10 Kulturminnevern
10.1 Innledning
Kulturminner er spor etter menneskelig virksomhet. Sporene etter menneskelig opphold på Svalbard skriver seg fra 400-årsperioden fra Wilhelm Barentz kom til øygruppen og frem til i dag. Den menneskelige aktiviteten har gjennom disse 400 årene vært knyttet til høsting av naturressurser gjennom fangst og mineraluttak, samt til vitenskapelig utforskning av dem.
Kulturminnene og deres nære omgivelser er sårbare. Naturlige prosesser som vindslitasje, råte, erosjon og besøk av isbjørn bryter over tid ned kulturminnene, og kan til og med fjerne dem helt på relativt kort tid, for eksempel som følge av kysterosjon.
Kulturminneforvaltningens hovedoppgave er å sikre at et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer bevares som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Departementet viser til St. meld. nr. 9 (1999-2000), hvor det i kap 6.3.5 blant annet heter at:
«En restriktiv praksis i forhold til aktiviteter og inngrep som kan skade eller redusere verdien av kulturminnene, vil fortsatt være det viktigste elementet i kulturminneforvaltningen på Svalbard. Dette gjelder såvel i forsknings- som i næringssammenheng. Dette er nødvendig for å oppfylle regjeringens miljømål på kulturminneområdet, og er dessuten en oppfølging av forpliktelsene om å opprette «arkeologiske reservater», som Norge har påtatt seg under Maltakonvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv. Overvåking, informasjonstiltak, stedstilpasset tilrettelegging på utsatte lokaliteter, arealplanlegging i bosetningene, samt vurdering av nye verneområder og vurdering av adgangsbegrensning på noen av de mest utsatte lokalitetene, vil være blant de sentrale virkemidlene i de nærmeste årene.»
Det vises videre til kap 4.2.3.8 ovenfor, om konvensjonen om vern av Europas arkitekturarv og konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv.
10.2 Overordnet prinsipp om forvaltning av kulturminner
Gjeldende rett
Gjeldende forskrift om vern av kulturminner på Svalbard ble vedtatt ved kgl. res. 24. januar 1992 med hjemmel i svalbardloven § 4. Forskriftens formål, jf. § 1, er å:
«verne og ta vare på Svalbards kulturminner med deres egenart og variasjon, som et ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning, og å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som grunnlag for nåværende og fremtidige generasjoners opplevelse, forståelse, trivsel og virksomhet.»
Utvalgets forslag
Utvalget mener, på bakgrunn av at vern av kulturminner er bevaring av ikke-fornybare ressurser, at det er svært viktig å fokusere på kulturminneverdier i nåtiden for å sikre kilde- og opplevelsesverdien for fremtiden. Utvalget foreslår derfor som et overordnet prinsipp, jf. § 38, at:
«Svalbards kulturminner skal vernes og ivaretas som en del av Svalbards kulturarv og identitet og som et ledd i en helhetlig miljøforvaltning.»
Høringsinstansenes syn og departementets merknader
Det er ingen av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag.
Departementet støtter utvalgets vurderinger. Det overordnete prinsippet klargjør et av formålene med miljøloven, nemlig betydningen av å se natur- og kulturmiljøet i sammenheng. Dette er av særlig betydning på Svalbard, hvor det er utnyttelsen av øygruppas naturressurser gjennom 400 år som har gitt opphav til kulturminnene.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til overordnet prinsipp i lovens § 38.
10.3 Fredete kulturminner
10.3.1 Gjeldende rett
Forskrift om kulturminner på Svalbard 24. januar 1992 nr. 34 (kulturminneforskriften) definerer kulturminner som spor etter menneskelig virksomhet i fortiden, og skiller mellom faste og løse kulturminner. Med faste kulturminner menes kulturminner som er fysisk knyttet til grunnen, mens løse kulturminner ikke er fysisk knyttet til grunnen.
Faste kulturminner som skriver seg fra 1945 eller tidligere er automatisk fredet, jf. kulturminneforskriften § 5. Begrepet automatisk fredet (legalfredning) innebærer at fredningen ble innført ved forskriftens vedtakelse og følger direkte av den.
