Ot.prp. nr. 112 (2001-2002)

Om lov om endringer i plan- og bygningsloven (tidsfrister i byggesaker, forenklinger m.m.)

Til innholdsfortegnelse

6 Endringer i meldingsordningen

6.1 Forslag om utvidelse av meldingsordningen etter § 85

6.1.1 Innledning

I plan- og bygningsloven § 85 er det gitt bestemmelser om midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg. Slike innretninger «må ikke plasseres for et lengre tidsrom enn 3 måneder uten at kommunen på forhånd har gitt samtykke». Det er gjort unntak fra bestemmelsen bl.a. for «plassering av campingvogn på eiendom bebygd med helårsbolig i form av småhus» og «bærbart telt». Det har oppstått avgrensningsproblemer i forhold til å avgjøre hvilke innretninger som omfattes av bestemmelsen. Det har særlig vært fokus på om kommunen må godkjenne vinteropplag av fritidsbåt på bolig- eller fritidseiendom. Kommunenes praksis har vært ulik i dette spørsmålet. For å klargjøre hva som er en hensiktmessig forståelse av dagens bestemmelser, mener departementet det er behov for presisering av bestemmelsen.

6.1.2 Historikk

I Ot.prp. nr. 57 (1985-86) side 61 fremgår at «Hensikten med reglene i bygningslovens § 85 er primært å få midlertidige og transportable konstruksjoner og anlegg m.v. så vidt mulig under effektiv kontroll av bygningsrådet». Regler om slike tiltak fantes også i bygningsloven av 1965 (§ 85). I innstillingen til revisjon av bygningsloven på side 166-167 (1960) står det følgende om transportable konstruksjoner og anlegg: «Utkastet sikter her til vogner, tilhengere («trailere»), telt, husbåter m.v. som er beregnet på å flyttes fra sted til sted, men som lett kan gjøres stasjonære og brukes mer eller mindre som vanlige hus... Regelen vil også gjelde flyttbare garasjer og lignende.» I 1995 ble bygninger lagt til bestemmelsen for å fjerne eventuell tvil om at den skulle omfatte også slike tiltak.

Hensettelse av campingvogner og andre transportable fritidshusvære ble etter hvert et problem i forhold til slitasje på natur og hindring av allmenn ferdsel i attraktive friluftsområder. På denne bakgrunn utarbeidet enkelte kommuner vedtekter med strengere vilkår for plassering av campingvogner enn det som fulgte av loven. Det var noe tvil om § 85 ga hjemmel for å innføre slike vedtekter, og departementet mente det var behov for å gi en klar hjemmel i bestemmelsen. Forslag om en slik vedtektshjemmel ble derfor fremmet i Ot.prp. nr. 57 (1985-86). I høringen ble det kommentert at forslaget ville gi kommunene en vid adgang til å forby vinteropplag av campingvogn på innbyggernes egen eiendom. Det ble derfor tatt inn i bestemmelsen at vedtekthjemmelen ikke skulle gjelde for plassering av campingvogn på boligeiendom som er bebygd med helårsbolig i form av småhus. Samtidig kom det generelle kriterier for hvilke hensyn som skulle iakttas ved plassering av midlertidige konstruksjoner og anlegg, jf. nåværende første ledd i § 85. Disse hensyn gjelder også for bl.a. plassering av campingvogn på boligeiendom.

6.1.3 Gjeldende rett

For midlertidige og transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg gjelder krav om at slike innretninger ikke må hindre allmenn ferdsel eller på annen måte føre til vesentlige ulemper for omgivelsene. Plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg skal alltid meldes til kommunen på forhånd. Et tilsvarende krav om forhåndsmelding gjelder ikke for transportable innretninger som nevnt. Ved plassering av midlertidige og transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg for et lengre tidsrom enn tre måneder kreves imidlertid at kommunen har gitt forhåndssamtykke. Kravet om at samtykke må være innhentet «på forhånd», må forstås slik at samtykket godt kan innhentes etter at innretningen er plassert, men før 3-månedersperioden er utløpt.

