5 Forslag om endringer i reglene om enkle tiltak etter § 95 b

5.1 Innledning

Behandlingen av mange byggesaker tar i dag lenger tid og krever en mer omfattende dokumentasjon og behandling enn det størrelsen og kompleksiteten på tiltaket tilsier. Departementet har vurdert om reglene om melding burde endres for å rette på dette i større grad enn det som foreslås i kap. 6.2 men har kommet til at en bedre løsning er å endre reglene i § 95 b om enkle tiltak, slik at flere saker skal behandles etter bestemmelsen og at saksbehandlingen kan gå noe hurtigere enn i dag. En større utvidelse av hvilke typer tiltak som skal omfattes av meldingsreglene, ville medføre et ytterligere komplisert regelverk, bl.a. fordi man da måtte innføre nye krav til visse kategorier tiltak innenfor meldingsordningen.

Et element i forslagene til nye saksbehandlingsregler som ble fremmet for Stortinget som en del av byggesaksreformen, var at meldingssystemet skulle oppheves. Det ble i stedet lagt opp til at behandlingen av saker skulle variere etter sakens type og kompleksitet. I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) ble dette formulert slik:

«Målsettingen for saksbehandlingen bør være rasjonell og rask behandling innenfor de rammer som følger av at resultatet skal være «riktig» både reelt og formelt. Dette forutsetter at hver sak får en behandling som er tilpasset sakens egenart og vanskelighetsgrad.

Et hjelpemiddel for å oppnå dette kan være typebestemt saksbehandling, dvs. at saker sorteres etter grad av planavklaring, teknisk vanskelighetsgrad osv., og at ressurs- og tidsbruken i behandlingen legges opp i henhold til en slik gruppering. Det kan bl.a. innebære at enkle saker kan gis en egen behandling, f.eks. i form av prioritet foran mer kompliserte saker.»

Alle søknadspliktige tiltak skulle etter forslaget dokumenteres og behandles ut fra behovet i den enkelte sak. Resultatet av stortingsbehandlingen ble at typebestemt saksbehandling ble særskilt lovfestet ved vedtakelsen av § 95 b om enkle tiltak, som et supplement til meldingssystemet.

5.2 Gjeldende rett

Enkle tiltak etter § 95 b er tiltak som er i samsvar med bygningslovgivningen, hvor det benyttes ansvarlige foretak, tiltaket er avklart teknisk og med hensyn til arealbruk, og der andre myndigheter ikke skal kobles inn eller har gitt samtykke. Det kreves videre at naboer og gjenboere eksplisitt har samtykket til tiltaket. Det forutsettes at søknaden og dokumentasjonen ellers er tilstrekkelig og oversiktlig, og saken behandles i ett trinn. Med dokumentasjon menes dokumenter som viser at krav i plan- og bygningslovgivningen er oppfylt. Kravene følger av forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) §§ 14 og 15. Uttrykket dokumentasjon dekker en rekke typer opplysninger, som utfylt blankett for søknad om ansvarsrett, ansvarsoppgave, kontrollplan, situasjonsplan og tegninger. Det varierer hvor omfattende dokumentasjon som er nødvendig, bl.a. ut fra tiltakets kompleksitet.

Enkle tiltak skal behandles innen fire uker. Fristen løper fra kommunen har mottatt søknad som tilfredsstiller de nevnte kravene. Kommunen avgjør om et tiltak er enkelt, og denne beslutningen kan ikke påklages. Dersom kommunen ikke fatter vedtak innen fristen, anses tillatelse for gitt. Slik tillatelse regnes som enkeltvedtak som kan påklages. Fristen på fire uker er en maksimalfrist. I praksis vil det si at saken kan og bør avgjøres raskere, om mulig på få dager dersom saken er godt nok forberedt av søker.

5.3 Endringsbehov

Utviklingen har vist at det ble mindre fokus på enkle tiltak enn det departementet i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) la opp til. En grunn kan være at meldingssystemet, som var foreslått opphevet, ble opprettholdt av Stortinget. § 95 b fikk av denne grunn et mindre virkeområde enn forutsatt, noe som kan ha påvirket kommunenes prioritering av saker og redusert omfanget av slike saker.