Graver og gravrester er automatisk fredet uansett alder, jf. § 5 annet ledd. Rundt de automatisk fredete faste kulturminnene gjelder det en sikringssone på 100 meter regnet fra kulturminnets «synlige eller kjente ytterkant», jf. § 6. Sikringssonen anses etter forskriften som en del av kulturminnet. Av hensyn til kulturminner i områder som er i bruk, har Sysselmannen adgang til å fastsette en mindre sikringssone, enten rundt hele eller i en eller flere retninger, jf. § 6 første ledd tredje punktum.
Et kulturminne som er yngre enn 1945 og som ikke omfattes av § 5 annet ledd om graver, kan fredes ved enkeltvedtak av Riksantikvaren dersom det har særskilt kulturhistorisk verdi, jf. § 7. Bestemmelsene om sikringssone gjelder ikke for kulturminner som fredes med hjemmel i § 7. For å sikre et område rundt slike kulturminner vil Riksantikvaren måtte vedta områdefredning etter § 20.
Løse kulturminner som skriver seg fra 1945 eller tidligere er automatisk fredet dersom de har «tilknytning til menneskelig virksomhet på Svalbard». Ifølge foredraget til den kongelige resolusjon om forskriften vil bestemmelsen «ikke innebære begrensninger i rådigheten over gjenstander som fremdeles brukes av eieren».
Løse kulturminner som er yngre enn 1945 kan fredes dersom de har særskilt kulturhistorisk verdi, jf. § 18.
10.3.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å opprettholde skillet mellom faste og løse kulturminner i den nye loven, men å omdefinere skjelettrester på slakteplasser til faste kulturminner. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.4.6.2, hvor det blant annet heter at:
«Utvalget mener skjelettrester på slakteplasser for dyr har en tilknytning til lokaliteten der slaktingen foregikk som gjør at det bør anses som et fast kulturminne, og at det også bør være sikringssone rundt disse kulturminnene. I gjeldende rett er skjelettrester på slakteplasser løse kulturminner og har ikke sikringssoner. Begrunnelsen for at skjelettrester anses som løse kulturminner i gjeldende rett, se kulturminneforskriften § 17, er at skjelettrestene ikke er fysisk festet til grunnen. Etter utvalgets mening er det tilhørigheten til slakteplassen og ikke om skjelettdelene sitter fast i grunnen, som bør være avgjørende for om et kulturminne skal anses for å være fast og begrunne en sikringssone.
Utvalget foreslår videre at fredning av skjelettrester på slakteplasser for dyr utvides til å gjelde skjelettrester etter hvaler generelt og ikke bare hvithval. Selv om hoveddelen av de større konsentrerte beinansamlingene etter hvalfangsten skriver seg fra hvithval, finnes det også skjelettrester fra fangst av andre hvalarter. Det antas at generaliseringen vil forenkle formidling om og håndheving av denne bestemmelsen.»
Utvalget foreslår å videreføre gjeldende aldersgrense på 1945 for både løse og faste kulturminner i angivelsen av hva som er automatisk fredet.
Kulturminneforskriften gir i § 20 Riksantikvaren hjemmel for å i særlige tilfelle frede et område rundt et kulturminne (utenfor sikringssonen), så langt dette er nødvendig, for å sikre virkningen av kulturminnet i miljøet, eller for å verne vitenskapelige interesser som knytter seg til det. Utvalget mener imidlertid at behovet for slik områdefredning kan ivaretas gjennom hjemmel til å fastsette en større sikringssone enn 100 m, og foreslår at Sysselmannen i tråd med dette kan fastsette en større sikringssone rundt et kulturminne.
Utvalget foreslår videre at direktoratet skal kunne avgjøre hva som er et fredet fast eller løst kulturminne i tvilstilfelle, og at direktoratet kan oppheve fredning av bestemte kulturminner, jf. utredningen § 39.
Utvalget viderefører i hovedsak bestemmelsen om midlertidig fredningsvedtak og saksbehandlingsregelen for slike vedtak, og foreslår at vedtaksfredning skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
10.3.3 Høringsinstansenes syn
Riksantikvaren (RA) skriver at de er enige med utvalgets vurdering av hva som bør anses som henholdsvis løse og faste kulturminner, da det er selve slakteplassen med tilhørende skjelettrester som er kulturminnet. RA sammenligner med fredning av vrak, hvor selve vraket er fredet sammen med lasten. Riksantikvaren er videre enig med utvalget i at det vil være tilstrekkelig hjemmel for vern av områder rundt et kulturminne når det gis adgang til å fastsette en utvidet sikringssone rundt kulturminnet og det gis adgang til å frede et kulturmiljøområde.
