuddsgarantiordningens utbetalingsansvar. Av første punktum fremgår først og fremst at innskuddsgarantiordningen har ansvar for utbetaling av dekkede innskudd når foretaket er satt under offentlig administrasjon, jf. utkastet § 20-26 første ledd bokstav d). Bestemmelsen bygger på finansforetaksloven § 19-10 første ledd bokstav b) og ble brukt som tidspunkt for utbetaling av garanterte innskudd i forhold til Norion Bank under bankkrisen og Kaupthing Bank under finanskrisen. I samsvar med det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 2 nr. 1 punkt 8) bokstav a), vil ansvar for utbetaling av dekkede innskudd også utløses når Finanstilsynet har besluttet at et medlemsforetak ikke har tilbakebetalt innskudd som er forfalt til betaling, og at det ut fra foretakets økonomiske stilling må antas at foretaket verken er eller vil bli i stand til å foreta tilbakebetaling. Dette gjelder selv om foretaket ennå ikke er satt under offentlig administrasjon. Slike beslutninger vil først og fremst ta form som enkeltvedtak. Vedtaket vil naturlig kunne inngå i Finanstilsynets meldeplikt etter utkastet § 20-19. I begge tilfeller fastsetter for øvrig reglene utgangspunktet for utbetalingsfristen for garanterte innskudd etter utkastet § 19-8 første ledd.

Medlemmene Digranes, Heldal og Kierulf Prytz viser til at Bankenes sikringsfond har påpekt at det melder seg særlige utfordringer når loven (i samsvar med direktivet) åpner for at innskuddsgarantien vil kunne utløses uten at det samtidig treffes vedtak om offentlig administrasjon. Frem til nå har beredskapsarbeidet i sikringsfondet vært rettet inn mot at disse vedtak vil bli truffet simultant. Sikringsfondet påpeker at det ikke er mulig for garantiordningen å forberede og gjennomføre utbetalinger under innskuddsgarantien så lenge den aktuelle banken er i ordinær virksomhet. En stengning av banken med frysing av alle kontoforhold er nødvendig. Sikringsfondet mener at en stengning neppe vil kunne gjennomføres tilstrekkelig effektivt hvis den ikke kan baseres på reglene om virkningene av vedtak om offentlig administrasjon, jf. finansforetaksloven § 21-12 og utkastet § 20-26. Etter disse regler kan ikke banken ta imot innskudd eller foreta utbetalinger til innskytere når vedtak om offentlig administrasjon er truffet. Om en bank vil kunne instrueres effektivt om det samme i en situasjon der offentlig administrasjon ikke er åpnet, er mer uklart. Disse medlemmene legger til grunn at disse spørsmål vil bli vurdert av tilsynet i samråd med Bankenes sikringsfond før det treffes et eventuelt vedtak om å utløse innskuddsgaranti i en situasjon som nevnt. Tilsynet bør overveie om det i et vedtak som nevnt bør vises spesifikt til regelen i utkastet § 19-8 første ledd tredje punktum, om forholdene der garantiordningen av praktiske grunner forhindres fra å gjennomføre utbetalinger innenfor normalfristen. Det samme bør eventuelt spesifiseres i de kunngjøringer som sendes ut i sakens anledning.

I første ledd annet punktum er det videre fastslått at etter å ha fått kjennskap til at foretaket ikke har tilbakebetalt innskudd ved forfall, skal Finanstilsynet ta standpunkt til om dette er tilfellet så snart som mulig og senest innen fem arbeidsdager. Dette er en innstramming i forhold til finansforetaksloven § 19-10 første ledd bokstav a) annet punktum og gjennomfører direktivet artikkel 3 nr. 2 annet ledd. Fristen ble ikke vurdert under endringen av utbetalingsfristen i 2012 (lovendring av 14. desember 2012 nr. 84 (til banksikringsloven av 1996)), se Prop. 11 L (2012–2013) side 30.

Fullharmonisering av medlemsstatenes garantiordninger for å få etablert et ensartet garantinivå på 100 000 euro per innskyter per bank i EUs medlemsstater, ble etablert ved EU-direktiv 2009/14/EF. Direktivet ble imidlertid ikke inkludert i EØS-avtalen. EØS-/EFTA-statene skulle i stedet vurdere innlemmelse av det nye innskuddsgarantidirektivet når dette var ferdigbehandlet i EU. Fullharmonisering av medlemsstatenes garantiordninger for å få etablert et ensartet garantinivå på 100 000 euro per innskyter per bank, er videreført i direktiv 2014/49/EU, jf. også formålsparagraf 6 til dette direktivet.

I Norge er garantinivået på to millioner kroner, jf. finansforetaksloven § 19-9 annet ledd. Banklovkommisjonen mener at det i denne omgang ikke bør gjøres endringer i dette nivået. Det legges således til grunn at dette nivået vil gjelde videre, med mindre det ved inkluderingen av direktivet i EØS-avtalen fastsettes noe annet i tilpasningsteksten. Dersom det nye innskuddsgarantidirektivet skulle inkluderes i EØS-avtalen uten tilpasninger, endring eller unntak fra det ensartede garantinivået, legger Banklovkommisjonen for øvrig til grunn at det norske garantinivået på to millioner kroner videreføres innenfor de overgangsregler som følger av direktivet artikkel 19 nr. 4 (31. desember 2018).

Annet ledd viderefører i samsvar med dette garantinivået på to millioner kroner. Første punktum fastslår således at garantiordningens ansvar for de samlede dekkede innskudd fra en innskyter i ett medlemsforetak er begrenset til to millioner kroner. Innskuddsgarantidirektivet stiller for øvrig selv opp visse unntak fra det fullharmoniserte kravet på 100 000 euro, jf. direktivet artikkel 6 nr. 2. Dette er reflektert i tredje ledd.

Direktivet artikkel 19 nr. 4 har ingen særlig regel om innskudd mottatt av norske medlemsforetak gjennom filial i annen EØS-stat, men kan leses slik at fastsatt grense skal gjelde alle garanterte innskudd som omfattes av en norsk ordning med høyere garantinivå. Innskudd gjennom norsk medlemsforetaks EØS-filial skal omfattes, jf. utkastet § 19-1 annet ledd, men selve utbetaling skal foretas gjennom vertsstatens ordning, jf. utkastet § 19-2 første ledd og direktivet artikkel 14 nr. 2. Det kan likevel reises spørsmål om konkurransehensyn tilsier en særlig utbetalingsgrense for slike innskudd. I annet punktum er derfor det fullharmoniserte garantinivået på 100 000 euro lagt til grunn for innskudd mottatt av medlemsforetak med hovedsete her i riket gjennom filial etablert i annen EØS-stat. Dette er også fulgt opp i reglene om beregning av utbetalinger i utkastet § 19-7, se særlig bemerkninger til utkastet § 19-7 første ledd nedenfor. I forhold til omregninger som følge av forskjellig valuta, legges det til grunn at omberegningen gjøres med henblikk på euroen, uavhengig av hvilken valuta som faktisk gjelder i den aktuelle stat. Det er lagt opp til at omregningen skal gjøres ut fra kjøpskursen for euro den dagen reglene i lovutkastet kapittel 19 er trådt i kraft eller et senere tidspunkt fastsatt av departementet, jf. annet punktum i.f. Dette er en oppfølging av innskuddsgarantidirektivet artikkel 6 nr. 5, men i et EØS-rettslig perspektiv. Det vises også her til at innskudd gjennom filial her i riket av bank fra annen EØS-stat, omfattes av garantiordningen i hjemstaten, jf. utkastet § 19-2 første ledd. Ved medlemskap for filialen etter utkastet § 19-2 annet ledd omfattes det imidlertid av den norske garantiordningen med et tillegg opp til to millioner kroner. Det er derfor bare den del av innskuddet som ikke dekkes av garantiordningen i hjemstaten som dekkes, jf. lovutkastet § 19-8 fjerde ledd, jf. § 19-2 annet og tredje ledd.

Som nevnt oppstiller innskuddsgarantidirektivet visse unntak fra det fullharmoniserte kravet på 100 000 euro. I direktivet artikkel 6 nr. 2 er det fastslått at visse typer av innskudd skal være beskyttet ut over garantinivået på 100 000 euro i løpet av en periode på minimum tre og maksimum 12 måneder. Det dreier seg her om innskudd, herunder innskudd på klientkonto, som har sitt utspring i særskilte transaksjoner eller utbetalinger, samt innskudd som tjener et sosialt formål, og som det er ansett viktig å beskytte ut over beløpsgrensen. Ettersom det dreier seg om innskudd som vil kunne ha stor betydning og påvirkning for enkeltpersoners livssituasjon, mener Banklovkommisjonen at slike innskudd bør beskyttes så lenge som mulig. Av den grunn er det foreslått at unntaket skal gjelde i inntil 12 måneder fra det tidspunkt innskuddet er mottatt og kreditert i foretaket eller kunne rettslig overføres til andre.

Når det gjelder den beløpsmessige størrelsen på unntakene for slike former for innskudd, vises det til at direktivet artikkel 6 nr. 2 ikke stiller opp noen særskilte regler om dette. I formålsparagraf 26 til innskuddsgarantidirektivet er det for øvrig vist til at medlemsstatene bør fastsette et midlertidig maksimumsbeløp for slike typer av innskudd. Banklovkommisjonen anser imidlertid ikke dette som et direkte krav om at det fastsettes en særskilt grense. Dette må også sees i sammenheng med at det inntil videre for den norske garantiordningen vil gjelde et garantinivå på to millioner kroner som er langt høyere enn det fullharmoniserte kravet etter direktivet. Dersom et unntak skal ha en viss betydning, bør det således ikke settes noen særskilt grense på slike innskudd. I Storbritannia er det foreslått en grense på én million pund for slike innskudd. Det ble i den sammenheng særlig lagt vekt på at unntaket ville være mest aktuelt for avtaler om kjøp og salg av fast eiendom, og at summen vil dekke 99 prosent av alle slike transaksjoner. For uføreskadeerstatning er det imidlertid ikke foreslått noen særskilt grense. Dersom målet bør være å favne om nærmest alle typer av innskudd som nevnt ovenfor, mener derfor Banklovkommisjonen at det ikke er hensiktsmessig å sette en beløpsgrense for slike innskudd. Det er således lagt opp til at den kun skal være begrenset til pålydende beløp innenfor tidsrommet på 12 måneder. Praktiseringen av slike unntak kan heller ikke være i strid med statsstøttereglene.

I samsvar med dette er det i tredje ledd inntatt spesifikke unntak fra beløpsgrensen i annet ledd. Hvert enkelt av de relevante innskuddene er unntatt fra beløpsgrensen i annet ledd, og grensen er satt til 12 måneder. Innenfor denne perioden skal følgende innskudd anses som garantert innskudd uten hensyn til beløpsgrensen i annet ledd:

• Innskudd foretatt i henhold til avtale om fast eiendom som gjelder erverv eller avhendelse av rett til private boliger eller fritidshus, jf. bokstav a).

• Innskudd som ivaretar sosiale hensyn og er knyttet til særlige begivenheter i en innskyters livsløp, herunder ekteskap, samlivsbrudd, avslutning av arbeidsforhold, herunder ved pensjonering eller nedbemanning, samt uførhet eller død, jf. bokstav b).

• Innskudd basert på utbetaling av forsikringsytelse, erstatning for skade voldt ved straffbare handlinger, eller erstatning for uriktig straffeforfølgning, jf. bokstav c).

Når det gjelder slike innskudd på klientkonto presiseres det at dette bare omfatter den respektive klientens innskudd, og ikke klientkontoen generelt sett, se også utkastet § 19-7 annet ledd annet punktum og bemerkningen til denne bestemmelsen nedenfor. Når det gjelder innskudd knyttet til samlivsbrudd, vises det til at dette omfatter både skilsmisse og opphør av samboerskap. I forhold til avslutning av arbeidsforhold vises det til at dette vil omfatte sluttpakker og utbetalinger i forbindelse med oppsigelse og annet opphør. På den annen side vil avskjedigelser normalt ikke innebære at det gis noen form for kompensasjon til arbeidstakeren og er således ikke særlig relevant, med mindre det gis erstatning for uriktig oppsigelse eller uberettiget avskjed. I forhold til erstatning for uriktig straffeforfølgning, vises det til at formuleringen bevisst er ment å treffe videre enn kun for uriktige domfellelser, jf. også direktivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c) og formuleringen «wrongful conviction». Erstatning for skade voldt ved straffbare handlinger vil også kunne omfatte voldsoffererstatning fra staten.

Formuleringene i bokstavene a) til c) er formodentlig vanskelig å undergi en konkret begrensende rettslig fortolking, og vil således kreve at bankene har interne regler i forhold til merking av slike innskudd og fordringer. Det legges derfor til grunn at de avgrensnings- og definisjonsspørsmål som kan oppstå i forhold til de ovennevnte tidsbegrensede unntatte innskudd, først og fremst vil kunne håndteres og avklares gjennom bestemmelsen i lovutkastet § 19-16 annet ledd tredje punktum hvor det fremgår at det særskilt kan kreves opplysninger om innskudd som omfattes av bestemmelsen her. Kravet om merking vil for øvrig også generelt måtte gjelde slike innskudd, jf. lovutkastet §§ 19-5 tredje ledd og 19-16 annet ledd første punktum. I fjerde ledd er det for øvrig inntatt en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som dekket eller garantert innskudd, se bemerkningene til denne bestemmelsen nedenfor.

Når det gjelder utbetaling av innskudd som omfattes av bokstavene a) til c), legges til det til grunn at slike innskudd skal utbetales på normalt vis. Utbetalingsreglene i lovutkastet § 19-8 gjelder således tilsvarende. Et annet spørsmål knyttet til innskudd som omfattes av bokstavene a) til c), er dets forhold til beregningen av bidrag til innskuddsgarantifondet etter lovutkastet § 19-10. Det vises her til at en rekke av beløpene vil være engangsbeløp av større eller mindre omfang. En særskilt merking og etterfølgende beregning av slike engangsbeløp vil kunne være administrativt tidkrevende. På den annen side vises det til at klientmidler i forbindelse med kjøp og salg av fast eiendom generelt vil kunne være av betydelig karakter, særlig sett hen til at det kan dreie seg flere enkeltstående og til sammen store engangsbeløp som er satt inn på en særskilt felles klientkonto. I slike tilfeller er det mye som taler for at også slike innskudd medregnes i bidragsberegningen. Det er vanskelig å innta klare og avgrensede regler om dette direkte i en lovtekst, og det forutsettes derfor at nærmere regler rundt dette inntas i forskrift, jf. lovutkastet § 19-10 sjette ledd. På nåværende tidspunkt er det heller ingen særlige retningslinjer rundt dette fra EU, se særlig EBAs retningslinjer om metoder for å beregne bidrag til innskuddsgarantiordninger av 22. september 2015 (EBA/GL/2015/10).

Fjerde ledd inneholder ulike forskriftshjemler. Ut over medlemsforetakenes ansvar for merking av dekkede innskudd etter lovutkastet §§ 19-5 tredje ledd og 19-16 annet ledd, er det på generelt grunnlag antatt å kunne være behov for en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som dekket eller garantert innskudd, jf. første punktum. Observerte vanskelige avklaringer og uenigheter knyttet til medlemsforetakenes merking vil således kunne håndteres på et mer rettslig og formelt grunnlag. I tillegg vil det kunne være behov for nærmere regler om utbetaling av garanterte innskudd, jf. utkastet §§ 19-7 og 19-8. Banklovkommisjonen har ansett nærmere regler om de nevnte spørsmål som det viktigste i første omgang. I den utstrekning det er behov for forskrifter på andre områder, vil finansforetaksloven § 1-7 gi nødvendig hjemmel til å fastsette utfyllende regler.

I fjerde ledd annet punktum er det foretatt en tilpasning til valgfriheten i innskuddsgarantidirektivet artikkel 6 nr. 3 om sikring av pensjonsytelser i en viss utstrekning. I samsvar med dette er det fastslått at departementet også kan fastsette nærmere regler som innebærer at garantiordningen også skal omfatte forpliktelser i henhold til produkter som omfatter ikke bare innskudd, men også andre midler knyttet til pensjoner og andre ytelser til person ved eller etter uttak av alderpensjon. Banklovkommisjonen mener at utformingen av en slik ordning reiser mange ulike spørsmål og bør håndteres som en særskilt lovsak. Det vises i den forbindelse til at dette er et spørsmål som det er naturlig at Finansdepartementet i tilfelle vurderer etter at det er avklart hvilke regler som skal gjelde for krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak.

Til § 19-7. Beregning av utbetalinger

Paragrafen gir regler om beregning av utbetalinger av ordningens garanterte innskudd, og gjennomfører i det vesentlige innskuddsgarantidirektivet artikkel 7. Artikkel 7 nr. 6 om informasjonskrav i forhold til bestanden av dekkede innskudd i medlemsforetakene, er for øvrig inntatt i lovutkastet § 19-16 annet ledd annet punktum. Utbetalingsansvar i forhold til innskudd som er overført til andre foretak som ledd i en krisehåndtering, bestemmes etter lovutkastet § 20-70, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 109 nr. 4. For oversiktens skyld er en henvisning til dette inntatt i femte ledd.