Det er flere andre sannsynlige årsaker til at § 95 b har blitt brukt i mindre grad enn forutsatt ved vedtakelsen. En viktig grunn er at kommunene i stor grad har valgt å kreve alminnelig søknadsbehandling uten tidsfrister (dvs. behandling etter § 94). Dette har dels sammenheng med at dokumentasjonen de har mottatt ikke har vært god nok. En annen grunn kan være at raskere behandling kan være mer ressurskrevende på kort sikt, og at viljen til å behandle saker etter § 95 b derfor har vært liten. Kommunene har også blitt kritisert fra bransjehold for, på uriktig grunnlag, å overføre søknaden til ordinær saksbehandling (etter § 94) for å unngå fristoverskridelse av 4-ukersfristen. En grunn til dette kan være usikkerhet mht. hva § 95 b er ment å omfatte, samt at det ikke har vært klart definert hvilken dokumentasjon som kan og bør kreves.

Fristen for behandling av enkle tiltak må ses i sammenheng med fristen som gjelder for de typer av tiltak som ikke er søknadspliktige, men hvor det er tilstrekkelig med innsending av melding til bygningsmyndighetene. Meldingsordningen er utviklet med tanke på enklere behandling av noen saker som anses som mindre kompliserte. I disse sakene er det en saksbehandlingsfrist på tre uker. I meldingssaker er det tiltakshaver selv som forestår meldingen og arbeidet, og kommunen har ingen garanti for at alt er i orden. Teoretisk skulle derfor meldingssaker kreve mer saksbehandling enn enkle tiltak. Ut fra behovet for enklere og raskere saksbehandling bør det neppe være aktuelt med forlengelse av fristen for meldingssaker. Her er meningen nettopp at det skal være kort frist. Det er imidlertid liten sammenheng mellom de to fristene.

Etter gjeldende lov kreves det at naboene har gitt eksplisitt samtykke til tiltaket for at det skal kunne behandles som et enkelt tiltak. Bakgrunnen for denne regelen var at eventuelle naboprotester som kommer inn etter at saken er mottatt av kommunen, kunne komplisere saken når fristen har begynt å løpe. Vilkåret har voldt en del problemer, bl.a. fordi det har vært vanskelig å vise om tiltaket er endret mellom foreleggelsen for naboer og innsendelsen av søknaden. Det har videre forekommet at naboer har benyttet kravet om samtykke til å tvinge gjennom andre løsninger, selv om den omsøkte løsningen ikke strider mot plan- og bygningslovgivningen.

5.4 Departementets høringsforslag

Formålet med innføringen av § 95 b var å legge føringer på kommunal saksbehandling, slik at avklarte og godt dokumenterte tiltak kunne bli raskt behandlet. Det var etter departementets mening grunn til å videreføre og forsterke denne bestemmelsen. I og med at godkjente ansvarlige foretak forestår prosjekteringen og utarbeider søknadsmaterialet, bør det legges opp til en større grad av automatikk ved behandling av slike saker. En viktig forutsetning for at en slik bestemmelse skal fungere effektivt, er at det er klare rammer for når den gjelder. Dette kan gjøres ved en mer presis angivelse av hvilke tiltak som omfattes av § 95 b, ev. også ved en klargjøring av i hvilke tilfeller tiltak ikke kan regnes som enkle. Også klarere dokumentasjonskrav vil gjøre prosessen enklere for både kommunene og tiltakshaversiden.

Når det gjelder krav om nabosamtykke, er dette en regel som har vanskeliggjort bruken av bestemmelsen om enkle tiltak. Departementet foreslo derfor at regelen om nabosamtykke skulle erstattes med et krav om at det ikke skal foreligge protester fra naboer.

