3 Gjeldende norsk rett og den faktiske situasjonen for nettdriften og kraftmarkedet

3.1 Innledning

Levering av elektrisk energi omfattes ikke av forbrukerkjøpsloven, jf. § 2 annet ledd bokstav c. Det finnes imidlertid standardavtaler som er fremforhandlet mellom representanter fra bransjen og forbrukersiden. Den offentligrettslige reguleringen av kraftmarkedet følger av lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) med tilhørende forskrifter. Arbeidsgruppen viser også til at enkelte andre lover har betydning på dette området, jf. NOU 2004: 4 s. 44 flg.

Som det fremgår av NOU 2004: 4 s. 29, er kraftmarkedet underlagt et konsesjonsrettslig rammeverk. Energiloven stiller krav om forskjellige typer konsesjoner for bygging og drift av ulike elektriske anlegg mv. og omsetning av elektrisk energi.

Energiloven bygger på et grunnleggende skille mellom overføring (nettdrift) og omsetning av elektrisk energi.

3.2 Nettdriften

Overføring av elektrisk energi fra produsent til sluttbruker skjer gjennom et nettverk av kabler, linjer mv. (kraftnettet).

Kraftnettet er administrativt inndelt i tre kategorier etter spenningsnivå; det landsdekkende sentralnettet, regionalnettene og de lokale distribusjonsnettene. Ulike selskaper eier de forskjellige nettene. Se nærmere om organiseringen av kraftnettet i NOU 2004: 4 s. 31-32.

Overføring av elektrisk energi er et naturlig monopol fordi det vil være svært kostbart å etablere parallelle og konkurrerende nett. Det enkelte nettselskap har monopol på overføringstjenester innenfor sitt geografiske område. Reguleringen av nettet tar sikte på å motvirke uheldige utslag av monopolstillingen gjennom krav til blant annet organisering og ikke-diskriminerende og objektive vilkår for adgang til nettet. Nettvirksomheten er også underlagt omfattende regulering av de økonomiske rammene for driften.

Monopolkontrollen utøves ved at Norges vassdrags- og energidirektorat årlig fastsetter inntektsrammer, som bestemmer hvor mye nettselskapene kan ta betalt for nettjenestene. Inntektsrammereguleringen beskrives slik i NOU 2004: 4 s. 34:

«NVE fastsetter en inntektsramme for hvert enkelt nettselskap. Inntektsrammen gjenspeiler kostnadsforholdene i leveringsområdet, blant annet klima, topografi og bosetting. Inntektene som kommer fra overføringstariffene må ikke være høyere enn det NVE har fastsatt som maksimal tillatt inntekt for selskapet. Denne skal sikre at nettselskapene ikke får en urimelig monopolfortjeneste, samt at kostnadsreduksjoner også kommer kundene til gode. Kraftproduksjonsvirksomheten og kraftomsetningsvirksomheten, som er konkurranseutsatt, er ikke underlagt en tilsvarende økonomisk regulering.

NVE gir inntektsrammer til nettselskapene med hjemmel i energilovforskriften. Forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsrammer for nettvirksomheten og tariffer har som formål å legge grunnlag for et effektivt kraftmarked og kontroll av nettvirksomheten som et naturlig monopol. Reglene gjelder økonomiske vilkår ved salg av nettjenester samt rapportering av økonomiske og tekniske data ved kraftproduksjon, kraftomsetning, nettvirksomhet og øvrig virksomhet for rapporteringspliktige selskaper.»

Norges vassdrags- og energidirektorat sendte 1. juli 2005 på høring forslag til endringer i inntektsrammereguleringen. Den nye reguleringen skal etter planen gjelde fra 2007.

Et element i reguleringen av nettselskapene er den såkalte KILE-ordningen (Kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke levert energi), jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomhet og tariffer § 8-6 og kapittel 9. Ordningen innebærer at nettselskapenes inntektsrammer reduseres dersom det oppstår avbrudd i høyspenningsanlegg utover en på forhånd fastsatt forventningsverdi. En redusert inntektsramme medfører reduserte tariffer for nettjenestene. I NOU 2004: 4 s. 35-36 omtales KILE-ordningen slik:

«Forenklet sagt gir KILE-ordningen de enkelte nettselskapene økonomiske incentiver til å holde leveringspålitelighet (dvs. varighet og hyppighet av feil og hendelser i høyspenningsnettet som fører til avbrudd hos sluttbruker) på et samfunnsøkonomisk riktig nivå. Ordningen virker uavhengig av årsaken til avbruddet (objektiv), men har ulike satser for varslede og ikke-varslede avbrudd, se under.

Med utgangspunkt i en modell som blant annet tar hensyn til topografiske og individuelle forhold og historisk ILE (ikke-levert energi), beregner NVE en forventet mengde ikke-levert energi for det enkelte nettselskap. Beregningen kombinerer historiske avbruddsdata fra det enkelte nettselskapet med gjennomsnittsverdier for andre sammenlignbare selskaper. Datagrunnlaget som benyttes er hentet fra offisielle statistikker utarbeidet av NVE og Statnett SF.

