7 Hvem bør bære risikoen for mangelfull leveringskvalitet?

7.1 Gjeldende rett

Energilovens markedsreform innebærer at sluttbrukeren er part i to kontrakter: én kraftkontrakt inngått med en kraftleverandør og én nettkontrakt inngått med et nettselskap, se nærmere punkt 3.4.

Dersom forbrukeren opplever at strømmen uteblir (avbrudd), eller at strømmen ikke har tilfredsstillende kvalitet (mangelfull spenningskvalitet), blir det spørsmål om hvilken kontraktspart forbrukeren kan rette eventuelle krav mot. Gjeldende rett inneholder ingen direkte regulering av dette spørsmålet. De standardkontraktene som i dag benyttes, sammenholdt med den offentligrettslige reguleringen, innebærer imidlertid at det er nettselskapet som må anses å være ansvarlig overfor forbrukeren.

7.2 Arbeidsgruppens forslag

I NOU 2004: 4 kapittel 13 drøfter arbeidsgruppen om det er kraftleverandøren eller nettselskapet som bør være primært ansvarssubjekt («selger») etter den foreslåtte reguleringen.

En enstemmig arbeidsgruppe går inn for at det er nettselskapet som bør bære risikoen for mangelfull spenningskvalitet og avbrudd og dermed være primært ansvarssubjekt. Arbeidsgruppen foreslår at dette presiseres uttrykkelig i lovteksten, enten som § 2 første ledd bokstav d, jf. § 62 i forbrukerkjøpsloven, eller som § 7-1 i energiloven.

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i hvilke forpliktelser henholdsvis kraftleverandøren og nettselskapet etter dagens standardavtaler har overfor forbrukeren. Nettselskapets forpliktelse består etter arbeidsgruppens syn i å stille overføringskapasitet i nettet tilgjengelig samt å sørge for at den elektriske energien som overføres, har tilfredsstillende kvalitet, jf. NOU 2004: 4 s. 80. Når det gjelder kraftleverandørens forpliktelse, skriver arbeidsgruppen samme sted at denne:

«(...) i første rekke [går] ut på å sørge for at sluttbrukeren får levert elektrisk energi til en bestemt pris. Kraftavtalene regulerer primært en finansiell avregning mellom kraftleverandør og sluttbruker i forhold til et stipulert eller målt forbruk. Etter standard kraftleveringsavtale § 4-1 heter det riktig nok at «kraftleverandøren er forpliktet til å levere elektrisk energi i henhold til kundens løpende behov/uttak». Dette er imidlertid ingen kvalitativ eller kvantitativ forpliktelse overfor sluttbrukerne. Dette henger sammen med at den systemansvarlige gjennom driftskoordineringen skal sørge for at det til enhver tid er momentan balanse mellom produksjon og forbruk».

Etter arbeidsgruppens syn reflekterer kontraktsreguleringen en naturlig funksjonsfordeling mellom partene i kraftsystemet. Arbeidsgruppen mener at det kan være et selvstendig poeng ikke å rokke ved den reguleringen som i dag følger av avtalene, og som aktørene i kraftmarkedet har innrettet seg i tillit til.

Arbeidsgruppen fremhever videre at det er i overføringsnettet at den elektriske energien får sine fysiske egenskaper. Årsaken til spenningsfeil eller avbrudd vil ligge enten i selve nettet eller i ytre egenskaper som rammer nettet. Dette er forhold kraftleverandøren ikke vil ha kontroll over. På denne bakgrunn ville det være lite rimelig om forbrukeren skulle kunne gjøre sanksjoner gjeldende mot kraftleverandøren.

Endelig legger arbeidsgruppen vekt på at nettselskapet, med visse mindre unntak, er gjort til primært ansvarssubjekt etter reguleringen i Danmark, Finland og Sverige.

7.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som kommenterer spørsmålet, støtter arbeidsgruppens syn.

Olje- og energidepartementet uttaler:

«En viktig premiss for NOU 2004: 4 er at nettselskapene bør bære risikoen for mangelfull levering av kraft, og derigjennom være primært ansvarsobjekt. Dette er i tråd med energimyndighetenes regulering av kraftmarkedet.»

KS Bedrift uttaler på sin side:

«Det synes rimelig at nettselskapet bærer risikoen for mangelfull leveringskvalitet ettersom det er større sannsynlighet for at årsaken til den mangelfulle leveringskvaliteten ligger hos nettselskapene enn hos produsentene.»

SINTEF Energiforskning AS sier i sin høringsuttalelse:

«SINTEF Energiforskning er enig i at det er nettselskapene som bør bære risikoen for mangelfull leveringskvalitet, og således være primært ansvarssubjekt. Avbruddsforholdene til nettkundene bestemmes primært av kraftnettet. Det samme gjelder spenningsfeil (med unntak for spenningens frekvens). Men det er her viktig å påpeke at problemer knyttet til spenningsfeil ofte oppstår som et samspill mellom belastningene (dvs. kundenes tilkoblede apparater) og kraftnettet. I NOU 2004: 4 gir beskrivelsen flere steder inntrykk av at spenningsfeil er noe som leveres fra nettselskapet til nettkundene. Det er et poeng at spenningsfeil like ofte opptrer som et resultat av den gjensidige vekselvirkningen mellom nett og kunde. For å beherske spenningsfeil må det både stilles krav til nettet og til emisjon av forstyrrelser fra kundenes installasjoner. Etter SINTEF Energiforsknings syn er det nettselskapene som har de beste forutsetninger for å ta ansvaret for denne koordineringen - og som bør ha nødvendige virkemidler for å utøve koordineringen og følgelig være ansvarssubjekt.»

7.4 Departementets vurdering

Departementet går, i likhet med arbeidsgruppen, inn for at nettselskapet bør være ansvarssubjekt (selger) etter den foreslåtte reguleringen. Departementet kan i det vesentlige slutte seg til arbeidsgruppens argumentasjon på dette punktet, og departementet er enig i at det er et selvstendig poeng at en følger den funksjonsfordelingen aktørene i kraftmarkedet har innrettet seg etter. Departementet vil likevel bemerke at en ikke nødvendigvis kan føle seg bundet av dette når en skal vurdere reguleringen av avtaler sluttet med forbrukere. I prinsippet kunne en nok tenke seg noe ulike løsninger med hensyn til valg av ansvarssubjekt, uten at det nødvendigvis ville fått betydning for de materielle reglene som foreslås. Departementet går imidlertid ikke nærmere inn på dette her.

Departementet viser også til at standpunktet om at nettselskapet skal være ansvarlig, forutsetningsvis har fått bred tilslutning i høringen. Selv om det er få høringsinstanser som direkte kommenterer spørsmålet, fremgår det indirekte av høringsinstansenes kommentarer til andre spørsmål at en legger til grunn at det er nettselskapet som skal være ansvarlig.

Som nevnt under punkt 6.4, har departementet valgt en noe annen lovteknisk løsning enn arbeidsgruppen, ved at det ikke foreslås noe eget kapittel for strømavtalene i forbrukerkjøpsloven. Det fremgår imidlertid av forslaget til § 2 første ledd bokstav d at det er avtaler inngått med nettselskap som omfattes av loven.

Når det gjelder forslaget om å regulere forsinkelse i forhold til kraftleverandørene, jf. forslaget til forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav c, vises det til punkt 14.