Fritidsbåter under en viss størrelse er i og for seg transportable, men de er antakelig ikke konstruksjoner «som er beregnet på å flyttes fra sted til sted, men som lett kan gjøres stasjonære og brukes mer eller mindre som vanlige hus», jf. innstillingen til revisjon av bygningsloven (1960). De er dessuten neppe konstruksjoner som lett kan «få en mer permanent bruk», jf. Ot.prp. nr. 57 (1985-86) side 61. De transportable konstruksjoner eller anlegg som er oppregnet i forarbeidene, er slike som typisk kan nyttes til beboelse, for eksempel for gjester, og til lek. Det avgjørende i forhold til spørsmålet om en innretning faller inn under § 85 må likevel være om den enkelte innretning kan sies å være transportabel. Dette må bero på en konkret vurdering. Fritidsbåter vil normalt måtte anses som transportable og vil følge reglene som gjelder om forhåndssamtykke fra kommunen ved plassering over lenger tidsrom enn tre måneder. Det må imidlertid trekkes en grense mht. størrelsen på fritidsbåten. Blir den så stor at båten må fraktes f.eks. på en semitrailer, vil det ikke lenger være naturlig å tale om en «transportabel» konstruksjon i lovens forstand. I slike tilfeller vil hovedregelen om forhåndsmelding til kommunen gjelde, fordi farkosten kommer innen under begrepet «midlertidig» konstruksjon.

6.1.4 Departementets høringsforslag

I høringsnotatet mente departementet det var lite rimelig å kreve at det innhentes samtykke fra kommunen for plassering av egen fritidsbåt av vanlig størrelse i vinteropplag (mer enn tre måneder) på boligeiendom. Man foreslo at disse burde unntas på samme måte som plassering av campingvogn på eiendom bebygd med helårsbolig i form av småhus, jf. bestemmelsen i § 85 tredje ledd siste punktum. Departementet kunne også tenke seg at unntaket for egen fritidsbåt skulle gjelde plassering på annen type eiendom enn boligeiendom.

Departementet så det ikke nødvendigvis som en lovteknisk god løsning å ta inn ytterligere unntak i § 85, fordi det ville kunne være andre innretninger som også burde omfattes av et tilsvarende unntak. Det ville i så fall være lite hensiktsmessig å måtte endre en lovbestemmelse hver gang et nytt behov oppstod. Andre typer innretninger som kunne være aktuelle å unnta, kunne f.eks. være midlertidige basseng og annet som er blitt mer og mer vanlig å plassere på bolig- og fritidseiendommer den senere tid, og som også må antas å ligge i en gråsone i forhold til loven. Departementet mente det derfor ville gi et mer oversiktlig og enklere lovverk om de unntak som i dag står i loven ble overført til forskrift, og at man hjemlet dette i et nytt fjerde ledd i § 85.

De nærmere avgrensinger av typer og størrelse på de innretninger som skulle aksepteres plassert uten samtykke når de skulle stå for et lengre tidsrom enn tre måneder, skulle etter forslaget bli fastsatt i forskrift. De forutsetninger for plassering av slike innretninger som fremgår av § 85 første ledd, dvs. at plasseringen ikke skal hindre allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte medføre vesentlige ulemper for omgivelsene, skulle fremdeles gjelde uendret og trengte derfor ikke reguleres nærmere i forskrift.

6.1.5 Høringsuttalelsene

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget stiller seg positive til endringene. Dette gjelder flere kommuner og fylkesmannsembeter, samt Statens bygningstekniske etat, Norske Arkitekters landsforening (NAL) og Norges praktiserende arkitekter (NPA)og Prosjekt PBL 2000.

Fylkesmannen i Vestfold er enig i forslaget om unntak for vinteropplag av fritidsbåt, men påpeker viktigheten av at kommunen sikres hjemmel for å fjerne slike opplag dersom de er til åpenbar sjenanse for nabo og miljø. Skien kommune og fylkesmannen i Oppland ønsker en nærmere presisering av hva som er «vanlig» størrelse på en fritidsbåt, slik at unntaket blir mer presist. Fylkesmannen i Telemark gjør oppmerksom på at plassering av fritidsbåt i vinteropplag ofte skaper problemer for kystkommuner. Båter som plasseres på egen tomt i vinterhalvåret har flere steder fratatt naboen utsyn. Håndteringen av slike tilfeller oppfattes av kommunene som et problem. Dersom slike saker kunne behandles som meldingssaker, ville det vært lettere for kommunen å håndtere disse.

