13 Sanksjoner ved forbrukerens kontraktsbrudd

13.1 Generelt

Forbrukeren har etter kontrakten plikt til å betale for nettselskapets ytelse. Forbrukeren kan også ha andre forpliktelser, som for eksempel å gi tilgang til distribusjonsnett og installasjon etter standard tilknytningsavtale § 3-6. Dersom forbrukeren ikke oppfyller sine forpliktelser, oppstår spørsmålet om hvilke krav nettselskapet kan gjøre gjeldende. Særlig aktuelt er spørsmålet om nettselskapet kan stenge forbrukerens anlegg.

13.2 Arbeidsgruppens forslag og gjeldende rett

Arbeidsgruppen fastslår at forbrukerkjøpsloven kapittel 9 om selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side i hovedsak passer også på kontrakter om overføring av elektrisk energi, jf. NOU 2004: 4 s. 168. Arbeidsgruppen går imidlertid inn for at bestemmelsen om heving ikke skal kunne anvendes, fordi dette vil undergrave det vernet stengingsreglene er ment å gi forbrukeren. Tilsvarende foreslår arbeidsgruppen at et nettselskap ikke skal kunne innstille sin ytelse eller heve etter reglene om forventet kontraktsbrudd, jf. forbrukerkjøpsloven § 55, som viser til kjøpsloven §§ 61 og 62, jf. utredningen s. 140. Arbeidsgruppen foreslår videre å lovfeste regler om stenging av forbrukerens anlegg.

Arbeidsgruppen sier på s. 131-132 i utredningen noe nærmere om hva stenging innebærer:

«Med «stengingsrett» forstår man den adgang nettselskapet har til i visse tilfeller å koble sluttbrukere fysisk fra nettet på grunn av deres kontraktsbrudd, uten at avtaleforholdet opphører. Stenging må ikke forveksles med nekting av tilknytning eller med avstenging av et anlegg som følge av at nettleieavtalen er opphørt. Det må heller ikke forveksles med avbrudd som skyldes driftstekniske eller forsyningsmessige forhold. Obligasjonsrettslig er stenging en spesiell form for tilbakeholdsrett (detensjonsrett). Karakteren av tilbakeholdsrett er særlig tydelig når stenging iverksettes fordi forbrukeren misligholder sin betalingsforpliktelse. Det skjer da en tilbakeholdelse av nettselskapets ytelse som må anses som en tilpasning av prinsippet om ytelse mot ytelse i gjensidig tyngende kontraktsforhold.

Stenging innebærer ikke en heving av kontrakten eller en midlertidig forandring av kontraktsvilkårene. Tvert imot gjør nettselskapene gjeldende en kontraktsrettslig rett gjennom stenging. Av dette følger det også at forbrukeren ikke blir løst fra sine forpliktelser i henhold til kontrakten, noe som bl.a. medfører at de faste abonnementskostnadene fortsetter å løpe i den tid forbrukerens tilknytning er stengt.

Den rett nettselskapene har til å stenge leveransen ved forbrukerens mislighold, er en særlig kraftig sanksjon fordi ytelsen er en monopolytelse og fordi elektrisk energi anses som et nødvendighetsgode i et moderne samfunn. Stenging medfører på denne bakgrunn et meget sterkt faktisk press på den forbruker som utsettes for det. Stenging kan derfor ikke gjennomføres ved ethvert kontraktsbrudd. Det må foreligge et kvalifisert kontraktsbrudd, jf. nedenfor i kapittel 20.4.2 om gjeldende rett og arbeidsgruppens vurderinger i kapittel 20.4.3. Man kan heller ikke anlegge et rent obligasjonsrettslig perspektiv på adgangen til å stenge. Spørsmålet om stenging må bl.a. også behandles i et inndrivelsesperspektiv – som et virkemiddel for å drive inn gjeld (inkasso).»

Arbeidsgruppen gir deretter en fremstilling av gjeldende rett om adgangen til å foreta stenging, samt en oversikt over tilgrensende relevant lovgivning. Det sies følgende om dette på s. 132-134 i utredningen:

«I dag er stenging ikke særskilt lovregulert. Det følger av praksis og er alminnelig antatt i juridisk teori at nettselskapene på nærmere vilkår har en rett til å stenge leveransen inntil eldre terminer blir betalt i medhold av de alminnelige prinsippene om detensjonsrett. [Note fjernet.] Detensjonsrett forutsetter at det er nær sammenheng mellom den tilbakeholdte ytelsen og motytelsen. Dette uttrykkes vanligvis som et krav om konneksitet, dvs. at forpliktelsene må skrive seg fra samme kontraktsforhold. Dette kravet innebærer bl.a. at nettselskapene ikke kan stenge leveransen dersom en kunde misligholder sin betalingsforpliktelse i forhold til kraftleverandøren. Dersom kraftleverandøren stanser sin kraftlevering på grunn av betalingsmislighold, jf. standard kraftleveringsavtale § 4-2, inntrer områdekonsesjonærens leveringsplikt i henhold til energiloven § 3-3. Kunden blir da tilbudt en kraftleveringskontrakt med den lokale nettoperatøren. Dersom kunden vesentlig misligholder sin betalingsforpliktelse i forhold til denne kraftleveringsavtalen, kan nettoperatøren stanse videre levering, hvilket i praksis innebærer at den aktuelle sluttbrukeren fysisk må kobles av nettet. På grunn av de faktiske forholdene blir det i denne situasjonen ingen praktisk forskjell på stansing og stenging.

Man kan også avtaleregulere stengeretten nærmere, hvilket er gjort i standard nettleieavtale §§ 7-1 til 7-4. Paragraf 7-1 regulerer vilkårene for stengning og lyder som følger:

«Nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom nettkunden ikke betaler skyldig nettleie i henhold til betalingsfristen. Stenging kan kun foretas ved vesentlig betalingsmislighold. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, vil betalingsmislighold som gjelder kraftleveransen også kunne utløse stenging.

Stenging av et anlegg fritar ikke nettkunden for betaling av nettariffens faste kostnader, leie av måler m.v. i den tid anlegget er stengt.

Dersom det er fare for liv og helse, eksempelvis ved sterk kulde, må nettselskapet midlertidig utsette stengingen.»

Paragraf 7-2 regulerer prosedyrer for steng­ing. Bestemmelsen lyder som følger:

«Før stenging kan skje, skal nettselskapet ha forsøkt å kontakte nettkunden personlig og nettkunden skal motta et skriftlig stengevarsel som sendes til kundens faktureringsadresse.»

Av stengevarselet skal det fremgå:

• at nettkunden kan unngå stenging ved betaling innen 14 dager

• en oppfordring til nettkunden om snarlig å kontakte nettselskapet hvis stenging kan medføre fare for liv og helse, herunder for husdyr, dersom nettkunden har betalingsproblemer og lignende

• kostnader ved åpning etter eventuell stenging

Stengevarsel kan sendes i samme brev som inkasso/purrevarsel dersom det klart fremkommer at det også er å betrakte som et stengevarsel.»

Paragraf 7-3 regulerer gjenåpning av stengt anlegg og sikkerhetsstillelse for nettleie. Bestemmelsen lyder som følger:

«Hvis nettselskapet har stengt anlegg, kan ingen andre enn nettselskapet eller dennes representant tilkoble anlegget igjen. Et anlegg som er rettmessig stengt på grunn av mang­lende betaling, vil ikke gjenåpnes før all gjeld til nettselskapet og kostnader i samband med stenging og gjenåpning, er betalt. I særlige tilfeller kan nettselskapet kreve at nettkunden stiller sikkerhet for rettidig betaling ved forfall.»

I § 7-4 er det presisert at nettselskapet ikke er ansvarlig for «skader eller tap som kan oppstå hos en nettkunde ved rettmessig stenging».

Avtaleregulering av retten til stenging kan sensureres dersom den er urimelig, jf. avtaleloven § 36. Dersom avtalen ikke er individuelt forhandlet, slik tilfellet er med standard nettleieavtale, kommer også avtaleloven § 37 til anvendelse. Denne bestemmelsen supplerer § 36 i forbrukerforhold. Videre vil Forbrukerombudet kunne gripe inn mot avtalevilkår om stenging i medhold av markedsføringsloven § 9 a. For en nærmere redegjørelse for bruken av avtaleloven § 36 og markedsføringsloven § 9 a på avtalevilkår om stenging, viser arbeidsgruppen til Bjørnar Eirik Stokkan: Kontraktsfestet stengningsrett for strøm og telefon, Det juridiske fakultets skriftserie nr. 15, 1988 s. 29 flg., også publisert i Jussens Venner 1988 s. 283-341.

Inkassoloven stiller også opp visse skranker for bruk av stengingsretten i § 8. Stengingen kan ikke gjøres gjeldende dersom det innebærer at man opptrer i strid med kravet til god inkassoskikk, jf. bestemmelsens første ledd første punktum. Denne rettslige standarden er noe utdypet i annet ledd, hvor det presiseres at «[d]et er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe». Spørsmålet om stenging som sådan er i strid med kravet til god inkassoskikk, har vært forelagt Justisdepartementets lovavdeling til vurdering. Lovavdelingen konkluderte i brev 13. oktober 1989 til Norges Energiverkforbund med at stengeretten som sådan ikke er i strid med kravet til god inkassoskikk. I forhold til § 8 uttalte Lovavdelingen også at det «ikke kan utelukkes at § 8 tillater stenging på et enda tidligere tidspunkt [enn 14 dager etter at stengevarsel er gitt] utfra den betraktning at det ikke bare er spørsmål om å fremtvinge betaling for levert strøm, men også om å hindre ytterligere levering».»

Arbeidsgruppen gir på s. 133-134 en oversikt over regler i sosialtjenesteloven, som også kan ha relevans for stenging:

«Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven) inneholder også bestemmelser som ofte vil være av betydning i situasjoner hvor stenging er aktuelt. Ifølge lovens § 5-1 har de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, krav på økonomisk stønad. I Rundskriv I-34/2001 Sosialtjenesteloven kapittel 5 omtales kjerneområdet for lovens livsoppholdsbegrep. Ugifter til strøm og oppvarming blir her omtalt som et av kjerneområdene for livsoppholdsbegrepet. (...) Ved Rundskriv U-3/2003 ble det gitt informasjon om statlige tiltak og kommunenes oppfølging av personer som får problemer som følge av økte strømpriser:

«Når alle andre muligheter og hjelpetiltak er utnyttet, har personer som får problemer som følge av økte strømpriser krav på bistand fra kommunens sosialtjeneste.