I samsvar med dette følger det av første ledd første punktum at beløpsgrensene i utkastet § 19-6 annet ledd skal gjelde samlede innskudd for en innskyter i et medlemsforetak uavhengig av antall innskudd, innskuddsvaluta og hvor i EØS-området innskuddene i medlemsforetakene er foretatt. Det er vist til beløpsgrensene i flertall, ettersom omfanget av garantiordningens ansvar vil avhenge av om det gjelder innskudd direkte i en bank i Norge eller i en norsk banks filial i annen EØS-stat. Det samme gjelder i forhold til henvisningen i annet ledd til lovutkastet § 19-6 annet ledd. Prinsippet om at garantien gjelder per innskyter per bank er en videreføring av gjeldende rett, selv om det ikke fremgår like klart av finansforetaksloven § 19-9 annet ledd. Hvorvidt innskuddet er gjort i norske kroner eller i fremmed valuta er uten betydning. Dette er også en videreføring av gjeldende rett. Som det fremgår av utkastet § 19-4 første ledd annet punktum regnes også ikke forfalte renter som innskudd. Slike renter skal derfor medregnes i beregningen av utbetalingene.

I annet ledd er direktivets særskilte regler om felleskonti inntatt. For det første, dersom flere personer har felles innskuddskonto, skal hver av dem regnes som innskyter og den enkeltes andel av kredittsaldoen legges til grunn ved anvendelsen av grensene i § 19-6 annet ledd, jf. første punktum. Etter gjeldende lovgivning er det heller ingen lovmessige begrensninger i forhold til at flere personer registreres i banken på samme konto, se blant annet finansavtaleloven § 12 bokstav h). Bestemmelsen er således en presisering og avklaring av gjeldende rett og praktisering. Dersom det faktisk er flere kontohavere per konto, må disse være tydelig identifisert og registrert av banken som kontohavere. Dette må videre kunne bli gjenspeilet i de innskuddslistene som banken er pliktig til enhver tid å kunne levere til sikringsfondet, jf. forskrift av 22. mars 2013 om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond. Forskriften forutsettes videreført.

Prinsippet om at de personer med felles innskuddskonto hver for seg skal regnes som en innskyter, gjelder også når flere personer har rett til midler som omfattes av samme innskuddskonto, jf. annet ledd annet punktum. Dette vil for eksempel være tilfellet for flere personer som har rett til midler i en advokats klientkonto. I tilfelle vil garantinivået på to millioner kroner gjelde per person. Et høyere garantinivå vil eventuelt gjelde dersom det dreier seg om innskudd eller – som bestemmelsen her legger opp til – andeler av innskudd på klientkonto som omfattes av utkastet § 19-6 tredje ledd. Et underliggende vilkår er uansett at rettighetshaveren må være identifisert innen rimelig tid, jf. også direktivet artikkel 7 nr. 3 og utkastet § 19-5 første ledd bokstav f). Uklarheter her vil imidlertid legitimere en utsettelse av utbetalingen, jf. lovutkastet § 19-8 annet ledd bokstav a). Medlemmer av et partnerskap, forening eller lignende sammenslutning som ikke er en egen juridisk person, skal likevel anses som én innskyter, jf. tredje punktum. Forutsetningen om at det ikke dreier seg om en juridisk person må sees i sammenheng med at innskuddsgarantien ikke prinsipielt skiller mellom privatpersoner og juridiske personer.

Tredje ledd fastslår prinsippet for beregningen av innskuddets størrelse i forhold til innskuddsgarantiordningen utbetalingsplikt. Etter første punktum skal dette beregnes på den dag det er truffet vedtak om å sette et medlem under offentlig administrasjon, eller Finanstilsynet har truffet vedtak etter lovutkastet § 19-6 første ledd. Det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen foran. Dette gjelder også innskudd som filial av medlemsforetaket etablert i annen EØS-stat har mottatt i vertsstatens valuta, og som ikke er blitt omregnet til norske kroner, jf. annet punktum. Innskudd mottatt i vertsstatens valuta forutsettes således tilbakebetalt i samme valuta, med mindre det er omregnet til kroner tidligere. Innskudd som er gjort i norske kroner skal derfor også omregnes til vertsstatens valuta etter kjøpskursen på beregningsdagen og utbetales av garantiordningen i filialens hjemstat etter instrukser fra den norske garantiordningen, jf. lovutkastet § 19-8 tredje ledd og direktivet artikkel 6 nr. 4 tredje ledd.

Nærmere regler om motregning er inntatt i fjerde ledd. Når det gjelder innskyters eventuelle forpliktelser overfor banken, er det i innskuddsgarantidirektivet artikkel 7 nr. 4 slått fast at innskuddsgarantiordningen ikke skal kunne motregne dette ved beregningen av utbetalingsbeløpet. Dette er reflektert i første punktum. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at direktivet ikke omhandler spørsmål som knytter seg til innskyteres adgang til motregning når det gjelder sine forpliktelser til banken, og heller ikke innskyteres adgang til å benytte utbetaling fra Bankenes sikringsfond til å dekke gjeld overfor banken. Det er imidlertid lagt opp til et unntak for innskudd som skal gå til dekning av en fordring, eksempelvis tilbakebetaling av et lån, se innskuddsgarantidirektivet artikkel 7 nr. 5. Det må i tilfelle foreligge særskilt avtale om dette før innskuddet er foretatt, og bestemmelsen er snevrere enn det som følger av dagens motregningsregel i finansforetaksloven § 19-9 annet ledd annet punktum. I samsvar med dette følger det av annet punktum at motregningsforbudet ikke gjelder forpliktelse som er forfalt før beregningstidspunktet dersom det ved særskilt avtale inngått før tidspunktet for innskuddet er fastsatt at medlemsforetaket ved utbetaling har rett til å foreta oppgjør ved motregning, og innskyterens forpliktelse er bestemt angitt i avtalen. Dette vil etter omstendighetene også kunne omfatte motregning i forhold til meglere som innløser pantobligasjoner. Det legges for øvrig til grunn at regelen er i samsvar med motregningsadgangen etter finansavtaleloven § 29. Dette må særlig sees i sammenheng med at det kreves at det inngås en særskilt avtale før tidspunktet for innskuddet og at den forhåndsavtalte motregningsadgangen således må sies å dreie seg om eventuelle forfalte krav som springer ut av kontoavtalen, jf. finansavtaleloven § 29 første ledd første punktum. I dette tilfelle vil den særskilte avtalen anses å være en del av den generelle kontoavtalen for opprettelse av bankkontoen og mottak av innskudd.

Dersom det er iverksatt krisetiltak som innebærer at innskudd i et medlemsforetak overføres til et annet foretak gjennom overdragelse av virksomhet til annen bank eller til en etablert bro-bank, jf. utkastet §§ 20-32 eller 20-33, er det i lovutkastet § 20-70 inntatt regler som avklarer garantiordningens ansvar ved slike overføringer. I femte ledd er det for oversiktens skyld derfor fastslått at garantiordningens ansvar for innskudd i medlemsforetak som er omfattet av garantiordning og som er overdratt til et annet medlemsforetak, herunder bro-bank, ved krisetiltak i henhold til utkastet §§ 20-32 eller 20-33, bestemmes etter reglene i utkastet § 20-70. Regelen der gjennomfører krisehåndteringsdirektivet artikkel 109 nr. 4. Det vises til bemerkningene til utkastet § 20-70 i avsnitt 15.9 nedenfor.

Det vises ellers til at direktivet artikkel 7 nr. 8 omhandler en regel om at innskudd som har et sosialt formål og som er garantert av en tredjepart, kan unntas fra medregning i forhold til en innskyters samlede innskudd. En slik regel følger imidlertid ikke av gjeldende rett, og Banklovkommisjonen har ikke sett behov for å gjøre noen endring i forhold til dette.

Til § 19-8. Utbetaling. Utbetalingsfrist

Paragrafen angir nærmere regler for utbetaling av garanterte innskudd og gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 8, samt artiklene 6 nr. 4 og 14 nr. 2. Selve utbetalingsfristen er en videreføring av finansforetaksloven § 19-10 første ledd som kom inn i norsk lovgivning ved lov av 14. desember 2012 nr. 84 (i banksikringsloven av 1996).

Fristen for utbetaling av garanterte innskudd er inntatt i første ledd. Banklovkommisjonen har ikke ansett behov for å supplere bestemmelsen med den opptrappede fristtabellen som følger av innskuddsgarantidirektivet artikkel 8 nr. 2. Dette beror dels på den fristregel som i dag følger av finansforetaksloven § 19-10 første ledd og dels på at Banklovkommisjonen i stedet har sett hen til den mer fleksible løsningen som følger av direktivet artikkel 8 nr. 4, jf. første ledd tredje punktum. Etter første punktum skal garanterte innskudd utbetales i norske kroner. Beløpet skal videre gjøres tilgjengelig for innskyterne i et medlemsforetak innen syv arbeidsdager etter foretaket er satt under offentlig administrasjon eller den dag Finanstilsynet har truffet vedtak etter lovutkastet § 19-6 første ledd, jf. annet punktum. Slike vedtak utløser garantiansvar for innskuddsgarantiordningen. Hvorvidt det skal tillegges andre virkninger må for øvrig avgjøres etter reglene om offentlig administrasjon og krisehåndtering.

Formuleringen «medlemsforetak» må sees i sammenheng med lovutkastet § 19-1, slik at det først og fremst dreier seg om banker med hovedsete her i riket. Kravet om at beløpet er «tilgjengelig» betyr videre at det innen utbetalingsfristen skal finnes midler som innskyter kan disponere og kreve utbetalt etter eget ønske. Hvorvidt midlene er tilgjengelige i medlemsforetaket selv eller et annet medlemsforetak, vil bero på de aktuelle omstendigheter. Det vises her til at et medlemsforetak som settes under offentlig administrasjon, kan utbetale innskudd dersom dette er godkjent av krisehåndteringsmyndigheten, jf. lovutkastet § 20-24 første ledd bokstav d). Tilgjengeliggjøring av midlene kan også skje via et annet medlemsforetak eller ved at det etableres en bro-bank etter reglene i lovutkastet §§ 20-33 og 20-34, se også nedenfor. Den særskilte medlemsskapsregelen for filialer i lovutkastet § 19-2 innebærer for øvrig også at slike filialer anses som medlemsforetak etter lovutkastet inntil videre.

Når det gjelder Bankenes sikringsfonds faktiske tilrettelegginger og foranstaltninger, vises det til at sikringsfondet i de senere år har arbeidet med å finne en effektiv og kundevennlig måte å utbetale midlene på. Det er i den sammenheng utviklet en kundeportal der innskyterne kan logge seg inn med BankID fra det aktuelle sviktende medlemsforetaket. Derfra kan kundene selv legge inn et kontonummer i et annet medlemsforetak som pengene skal overføres til. Selve effektueringen av overføringene forestås av DNB i samsvar med instrukser fra Bankenes sikringsfond basert på oppdaterte innskuddslister. Det vises for øvrig til at Bankenes sikringsfond også har vurdert muligheten til å kunne overføre hele innskuddsmassen til et annet medlemsforetak, slik at innskyterne har tilgang til sitt garanterte innskudd i dette medlemsforetaket og kan velge å bli værende eller overføre innskuddet til et annet medlemsforetak. Dette er en løsning som ennå ikke er ferdig utarbeidet. Etter lovutkastet § 20-55 annet ledd vil det også være adgang for krisehåndteringsmyndigheten til å overføre garanterte innskudd som inngår i sikrings-, motregnings- og nettingordninger til et annet medlemsforetak uten å måtte overføre andre forpliktelser, rettigheter og eiendeler som omfattes av samme ordning. Det samme gjelder i forhold til ordning for sikkerhetsrettigheter og andre strukturelle finansielle ordninger hvor innskudd som er dekket av garantiordningen inngår, se lovutkastet §§ 20-56 annet ledd og 20-57 annet ledd. Det vises ellers til at når utbetalingsfristen etter lovutkastet her er fastsatt til syv arbeidsdager, vil det være mulig å gjennomføre den tidligere bankbytteordningen.

Som nevnt ovenfor vil kravet om at midlene er tilgjengelige også være oppfylt i en offentlig administrasjonssituasjon hvor det er etablert en bro-bank som innskuddene overføres til, jf. lovutkastet §§ 20-33 og 20-34. Dette vil være en nyetablert bank med konsesjon etter finansforetaksloven § 2-7, jf. lovutkastet § 19-1 første ledd. Det samme gjelder i en avviklingssituasjon hvor virksomheten overdras til en annen bank, se lovutkastet § 20-28 tredje ledd.

Det vises for øvrig til at visse innskudd faktisk ikke skal utbetales, selv om de omfattes av garantien. Dette er i prinsippet et spørsmål om disposisjonsrett og gjelder eksempelvis for husleiegarantier eller pantsatte midler. Disse må i stedet videreføres i annen bank etter nærmere avtale. Utbetalingsbegrepet må således leses i sammenheng med om det faktisk foreligger en forpliktelse for utbetaling. Er det ellers andre kontraktsmessige begrensninger i forhold til en utbetaling må dette også overholdes.

Første ledd tredje punktum bygger på direktivet artikkel 8 nr. 4, og angir visse minstekrav for utbetaling dersom det skulle vise seg at full utbetaling ikke er mulig. I samsvar med dette er det bestemt at dersom garantiordningen av praktiske grunner er forhindret fra full utbetaling av garanterte innskudd, skal det treffes tiltak som så snart som mulig, og i alle tilfelle senest fem arbeidsdager etter påkrav, vil gi innskytere tilgang til en rimelig del av de garanterte innskudd. Dette kan eksempelvis være tilfellet dersom det er uklart hvor stor del av et dekket innskudd som skal utbetales. Hvor stort dette minstebeløpet skal være vil kunne bero på de ulike omstendigheter, men direktivet legger vekt på at beløpet skal kunne dekke normale levekostnader, se også formålsparagraf 39 til direktivet. Hvorvidt det blir nødvendig med en endring av loven etter direktivets overgangsperiode til 2023, jf. utgangspunktet i direktivet artikkel 8 nr. 4, er et spørsmål som det kan tas standpunkt til senere og i et EØS-rettslig perspektiv. Det er også viktig å understreke at det dreier seg om en eventuell fristforlengelse etter utløpet av normal utbetalingsfrist, jf. også formuleringen «påkrav».

I annet ledd er de direktivfastsatte mulige unntak fra utbetalingsfristen inntatt, se direktivet artikkel 8 nr. 5. Dette er en følge av at ulike innskudd kan være noe vanskelig å bestemme omfanget av innen utbetalingsfristen, jf. også formålsparagraf 40 til innskuddsgarantidirektivet. Etter dette kan utbetaling om nødvendig utsettes til etter fristen i første ledd dersom det er usikkert hvem som har rett til utbetaling av innskuddet eller det er reist søksmål om retten til utbetaling av innskuddet, jf. bokstavene a) og b). Usikkerhetsmomentet sørger for at også pantsatte konti og nødvendige avklaringer rundt slike forhold vil kunne medføre at utbetaling utsettes ut over fristen. Videre kan fristen utsettes dersom disponeringen av innskuddet er undergitt nasjonalt eller internasjonalt fastsatte begrensninger, jf. bokstav c). Dette vil eksempelvis være tilfelle dersom en kreditor har begjært arrest eller utlegg i innskyters midler på konto, jf. tvisteloven §§ 33-1 følgende og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1, jf. dekningsloven kapittel 2. Fristen kan også utsettes dersom kredittsaldoen har stått uendret i løpet av de siste 24 månedene, jf. bokstav d), se også sjette ledd som i slike tilfeller kan innebære at garantiordningen i det hele tatt kan unnlate å foreta utbetaling dersom også verdien av innskuddet er lavere enn de kostnader som må antas å påløpe ved utbetaling. Innskudd som i en periode er unntatt beløpsgrensen etter lovutkastet § 19-6 tredje ledd, er heller ikke underlagt tidsfristen, jf. bokstav e). I lovutkastet er det likevel satt en begrensning ved at en slik utsettelse ikke kan vare mer enn 3 måneder, og dette henger sammen med de formål og forhold slike innskudd er knyttet opp mot. Endelig er det i bokstav f) fastsatt at innskuddet som skal utbetales etter tredje ledd også kan unntas fra tidsfristen. Dette gjelder innskudd i filial etablert i annen EØS-stat, og må sees i sammenheng med direktivets hovedregel om at det er vertsstatens garantiordning som skal besørge og prosessere utbetalingene på vegne av den norske innskuddsgarantiordningen. I en slik situasjon vil det kunne forekomme forsinkelser og behov for avklaringer før utbetalingene finner sted.