Også Arkeologisk museum i Stavanger støtter en omdefinering av slakteplasser, slik at skjelettrester på slakteplasser anses som faste kulturminner.
Statens kulturminneråd mener at utvalgets forslag til § 39 annet ledd annet punktum bør konkretiseres. De foreslår følgende ordlyd på bestemmelsen:
«Direktoratet avgjør i tvilstilfelle hva som er et fredet fast eller løst kulturminne. Direktoratet kan også oppheve fredning av bestemte kulturminner, som er til vesentlig skade for mennesker eller naturen omkring, eller når andre særlige grunner foreligger.»
Kulturminnerådet mener at en slik ordlyd vil medføre at bestemmelsen blir et naturlig supplement til § 45 om skjøtsel og vedlikehold for å unngå skade på mennesker og dyr.
Svalbardrådet, Norges jeger- og fiskerforbund og Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening mener at utvalgets forslag til § 40 bør konkretiseres i form av en liste/eksempler på hva som dekkes av begrepet «særlige grunner» og som skal være tilstede for at Sysselmannen skal kunne treffe midlertidig fredningsvedtak.
10.3.4 Departementets merknader
Departementet er enig med utvalget i at skillet mellom løse og faste kulturminner bør opprettholdes, og at skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval, og i forbindelse med selvskudd for isbjørn bør defineres som faste kulturminner. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag i lovens § 39.
Skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval, og i forbindelse med selvskudd for isbjørn er fredet uavhengig av alder. Departementet mener at menneskegraver bør ha minst like godt vern. Utvalget har, med bakgrunn i at det ikke finnes menneskegraver på Svalbard som er yngre enn 1945, ut over de som reguleres gjennom kirkegårdsvedtekter gitt av Stiftsdireksjonen for Svalbard 20. oktober 1994 om kirkegårdsforvaltning i Longyearbyen, satt en tidsgrense for den automatiske fredningen av slike på 1945 eller tidligere. Departementet mener imidlertid at det er mest hensiktsmessig å videreføre regelen i gjeldende forskrift på dette området, slik at også alle spor etter menneskegraver er automatisk fredet (legalfredet) uavhengig av alder, jf. lovens § 39 annet ledd.
Departementet foreslår visse endringer i utvalgets forslag til § 39 om fredete kulturminner. Etter departementets mening har utvalgets forslag en noe uheldig systematikk ved at bokstavene c) og d) begge er underpunkter av a) faste kulturminner. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i lovens § 39 som er noe mer i tråd med dagens kulturminneforskrift og kulturminneloven, som gjelder for fastlandet.
Departementet støtter videre utvalgets vurderinger når det gjelder behov for hjemmel til å frede områder rundt et kulturminne (ut over sikringssonen), jf. kulturminneforskriften § 20. Departementet er enig med utvalget i at adgangen til å fastsette en utvidet sikringssone rundt et kulturminne, og adgangen til å frede kulturmiljøområder gir et tilstrekkelig vern av området rundt et fredet kulturminne, jf. kap 8.4.2.4 om kulturmiljøområder.
Departementet støtter utvalget i at det ikke er hensiktsmessig med en liste med eksempler over «særlig grunner» som må foreligge for at Sysselmannen kan gi vedtak om midlertidig fredning, jf. § 40. Slike lister med eksempler vil ikke være uttømmende, de kan over tid bli misvisende og har ofte vist seg å få en utilsiktet begrensende virkning, selv om det uttrykkelig sies at listen ikke skal tolkes uttømmende. Departementet viderefører på denne bakgrunn ikke forslaget fra Svalbardrådet, Norges jeger- og fiskerforbund og Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening.
10.4 Innholdet av fredningen
Gjeldende rett
Kulturminneforskriften § 9 angir virkningen av at et fast kulturminne er fredet. Det er etter denne forbudt å skade, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller skjemme fredet fast kulturminne eller sette i gang tiltak som kan fremkalle at slikt skjer. Forbudet gjelder innenfor sikringssonen som nevnt i § 6. I tillegg er det etter § 9 annet ledd ikke tillatt å slå leir, sette opp telt, brenne bål eller foreta lignende aktiviteter på vegetasjonsdekket mark innenfor sikringssonen. Sysselmannen har adgang til å gjøre unntak for så vidt gjelder aktiviteter som nevnt i annet ledd.