Riksantikvaren viser til at anlegg etter dagens lovtekst ikke skal føre «til vesentlig ulempe for omgivelsene». Man ser likevel at slike anlegg (brakker, campingvogner, båtopplag m.v.) ofte skjemmer kulturminner, særlig hvor slike anlegg plasseres i naboskapet til automatisk fredede kulturminner. Derfor bør det i den forestående revideringen av forskriften presiseres at kulturminnehensynet må ivaretas som en viktig del av omgivelsene.

6.1.6 Departementets vurderinger

Ut fra de høringsuttalelser som er kommet inn, finner departementet å ville opprettholde forslaget om at dagens unntak i § 85 tredje ledd siste punktum overføres til forskrift. Det vil bli vurdert hvilke nye typer tiltak som kan være aktuelle for et slikt unntak i tillegg til fritidsbåt på eiendom bebygd med helårsbolig i form av småhus. Man vil også vurdere om en slik regel skal omfatte andre typer eiendommer.

Departementet er enig i at det er viktig at prinsippene i § 85 første ledd videreføres og får anvendelse på de unntak som fastsettes i forskrift. Dette er en klar forutsetning for forslaget. De hensyn til omgivelsene som nevnes av flere høringsinstanser, skulle derfor i tilstrekkelig grad være ivaretatt. Det vil i forbindelse med forskriftsarbeidet bli nærmere vurdert hvilke båtstørrelser som skal aksepteres plassert etter regelen i § 85 fjerde ledd.

(I kap. 14 foreslås en mindre endring i § 85 tredje ledd første punktum.)

6.1.7 Økonomiske, administrative og andre konsekvenser

Når det gjelder vinteropplag av fritidsbåt i egen hage, vil forslaget medføre en mer ensartet praksis i kommunene og klargjøre den rettslige status for plassering av slike innretninger.

§ 85 vil etter endringen lovteknisk fremstå som mer ryddig ved at unntakene fra bestemmelsen samles i forskrift.

Forslaget antas ikke å føre med seg administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

6.2 Forslag om utvidelse m.v. av meldingsordningen etter § 86 a

6.2.1 Historikk. Bakgrunn for lovforslaget

Bestemmelser om meldeplikt i stedet for søknadsplikt for enkelte typer av tiltak finner man tilbake i bygningsloven av 1924, som i § 140 hadde et meldingssystem for enkelte anlegg og konstruksjoner når disse ikke hørte under annen offentlig eller kommunal myndighet.

Meldingssystemet ble overført til bygningsloven av 1965, jf. §§ 84-85 om konstruksjoner og anlegg. I 1985 ble det innført en ny § 86 a i plan- og bygningsloven om mindre byggearbeid på boligeiendom. Noe av hensikten med endringen var å kunne starte mindre byggearbeid raskere enn tidligere. Bestemmelsen var bl.a. en reaksjon på lang saksbehandlingstid i kommunene. Bestemmelsen er senere endret til å gjelde også for fritidseiendom. Ved innføring av bestemmelsen ble det utvidet mulighet for å differensiere saksbehandlingsomfanget.

I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) side 19, 21 og 107 flg. ble det foreslått å fjerne meldingsordningen. Det ble bl.a. vist til at meldingsordningen er utviklet med tanke på enklere behandling av en del saker, men at den hadde «skapt forvirring og misforståelser som til sist ofte har påført både myndigheter og byggesøkende ekstra arbeid». Dette skjedde særlig fordi myndighetene ikke hadde rukket å reagere innen 3-ukersfristen, og fordi en del av de innsendte meldingene ikke tilfredsstilte vilkårene for en slik enklere behandling.

Samtidig med forslaget om å oppheve meldingssystemet ble det foreslått å innføre enkle tiltak i § 95 b som en ny sakstype innenfor de søknadspliktige tiltak. Formålet var å opprettholde muligheten for at mindre kompliserte saker skulle kunne behandles etter et noe enklere system. Det var ønskelig å videreføre bruk av «typebestemt saksbehandling», jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-94) side 118:

«Begrepet "typebestemt saksbehandling" brukes primært med tanke på de sakene der sakstypen forutsetter større eller mindre ressursbruk enn vanlig behandling etter hovedreglene, og som dermed trenger lengre eller kortere behandlingstid. Det er ikke noe nytt at det legges opp til at forskjellige saker søkes behandlet noe forskjellig, avhengig av sakens art. I både tidligere og gjeldende bygningslov har vi en del regler som viser det.»