Tredje ledd gjelder altså utbetalinger av innskudd som et medlemsforetak har mottatt gjennom filial etablert i annen EØS-stat. Bestemmelsen bygger på direktivet artikkel 14 nr. 2 og må sees i sammenheng med utkastet §§ 19-1 annet ledd og 19-2 første ledd. Utbetaling gjennom vertsstatens eller filialens hjemstats garantiordning er en endring fra tidligere regler i finansforetaksloven § 19-10 tredje og fjerde ledd. Første punktum slår dermed fast at garantiordningen skal sørge for at garanterte innskudd som et medlemsforetak har mottatt gjennom sin filial etablert i annen EØS-stat, blir utbetalt så snart som mulig av garantiordning for bankinnskudd i den stat filialen er etablert etter oppdrag fra og på vegne av (den norske) garantiordningen. Innskudd mottatt i vertsstatens valuta forutsettes tilbakebetalt i samme valuta, med mindre det er omregnet til norske kroner tidligere, jf. også utkastet § 19-7 tredje ledd og bemerkningene til denne bestemmelsen foran. I tilfelle skal innskudd i norske kroner omregnes til vertsstatens valuta etter kjøpskursen på beregningsdagen, jf. annet punktum og direktivet artikkel 6 nr. 4 tredje ledd. I samsvar med direktivet artikkel 14 nr. 2 skal garantiordningen stille de nødvendige midler til disposisjon for garantiordningen i den stat filialen er etablert (vertstatens garantiordning) og erstatte utbetalte beløp og påløpte kostnader, jf. tredje punktum. I dette ligger også at vertsstatens garantiordning ikke står ansvarlig for de handlinger som utføres i tråd med den norske garantiordningens instruksjoner, se direktivet artikkel 14 nr. 2.

Fjerde ledd omhandler innskudd i filial her i riket av kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor eller utenfor EØS-området. Som følge av videreføringen av det norske garantinivået på to millioner kroner, er det i lovutkastet § 19-2 annet ledd lagt opp til at filialer av kredittinstitusjoner innenfor EØS-området kan bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen dersom garantiordningen i hjemstaten ikke gir like god dekning. Dette fungerer således som en slags komplettering til det fullharmoniserte garantinivået for EØS-statene, ettersom det – så vidt Banklovkommisjonen bekjent – ikke finnes andre medlemsstater som oppfyller vilkåret i direktivet artikkel 19 nr. 4 i forhold til videreføring av et høyere garantinivå. Det samme vil etter omstendighetene gjelde for filialer av kredittinstitusjoner utenfor EØS-området, jf. utkastet § 19-2 tredje ledd. I samsvar med dette utgangspunktet er det fastslått at det ved utbetaling av garanterte innskudd som er mottatt av filial her i riket av utenlandsk kredittinstitusjon som er medlem av garantiordningen etter lovutkastet § 19-2 annet eller tredje ledd, skal gjøres fradrag for den del av innskuddene som er dekket av garantiordning for bankinnskudd i medlemsforetakets hjemstat. Bestemmelsen representerer således en indirekte videreføring av «topping up»-prinsippet, jf. finansforetaksloven § 19-2 første ledd. I forhold til filialer av kredittinstitusjoner innenfor EØS-området, skal imidlertid den norske garantiordningen foreta den samlede utbetalingen, jf. utkastet § 19-2 første ledd og direktivet artikkel 14 nr. 2, sml. motsetningsvis tredje ledd.

I femte ledd er det fastslått at utbetaling kan utsettes i påvente av rettskraftig dom dersom en innskyter eller person med interesse knyttet til en innskuddskonto er under straffeforfølgning for overtredelse av lovgivningen om hvitvasking av penger eller finansiering av terrorvirksomhet, jf. særlig lov av 6. mars 2009 nr. 11.

Endelig er det i sjette ledd lagt opp til at garantiordningen kan unnlate å foreta utbetaling av garanterte innskudd dersom det ikke har vært endringer i kredittsaldoen i løpet av de siste 24 måneder, forutsatt at verdien av innskuddet er lavere enn de kostnader som må antas å påløpe ved utbetaling. Betydningen av «endringer» må være den at det ikke har vært tatt ut eller skutt inn penger. Bestemmelsen er en utbygging av regelen om utsatt betaling i annet ledd bokstav d) for slike uberørte konti, se også bemerkningene til denne bestemmelsen foran.

Til § 19-9. Innskuddsgarantifond mv.

Paragrafen markerer at det er et prinsipielt skille mellom innskuddsgarantifondet og krisefondet. Bakgrunnen for dette er at det vil gjelde ulike og innbyrdes uavhengige regelsett om bidrag til, beregningen og størrelsen av bidrag, og bruk av midler i hvert av de to fondene, jf. utkastet §§ 19-10 og 19-11 og §§ 20-65, 20-66 og 20-67, se også avsnitt 6.2.5 foran. I et mer snevert perspektiv angir paragrafen de overordnede regler om innskuddsgarantiordningens bakenforliggende forhold, og gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 1, 4 og 9, samt artikkel 12. Reglene fremstår som nye, men er likevel i stor grad en videreføring av gjeldende rett og vedtekter for Bankenes sikringsfond.

I samsvar med dette er i første ledd første punktum fastslått at innskuddsgarantiordningen til enhver tid skal ha tilgjengelig et innskuddsgarantifond og andre finansielle ressurser, herunder lån og trekkrettigheter, som står i et rimelig forhold til antatt ansvar for utbetaling av garanterte innskudd, jf. også tredje ledd. Annet punktum markerer skillet mellom innskuddsgarantifondet og krisefondet, og gjør det klart at krisefondet etter lovutkastet § 20-66 og bidrag til dette ikke skal medregnes i denne sammenheng, jf. også avsnitt 6.3.3 foran. Når det gjelder mindretallets forslag til annen utforming av første ledd, vises det til avsnitt 16.1 nedenfor og særmerknad i avsnitt 7.3.2 foran.

Forholdet til tidligere avgiftsinnbetalinger til innskuddsgarantiordningen og Bankenes sikringsfond, er håndtert i annet ledd. I lovutkastet § 19-17 er det lagt til grunn at Bankenes sikringsfond skal videreføres med ansvar for forvaltning av garantiordningen og dennes fonds- og bidragssystem, herunder administrative gjøremål. Som omtalt i avsnitt 6.2.6 foran, legges det også til grunn at midlene i Bankenes sikringsfond skal videreføres innenfor innskuddsgarantiordningen etter at denne er tilpasset kravene i det nye innskuddsgarantidirektivet. Disse utgangspunkter har dannet grunnlaget for annet ledd, hvor det er fastslått at innskuddsgarantifondet består av de midler som er innbetalt til innskuddsgarantiordningen i henhold til hittil gjeldende lovgivning, samt de årlige bidrag og tilleggsbidrag som etter reglene i lovutkastet § 19-10 tilføres innskuddsgarantifondet av medlemsforetak som nevnt i utkastet §§ 19-1 og 19-2. Det vises her til finansforetaksloven § 19-6 om avgift fra medlemmene, jf. forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond. Banklovkommisjonen forutsetter at tittel på forskrift og innholdet i denne endres i samsvar med endret terminologi på de beløp som banknæringen årlig skal innbetale til Bankenes sikringsfond, se også bemerkningen til utkastet § 19-10 nedenfor. Ved utgangen av 2015 hadde Bankenes sikringsfond en egenkapital på om lag 30 milliarder kroner. Det utgjør 2,66 prosent av garanterte innskudd. Bestemmelsen innebærer at midlene i sin helhet overføres til den delen av Bankenes sikringsfond som omfatter innskuddsgarantifondet, og utgjør i prinsippet grunnkapitalen for innskuddsgarantifondet etter lovutkastet. Videre vises det til lovutkastet § 19-17 første ledd hvor det er fastslått at sikringsfondet skal overta aktiva og passiva knyttet til garantiordningen for bankinnskudd i henhold til tidligere gjeldende lovgivning, se også bemerkningen til denne bestemmelsen i avsnitt 10.2 nedenfor.

Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng til at innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 4 gjør det klart at tidligere obligatoriske innbetalinger som er foretatt til nasjonale sikringsordninger for systemrisiko, svikt og krisehåndtering av banker, kan benyttes til oppfylling av de fondskrav som følger av direktivet. Som nevnt i avsnitt 6.2.3 foran kan imidlertid Bankenes sikringsfond etter hittil gjeldende lovgivning vanskelig regnes som et nasjonalt krisefond som nevnt i innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 4. Det følger av finansforetaksloven § 19-3 første ledd at Bankenes sikringsfonds hovedoppgave gjennom garantiordningen er å sikre innskuddsforpliktelsene. Midler i sikringsfondet kan riktignok på visse vilkår også benyttes til støtte til medlemsforetak med svekket soliditet. Slik støtte til et medlemsforetak krever imidlertid særskilt vedtak etter finansforetaksloven § 19-11, og sikringsfondet har ikke adgang til å yte støtte med mindre fondets gjenværende midler sammen med fremtidige bidrag og andre tilgjengelige midler må antas å være tilstrekkelig til å sikre fondets forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen. Dette opplegget er i hovedsak i samsvar med de bestemmelser om støtte til medlemsforetak fra innskuddsgarantifondet som det nye innskuddsgarantidirektivet artikkel 11 nr. 1 og 3 inneholder. Av artikkel 11 nr. 4 fremgår for øvrig at støtte ikke kan ytes dersom det er truffet vedtak av krisehåndteringsmyndigheten om at et foretak skal undergis krisehåndtering.

Tredje ledd legger til rette for at fondet kan tilføres midler eller lån fra andre kilder, og gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 1 annet ledd og nr. 9. Dette er et todelt forhold. For det første, alternativ finansiering skal være mulig for å sikre at størrelsen på fondet til enhver tid står i rimelig forhold til omfanget av garantiforpliktelsene, jf. første punktum. For det andre, for å sikre utbetalingsansvaret kan det opptas lån i andre institusjoner for å sikre utbetaling av garanterte innskudd, og fondet skal ha etablert trekkrettigheter av rimelig omfang i forhold til antatt likviditetsbehov, jf. annet punktum. Det vises her til innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 9. Det er for øvrig også lagt til rette for slike fonderingsordninger i dag, jf. Bankenes sikringsfonds vedtekter § 8. Banklovkommisjonen forutsetter at sikringsfondets investeringer vil være tilpasset antatte behov for tilgang til likvide midler til enhver tid, herunder investering av eiendeler med lav risiko. Det er også lagt vekt på at fondet skal kunne vokse med tilført avkastning. Det er dessuten hensiktsmessig at det etableres en egnet trekkadgang for sikringsfondet. Dette vil kreve oppfyllelse av eventuelle sikkerhetskrav. Omfanget av slik trekkadgang vil måtte bli vurdert opp mot fondets investeringsstrategi. De eksisterende institusjoner som vil være aktuelle i denne sammenheng, er først og fremst staten og Norges Bank, og i tilfelle DNB og Nordea. Banklovkommisjonen viser til at Bankenes sikringsfond har anmodet Norges Bank om en trekkadgang, men at Norges Bank hittil ikke har vært innstilt på å etablere dette for Bankenes sikringsfond. Sentralbanken har likevel på ad hoc-basis tidligere ytt lån til Bankenes sikringsfond mot garanti fra fondet. Banklovkommisjonen forutsetter for øvrig at etablering av en trekkrettighet i Norges Bank er et spørsmål som naturlig vil bli vurdert i forbindelse med det pågående arbeidet med revisjon av sentralbankloven.

Innskuddsgarantidirektivet artikkel 12 omhandler muligheten til at nasjonale innskuddsgarantiordninger kan låne seg imellom. Det er ikke ansett som hensiktsmessig å innta nærmere bestemmelser om dette i lovs form, og i fjerde ledd er det derfor inntatt en forskriftshjemmel for departementet til å kunne fastsette nærmere regler om garantiordningens adgang til å yte lån til eller å ta opp lån i garantiordning i annen EØS-stat.

Til § 19-10. Bidrag til innskuddsgarantifondet

Paragrafen omhandler bidrag til innskuddsgarantiordningen og fremstår som ny i forhold til gjeldende rett, sml. finansforetaksloven § 19-6. I hovedsak representerer den en gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet artiklene 13 nr. 1 og 2, og artikkel 10 nr. 1, 2, 5 og 8, samt at det er sett hen til EBAs retningslinjer på området, jf. også avsnitt 6.2.2 foran.10 Bidragsplikten må for øvrig ikke forveksles med krav til sikringsfondets ansvarlige kapital og eventuell garantistillelse fra medlemsforetakene hvor kravet til ansvarlig kapital ikke er oppfylt, se finansforetaksloven § 19-7 og utkastet § 19-19.

Som del av spørsmålet om endring av systemet med innbetalinger av avgifter til Bankenes sikringsfond etter finansforetaksloven § 19-6 med henblikk på innskuddsgarantidirektivets regler, har Banklovkommisjonen sett det som nødvendig og hensiktsmessig å foreta en terminologisk endring. Etter dagens regler omtales bidrag fra banknæringen som en «avgift». Dette er imidlertid ikke særlig treffende all den tid det dreier seg om innbetaling av midler som vil kunne komme til utbetaling ved likviditets- og solvensvansker hos et medlemsforetak, uten at dette betyr at innbetalte midler vil kunne komme et av medlemsforetakene til gode i en oppstått vanskelig situasjon. Det er således mer å regne som innbetaling av forsikringspremier, og det nye innskuddsgarantidirektivet omtaler innbetalingene konsekvent som «contributions». Dette kan etter Banklovkommisjonens mening best oversettes med «bidrag». Dette er reflektert gjennomgående i lovutkastet. Når det gjelder krisefondet, mener Banklovkommisjonen at bruk av samme formulering er hensiktsmessig, selv om fondene ikke har samme formål, og at reglene om minstekrav, bankenes bidragsplikt og bruken av midler i fondene er forskjellige. Dette bør imidlertid ikke påvirke formuleringen av de innbetalinger som banknæringen er forpliktet til å innbetale til de to ulike fondene.

Når det gjelder oppbyggingen av innskuddsgarantifondet, har Banklovkommisjonen lagt til grunn at midlene i Bankenes sikringsfond ikke bør benyttes til oppfyllelse av måltallet for innskuddsgarantifondet etter direktivet, jf. bemerkningene til utkastet § 19-9 ovenfor og avsnitt 6.2.3 foran.

I forlengelsen av spørsmålet om forholdet til tidligere innbetalte midler, oppstår også spørsmålet om nivået på bidrag til det nye innskuddsgarantifondet, samt de bidrag som kreves innbetalt til et krisefond. I kapitlene 6 og 7 foran er det foretatt en grundig redegjørelse og drøftelse av disse spørsmålene, herunder en sammenligning av det samlede nivå fra banknæringen etter dagens regler i finansforetaksloven § 19-6 og de fondskrav som følger av både innskuddsgaranti- og krisehåndteringsdirektivet, se særlig avsnitt 7.4 foran.

Innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 2 krever at størrelsen av fondet etter ti års bidrag minst skal tilsvare måltallet i direktivet på 0,8 prosent av bankenes samlede garanterte innskudd. Sett i sammenheng med beregninger av virkningene for enkeltforetaks og finansielle gruppers årsbidrag til innskuddsgarantifondet og krisefondet, og en vurdering av hvilken økning det samlede bidrag til de to fondene medfører ved et slikt måltall for innskuddsgarantifondet, har Banklovkommisjonen i avsnitt 7.4 foran kommet frem til at et årlig minstebidrag på 0,8 promille – og derved en årlig reduksjon i forhold til bankenes nåværende årlige bidragsplikt med om lag 700 millioner kroner – bør kunne legges til grunn, se også avsnitt 7.3.1 foran.

I samsvar med dette er det i første ledd første punktum fastslått at medlemmene av garantiordningen i det enkelte år skal tilføre innskuddsgarantifondet et samlet årsbidrag fra banker med norsk konsesjon som utgjør 0,8 promille av summen av bankenes samlede garanterte innskudd. Som det fremgår av avsnitt 7.3.1 foran, mener Banklovkommisjonens flertall dessuten at oppfyllelse av måltallet etter en tiårsperiode heller ikke skal rokke ved prinsippet om kontinuerlig årlig bidragsplikt som ble vurdert og fastsatt av Stortinget i 2012. Det ble der lagt vekt på hensynet til styrken og tilliten til den norske banksikringsordningen jf. Prop. 11 L (2012–2013) side 26. Banklovkommisjonen mener dette fortsatt er viktig, samt at det andrelinjeforsvaret ordningen medfører fortsatt vil være av vesentlig betydning for stabilitetsegenskapene til banksystemet og for samfunnsøkonomien for øvrig, jf. avsnitt 7.2 foran. Det er således ikke foreslått en gjeninnføring av et lovbestemt tak på garantifondet. Banklovkommisjonen har uansett lagt vekt på videreføring av prinsippet om at departementet – ut fra omstendighetene – bør ha mulighet til å bestemme at årsbidrag skal være lavere eller høyere enn det som endelig fastsettes, jf. annet punktum. Dette representerer et justeringsalternativ som er tilstrekkelig fleksibelt fra myndighetsståsted avhengig av den aktuelle situasjonen. Den krever heller ikke at det gjøres grep i forhold til selve bidragsberegningen. Det vises også her til regelen i direktivet artikkel 10 nr. 2 fjerde ledd om at det skal tas hensyn til konjunkturforhold og virkning av prosykliske bidrag i denne sammenheng.