Sosialtjenesten kan bistå med råd og veiledning, eventuelt henvise til andre som kan hjelpe. For personer som får problemer med å betale en unormalt høy strømregning, vil det fra sosialtjenestens side være særlig aktuelt å bistå vedkommende i kontakten med kraftselskapet for å få i stand en fornuftig oppdeling av strømregningen.

Enkelte vil etter en nærmere vurdering ha rett til økonomisk stønad til å betale strømregningen. Ved anvendelse av sosialtjenestelovens bestemmelser om økonomisk stønad, jf. rundskriv I-34/2001, vil det fra sosialtjenestens side være særlig relevant å legge vekt på følgende momenter når en person søker om stønad til å betale en unormalt høy strømregning:

Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår i kjerneområdet i sosialtjenestelovens livsoppholdsbegrep. Dette innebærer at sosialtjenesten har plikt til å ta med nødvendige utgifter til strøm og oppvarming i utgiftsgrunnlaget ved tildeling og utmåling av økonomisk stønad.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven § 5-1 er en subsidiær ytelse for den enkelte. Dette innebærer at den enkelte i utgangspunktet skal utnytte alle inntekter og inntektsmuligheter før stønad gis. (...) Sosialtjenesten kan etter lovens § 5-2, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Bestemmelsen åpner blant annet for at det kan være aktuelt å yte stønad selv om kravet om at alle inntektsmuligheter skal være forsøkt ikke er oppfylt, dersom situasjonen og hjelpebehovet er slik at det vil være en stor belastning å kreve dette. Søknad om hjelp til å betale en unormalt høy strømregning kan være et eksempel på en situasjon hvor stønad kan bidra til at vedkommende kan «overvinne en vanskelig livssituasjon».

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven kan etter § 5-4 gis i form av lån. Låneformen kan brukes i tilfeller der søker vurderes å ha tilbakebetalingsevne innen rimelig tid, og antas å være særlig aktuell i en situasjon hvor personer får et midlertidig betalingsproblem som følge av høye strømpriser.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Dette innebærer at sosialtjenesten må foreta en konkret vurdering av den enkeltes hjelpebehov. I tillegg til inntekts-, utgifts- og formuesforhold, kan sosialtjenesten ta hensyn til søkerens helsemessige og sosiale situasjon og andre forhold som ledd i en helhetsvurdering. Hensynet til at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig kan tillegges vekt.»

Verken dette rundskrivet eller rundskrivet fra 2001 omtaler eksplisitt spørsmålene knyttet til stenging av forbrukerens anlegg, herunder om sosialtjenesten i visse tilfeller har plikt til å dekke eldre strømrestanser. Rundskriv I-1/93, som ble avløst av 2001-rundskrivet, inneholder imidlertid en særlig omtale av denne problemstillingen. I tilfeller hvor søknaden om støtte blir innvilget, skal sosialkontoret i henhold til rundskrivet betale siste termin som førte til krav om stenging og som elektrisitetsverket har purret på vanlig måte, samt løpende strømutgifter frem til vedtak er fattet. Eventuelle eldre ubetalte terminer anses som kredittgiving og gammel gjeld som sosialtjenesten ikke vil ha plikt til å dekke. Ettersom dette rundskrivet ikke lenger er gjeldende og dagens rundskriv bare taler om dekning av «løpende utgifter», står det som noe uklart i hvilken grad sosialtjenesten plikter å dekke eldre strømgjeld for å forhindre stenging (evt. bidra til gjenåpning av kundens anlegg). Dette må bero på en tolkning av bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 5-1 første ledd og kilder i tilknytning til denne.»

Departementet vil i tillegg til arbeidsgruppens omtale av rundskriv I-34/2001 vise til punkt 5.1.4.3 i rundskrivet, som har overskriften «Særskilt om gjeld». Her heter det blant annet:

«Sosialtjenesten har som hovedregel ikke plikt til å yte stønad til dekning av gjeld. Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal ikke tilgodese kreditorene, men dekke søkerens behov for hjelp til livsopphold. Det kan likevel i konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp til dekning av gjeld etter § 5-2.

Gjeld som ikke betjenes, kan lett føre låntakeren inn i en ond sirkel. Søknad om stønad til å betjene gjeld vil derfor ofte være grunnlag for økonomisk rådgivning fra sosialtjenestens side. Som et ledd i arbeidet med å forebygge sosiale problemer bør sosialtjenesten, i samarbeid med søkeren, andre kommunale instanser, namsmann og kreditorer, søke å finne løsninger på søkerens gjeldsproblemer. Sosialtjenesten kan kreve at søkeren forsøker å endre lånevilkår og betalingsavtaler med bank eller andre finansinstitusjoner. Dersom søkeren ønsker det, kan sosialtjenesten bistå vedkommende med kontakt til långiverne med sikte på å oppnå bedre betalingsvilkår. (...) Gjeldsutgifter som skyldes innkjøp av gjenstander eller tjenester som kommer inn under livsoppholdsbegrepet, for eksempel avdrag på kjøp av kjøleskap, må det imidlertid tas hensyn til som løpende utgifter når hjelpebehovet vurderes.

Særlige problemer kan oppstå når unnlatelse av å betale regninger for livsnødvendige tjenester, har ført til opphopning av gjeld og trussel om avstengning av tjenesten. I de tilfellene den manglende betalingen skyldes manglende evne, må sosialtjenesten aktivt medvirke til å hindre avstenging. Se avsnitt om strøm og oppvarming under punkt 5.1.4.1.»

Om rettsstillingen i de øvrige nordiske land når det gjelder stenging, uttaler arbeidsgruppen følgende på s. 134-135 i utredningen:

«I Finland er innstilling av leveranse som følge av elanvenderes mislighold av deres betalingsforpliktelse regulert i elmarknadslagen § 27 h, som lyder som følger:

«Elleveransen kan avbrytas om elanvändaren i väsentlig grad har försummat att betala avgifterna till minutförsäljaren eller distributionsnätsinnehavaren eller annars väsentligt har brutit mot sina förpliktelser enligt avtalet. Innan elleveransen avbryts skall till elanvändaren sändas en skriftlig anmärkning om betalningsförsummelsen eller något annat avtalsbrott samt tidigast två veckor efter att anmärkningen har sänts en separat varning om att elleveransen kommer att avbrytas. Elleveransen får avbrytas tidigast fem veckor efter att avgiften har förfallit till betalning eller något annat avtalsbrott för första gången har meddelats elanvändaren och avtalsbrottet inte har avhjälpts i tid före den tidpunkt då elleveransen enligt varningen kommer att avbrytas.

Om försummelsen av betalningen har berott på elanvändarens betalningssvårigheter som han har råkat i till följd av en svår sjukdom, arbetslöshet eller någon annan särskild omständighet, huvudsakligen utan att själv vara orsak till dem, får elleveransen avbrytas tidigast två månader efter den dag då avgiften förföll till betalning.

Elleveransen till en byggnad som används som stadigvarande bostad eller till en del av en sådan får inte, om uppvärmningen är beroende av el, avbrytas trots obetalda avgifter under tiden från ingången av oktober till utgången av april innan fyra månader har förflutit från förfallodagen för den obetalda avgiften.»

I Sverige er stenging på grunn av forbrukerens mislighold regulert i ellagen kapittel 11 § 3, som lyder som følger:

«Överföring av el får avbrytas, om konsumenten försummar sina skyldigheter och försummelsen utgör ett väsentligt avtalsbrott.

Innan överföringen avbryts skall konsumenten uppmanas att innom viss skälig tid vidta rättelse och, i annat fall än som avses i 4 §, underrättas om att överföringen annars kan avbrytas. Sker rättelse får överföringen inte avbrytas.

Om omständigheterna ger anledning att befara att ett avbrott skulle medföra ej obetydlig personskada eller omfattande sakskada, får överföringen inte avbrytas. Det gäller dock inte om konsumenten handlar otillbörligt.»

Håndteringen av betalingsmislighold, også utover § 3, er regulert i § 4, som lyder som følger:

«Om avtalsbrottet består i att konsumenten försummat att betala för överföring eller leverans av el gäller, utöver vad som anges i 3 §, att konsumenten sedan tiden för rättelse gått ut skall uppmanas att betala inom tre veckor från det att han har delgetts uppmaningen och en underrättelse om att överföringen annars kan avbrytas. Ett meddelande om den uteblivna betalningen skall samtidigt lämnas till socialnämnden i den kommun där konsumenten får el överförd.

Sker betalning eller är fordringen tvistig får överföringen inte avbrytas. Överföringen får inte heller avbrytas om socialnämnden inom den tid som anges i första stycket skriftligen har meddelat den som lämnat underrättelsen att nämnden tar på sig betalningsansvaret för skulden.»

Forbrukeren må erstatte selskapenes rimelige kostnader i forbindelse med tiltak etter §§ 3 og 4, jf. § 5.

Etter det arbeidsgruppen kjenner til, er spørsmålet om stenging ikke lovregulert i Danmark og på Island.»

En eventuell lovfesting av nettselskapets stengingsadgang reiser en rekke spørsmål som det må tas stilling til, herunder hvilke vilkår som bør oppstilles for stenging, unntak fra stengingsretten, varsel om stenging mv.

Arbeidsgruppen foreslår at det må foreligge et vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side for at nettselskapet skal ha rett til å foreta stenging. Arbeidsgruppen begrunner forslaget slik på s. 135-136:

«Dette skyldes i hovedsak at elektrisk energi er et nødvendighetsgode og at nettselskapene står i en monopolstilling, se nærmere punkt 12.2 og 12.4.1. Forbrukerne har derfor et sterkt behov for vern som ikke kan ivaretas tilstrekkelig gjennom et vilkår med en lavere terskel. Arbeidsgruppen viser også til at det samme vilkåret fremgår av gjeldende standard nettleieavtale, og at man gjenfinner det i den finske og svenske reguleringen.

Betegnelsen kontraktsbrudd dekker alle former for brudd på en forbrukers kontraktsforpliktelser i forhold til et nettselskap. Det kan tenkes at et nettselskap får rett til å stenge leveringen av elektrisk energi, selv om det ikke foreligger et mislighold av forbrukerens betalingsforpliktelse, men bare brudd på andre kontraktsforpliktelser, som for eksempel å gi tilgang til distribusjonsnett og installasjon etter standard tilknytningsavtale § 3-6. I alminnelighet brukes stengingsretten imidlertid bare ved betalingsmislighold, og det vesentlighetskrav arbeidsgruppen foreslår, vil sjelden kunne anses for å være oppfylt ved mislighold av andre forpliktelser enn betalingsforpliktelsen. Noe annet er at mislighold av andre forpliktelser kan inngå i vurderingen sammen med et betalingsmislighold, og sammen med det utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd. Dersom det inntreffer flere kontraktsbrudd i sammenheng, kan disse kumuleres, slik at det avgjørende er om de samlet sett utgjør et vesentlig kontraktsbrudd.