Mengden ikke-levert energi som følge av et avbrudd i nettselskapets leveringer beregnes ut fra hva som er erfaringsmessig levering i det aktuelle tidspunktet det har vært avbrudd. Beregnet mengde ikke-levert energi multipliseres med en sats per ikke-leverte kilowatt/time, sett i forhold til kundesammensetningen (og fordelt på varslede og ikke-varslede avbrudd). Satsene for ikke levert energi er delt inn i seks kundegrupper, hvor husholdning (innbefatter hovedsakelig husholdninger og fritidsboliger / hytter) utgjør en egen gruppe. Gjeldende sats per kilowatt/time ikke-levert energi til husholdningskunder er for perioden 1.1.03 – 31.12.06 henholdsvis 8 kr for ikke-varslede avbrudd, og 7 kr for varslede avbrudd. Til sammenligning er den høyeste satsen 99 kr per kilowatt/time ikke-levert energi for gruppen handel og tjenester. Summen av samlet forventet ikke-levert energi multiplisert med KILE-satsene, utgjør selskapets KILE-ramme.

Fra dette utgangspunktet gjøres det fradrag for det enkelte nettselskapet for hvert enkelt avbrudd, uavhengig av årsaken til feilen. Ordningen gjelder for feil i høyspenningsnettet (dvs. anlegg med spenning fra 1000 Volt og høyere) som medfører avbrudd. Beregnet mengde ikke-levert energi tar således også hensyn til levering på lavspenningsnivå (hvor de aller fleste husholdningskundene er tilknyttet).

Etter utgangen av det enkelte år korrigeres KILE-rammen mot selskapets beregnede kostnader for faktisk ikke-levert energi gjennom året. Dersom selskapet har mindre KILE-kostnader enn forventningsverdien tilsier, kan differansen hentes inn fra kundene gjennom tariffene for påfølgende år. Dersom selskapet har mer KILE-kostnader enn forventningsverdien tilsier, skal differansen tilbakeføres kundene gjennom reduserte tariffer påfølgende år. Ettersom dette er en ordning som er ment å virke over lang tid, har selskapet ingen plikt til å realisere differansen hvert enkelt år. Saldoen korrigeres derfor mot selskapets mer- eller mindreinntekssaldo. Det gjelder likevel bestemmelser som sier at nettselskapet skal tariffere slik at saldoen for mer- eller mindreinntekt over tid skal gå mot null. Som dette viser, skjer det ikke en individuell fastsettelse i forhold til hver enkelt sluttbruker.

KILE-satsene, dvs. verdien for en ikke-levert kilowatt/time, er fastsatt på bakgrunn av en landsomfattende spørreundersøkelse foretatt av SINTEF Energiforskning i perioden 2001 – 2002. I undersøkelsen ble ulike sluttbrukeres kostnader ved avbrudd kartlagt, og disse kostnadene gjenspeiles i KILE-satsene. Sluttbrukerne er inndelt i seks kundegrupper, som er Industri, Handel & Tjenester, Jordbruk, Husholdning, Offentlig virksomhet og Treforedling & Kraftintensiv industri.

I KILE-ordningen inngår for det første all ikke-levert energi som følge av langvarige avbrudd i henhold til forskriften § 6-2 annet ledd nr. 12-15, jf. forskriften § 9-2 første ledd. Med «langvarige avbrudd» menes «tilstand karakterisert med uteblitt levering av elektrisk energi til en eller flere sluttbrukere, hvor forsyningsspenningen er under 1 % av kontraktsmessig avtalt spenning, jf. EN 50160» som vedvarer utover 3 minutter, jf. forskriften § 1-3 første ledd annet og tredje punktum. I § 9-3 annet punktum er det presisert at KILE også omfatter «hendelser i nettselskapets anlegg forårsaket av sluttbruker eller annen tredjepart, med unntak av hendelser som kun berører den sluttbruker som selv forårsaket hendelsen».

Ordningen gir således nettselskapet økte inntektsrammer ved bedret leveringspålitelighet og reduserte inntektsrammer ved redusert leveringspålitelighet, sett i forhold til forventningsverdien. Ordningen innebærer at inntektsrammene i tillegg til justering for effektivitetskrav, også justeres for endringer i leveringspåliteligheten. Tanken er at man skal gi incentiver i forhold til effektiv drift av og riktig nivå på vedlikehold og investeringer i infrastrukturen ved å premiere gjennom å innrømme nettselskapene en adgang til å hente inn en del av den samfunnsmessige gevinsten fra sluttbrukerne ved økt leveringspålitelighet.»

Norges vassdrags- og energidirektorat arbeider for tiden med å revidere KILE-ordningen. Direktoratet sendte 1. juli 2005 på høring et forslag om endringer i forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsrammer og tariffer. Formålet med forslaget er å bedre og effektivisere den økonomiske reguleringen av nettselskapene. Videre tar forslaget sikte på å gi nettselskapene insentiver til å foreta investeringer i nettet. Formålet er videre å bedre insentivene til gjenopprettelse av forsyningen ved svært lange avbrudd i nettet.

Som nevnt medfører monopolstillingen at det er viktig å sikre brukerne adgang til kraftmarkedet. Tredjeparters adgang til nettet er regulert i forskrift 7. desember 1990 nr. 959 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) § 4-4 bokstav d, som pålegger omsetningskonsesjonæren å sørge for markedsadgang til ikke-diskriminerende og objektive punkttariffer og vilkår for alle som etterspør nettjenester. Reell adgang til kraftmarkedet er imidlertid avhengig av at ulike økonomiske hindre knyttet til overføringsfunksjonen bygges ned. Med hjemmel i Norges vassdrags- og energidirektorats forskrift 11. mars 1999 nr. 302 er det bygget opp et punkttariffsystem som skal sikre slik adgang. I NOU 2004: 4 s. 33 beskrives punkttariffsystemet slik:

«Med punktariffer forstås i henhold til energilovforskriften § 4-4 bokstav d første ledd tariffer som er referert kundens tilknytningspunkt til nettet, og som er uavhengig av avtaler om kraftkjøp/-salg.