Når det gjelder mindretallets forslag til annen utforming av første ledd første punktum, vises det til avsnitt 16.1 nedenfor og særmerknad i avsnitt 7.3.2 foran.

Ut fra forutsetningene i første ledd, er det i annet ledd inntatt mer spesifikke regler for fordelingen av det årlige bidragsbeløp mellom bankene. Mens første ledd omhandler fastsettelse av samlet bidragsbeløp i det enkelte år, er det her inntatt en overordnet regel om beregningen av det enkelte medlemsforetaks andel av dette. Bestemmelsen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 13 nr. 1 som fastslår at det enkelte medlemsforetaks andel av årets bidragsbeløp skal beregnes pro rata ut fra garanterte innskudd og deretter justeres ut fra graden av medlemsforetakets risikoeksponering. Dette er således en todelt prosess. Etter første punktum skal derfor den enkelte banks andel av årsbidraget beregnes av Bankenes sikringsfond ut fra forholdet mellom bankens garanterte innskudd og summen av garanterte innskudd i samtlige banker i garantiordningen, og justeres deretter ut fra forholdet mellom risikoprofilen til den enkelte bank og de øvrige bankers risikoeksponering. Det vises her til at de administrative deler av Bankenes sikringsfond forutsettes videreført så langt som mulig, og at den kompetanse og det faggrunnlag som allerede er i Bankenes sikringsfond i dag, vil gjøre det mulig å fastsette et slikt samlet bidragsbeløp på en hensiktsmessig måte. I direktivet artikkel 13 nr. 3 er det videre forutsatt at EBA skal utarbeide retningslinjer for bidragsberegningen. Meget utførlige retningslinjer ble fastsatt 22. september 2015 ved «Guidlines on methods for calculating contributions to deposit guarantee schemes» (EBA/GL/2015/10), og disse er forutsatt benyttet fra 31. mai 2016. Begrunnelsen er behovet for ensartet beregning av fondsbidrag innenfor EU-/EØS-området. Det systematiske opplegg for retningslinjene er grovt sagt bygget på samme modell som reglene i EU-kommisjonens forordning 2015/63 om risikojustering av bidrag til krisefondet etter direktiv 2014/59/EU, men forordningen benytter en annen fordelingsnøkkel og til dels andre risikofaktorer, se også avsnitt 6.2.2 foran. En må regne med at dette kompliserte «regelverket» i hovedsak vil bli retningsgivende for garantiordningenes praksis, og vil bli lagt til grunn for myndighetenes tilsynspraksis og vil få stor betydning for størrelsen på medlemsforetakenes årlige bidrag til etablerte garantifond. Dette gjelder selv om forholdet til EBAs retningslinjer ikke blir avklart i norsk regelverk, og selv om løsningen hos oss vil bli at beregningene skal utføres av Bankenes sikringsfond i samsvar med regler eller retningslinjer som departementet måtte fastsette, jf. også lovutkastet § 19-17. EBAs retningslinjer knytter seg særlig opp mot hvorledes medlemsforetakenes risikoforhold skal slå ut på bidragsberegningen. Av disse grunner er det i annet ledd annet punktum bestemt at det ved risikojusteringen kan tas hensyn til retningslinjer som følges innenfor EØS-området. Bestemmelsen forutsettes utbygget gjennom forskriftshjemmelen i sjette ledd. Forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond må oppdateres i tråd med lovutkastet og eventuelle påkrevde endringer som norske myndigheter finner nødvendig med henblikk på EBAs retningslinjer. Tekniske detaljer som anses nødvendig å følge opp ut over dette, forutsettes utført av Bankenes sikringsfond i sitt arbeid rundt fastsettelse og beregning av bidragene.

Tredje ledd viderefører med visse redaksjonelle endringer finansforetaksloven § 19-6 tredje ledd. Videreføringen må sees i sammenheng med at garantinivået på to millioner kroner opprettholdes, jf. lovutkastet § 19-6 annet ledd, og at filialer av utenlandske kredittinstitusjoner kan bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen ut over det som – etter direktivet artikkel 14 – skal være sikret av hjemstatens garantiordning, jf. lovutkastet § 19-2. For filialer av kredittinstitusjoner innenfor EØS-området vil et slikt tilleggsmedlemskap, jf. det gjeldende «topping up»-prinsippet, fremstå som en rettighet, mens det for filialer av kredittinstitusjoner utenfor EØS-området vil bero på beslutning av departementet. I samsvar med dette er det fastsatt at for filialer som omfattes av lovutkastet § 19-2 annet eller tredje ledd, skal det ved beregningen av årsbidraget etter første ledd gjøres fradrag for den del av innskuddene som er dekket ved innskuddsgaranti i henhold til garantiordning i medlemsforetakets hjemstat. Dette vil normalt utgjøre 100 000 euro, jf. direktivet artikkel 6 nr. 1.

Fjerde ledd gjennomfører prinsippet i direktivet artikkel 10 nr. 2 tredje ledd og gjelder håndteringen av situasjoner hvor fondet reduseres og hvor gjenværende tilgjengelige midler ikke korresponderer med måltallet for innskuddsgarantifondet etter ti års innbetaling, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2 første ledd. Direktivet fastslår at dersom garantifondets midler reduseres til under to tredeler av måltallet, skal årsbidrag settes slik at garantifondet fylles opp senest i løpet av seks år. I første ledd er bankenes årlige bidragsplikt fastsatt med utgangspunkt i direktivets måltall for innskuddsgarantifondet etter ti års innbetaling. Et viktig poeng er at det må tas hensyn til at de årlige bidrag vil variere avhengig av omfanget av bankenes til enhver tid samlede garanterte innskudd. Det er således det siste årlige bidraget som bør danne premissene for beregningen. I samsvar med dette er det fastslått at dersom fondets midler er blitt redusert til mindre enn to tredeler av ti ganger det siste årlige bidrag etter første ledd, skal årsbidraget settes slik at de midler som mangler, blir tilført garantiordningen senest i løpet av seks år. Banklovkommisjonen viser til at referansepunktet i utgangspunktet vil være et innskuddsgarantifond på 0,8 prosent, med mindre departementet etter første ledd annet punktum har fastsatt at årsbidraget til fondet skal være større, se også bemerkningen til første ledd ovenfor. I tilfelle kan departementet i vedtaket om å forhøye det årlige bidraget, bestemme at dette ikke skal få betydning for oppbygging av de midler som mangler. I den forbindelse kan departementet således fastsette at forhøyelsen av årsbidraget bare skal gjelde den fremtidige bidragsplikt, eventuelt for en tidsavgrenset periode.

I femte ledd er det inntatt regler til gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 8. Bestemmelsen gir hjemmel til å kreve tilleggsbidrag i visse tilfeller, og en tilsvarende regel følger også av krisehåndteringsdirektivet artikkel 104, jf. lovutkastet § 20-67 femte ledd. I forhold til innskuddsgarantifondet kan departementet pålegge medlemsforetakene å innbetale et årlig tilleggsbidrag på inntil 0,5 prosent av de garanterte innskudd i medlemsforetakene, dersom innskuddsgarantiordningens midler ikke er tilstrekkelig til å dekke utbetaling av garanterte innskudd etter reglene i lovutkastet § 19-8, jf. første punktum. Annet punktum gir departementet hjemmel til i særlige tilfelle å fastsette at tilleggsbidrag kan settes høyere. Videre er det i tredje punktum slått fast at Finanstilsynet kan gi et medlemsforetak utsettelse på inntil seks måneder med innbetaling av tilleggsbidrag dersom dette er begrunnet i hensynet til foretakets likviditet og soliditet. Dette må antas å kunne avgjøres på bakgrunn av Finanstilsynets normale tilsynsmessige oppfølging av banker, eller ved utarbeidelse av tiltaksplan i samråd mellom foretaket og Finanstilsynet etter reglene i lovutkastet §§ 20-12 og 20-13, se finansforetaksloven § 21-1.

Sjette ledd inneholder en ny forskriftshjemmel for departementet. For det første gir den departementet mulighet til å fastsette nærmere regler om beregningen og risikojusteringen av årlig bidrag etter paragrafen her, jf. første punktum. Selve nivået på årsbidraget kan for øvrig departementet fastsette med hjemmel i første ledd annet punktum. For blant annet å ta hensyn til at visse medlemsforetak har en liten beholdning av garanterte innskudd og driver virksomhet med høy risiko, er det lagt opp til at det kan fastsettes særskilte bidragsbeløp for medlemmer med samlet garanterte innskudd under visse terskelnivåer. I motsatt retning vil det også kunne tas hensyn til mindre banker som ikke driver annen virksomhet enn ordinær bankvirksomhet.

Til § 19-11. Bruk av garantiordningens midler

Paragrafen gjennomfører i hovedtrekk innskuddsgarantidirektivet artikkel 11. I tillegg representerer bestemmelsen en videreføring av finansforetaksloven § 19-11 i oppdatert form, særlig med henblikk på forholdet mellom innskuddsgarantifondet og krisehåndtering. Bestemmelsen klargjør også i hvilke tilfeller og hvilke vilkår som må være oppfylt for at garantiordningens midler skal kunne benyttes til andre tiltak enn utbetaling av garanterte innskudd.

Første ledd slår fast at innskuddsgarantiordningens funksjon i første rekke er å sørge for sikring og utbetaling av innskudd som er dekket og garantert. Dette innebærer at ordningens garantifond og andre midler skal benyttes til utbetaling av garanterte innskudd etter lovutkastet § 19-8, jf. første punktum. Dette er således sikringsfondets primære formål og representerer en videreføring av prinsippet i finansforetaksloven § 19-3 første ledd. Garantifondets midler omfatter også de midler som allerede er oppbygget i Bankenes sikringsfond, jf. lovutkastet § 19-9 annet ledd. Andre midler i garantifondet må blant annet sees i sammenheng med muligheten til å inngå avtaler om lån og trekkrettigheter, jf. lovutkastet §§ 19-9 tredje ledd og 19-15 annet ledd bokstav e), samt eventuelt garantiansvar fra medlemmene etter lovutkastet § 19-19 annet ledd annet punktum. I tillegg er det lagt til grunn at garantifondet skal kunne benyttes til bidrag til finansiering av krisehåndtering av medlemsforetak etter reglene i lovutkastet § 20-70. Dette er banker med norsk konsesjon, jf. henvisningen til utkastet § 19-1. Henvisningen til utkastet § 20-70 innebærer blant annet at det må dreie seg om krisetiltak som gjør at innskyterne i medlemsforetak fortsatt har tilgang til sine innskudd, se bemerkningene til utkastet § 20-70 i avsnitt 15.9 nedenfor.

Innskuddsgarantidirektivet artikkel 11 nr. 3 fastsetter uttrykkelig at garantiordningens midler kan benyttes til alternative tiltak for å unngå at medlemsforetak vil bli nødt til å innstille virksomheten, slik at innskuddsgarantifondet må foreta utbetaling av garanterte innskudd til innskytere. De nærmere vilkår for gjennomføring av alternative tiltak, er regulert i annet ledd. Slike tiltak er hovedsakelig kun ment å kunne gjennomføres overfor banker med hovedsete her i riket, jf. henvisningen til lovutkastet § 19-1 første ledd, og det er oppstilt flere ulike vilkår for at slike alternative tiltak skal kunne settes i verk. For det første, at krisehåndteringsmyndigheten ikke har truffet eller vil treffe vedtak etter lovutkastet § 20-23, jf. bokstav a). Dette må sees i sammenheng med at dersom det er eller vil bli fattet et vedtak om offentlig administrasjon, vil utbetalingsansvaret til garantiordningen uansett utløses og kanaliseres fullt ut mot dekning og utbetaling av garanterte innskudd, jf. lovutkastet § 19-6, eventuelt ved bidrag til krisefondet og krisehåndtering av foretaket, jf. første ledd. For det andre må det alternative tiltaket kunne gjennomføres på betryggende måte, og det må antas at innskuddsgarantifondets kostnader, dersom tiltaket gjennomføres, ikke vil overstige innskuddsgarantifondets kostnader dersom garanterte innskudd blir utbetalt til innskyterne, jf. bokstav b). Vilkåret om at tiltaket kan gjennomføres på betryggende måte, innebærer at innskuddsgarantiordningen har tilfredsstillende systemer og prosedyrer for valg og gjennomføring av tiltaket, samt at den har en viss oversikt over de risikoer som er forbundet med tiltaket, jf. også bokstav c). Dette må sees i sammenheng med at det dreier seg om bruk av midler til formål som er alternative og som således bør være fordelaktige for garantiordningens virksomhet og ansvar som sådan. Denne ordningen er like fullt viktig av hensyn til innskuddsgarantiordningens rolle i andrelinjeforsvaret i tilfelle av soliditetssvikt i banker. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 7.2 foran. Forutsetningen for gjennomføring av det alternative tiltaket er som nevnt videre at innskuddsgarantifondets kostnader, ved gjennomføring av det alternative tiltaket, må antas ikke å overstige innskuddsgarantifondets kostnader dersom fondet foretar utbetaling av garanterte innskudd til innskyterne i det aktuelle medlemsforetaket. Vurderingen av dette beror på et visst skjønn av sikringsfondets styre. Slike tiltak kan heller ikke gjennomføres dersom de er i strid med statsstøttereglene, jf. også avsnitt 9.4.9 foran. For det tredje, det skal fastsettes vilkår blant annet for å sikre forsvarlig risikostyring og innskyternes tilgang til garanterte innskudd, jf. bokstav c). Dette innebærer at banken potensielt underlegges strengere krav til risikoovervåking og kontroll fra garantiordningens side, samt at de dekkede innskudd er lett tilgjengelige. Dette må også – som i forhold til vilkåret i bokstav b) – sees i sammenheng med at det dreier seg om bruk av midler til formål som ikke er primære og som således på sikrest mulig vis bør være fordelaktige for garantiordningens virksomhet og ansvar som sådan. For det fjerde, at Finanstilsynet finner at garantiordningen om nødvendig kan tilføres midler i tilfeller som nevnt i sjette ledd, jf. bokstav d). Dette vilkåret må sees i sammenheng med at bruk av garantiordningens midler som direkte tiltak overfor et medlemsforetak vil redusere garantifondets størrelse, men at slik bruk ikke skal kunne gå på bekostning av sikringsfondets plikt til å sikre forpliktelsene etter innskuddsgarantiordningen. Sjette ledd foreskriver innbetaling av nødvendige midler i ulike tilfeller for å sikre slike forpliktelser og det er derfor viktig at Finanstilsynet er forsikret om at slike tilleggsinnbetalinger kan foretas fra de øvrige medlemsforetak, se også bemerkningene til sjette ledd nedenfor.

Tredje ledd fastslår at garantiordningens midler også kan benyttes til å finansiere tiltak for å sikre innskytere fortsatt tilgang til garanterte innskudd, herunder ved overføring av eiendeler og forpliktelser og av innskuddsporteføljer i sammenheng med insolvensbehandling av medlemsforetaket etter lovutkastet § 20-28. Det må dessuten – også her – antas at innskuddsgarantifondets kostnader, dersom tiltaket gjennomføres, ikke vil overstige innskuddsgarantifondets kostnader dersom garanterte innskudd blir utbetalt til innskyterne. Noe annet ville betydd et rent tapsprosjekt sett i forhold til innskuddsgarantiordningens formål og funksjon. I forhold til en avvikling av banken etter lovutkastet § 20-28, vil det kunne dreie seg om systemer og ordninger for å bevare innskuddene i påvente av overdragelse av bankens virksomhet til et annet medlemsforetak. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at vurderinger knyttet til hvorvidt det må antas at innskuddsgarantifondets kostnader, dersom tiltaket gjennomføres, ikke vil overstige innskuddsgarantifondets kostnader dersom garanterte innskudd blir utbetalt til innskyterne, vanskelig kan gjøres med tallmessig presisjon. Som nevnt foran må det således legges opp til en viss skjønnsmessig vurdering av sikringsfondets styre i de enkelte tilfelle.

Fjerde ledd regulerer vedtaket og det nærmere innholdet av de tiltak som kan gjennomføres etter annet og tredje ledd. Selve vedtaket skal fattes av styret i Bankenes sikringsfond etter lovutkastet § 19-18, se bemerkningene til denne bestemmelsen nedenfor i avsnitt 10.2. Vedtakskompetansen følger også av lovutkastet § 19-15 annet ledd bokstav d). De angitte tiltakene er ikke uttømmende og viderefører til dels de støttetiltak som følger av finansforetaksloven § 19-11 første ledd. Tiltakene kan blant annet gjelde lån eller garanti for å sikre innskudd eller dekke tap på innskudd (bokstav a), lån eller garanti for å sikre oppfyllelse av andre forpliktelser (bokstav b), og egenkapitalinstrumenter eller egenkapitalgaranti (bokstav c). Det overordnede formål for tiltakene er slik sett å sikre at et medlemsforetak kan oppfylle sine forpliktelser eller videreføre virksomheten, eventuelt å få overført virksomheten til annet medlemsforetak. Dette følger også direkte av bestemmelsene i annet og tredje ledd.