Ved behandlingen i Stortinget ble det flertall for å beholde meldingssystemet, slik at vi i dag både har meldingssaker og enkle tiltak i tillegg til saker som behandles som ordinære søknader etter § 93. Det er senere foretatt noen mindre endringer av meldingssystemet, men dette er tilpasninger/justeringer som ikke kan sies å være spesielt omfattende og de representerer ingen systemendringer.

I forbindelse med Stortingets behandling av Dok. 8:59 (2000-2001), jf. Innst. S. 199 (2000-2001), var det bred enighet om at meldingsordningen burde utvides. Det ble bl.a. foreslått at meldingssystemet skulle omfatte:

  • fasadeendringer, herunder skilting

  • innvendige arbeid

  • tiltak som er i samsvar med reguleringsplan

  • bruksendring

6.2.2 Gjeldende rett

Meldingssystemet omfatter i dag driftsbygninger i landbruket (§ 81), midlertidige og transportable innretninger (§ 85), mindre byggearbeider på bolig- og fritidseiendom (§ 86 a) og arbeid innenfor en enkelt bedrifts område (§ 86 b). Når det gjelder varige konstruksjoner og anlegg, som før kun var meldepliktige, ble disse gjort søknadspliktige ved innføringen av byggesaksreformen i 1995. Nærmere regler om meldingssaker er også gitt i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK).

Relativt strenge krav må være oppfylt for at tiltak skal kunne føres opp etter melding til kommunen. Naboene skal være varslet, og det er en forutsetning at verken de eller kommunen krever innsendt søknad om tiltaket. Det kreves dokumentasjon i form av beskrivelse av hvordan tiltaket oppfyller byggesaksbestemmelsene, planbestemmelsene og planvedtak etter plan- og bygningsloven, samt overordnede krav til tekniske rammebetingelser. Byggearbeidet må selvsagt utføres i samsvar med bestemmelser i eller i medhold av lov, men lovens kap. XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll gjelder ikke, med unntak for reglene om forhåndskonferanse og nabovarsel. En følge av dette er at det bl.a. ikke stilles krav til kvalifikasjoner hos dem som prosjekterer, utfører og kontrollerer tiltaket. Det er da også relativt vanlig at tiltakshaver selv er den som sender inn melding og utfører arbeidet.

6.2.3 Behovet for endringer på sikt. Departementets høringsforslag

Departementet mente i høringsnotatet at det på noe lengre sikt ville være behov for en helhetlig gjennomgang av søknads- og meldingssystemet i plan- og bygningsloven med tanke på å oppnå en mest mulig rasjonell og rask saksbehandling av alle typer tiltak. Det ble opplyst at regjeringen ville oppnevne et lovutvalg som bl.a. skulle foreta en slik gjennomgang (utvalget ble oppnevnt i februar 2002). Inntil en utredning forelå, mente departementet det ville være nødvendig å videreføre og utvide systemet med bruk av typebestemt saksbehandling, for at den enkelte byggesak skulle få en behandling som kunne stå i forhold til tiltakets egenart, vanskelighetsgrad og samfunnsmessige betydning. Man mente det burde være rom for større differensiering mellom store og små tiltak enn i dagens system. (Se for øvrig også omtalen i kap. 5 om forslagene om forenkling av saksbehandlingen for enkle søknadspliktige tiltak etter § 95 b, som bygger på samme prinsipp.)

I denne omgang foreslo derfor departementet at begrensningen i § 86 a til bolig- og fritidseiendom skulle fjernes, for derved å åpne for at flere typer mindre tiltak kunne behandles etter meldingssystemet. Det ble også foreslått at begrepet «tiltak» skulle benyttes i § 86 a til erstatning for «byggearbeid», fordi det var et mer vidtfavnende begrep. Bestemmelsen ville da f.eks. også kunne omfatte bruksendring, hvilket dagens ordlyd ikke tillater. Den nærmere fastsetting av hvilke typer mindre tiltak ordningen skulle omfatte, ville bli gjort i forskrift. Det var derfor bare behov for en begrenset lovendring i første omgang.

Departementet fremmet også forslag om endring i regelen om varsling av naboer i § 86 a. § 94 nr. 3 annet ledd har bestemmelse om at kommunen kan kreve at andre eiere eller festere enn dem som har krav på nabovarsel etter første ledd, skal varsles. Dette kan være aktuelt der andre enn dem som har krav på varsel etter loven, blir så direkte berørt av det omsøkte tiltak at det er rimelig at de får varsel og mulighet til eventuelt å protestere på tiltaket. Fordi viktige nabointeresser kan bli berørt også ved mindre byggearbeid, og av hensyn til god sammenheng i lovverket, mente departementet det også burde etableres en klar hjemmel for å kreve utvidet varsling for meldingssaker etter § 86 a.