Beregning av overføringstariffer reiser to hovedspørsmål: For det første hvilke kostnader som skal inngå i nettselskapets samlede beregningsgrunnlag for tariffen (kostnadsspørsmålet), og for det andre hvordan disse kostnadene skal fordeles på de ulike brukerne av nettet (fordelingsspørsmålet).

I forhold til kostnadsspørsmålet innebærer punkttariffsystemet at nettselskapene skal innarbeide kostnader for anlegg og drift av nett på overliggende nivåer i kostnadsgrunnlaget for sine overføringstariffer. Det betyr i praksis at Statnett velter sine sentralnettkostnader nedover til regionalnetteierne, som igjen velter sentralnettkostnadene samt egne regionalnettkostnader ned på distribusjonsleddet. Virkningene av punkttariffsystemet er at nettkunder kun trenger å inngå avtale med sitt lokale nettselskap for å få tilgang til landets kraftnett, og dermed til hele kraftmarkedet. Eiere av overliggende nett har allerede fått dekket sine kostnader. Det er derfor ikke nødvendig for nettkunden å inngå særskilt avtale med dem.

Alle nettselskap skal benytte punkttariffer som betaling for nettjenester. Med tariffer forstås i henhold til energilovforskriften § 4-4 bokstav d annet ledd alle priser og annen økonomisk godtgjørelse som konsesjonæren fastsetter for tilknytning til og bruk av elektriske nettanlegg. Forbrukere betaler en tariff for å ta elektrisk energi ut fra et punkt i nettet (uttakstariff), mens kraftprodusenter betaler en tariff for å mate elektrisk energi inn i et punkt i nettet (innmatingstariff), se forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer del V. Punkttariffene gjør markedsadgangen enkel for kundene, og legger dermed grunnlaget for et landsomfattende marked for elektrisk energi. I stedet for begrepet punkttariff benyttes ofte overføringstariff eller nettleie.

Tariffene er satt sammen av flere ledd, og skal minimum ha to ledd. Ett ledd som varierer med kundens løpende innmating (produksjon) eller uttak (forbruk) av elektrisk energi (energiledd), samt ett eller to tariffledd som ikke varierer med løpende uttak av elektrisk energi (faste ledd). Energileddet skal som hovedregel reflektere kostnadene ved endret tap av elektrisk energi som følge av at en ekstra kWh overføres (marginalt tap). Tapet kan bli betydelig når man nærmer seg kapasitetsgrensene i nettet. I sentralnettet blir det fastsatt en tapsprosent for energileddet i hvert enkelt innmatings- og uttakspunkt. Tapsprosentene blir i dag beregnet 8 ganger i året, og det er en prosentsats for dag og en for natt og en for helg. Tapet varierer med belastningen på nettet og dermed med hvor innmatings- og uttakspunktene ligger geografisk plassert i forhold til andre innmatings- og uttakspunkt. En kraftstasjon kan være gunstig plassert i nettet slik at produksjonen reduserer tapet. I slike tilfeller er tapsprosenten og dermed energileddet negativt. I områder med stort produksjonsoverskudd er det høy tapsprosent ved innmating og negativ tapsprosent ved uttak. Tapsprosentene i sentralnettet varierer mellom +10 prosent og -10 prosent. Verdien av tapet i sentralnettet er satt lik prisen på elektrisk energi i elspotmarkedet.

Faste ledd er en samlebetegnelse for alle ledd som ikke er energiledd. Også energiledd kan imidlertid inneholde faste kostnader, jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 302 § 16-1. De faste leddene i tariffen skal sørge for tilstrekkelige inntekter i forhold til inntektsrammen. I distribusjonsnett skal dette leddet minimum dekke kundespesifikke kostnader.»

Når det gjelder krav til leveringskvalitet, vil det bli gjort rede for dette under punkt 8 nedenfor.

3.3 Kraftmarkedet

Omsetning av elektrisk energi skjer i kraftmarkedet. I NOU 2004: 4 s. 40-43 beskrives de faktiske og rettslige forholdene i kraftmarkedet slik:

«6.1 Kort om hvordan markedet for fysisk kjøp og salg av kraft fungerer

Alle kraftprodusenter leverer elektrisk energi inn på overføringsnettet. Det er ikke mulig etterpå å skille de ulike leveransene fra hverandre. Det blir til enhver tid levert like mye elektrisk energi inn på nettet som det blir tatt ut (inkludert nettap). Det holdes regnskap med hvor mye elektrisk energi den enkelte produsent leverer inn på nettet til enhver tid, og hvor mye den enkelte forbruker tar ut. Regler for måling og avregning er fastsatt i NVEs forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester av 11. mars 1999 nr. 301.

Skifte av leverandør vil i seg selv ikke påvirke den fysiske kraftflyten. Overføringstariffen som kunden betaler for bruk av nettjenesten blir derfor ikke påvirket av et skifte av kraftleverandør.

For kraftprodusentene behøver det ikke være samsvar mellom hvor mye de selger til enhver tid og hvor mye de produserer. For å få høyest mulig inntekt fra produksjonen disponeres vannet i magasinene ut fra prisforventningene til enhver tid. For å få samsvar mellom produksjon og salgsforpliktelser kan en produsent kjøpe og selge elektrisk energi i markedet, for eksempel på markedsplassen Nord Pool Spot AS.