De tiltak som Bankenes sikringsfond gjennomfører vil naturligvis inneholde visse krav og vilkår. Dette følger delvis direkte av annet ledd bokstav c) vedrørende tiltak for å unngå at et medlemsforetak må innstille sin virksomhet. I femte ledd er det imidlertid mer generelt inntatt nærmere regler om de krav og vilkår som kan stilles i forbindelse med de tiltak som fattes og midler som tilføres etter fjerde ledd. Medlemsforetak skal overholde fastsatte vilkår og gjennomføre bestemmelser som er fastsatt for å begrense risiko og tap, samt regelmessig gi opplysninger om utviklingen i foretaket, jf. første punktum. Bestemmelsen bygger på finansforetaksloven § 19-11 femte ledd, men er endret og presisert noe, samt at det er lagt vekt på at det er medlemsforetaket selv som skal gi opplysninger til sikringsfondet, og ikke etter påkrav. Under andre omstendigheter og hvor sikringsfondet ikke har ytet bistand, er den generelle regelen at usikkerhet knyttet til et medlemsforetaks økonomiske posisjon kan foranledige henvendelse og krav fra sikringsfondet om at medlemsforetaket utleverer opplysninger til bruk ved vurderingen av mulig ansvar overfor innskytere i foretaket, se lovutkastet § 19-16 tredje ledd og bemerkningene til denne bestemmelsen nedenfor i avsnitt 10.2. I annet punktum er det videre fastsatt at Finanstilsynet kan gi pålegg og fastsette retningslinjer for virksomheten under tiltaksperioden i samsvar med lovutkastet § 20-13. Dette omhandler en tiltaksplan hvor det skal avklares hvorvidt det foreligger behov for blant annet å gjøre endringer i organisasjon, virksomhet, balanse eller egenkapitalsituasjonen i foretaket. Det vises til bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 15.3 nedenfor.

Sjette ledd angir visse begrensninger i forhold til når tiltak kan gjennomføres, samt en hjemmel til å tilføre ekstra midler til sikringsfondet dersom dette anses nødvendig ut fra nærmere bestemte parametere. Bestemmelsen bygger på finansforetaksloven § 19-11 tredje ledd første punktum og gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 5. I samsvar med dette er det i første punktum fastslått at det ikke kan treffes vedtak om tiltak etter fjerde ledd, med mindre innskuddsgarantiordningens gjenværende midler sammen med fremtidig innbetaling av årsbidrag til innskuddsgarantifondet og andre tilgjengelige midler, antas å være tilstrekkelige til å sikre forpliktelsene etter innskuddsgarantiordningen. Om betydningen og innholdet av formuleringen «andre tilgjengelig midler» vises det til bemerkningene til første ledd første punktum foran.

Dersom sikringsfondets midler ikke anses tilstrekkelig, må nødvendige midler skaffes på annen måte. Et alternativ vil her kunne være at banken sammenslås eller overdras til en annen bank. Et annet alternativ er at sikringsfondet sørger for at nødvendige midler tilføres av de øvrige medlemsforetakene ved tilleggsbidrag etter reglene i lovutkastet § 19-10 femte ledd, jf. sjette ledd annet punktum. Det er inntatt ulike vilkår for når det kan kreves slike tilleggsbidrag. Vurderingen av hvorvidt slik innbetalingsplikt gjennom tilleggsbidrag utløses, er knyttet opp mot den løsning som følger av utkastet § 19-10 fjerde ledd, se bemerkningen til denne bestemmelsen ovenfor. For det første, dersom det blir nødvendig å foreta utbetaling av garanterte innskudd etter utkastet § 19-8, og garantiordningens tilgjengelige midler er mindre enn to tredeler av ti ganger det siste årlige bidrag etter utkastet § 19-10 første ledd, jf. bokstav a). For det andre, dersom garantiordningens tilgjengelige midler blir mindre enn 25 prosent av ti ganger det siste årlige bidrag etter utkastet § 19-10 første ledd, jf. bokstav b). Banklovkommisjonen bemerker for øvrig at ettersom tilføring av midlene skal skje i form av tilleggsbidrag, vil dette innebære at medlemsforetakenes årlige innbetaling til slik dekning for å skaffe midler til utbetaling av garanterte innskudd, er begrenset til inntil 0,5 prosent av de garanterte innskudd i de enkelte foretak, se utkastet § 19-10 femte ledd. Sett i sammenheng med direktivet artikkel 11 nr. 5 er det klart nok at tilførsel av nødvendige midler er knyttet til tiltak som nevnt i annet ledd. På den annen side vil de tiltak som er nevnt i tredje ledd også måtte anses å oppfylle vilkåret om at det dreier seg om tiltak for å unngå at medlemsforetak må innstille sin virksomhet. Slike midler vil således også kunne inngå som en del av en prosess med sammenslåing eller overdragelse av bankens virksomhet, i den grad dette medfører at medlemsforetakets virksomhet videreføres. Tilførsel av ekstra midler vil således kunne fremstå som helt nødvendig uavhengig av hvilke alternativer som foreligger. De anførte vilkår knyttet til utbetalingsansvar og innskuddsgarantifondets beholdning må uansett være oppfylt.

Til § 19-12. Regress

Paragrafen angir prinsippene for sikringsfondets regresskrav, og gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 9 nr. 2. Bestemmelsen fremstår som en videreføring av finansforetaksloven § 19-12 i noe utbygget form for å ta inn over seg sikringsfondets eventuelle bidrag under krisehåndtering. Regelen om regresskravets prioritet ved avvikling og krisehåndtering er ny og gjennomfører direktivet artikkel 9 nr. 2 tredje punktum.

Innskuddsgarantiordningens regresskrav er inntatt i første ledd. Hovedregelen er at når garantiordningen har utbetalt garanterte innskudd etter reglene i lovutkastet § 19-8, trer garantiordningen inn i innskyternes rett overfor medlemsforetaket, jf. første punktum. De tiltak som sikringsfondet eventuelt iverksetter etter lovutkastet § 19-11 annet til fjerde ledd innebærer også at det kan rettes krav mot det aktuelle medlemsforetaket tilsvarende de midler som er benyttet i denne sammenheng, jf. annet punktum. I den grad sikringsfondet har bidratt med midler i forbindelse med avvikling eller krisehåndtering etter reglene i lovutkastet §§ 20-28 eller 20-70, vil det aktuelle medlemsforetaket også stå ansvarlig for slike beløp, jf. også utkastet § 20-71 første ledd. Direktivet artikkel 9 nr. 2 omhandler i utgangspunktet bare bidrag i forbindelse med krisehåndtering, men sett i sammenheng med regelen om bidrag i forbindelse med avvikling i direktivet artikkel 11 nr. 6, jf. utkastet § 19-11 tredje ledd, er det hensiktsmessig å inkludere slike bidrag også, jf. også utkastet § 20-28 tredje ledd. Bidrag i forbindelse med en avvikling vil kunne være tilrettelegging for overdragelse av virksomheten til en annen bank. Bidrag i forbindelse med krisehåndtering er nærmere utbrodert i lovutkastet § 20-70, og henger sammen med kostnadene knyttet til krisetiltak som medfører at innskyterne fortsatt har tilgang til sine innskudd.

I annet ledd er det fastslått at sikringsfondets regresskrav har prioritet ved avvikling og krisehåndtering på lik linje med prioritetsreglene for garanterte innskudd etter utkastet § 20-29. Dette innebærer at kravet har prioritet foran alminnelige usikrede fordringer uten særskilt prioritet, se også bemerkningene til utkastet § 20-29 i avsnitt 15.4 nedenfor. Det vises for øvrig til at det samme gjelder for krisefondets bidrag under en krisehåndtering, jf. utkastet § 20-71 tredje ledd og bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 15.9 nedenfor.

Til § 19-13. Opptak og utelukkelse av medlemmer

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 19-8, men er noe endret som følge av de praktiske utfordringer som Bankenes sikringsfond har erfart i forhold til den gjeldende forutsetningen om at innbetaling av bidrag skal skje sammen med bidraget for neste driftsår, jf. finansforetaksloven § 19-8 første ledd. Normalt har ordinære bidrag blitt betalt nesten ett år på etterskudd. I tillegg er annet ledd utbygget for å kunne håndtere filialenes medlemskap på en mer praktisk og rettferdig måte. Tredje ledd gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 4 nr. 4 til 6 og artikkel 16 nr. 7.

I samsvar med dette er det i første ledd inntatt regler om bidrag til sikringsfondet for foretak som blir medlemmer av garantiordningen. Slike foretak skal betale bidrag for første driftsår beregnet ut fra tidspunktet for inntreden, jf. første punktum. Hovedregelen vil – i samsvar med alminnelige prinsipper – være at det innbetales ved påkrav, og vil forutsetningsvis fortsatt avgjøres av sikringsfondets styre, jf. forskrift av 6. mai 1997 nr. 429 om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond § 6. Dersom foretaket har drevet virksomhet før inntreden, kan det fastsettes et særlig inntredelsesbidrag, jf. annet punktum. Slikt bidrag skal imidlertid ikke kunne overstige det bidrag foretaket ville ha betalt som medlem for hele året.

Annet ledd regulerer håndtering av bidrag i forbindelse med uttreden av garantiordningen i løpet av året. I tillegg er det lagt opp til at det kan fastsettes nærmere regler om hvilke bidrag som skal svares etter ulike foretaksendringer og forholdet til filialer som er medlem av den norske garantiordningen, men som ønsker å si opp medlemskapet. Første punktum bygger på nylig endring av reglene om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond i forskrift av 6. mai 1997 nr. 429, jf. forskrift av 19. september 2016 nr. 1075. I samsvar med dette er det fastslått at for medlemsforetak som trer ut av garantiordningen i løpet av året, skal det foretas et forholdsmessig fradrag i medlemsforetakets årsbidrag etter utkastet § 19-10 for den del av året medlemsforetaket ikke har vært medlem av garantiordningen. I annet punktum er det videre fastsatt at departementet for øvrig kan fastsette hvilket bidrag som skal svares etter avvikling, sammenslåing eller deling av medlemsforetak. Dette gjelder også for de tilfelle hvor avvikling blir etterfulgt av en overføring av innskuddsvirksomheten til annet medlemsforetak eller kredittinstitusjon i annen EØS-stat. Det nærmere bidragsbeløpet vil måtte avklares ved enkeltvedtak, herunder også hvorvidt foretaket må svare en forholdsmessig del av eventuelt tilleggsbidrag etter utkastet § 19-10 femte ledd. Det vises for øvrig til at en oppsigelse av medlemskapet normalt vil henge sammen med avvikling og opphør av virksomheten.

For filialer som blir medlem av den norske innskuddsgarantiordningen etter lovutkastet § 19-2 annet ledd er det i annet ledd tredje punktum inntatt visse særskilte regler av hensyn til å unngå at slike filialer vilkårlig trer inn og ut av ordningen. Banklovkommisjonen viser til at en normal utmelding innebærer at filialen fortsatt kan motta innskudd i Norge, men at det er hjemstatens garantiordning som gjelder for slike innskudd. I slike tilfeller er det naturlig at det gis en lengre oppsigelsesfrist, slik at innskyterne får vurdert sin posisjon og har tilstrekkelig tid til å kunne avgjøre om innskuddet skal tas ut og eventuelt plasseres i et annet medlemsforetak. Det samme bør gjelde ved avvikling, med mindre annet fastsettes av departementet etter annet punktum. Når det gjelder fristlengden er det sett hen til tidligere frister for utelukkelse av filialer, se innskuddsgarantidirektivet 94/19/EF artikkel 4 nr. 4 annet ledd. I samsvar med dette kan medlemskapet i innskuddsgarantiordningen sies opp med en frist på tolv måneder. Det antas at dette også vil ha en preventiv effekt i forhold til de inn- og utmeldelsestilfeller som har oppstått tidligere.

Et medlemskap i innskuddsgarantiordningen innebærer at en del vilkår og plikter må overholdes og oppfylles. I dag er det ingen nærmere regler i forhold til utelukkelse fra ordningen, og det er først og fremst knyttet opp til foretakets bankkonsesjon. I innskuddsgarantidirektivet artikkel 4 nr. 4 til 6 er det imidlertid gitt nærmere regler for de tilfeller hvor et medlemsforetak ikke oppfyller sine medlemsforpliktelser. Dette er reflektert i tredje ledd. I første punktum er det fastsatt at dersom et medlemsforetak ikke oppfyller sine plikter som medlem, skal garantiordningen gi melding til Finanstilsynet. Finanstilsynet kan velge å gi pålegg for å sikre at pliktene blir oppfylt. Innholdet og omfanget av slike pålegg vil måtte variere etter omstendighetene og oppfølging av pålegget vil formodentlig også kreve bistand fra sikringsfondet. Dersom pålegget ikke etterkommes, kan garantiordningen med samtykke fra Finanstilsynet gi foretaket varsel om at medlemskapet vil opphøre dersom ikke foretaket retter på forholdet innen en frist på minst én måned, jf. annet punktum. Innskudd som er mottatt før opphørstidspunktet, skal fortsatt være dekket av garantiordningen, jf. tredje punktum. Det legges til grunn at innskuddene vil være dekket så lenge foretaket har konsesjon som bank. I en situasjon hvor en bank er utelukket fra innskuddsgarantiordningen må det imidlertid legges til grunn at innskyterne etter hvert vil plassere sine innskudd i en annen bank som er medlem av ordningen. Melding om opphør av medlemskapet skal også gis til innskyterne innen én måned, jf. fjerde punktum. Fristen er knyttet opp mot selve utelukkelsen fra garantiordningen. Det legges for øvrig til grunn at normalt årsbidrag vil være innbetalt før eventuell utelukkelse. Innbetaling av eventuelt tilleggsbidrag etter lovutkastet § 19-10 femte ledd bør imidlertid av praktiske grunner kreves i kombinasjon med utelukkelsen fra garantiordningen.

Til § 19-14. Opplysningsplikt overfor innskytere

Paragrafen omhandler opplysningsplikt overfor innskytere, og gjennomfører store deler av artikkel 16 i innskuddsgarantidirektivet. Sett i sammenheng med lovutkastet § 19-3 fjerde ledd og finansforetaksloven § 16-5, er bestemmelsen i direktivet i sin helhet gjennomført. Banklovkommisjonen har vurdert hvorvidt en del av reglene burde inntas i finansavtaleloven i stedet. Ettersom dette er regler knyttet til garantiordningen, er det imidlertid ansett som mer oversiktlig og hensiktsmessig å innta reglene i lovutkastet her. Regler om markedsføring er for øvrig inntatt i finansforetaksloven § 16-5.

I samsvar med dette er det i første ledd fastsatt at før et medlemsforetak inngår avtale om innskuddskonto skal kontohaveren gis opplysninger om at innskuddet er omfattet av innskuddsgaranti. Slike opplysninger skal inntas på et skjema som er fastsatt av Finanstilsynet. Det vises til at det i vedlegg I til innskuddsgarantidirektivet er inntatt en mal for slike opplysninger.

Annet ledd omhandler informasjon til innskytere etter at de er blitt kunder av banken. I første punktum er det fastslått at utskrift av innskuddskonti skal vise at innskudd som er dekkede innskudd, er omfattet av garantiordningen. Det presiseres her at slike innskudd ikke nødvendigvis er garantert av garantiordningen, jf. forholdet mellom «dekkede» og «garanterte» innskudd i utkastet § 19-4 tredje og fjerde ledd med videre henvisninger. Dette vil formodentlig klargjøres ved at utskriftene av innskuddskonti henviser til skjemaet i første ledd hvor det skal fremgå hva garantinivået er, se direktivet artikkel 16 nr. 3 første ledd. Annet punktum bestemmer videre at en innskyter skal gis oppdatert skjema som nevnt i første ledd minst én gang i året. Hvilket tidspunkt som er best håndterlig sett fra bankenes side, vil måtte avgjøres konkret av dem.

Tredje ledd regulerer opplysningsplikter overfor innskyterne ved ulike foretaksendringer. Etter første punktum skal innskyterne gis minst én måneds varsel før det gjennomføres en sammenslåing, deling, omdanning og andre lignende transaksjoner som gjelder medlemsforetaket. Innskyterne har deretter innen tre måneder rett til å avslutte kontoavtalen og kreve dekkede innskudd utbetalt eller overført til annet medlemsforetak, jf. annet punktum. De innskudd det her er tale om skal være merket i henhold til lovutkastet § 19-5 tredje ledd, og det vises til at retten til utbetaling eller flytting ikke knytter seg til kontosaldoen som sådan, men bare dekkede innskudd. Om opplysningsplikt ved opphør av medlemskap, vises det til utkastet § 19-13 tredje ledd med bemerkninger ovenfor.

I fjerde ledd er regler om formen på opplysningene inntatt. Etter første punktum skal opplysninger som hovedregel gis på norsk. Ved innskudd i filial i annen EØS-stat skal opplysninger gis på språket til vertsstaten. Annet kan for øvrig avtales. Det vises til at reglene samsvarer med finansavtaleloven § 15 tredje ledd, jf. annet ledd bokstav h). Dersom innskyter er knyttet til nettbank, kan opplysninger for øvrig gis elektronisk, jf. annet punktum.