Virkningen av at et løst kulturminne er fredet, er at det er forbudt å «skade» kulturminnet eller fjerne det fra funnstedet jf. § 19.
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre innholdet i forbudet mot å skade fredede løse og faste kulturminner, inkludert sikringssonen, jf. utredningen § 42.
Høringsinstansenes syn
Det er kun Sysselmannen på Svalbard som kommenterer utvalgets forslag om å videreføre bestemmelsen om fredningens innhold. Sysselmannen skriver i sin høringsuttalelse at de foreslåtte bestemmelsene om vern og ivaretakelse av kulturminner er et godt virkemiddel for forvaltningen av så vel faste som løse kulturminner. Sysselmannen savner imidlertid en fleksibel adgang til å håndtere den akkumulerte effekten av ferdsel innenfor sikringssonen. Sysselmannen skriver at det i dag ikke er noen slik hjemmel for å regulere ferdsel, blant annet for å hindre slitasje over tid, innenfor sikringssonen. Sysselmannen ber om at det inntas en bestemmelse i § 42 annet ledd som gir adgang for Riksantikvaren eller Sysselmannen til å regulere ferdsel innenfor sikringssonen rundt fredete kulturminner. Videre mener Sysselmannen at forbudet mot bålbrenning, oppsetting av telt mv. innenfor sikringssonen bør gjøres generelt for å unngå skjønnsmessige kriterier for hva som eventuelt anses som vegetasjon eller ikke, noe som Sysselmannen mener vil lette oppsynet med og håndhevingen av bestemmelsen.
Departementets merknader
Departementet støtter Sysselmannens vurderinger, både når det gjelder behov for en mer fleksibel ordning for å kunne håndtere den akkumulerte virkningen over tid av ferdsel i sikringssonen, og når det gjelder å gjøre forbudet mot bålbrenning, oppsetting av telt mv. innenfor sikringssonen generelt, slik at diskusjoner av hva som i det enkelte tilfelle anses som vegetasjon unngås. Departementet støtter for øvrig utvalgets vurderinger.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag med Sysselmannens forslag til endringer i lovens § 42.
10.5 Eiendomsrett for fredete løse kulturminner
10.5.1 Gjeldende rett
Kulturminneforskriften § 19 oppstiller plikt til å melde fra til Sysselmannen om eventuelle funn av fredete, løse kulturminner. I medhold av § 16 er fredete gjenstander statens eiendom dersom det ikke er rimelig mulighet til å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eieren. Riksantikvaren kan imidlertid i medhold av § 19 siste ledd overlate et kulturminne til finneren, og i medhold av denne kan finneren av fredete kulturminner tilstås finnerlønn.
10.5.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre deler av gjeldende rett, men foreslår å oppheve plikten til å melde fra om funn, og hjemmelen for finnerlønn. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 6.4.6.4, hvor det blant annet heter at:
«Etter gjeldende rett har den som finner et løst kulturminne meldeplikt til Sysselmannen, jf. kulturminneforskriften § 19. Meldeplikten ble først innført i forskriften av 1974, før det var gjennomført noen form for registrering av kulturminner. Behovet var større for en slik bestemmelse den gang enn det er nå. Videre var forvaltningens aktivitet og aksjonsradius mindre. Sysselmannen har opplyst at det er svært sjelden noen melder om slike funn. Utvalget foreslår at meldeplikten opphører. Det presiseres at det er den straffesanksjonerte rettsplikten som foreslås å opphøre, og at det fortsatt bør oppfordres til, som en god skikk, å melde fra om løse kulturminner som oppdages i terrenget.
Utvalget foreslår at gjeldende regel om finnerlønn ikke videreføres, jf. forskriften § 19. Bestemmelsen gir ingen rett til finnerlønn, og miljøvernmyndighetene vil kunne vurdere å gi finnerlønn uavhengig av om det er lovbestemt. Utvalget mener endringen vil ha liten betydning da bestemmelsen nesten ikke har vært i bruk (så langt utvalget erfarer er det kun gitt finnerlønn en gang siden 1992).»