Vesentlig kontraktsbrudd brukes i alminnelighet som vilkår for heving. Fordi konsekvensene for forbrukeren langt på vei blir den samme ved stenging som ved heving, er det grunn til å benytte en tilsvarende terskel på vilkårsiden. Det kan også være grunn til å se hen til hvordan dette vilkåret brukes i forhold til heving på andre kontraktsområder.

Ved vurderingen må man ta utgangspunkt i avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse og legge vekt både på avvikets karakter og omfang. Vesentlighetskravet innebærer at det må være tale om et markert avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Det forhold at avtaler om overføring av elektrisk energi har en langvarig karakter, og at det er tale om et nødvendighetsgode, tilsier at terskelen for å stenge bør være forholdsvis høy.

Selv om vesentlighetskravet ofte kan avgjøres ved en isolert betraktning av avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse etter en rent objektiv vurdering, må misligholdet prinsipielt relateres til den aktuelle kreditor (her nettselskapet) og den betydning det har for ham. Det må også tas hensyn til hvilke virkninger en stenging vil ha for vedkommende forbruker. Som et overordnet utgangspunkt bør det være en viss forholdsmessighet mellom nettselskapets interesse i å gjennomføre stenging og virkningene av stengingen for forbrukeren, slik at vesentlighetskravet ikke kan anses oppfylt når virkningen av stengingen blir hardere enn vanlig og ikke står i forhold til nettselskapets interesse. Dersom det er klart at en stenging vil føre til betydelige skader, vil den nødvendige forholdsmessighet normalt mangle.

Stenging innebærer som tidligere nevnt at forbrukeren blir koblet av og ikke får tilgang til noe som langt på vei må anses som et nødvendighetsgode i dagens samfunn, uten at han eller hun kan henvende seg til en annen leverandør å få tilgang til det samme (monopol­ytelse). Dette tilsier generelt at nettselskapene må utvise tilbørlig varsomhet i forhold til å gå til det skritt å stenge av leveringen av elektrisk energi.

I den avveiningen som må gjennomføres mellom hensyn til nettselskapet og forbrukeren, kan også andre faktorer enn dem som er nevnt være relevante. Disse kan svekke eller styrke det resultat en vurdering bygget på momentene nevnt ovenfor skulle tilsi. Man kan bl.a. legge vekt på årsaken til kontraktsbruddet. Dersom det skyldes forhold forbrukeren kan bebreides for, er det mindre betenkelig å tillate stenging enn dersom forbrukeren ikke kan bebreides. Det kan her være av betydning om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje.

Generelt kan det i forhold til heving legges vekt på om det aktuelle misligholdet utløser andre krav, for eksempel prisavslag og erstatning. I forholdet mellom et nettselskap og en forbruker er det imidlertid lite aktuelt med erstatning – problemet er jo normalt den uteblitte betaling. Øvrige misligholdssanksjoner er ikke aktuelle. Dette kan isolert tale for at man må innrømme nettselskapene en noe videre stengingsrett enn dersom man hadde hatt andre adekvate alternativer til stenging.»

På s. 136-137 foreslår arbeidsgruppen et unntak fra stengingsretten i tilfeller der stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingskade:

«Siden vesentlighetskravet bygger på en skjønnsmessig helhetsvurdering, kan det ofte være tvilsomt om et nettselskap har rett til stenging. Arbeidsgruppen mener derfor at det bør fremgå klart av lovteksten at stenging ikke kan foretas dersom det er fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Unntaket ved fare for liv eller helse tar typisk sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i vedkommendes husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisk energi blir stengt av de nevnte grunner. I stor grad antas det samme å gjelde allerede etter alminnelige rettsgrunnsetninger om at hensynet til menneskers liv og helbred går foran rene økonomiske interesser.

Med «betydelig tingsskade» sikter arbeidsgruppen til nokså omfattende økonomiske tap. At mat, selv av meget høy kvalitet og verdi, kan bli fordervet, kan ikke anses tilstrekkelig.

Nettselskapene tillegges ingen alminnelig undersøkelsesplikt i forhold til om det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Selskapene forutsettes heller ikke å ha kjennskap til særlige forhold hos den enkelte forbruker som kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade ved stenging. Nettselskapene forventes for eksempel ikke å vite om det finnes spedbarn eller pleietrengende i husstanden. Selskapene kan imidlertid forventes å vite noe om forhold som etter et alminnelig forsvarlig skjønn kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Nettselskapene vil for eksempel normalt vite, eller forholdsvis raskt og enkelt kunne bringe på det rene, om husstanden har elektrisk energi som varmekilde, eller om det finnes alternativer. Vet nettselskapet at husværet bare har elektrisk energi til oppvarming, og man er inne i en streng kuldeperiode, vil nettselskapet alltid måtte vurdere faren for liv, helse og betydelig tingsskade før stenging iverksettes. Det praktiske forløpet vil likevel normalt være at nettselskapet blir gjort oppmerksom på fare som nevnt av forbrukeren etter at varsel om stenging er mottatt. Alternativt vil sosialkontoret i den kommunen forbrukeren bor, som skal ha kopi av stengevarselet, [Note fjernet.] kunne gjøre nettselskapet oppmerksom på at det foreligger en slik risiko. Dersom nettselskapet blir gjort oppmerksom på at det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, må det selv utøve et forsvarlig skjønn. Kommer informasjonen fra kompetent og ansvarlig medisinsk eller sosialmedisinsk hold, typisk kommunehelsetjenesten, skal det normalt meget til før man kan se bort fra den.»

Arbeidsgruppen foreslår at det ikke kan iverksettes stenging dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for den varslede stengingen. Om dette heter det på s. 137:

«Stenging fungerer som tidligere nevnt også som et effektivt virkemiddel for å drive inn kravet på betaling av nettleie (inkasso). Dersom forbrukeren har innsigelser mot kravet på betaling av nettleie, typisk at det foreligger en mangel fra nettselskapet som gir ham rett til å holde tilbake sin egen ytelse, er det behov for å verne forbrukeren mot det betalingspresset stenging innebærer. Uten en reservasjon i de tilfellene forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, vil forbrukeren både oppleve et tøft betalingspress og samtidig få veltet søksmålsbyrden over på seg. Arbeidsgruppen foreslår derfor at stenging ikke kan iverksettes dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for den varslede stengingen, med mindre disse er åpenbart grunnløse. Bestemmelsen har en parallell i inkassoloven § 17 annet ledd. Tanken er at dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, så bør denne tvisten få sin avklaring hos domstolene eller i annet tvisteløsningsorgan, før det evt. kan bli tale om å foreta noen stenging. Bestemmelsen er med på å redusere risikoen for at det skal skje uberettigede stenginger.

Reservasjonen mot åpenbart grunnløse innvendinger er ment å verne nettselskapene mot tydelig grunnløse innvendinger som bare tjener til å trenere saken. Vurderingstemaet er om innsigelsene ut fra en objektiv og forsvarlig vurdering fremstår som åpenbart grunnløse. Vurderingen omfatter både innsigelsenes rettslige og faktiske forankring. Det skal likevel en del til før nettselskapene kan se bort fra innsigelser, jf. passusen «åpenbart». Dette er et litt strengere krav enn det som følger av den tilsvarende bestemmelsen i inkassoloven § 17 («innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk»).»

Arbeidsgruppen foreslår en regel om at nettselskapet har plikt til å sende forbrukeren et skriftlig varsel for at det skal ha rett til å kunne foreta stenging. Forslaget er omtalt slik på s. 137 i utredningen:

«Som påpekt i punkt 20.4.2 ovenfor, gjelder det allerede i dag en varslingsplikt i medhold av standard nettleieavtale § 7-2. Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste denne praksisen med visse endringer. Arbeidsgruppen går inn for at nettselskapene plikter å sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging som for det første skal angi at stenging ikke skjer dersom forbrukeren betaler innen fire uker regnet fra den dato varselet ble sendt. Arbeidsgruppen mener det er nødvendig med en så vidt lang frist, fordi stenging er et meget inngripende virkemiddel som kutter forbrukerens tilgang til et viktig velferdsgode. Forbrukeren bør derfor få noe lenger tid på seg til å reagere enn det som for eksempel følger av inkassoloven § 9 annet ledd, hvor det gjelder en 14 dagers frist fra det tidspunkt inkassovarsel ble sendt. I forhold til inkassoloven er det dessuten slik at det løper en ny 14 dagers frist fra det tidspunkt betalingsoppfordring blir sendt, jf. § 10 første ledd.

For det andre skal det fremgå av stengingsvarselet at forbrukeren bør ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen. Dette står i sammenheng med unntakene fra stengingsretten, se punkt 20.4.5 og 20.4.6 ovenfor. Varselet skal gi forbrukeren oppfordring til å gjøre eventuelle innsigelser gjeldende, samt å varsle nettselskapet om fare for liv, helse eller betydelig tingsskade foreligger.

For det tredje skal varselet gjøre forbrukeren oppmerksom på de kostnadene som kan belastes ham ved rettmessig stenging, jf. nærmer om dette nedenfor i punkt 20.4.9.

Arbeidsgruppen foreslår videre at nettselskapet skal sende kopi av varselet til sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted. Dette har i første rekke sammenheng med at stenging ikke skal kunne skje dersom sosialkontoret tar på seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, jf. neste punkt. Men også utover dette er det et poeng at sosialkontoret blir gjort oppmerksom på en mulig stenging. Det kan gi grunnlag for å vurdere andre tiltak enn at man går inn og dekker betalingsforpliktelsen, jf. punkt 20.4.2 ovenfor.»