Til § 19-15. Forvaltning av garantiordningen

Paragrafen angir nærmere regler for forvaltning av garantiordningen, og fremstår som ny i forhold til gjeldende bestemmelser i finansforetaksloven kapittel 19. En del av forvaltningsbestemmelsene er imidlertid en videreføring av de oppgaver som i dag er fastsatt i vedtektene for Bankenes sikringsfond.

Prinsippet om at Bankenes sikringsfond skal fungere som administrator og forvalter av ordningen og fondet er nedfelt i første ledd. I samsvar med dette er det i første punktum fastslått at Bankenes sikringsfond skal forestå forvaltningen av innskuddsgarantiordningen og innskuddsgarantifondet. Om Bankenes sikringsfonds forvaltning og administrative oppgaver i forhold til krisefondet, vises det til lovutkastet § 20-72 første ledd, se bemerkningene til bestemmelsen i avsnitt 15.9 nedenfor. Etter annet punktum skal styret i Bankenes sikringsfond være styre for innskuddsgarantiordningen og utøve den myndighet som følger av reglene i lovutkastet kapittel 19. En slik regel følger ikke av lovutkastet kapittel 20, ettersom det er krisehåndteringsmyndigheten som skal disponere krisefondet, se lovutkastet 20-68 første ledd.

Som ledd i Bankenes sikringsfonds forvaltnings- og administrasjonsansvar etter første ledd, er det i annet ledd inntatt nærmere regler om hvilke beslutninger sikringsfondet kan treffe. Beslutninger vedrørende følgende forhold kan treffes:

• Beregning og innkreving av bidrag til innskuddsgarantifondet, herunder påse at minstekravet til innskuddsgarantifondet blir oppfylt ved tilføring av innbetalte bidrag, jf. bokstav a).

• Forvaltningen av garantiordningens midler, jf. bokstav b). Det legges til grunn at fastsetting av strategi og retningslinjer for forvaltning av garantiordningens midler vil – som i dag – baseres på hensynet til en betryggende forvaltning, nødvendig likviditet og etisk forvaltning, jf. vedtektene til Bankenes sikringsfond § 7.

• Beregning og utbetaling av garanterte innskudd, jf. bokstav c). I denne forbindelse vil bankenes merking av dekkede innskudd spille en vesentlig rolle, jf. lovutkastet § 19-5 tredje ledd.

• Vedtak om tiltak overfor medlemsforetak etter utkastet § 19-11 annet til fjerde ledd, jf. bokstav d). Dette følger også direkte av lovutkastet § 19-11 fjerde ledd.

• Inngåelse av avtaler om lån og trekkrettigheter etter utkastet § 19-9 tredje ledd og disponeringen av innlånte midler, jf. bokstav e). Det vises til bemerkningene til utkastet § 19-9 tredje ledd ovenfor.

• Andre forhold vedrørende innskuddsgarantiordningens virksomhet som skal avgjøres i henhold til de regler som gjelder for garantiordningen og Bankenes sikringsfond, jf. bokstav f). Dette forutsettes fastsatt nærmere i vedtektene for Bankenes sikringsfond.

Til § 19-16. Administrative krav. Medlemsmøte

Paragrafen angir en del administrative krav tilknyttet innskuddsgarantiordningen. Dette har både en side mot Bankenes sikringsfond og en side mot medlemsforetakene. De administrative krav og forpliktelser er inntatt i første og annet ledd, og gjennomfører ulike deler av innskuddsgarantidirektivet, jf. artiklene 4 nr. 8 og 10, 5 nr. 4, 7 nr. 6 og 10 nr. 1.

I tredje ledd er det inntatt en regel om at Bankenes sikringsfond kan kreve opplysninger fra medlemsforetakene. Bestemmelsen bygger på gjeldende finansforetakslov § 19-3 fjerde ledd, og er en ordning som ble utformet og inngikk i sparebankloven fra 1961. Etter Banklovkommisjonens mening er det imidlertid nå naturlig å gi bestemmelsen en utforming som er tilpasset den omorganisering av banktilsynsmyndigheten som har skjedd de senere år. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at det er Finanstilsynet som er den overordnede tilsynsmyndighet for medlemsforetakene, men at Bankenes sikringsfond gis mulighet til å kreve fremlagt opplysninger for å klargjøre situasjonen og vurdere risikoen for et mulig utbetalingsansvar. Med dette forutsettes at det – som i dag – vil foregå et tett samarbeid mellom Bankenes sikringsfond og Finanstilsynet dersom den økonomiske utviklingen i et medlemsforetak kan innebære risiko for garantiansvar. Dette gjelder både tilgang til Finanstilsynets rapporter og videreføring av møterutiner mellom Finanstilsynet og Bankenes sikringsfond med sikte på å klarlegge hvilke medlemsforetak som bør undersøkes nærmere. Dersom det oppstår en mer alvorlig krise i medlemsforetaket, vil dette kreve tiltak av mer offentligrettslig karakter som iverksettes av Finanstilsynet eller eventuelt krisehåndteringsmyndigheten. I lovutkastet kapittel 20 er det for øvrig lagt opp til at Bankenes sikringsfond skal være underrettet om ulike tiltak og beslutninger i slike situasjoner, jf. særlig lovutkastet §§ 20-12 (tiltaksplan), 20-15 (brudd på soliditetskrav mv.), 20-17 (innkalling av generalforsamlingen), 20-19 (Finanstilsynets meldeplikt), 20-27 (vedtak om krisehåndtering), samt 20-30 (vedtak om krisetiltak).

Som følge av at Bankenes sikringsfond skal etableres som et offentligrettslig organ, vil någjeldende regler om generalforsamling falle bort. Medlemmer av innskuddsgarantiordningen har i dag møte- og stemmerett på generalforsamling, se finansforetaksloven § 19-13 første ledd og Bankenes sikringsfonds vedtekter § 9. Det er imidlertid fortsatt behov for at medlemsforetakene holdes orientert om garantiordningens virksomhet, samt at det må legges til rette for møter mellom styret og medlemsforetakene for behandling av ulike forhold vedrørende garantiordningens virkemåte. Regler som legger til rette for dette, er inntatt i fjerde ledd.

I samsvar med dette er i det første ledd inntatt regler om administrative krav som Bankenes sikringsfond må oppfylle. For det første skal sikringsfondet etablere administrative systemer for beregningen av mulig ansvar for innskuddsforpliktelser, jf. første punktum. Bestemmelsen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 10 nr. 1 første ledd første punktum. Beregning av et mulig utbetalingsansvar må sees i sammenheng med reglene i lovutkastet §§ 19-6 og 19-7. For det andre skal det også treffes administrative tiltak for å forberede utbetaling av garanterte innskudd, og for å sørge for at medlemsforetakene elektronisk stiller til disposisjon og jevnlig holder oppdatert den informasjon om innskytere og dekkede innskudd som trengs, jf. annet punktum. Dette er en gjennomføring av innskuddsgarantidirektivet artikkel 4 nr. 8, men forpliktelsen er av praktiske årsaker lagt direkte til sikringsfondet. Dette må også sees i sammenheng med at forvaltningen av fondet og administrative oppgaver knyttet til garantiordningen i størst mulig grad er forutsatt gjennomført ved bruk av eksisterende administrative ressurser i Bankenes sikringsfond. De administrative kravene er for øvrig sammenvevde, ettersom forberedelse av utbetaling av garanterte innskudd krever en oversikt over innskytere og merking av dekkede innskudd. Kravet om merking følger også av lovutkastet § 19-5 tredje ledd og annet ledd i paragrafen her. Det vises for øvrig til at Bankenes sikringsfond mottar rapporter med nødvendig oversikt fra Finanstilsynet. Dette er basert på den offentlige regnskapsrapportering som gjelder for banker og finansieringsforetak (ORBOF) med hjemmel i finanstilsynsloven. Dette legger til rette for sikringsfondets beregning av sitt mulige utbetalingsansvar. For det tredje er det i tredje punktum fastsatt at det jevnlig og minst hvert tredje år skal gjennomføres stresstester av de administrative systemer. Bestemmelsen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 4 nr. 10. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at EBA på eget initiativ har utarbeidet retningslinjer om slike stresstester for å sørge for at de holder et visst kvalitetsnivå og at de ulike nasjonale stresstestene er så like som mulig.11 Hensyntagen til disse retningslinjene vil eventuelt kunne inngå i Finanstilsynets praksis eller i forskrift etter utkastet § 19-17 syvende ledd.

I annet ledd er ulike plikter for medlemsforetakene inntatt. Det dreier seg om administrative forpliktelser og hjemmel for krav om utlevering av opplysninger, slik at Bankenes sikringsfond skal kunne overholde sine lovpålagte forpliktelser i forhold til administrasjon av innskuddsgarantiordningen, jf. første ledd. Etter lovutkastet § 19-5 tredje ledd skal dekkede innskudd til enhver tid være merket. Første punktum slår fast at dette er en forpliktelse som påhviler medlemsforetakene, og at selve merkingen skal gjøres på en slik måte at det straks kan fastslås at innskuddene omfattes av garantiordningen. Bestemmelsen gjennomfører innskuddsgarantidirektivet artikkel 5 nr. 4. Det må antas at merkingskravet vil være oppfylt så lenge medlemsforetakene følger opp sikringsfondets krav om innsending av informasjon om innskytere og dekkede innskudd, jf. første ledd annet punktum. Det vises også her til forskrift av 22. mars 2013 nr. 330 om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond som gir mer detaljerte krav til bankenes innskuddslister som til enhver tid skal kunne leveres til sikringsfondet. I lovutkastet § 19-6 fjerde ledd er det for øvrig inntatt en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som dekket eller garantert innskudd, se bemerkningene til denne bestemmelsen foran.

Videre er det i annet ledd annet punktum fastslått at foretakene etter begjæring skal fremskaffe opplysninger om de samlede dekkede innskudd for hver innskyter, jf. innskuddsgarantidirektivet artikkel 7 nr. 6. Dette vil også være opplysninger som vil legge til rette for at Bankenes sikringsfond på best mulig måte kan forberede utbetaling av garanterte innskudd. Av den grunn vil formodentlig Bankenes sikringsfond stille et slikt krav med hjemmel i første ledd annet punktum, jf. formuleringen «som trengs». Det er for øvrig antatt at forskriften som nevnt ovenfor oppfyller dette kravet.

I lovutkastet § 19-6 tredje ledd er det inntatt særlige regler for visse typer av innskudd, slik at beløpsgrensen på to millioner kroner i en periode på 12 måneder ikke skal gjelde. For å skape oversikt og klarhet i forhold til hvilke innskudd dette dreier seg om, er det i annet ledd tredje punktum fastslått at det særskilt kan kreves opplysninger om slike innskudd. Som nevnt i bemerkningene til utkastet § 19-6 tredje ledd, må det for øvrig legges til grunn at det generelle merkingskravet i paragrafen her og lovutkastet § 19-5 tredje ledd også må gjelde for disse typer av innskudd. Det kan imidlertid være behov for mer konkrete og utdypende opplysninger om slike innskudd, slik at en særskilt hjemmel for dette, anses nødvendig.

Endelig er det i annet ledd fjerde punktum fastsatt at opplysninger fra medlemsforetakene til Bankenes sikringsfond skal gis elektronisk i en form som er overførbar og tilpasset garantiordningens systemer. Kravet må sees i sammenheng med første ledd annet punktum, og det må derfor legges til grunn at Bankenes sikringsfond stiller forholdsvis konkrete krav til medlemsforetakene om hvorledes opplysningene skal oversendes og presenteres.

Tredje ledd er ment å gi sikringsfondet tilstrekkelige hjemler for å avdekke negative forhold hos en bank. Som nevnt innledningsvis bygger bestemmelsen på finansforetaksloven § 19-3 fjerde ledd, men er gitt en ny språkdrakt blant annet for å bedre avklare myndighetskompetansen til Finanstilsynet. Hensynet til oversikt over bankenes økonomiske situasjon er meget viktig for sikringsfondets del, og det er derfor i første punktum fastslått at Bankenes sikringsfond kan kreve at medlemsforetakene regelmessig oversender sine ordinære kvartalsregnskaper til bruk i sikringsfondets virksomhet. I denne sammenheng vises det til at sikringsfondet har etablert en database der kvartalstallene til alle de ordinære medlemmer unntatt filialmedlemmene blir lagt inn fortløpende. Databasen inneholder tall tilbake til 1980-tallet. I løpet av de senere år er dessuten denne basen modernisert og rapporteringsrutinene til medlemsforetakene er deriblant effektivisert. Ved hjelp av databasen er det mulig å ta ut såkalte «early warning»-rapporter og å foreta stresstester av bankene som legger grunnlag for en god og oppdatert oversikt over bankenes risikomessige status.

Det er videre lagt vekt på at sikringsfondet direkte skal kunne kreve fremlagt opplysninger av betydning for et eventuelt utbetalingsansvar. Det forutsettes også at det – som i dag – vil foregå et tett samarbeid mellom Bankenes sikringsfond og Finanstilsynet dersom den økonomiske utviklingen i et medlemsforetak kan innebære risiko for garantiansvar. I tredje ledd annet punktum er det derfor slått fast at dersom den økonomiske utvikling i et medlemsforetak kan innebære økt risiko for garantiansvar, kan sikringsfondet be om opplysninger for å klargjøre situasjonen og vurdere risikoen for mulig ansvar overfor innskytere i foretaket. En slik mulighet for sikringsfondet til å etablere kontakt med medlemsforetaket har lang tradisjon hos oss, særlig i forhold til mindre medlemsforetak innenfor sparebanksektoren. Dette vil kunne motvirke at medlemsforetakets økonomiske vanskeligheter forverres og utløser et garantiansvar for sikringsfondet. Det er også lagt opp til at sikringsfondet kan be om bistand fra Finanstilsynet, jf. annet punktum i.f.Banklovkommisjonen antar at innholdet av en slik eventuell bistand vil kunne avklares gjennom en samarbeidsavtale med Finanstilsynet, jf. forutsetningen i lovutkastet § 19-20 første ledd. Banklovkommisjonen legger ellers til grunn at bestemmelsen må anses tilstrekkelig for at Bankenes sikringsfond kan vurdere medlemsforetakenes regnskap, revisjonsforhold og forvaltning mv. i den grad som er nødvendig.

Fjerde ledd omhandler det nærmere forholdet mellom Bankenes sikringsfond og medlemsforetakene. Som nevnt innledningsvis har Bankenes sikringsfond i dag en generalforsamling hvor medlemsforetakene kan møte og stemme over ulike forhold. Gjennom en slik selskapsrettslig struktur vil medlemsforetakene også bli informert om viktige forhold ved sikringsordningens virkemåte. Som følge av at Bankenes sikringsfond skal etableres som et offentligrettslig organ, vil någjeldende regler om generalforsamling falle bort. Det er imidlertid fortsatt behov for at medlemsforetakene holdes orientert om garantiordningens virksomhet. Av den grunn er det i første punktum bestemt at Bankenes sikringsfond skal sørge for dette. Det er lagt vekt på at det ikke skal gjelde et ubetinget informasjonskrav, men at medlemsforetakene skal holdes orientert når det ut fra omstendighetene er aktuelt. Dette vil også være bedre overensstemmende med gjeldende taushetsregler. Dersom det dreier seg om forhold av større betydning for garantiordningens virkemåte, jf. formuleringen «etter behov», og det er nødvendig at dette behandles i samråd med medlemsforetakene, er det lagt opp til at sikringsfondet kan innkalle medlemmene til et medlemsmøte for å få behandlet dette, jf. annet punktum.

10.2 Bankenes sikringsfond

Avsnitt II «Bankenes sikringsfond» inneholder de nærmere regler om fondskonstruksjonen av Bankenes sikringsfond som administrator og forvalter av innskuddsgarantifondet. Plasseringen i denne delen av lovutkastet må sees i sammenheng med at fondet først og fremst forvalter og administrerer innskuddsgarantiordningen og garantifondets midler. Sikringsfondets administrative oppgaver i forhold til krisefondet er nærmere beskrevet i lovutkastet § 20-72. Krisehåndteringsdirektivets forutsetning om at en krisehåndtering – etter omstendighetene – skal kunne finansieres gjennom bidrag fra innskuddsgarantifondet, er også inntatt i lovutkastet § 20-70. Det vises til avsnitt 15.9 nedenfor.

Innskuddsgarantidirektivet inneholder ikke nærmere krav om hvorledes fondene skal etableres, struktureres og administreres. Gjennomføringen av innskuddsgarantidirektivet gjør det likevel påkrevd med en del organisatoriske endringer. En viktig del av dette er administrative gjøremål så som beregning og innkreving av bidrag, forvaltning av fondskapital, etablering av prosedyrer for å forberede utbetaling av garanterte innskudd, og utbetaling av garanterte innskudd innen korte frister. Disse er innarbeidet i lovutkastet kapittel 19 avsnitt I.