Spotprisen som dannes på Nord Pool Spot AS" elspotmarked gjenspeiler forbruks-, produksjons- og overføringsforholdene i kraftmarkedet. Variasjoner i nedbør og temperatur bidrar til at spotprisen kan variere mye. Det er derfor knyttet stor økonomisk risiko til omsetning av elektrisk energi. For å redusere risikoen, kan produsenter, forbrukere og andre aktører i markedet inngå langsiktige kontrakter, både fysiske og finansielle.

6.2 Omsetning av elektrisk energi

Kraftmarkedet kan deles inn i engrosmarkedet, regulerkraftmarkedet og sluttbrukermarkedet. I engrosmarkedet handler kraftprodusenter, kraftleverandører, større industriforetak og andre større enheter. Handelen foregår bilateralt mellom ulike markedsaktører og over markedene til den nordiske elbørsen Nord Pool. Bilaterale kontrakter har fortsatt den største andelen av markedet. Den fysiske handelen mellom de nordiske landene er basert på Nord Pool Spot AS" elspotmarked. Det blir også inngått tosidige finansielle avtaler mellom aktørene i de ulike landene.

6.2.1 Nord Pool

Nord Pool ASA eies av de systemansvarlige nettselskapene i Norge og Sverige, Statnett og Affärsverket Svenska Kraftnät (50 % hver). Fra 2002 ble den fysiske kraftomsetningen skilt ut i et eget datterselskap Nord Pool Spot AS. Nord Pool Spot AS eies med 20 % hver av Statnett SF, Affärsverket Svenska Kraftnät, Fingrid OY og 20 % av Nord Pool ASA. De øvrige 20 % av aksjene eies av de to danske systemoperatørene Eltra (Jylland og Fyn) og Elkraft System (Sjælland). I Finland er Nord Pool representert ved den finske kraftbørsen EL-EX i Helsingfors.

Nord Pool Spot AS fastsetter elspotprisen for hver time i det fysiske markedet for Norge, Sverige, Finland og Danmark. Elspotprisen er ofte også en prisreferanse for annen krafthandel (både fysisk og finansiell).

Det er om lag 300 aktører som handler i ett eller flere av Nord Pools markeder. Foruten nordiske aktører handler også aktører fra Storbritannia, Tyskland, USA, Sveits, Frankrike, Italia og Nederland over børsen. Norske aktører utgjør om lag 55 % av Nord Pools kunder.

Nord Pool organiserer i dag fire markeder: Elspot, Eltermin, Elbas og Elopsjon. I tillegg tilbyr Nord Pool clearingtjenester. Nord Pool clearer alle kontrakter som handles over elbørsen og tilbyr også clearing av tosidige avtaler. Clearing innebærer at Nord Pool trer inn i kontraktene til alle aktørene, og blir sentral juridisk motpart for alle parter. Nord Pool krever sikkerhet av partene og garanterer for oppfyllelse av kontrakten. Clearing bidrar således til å minske risikoen for kreditt- og oppgjørsproblemer.

Elspot er markedet for omsetning av elektrisk energi med fysisk levering døgnet etter. Prisen fastsettes på grunnlag av aktørenes samlede kjøps- og salgsmeldinger. Prisen fastsettes for hver time i døgnet. Prisene er referanse både for elterminmarkedet og det øvrige kraftmarkedet. Elspotmarkedet har også en viktig funksjon i forhold til Statnetts utøvelse av systemansvaret, ettersom det samlede tilbudet og etterspørselen etter elektrisk energi fastsettes.

Eltermin er et finansielt terminmarked for prissikring av handel med kraftkontrakter. Eltermin består i dag av future- og forwardkontrakter med inntil tre års tidshorisont. Futurekontraktene har daglig markedsoppgjør både i handels- og leveringsperioden, mens forwardkontraktene akkumulerer resultatet av prisendringene gjennom handelsperioden og har daglig oppgjør i leveringsperioden.

Elopsjon er et finansielt instrument for risikostyring og budsjettering av fremtidige inntekter og kostnader knyttet til handel med elkontrakter. Opsjonshandel er en handelsrett man betaler for, samt forpliktelser man får betalt for. Handel med elopsjoner gir rett til kjøp og salg av et underliggende instrument (underliggende). På Nord Pool kan man handle såkalte europeiske opsjoner. Opsjonene er standardiserte og er dermed definert gjennom på forhånd fastlagte vilkår.

Elbas er et kontinuerlig fysisk marked for balansejustering, dvs. handel med elektrisk energi nærmere opp mot driftstimen enn elspot. Dette markedet er kun tilgjengelig for svenske og finske aktører og er i disse landene et supplement til elspotmarkedet og regulerkraftmarkedet.

6.2.2 Regulerkraftmarkedet

Regulerkraftmarkedet utgjør sammen med engrosmarkedet det fysiske markedet for omsetning av elektrisk energi.

Gjennom meddelt konsesjon etter energiloven og forskrift om systemansvaret i kraftsystemet av 7. mai 2002, er Statnett SF pålagt å drive et regulerkraftmarked i Norge. Regulerkraftmarkedet håndterer det ikke-prognoserbare avviket mellom virkelig og planlagt utveksling av elektrisk energi, og skaper balanse mellom den løpende produksjonen og forbruket. På svensk side ivaretas dette gjennom balansetjänsten hos Svenska Kraftnät. Statnett SF beskriver denne virksomheten på sine Internettsider på følgende måte:

«Statnett har altså ansvaret for å holde det norske kraftsystemet i balanse, og har dermed den overordnede fysiske styring og kontroll av landets kraftsystem. Teknisk betyr dette at frekvensen holdes på 50 Hz.

