15 Kreditorbegunstigelse
15.1 Gjeldende rett
Straffeloven § 284 retter seg mot «en skyldner som gir noen fordringshaver fyldestgjørelse eller sikkerhet, skjønt han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, og at utsikten for dem til å få dekning blir betydelig forringet».
Med «fyldestgjørelse» menes betaling, motregning eller annen form for oppgjør, herunder deloppgjør. Det er uten betydning om fordringen har forfalt eller ikke. Antakelig omfattes også tilbakelevering av gjenstander som er kjøpt på kreditt, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg., Oslo 1996, s. 172. Med «sikkerhet» menes panterett eller tilbakeholdsrett.
Det er et grunnleggende vilkår i § 284 at skyldneren er insolvent ved handlingen, jf. punkt 6.1 foran. Dette utledes av formuleringen «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne». For at § 284 skal komme til anvendelse, er det dessuten en forutsetning at handlingen rammer kreditorfellesskapet, jf. punkt 7.1 foran.
Derimot er det ikke noe vilkår at kreditorbegunstigelsen rent faktisk påfører kreditorfellesskapet tap, jf. punkt 8.1 foran. Kreditorenes dekningsutsikt må imidlertid være betydelig forringet. Det er ikke åpenbart hva som ligger i dette, jf. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000, s. 253 flg., som imidlertid (på s. 256) konkluderer med at det er
«tilstrekkelig at denne virkningen kan konstateres i forhold til en tenkt konkursbehandling på tidspunktet for det straffbare forholdet. Vurderingen må derved ta utgangspunkt i det kreditorfellesskapet som forelå på dette tidspunktet, og den økonomiske stillingen boet da hadde.»
Hvis den fordringshaveren som har fått oppgjør hadde tilstrekkelig sikkerhet for kravet sitt, forringes ikke dekningsutsikten for kreditorfellesskapet, og straffansvar vil da være utelukket. Tilsvarende gjelder hvis det er tale om en prioritert fordring som det er på det rene ville blitt dekket i en eventuell konkurs, jf. Rt. 1987 s. 526.
Det må foretas en samlet vurdering av om forringelsen er betydelig. Det må både ses hen til hvor mye det utbetalte beløpet utgjør i forhold til underbalansen, det vil si i hvilken grad disposisjonen påvirker en eventuell dividende, og til hvor stort beløp det er tale om isolert sett, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II, Oslo 1995, s. 770 og Rt. 1982 s. 1277. Ved betaling av flere gjeldsposter er det de samlede utbetalinger som er avgjørende, jf. Rt. 1987 s. 526. Ifølge kjennelsen i Rt. 1982 s. 1277 vil det være et sentralt element i vurderingen «om en skyldner ved de utbetalinger som blir foretatt, vesentlig griper inn i og forrykker det oppgjør som ellers ville ha blitt resultatet etter vanlige regler i konkursloven». Men selv om fordringshaveren ikke får mer enn det et konkursoppgjør ville ha resultert i, kan skyldnerens utbetalinger forringe de øvrige fordringshavernes dekningsutsikt gjennom den likviditetsbelastningen dette innebærer. Det er ikke noe krav at samtlige fordringshavere får sine dekningsmuligheter betydelig forringet, jf. Rt. 1982 s. 1277, hvor dette vilkåret bare var oppfylt i forhold til de prioriterte fordringshaverne.
I forarbeidene til § 284 og juridisk teori er det lagt til grunn at skyldneren straffritt må kunne betale leverandørkreditt, dersom dette leder til ny leveranse fra fordringshaveren av en tilsvarende verdi, jf. Ot. prp. nr. 75 (1948) s. 44, Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 171 og Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II s. 775. Årsaken er at forholdet mellom aktiva og passiva i et slikt tilfelle ikke forrykkes. Dommen i Rt. 1982 s. 1277 synes også forutsetningsvis å bygge på at betalinger i «et løpende forretningsforhold» kan falle utenfor § 284. Forutsetningen må formodentlig være at de aktiva som tilføres skyldneren, er av en slik art at boet kan nyttiggjøre seg dem.