10.5.3 Høringsinstansenes syn
Det er kun Riksantikvaren som kommenterer utvalgets forslag. Riksantikvaren skriver i sin høringsuttalelse at han er enig i at ordningen med finnerlønn kan oppheves, men at utkastet synes vanskelig tilgjengelig når det gjelder hvorledes allmennheten skal forholde seg til funn som oppdages i felten.
10.5.4 Departementets vurderinger
Departementet støtter utvalgets vurderinger.
Departementet er ikke enig med Riksantikvaren i at det er uklart hvorledes allmennheten skal forholde seg til funn i felten. Lovens § 42 gir forbud mot å skade, grave ut, flytte, fjerne, forandre, tildekke, skjule eller skjemme et fredet kulturminne med sikringssone, eller sette i gang tiltak som kan medføre fare for at slikt skjer. Videre sies det uttrykkelig at det er den straffesanksjonerte plikt til å varsle om funn som oppheves, og at det fortsatt anses om god skikk å varsle om funn. Det hører imidlertid ikke hjemme i en lovtekst å gi regler om god skikk. Det vil være opp til Sysselmannen å informere om slikt.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til bestemmelse om eiendomsrett for fredete løse kulturminner i lovens § 43, og støtter utvalget i at bestemmelsene om finnerlønn og straffesanksjonert plikt til å melde om funn oppheves.
10.6 Tiltakshaverens plikter
Gjeldende rett og utvalgets forslag
Kulturminneforskriften §§ 10 og 12 inneholder regler om at den som planlegger å sette i verk tiltak må undersøke om tiltaket vil kunne virke inn på et fast kulturminne. Dersom det er tilfelle, må tiltakshaver dokumentere og konservere funnet, og innen 1 år avlevere funnet til Sysselmannen.
Utvalget foreslår å videreføre disse bestemmelsene i utredningen § 44.
Høringsinstansenes syn og departementets merknader
Det er ingen av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag, og departementet støtter utvalgets vurderinger. Bestemmelsen konkretiserer både aktsomhetsplikten ved å lovfeste uttrykkelig en plikt til å undersøke om tiltaket kan virke inn på faste, fredete kulturminner, og videre prinsippet om at miljøpåvirker betaler, ved at det er tiltakshaver som må betale for både undersøkelser, dokumentering og konservering av eventuelle funn.
Departementet mener imidlertid at utvalgets forslag til bestemmelse er uklar for så vidt gjelder hva tiltakshaveren skal gjøre, ut over å dokumenter og konservere eventuelle funn, dersom det viser seg at tiltaket vil virke inn på faste kulturminner. For å unngå misforståelser fra tiltakshavers side om hvorledes han/hun skal forholde seg i tilfelle undersøkelsen leder frem til funn foreslår departementet å presisere bestemmelsen slik at det kommer klart frem at det må søkes dispensasjon etter §§ 57-58 dersom det viser seg at tiltaket kommer i konflikt med et kulturminne i strid med § 42.
Departementet mener videre at det kan være behov for en klar bestemmelse som gir direktoratet anledning til å vurdere, eventuelt stoppe arbeidet dersom ukjente funn dukker opp under arbeidets gang, og har justert § 44 i tråd med dette.
Departementet støtter for øvrig utvalgets forslag, og viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag om tiltakshaverens plikter i lovens § 44, med de ovenfor nevnte endringer.
10.7 Undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold
10.7.1 Gjeldende rett
I medhold av kulturminneforskriften § 13 har Sysselmannen adgang til å «søke etter, registrere, måle opp og avbilde fredede kulturminner». Bestemmelsen gir hjemmel for Sysselmannen til å gjennomføre undersøkelser eiere eller brukere av kulturminner ellers vil kunne nekte.
Sysselmannen kan videre utføre vedlikehold som er nødvendig for å «pleie og anskueliggjøre» fredede faste kulturminner, jf. § 14 første ledd bokstav a.
Riksantikvaren kan gi tillatelse til utgraving eller andre tiltak når det er nødvendig for å granske «slike kulturminner», jf. § 14 første ledd bokstav b. Dersom kulturminnet er i bruk, er det en forutsetning at eieren eller brukeren har gitt samtykke til tiltaket. Uansett om samtykke gis, kan Riksantikvaren etter forutgående varsel sørge for at kulturminnet ikke forfaller, jf. § 15.