Dersom forbruket overstiger produksjonen, vil frekvensen falle og bli lavere enn 50 Hz. Da må Statnett som systemansvarlig nettselskap ringe en produsent og be ham «fylle mer strøm på nettet» eller be en forbruker om å bruke mindre.

Dersom produksjonen blir for stor, slik at den overstiger forbruket, øker frekvensen slik at den blir høyere enn 50 Hz. Statnett må da ringe en produsent og be ham «fylle mindre strøm på nettet».

Den mengden strøm som Statnett handler på denne måten, kalles regulerkraft. Statnett velger ut hvem som skal endre produksjon eller forbruk ut fra pristilbud produsenter og forbrukere har gitt på dette. Den produsent eller forbruker som har angitt lavest pris for den endringen det er behov for, blir valgt.

I Norge er det «Balanseavtale vedrørende Regulerkraftordningen» som regulerer forholdet mellom Statnett og balanseansvarlige. I denne avtalen er det blant annet beskrevet regler for anmelding, prissetting, oppgjør og sikkerhetsstillelse i regulerkraftmarkedet. En balanseansvarlig er et selskap med omsetningskonsesjon meddelt etter energiloven som kjøper og selger regulerkraft og har sitt forretningsmessige oppgjør gjennom balanseavregningens faktura eller kreditnota for regulerkraft. Ca. 130 selskap er balanseansvarlige.

De aktive deltakerne på regulerkraftmarkedet er kun de aktører som kan regulere sitt uttak eller sin innmating av elektrisk energi med store volum (minimum 25 MW) i løpet av kort tid, dvs. innen 15 minutter. Aktive deltagere er typisk produsenter og større sluttbrukere. Alle øvrige aktører er passive deltakere som avregnes ut fra sitt energiavvik per time mellom målt utveksling av elektrisk energi og kontraktsfestede rettigheter/forpliktelser i forhold til inngåtte avtaler på Nord Pool Spot og/eller bilaterale avtaler.

Det finansielle oppgjøret i regulerkraftmarkedet skjer etter den samme metoden som i engrosmarkedet ved handel på Nord Pool Spot. Det samme gjelder sikkerhetsstillelse. En forskjell er imidlertid at Statnett SF sender ut faktura etter ca. 10 dager, i motsetning til Nord Pools utsendelse den påfølgende mandagen etter handelsukens slutt.

Størrelsen på sikkerhetsstillelsen er regulert i balanseavtalen etter samme mønster som for handel på Nord Pool Spot. Det kreves imidlertid separat sikkerhetsstillelse for handel i de to ulike delmarkedene.

Dette innebærer at det også skal stilles bunnsikkerhet på minimum 100.000 NOK for handel i regulerkraftmarkedet, samt at det kan kreves tilleggssikkerhet etter følgende regler i vedlegg 2 til balanseavtalen:

«3 Tilleggssikkerhet for oppgjørsrisikoen

I tillegg til bunnsikkerheten skal det stilles sikkerhet for oppgjørsrisikoen. Dette kan gjøres på to forskjellige måter, og den Balanseansvarlige kan velge hvilken han vil benytte. De to alternativene fremgår av pkt 3.1 og 3.2 nedenfor. Dersom Balanseansvarlig ikke velger noe alternativ, vil tilleggssikkerhetens beløp beregnes etter alternativet i pkt. 3.1.

Tilfredsstillende sikkerhet skal være stillet før handel kan starte.

3.1 Tilleggssikkerhet samordnet med handel av elspot.

Den Balanseansvarlige må ha gyldig Aktøravtale med Nord Pool Spot dersom det skal benyttes felles sikkerhetsstillelse for elspot og regulerkraft.

Tilleggskravet til sikkerhet er det beløpet som til en hver tid minst tilsvarer den Balanseansvarlige siste ukes netto kjøp av elspot. Dette kommer i tillegg til Nord Pools krav om sikkerhetsstillelse. Ved beregning av hvorvidt dette sikkerhetskravet er oppfylt, medregnes bunnsikkerheten.

3.2 Tilleggssikkerhet i forhold til totale handel

Den Balanseansvarlige stiller sikkerhet i forhold til total handel. Kravet for sikkerhetsstillelsen utgjør det beløpet som tilsvarer de tre siste avregnede ukers brutto handel i engrosmarkedet. Sikkerhetsstillelsesbeløpet beregnes ved å multiplisere totalt handelsvolum med timeveid gjennomsnittlig systempris pr. uke. Ved beregning av hvorvidt dette kravet tilfredsstilles medregnes bunnsikkerheten.»

Manglende sikkerhetsstillelse kan medføre suspensjon fra regulerkraftmarkedet, som innebærer at aktøren må innstille sine leveringsforpliktelser. Som nevnt ovenfor overtar nettselskapet da leveringsforpliktelsen overfor sluttbrukerne i kraft av leveringsplikten etter energiloven § 3-3.

6.2.3 Sluttbrukermarkedet

Alle som kjøper elektrisk energi til eget forbruk, er sluttbrukere. Som sluttbrukere anses således alt fra husholdningskunder til næringskunder. Små sluttbrukere kjøper vanligvis elektrisk energi via et omsetningsselskap. Store sluttbrukere innen industri og tjenesteyting, for eksempel Elkem, Norsk Hydro og Oslo Lufthavn Gardermoen, kjøper ofte direkte på engrosmarkedet (Nord Pool). Det eksisterer ingen juridiske hindringer for å gå inn i engrosmarkedet, men risikoen og kostnadene forbundet med det fraholder mindre aktører fra å gå inn i dette markedet.