Det er skyldnerens forfordeling av fordringshaverne straffeloven § 284 skal beskytte mot. Derimot er det ikke noe i veien for at fordringshaverne selv tvangsinndriver kravene sine gjennom enkeltforfølgning. Fordringshaverne er ikke forpliktet til å begjære skyldneren konkurs, slik at det blir likedeling mellom dem. Dette er overlatt til de av fordringshaverne som ønsker å omstøte et utlegg. En annen sak er at skyldnerens passivitet i slike tilfeller kan være straffbar etter § 283 a første ledd nr. 1 om oppbudsplikt, jf. punkt 14.1 foran. Det ville bryte med disse prinsippene om fordringshaverne ble møtt med et medvirkningsansvar i tilknytning til § 284. Dette er bakgrunnen for unntaksregelen i § 288 annet ledd om at en fordringshaver som hovedregel ikke kan straffes for medvirkning for å ha mottatt eller krevet fyllestgjørelse eller sikkerhet, jf. punkt 17.1 nedenfor.
For at transaksjonen skal regnes som kreditorbegunstigelse, må innfrielsen eller sikkerhetsstillelsen gjelde et reelt krav. I motsatt fall kan det være tale om en formuesforringelse i forkant av fellesforfølgning, som kan straffes etter §§ 281 og 285, begges annet ledd, jf. punkt 12.2.1 foran.
Det har ingen betydning for straffbarheten om disposisjonen kan omstøtes. Dette regnes som en etterfølgende omstendighet, jf. Rt. 1993 s. 1518 (om § 285 annet ledd), Bratholm/Matningsdal, Straffelovkommentaren bind II s. 764 og Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 173.
Skyldkravet i § 284 er blandet. Det kreves forsett med hensyn til den omstendighet at fordringshaveren har fått fyllestgjørelse eller sikkerhet, mens det er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet om skyldnerens insolvens og om den følge at fordringshavernes dekningsutsikt forringes betydelig. Strafferammen i § 284 er bøter eller fengsel inntil to år.
15.2 Straffelovrådets forslag
I sitt utkast til § 284 foreslår Straffelovrådet å utvide insolvensvilkåret til også å omfatte situasjoner hvor skyldneren på handlingstidspunktet står i påtakelig fare for å bli insolvent, jf. utredningen s. 30 og punkt 6.2 foran. Til forskjell fra utkastet til § 281 annet ledd foreslås det ikke som alternativt vilkår at skyldneren blir insolvent ved handlingen, ettersom dette er lite tenkbart i forbindelse med nedbetaling av gjeld, jf. utredningen s. 81-82.
Straffelovrådet foreslår også å innføre et uttrykkelig vilkår om at kreditorbegunstigelsen må ha vært «uforsvarlig», jf. utredningen s. 47-48. Forslaget begrunnes med at skyldneren har behov for handlefrihet for å overvinne sine økonomiske problemer, og at det vil være uheldig hvis et absolutt betalingsforbud forhindrer at skyldneren kommer seg «over kneika», noe det for eksempel kan være et berettiget håp om å klare ved å betale forfalt gjeld til leverandører som skyldneren er avhengig av. Rådet peker på at det også finnes spor av slike synspunkter i rettspraksis i tilknytning til gjeldende straffeloven § 284, jf. punkt 15.1 foran om Rt. 1982 s. 1277. Samtidig påpekes det at også andre vilkår i bestemmelsen vil kunne begrense rekkevidden av straffebudet, og det vises særlig til at handlingen må ha forringet fordringshavernes dekningsutsikt «betydelig». I tillegg vises det til muligheten for innskrenkende tolkning. Rådet legger etter dette til grunn at lovendringen trolig vil ha begrenset selvstendig betydning for rekkevidden av straffebudet. Forslaget skal imidlertid bidra til å sette fokus på at ikke alle kreditorbegunstigelser er straffverdige, og på den måten medvirke til at straffebudet ikke får større rekkevidde enn ønskelig. Rådet frarår å innføre absolutte skiller mellom fyllestgjørelse av forfalt og uforfalt gjeld, og mellom fyllestgjørelser og sikkerhetsstillelser, jf. utredningen s. 48, hvor det fremholdes at også betaling av uforfalt gjeld og sikkerhetsstillelse for eldre gjeld kan ha en kommersiell begrunnelse.