Departementet mente samtidig at kompleksiteten i sakene ikke bør tilsi lengre saksbehandlingstid for enkle tiltak enn for meldingssaker. Ved å foreslå en lik frist for disse sakene ville en synliggjøre at enkle tiltak ikke skal ha lengre saksbehandlingstid enn meldinger. Departementet foreslo derfor at saksbehandlingsfristen i § 95 b endres til tre uker, dvs. likt med meldingssaker. Det ble ikke foreslått endringer i de rettsvirkninger som inntrer ved overskridelse av fristen. Det skulle fremdeles være slik at tillatelse regnes for gitt ved kommunens overskridelse av behandlingsfristen. Endringene som skissert ovenfor, skulle gjøre det enklere for kommunen å vurdere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt og å behandle saker om enkle tiltak. Fristen skulle begynne å løpe når fristen for naboer og gjenboere til å kommer med merknader var utløpt, og eventuelt avbrytes ved krav om ytterligere dokumentasjon.

5.5 Høringsuttalelsene

Det er gitt overveiende positive tilbakemeldinger i høringsrunden på departementets forslag om å gi klarere rammer for hvilke typer tiltak som skal omfattes av § 95 b. Det er kommet en del sprikende uttalelser til elementer i forslaget, særlig til forslaget om tre ukers behandlingsfrist. Det er også kommet en del merknader til forslaget om at kommunens avgjørelse av sakstype skal kunne påklages, og til forslaget om å erstatte kravet om positivt nabosamtykke med krav om at nabo ikke har protestert.

En del av kommunene stiller seg negative til en kortere frist for behandling av enkle tiltak. Skiog Ålesund kommuner viser til at det er mer arbeid med enkle tiltak enn med meldinger. Byggesaksforumet på Søre Sunnmøre mener at enkle tiltak i de aller fleste tilfeller har større konsekvenser enn meldingssaker, og at det kan få ganske store konsekvenser for tiltakshaver og naboer dersom tiltak feilaktig blir godkjent fordi kommunen oversitter fristen. Skedsmoog Nittedal kommuner mener det ofte er slik at meldingssaker og enkle tiltak på grunn av fristene blir prioritert foran andre og mer kompliserte saker. Dersom det blir innført frister for alle byggesaker, må alt prioriteres, og det vil ikke lenger finnes sikkerhetsventiler eller salderingsposter. Bodø kommune viser til at en kortere frist medvirker til at kommunen skal bruke ressurser på å behandle saker som ikke har stor samfunnsmessig betydning først, og at store, kompliserte saker får en lengre saksbehandlingstid. Stavanger kommune påpeker det uheldige i at det er to forskjellige tidsfrister for meldinger og enkle tiltak, men mener ut fra erfaring at fristen for begge bør settes til fire uker og ikke tre. Kommunen viser til at det for tiltakshaver ikke betyr noe om det er tre eller fire uker, bare han vet at saken blir behandlet innenfor fristen. Norsk Kommunalteknisk forening, samt Bærumog Sarpsborg kommuner foreslår å øke fristen for meldingssaker til fire uker. Bærum kommuneviser til at meldinger ofte er dårlig dokumentert, og at de kan inneholde dispensasjonsforhold som tiltakshaver ikke har forutsetning for å se. De fremhever at det er uheldig om feilaktige meldinger slipper igjennom på grunn av tidsnød. Innvendingen mot å innføre en kortere frist er i en del tilfeller begrunnet med kapasitetshensyn i kommunen, og særlig at enkelte deler av året vil være utsatt pga. bemanningssituasjonen.

Byggenæringens Landsforening (BNL), Huseiernes Landsforbund, Norske Arkitekters landsforening (NAL), Norges praktiserende arkitekter (NPA), Tekniske Entreprenørers landsforening (TELFO), Norges Skogeierforbund, Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) og Statens bygningstekniske etat (BE) er positive til en kortere saksbehandlingsfrist for enkle tiltak. Fylkesmannen i Rogaland har ikke vesentlige innvendinger mot at fristen forkortes. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) foreslår at fristen reduseres til to uker. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) fremhever forslaget om at flere byggesaker er tenkt behandlet som enkle tiltak, men sier det klart bør fremgå av loven, og ikke forskrift, hvilke tiltak som omfattes.