Departementet så også behov for å rette opp to språklige feil i § 86 a første ledd bokstav b. Det ble opplyst at feilene hadde sin bakgrunn i at ordet «bygningsrådet» ved lov av 11. juni 1993 nr. 85 ble endret til «kommunen», uten at det samtidig ble gjort nødvendige grammatikalske endringer i resten av bestemmelsen. Ordet «dette» ble derfor foreslått endret til «denne», og «det» endret til «den».

6.2.4 Høringsuttalelsene

Departementets forslag har for det meste fått positive tilbakemeldinger i høringsrunden.

Miljøverndepartementet slutter seg til at det foretas en nærmere fastsetting av hva som er meldingssaker i forskrift. Norske arkitekters landsforening (NAL)og Norges praktiserende arkitekter (NPA) mener det er en klar forbedring at en nærmere presisering av hva som kan anses som meldingssaker, skal kunne fastsettes i forskrift. Huseiernes Landsforbund støtter forslaget og viser til viktigheten av at det gis konkrete retningslinjer for hva som skal være meldingssaker, slik at lik behandling sikres over hele landet.

Skien kommune ser det som positivt at også mindre tiltak på industrieiendommer kan omfattes av meldingssystemet og viser til at det er riktig at slike utbygginger i langt større grad er godt dokumentert enn for eksempel enkelte private garasjesøknader.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus gir tilslutning til departementets tanker om å gjennomgå søknads- og meldingssystemet og viser til at det er lite heldig at det eksisterer en rekke parallelle systemer for godkjenning.

En del høringsinstanser har ikke spesielle merknader, men støtter departementets forslag. Dette gjelder enkelte fylkesmannsembeter og kommuner, samt Foreningen Norsk Eiendom (FNE), OBOS og Prosjekt pbl 2000.

En del høringsinstanser går i mot forslaget eller kommenterer at forslaget kan ha uheldige konsekvenser. Det vises særlig til at utvidelsen av meldingsordningen medfører større sakstilfang på et område uten ansvarlige foretak. Det vises bl.a. til at dette har betydning for kvaliteten på byggverk og at det kan føre til merarbeid for kommunen med å informere uprofesjonelle tiltakshavere.

Stavanger kommunemener meldingsordningen ikke burde utvides. I stedet foreslås at de aktuelle sakene behandles som enkle tiltak. Narvik kommune viser til at utvidelse til næringsbygg vil kreve at kommunene har et oppegående tilsyn. Kommunen finner forslaget betenkelig og peker på manglende ansvarlige foretak og krav til personsikkerhet i næringsbygg. Skedsmoog Nittedal kommuner viser til at dagens meldingsordning er et unntak fra det generelle ansvars- og kontrollsystemet og begrunnet i norsk egeninnsatstradisjon. De mener det ikke er noen sterke grunner til å utvide ordningen til også å gjelde det profesjonelle markedet. Det vises til at det kan oppstå flere byggskader og privatrettslige tvister som følge av at useriøse foretak påtar seg slike oppdrag.

Riksantikvarenviser til at forslaget vil medføre at flere aktører får ansvar i et større antall saker med større fare for skade eller skjemming av kulturminner. Ski kommuneog Norsk kommunalteknisk forening viser til at forslaget medfører økt antall meldinger, en sakstype som er uten ansvarlig søker og hvor informasjonsbehovet til publikum normalt er større. Ski kommune viser videre til at høringsforslagets konklusjon om at meldinger for næringsbygg vil bli utformet av profesjonelle aktører og dermed ikke gi merarbeid, ikke stemmer når det gjelder mindre næringsbygg som er i privat eie. Gran kommune er av samme oppfatning, og viser videre til at det i meldingssaker oftere er dårlige arkitektfaglige løsninger, slik at den foreslåtte utvidelsen av meldingssystemet derfor vil resultere i dårligere kvalitet på byggverkene.