Bestemmelsene i utkastet avsnitt II om de mer organisatoriske forhold fremstår i større grad som «norske», og viderefører på flere områder en del av gjeldende regler fra finansforetaksloven kapittel 19. Sikringsfondet skal fortsatt være et eget rettssubjekt, blant annet slik at staten ikke hefter for sikringsfondets forpliktelser, jf. også formålsparagraf 45 til innskuddsgarantidirektivet. Et vesentlig punkt er videreføringen av Bankenes sikringsfond etter hittil gjeldende lovgivning innenfor den nye innskuddsgarantiordningen. Dette innebærer at det «nye» sikringsfondet overtar aktiva og passiva knyttet til garantiordningen for bankinnskudd i henhold til tidligere gjeldende lovgivning, og at fondet videreføres med de krav og ordninger som direktivet krever. Dette legger til rette for at forvaltningen av garantiordningen fortsatt legges til Bankenes Sikringsfond, jf. også avsnitt 6.2.6 foran. Det er i den sammenheng lagt vesentlig vekt på at de administrative gjøremål som er inntatt i lovutkastet kapittel 19 avsnitt I skal kunne bli utført ved bruk av eksisterende administrative ressurser og erfaringer. En side av dette er også at sikringsfondet som nevnt ovenfor kan tillegges administrative oppgaver som vedrører krisefondet, se lovutkastet § 20-72 og bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 15.9 nedenfor.

Banklovkommisjonen viser til at dagens organisering og forvaltning av Bankenes sikringsfond, har fungert meget bra. I tillegg til en kompetent og effektiv avdeling direkte tilknyttet sikringsfondet, bistår også Finans Norge i den grad det er nødvendig, herunder blant annet i forretningsførerrollen.

I forhold til gjeldende organisatoriske bestemmelser om Bankenes sikringsfond i finansforetaksloven kapittel 19, er det imidlertid ansett nødvendig å foreta visse endringer i forhold til sikringsfondets styre. Dette har dels sin bakgrunn i erfaringer rundt någjeldende styreordning i sikringsfondet og dels i at innskuddsgarantidirektivet krever at det utpekes en administrativ myndighet for garantiordningen som skal føre løpende tilsyn med denne. Det vises i den forbindelse til at det skal oppnevnes et styre av mer offentligrettslig karakter enn etter gjeldende regler. For å videreføre tilknytningen mellom sikringsfondet og finansnæringen og faglig ekspertise, foreslås det for så vidt at tre av styremedlemmene skal ha nødvendig faglig kompetanse fra stillinger med ledelsesansvar i banker som er medlem av garantiordningen.

Banklovkommisjonen viser ellers til at det i forbindelse med myndighetsforankringen av Bankenes sikringsfond, har oppstått spørsmål om forvaltningslovens rekkevidde for sikringsfondet, herunder hva slags juridisk person Bankenes sikringsfond er. Spørsmålet er i denne sammenheng først og fremst hvilke deler av sikringsfondets vedtak som skal kunne påklages. Banklovkommisjonen viser her til at de fleste gjøremål for sikringsfondet vil være av administrativ karakter og ikke medføre rettigheter for private personer. Unntaket er i første rekke knyttet til spørsmål om garantiansvar. Om et innskudd er garantert er et materielt spørsmål, og sikringsfondets avgjørelse om et innskudd omfattes av garantiordningen eller ikke, er således et forvaltningsvedtak som kan overprøves ved klage etter forvaltningslovens regler.

I tillegg er bidragsplikt for bankene et vedtak som etter omstendighetene vil kunne berøre private rettigheter og plikter. Bidragsplikten omhandler flere forhold av ulik betydning og skjønnsmessige vurderinger som vil ha påvirkning i forhold til fastleggelsen av forvaltningslovens betydning for slike vedtak. Når det gjelder fastsettelse av det samlede årlige bidrag fra medlemsforetakene, er ikke dette av direkte betydning for de enkelte foretak, men representerer mer en beslutning om nødvendig oppbygging av sikringsfondet ut fra klare lovfastsatte krav. Dette egner seg ikke for forvaltningsrettslig klage. På den annen side, selve fordelingen av årsbidraget mellom medlemsforetakene etter foretakenes andel av samlede garanterte innskudd, er direkte bestemmende for medlemsforetakenes plikter og bør således kunne gjøres gjenstand for klage. Som et ledd i fordelingen av årsbidraget inngår en etterfølgende risikojustering og fastsettelse av risikoprofil. Dette er vurderinger og avveininger som er forutsatt foretatt i samsvar med meget kompliserte retningslinjer fra EBA. Finanstilsynets og Bankenes sikringsfonds vurderinger og skjønn på denne bakgrunn er således ikke særlig egnet for administrative klager.

Når det gjelder spørsmål om søksmålsadgang, vises det til at forvaltningsvedtak kan prøves for domstolene med de begrensninger som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Når det gjelder krav om innskuddsgaranti og spørsmål om bidragsplikt, dreier dette seg om vedtak som vil kunne prøves for domstolene, jf. lov om mekling og rettergang i sivile tvister av 19. juni 2015 nr. 65 (tvisteloven) § 1-3. Det kan derfor stilles spørsmålstegn ved om det er nødvendig å ha regler om dette i lovutkastet her. Banklovkommisjonen har imidlertid lagt vekt på reglene i loven bør være lett tilgjengelige for innskytere, og at det forbrukerrettslig er et godt poeng å ha regler om dette direkte i loven. Dette skal imidlertid ikke forstås slik at det stenger for andre søksmål i forhold til mulige rettskrav innenfor finansområdet. For medlemsforetakene kan det sies at det ikke er et like stort behov for slike klargjørende regler. Av hensyn til samlet oversikt og enhetlig fremstilling i dette lovutkastet, er det likevel ansett som hensiktsmessig også å innta presiserende regler om dette i forhold til medlemsforetakenes bidragsplikt. En annen sak er at klage må anses som den mest praktiske løsningen i første omgang. Dette gjør seg særlig gjeldende for den enkelte innskyter. Av den grunn legger Banklovkommisjonen til grunn at sikringsfondet i sine vedtekter inntar vilkår om at klageadgangen er utprøvd før det kan bli tale om å reise søksmål om gyldigheten av vedtaket for domstolene, jf. forvaltningsloven § 27 b.

I samsvar med synspunktene ovenfor, har Banklovkommisjonen fremlagt et forslag til en bestemmelse om klagerett og søksmålsadgang, se lovutkastet § 19-21 og bemerkninger til denne bestemmelsen nedenfor. I forhold til saksbehandlingen av de vedtak og saker som nevnt ovenfor, forutsetter Banklovkommisjonen at reglene i forvaltningsloven følges så langt som mulig. Forvaltningslovens regler om habilitetskrav mv. er imidlertid ikke særlig godt egnet i vår sammenheng. Det forutsettes derfor at slike spørsmål reguleres i sikringsfondets vedtekter med en mer rettslig tilpasning til sikringsfondets virksomhet. Ellers forutsettes det at sikringsfondet vil søke god veiledning i aksjelovens regler om styrets og forretningsførers arbeidsoppgaver, og utførelsen av disse. For øvrig vil slike regler også kunne inntas nærmere i styreinstruks som departementet fastsetter for styret i Bankenes sikringsfond, jf. lovutkastet § 19-18 sjette ledd.

Til § 19-17. Organisatoriske forhold

Paragrafen omhandler de organisatoriske forhold for Bankenes sikringsfond. I samsvar med direktivets organisatoriske krav, bør det ved videreføring av Bankenes sikringsfond foretas visse tilpasninger i fondets styringsstruktur.

Sikringsfondet er et eget rettssubjekt, og skal overta aktiva og passiva i den gjeldende garantiordningen, og forvalte og administrere innskuddsgarantiordningen og innskuddsgarantifondet videre. I tillegg er det også avklart at sikringsfondet skal utføre en del administrative oppgaver for krisefondet. Dette gjelder bare så langt det følger av lovutkastet kapittel 20 avsnitt IX, noe som betyr at prinsippet om at krisehåndteringsmyndigheten til enhver tid skal kunne disponere de midler som inngår i krisefondet, er hensyntatt, jf. også krisehåndteringsdirektivet artikkel 101. I annet og tredje ledd er skillet mellom innskuddsgarantifondet og krisefondet presisert ved en nærmere forklaring av Bankenes sikringsfonds gjøremål i forhold til de to fondene:

1. Bankenes sikringsfond skal i samsvar med reglene i lovutkastet kapittel 19 forestå forvaltningsoppgaver og administrative gjøremål som gjelder innskuddsgarantiordningen, og

2. Bankenes sikringsfond overlates forvaltningen av midlene i krisefondet og andre administrative gjøremål som gjelder krisefondet i samsvar med bestemmelsene i utkastet kapittel 20 avsnitt IX. Forutsetningen er at selve beslutningsmyndigheten for eksempel om bidragsnivå og bruk av krisefondet, prinsipielt legges til krisehåndteringsmyndigheten.

Dette betyr at midlene i fondene er undergitt en felles forvaltning. Regnskapsmessig fremstår fondene imidlertid som separate. Dette følger også av kravene til innsendelse av separate årsmeldinger og årsregnskap, jf. lovutkastet §§ 19-18 femte ledd og 20-72 femte ledd. Banklovkommisjonen mener også at det bør legges til rette for at Bankenes sikringsfonds administrative kompetanse og kapasitet benyttes til å forvalte Verdipapirforetakenes sikringsfond på tilsvarende vis så langt det passer.

Bestemmelsen fremstår også som en myndighetsforankring av Bankenes sikringsfond ved at styret oppnevnes av Finansdepartementet og skal være sikringsfondets øverste myndighet. Sammen med lovutkastet § 19-9 representerer disse bestemmelsene den overordnende konstruksjon av Bankenes sikringsfond i et offentligrettslig perspektiv. Det vises derfor også til bemerkningene til lovutkastet § 19-9, samt avsnitt 10.2 foran med en del overordnede bemerkninger knyttet til den organisatoriske og selskapsrettslige overgangen.

Første ledd omhandler Bankenes sikringsfonds selskapsrettslige konstruksjon og forholdet til någjeldende garantifond. Første punktum slår fast at Bankenes sikringsfond er et eget rettssubjekt, se også finansforetaksloven § 19-3 annet ledd. Som nevnt i avsnitt 10.2 foran, innebærer også dette at staten ikke hefter for sikringsfondets forpliktelser.

I første ledd annet punktum fremgår videre at Bankenes sikringsfond generelt skal overta aktiva og passiva i sikringsfondet etter tidligere gjeldende lovgivning. Midler innbetalt til garantiordningen etter hittil gjeldende lovgivning skal derfor tilføres innskuddsgarantifondet, jf. også § 19-9 annet ledd og bemerkningen til denne bestemmelsen i avsnitt 10.1 foran.

Annet ledd fastslår prinsippet om at Bankenes sikringsfond skal fungere som en overordnet administrator og forvalter for garantiordningen og garantifondet. I dette ligger at Bankenes sikringsfond skal utføre forvaltningsoppgaver og administrative gjøremål som gjelder innskuddsgarantiordningen og innskuddsgarantifondet i samsvar med bestemmelsene i lovutkastet kapittel 19.

Forholdet til krisefondet og Verdipapirforetakenes sikringsfond er inntatt i tredje ledd. Etter første punktum følger at sikringsfondet forestår forvaltningen av midlene i krisefondet og kan utføre andre administrative gjøremål som gjelder krisefondet i samsvar med bestemmelsene i kapittel 20 avsnitt IX, jf. lovutkastet § 20-72. Selve forvaltningen antar Banklovkommisjonen er mest hensiktsmessig at legges til Bankenes sikringsfond. Når det gjelder det nærmere omfang av forvaltningen og eventuelle administrative gjøremål for krisefondet, vil dette bero på avtale mellom krisehåndteringsmyndigheten og Bankenes sikringsfond, jf. også utkastet § 20-72 tredje ledd. Det vises til bemerkningene til denne delen av lovutkastet i avsnitt 15.9 nedenfor. Det samme er også forutsatt å gjelde for midlene i Verdipapirforetakenes sikringsfond så langt det passer, jf. annet punktum. De kostnader som slike gjøremål medfører skal belastes krisefondet og Verdipapirforetakenes sikringsfond, jf. tredje punktum.

Det er viktig å understreke at sikringsfondets forvaltning av midlene i krisefondet, ikke innebærer noen begrensning for krisehåndteringsmyndighetens mulighet til enhver tid å kunne disponere de midler som inngår i krisefondet, jf. lovutkastet § 20-65 første ledd.

Det legges således opp til at selve forvaltningen av midlene i alle fondene foretas av sikringsfondet. Banklovkommisjonen har ansett dette som den beste løsningen i forhold til kostnader, effektivitet og utnyttelsespotensiale. Som nevnt innledningsvis, forutsettes det imidlertid en separat regnskapsføring av fondenes midler. Midlene som innskuddsgarantiordningene besitter skal investeres på forsiktig vis, og det er lagt vekt på investeringer i eiendeler med lav risiko og tilstrekkelig diversifisering, jf. direktivet artikkel 10 nr. 7 og formålsparagraf 35. Lignende regler er ikke inntatt i krisehåndteringsdirektivet eller i vedtatte forordninger og retningslinjer til dette direktivet. Banklovkommisjonen legger imidlertid til grunn at tilsvarende regler bør gjelde for midlene i krisefondet og Verdipapirforetakenes sikringsfond. Det vises i den sammenheng til at Bankenes sikringsfond i løpet av 2013 endret sin investeringsstrategi. Dette henger sammen med de endringer som trådte i kraft 1. januar 2013, jf. lovendring av 14. desember 2012 nr. 84. Banklovkommisjonen tar til etterretning at Bankenes sikringsfond har endret sin strategi og at likviditet er fremhevet som et særlig viktig forhold. Det vises her til Bankenes sikringsfonds årsrapport 2013 side 6: «Spesielt viktig er kravet om nødvendig likviditet, som henspeiler på de likviditetsmessige behov som vil kunne oppstå i forbindelse med en krisesituasjon. Ny banksikringslov setter klare krav til likviditet, der utbetalingsfristen i innskuddsgarantien reduseres til en uke…».

For innskuddsgarantifondet og krisefondet, vil tilgjengelig midler sees i sammenheng med reglene om årlige bidragsinnbetalinger og de direktivforeskrevne frister om oppbygging av fondene, se lovutkastet §§ 19-10 første til tredje ledd og 20-66 annet ledd. For Verdipapirforetakenes sikringsfond, vises det til forskrift til verdipapirhandelloven av 29. juni 2007 nr. 876 § 9-34.

I fjerde ledd fremgår myndighetsforankring av fondet. Dette følger av at Bankenes sikringsfond skal ha et styre oppnevnt av Finansdepartementet, jf. første punktum, og at styret fungerer som sikringsfondets øverste myndighet og representerer sikringsfondet utad, jf. annet punktum. Gjeldende regler om generalforsamling foreslås derfor opphevet. Sett i sammenheng med fjerde ledd første punktum, er det også dette som gir sikringsfondet en karakter av et offentlig organ. Det er likevel viktig å understreke at hovedoppgavene er administrative gjøremål forbundet med garantiordningen. Det er først og fremst bare to typer av vedtak som har karakter av et forvaltningsvedtak, fordi de berører private parters rettigheter. Dette gjelder vedtak om fastsettelse av plikt til å innbetale bidrag og rett til utbetaling av garanterte innskudd. Forvaltningsloven og de krav som stilles til saksbehandling vil således bare komme til anvendelse på disse typer av vedtak, se også utkastet § 19-21 og bemerkningene til denne bestemmelsen nedenfor.

Femte ledd regulerer den daglige drift av virksomheten i Bankenes sikringsfond. Etter første punktum skal den daglige ledelse av virksomheten forestås av en forretningsfører tilsatt av styret og godkjent av departementet. Myndighetsforankringen av fondet er således også fremtredende her. Styret kan fastsette instruks for forretningsføreren, jf. annet punktum. I dag er forretningsførselen satt bort til administrerende direktør i Finans Norge, og ytterligere personell i Finans Norge bistår i denne sammenheng. Banklovkommisjonen er blitt kjent med at denne ordningen ivaretar krav og hensyn til taushetsplikt mv., og det forutsettes at de krav til personvern for innskytere som følger av direktivet artikkel 4 nr. 9, ivaretas, jf. også personopplysningsloven av 14. april 2000 nr. 31. Uavhengig av hvem som forestår forretningsførselen av Bankenes sikringsfond i henhold til lovutkastet, legges det til grunn at slike ordninger videreføres.

I sjette ledd er det fastslått at Bankenes sikringsfond skal meldes til Foretaksregisteret. Det gis således en særlig plikt til slik registrering etter lovutkastet her, se lov om registrering av foretak av 21. juni 1985 nr. 78 (foretaksregisterloven) § 2-12. Dette anses hensiktsmessig ut fra notoritets- og publisitetshensyn, særlig sett hen til de krav som stilles til registrering av blant annet formål, styre og representasjon utad, jf. foretaksregisterloven kapittel 3.