En del av høringsinstansene, særlig kommuner og fylkesmannsembeter, har hatt innvendinger mot forslaget om å åpne for at kommunens avgjørelse av sakstype kan påklages. Det er bl.a. vist til det merarbeid et slikt forslag vil innebære, og til at avgjørelsen fremdeles vil være prosessledende og dermed ikke medføre klagerett. Tyrén AS mener at et vedtak om å nekte saken behandling som enkelt tiltak, alltid bør kunne påklages. Dette vil gi sikkerhet for at kommunene ikke misbruker hjemmelen.

Til forslaget om å erstatte nabosamtykke med et vilkår om at nabo ikke skal ha protestert, foreslår fylkesmannen i Oslo og Akershus at naboprotester ikke automatisk skal være til hinder for bruk av § 95 b. Det vises til at enkle tiltak skal være avklart etter lovens krav, og at det som oftest ikke er grunnlag for å ta naboprotester til følge. Statens bygningstekniske etat (BE) mener det er vanskelig å se noen sammenheng mellom det forhold at en nabo har protestert, og at saken dermed må gjennomgå en mer omstendelig behandling, og de tilfeller hvor naboene ikke protesterer. Det vises til at det ikke er naboenes syn på saken som bør være kriteriet for hvordan en søknad skal behandles, men om saken er avhengig av kompliserte vurderinger fra kommunens side.

Statens bygningstekniske etat (BE)har en del merknader til hvilke tiltak som bør omfattes av bestemmelsen. Det vises til at bruk av eksemplet enebolig i høringsforslaget innebærer en sterk innsnevring i forhold til flertallets merknad i Innst. O. nr. 37 (1994-95): «Flertallet vil presisere at «enkle tiltak» kan være både eneboliger, rekkehus, lager- eller fabrikkbygg, driftsbygninger i landbruket, siloer og andre konstruksjoner og anlegg.» Det vises til at en rekke kommuner har definert enkle tiltak til kun å gjelde mindre bygninger, slik at bestemmelsen ikke har fått den betydning som var meningen, og at uklare bestemmelser om krav til dokumentasjon har gjort det vanskelig både for bygningsmyndighetene og bransjen å konkretisere hva som er et enkelt tiltak. Det vises også til at selv om et tiltak er teknisk komplisert, så er ikke det avgjørende for om et tiltak er enkelt. Dersom et tiltak er komplisert, vil dette ha som konsekvens at det må settes høyere krav til de ansvarlige foretakenes kompetanse. Det vil imidlertid ikke medføre at saken blir mer komplisert for kommunen å behandle, og at den trenger mer tid til å foreta vurderinger av foretakene. Det anbefales at det klargjøres nærmere i forslaget hva som er et enkelt tiltak.

Tyrén AS mener det bør slås fast at sakstypen «enkle tiltak» betyr at saken er enkel å behandle, ikke at den er enkel i seg selv. Det bør derfor ikke fastsettes noen øvre begrensing for tiltakets omfang. Derimot er det viktig å fastsette en nedre begrensning for tiltakets omfang, for at kommuner ikke skal kunne definere bort sakstypen.

5.6 Departementets vurderinger

På bakgrunn av de innkomne høringsuttalelser er departementet kommet til at det er grunnlag for å opprettholde forslagene til endringer i § 95 b, med unntak av forslaget om å innføre klagerett på kommunens avgjørelse om sakstype.