Forslaget om at uttrykket «tiltak» i § 86 a erstattes med «byggearbeid», er blitt kommentert i forhold til at dette åpner for å behandle bruksendring som melding. Kongsberg kommune viser til at bruksendringer ofte er avhengig av en like grundig faglig vurdering som et nybygg, og at vurderingen ikke bør overlates til uprofesjonelle tiltakshavere. Norges Handikapforbund er svært kritisk til utvidelse av meldingsordningen, og mener særlig at bruksendring i næringsbygg fortsatt må være søknadspliktig. Det vises til at bruksendring utløser krav om tilgjengelighet og brukbarhet, og at dette vil bli lettere å neglisjere.

Det er kommet noen innspill knyttet til praktiseringen av § 86 a, som det kan være nyttig å synliggjøre. Fylkesmannen i Rogaland mener det bør presiseres i § 86 a at «passive vedtak» etter bestemmelsen kan påklages, jf. tilsvarende bestemmelse i § 95 b. Mandal kommune viser til at en del mindre tiltak på næringsbygg kan betinge samtykke fra andre myndigheter, og at det må gis nærmere regler i forskrift om hvordan innhenting av slikt samtykke skal gjennomføres. Statens bygningstekniske etat(BE) støtter forslaget, men mener § 86 a ikke ivaretar ønsket om forutsigbarhet for tiltakshaver. Det vises til at en bør kunne kreve at bygningsmyndighetene innen fristen på tre uker gir tilbakemelding om tiltaket er en meldingssak og om det er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen. Oslo kommune mener det bør vurderes om adgangen som naboene har etter første ledd bokstav a til å kreve at planene blir fremlagt for kommunen, bør utgå. Det vises til at naboene ved denne bestemmelsen har en betydelig påvirkningsmulighet, og denne kan i enkelte tilfeller bli utnyttet. Bodø kommune mener det bør innføres krav om ansvarlig søker også for denne sakstypen. Dette for å hindre ufullstendige meldinger med dårlig tegningsgrunnlag og mangelfullt utfylte skjemaer. Også enkelte andre høringsinstanser har vært inne på en slik mulighet.

Forslag om utvidet varsling av naboer, og forholdet til § 94 nr. 3, er blitt kommentert av enkelte fylkesmannsembeter og kommuner, som alle har gitt sin tilslutning til forslaget.

6.2.5 Departementets vurderinger

Det er i høringsrunden kommet noen motforestillinger til forslaget om å utvide meldingsordningen. Departementet mener at de hensyn som enkelte av høringsinstansene har vært særlig opptatt av, vil kunne bli ivaretatt i forskrift ved den nærmere regelutforming av hvilke tiltak som den utvidede meldingsordningen skal omfatte. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det er grunnlag for å opprettholde forslaget om endringer i § 86 a.

Det er innvendt mot forslaget at mindre tiltak på næringsbygg vil bli utført uten ansvarlige foretak, og at dette har konsekvenser for sikkerhet og kvalitet. Departementet vil ta med seg disse merknadene i det videre arbeid med utformingen av forskriftsbestemmelsene. Departementet ser i denne sammenheng grunn til å nevne at meldingsordningen ikke skal utvides for tiltak hvor hensynet til helse, miljø og sikkerhet er vesentlig. I høringsforslaget ble særlig personsikkerheten fremhevet som et viktig moment i vurderingen. Det er ikke ment at ordningen skal omfatte alle mindre tiltak på næringsbygg, men bare dem hvor risikoen er liten og konsekvensene av feil er små. Forslaget er ment som en videreføring av prinsippet om typebestemt saksbehandling, avpasset etter de samfunnsmessige hensyn som gjør seg gjeldende for tiltaket.

Det er behov for en videre gjennomgang av § 86 a. Høringsinstansene har kommet med forslag til endringer i bestemmelsen som ikke omfattes av departementets forslag. Innspillene tas imidlertid med i det videre arbeidet. Det vises særlig til at det nedsatte lovutvalget bl.a. også skal se nærmere på meldingssystemet i loven.

6.2.6 Nærmere om departementets forslag

6.2.6.1 Utvidelse av meldingsordningen

Nye tiltak som særlig kan være aktuelle å legge inn under meldingsordningen, er mindre tiltak i tilknytning til industri- og næringsbygg, som for eksempel mindre påbygg, innvendig arbeider, noen typer bruksendringer og mindre skilt- og reklameinnretninger. Men også byggverk til annet formål vil kunne omfattes av meldingsordningen.