Nærmere regler om Bankenes sikringsfond og dets virksomhet, herunder regler om regnskaps- og revisjonsforhold, kan fastsettes av Finansdepartementet, jf. syvende ledd. Det vises her til at forskrift om innbetaling av avgift til Bankenes sikringsfond av 6. mai 1997 nr. 429 forutsettes videreført, samt at flere av bestemmelsene i dagens vedtekter for Bankenes sikringsfond må vurderes og eventuelt videreføres innenfor rammene av lovutkastet. Det vises særlig her til at nærmere krav og plikter for forretningsfører vil måtte følge av slike supplerende bestemmelser.

Til § 19-18. Styret

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 19-14, men er utbygget og endret på visse punkter. Dette har blant annet sammenheng med at det er Finansdepartementet som skal oppnevne styrets medlemmer, jf. lovutkastet § 19-17 fjerde ledd.

I første ledd er det gitt nærmere regler om oppnevnelse og fordelingen av medlemmer i sikringsfondets styre. Någjeldende regel om at styret skal ha syv medlemmer opprettholdes, jf. første punktum, se finansforetaksloven § 19-14 første ledd første punktum. Styrets leder og nestleder skal utpekes av Finansdepartementet, jf. annet punktum. Dette følger for så vidt forutsetningsvis av lovutkastet § 19-17 fjerde ledd første punktum, og er en endring fra gjeldende rett hvoretter det er styret selv som velger leder og nestleder, se vedtektene til Bankenes sikringsfond § 11 tredje ledd. Den nærmere besetningen av styret følger av tredje og fjerde punktum. Det er ansett som viktig å la Finanstilsynet og Norges Bank være representert i styret, jf. tredje punktum. Dette har også vært ordningen i gjeldende styre for Bankenes sikringsfond, se vedtektene til Bankenes sikringsfond § 11 første ledd. Regelen fremstår nå som en instruks i forhold til Finansdepartementets utpeking av styremedlemmer. Det legges til grunn at medlemmene fra Finanstilsynet, Norges Bank og eventuelle andre aktuelle myndigheter må besitte en aktuell faktisk stilling der. Det forutsettes for øvrig at styret fremtrer som operasjonelt uavhengig, transparent og uhildet av ekstern innflytelse.

I dag har det vært vanlig at en del av styremedlemmene er administrerende direktører i banker, se vedtektene for Bankenes sikringsfond § 11 første ledd. Det anses fortsatt som hensiktsmessig og viktig at styret består av medlemmer fra banknæringen med ledende stillinger. En bred og tung bankkompetanse må anses som et viktig forhold når det gjelder styrets virksomhet. I gjeldende vedtekter for Bankenes sikringsfond fremgår det også at det ved valgene av representantene fra medlemsforetakene skal legges vekt på hensynet til en balansert representasjon fra medlemsforetak av forskjellig størrelse og karakter, se vedtektene § 11 annet ledd. I lovutkastet er det lagt til grunn at tre personer fra operative banker skal inngå i styret. Dette legger til rette for at ulike typer av banker kan være representert i styret. Det anses for øvrig hensiktsmessig at det er banknæringen som foreslår hvilke personer som bør oppnevnes. Dette innebærer at disse styremedlemmene ikke representerer den banken de er ansatt i og tilknyttet som sådan. Det forutsettes at forslagene fra banknæringen gjenspeiler de krav til kompetanse som anses nødvendig for næringens deltakelse i styret. Disse utgangspunkt og vurderinger er reflektert i første ledd fjerde punktum slik at tre styremedlemmer skal ha ledende stillinger i banker som nevnt i utkastet § 19-1 første ledd og oppnevnes etter forslag fra banknæringen. Ut over dette må det ved oppnevning av styret sørges for at sammensetningen legger til rette for et offentlig styreflertall. I første ledd femte punktum er det videre bestemt at det kan oppnevnes et antall varamedlemmer. Det vises til at personlige varamedlemmer ikke passer særlig godt for representantene fra banknæringen. For disse styrevervene bør det derfor i stedet være en slags «pool» med varamedlemmer. Varamedlemmer fra Norges Bank og Finanstilsynet bør imidlertid være personlig oppnevnte. Departementet vil kunne praktisere utpeking av varamedlem tilpasset den aktuelle situasjonen.

Annet ledd omhandler regler om oppnevning og suppleringsvalg. I samsvar med gjeldende rett følger det av første punktum at oppnevningen av medlemmer og varamedlemmer til styret gjelder for to år. I annet punktum er departementet gitt hjemmel til å foreta suppleringsvalg og i særlig tilfelle endre sammensetningen av styret. Det vises i denne sammenheng til at bestemmelsen først og fremst er ment å dekke tilfeller hvor en bank blir insolvent, og at et styremedlem tilknyttet en slik bank, ikke bør kunne fortsette som medlem. Det er således slike person- og foretaksmessige forhold som først og fremst er aktuelle. Suppleringsvalg vil for øvrig måtte skje ved oppnevning fra Finansdepartementets side, jf. lovutkastet § 19-17 fjerde ledd.

Nærmere regler om styrets beslutninger og vedtak er inntatt i tredje ledd. Gyldig vedtak krever – i samsvar med gjeldende ordning – tilslutning fra minst fire medlemmer. I tillegg er det satt som krav at lederen eller i tilfelle nestlederen også er med på beslutningen. Banklovkommisjonen har vurdert dette kravet som den mest forsvarlige løsningen for vedtak av styret i Bankenes sikringsfond.

Fjerde ledd angir nærmere regler om styrebehandling, og er noe utbygget i forhold til dagens regler, jf. aksjeloven § 6-29. Etter første punktum skal det føres protokoll over styrebehandlingen. I protokollen skal minst angis tid og sted, deltakerne og styrets beslutninger, samt hvem som stemte for eller imot en beslutning. Nærmere regler om protokollføring forutsettes – som i dag – regulert i vedtektene for sikringsfondet.

I femte ledd er det fastslått at styret skal avgi årsmelding og årsregnskap for innskuddsgarantifondet som sendes til departementet, Finanstilsynet og Norges Bank. Kravet må sees i sammenheng med at sikringsfondet er et offentligrettslig organ, og at de nevnte instansene har nytte av slik melding for sin virksomhet og tilknytning til sikringsfondet, jf. også sjette ledd. Det legges for øvrig til grunn at någjeldende regel om at forretningsfører innen utgangen av mars måned skal avgi utkast til revidert årsregnskap til styret, se vedtektene for Bankenes sikringsfond § 21, videreføres. Når det gjelder regler om årsmelding og årsregnskap for krisefondet, vises det til lovutkastet § 20-72 femte ledd, se også bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 15.9 nedenfor. Det dreier seg således ikke om fremleggelse av et felles årsregnskap.

Sjette ledd legger til rette for at departementet kan fastsette instruks for styret. Dette vil blant annet kunne omfatte regler om saksbehandling, bortsetting av arbeidsoppgaver og saker som skal forelegges departementet, Finanstilsynet eller Norges Bank før vedtak treffes. Når det gjelder meldinger fra Finanstilsynet til Bankenes sikringsfond om forhold som har betydning for sikringsfondets mulige utbetalingsansvar, vises det til at slike meldinger som utgangspunkt skal sendes til styret generelt. Ordningen med varamedlemmer er ment å bøte på tilfeller hvor inhabilitetsspørsmål kan oppstå i slike sammenhenger. Det vises også til at Bankenes sikringsfond har tatt initiativ til å innføre en policy for styremedlemmenes habilitet. Det er også tenkelig at Finanstilsynet ikke uten videre gir informasjon hvor det på forhånd er tilstrekkelig klart at det dreier seg om informasjon som ikke uten videre bør formidles til styret som helhet, jf. også kravet om prosedyrer for informasjonsutveksling i lovutkastet § 19-20 første ledd. Banklovkommisjonen er kjent med at sikringsfondet allerede har innført rutiner for håndtering av bankspesifikk informasjon som innebærer en mulighet for å håndtere slik informasjon internt i administrasjonen og med Finanstilsynet direkte uten å gå til styret før forholdene er nærmere avklart. I denne sammenheng vises det også til at sikringsfondet ikke skal anses som en del av en utvidet krisehåndteringsmyndighet og at de varslingsplikter som gjelder for Finanstilsynet etter utkastet §§ 20-12 og 20-15 i forhold til begynnende kriser, derfor heller ikke bør kunne skape inhabilitetsspørsmål for banknæringens medlemmer av styret i Bankenes sikringsfond. Det legges også til grunn at det er daglig leder av sikringsfondet som først varsles. Hvorvidt informasjonen skal kunne videreformidles til styret vil kunne reguleres i styringsinstruks fastsatt av departementet. Banklovkommisjonen forutsetter dessuten at Bankenes sikringsfond fortsetter sin praksis med ikke å legge frem konkurransesensitiv informasjon om enkeltbanker under styremøtene i en tidlig fase før det er avklart at det skal iverksettes tiltak fra sikringsfondets side. Dette bør for øvrig kunne avgrenses mot tilfeller hvor det dreier seg om spørsmål om bidragsplikt og garantiansvar som følger direkte av lov og forskrift. Her vil ikke konkurransehensyn gjøre seg like sterkt gjeldende. For øvrig forutsettes det at regler om behandling av styresaker, herunder regler om taushetsplikt og inhabilitet etter aksjeloven gjelder analogisk.

Til § 19-19. Ansvarlig kapital

Paragrafen bygger på finansforetaksloven §§ 19-5 og 19-7. Någjeldende regler om sikringsfondets ansvarlige kapital er endret som følge av ordningen med videreføring av allerede innbetalte midler til innskuddsgarantiordningen og oppfølging av innskuddsgarantidirektivets regler og EBAs retningslinjer for beregning av bidrag til innskuddsgarantiordningen. I tillegg er reglene om garantiansvar fra medlemmene i finansforetaksloven § 19-7 modifisert noe for å reflektere de nye reglene om beregning av bidrag i lovutkastet § 19-10.

Første ledd presiserer at Bankenes sikringsfonds ansvarlige kapital består av midler tilført innskuddsgarantifondet etter reglene i utkastet § 19-17 første ledd og avsnitt I. Med dette vises det til at innskuddsgarantifondet også består av de midler som i henhold til hittil gjeldende lovgivning er innbetalt til Bankenes sikringsfond, se lovutkastet § 19-9 annet ledd, og bidrag tilført garantifondet etter utkastet § 19-10, se bemerkningene til bestemmelsene i avsnitt 10.1 foran. Krisefondet etter utkastet § 20-66 og bidrag til krisefondet medregnes ikke, jf. lovutkastet § 19-9 første ledd annet punktum.

I annet ledd første punktum er det nå fastslått at sikringsfondets samlede ansvarlige kapital til enhver tid skal minst tilsvare summen av kapital tilført sikringsfondet etter lovutkastet § 19-9 annet ledd, jf. også første ledd i paragrafen her, og de samlede årlige bidrag som er innbetalt av medlemsforetakene etter reglene i lovutkastet § 19-10. Som etter dagens regler, kan den ansvarlige kapital dels bestå av innbetalt kapital eller bidrag fra medlemsforetakene (utkastet § 19-10), og dels av garanti fra medlemmene. I samsvar med dette er det i annet punktum fastslått at manglende beløp i fondene i tilfelle skal dekkes ved garanti fra bankene. «Manglende beløp» må sees i sammenheng med omfanget av de ordinære bidrag og eventuelle tilleggsbidrag som kan kreves innbetalt etter reglene i lovutkastet § 19-10. Som følge av at garantiansvaret er forutsatt å bli beregnet forholdsmessig på samme måte som bidragsplikten, må garantiansvaret fordeles og knyttes opp mot bidragskravet til innskuddsgarantifondet, jf. utkastet §§ 19-10 første til tredje ledd. Selve innbetalingen må følge reglene i lovutkastet § 19-10 femte ledd, jf. sjette ledd. Det vises til bemerkningene til disse bestemmelsene i avsnitt 10.1 foran.

Til § 19-20. Samarbeidsordninger

Paragrafen er en oppfølging av det generelle kravet til samarbeid mellom relevante myndigheter i direktivet artikkel 3 nr. 2 første ledd. I tillegg gjennomfører annet ledd de øvrige delene av direktivet artikkel 4 nr. 10, jf. lovutkastet § 19-6 første ledd. I samsvar med direktivet artikkel 14 nr. 5, er det også lagt opp til at Bankenes sikringsfond kan inngå samordningsavtale med garantiordning for bankinnskudd i annen EU/EØS-stat, se tredje ledd.

I første leddførste punktum er det således bestemt at Bankenes sikringsfond skal etablere prosedyrer for samarbeid, samordning av virksomhet og informasjonsutveksling med Finanstilsynet, krisehåndteringsmyndigheten og Norges Bank. Det legges til grunn at dette vil kunne effektivisere virksomheten til Bankenes sikringsfond, samt at ulike tilfeller hvor det kan oppstå spørsmål om inhabiliteten til sikringsfonds medlemmer kan avklares på forhånd. Nærmere regler om slikt samarbeid kan inntas i forskrift med hjemmel i finansforetaksloven § 1-7. For ordens skyld er det likevel inntatt en spesifikk forskriftshjemmel for slike samarbeidsordninger i annet punktum. Dette vil kunne omfatte spesifikke retningslinjer om samarbeidet mellom de aktuelle myndighetene. Det kan eksempelvis stilles krav om utarbeidelse av avtaler som formaliserer ansvarsforhold ved en eventuell utbetaling, samt en formalisering av kommunikasjonsprosessene og utarbeiding av planer for jevnlig beredskapstesting.

Annet ledd inneholder en meldeplikt for Finanstilsynet, krisehåndteringsmyndigheten eller Norges Bank dersom de blir kjent med forhold i et medlemsforetak som kan føre til ansvar for garantiordningen. Det kreves i tilfelle at Bankenes sikringsfond omgående blir gjort kjent med forholdet, og det må antas at kravet om prosedyrer for informasjonsutveksling etter første ledd vil kunne lette på dette.

I tredje ledd er det lagt opp til at Bankenes sikringsfond kan inngå samordningsavtale med garantiordning for bankinnskudd i annen EØS-stat. Dette vil først og fremst være aktuelt i forhold til mulig utbetaling av garanterte innskudd til kunder av filial etablert her i riket av kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat, se lovutkastet § 19-2 første ledd. Istedenfor at den norske garantiordningen skal vente på instrukser fra garantiordningen i kredittinstitusjonens hjemstat, kan en slik samordningsavtale være hensiktsmessig, se nærmere regler om dette i direktivet artikkel 14. Det samme vil også kunne være tilfelle i forhold til utbetaling av garanterte innskudd som et medlemsforetak har mottatt gjennom sin filial i annen EØS-stat, se lovutkastet § 19-8 tredje ledd. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at EBA på eget initiativ har utarbeidet retningslinjer om slike samarbeidsordninger for å legge til rette for at slike ordninger på enkelt og effektivt vis kan inngås.12 Hensyntagen til disse retningslinjene vil eventuelt kunne inngå i Finanstilsynets praksis og eventuelt i forskrift etter utkastet § 19-17 syvende ledd.

Til § 19-21. Klagerett. Søksmål

Paragrafen omhandler klageadgang og domstolsprøving knyttet til forhold ved innskuddsgarantien og medlemsforetakenes bidragsplikt. Det vises til avsnitt 10.2 foran som angir en del av de prinsipielle betraktninger og vurderinger rundt utformingen av bestemmelsen. Etter første ledd første punktum kan vedtak truffet av Bankenes sikringsfond om innskyters krav under garantiordningen påklages til Finanstilsynet etter reglene i forvaltningsloven. Det vises særlig her til forvaltningsloven § 28 første ledd, og reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Tvister om et krav omfattes av innskuddsgarantien og retten til dekning under denne, kan prøves av domstolene etter tvisteloven, jf. annet punktum. I denne sammenheng vises det til at innskyterne vil ha et valg, og at bestemmelsen skal forstås slik at kravet kan prøves direkte for domstolene uten å ha gått om klageadgangen etter forvaltningslovens regler. Banklovkommisjonen har i den sammenheng lagt særlig vekt på at det dreier seg om så vidt potensielt viktige krav og rettigheter at det anses nødvendig at slike tvister kan prøves av domstolene. Det understrekes for øvrig her at den positivrettslige reguleringen ikke er ment som en begrensning i forhold til den alminnelige søksmålsadgangen for rettskrav etter tvisteloven når det gjelder andre vedtak og beslutninger etter finanslovgivningen generelt.

I annet ledd første punktum er det videre bestemt at vedtak truffet av Bankenes sikringsfond om de enkelte medlemsforetaks bidragsplikt kan påklages til Finanstilsynet etter reglene i forvaltningsloven. I samsvar med synspunktene i avsnitt 10.2 foran, er det imidlertid her gjort unntak for sikringsfondets fastsettelse av risikoprofil og risikojustering av medlemsforetakets andel av årsbidraget etter utkastet § 19-10. Med de begrensninger som følger av første punktum er det i annet punktum fastslått at tvister om medlemsforetaks bidragsplikt kan prøves av domstolene etter tvisteloven. I samsvar med de innledende bemerkninger i avsnitt 10.2, forutsetter for øvrig Banklovkommisjonen her at klageretten er utøvd.