Når det gjelder nedkorting av behandlingsfristen fra fire til tre uker, mener departementet det ikke kan legges avgjørende vekt på innvendinger som knytter seg til ressurssituasjonen i den enkelte kommune. Innføringen av enkle tiltak medførte i sin tid en omstilling i kommunene for å kunne behandle sakene innen fristen, og departementet ser at det for enkelte kommuner vil være en utfordring å korte ned tiden til tre uker. Departementet mener den økende grad av standardisering av dokumentasjonskravene vil gjøre det enklere for kommunen å sjekke ut om den enkelte søknad er mangelfull. Norges byggstandardiseringsråd (NBR) utarbeider bl.a. nå en omforent spesifikasjon for situasjonsplaner og tegninger. Ventelig vil det også komme spesifikasjoner for søknadsdokumentasjon. Dette arbeidet skal etter planen være ferdig i 2002. For øvrig vil den nærmere regulering i forskrift av når bestemmelsen om enkle tiltak skal benyttes, bidra til en mer effektiv behandling av disse sakene. Generelt er forslaget om lik frist for enkle tiltak og meldingssaker ment å sette fokus på de enkle tiltakene, for å synliggjøre vektleggingen av at ansvarlige foretak sørger for at forskriftskravene er oppfylt i den enkelte sak og at dokumentasjonen er tilfredsstillende.

Departementet mener det er grunn til å opprettholde dagens ordning med at kommunens avgjørelse av sakstype ikke kan påklages. Dette spørsmålet må først og fremst løses ut fra tolkningen av om kommunens avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Slik systemet fungerer i dag, er departementet av den oppfatning at kommunen kun fatter en prosessledende beslutning som ikke gir grunnlag for en klagerett.

Vilkåret om at nabosamtykke skal foreligge, har voldt en del problemer, bl.a. fordi det har vært vanskelig å vise om tiltaket er endret mellom foreleggelsen for naboer og innsendelsen av søknaden. Det har videre forekommet at naboer har benyttet kravet om samtykke til å tvinge gjennom andre løsninger, selv om den omsøkte løsningen ikke strider mot plan- og bygningslovgivningen. Departementet mener forslaget fra noen høringsinstanser om at innkomne protester fra naboer ikke skal medføre at tiltaket overføres til ordinær søknadsbehandling etter § 94, vil virke kompliserende. Kommunen må da ta stilling til innholdet av naboprotesten innenfor fristen, og kanskje måtte foreta nødvendige avklaringer. Departementet mener dette bryter med prinsippet for bestemmelsen om at alle forhold skal være avklart ved innsendelsen og før fristen begynner å løpe.

5.7 Nærmere om departementets forslag

5.7.1 Avgrensing av typer tiltak som omfattes av bestemmelsen

Formålet med innføringen av § 95 b var å legge føringer på kommunal saksbehandling, slik at avklarte og godt dokumenterte tiltak kunne bli raskt behandlet. Det er etter departementets mening grunn til å videreføre og forsterke denne bestemmelsen. Ettersom godkjente ansvarlige foretak forestår prosjekteringen og utarbeider søknadsmaterialet, bør det legges opp til en større grad av automatikk ved behandling av slike saker. Kommunen skal som hovedregel ikke behøve å gå inn i vanskelige vurderinger for å fastslå om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Det er en forutsetning for en slik bestemmelse at den legger opp til klare rammer for når den gjelder. Dette kan gjøres ved en mer presis angivelse av hvilke tiltak som omfattes av § 95 b, slik at kommunens bruk av skjønn i denne vurderingen blir redusert. Tiltakstyper bør bestemmes ut fra mer objektive kriterier enn i dag. Videre vil klarere dokumentasjonskrav gjøre prosessen enklere for både kommunene og tiltakshavere.