Departementet vil ved utformingen av nye forskrifter ha som siktemål å sikre at den offentlige saksbehandlingen står i rimelig forhold til tiltakets størrelse, tekniske vanskelighetsgrad og behov for avklaringer i forhold til plan og regelverk for øvrig. Det vil være riktig å se hen til hvilket behov samfunnet har for at det skal sendes inn en søknad for vurdering i kommunen, hvilke konsekvenser det får når tiltak ikke undergis en fullstendig søknadsbehandling, men oppføres etter en melding til kommunen. Det må også vurderes om den som skal sende inn melding, har forutsetninger for å oppfylle kravene til dokumentasjon på en forsvarlig måte. De tekniske kravene til tiltaket må også vurderes. Etter at man har fått nye regler om ansvar, godkjenning og kontroll, må det vurderes om det er nødvendig at tiltakene behandles etter det ordinære søknadssystemet, slik at godkjente ansvarlige foretak koples inn i saken. Sentralt i vurderingen er følgelig spørsmålet om tiltaket krever en særlig grundig vurdering fra myndighetenes side, og om det kan få alvorlige negative konsekvenser for kvaliteten at det ikke er kvalifiserte foretak som forestår arbeidene og som kan stilles til ansvar ved feil.

Det er følgelig grunn til å fremheve at en utvidelse av meldingsordningen ikke bør omfatte tiltak hvor hensynet til helse, miljø og sikkerhet er betydningsfullt og vesentlig, sett fra et samfunnsmessig ståsted. I dag kan f.eks. en dobbelgarasje på inntil 50 m2 bruttoareal eller bebygd areal settes opp etter meldingsbestemmelsene. Dette er byggverk som i liten grad berører personrisiko og heller ikke utgjør spesielt store verdier. Tilsvarende vurderinger må kunne gjøres i forhold til andre typer tiltak enn dem som er knyttet til bolig- og fritidseiendommer bebygd med småhus. Det anses derfor som fornuftig å innføre meldingsordning for tiltak som berører f.eks. næringseiendom, når personrisikoen er liten og konsekvensene for øvrig på helse, miljø og sikkerhet er små i tilfelle feil. Oppsetting av virksomhetsskilt eller reklameskilt større enn (dagens) 1 m2, bør også kunne omfattes av meldingsordningen, men neppe store skilt eller skilt som står på tak eller andre utsatte plasser.

Departementet er innstilt på å foreta en gjennomgang av områder hvor det kan ligge til rette for en utvidelse av meldingsordningen som skissert foran. Departementet vil også se om det er andre områder enn dem som var fremme ved Stortingets behandling av Dok 8:59 (2000-2001) som bør vurderes (jf. kap. 6.2.1).

6.2.6.2 Nærmere om melding av skilt og reklameinnretninger og lignende - forholdet til §§ 107 og 115

§ 107 har materielle regler om skilt og reklame som også bør gjelde for skilt og reklameinnretninger som føres opp etter melding. I § 107 første ledd første og annet punktum brukes uttrykket «godkjenning», hvilket henspeiler på at skilt- og reklameinnretninger og lignende er søknadspliktige etter § 93 første ledd bokstav g. Bruken av uttrykket «godkjenning» i § 107 er i og for seg unødvendig, fordi søknadspliktige tiltak etter § 93 i utgangspunktet alltid krever godkjenning. Tiltak som er meldepliktige krever derimot ikke godkjenning. Dersom skilt og reklameinnretninger skal kunne behandles som melding, er det etter departementets oppfatning nødvendig å gjøre presiseringer i bestemmelsen om dette. En foreslår derfor tilføyelser i bestemmelsen som tar hensyn til at skilt og reklameinnretninger og lignende kan settes opp også etter melding. § 115 annet ledd siste punktum viser til § 107. Når skilt og reklameinnretninger mv. kan føres opp etter § 86 a, er det nødvendig også å vise til denne bestemmelsen i § 115.

6.2.6.3 Utvidet varsling av naboer - forholdet mellom § 94 nr. 3 annet ledd og § 86 a

Plan- og bygningsloven § 94 nr. 3 annet ledd lyder slik:

«Kommunen kan kreve at også andre eiere eller festere enn de som er nevnt i foregående ledd, skal varsles.»

Bestemmelsen om nabovarsel i første ledd gjelder etter sin ordlyd bare tiltak som er søknadspliktige etter § 93.