Arbeidsgruppen foreslår på s. 137-138 at stenging ikke skal kunne foretas dersom sosialtjenesten i den kommunen forbrukeren har fast bosted gir en skriftlig bekreftelse på at betaling av forfalte krav på nettleie vil bli foretatt. Arbeidsgruppen viser til at stenging i en slik situasjon fremstår som unødvendig, og det bør etter arbeidsgruppens syn fremgå av loven at stenging da ikke kan skje. Arbeidsgruppen uttaler:

«I henhold til lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven), skal økonomisk stønad som utgangspunkt betales til den som har søkt om stønad, jf. § 5-5 første punktum. Dersom «det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt (jf. § 5-3), kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester». Denne adgangen åpner for at sosialtjenesten kan gå inn og dekke forbrukerens økonomiske forpliktelser overfor nettselskapet. Arbeidsgruppen vil understreke at den foreslåtte bestemmelsen ikke innebærer noen selvstendig plikt for sosialkontoret til å dekke forbrukerens forpliktelse. I hvilken grad sosialkontoret skal yte stønad til den enkelte forbruker og i hvilken form, må også for fremtiden avgjøres på grunnlag av sosialtjenestelovens regler, se lovens § 5-1. En presentasjon av de relevante reglene og de rundskrivene som foreligger på området, er gitt i punkt 20.4.2 ovenfor. Arbeidsgruppens forslag til regulering aktualiserer spørsmålet om hvordan sosialtjenestelovens regler skal tolkes og praktiseres i tilfeller hvor det er aktuelt med stenging.»

Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste at nettselskapene kan kreve å få dekket sine nødvendige kostnader i forbindelse med en rettmessig stenging og eventuell gjenåpning av kundens anlegg. Gruppen viser til at dette blant annet vil være kostnader forbundet med selve den fysiske avstengingen og kostnader forbundet med utsending av varsel og håndtering av eventuelle innsigelser. Arbeidsgruppen går også inn for at nødvendige kostnader forbundet med utsending av varsel kan kreves, selv om stenging ikke finner sted. Den foreslåtte bestemmelsen om dekning av nødvendige kostnader har sitt motstykke i inkassoloven § 17, og kan også forankres i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Når det gjelder dekning av faste kostnader i den tid forbrukerens anlegg er stengt, uttaler arbeidsgruppen (s. 138):

«Det kan reises spørsmål om forbrukerne bør slippe å dekke nettariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt. På den ene siden kan det hevdes at forbrukeren ikke bør belastes disse kostnadene når han ikke har tilgang til ytelsen. På den annen side kan det hevdes at forbrukeren bør ha plikt til å dekke kostnadene, fordi kontraktsforholdet fortsatt består, og fordi de faste kostnadene ikke blir mindre ved at kunden ikke benytter sitt anlegg. Det ville videre rime dårlig om de som misligholder kontrakten skulle stille bedre enn de som oppfyller kontraktsmessig. Arbeidsgruppen ser at det kan anføres gode argumentet for begge løsninger. Et flertall i arbeidsgruppen bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet, Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener imidlertid at argumentene for at nettselskapet skal kunne pålegge forbrukeren å dekke kostnadene, veier tyngst. Flertallet har derfor ikke foreslått noen bestemmelse som innebærer at forbrukeren blir fritatt fra å betale fastbeløpet i stengingsperioden.

Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet er uenig med flertallet i at forbrukeren bør ha en forpliktelse til å dekke nettariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt. Mindretallet går ut fra at det i det overveiende antall tilfelle hvor forbrukeres elektriske anlegg stenges, dreier seg om situasjoner hvor forbrukeren har manglende evne og ikke vilje til å overholde sine forpliktelser overfor nettselskapet. Å skulle legge ekstra «stein til byrden» i de tilfellene hvor det går så langt at det elektriske anlegget blir stengt, oppleves av mindretallet som en urimelighet overfor mennesker som i mange tilfelle er i en fortvilet økonomisk situasjon. Mindretallet mener at dette hensynet må veie tyngre enn det faktum at avtalen fortsatt gjelder og at nettselskapets faste kostnader er de samme som før stengingen.

Mindretallet foreslår derfor at det i forslaget til lovbestemmelse som regulerer stenging, presiseres at forbrukeren ikke er pliktig til å betale nettariffens faste kostnader i den tid anlegget er stengt.»

Arbeidsgruppen mener at nettselskapet ikke bør kunne kreve å få dekket sine kostnader ved stengingen dersom denne har vært urettmessig. Videre er det et spørsmål om nettselskapets ansvar for forbrukerens tap ved urettmessig stenging. Arbeidsgruppen uttaler følgende om urettmessig stenging (s. 138-139):

«Stenging kan påføre forbrukeren økonomisk tap for eksempel som følge av ødeleggelse av varer i kjøler, frostskade på vannledninger og personskade som følge av fall i uopplyste trappeganger osv. Spørsmålet som melder seg, er om det er grunn til å regulere slike forhold nærmere i lov.

Som påpekt ovenfor i kapittel 20.4.5, kan man ikke kreve at nettselskapene har full oversikt over mulige skadevirkninger eller foretar nærmere undersøkelser uten en konkret foranledning til det.

Dersom nettselskapet foretar en stenging uten at de materielle og prosessuelle vilkårene for dette er oppfylt, bør nettselskapet etter arbeidsgruppens vurdering ikke kunne kreve å få dekket sine kostnader ved stengingen. En slik regel vil bidra til å sikre at prosedyrene for stenging blir fulgt, og at nettselskapene også foretar en vurdering av om de materielle vilkårene for stenging er oppfylt. Bestemmelsen i inkassoloven § 17 fjerde ledd er utslag av samme tankegang. Siden også stengingsreglene inngår i en inndrivingskontekst, er det naturlig at reglene på dette punktet bygger på samme prinsipper som reglene i inkassoloven om skyldnerens ansvar for inndrivingskostnader.

Ved en urettmessig stenging kan det også bli spørsmål om å ilegge nettselskapet erstatningsansvar. En urettmessig stenging representerer et kontraktsbrudd fra nettselskapets side – en mangel som følge av avbrudd – og forbrukeren kan kreve erstattet sitt tap etter den alminnelige erstatningsregelen, se nærmere kapittel 18.4. Det kan også bli tale om erstatning på grunnlag av de ulovfestede reglene utenfor kontrakt. Det vil i bl.a. kunne være aktuelt ved personskade, ettersom slike skader ikke faller inn under nettselskapets kontraktsrettslige ansvar.»

I forbrukerkjøpsloven er risikoen for sending av meldinger regulert i § 4. Bestemmelsen lyder som følger:

«Dersom en part gir melding i samsvar med loven og sender den på en måte som er forsvarlig etter forholdene, og ikke annet fremgår, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide, selv om det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten.»

Arbeidsgruppen uttaler følgende om denne bestemmelsens anvendelse ved stenging (s. 139):

«Dersom denne bestemmelsen legges til grunn, innebærer det at stenging kan iverksettes fire uker etter at varselet er sendt på forsvarlig måte, selv om «det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten». Bestemmelsen er identisk med kjøpsloven § 82 og håndverkertjenesteloven § 4. Kjøpsloven bygger på FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp artikkel 27.

Arbeidsgruppen har vurdert om man i relasjon til stenging bør stille krav om at varselet faktisk har kommet frem, slik at det blir avsenderen som har risikoen for sending av meldinger. Gruppen har imidlertid kommet til at dette samlet sett ikke vil være den beste løsningen. For det første vil en slik løsning åpne for at vedkommende forbruker kan trenere saken ved å påstå at varselet ikke er mottatt. Sett fra nettselskapets side vil det være nærmest umulig å bevise at forbrukeren faktisk har mottatt varselet. For det andre må det tas hensyn til at bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven stiller krav om at meldingen må være sendt på «en måte som er forsvarlig etter forholdene». Forsvarlighetskravet er særlig viktig i stengingstilfellene, ettersom stenging har så vidt alvorlige konsekvenser for forbrukeren. For det tredje kan den alminnelige lojalitetsplikt i kontraktsforhold etter omstendighetene lede til nettselskapet må forsikre seg om at varselet har kommet frem før stenging kan skje. Dette kan typisk være situasjonen dersom nettselskapet overhodet ikke har mottatt noen reaksjon på sitt varsel.»

Arbeidsgruppen uttaler følgende om stengingsvarsler og forholdet til inndriving ved inkasso (s. 139):

«Etter standard nettleieavtale § 7-2 tredje ledd kan et stengingsvarsel sendes i samme brev som et inkassovarsel eller en purring derom det går klart frem at det er å anse som et stengingsvarsel. I lys av hvor effektiv en trussel om stenging kan være som inndrivingsmetode, kan det stilles spørsmål om det bør være adgang til å sende kombinert stengingsvarsel og inkassovarsel/purring. Gitt at de materielle vilkårene for stenging er oppfylt, mener arbeidsgruppen at det ikke bør være utelukket at man kombinerer de to fremgangsmåtene. Det vil da ikke være i forbrukerens interesse å få to forsendelser i stedet for en, ettersom det er forbrukeren som må dekke inndrivingskostnadene. Dersom vilkårene for stenging ikke er oppfylt, eller ikke vil bli oppfylt i løpet av fireukers-fristen i stengingsvarselet, må det på sin side antas å være i strid med kravet til «god inkassoskikk» i inkassoloven § 8 dersom et varsel om stenging blir sendt sammen med en purring eller et inkassovarsel. Forbrukeren vil da ikke plikte å dekke nettselskapets kostnader knyttet til utsendelsen, jf. inkassoloven § 17 fjerde ledd.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at den ikke vil foreslå noen særskilte regler på dette punkt. Etter arbeidsgruppens syn vil de eksisterende reglene fange inn eventuelle uheldige inndrivingsskritt.»

13.3 Høringsinstansenes syn

Bortsett fra Hafslund ASA har ingen høringsinstanser hatt særskilte merknader til andre sanksjoner fra nettselskapets side enn stenging. Hafslund ASA mener imidlertid at det er behov for en klargjøring og lovfesting av nettselskapets krav om erstatning som følge av forbrukerens mislighold, og uttaler:

«Vi vil på dette punktet vise til at regelverket må være balansert i forhold til nettselskapets og kundens rettigheter og plikter. Når kundens rettigheter styrkes, blir det også viktigere at kundens plikter gjøres klarere. Hva som representerer mislighold fra kundens side og de sanksjoner nettselskapet kan iverksette bør således lovfestes.»

BKK Nett AS uttaler seg mer generelt om forbrukerens rolle:

«Etter vår oppfatning må det også stilles tydeligere krav til nettkunden både om hvilke forpliktelser kunden har for å sikre eget utstyr for skade, og hvilke forpliktelser kunden har ved adferd eller bruk av utstyr som påfører nettet redusert leveringskvalitet.»