Det vil være vanskelig og uhensiktsmessig å angi typer av tiltak som skal falle inn under bestemmelsen om enkle tiltak. Hvorvidt en sak er enkel, har ikke nødvendigvis sammenheng med type eller størrelse. Etter departementets syn bør en nærmere avgrensing av hvilke tiltak som omfattes av § 95 b skje i forskrift. Dette gir en fleksibel løsning med mulighet for raske justeringer. Det er meningen at de tiltak som i dag anses som enkle tiltak, fremdeles skal behandles etter bestemmelsen. Det er imidlertid ønskelig med en presisering som i større grad binder opp muligheten for valg av hvilken bestemmelse det enkelte tiltak skal behandles etter, noe som bl.a. gir større forutsigbarhet for tiltakshaver samt letter kommunens arbeid. De viktigste utgangspunktene for grensedragningen vil være at tiltaket er avklart i forhold til plassering og tekniske krav, og at det f.eks. ikke er spesielle grunnforhold, det fremstår med spesiell eller stedsatypisk bygningsutforming, omgivelsene er preget av vernet eller særpreget bebyggelse eller uklart plangrunnlag. Det er videre en forutsetningat løsningene er dokumentert, jf. nedenfor kap. 5.7.2. Avgrensingen vil imidlertid i noen grad også kunne ta utgangspunkt i f.eks. type bygg og tiltaksklasse. Større bygg, eller søknad om byggetillatelse for flere bygg, vil ofte kreve mer omfattende vurderinger fra kommunens side, avhengig av hvilken bruk bygget er tiltenkt. Departementet antar at slike avgrensinger i liten grad vil medføre problemer i praksis. Det er vanlig å organisere slike byggeprosjekter med trinnvis søknadsbehandlingen, og de omfattes da ikke av § 95 b.

Etter gjeldende regler kan kommunens beslutning om sakstype ikke påklages. Dette følger direkte av § 95 b. Departementet antar at beslutningen uansett kun er prosessledende og dermed ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

5.7.2 Dokumentasjonskrav

Utgangspunktet for at søknad skal kunne kreves behandlet som et enkelt tiltak, er at kommunen mottar tilstrekkelig og god dokumentasjon. Det stilles for øvrig de samme kravene til hvilken dokumentasjon som skal følge søknader om enkle tiltak som for andre søknadspliktige tiltak. Siden kommunen raskt skal kunne ta stilling til om tiltaket oppfyller alle relevante krav, må dokumentasjonen være oversiktlig og presis. Dokumentasjonen skal vise ansvarsdelingen, kvalifikasjonene til foretakene, kontrollen i tiltaket, oppfyllelsen av tekniske krav, oppfyllelsen av krav til plassering og størrelse mv.

Det er viktig å skille mellom dokumentasjon som utarbeides for foretakets egen gjennomføring av tiltaket, og dokumentasjon som skal sendes kommunen for dennes behandling av søknad om byggetillatelse.

Det vil etter departementets mening være hensiktsmessig å gi nærmere rammer i forskrift og veiledning, ev. med henvisning til standarder eller spesifikasjoner, for hvilken dokumentasjon som skal følge søknader, herunder søknader om enkle tiltak. Slike retningslinjer kan blant annet baseres på det arbeidet som pågår med utarbeidelse av samordnede beskrivelser av tegnings- og kartmateriale mv. i regi av Norges byggstandardiseringsråd (NBR).

Det vil ikke være mulig å trekke absolutte grenser for når dokumentasjonen til en søknad er god nok. Blant annet kan det tenkes konflikter der kommunen krever dokumentert tekniske forhold som foretaket mener ligger under deres ansvar som ansvarlig foretak, og således er tilstrekkelig ivaretatt i kontrollplanen. Retningslinjer i forskrift og veiledning samt at kommuner og foretak etter hvert har blitt, og stadig blir mer, kjent med rollefordelingen, tilsier at det bør være mulig å komme fram til et allment akseptert nivå for dokumentasjon.

Manglende dokumentasjon bør ikke etter departementets mening automatisk medføre at tiltaket faller utenfor § 95 b. Uklarheter eller uoverensstemmelser mellom utbygger og kommune mht. nødvendig dokumentasjonsmengde kan lett medføre avvikende oppfatninger som ikke gjenspeiler vurderingen av om tiltaket bør behandles etter § 95 b. Krav fra kommunen om ytterligere dokumentasjon, bør derfor som hovedsak føre til at saksbehandlingsfristen for kommunen forskyves i påvente av oversendelse fra ansvarlig søker. Her vil det imidlertid gå en grense. Hvis kommunen finner at dokumentasjonen lider av slike svakheter at saken ikke kan behandles som et enkelt tiltak, kan den beslutte at saken behandles som et vanlig søknadspliktig tiltak.