Det blandede skyldkravet i § 284 foreslås endret til et generelt krav om forsett eller grov uaktsomhet, jf. utredningen s. 58-59 og punkt 9.2 foran. Det foreslås ingen endringer i strafferammen, jf. punkt 10.2 foran.
Dersom skyldneren har foretatt en rekke mindre disposisjoner som hver for seg ikke rammes av bestemmelsen, vurderes disse etter gjeldende rett under ett. Rådet mener at dette i noen tilfeller fortsatt vil være naturlig, for eksempel hvor én kreditor, eller flere nærstående eller på annen måte tilknyttede kreditorer, begunstiges ved flere enkelthandlinger, jf. utredningen s. 50. Etter rådets oppfatning bør imidlertid utgangspunktet være at hver enkelt disposisjon vurderes for seg. Standpunktet begrunnes med at det normalt er den enkelte handling som eventuelt utgjør en straffverdig kreditorbegunstigelse.
På s. 48-49 i utredningen gjennomgår Straffelovrådet enkelte typetilfeller hvor det i tillegg til skyldneren og fordringshaveren også er involvert en tredjeperson. Dette leder imidlertid ikke til noe forslag om lovendringer. Deretter drøftes behovet for en særskilt bestemmelse i § 284 som retter seg mot tilfeller hvor en fordringshaver gis hemmelige særfordeler under forhandling om gjeldsordning. Tanken forkastes imidlertid, jf. utredningen s. 49, hvor det også redegjøres for gjeldende rett i slike tilfeller.
Straffelovrådet redegjør for øvrig nærmere for avgrensningen mellom kreditorbegunstigelse og boforringelse på s. 35 flg. i utredningen. Rådet gir uttrykk for at utkastet til § 284 skal regulere uttømmende de tilfeller hvor skyldneren forringer dekningsutsikten for kreditorfellesskapet ved å gi kreditor oppgjør eller sikkerhet, jf. utredningen s. 42.
15.3 Høringsinstansenes syn
Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening (PEL) gir uttrykkelig støtte til de foreslåtte endringene. Oslo politidistrikt uttaler følgende:
«De endringer som foreslås gjør bestemmelsen om kreditorbegunstigelse når debitors virksomhet er økonomisk svak atskillig enklere å bevise i praksis. De styrker i noen grad de øvrige kreditorenes vern mot debitors forfordelende disposisjoner og gir debitor den økonomiske handlefrihet han bør ha for å kunne drive sin økonomiske virksomhet, bl. a. ved foretakelse av forsvarlige, kommersielt motiverte handlinger, selv om virksomheten på handlingstidspunktet økonomisk går dårlig.
[...]
Når en tar hensyn til alle de usikre faktorer som spiller inn ved vurderingen/beregningen av debitors aktiva og passiva ved vurderingen av om forfordelingen i den konkrete sak ville føre til en betydelig redusert dekningsutsikt for de øvrige kreditorer, som i utgangspunktet ville være de(n) kreditorgruppe/grupper som under en senere konkurs ville ha den beste prioritet, vil det i praksis være meget vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for domfellelse i en straffesak mot debitor, spesielt hvor regnskap ikke er ført eller hvor det hefter så vesentlige mangler ved regnskapene at det blir umulig å foreta en riktig bedømmelse av verdiene av debitors aktiva og passiva.
Ved forslaget til ny strl. § 284 der debitor ved handlingen, forfordelingen, bare behøver å stå i fare for å bli insolvent vil det trolig bli enklere å bevise det straffbare forhold enn ved gjeldende bestemmelse. Likevel vil det også ved den nye bestemmelse oppstå bevismessige problemer i relasjon til kravet om at forfordelingen skal føre til betydelig forringelse av dekningsutsikten for de øvrige kreditorene. Her vil nåværende og fremtidig rettspraksis gi rettledning om hva uttrykket betydelig reduksjon i dekningsutsikten betyr.