NORSK ELEKTROTEKNISK KOMITE har følgende synspunkter på forbrukerens rolle:

«Innføring av et lovbestemt forbrukervern for strømkunder har naturlig nok først og fremst fokus på netteiers plikter og forbrukerens rettigheter. Et viktig aspekt som kommer utenfor den foreslåtte lovregulering er forbrukers plikt til å holde sitt elektriske anlegg i sikkerhetsmessig forsvarlig stand (DSBs regelverk). En utredning om hvorledes den periodiske kontrollen med bla forbrukernes elektriske anlegg skal organiseres, har nylig vært på høring (JD/DSB). Ut i fra at nettselskapet leverer en farlig vare kan det reises spørsmål om nettselskapet skal kunne levere strøm til et elektrisk anlegg som er brann- eller berøringsfarlig. Kunden har ansvar for sikkerheten ved eget anlegg. Et gyldig sikkerhetssertifikat fra et sertifisert inspeksjonsorgan kan dokumentere overenstemmelse med sikkerhetskrav. Slik sett bør, i tillegg til betalingsmislighold, også brann/berøringsfare vurderes opp mot en rett/plikt til å stenge anlegget og i forbindelse med vurdering av erstatning. Regelteknisk kan dette være vanskelig å håndtere, men bør ses nærmere på.»

Høringsinstansene som har uttalt seg om stengingsspørsmålet, synes å støtte arbeidsgruppens forslag om å lovfeste nettselskapets adgang til stenging av forbrukerens anlegg ved dennes kontraktsbrudd. Det pekes blant annet på forbrukerens behov for vern i forhold til at elektrisk energi er et nødvendighetsgode og i forhold til at nettselskapene står i en monopolstilling. Flere høringsinstanser har imidlertid hatt merknader til den nærmere reguleringen av stengingsadgangen, herunder til spørsmålet om vilkårene for stenging, spørsmålet om en kopi av stengingsvarselet skal sendes sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted, samt sosialtjenestens rolle ved stenging.

Den Norske Advokatforening uttaler følgende:

«Advokatforeningen slutter seg til lovforslaget og begrunnelsen for det. Vi har imidlertid visse betenkeligheter i forhold til forslaget om at nettselskapet automatisk skal sende kopi av varselet til sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted. Advokatforeningen antar at forbrukerne ikke gjennomgående ønsker sosialkontoret automatisk koblet inn selv om det skulle foreligge et betalingsproblem. Vi foreslår derfor at dette overlates til nettselskapets skjønn, og at ordet «skal» i utkastets § 66 tredje ledd byttes om med « kan ».»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap uttaler følgende om stenging:

«Når det gjelder forholdet til å stenge et elektrisk anlegg vil DSB bemerke at nettleverandøren må forutsette at forbruker har et forskriftsmessig anlegg etter regelverk fastsatt av DSB. Anlegg som ikke tilfredsstiller forskrift om elektriske lavspenningsanlegg vil kunne innebære en økt risiko for andre abonnenter og vil danne grunnlag for frakobling (stenging) med hjemmel i tilsynsloven § 6 annet ledd.»

Energibedriftenes landsforening uttaler:

«EBL er primært opptatt av å organisere de økonomiske oppgjør for leveransene slik at de tilfeller hvor stenging pga betalingsmislighold blir så få som mulig. EBL støtter de enstemmige konklusjonene og forslag til lovregulering av stenging av elektriske anlegg. EBL vil presisere at varsel til sosialkontorene om stenging ikke bør skje ved utsendelse av purring og varsel om stenging. Slike betalingspåminnelser sendes ofte i stort antall. Erfaringsvis fører slikt varsel til at de aller fleste kundene ordner opp i forholdet. Det er imidlertid et antall kunder med reelle betalingsproblemer i restmassen. Det er overfor kunder i denne gruppen et mer aktivt samarbeid med sosialetaten vil være hensiktsmessig.»

Hafslund ASA har følgende synspunkter:

«Hafslund Nett sender i dag ut ca 480 000 betalingsvarsler per år. Dette er også samtidig et varsel om stenging. Det er de færreste av kundene som får betalingsvarsel som faktisk stenges, og vi antar også at de færreste av disse er sosialklienter. Hvis sosialkontoret skal motta kopi av alle betalingsvarsler, vil det oppstå et omfattende merarbeid med å avklare hvilket sosialkontor kunden tilhører. En slik ordning vil medføre betydelige merkostnader til administrasjon og distribusjon. Det er dermed et spørsmål om samfunnet og kundene vil være tjent med om alle som får stengevarsel/purregebyr blir innrapportert til sosialkontoret, med det merarbeid også sosialkontorene vil få.

Flertallet sier i sin vurdering «Forslaget til regulering av stenging innebærer i stor grad bare en kodifisering av gjeldende rett.» Flertallets vurdering må etter vår erfaring være feil. Selv om stenging riktignok er sjeldent benyttet, er VARSEL OM STENGING hyppig benyttet. Det er dette varselet som etter forslaget skal sendes til sosialkontorene og som gir merarbeid og merkostnader.»

KS Bedrift uttaler følgende om ulike sider av forslaget til stengingsregel:

«Ved tilbakeholdelse innen andre typer handel eksisterer det ikke noe vesentlighetskrav. I vanlige kontraktsforhold kan man kun holde tilbake en del av sin ytelse som motsvarer den motytelsen fra motparten som man ikke har fått. Ved stenging er det alt eller ingenting. Stenging er et kraftig virkemiddel. Det er derfor rimelig at det stilles et vesentlighetskrav.

Vi vil likevel påpeke at innholdet i vesentlighetskravet må senkes for de tilfelle manglende betaling skyldes uvilje, og ikke manglende betalingsevne.

Når det gjelder fare for betydelig tingsskade er vi uenig at dette bør kunne utelukke stenging. Stenging vil normalt skje ved vesentlig betalingsmislighold. Den som besitter verdier som ved stenging kan føre til betydelig tingsskade tapt, vil nødvendigvis besitte noe som også har en betydelig omsetningsverdi. I slike tilfelle bør eieren selv ha ansvaret for å sikre ivaretakelsen av sine egne verdier. Det er urimelig at nettselskapet skal betale for denne typen verdisikring.

I tilfeller der det ikke er adgang til stenging, vil det reelt være vanskelig å få sosialkontoret eller andre til å dekke det fremtidige, løpende forbruket. I realiteten vil det bli nettselskapet som må bære tapet. Utvalget drøfter ikke om dette er urimelig overfor nettselskapet eller om nettselskapet bør kompenseres gjennom økt inntektsramme, eller om det skal fanges opp gjennom adgangen til overføring av mindreinntekter til det påfølgende året.

For det første bør det gjøres klart at den delen av krav om nettleie som det ikke er tvist om, må betales dersom man ønsker å unngå stenging.

Det er forholdsvis lett å konstruere innsigelser som det er vanskelig å bevise at er åpenbart grunnløse. Konsekvensen er at de i de fleste tilfelle det reises innsigelser, så er nettselskapet avskåret fra å stenge og er henvist til å gå til rettssak.

Dersom nettselskapet kunne stengt, ville forbrukeren være nødt til å betale. Slik betaling kan gjøres under protest. Deretter kan han reise sak mot nettselskapet. Slik gjelder det innen alle andre typer forbrukerkjøp der selger alltid har rett til å holde tilbake sin ytelse ved betalingsmislighold.

Videre viser vi til at utvalget også foreslår en formalisering av Elklagenemnda. Forbrukeren vil kunne fremlegge uenigheten for nemnda uten at det vil koste mye eller ta uforholdsmessig lang tid.

Vi er derfor uenig at stenging ikke skal kunne skje ved innsigelser som ikke er åpenbart er grunnløse.

Varsel om stenging kan ikke sendes med som vedlegg til den løpende faktureringen, men først når det er konstatert at forbrukeren har misligholdt sin betalingsforpliktelse. Dersom vilkårene for stenging først er oppfylt er det ingen grunn til å gi forbrukeren mer enn nødvendig tid til å betale sin forfalte gjeld. Vi mener at en varslingsfrist på fire uker er uforholdsmessig lang. Den kan ikke begrunnes med at strøm er et nødvendighetsgode eller at nettselskapet er i en monopolsituasjon.

Slik lovteksten og formuleringene i NOU’en er utformet, fremkommer det ikke klart hva sosialkontoret må forplikte seg til å betale for å avverge stenging. Vi mener at det utrykkelig må spesifiseres at sosialkontoret må påta seg å betale både forfalt nettleie og eventuell forfalte krav betaling for kraft levert av nettselskapet, foruten fremtidig betaling til nettselskapet for de samme tjenestene.

Gitt at nettselskapet underkastes et kontroll­ansvar og ikke et rent objektivt ansvar, har vi ingen innvendinger mot forslaget om at nettselskapet vil være erstatningsansvarlig for tap som oppstår som følge av urettmessig stenging.»

KS Bedrift støtter arbeidsgruppens forslag om at forbrukeren må dekke nettselskapets kostnader i forbindelse med stenging og gjenåpning, kostnader forbundet med varsel om stenging, samt faste kostnader i stengingsperioden, forutsatt av nettselskapet har gått korrekt frem.

Flere høringsinstanser har også vært opptatt av den delen av forslaget som har en side til sosialtjenesten. Kommunal- og regionaldepartementet uttaler følgende om forholdet til sosialtjenestens ansvar:

«Kommunal- og regionaldepartementet viser til at det i NOU-en punkt 20.4 foreslås at sosialkontorene skal motta stengningsvarsel fra nettselskapene, og vurdere om sosialtjenesten vil stå ansvarlig for å dekke utgiftene til forbrukerens forpliktelse overfor nettselskapet for å unngå at strømmen stenges av. I utredningen ligger det imidlertid ikke inne noe forslag om at sosialkontorene skal pålegges å dekke utestående fordringer fra nettselskapene for forbrukere som er mottagere av økonomisk sosialhjelp.

Utgifter til strøm er omfattet av det som i sosialtjenesteloven er definert som utgifter til livsopphold, og mottakere av økonomisk sosialhjelp får derved også dekket sine utgifter til strøm. Imidlertid er det et prinsipp i sosialtjenesteloven at økonomisk sosialhjelp ikke skal gå til å dekke utgifter til gjeld, som i dette tilfellet kan være forbrukerens utestående utgifter til nettselskapet.

Kommunal- og regionaldepartementet ber om at ansvarsforholdet mellom nettleverandør og kommunene i forhold til å sikre livsnødvendige strømleveranser til mennesker med betalingsproblemer, blir avklart i det videre arbeidet med utredningen. I denne sammenheng må de økonomiske og administrative konsekvensene for kommunene forslaget (administrativt merarbeid og økte utbetalinger til sosialhjelp) beregnes.»