Ett av vilkårene for å behandle mindre byggearbeid som melding etter § 86 a er at naboer og gjenboere er varslet, og at de ikke har krevd at planene legges fram for kommunen som søknad etter § 94. Det er rimelig å forstå dette slik at § 94 nr. 3 første ledd gjelder tilsvarende for mindre byggearbeid etter § 86 a, selv om det ikke henvises til bestemmelsen direkte. Til sammenligning har § 81 om driftsbygninger i landbruket en direkte henvisning til § 94 nr. 3, som dermed får tilsvarende anvendelse på § 81-tiltak. Det er også en henvisning i § 7 tredje ledd første punktum. Henvisningene må forstås slik at de gjelder både første og annet ledd i § 94 nr. 3.

§ 86 a annet ledd inneholder en bestemmelse om at lovens kapittel XVI med unntak av § 93 a, ikke gjelder for byggearbeid som utføres uten tillatelse etter § 93. Denne formuleringen har skapt usikkerhet med hensyn til om bestemmelsen i § 94 nr. 3 annet ledd om utvidet varsling, kan gjelde slike meldingssaker. Departementet ønsker derfor å etablere en klar hjemmel for å kreve utvidet varsling også for meldingssaker etter § 86 a.

Dersom tiltakshaver er i kontakt med kommunen på forhånd, vil kravet om utvidet varsling kunne fremsettes før melding sendes kommunen. I andre tilfeller vil kommunens krav om ytterligere varsling etter at melding er mottatt, føre til at 3-ukersfristen brytes. Ny frist vil løpe etter at nytt varsel er sendt og 2-ukersfristen for varslet er utløpt.

Retten til å kreve utvidet varsling for meldingssaker medfører selvsagt ingen forenkling for tiltakshaver, men muligheten for å kunne rette opp eventuelle uheldige utslag av den begrensede varslingsplikten etter § 94 nr. 3 bør etter departementets syn veie tyngst ved denne interesseavveiningen. Det antas at dette ikke gjelder mange saker. Endringen medfører også at kommunen kan frita tiltakshaver fra å varsle naboer og gjenboere når deres interesser ikke berøres av arbeidet.

Med bakgrunn i at det i kap. 7.5 foreslås endringer i § 94 nr. 3 første ledd som berører ansvarlig søkers rolle ved nabovarsling, vil det ikke være hensiktmessig å lage en henvisning i § 86 a direkte til § 94 nr. 3. Dagens regler i § 94 nr. 3 første ledd er foreslått tatt inn i § 81 annet ledd, jf. omtale i kap. 7.5. Av denne grunn vil det beste være å la henvisningen i § 86 a peke hen til bestemmelsene om nabovarsling i (et nytt) § 81 tredje ledd.

6.2.7 Økonomiske, administrative og andre konsekvenser

Det er grunn til å anta at en utvidelse av meldingsordningen som foreslått, vil føre til en mer gagnlig og konsekvent typebestemt saksbehandling, hvor den enkelte sak får en behandling som er tilpasset sakens egenart og vanskelighetsgrad uansett type tiltak. Det er samtidig viktig å se forslaget i sammenheng med forslaget i kap. 5 om endringer i reglene om enkle tiltak i § 95 b. Forenklingen i saksbehandlingsreglene som foreslås i meldingsordningen, kommer ved siden av de endringer som foreslås for slike tiltak.

Endringen vil føre til at kommunene får flere meldingssaker til behandling. I de fleste tilfeller regner en med at dette er saker som kommunen også tidligere behandlet, men da som søknad. Utvidelse av det saklige virkeområdet for § 86 a må derfor antas å føre til mindre arbeid for kommunen enn i dag, og også muligens redusere omfanget av en del ulovlig arbeid og tiltak som ellers ikke varsles til kommunen i det hele tatt.

Særlig næringslivet vil kunne ha fordel av en utvidelse av meldingsordningen ved at den tenkes å omfatte næringsbygg. Slike tiltak vil kunne gjennomføres hurtigere enn i dag og med mer forutsigbar saksbehandlingstid. Når det gjelder virksomhetsskilt, som er av særlig viktighet f.eks. for et nyetablert foretak, må endringen antas å få en spesiell positiv effekt.

Det må antas at melding som berører næringsbygg i relativt stor grad vil bli utformet av profesjonelle aktører i byggebransjen. Det tilsier at kvaliteten på meldingene vil være høyere enn for meldinger fra selvbyggere. Det kan imidlertid ikke påregnes at dette vil gjelde fullt ut for mindre næringsbygg.

Til dokumentets forside