Tilføyelsen om at det bare er de uforsvarlige tilfeller av forfordelinger som er straffbare, vil gi debitor den nødvendige handlefrihet til å foreta betaling av forfalt gjeld når betalingen er kommersielt motivert og nødvendig for fortsatt drift og /eller vil kunne bidra til at debitors økonomisk dårlig stilte virksomhet kan komme over kneika og få livets rett igjen.»
Også PEL fremholder at endringene vil gjøre det enklere å bevise kreditorbegunstigelse og styrke de øvrige kreditorenes vern mot skyldnerens forfordelende disposisjoner.
Trondheim politidistrikt og Konkursrådet (med tilslutning av Den Norske Advokatforening) støtter særlig forslaget om å innføre et uforsvarlighetsvilkår. Trondheim politidistrikt begrunner dette med at det er «de klart straffverdige tilfellene av kreditorbegunstigelser som bør unngås».
ØKOKRIM er derimot skeptisk til et slikt nytt kriterium. ØKOKRIM sier seg ikke kjent med at § 284 har medført domfellelser som fremstår som urimelige, og hvor innføringen av et uforsvarlighetskriterium ville ledet til et annet resultat:
«ØKOKRIM stiller seg tvilende til om det bør innføres et uforsvarlighetskriterium i § 284. Denne bestemmelsen forstås i dag slik at en rekke handlinger som isolert sett vil innebære kreditorbegunstigelse, faller utenfor bestemmelsens virkeområde, eksempelvis betaling av løpende omkostninger som er nødvendige for å holde virksomheten i gang. ØKOKRIM er ikke kjent med at bestemmelsen har medført domfellelser som fremstår som urimelige, og hvor innføringen av et uforsvarlighetskriterium ville ledet til et annet resultat. Det kan heller ikke ses at innføringen av grov uaktsomhet som sideordnet skyldform skulle nødvendiggjøre innføring av et slikt kriterium for å unngå urimelige resultater. På den annen side antas innføringen av et slikt skjønnsbasert kriterium å medføre større usikkerhet i forhold til praktiseringen av bestemmelsen, hvilket etter ØKOKRIMs syn bør unngås.»
I forhold til vilkåret om at fordringshavernes dekningsutsikt må være betydelig forringet, uttaler Trondheim politidistrikt at Straffelovrådet burde ha
«trukket ut en essens av eksisterende rettspraksis, slik at en hadde lovfestet i hvor stor grad handlingen medfører forringet dekningsutsikt. Dette for å unngå fortolkningsproblemer.»
Finansdepartementet fremholder at kreditorbegunstigelse kan være like straffverdig som ulike typer av boforringelse. Når det ellers gjelder høringsinstansenes syn på skyldkrav og strafferammer, vises det til punkt 9.3 og 10.3 foran.
15.4 Straffelovkommisjonens forslag
Straffelovkommisjonen er i hovedsak enig i de foreslåtte endringene og foreslår et liknende straffebud inntatt i § 33-3 om kreditorbegunstigelse, jf. NOU 2002: 4 s. 389.
Kommisjonen ser imidlertid ikke behov for å innføre et uttrykkelig vilkår om at kreditorbegunstigelsen er «uforsvarlig». Etter kommisjonens oppfatning er hensynet til skyldnerens handlefrihet i tilstrekkelig grad ivaretatt ved at det ikke inntrer noe ansvar etter bestemmelsen med mindre fordringshavernes dekningsutsikt har blitt betydelig forringet som følge av disposisjonen. Sammenholdt med lovutkastet § 3-7 om innskrenkende tolkning antar kommisjonen at dette vil gi domstolene et tilstrekkelig spillerom.
Heller ikke Straffelovkommisjonen foreslår noen endringer i forhold til gjeldende rett når det gjelder strafferammen, jf. NOU 2002: 4 s. 392.
15.5 Departementets vurderinger
Departementet er enig med Straffelovrådet i at det fortsatt bør være et eget straffebud om kreditorbegunstigelse, atskilt fra andre former for formuesforringelse, jf. punkt 11.4 foran. Av hensyn til kronologien i kapitlet foreslås bestemmelsen imidlertid flyttet til § 282.