Landsorganisasjonen i Norge støtter forslaget om at sosialtjenesten kan spille en aktiv rolle før stenging kan skje, men mener at spørsmålet bør utredes videre i forhold til aktuelle regelverk, herunder personvernreglene.

Sosialdepartementet uttaler i denne forbindelse:

«Sosialdepartementet støtter forslaget om innføring av en bestemmelse om at sosialtjenesten skal få tilsendt kopi av varsel om stenging. Sosialtjenesten bør aktivt medvirke til å hindre avstenging, og bidra til at vedkommende som har mottatt stengingsvarsel får orden på forholdet til netteier og/eller kraftleverandør. Dersom betalingsmislighold ligger til grunn for stengingsvarselet, og misligholdet skyldes manglende betalingsevne, vil det fra sosialtjenestens side i første rekke være aktuelt å bistå vedkommende i kontakten med nett/kraftselskapet for å få i stand en avtale om nedbetaling av forfalte krav, samtidig som løpende utgifter vurderes dekket som livsopphold. (Jf. rundskriv I-34/2001).

I enkelte tilfeller kan sosialtjenesten ikke hindre stenging ved kun å betale for løpende og/eller fremtidige leveranser. Dette gjelder særlig tilfeller hvor det er inngått en realistisk avtale om nedbetaling av gjeld mellom forbrukeren og netteier/kraftselskapet. Skal sosialtjenesten hindre avstengning, må den medvirke til at kravet i sin helhet, eller den inngåtte avtalen om betaling, oppfylles etter sin ordlyd. Dette kan gjøres enten ved å yte stønad i form av bidrag eller lån, eller ved å gi økonomisk rådgivning.

Utgangspunktet er likevel at sosialtjenesten ikke har plikt til å yte stønad til dekning av gjeld. Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal ikke tilgodese kreditorene, men dekke søkerens behov for hjelp til livsopphold. Den foreslåtte bestemmelsen, slik den er formulert, vil innebære at sosialtjenesten gis et utvidet ansvar for å dekke kostnader som i utgangspunktet må knyttes til nettselskapenes forretningsmessige risiko. Dette vil være i strid med sosialtjenestelovens formål, og vil kunne medføre betydelige merkostnader for kommunene.

Sosialdepartementet mener på denne bakgrunn at følgende setning må tas ut i en eventuell lovbestemmelse om stenging på grunn av forbrukens kontraktsbrudd: «Dersom sosialkontoret innen fristen i annet ledd annet punktum bokstav a har meddelt skriftlig at det tar på seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, kan stenging ikke skje».»

Også Olje- og energidepartementet har synspunkter på sosialtjenestens rolle i forhold til gjeld:

«Departementet støtter forslaget om å regulere stengeretten. Departementet vil imidlertid bemerke at forslaget om regulering av stengeretten i liten grad tar opp spørsmål knyttet til gammel gjeld. Etter det departementet har erfart gjennom henvendelser, kan det synes å ligge begrensinger i rundskriv til sosialtjenesteloven når det gjelder sosialkontorets muligheter til å medvirke til dekning av gammel gjeld. I tilfeller hvor sosialkontoret kun vedtar å yte bistand til å dekke kostnadene ved gjenåpning og gir garanti for fremtidig betaling, kan dette medføre at forbrukeren ikke får gjenåpnet anlegget. Det bør finnes hensiktsmessige løsninger på denne problemstillingen som ivaretar kravet om en rimelig balanse mellom kreditors og debitors interesser.»

Mjøskraft Nett AS har synspunkter av mer administrativ art knyttet til at stengingsvarselet skal sendes sosialkontoret:

«Forstår vi forslaget rett skal sosialkontoret ha innrapportert alle stengevarsler. I Mjøskraft dreier dette seg om 2500-3000 varsler pr. år, av dette er det bare 50 til 100 som reelt blir stengt.

En slik ordning vil medføre betydelige merkostnader til administrasjon og merarbeid for både sosialkontorene og nettselskapene. Vi kan vanskelig se at dette er samfunnsøkonomisk riktig.»

Norges vassdrags- og energidirektorat mener at terskelen for stenging må være høy, og at det må dreie seg om et markert avvik i forhold til kontraktsmessig oppfyllelse.

Norske Energikjøperes Interesseorganisasjon uttaler følgende om terskelen for stenging:

«Det er klart at avstenging fra nettet er svært problematisk fordi det kan få alvorlige konsekvenser for de forbrukerne som blir rammet og for deres familie eller deres virksomhet. Samtidig er det viktig å understreke at monopolstillingen til nettselskapene må føre til at kravene til stengning er langt strengere enn alminnelig leveringsnektelse f eks når en kunde er sent ute med betalingen eller bestrider leverandørens krav.

NEKI mener at det er meget strenge krav som må settes ved en utestengning fra nettet. Det er klart at dette ikke er en prosess som nettselskapet kan igangsette før det har gått en rimelig tid for forbrukeren til å områ seg og vurdere sine muligheter.»

Forbrukerombudet har synspunkter på hva forbrukeren bør betale i et tilfelle av stenging:

«Jeg gir i hovedsak min fulle tilslutning til forslaget som fremsettes til regulering av nettselskapets rett til å stenge det elektriske anlegget til en forbruker.

Det eneste jeg vil bemerke, er at det etter mitt syn ikke er rimelig at en forbruker som har fått anlegget sitt stengt skal måtte betale fastleddet av nettleien helt til avtalen med nettselskapet eventuelt sies opp. Dette virker særdeles lite rimelig, tatt i betraktning at det ofte er mennesker i svært vanskelige økonomiske situasjoner som opplever dette.

Jeg ønsker derfor en presisering i bestemmelsen som sier at forbrukeren ikke er pliktig til å betale all den tid anlegget er stengt, jf. merknadene til gruppens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet på s. 128 under punkt 20.4.10 i rapporten.»

13.4 Departementets vurdering

13.4.1 Generelt

Som nevnt under punkt 6.4 går departementet inn for å la forbrukerkjøpsloven gjelde for strømkontraktene med enkelte tilpasninger. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at forbrukerkjøpsloven kapittel 9 om selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side vil passe godt også i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi, jf. NOU 2004: 4 s. 168. Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag om at heving ikke er aktuelt, fordi dette ville undergrave det vernet stengingsreglene skal gi forbrukeren.

Hafslund ASA mener det er behov for en klargjøring og lovfesting av nettselskapets krav om erstatning som følge av forbrukerens mislighold. Også BKK Nett og NORSK ELEKTROTEKNISK KOMITE har synspunkter på forbrukerens rolle som kan ha betydning i erstatningssammenheng. Det er imidlertid ikke helt klart hva disse høringsinstansene sikter til på disse punktene. Departementet vil bemerke at forbrukerens egne forhold kan ha betydning for ulike sider av kontraktsforholdet.

Forbrukerens forhold har betydning for om og i hvilken grad han eller hun selv kan rette krav mot nettselskapet, jf. det som er sagt under punkt 11.1 om dette. I den sammenheng vil forhold på forbrukerens side også kunne ha betydning når en skal vurdere spørsmålet om det foreligger adekvat årsakssammenheng. Tilsvarende vil forhold på forbrukerens side ha betydning for spørsmålet om tapsbegrensningsplikt og lemping.

Videre vil forbrukerens forhold naturlig nok ha betydning når en skal vurdere om forbrukeren har begått et kontraktsbrudd overfor selgeren. Departementet går som tidligere nevnt inn for å regulere strømavtalene i forbrukerkjøpsloven. Lovens kapittel 7 har regler om forbrukerens plikter, mens lovens kapittel 9 har regler om selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukeren, herunder regler om erstatning. Ettersom loven allerede inneholder regler om plikter og regler om sanksjoner, kan departementet ikke se at det er behov for en nærmere vurdering av erstatningsregler. Etter departementets syn er det ikke grunn til å regulere forbrukerens plikter og ansvar i denne sammenheng på noen annen og mer omfattende måte enn forbrukerens plikter i andre kjøp. Hvilke forpliktelser kjøperen vil ha utover hovedforpliktelsen, som er å betale kjøpesummen, vil bero på avtalen mellom nettselskapet og forbrukeren, jf. forbrukerkjøps­loven § 43.

Spørsmålet om stenging av forbrukerens anlegg ved kontraktsbrudd er dermed det sentrale temaet når det gjelder behovet for en regulering av nettselskapets sanksjoner ved forbrukerens kontraktsbrudd. Mange høringsinstanser har hatt synspunkter på dette spørsmålet. Høringsuttalelsene vil i det følgende bli tatt opp under drøftelsen av de enkelte spørsmålene knyttet til stenging.

Når det gjelder beskrivelsen av hva stenging innebærer, samt gjeldende norsk og nordisk rett om stenging, viser departementet til arbeidsgruppens fremstilling under punkt 13.2 foran.

I lys av høringsuttalelsen fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bemerker departementet at forslaget til stengingsbestemmelse i forbrukerkjøpsloven ikke vil hindre frakobling etter annet særlig regelverk som nevnt av direktoratet.

13.4.2 Bør regler om stenging lovfestes?

Nettselskapets adgang til å stenge forbrukerens anlegg er allerede regulert i gjeldende standard nettleieavtale. Videre har en slik rett, som arbeidsgruppen peker på, sitt grunnlag i alminnelige prinsipper om tilbakeholdsrett. Siden det nå er aktuelt å lovregulere strømkontraktene, er departementet enig med arbeidsgruppen i at gode grunner taler for å lovfeste også stengingsretten. Dette har fått bred opplutning i høringsrunden.

13.4.3 Vilkår for stenging

Arbeidsgruppen foreslår at det skal stilles krav om vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukeren som vilkår for å stenge av strømmen. Det vises i den forbindelse til strømmens karakter av nødvendighetsgode og til nettselskapenes monopolstilling. Videre pekes det på at standard nettleieavtale samt svensk og finsk rett bygger på et slikt vilkår. Departementet er enig i at det bør være en høy terskel for stenging av strøm, og slutter seg til at det bør oppstilles et vesentlighetsvilkår for stenging. Dette har også fått tilslutning i høringsrunden. Departementet slutter seg videre til at et krav om vesentlig kontraktsbrudd i prinsippet dekker alle former for kontraktsbrudd, men at stengingsretten i praksis bare vil være aktuell ved betalingsmislighold, og at vesentlighetskravet sjelden vil være oppfylt ved brudd på andre kontraktsforpliktelser enn betalingsplikten, jf. NOU 2004: 4 s. 135. Som arbeidsgruppen er inne på, kan brudd på andre forpliktelser inngå i vurderingen sammen med betalingsmislighold.