Enhver sluttbruker kan fritt velge leverandør i Norge. Retten til å skifte leverandør og fremgangsmåten for dette er regulert i forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester. Nettselskapet er gjennom forskriften forpliktet til å bidra til leverandørbytter, og skal opptre nøytralt.

Den totale strømregningen er satt sammen av flere deler; kraftpris, nettleie, elavgift, merverdiavgift og et påslag på nettleien som er øremerket Energifondet. For en gjennomsnittlig husholdning kan man med dagens kraftpriser under normale markedsforhold rundt regnet si at kraftpris, nettleie og avgifter hver utgjør om lag en tredel av den totale regningen. [Note fjernet]

Sluttbrukermarkedet karakteriseres ved at kraftleverandørene tilbyr ulike kontrakter om pris. De vanligste kontraktene er markedspris (reflekterer spotpris med et tillegg), standard variabel pris (vil som hovedregel reflektere sesongmessige svingninger) og fastprisavtaler (ett til tre års varighet er det vanligste). Per første kvartal 2003 utgjorde om lag 85 % av omsatt volum til husholdningene kontrakt med standard variabel pris. Stadig flere velger imidlertid kontrakter basert på elspotprisen, for eksempel en kontrakt hvor prisen er elspot pluss et fast påslag. I underkant av 8 % av omsatt volum per første kvartal 2003 ble handlet i forhold til slike kontrakter i første kvartal 2003. De øvrige husholdningskundene har ulike former for fastpriskontrakter.

I omsetningsvirksomheten er det relativt vanlig å benytte Standard Kraftleveringsavtale mellom husholdningskunder og kraftleverandør om vilkår for levering av elektrisk energi. Kraftleveringskontrakten er utarbeidet av Energibedriftenes landsforening i samarbeid med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Det finnes unntak og endringer fra standardkontrakten hos en rekke leverandører, men det finnes ingen samlet oversikt over hvor ofte dette forekommer.

Kraftleverandørene står per i dag fritt til å tilby ulik fakturering i sluttbrukermarkedet. Enkelte tilbyr forskuddsbetaling, mens andre tilbyr etterskuddsbetaling. Mellom disse ytterpunktene forekommer det ulik grad av forskuddsbetaling, alt etter fakturaens forfall. Faktureringshyppighet kan variere, men fakturering kvartalsvis er nok det vanligste.

Nettselskapene er imidlertid bundet av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester, som inneholder regler for hvordan sluttbrukerne skal faktureres for nettleie. Dersom husholdningen har et årsforbruk større enn 8.000 kWh, skal nettselskapet fakturere etterskuddsvis minimum hver tredje måned på bakgrunn av avlesning.

Oppgjørsrutinene i engros-, regulerkraft- og det finansielle markedet er vesentlig forskjellig fra oppgjørsrutinene i sluttbrukermarkedet. Dette innebærer at kraftleverandørene har et stort behov for trekkfasiliteter og tilgang på sikkerhetsstillelser. I det finansielle markedet kan leverandørene foreta prissikringer. Sluttbrukerne kan på samme måte prissikre seg gjennom fastprisavtaler.»

3.4 Gjeldende standardavtaler

På s. 47-49 i NOU 2004: 4 gis det en oversikt over gjeldende standardavtaler for omsetning og overføring av elektrisk energi. Standardavtalene er utarbeidet av Forbrukerombudet og Energibedriftenes landsforening. De sentrale avtalene er nettleieavtalen og kraftleveringsavtalen. Arbeidsgruppen viser videre til standard tilknytningsvilkår, men peker på at disse bygger på samme prinsipper som standard nettleieavtale. Arbeidsgruppen foretar derfor en samlet gjennomgang av standard nettleieavtale og standard tilknytningsvilkår.

Nettleieavtalen inngås av nettselskapet som leverandør av nettjenester og brukeren som nettkunde. Kraftleveringsavtalen inngås mellom kraftselskapet og kraftkunden. I NOU 2004: 4 beskrives henholdsvis nettleieavtalen og kraftleveringsavtalen slik:

«8.3 Standard nettleieavtale

Avtalen regulerer forholdet mellom nettselskapet som leverandør av nettjenester og bruker som nettkunde, jf. § 1. «Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie.», jf. § 1 annet ledd. Det kan synes noe tvilsomt om dette tilfredsstiller de alminnelige kravene til avtaleslutning. Det er som utgangspunkt et krav at man har blitt presentert for standardvilkårene før binding inntrer. Den samme innvendingen kan rettes mot annet ledd annet punktum som lyder:

«Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.»

Det er naturlig at dette reguleres i nettleieavtalen, fordi det er i egenskap av nettselskap man har leveringsplikt, jf. energiloven § 3-3.

Paragraf 2 regulerer normal inngåelse av nettleieavtale, og skaper ingen problemer i forhold til alminnelige prinsipper om avtaleslutning.

Etter § 4-1 stiller nettselskapet «overføringskapasitet i sitt elektriske nett til disposisjon for nettkunden på de vilkår som følger av standard nettleieavtale (...), samt lover og forskrifter som måtte ha betydning for forholdet mellom nettselskapet og nettkunden». I henhold til forvaltningspraksis består leveringsplikten av en tilknytningsplikt, en avregnings- og faktureringsplikt og en plikt til å sørge for god leveringskvalitet. [Note fjernet.]