Departementet er enig i at det økonomiske vilkåret bør omskrives til et krav om insolvens, og utvides til også å omfatte situasjoner hvor skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent. Til forskjell fra Straffelovrådet mener imidlertid departementet at vilkåret også bør suppleres med et alternativ om at skyldneren blir insolvent ved handlingen, jf. punkt 6.5 foran.
Som departementet har understreket flere steder i proposisjonen, er formålet med å revidere disse bestemmelsene at regelverket skal bli enklere å praktisere. Dette skal igjen bidra til bekjempelse av den særlige form for økonomisk kriminalitet som gjeldsforbrytelsene representerer. Et nytt vilkår om at kreditorbegunstigelsen må være uforsvarlig for å være straffbar, vil neppe være egnet til å ivareta dette formålet. Som ØKOKRIM peker på, er det vanskelig å se at et slikt vilkår vil innebære noen praktisk betydning i forhold til praktiseringen av den nåværende bestemmelsen. På den annen side er det en risiko for at et tilleggsvilkår vil kunne begrense straffebudets anvendelsesområde. Dette synes imidlertid ikke å ha vært intensjonen bak forslaget.
Departementet legger videre vekt på at § 284 heller ikke etter gjeldende rett vil være overtrådt i enhver situasjon hvor skyldneren betaler en fordringshaver eller stiller sikkerhet i en situasjon hvor han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne. Det avgjørende er om muligheten for at fordringshaverne skal få dekning blir betydelig forringet.
Som nevnt foran vil for eksempel betalinger i et løpende forretningsforhold kunne være lovlige, i hvert fall hvis skyldneren har et berettiget håp om å «komme over kneika». Slik bør det etter departementets syn fortsatt være.
Departementet understreker at det ikke er aktuelt å innføre noe tapsvilkår i bestemmelsen, jf. punkt 8.5 foran. Det bør fortsatt være forholdene på gjerningstidspunktet som avgjør straffbarheten. Ved vurderingen av om dekningsutsikten er betydelig forringet, vil det likevel være et element av fremtidsperspektiv som etter departementets oppfatning ivaretar den innskrenkende tolkningen Straffelovrådet ønsker å lovfeste ved et uforsvarlighetskriterium. I juridisk teori har som nevnt Andreassen ansett det tilstrekkelig at virkningen kan konstateres i forhold til en tenkt konkursbehandling på tidspunktet for det straffbare forholdet, jf. Forbrytelser mot kreditorene, Oslo 2000, s. 256. Departementet mener imidlertid at vilkåret om forringet dekningsutsikt bør vurderes ut fra et noe bredere tidsperspektiv fremover. Det avgjørende må være om skyldneren kan forvente en tilstrekkelig bedring i økonomien på det tidspunkt han foretar kreditorbegunstigelsen. Men hvis dette ikke er tilfellet, vil det selvsagt være uten betydning for straffbarheten at det likevel inntreffer en etterfølgende bedring i skyldnerens økonomiske situasjon.
Vilkåret om at handlingen skal ramme kreditorfellesskapet, er ikke foreslått endret, og departementet går inn for å opprettholde rettstilstanden, jf. punkt 7.5 foran.
Departementet støtter forslaget om å oppheve det blandede skyldkravet og erstatte det med et generelt krav om forsett eller grov uaktsomhet, jf. punkt 9.5 foran.
Departementet er også enig i at det ikke er behov for å heve strafferammen. I tråd med gjeldende rett foreslås det derfor en strafferamme på bøter eller fengsel inntil to år, jf. punkt 10.5 foran. Som påpekt der, vil en kreditorbegunstigelse generelt sett være atskillig mindre straffverdig enn en boforringelse. For det første dreier det seg om innfrielse av en reell forpliktelse, og for det annet vil innfrielsen vanligvis komme kreditorfellesskapet til gode, i den forstand at det blir én fordringshaver mindre når gjenværende midler i boet skal fordeles.
For øvrig vises det til utkastet til § 282 og spesialmotivene til bestemmelsen.