Om forbrukerens kontraktsbrudd er vesentlig, vil bero på en totalvurdering, hvor blant annet misligholdets karakter, omfang og betydning for partene vil være relevant. Som arbeidsgruppen peker på, innebærer kravet til vesentlighet at det må foreligge et markert avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse før stenging kan bli aktuelt. Hvor den nærmere grensen går, vil måtte bero på en konkret vurdering. Dette sikrer nødvendig fleksibilitet. Som arbeidsgruppen peker på, må det tillegges betydning i vesentlighetsvurderingen at strøm er et nødvendighetsgode, og at forbrukeren ikke kan henvende seg til en annen leverandør (monopol­ytelse). Samtidig må man se hen til at nettselskapet ikke har andre aktuelle sanksjoner. Det kan videre, som arbeidsgruppen er inne på, være aktuelt å se hen til årsaken til kontraktsbruddet, for eksempel om dette skyldes manglende betalingsvilje eller betalingsevne.

13.4.4 Unntak fra stengingsretten som følge av fare for liv, helse eller betydelig tingskade

Arbeidsgruppen foreslår at det skal fremgå klart av loven at stenging ikke kan skje ved fare for liv, helse eller betydelig tingskade. Selv om dette er momenter som systematisk sett like gjerne kan inngå som en del av vesentlighetsvurderingen, er en slik uttrykkelig avgrensning etter departementets syn klargjørende. Innvendingen mot avgrensningen er at den, i likhet med vesentlighetsvilkåret, inneholder betydelige skjønnselementer. På den annen side synes denne typen avgrensning å være så langt det er mulig å komme i konkretisering, dersom ikke bestemmelsen skal miste den nødvendige fleksibilitet.

Slik departementet forstår arbeidsgruppens forslag, er det tale om å foreta to separate vurderinger. Dersom unntaket for liv, helse eller betydelig tingskade ikke får anvendelse, vil det måtte vurderes hvorvidt det foreligger et vesentlig kontraktsbrudd som gir grunnlag for stenging. Synspunktet må være at fare for liv, helse og betydelig tingskade alltid vil utelukke stenging, mens andre ulemper for forbrukeren vil måtte inngå som en del av den alminnelige vesentlighetsvurderingen. De to vurderingene vil imidlertid i noen grad måtte gli over i hverandre.

Unntaket for liv eller helse tar ifølge arbeidsgruppen sikte på «mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i vedkommendes husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisk energi blir stengt av de nevnte grunner» (s. 136). Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette. Også departementet kan slutte seg til disse betraktningene, og viser til at også dagens standardavtale inneholder et slikt unntak. Hva som nærmere ligger i formuleringen «akutte situasjoner», vil måtte bero på en konkret vurdering. Departementet vil for sin del anta at det må være tale om fare for at forbrukeren eller noen i vedkommendes husstand pådrar seg helsemessige plager av betydning, som ikke kan unngås ved andre rimelige tiltak.

Etter arbeidsgruppens forslag er «fare for betydelig tingskade» et alternativt vilkår for at unntaket kommer til anvendelse. Arbeidsgruppen fremhever i den forbindelse at man sikter til «nokså omfattende økonomiske tap». Etter arbeidsgruppens syn kan det ikke være tilstrekkelig at verdifull mat kan bli fordervet, mens det på den annen side kan være tilstrekkelig dersom det er fare for sprengte vannrør, jf. NOU 2004: 4 s. 160. Departementet er enig i at dette gir en viss veiledning for vurderingen. Det må imidlertid også på dette punktet foretas en nærmere vurdering ut fra hva forbrukeren selv med rimelige tiltak kan bidra med for å redusere faren. Dette illustrerer for så vidt at de uttrykkelige unntakene i loven glir noe over i den mer generelle vesentlighetsvurderingen etter bestemmelsen.

KS Bedrift er uenig i at fare for betydelig tingskade bør kunne utelukke stenging, og peker på at den som besitter verdier som ved stenging kan føre til betydelig tingskade, også nødvendigvis vil besitte noe som har betydelig omsetningsverdi. I slike tilfeller mener KS Bedrift at eieren selv bør ha ansvaret for å sikre ivaretakelse av egne verdier. Etter departementets syn ligger det en forutsetning i unntaket om at det må være fare for betydelig tingskade som følge av stengingen . I dette ligger etter departementets syn en begrensning. Utover dette må det foretas en konkret vurdering av om forbrukeren med rimelige tiltak kan avverge faren for betydelig tingsskade, jf. det som er sagt ovenfor.

Etter arbeidsgruppens forslag pålegges ikke nettselskapet noen alminnelig undersøkelsesplikt for å avdekke om vilkårene er oppfylt. Departementet kan heller ikke se hvordan dette skulle la seg gjennomføre i praksis. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at nettselskapet må foreta et forsvarlig skjønn på bakgrunn av den kunnskap og de opplysninger selskapet kan forventes å sitte inne med. Departementet antar, som arbeidsgruppen, at forbrukeren normalt selv vil gjøre selskapet oppmerksom på faren etter at varsel om stenging er mottatt. Videre vil relevant informasjon kunne komme fra medisinsk eller sosialmedisinsk hold.

13.4.5 Forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen

Arbeidsgruppen har foreslått at stenging ikke skal kunne skje dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, med mindre innsigelsene er åpenbart grunnløse. Bestemmelsen må ifølge arbeidsgruppen ses i sammenheng med at stenging kan fungere som et effektivt virkemiddel for å drive inn kravet på betaling av nettleie (inkasso). Hovedformålet med bestemmelsen er å hindre at det skjer uberettigede stenginger. Tanken er at dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, bør denne tvisten få sin avklaring i domstolene eller annet tvisteløsningsorgan, før eventuell stenging kan skje. Reservasjonen om åpenbart grunnløse innsigelser er ment å beskytte nettselskapet mot innvendinger som bare tjener til å trenere saken.

KS Bedrift er uenig i at stenging ikke skal kunne skje i disse tilfellene, og viser til at det er lett å konstruere innsigelser som det er vanskelig å bevise at er åpenbart grunnløse. KS Bedrift mener videre at forbrukeren for å unngå stenging må betale den del av kravet som det ikke er tvist om.

Departementet går inn for at forbrukerens innsigelser mot grunnlaget for stengingen skal hindre stenging forutsatt at innsigelsene ikke er åpenbart grunnløse. Strøm er et nødvendighetsgode, og det er derfor etter departementets syn grunnlag for de særregler og den såpass strenge reguleringen av stengingsadgangen som er foreslått av arbeidsgruppen. Forslaget er fremsatt av en enstemmig arbeidsgruppe og synes å ha fått bred tilslutning i høringen.

Til innvendingene fra KS Bedrift vil departementet bemerke at det neppe vil være enkelt å konstruere innsigelser som kan gjøre stengingsretten illusorisk. For det første må innsigelsene knytte seg til det som er selve grunnlaget for stengingen, altså i praksis gjelden og det misligholdet forbrukeren har utvist overfor nettselskapet. I klassiske tilfeller av langvarig betalingsmislighold, hvor det bare hefter innsigelser ved mindre deler av kravet, kan man neppe si at forbrukeren har innsigelser mot selve grunnlaget for stengingen. Det vesentlige kontraktsbruddet vil jo her bestå i misligholdet av størstedelen av gjeldsposten, ikke den del av gjelden som innsigelsen knytter seg til. Kravet til åpenbart grunnløse innsigelser vil innebære at nettselskapet i realiteten må foreta en ny vurdering av om det, i lys av innsigelsen, foreligger vesentlig kontraktsbrudd. Dette kan neppe karakteriseres som urimelig overfor nettselskapet, da selskapet uansett har risikoen for vurderingen av om kontraktsbruddet er vesentlig. I en slik ordning ligger det samtidig en ekstra beskyttelse for forbrukeren. Dersom nettselskapet vurderer situasjonen slik at forbrukerens innsigelse er åpenbart grunnløs, kan anlegget stenges. Nettselskapet vil ha risikoen for at en slik vurdering er riktig. Når det gjelder KS Bedrifts merknad om at forbrukeren må ha plikt til å gjøre opp den del av kravet det ikke er tvist om, viser departementet til at man har en alminnelig plikt til å gjøre opp sine forpliktelser dersom det ikke skulle foreligge grunnlag for noe annet. Hvorvidt oppgjøret har betydning for stengingsadgangen, beror på en vurdering av om vilkårene for stenging er oppfylt.

13.4.6 Varsel om stenging

Arbeidsgruppen foreslår at nettselskapet i forkant av en eventuell stenging skal gi forbrukeren skriftlig varsel om stenging. Departementet slutter seg til dette, og vil understreke at det i lovens forstand bare kan være tale om et stengingsvarsel i de tilfeller hvor nettselskapet mener at vilkårene for stenging av kundens anlegg er oppfylt.

Departementet er videre enig i arbeidsgruppens forslag til innhold av et stengingsvarsel. Som nevnt foran, innebærer kontraktsbrudd i bestemmelsens forstand i prinsippet også andre former for kontraktsbrudd enn betalingsmislighold. Som arbeidsgruppen er inne på vil dette imidlertid sjelden være aktuelt. Departementet har derfor kommet til at det ikke er grunn til å belaste lovteksten med en særskilt presisering av dette. Dersom kontraktsbruddet skyldes annet enn betalingsmislighold, antar departementet at nettselskapet enkelt kan tilpasse varslet, slik at det gjøres klart hva dette gjelder, og at det settes en frist på fire uker for å rette dette opp. For øvrig er det naturlig at nettselskapet generelt sørger for at varselet er utformet på en for forbrukeren forståelig måte.

Det skal fremgå av varselet at stenging ikke kan skje dersom forbrukeren betaler innen fire uker fra datoen for utsendelse av varselet. Dette er en rommelig frist, men departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette er på sin plass ved et såpass inngripende virkemiddel som stenging. Departementet har i denne sammenheng lagt vekt på at ingen høringsinstanser, bortsett fra KS Bedrift , har gått mot en fire ukers frist. Departementet mener at fristens lengde kan ha betydning for forbrukerens muligheter for å finne frem til ordninger som kan avverge en stenging, og dermed legge til rette for at forbrukeren fortsatt får levert strøm.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at varselet skal oppfordre forbrukeren til å ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot det underliggende kravet. Videre bør varselet, som foreslått av arbeidsgruppen, gjøre forbrukeren oppmerksom på kostnadene som kan belastes ved rettmessig stenging.