Leveringskvaliteten rommer både leveringspålitelighet og spenningskvalitet. [Note fjernet.] Leveringspålitelighet er et uttrykk for tilgjengeligheten av elektrisk kraft, og sier noe om risikoen for å oppleve avbrudd i kraftforsyningen. Avbrudd i overføringen av elektrisk energi kan innebære et brudd på avtalen § 4-1, fordi nettselskapet da ikke stiller overføringskapasitet til disposisjon for sluttbrukeren. Spenningskvalitet er et uttrykk for den elektriske energiens anvendelighet. Kravene til spenningskvalitet er fiksert i § 12-4. Vedvarende spenningsvariasjoner ved normal belastning utover 230 V eller 230/400 V+/- 10 % i leveringspunktet, utgjør en mangel i henhold til avtalen, jf. § 12-4.

I § 4-2 reguleres nettleieavtalens forutsetninger. Det slås fast at selv om anlegget senere skifter eier, vil vilkårene fortsatt gjelde. Avtalen er således en tredjemannsavtale. Konstruksjonen er at den nye eieren ved å kjøpe anlegget, aksepterer avtalen og dens vilkår. «Nettet skal tåle vanlig bruk av godkjent utstyr fra nettkunden, inkludert bruk av ny teknologi/utstyr som er utbredt i husholdninger.», jf. § 4-2 annet ledd. Det knytter seg vanskelige tolkningsspørsmål til hva som er «vanlig bruk» og hva som er «utbredt i husholdninger».

Paragraf 5 gjelder måling og måleravlesning. Nettselskapet er eier av måleutstyret. Avlesningen gjennomføres i samsvar med nettselskapets rutiner og gjeldende forskrifter. Ved selvavlesning skal kunden så vidt mulig foreta avlesning og underrette nettselskapet i samsvar med de frister som er oppgitt av nettselskapet. Avlesning skal også gjøres ved leverandørskifte og ved opphør av leveranse. Ved manglende avlesning har nettselskapet rett til å fastsette nettkundens uttak skjønnsmessig. Denne regulering er i tråd med innarbeidet praksis og forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester. Dersom et måleapparat ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruket, eller hvis måleapparatet ikke har virket, kan nettselskapet stipulere forbruket, jf. § 5-4. Nettkunden svarer for feil i eget anlegg, jf. § 5-5 første ledd. Ved feil i både nettselskapets og kundens anlegg, svarer de som hovedregel med en halvpart hver for merforbruket (nettleie og kraftpris), jf. § 5-5 tredje ledd. Hovedregelen kan bare fravikes dersom en av partene har medvirket til merforbruket ved egen skyld så langt det er rimelig når man tar hensyn til atferden og dens betydning for at merforbruket ble registrert, jf. § 5-5 femte ledd. Ved vurderingen av om det foreligger feil, blir offentlige forskrifter lagt til grunn, jf. § 5-5 fjerde ledd.

Nettleien betales i samsvar med gjeldende tariff med tillegg av offentlige avgifter og normalt eller faktisk målt forbruk i perioden, jf. § 6-1 første ledd annet punktum. Kundens anlegg kan stenges ved «vesentlig betalingsmislighold». Er det fare for liv og helse, må nettselskapet utsette en eventuell stenging, jf. § 7-1. Prosedyrene for stenging er nærmere regulert i § 7-2. Nettselskapet er ikke ansvarlig for tap som følge av rettmessig stenging, jf. § 7-4.

Frakobling og tilkobling er regulert i § 8, mens spørsmål om inkasso og konkurs følger bestemmelsene i inkassoloven og dekningsloven, jf. § 9 og § 10.

Avtalen kan sies opp med 14 dagers varsel, jf. § 11-1 første ledd. Kunden blir ansvarlig for nettleien ved manglende oppsigelse inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Leverer selskapet også elektrisk energi i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder det samme også for kraftsalget, jf. § 11-1 annet ledd.

Nettselskapets erstatningsansvar for direkte skader og tap «som den elektriske kraft forårsaker, samt for direkte skader og tap som skyldes avbrudd, driftsstans og innskrenkninger i driften», er regulert i § 12-1. Ansvarsfiguren følger kjøpsloven §§ 27 første ledd og 40 første ledd. Kontrollsfæren omfatter kontraktsmedhjelpere. [Note fjernet.] Generelle leverandører og underleverandører som nevnt i kjøpsloven § 27 annet ledd, faller derimot utenfor.

I forhold til frekvenskvaliteten har nettselskapene kun en innsatsforpliktelse. Det innebærer at selskapene kan bli ansvarlig dersom deres mangelfulle innsats har ført til mangelfull eller uteblitt levering. Sluttbrukerne kan imidlertid ikke gjøre ansvar gjeldende overfor nettselskapet for feil begått av andre aktører som er tilknyttet nettet. Nettselskapet er ikke kontraktsrettslig forpliktet til å koordinere disse aktørenes disposisjoner, og har heller ikke mulighet til å utøve noen slik kontroll på annet grunnlag. [Note fjernet.]

Forhold i nettselskapenes egne nett som påvirker spenningskvaliteten og leveringspåliteligheten ligger innenfor deres kontrollsfære. Spørsmålet er om andre aktører kan regnes som kontraktsmedhjelpere i forhold til leveringspålitelighet og spenningskvalitet, eller om sluttbrukeren bare kan rette krav mot bakenforliggende ledd ved feil som ikke ligger innenfor det lokale netteselskapets kontrollsfære i snever forstand.

I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 68 første spalte uttaler Justisdepartementet i følgende:

«En kan merke seg at den lokale netteieren som utgangspunkt også hefter for feil som har sin årsak i andre deler av nettet enn det netteieren selv eier. Men her vil det gjerne foreligge grunnlag for fritak fra erstatningsplikten etter kontrollansvarsregelen som gjelder etter standardkontrakten.»

Bergem/Rognlien uttaler følgende om spørsmålet: [Note fjernet.]