Det vises for øvrig til kap. 11 om dokumentasjon.

5.7.3 Nabovarsel - forholdet til gjenboere

Etter departementets syn er det ikke gode grunner til å opprettholde kravet om særskilt samtykke fra naboer. Et slikt krav har som nevnt vanskeliggjort bruken av bestemmelsen om enkle tiltak. Det som kjennetegner tiltak som skal behandles etter § 95 b, er at kravene i plan- og bygningslovgivningen er ivaretatt og at dokumentasjonen er tilstrekkelig og oversiktlig. Samtidig forutsetter behandling av en sak som enkelt tiltak at kommunen ikke skal være nødt til å foreta vanskelige vurderinger. Det foreslås derfor at regelen om nabosamtykke erstattes med et krav om at det ikke skal foreligge protester fra naboer.

Bestemmelsen omfatter ikke i dag gjenboere, noe som skyldes en inkurie da lovforslaget om enkle tiltak ble fremmet for Stortinget i Ot.prp. nr. 39 (1993-94). Det foreslås derfor at gjenboere likestilles med naboer, slik det er gjort andre steder i loven, jf. §§ 7 tredje ledd, 81 annet ledd, 86 a første ledd bokstav a og 94 nr. 3 og nr. 4.

5.7.4 Forholdet til behandlingsfristen i saker om meldepliktig arbeid

Departementet mener det gir et skjevt bilde av kompleksiteten i de forskjellige sakstyper når det er lengre saksbehandlingsfrist for enkle tiltak enn for meldingssaker. Endringer i bestemmelsen om enkle tiltak, som skissert ovenfor, vil gjøre det lettere for kommunen å vurdere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt og å behandle saker som enkle tiltak.

Ved å foreslå en lik frist for enkle tiltak og meldingssaker vil en synliggjøre at enkle tiltak ikke skal ha lengre saksbehandlingstid enn meldinger. Departementet foreslår at saksbehandlingsfristen i § 95 b endres til tre uker.

Lik frist for de to sakstypene vil samtidig rette fokus mot forberedelsen av sakene. For enkle tiltak skal søknaden inneholde all nødvendig dokumentasjon for å behandle tiltaket i en fase, dvs. at det gis igangsettingstillatelse direkte. Det er også dokumentasjonskrav for meldingssakene, men i praksis er det ofte mangler ved den innsendte dokumentasjonen. Det gir et feil signal å ha lengre saksbehandlingsfrist i saker hvor ansvarlige foretak benyttes og dokumentasjonen er fullstendig (enkle tiltak) enn i saker hvor tiltakshaver er alene om meldingen og selve byggearbeidet.

Fristen for kommunen til å behandle saken bør ikke begynne å løpe før fristen for naboer og gjenboere til å komme med merknader er gått ut, og avbrytes eventuelt ved krav om ytterligere dokumentasjon. Det foreslås ingen endring i de rettsvirkninger som inntrer ved oversittelse av fristen. Det vil fremdeles være slik at tillatelse regnes for gitt ved kommunens oversittelse av behandlingsfristen.

5.8 Økonomiske, administrative og andre konsekvenser

For tiltakshaversiden antas forslaget å medføre administrative og økonomiske besparelser. Dette vil følge av kortere saksbehandlingstid, bedre forutsigbarhet og klarere krav til søknaden og dokumentasjonen.

Forslaget innebærer en innstramming av den någjeldende bestemmelsen om å prioritere bestemte saker, og vil således påvirke kommunens arbeid. Omprioriteringer og administrative endringer vil kunne medføre midlertidig økte kostnader for kommunene. Det antas imidlertid ikke at forslaget vil medføre behov for økt bemanning, eller påvirke kommunenes gebyrinntekter. På sikt forventes en viss gevinst av reformen, ved at klarere rammer for typebestemt saksbehandling og dokumentasjonskrav vil gjøre byggesaksbehandlingen enklere også for kommunene.