Arbeidsgruppens forslag om at kopi av stengingsvarselet skal sendes sosialkontoret i den kommunen forbrukeren bor, har som nevnt møtt motstand under høringen. Departementet har på bakgrunn av høringen kommet til at man ikke bør innføre en slik ordning. Det kan åpenbart tenkes situasjoner hvor unnlatt betaling ikke har sammenheng med en situasjon hvor sosialhjelp er aktuelt. Departementet viser her til høringsuttalelsen fra Den Norske Advokatforening . I slike tilfeller vil forbrukeren kunne oppfatte det som lite ønskelig at nettselskapet kobler inn sosialtjenesten.

Enkelte høringsinstanser har vært inne på at det kun er i tilfeller hvor det foreligger reelle betalingsvansker, at det er hensiktsmessig å koble inn sosialtjenesten. Departementet er enig i dette, men har vanskelig for å se hvordan man skal kunne etablere en mer treffsikker ordning. Den Norske Advokatforening har foreslått at nettselskapet gis en skjønnsmessig adgang til å avgjøre i hvilke tilfeller varsel skal sendes sosialtjenesten. Til dette vil departementet bemerke at det selv i saker hvor det foreligger reelle betalingsproblemer, kan være kundens ønske at sosialtjenesten ikke kobles inn. Videre vil etter departementets syn en slik skjønnsmyndighet for nettselskapet kunne virke vilkårlig. Det er heller ikke gitt at nettselskapet har tilstrekkelig kjennskap til forbrukerens økonomiske situasjon til å foreta et slikt skjønn.

Landsorganisasjonen i Norge har pekt på at sosialtjenestens rolle kan ha en side til personvernet. Departementet er enig i dette. Det synes ikke ubetenkelig i forhold til personvernet å innføre en plikt for nettselskapet til å sende kopi av stengingsvarselet til sosialtjenesten. I disse tilfellene vil sosialtjenesten få opplysninger som skal brukes i en sosialsak som gjelder klienten. Dersom det skal være aktuelt med en slik ordning, synes det å måtte stilles krav om at det innføres en slettingsplikt, slik at opplysninger om personer som det viser seg uaktuelt å vurdere støtte til, slettes umiddelbart av sosialtjenesten.

Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at det er for store betenkeligheter knyttet til å innføre en plikt for nettselskapene til å sende kopi av stengingsvarselet til sosialtjenesten. Departementet foreslår i stedet at det i stengingsvarselet inntas informasjon til forbrukeren om at vedkommende selv kan vurdere om det er ønskelig å kontakte sosialtjenesten med sikte på økonomisk bistand. Forskjellen fra arbeidsgruppens forslag blir bare at det i stedet for en automatisk oversendelse av stengingsvarselet fra nettselskapet, er forbruken selv som må vurdere å kontakte sosialtjenesten. Med en slik løsning imøtekommer man også innvendingene i høringsrunden av administrativ art om at en ordning med kopi av varsel vil være kostnadskrevende. Arbeidsgruppens forslag innebærer at det i prinsippet også kan tenkes stenging ved andre former for kontraktsbrudd enn betalingsmislighold. I slike situasjoner vil informasjon om muligheten for å kontakte sosialtjenesten neppe ha interesse. Departementet ser imidlertid ikke noen grunn til å komplisere lovteksten med at slik informasjon ikke skal gis i denne typen tilfeller.

Når det gjelder sosialtjenestens mulighet for å hjelpe forbrukeren, vil dette bero på praktiseringen av regelverket om sosiale tjenester. Kommunal- og regionaldepartementet , Olje- og energidepartementet og Sosialdepartementet har i sine høringsuttalelser vært inne på forholdet mellom sosialtjenesteregelverket, den foreslåtte stengingsregelen og håndtering av forbrukerens gjeld. Sosialdepartementet har tatt til orde for at en del av lovforslaget må utgå fordi det utvider sosialtjenestens plikt til å yte økonomisk bistand utover gjeldende ordning.

Departementet er ikke enig i dette. Den aktuelle bestemmelsen slår kun fast at melding fra sosialtjenesten er aktuelt dersom den påtar seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse. I hvilken grad sosialtjenesten er forpliktet til å gjøre dette, vil bero på det sosialrettslige regelverket. Regelverket og høringsuttalelsen fra Sosialdepartementet gir holdepunkter for at sosialtjenesten i en viss grad har mulighet for å dekke forbrukerens strømgjeld. Hvor langt sosialtjenesten kan gå i retning av å dekke slik gjeld, synes uklart. Dersom sosialtjenesten påtar seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse, kan stenging ikke skje. Departementet legger til grunn at man i slike tilfeller sikter til at sosialtjenesten dekker hele forbrukerens forpliktelse, jf. høringsuttalelsen til KS Bedrift om at det ikke er klart hva sosialtjenesten må forplikte seg til å betale for å avverge stenging. Dersom sosialtjenesten dekker deler av forbrukerens gjeld til nettselskapet, vil dette kunne komme inn i vurderingen av om det foreligger vesentlig kontraktsbrudd som gir grunnlag for stenging. Det er ikke grunn til å stille slik delbetaling i noen annen stilling enn enhver annen betaling, enten denne kommer fra forbrukeren eller andre. I vesentlighetsvurderingen vil det også kunne ha betydning om nettselskapet og forbrukeren har inngått avtale om en nedbetalingsplan, og om sosialtjenesten har gitt garantier om dekning av fremtidig løpende strømutgifter.

Dersom man skulle mene at det sosialrettslige regelverket i for liten grad åpner for å dekke forbrukerens forpliktelser, jf. spørsmålet som er reist av Olje- og energidepartementet , er dette et spørsmål som må vurderes for seg i forbindelse med en eventuell endring av det sosialrettslige regelverket. Det er ikke naturlig å vurdere ansvarsforholdet mellom nettleverandør og kommunene nærmere i forbindelse med vurderingen av selve stengingsregelen her, jf. høringsuttalelsen fra Kommunal- og regionaldepartementet.

13.4.7 Dekning av kostnader i forbindelse med stenging

Arbeidsgruppen går inn for å lovfeste at nettselskapene kan kreve å få dekket sine nødvendige kostnader i forbindelse med rettmessig stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. Forslaget har ifølge arbeidsgruppen sitt motstykke i inkassoloven § 17 og kan også forankres i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det har ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringsrunden, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. Når det gjelder urettmessig stenging, bør nettselskapet etter arbeidsgruppens vurdering ikke kunne kreve å få dekket sine kostnader ved stengingen. Det kan også ifølge arbeidsgruppen bli tale om erstatningsansvar for nettselskapet i slike sammenhenger. Heller ikke på dette punktet har det kommet innvendinger fra høringsinstansene, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens standpunkt.

Når det gjelder spørsmålet om dekning av faste kostnader i den tid forbrukerens anlegg er stengt, er det dissens i arbeidsgruppen. Et flertall bestående av lederen og medlemmene fra Barne- og familiedepartementet , Olje- og energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energibedriftenes landsforening mener at nettselskapet skal kunne pålegge forbrukeren å dekke kostnadene. Synspunktet er at kontraktsforholdet består, og at kostnadene ikke blir mindre ved at forbrukeren ikke benytter sitt anlegg. Et mindretall bestående av medlemmene fra Forbrukerrådet og Forbrukerombudet er uenig med flertallet i at forbrukeren bør ha en forpliktelse til å dekke nettariffens faste kostnader i dette tidsrommet. Mindretallet mener at en slik regel vil innebære å «legge ekstra stein til byrden» for mennesker som i mange tilfelle er i en fortvilet økonomisk situasjon. Mindretallet foreslår derfor at det i stengingsbestemmelsen presiseres at forbrukeren ikke plikter å betale slike kostnader.

I høringsrunden støtter Forbrukerombudet og Forbrukerrådet synspunktet til deres egne representanter i arbeidsgruppen. Det er for øvrig ikke kommet innvendinger mot flertallets forslag under høringen. KS Bedrift gir sin uttrykkelige støtte til flertallets forslag om at forbrukeren må dekke de faste kostnadene også i den perioden anlegget er stengt.

Departementet legger til grunn at manglende betaling av strømregningen kan skyldes flere forhold, for eksempel en vanskelig økonomisk situasjon, manglende betalingsvilje, langvarig feriefravær eller annet. Uansett årsak mener departementet at man her må legge til grunn det grunnleggende prinsippet om at skyldneren må gjøre opp sine forpliktelser. Så lenge det består et kontraktsforhold mellom partene, plikter forbrukeren å betale. Fastleddet av nettleien er noe alle kunder må betale uavhengig av om man bruker anlegget eller ikke.

13.4.8 Risikoen for sending av meldinger

Forbrukerkjøpsloven § 4 har en regel om risiko for sending av meldinger. Bestemmelsen innebærer at dersom meldingen er sendt på en etter forholdene forsvarlig måte, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide, selv om det skulle oppstå forsinkelse og feil under fremsendingen eller at meldingen ikke kommer frem. Arbeidsgruppen har vurdert om forbrukerkjøpslovens regel om risiko for sending av meldinger er tilfredsstillende i forhold til et stengingsvarsel, eller om man bør stille krav om at varselet faktisk er kommet frem i slike tilfeller. Under henvisning til bevisvansker og fare for trenering av saken fra forbrukerens side samt at det etter gjeldende rett kreves at meldingen skal være sendt på forsvarlig måte, går arbeidsgruppen ikke inn for noen særregulering. Departementet kan ikke se at det har kommet innvendinger i høringen på dette punktet, og er enig i arbeidsgruppens standpunkt. Det er dermed ikke behov for en særregulering i forhold til forbrukerkjøpsloven § 4.

13.4.9 Forholdet til inkasso

Arbeidsgruppen reiser spørsmål om et stengingsvarsel skal kunne sendes i samme brev som et inkassovarsel dersom det klart fremgår at det er tale om et stengingsvarsel. En slik ordning er akseptert etter gjeldende rett. Arbeidsgruppen mener at dette ikke bør være utelukket, men peker på at kravet til god inkassoskikk etter omstendighetene kan komme inn i bildet. Departementet slutter seg til at man også i fremtiden bør ha mulighet for å sende er stengingsvarsel sammen med et inkassovarsel i den grad dette ikke vil komme i strid med kravet om god inkassoskikk.