«Foruten hans egne folk gjelder personkretsen enkelte andre medhjelpere som han bruker for å oppfylle kontrakten og som står under hans ledelse og overvåkning (kontrakthjelpere eller oppfyllingshjelpere), så som varekontrollører, ekspeditører, ombringere, montører og installatører. Disse må anses for å høre under selgerens kontrollsfære for så vidt han kan organisere, lede og kontrollere utførelsen av oppdraget.»

Det statlige nettet og regionalnettet faller etter arbeidsgruppens vurdering ikke inn under kontrollsfæren til det lokale nettselskapet etter kjøpsloven § 27 første ledd, som standardkontrakten § 12-1 første ledd bygger på.

Ansvar for indirekte skader og tap forutsetter uaktsomhet, jf. § 12-2. Nettselskapet er bare ansvarlig for personskade som skyldes en forsettelig handling, såfremt ikke produktansvarsloven kommer til anvendelse, jf. § 12-2 annet ledd og § 12-3. I forhold til medvirkningsspørsmålet er det vist til skadeserstatningsloven § 5-1, jf. § 12-8.

Avtalen inneholder kun en relativ reklamasjonsregel, jf. § 12-5.

Ved siden av erstatning kan brukeren gjøre gjeldende krav på avhjelp og prisavslag. Prisavslaget er subsidiært i forhold til avhjelp, jf. §§ 12-6 og 12-7.

8.4 Standard kraftleveringsavtale

I henhold til kraftavtalen § 4-1 skal kraftleverandøren «levere elektrisk kraft i henhold til kundens [sluttbrukerens] løpende behov/uttak». Dette er imidlertid ingen kvalitativ forpliktelse overfor sluttbrukerne. Kraftleverandørens forpliktelse går i første rekke ut på å sørge for at sluttbrukeren får levert elektrisk energi til en bestemt pris.

«Måling av kraftforbruk foretas av nettselskapet i overensstemmelse med gjeldende forskrifter om måling og avregning.», jf. kraftavtalen § 2-1 første ledd. Dette er en henvisning til NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester, som pålegger nettselskapet ansvar for alle måleverdier fra de målepunktene som finnes i vedkommendes nett, jf. § 3-1. Kraftleveringsavtalen er således bare en finansiell avtale om levering av elektrisk energi til en bestemt pris med avregning i forhold til målt eller stipulert fysisk forbruk av elektrisk energi.»

Arbeidsgruppen mener at det er noe tvilsomt om standard nettleieavtale – som forutsetter at forbrukeren kan anses for å ha akseptert nettselskapets vilkår – er i samsvar med alminnelige krav til avtaleslutning.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at en normalt bare vil statuere avtalebinding i situasjoner der forbrukeren har hatt mulighet til å sette seg inn i de aktuelle standardvilkårene. Den faktiske situasjonen kan imidlertid ligge slik an at dette ikke lar seg gjøre rent praktisk. Et eksempel kan være at en forbruker flytter inn i en ny bolig, uten først å sørge for at han har inngått en avtale med nettselskapet. I en slik situasjon vil forbrukeren normalt uansett kunne nyttiggjøre seg det elektriske anlegget, og mye kan da tale for at han med dette må anses å ha akseptert de vilkårene nettselskapet opererer med – i alle fall så lenge disse ikke kan sies å være urimelige.

Når det gjelder arbeidsgruppens fremstilling av kontrollansvaret, vil departementet komme nærmere tilbake til dette under drøftelsen av erstatning, jf. punkt 11.4.

3.5 Kontroll, klage og tvisteløsning

På s. 50-51 i NOU 2004: 4 er det gjort rede for hvilke klage- og tvisteløsningsordninger som foreligger i strømbransjen. I det følgende gjengis noen hovedtrekk.

Norges vassdrags- og energidirektorat fører tilsyn med nettselskapene. Nettselskapene er pålagt til enhver tid å holde de elektriske anleggene i driftssikker stand, herunder sørge for vedlikehold og modernisering som sikrer en tilfredsstillende leveringskvalitet. Norges vassdrags- og energidirektorat kan fatte vedtak og pålegge nettselskapet å rette tilstanden. Norges vassdrags- og energidirektorat kan videre gi nødvendige pålegg for å gjennomføre nettkontrollforskriften og vilkår satt i konsesjoner gitt av direktoratet etter energiloven. Norges vassdrags- og energidirektorat treffer videre årlig ca. 30 vedtak i saker om nettselskapers tariffering. I tillegg behandles et betydelig større antall saker som ikke avgjøres ved vedtak. Norges vassdrags- og energidirektorat fører også tilsyn med og behandler klager etter forskriftsverket som har regler for leverandørskifter og fakturering av nettleie.

Elklagenemnda, som har sitt grunnlag i en avtale mellom Energibedriftenes landsforening og Forbrukerrådet, behandler tvister vedrørende kontraktsforholdet mellom energiselskaper og husholdningskunder. Tvistene kan for eksempel gjelde målefeil, spenningsvariasjoner og ansvar for skade på elektriske installasjoner, leveringsbetingelser og beregning av forbruk. Elklagenemnda behandler ikke tvister om rene kraftprisspørsmål og nettariffer. Saksbehandlingen er skriftlig, og nemndas vedtak er rådgivende for partene. Nemndas uttalelser har hatt stor gjennomslagskraft, og energiselskapene retter seg som hovedregel etter nemndas avgjørelser. I NOU 2004: 4 s. 51 gis en mer utførlig omtale av nemndas saksbehandling. Departementet viser til denne.