10.7.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett og foreslår dessuten å lovfeste at direktoratet kan pålegge eieren eller brukeren av et fredet kulturminne forfallshemmende tiltak. Utvalgets forslag til § 45 om undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold lyder som følger:
«Direktoratet har rett til å søke etter, grave frem, granske og dokumentere fredete kulturminner. Etter slike tiltak skal et fast kulturminne bringes tilbake til den stand det var før tiltaket, om ikke direktoratet fastsetter annet. Sysselmannen kan ta opp løse kulturminner og treffe nødvendige tiltak for å ta vare på dem.
Sysselmannen kan sette i stand, restaurere, bygge opp igjen, flytte og gjerde inn faste fredete kulturminner og treffe tiltak for å vedlikeholde og anskueliggjøre den, herunder rydde området omkring, og for å unngå at kulturminnet volder skade på mennesker og dyr. Slike tiltak kan også treffes i sikringssonen.
Før det treffes tiltak om et fast kulturminne, skal eieren eller rettighetshaveren varsles og få anledning til å uttale seg etter reglene i forvaltningsloven § 16. Gjelder tiltaket et fast kulturminne som er i bruk, kan det bare settes i verk med samtykke fra eieren eller brukeren, om ikke tiltaket er nødvendig for å hindre forfall.
Er det fare for forfall, kan direktoratet pålegge eieren eller brukeren å gjennomføre tiltak for å motvirke dette.»
10.7.3 Høringsinstansenes syn
Det er kun Riksantikvaren og Trust Arktikugol som kommenterer utvalgets forslag til bestemmelse om undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold. Trust Arktikugol skriver i sin høringsuttalelse at § 45 bør kompletteres med følgende bestemmelse:
«Faste kulturminner og historiske minner som er skjult under jorden, skal før de registreres som fredete objekter, på forhånd undersøkes av spesialister, inkludert ved hjelp av arkeologiske utgravninger.»
Riksantikvaren understreker i sin uttalelse at det kun er det vanlige, daglige vedlikehold som Sysselmannen kan sette i verk i medhold av annet ledd. Riksantikvaren mener at vedlikeholdsarbeider som går ut over vanlig vedlikehold bare kan skje etter godkjennelse av Riksantikvaren, slik at Sysselmannen må søke Riksantikvaren om tillatelse til å foreta slike arbeider.
10.7.4 Departementets merknader
Når det gjelder Trust Arktikugols merknad om på forhånd å undersøke kulturminnene, viser departementet til St. meld. nr. 22 (1994-95) kap 6.6.3, hvor det blant annet heter at:
«Med utgangspunkt i bevisstheten om at kulturminner er en ikke-fornybar ressurs og at antallet arkeologiske lokaliteter er svært begrenset, har norske myndigheter i dag en restriktiv praksis når det gjelder dispensasjoner for å gjennomføre rene forskningsutgravninger. Denne praksis vil bli opprettholdt.»
Departementet viderefører på denne bakgrunn ikke Trust Arktikugols forslag.
Departementet støtter Riksantikvaren i at Sysselmannen kun kan sette i verk det vanlige, daglige vedlikehold, og at tiltak ut over dette bør ha godkjennelse fra Riksantikvaren.
Departementet støtter for øvrig utvalgets vurderinger, og viderefører utvalgets forslag i lovens § 45 med den ovenfor nevnte endring.
10.8 Om utførsel av kulturminner
Gjeldende rett
Gjeldende kulturminneforskrift inneholder i § 21 et forbud mot å utføre fra Svalbard fredete kulturminner som er funnet eller har sin opprinnelse på Svalbard.
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre de strenge reglene om utførsel av kulturminner fra Svalbard og skriver om dette i utredningen kap 6.4.6.7, hvor det blant annet heter at:
«Utvalget mener at Svalbards kulturminner i størst mulig grad bør bevares på Svalbard som en del av øyas kulturhistorie, og viser til planene om et magasin i Longyearbyen. Et slikt magasin vil gjøre det mulig å føre en meget restriktiv praksis når det gjelder utførsel, og også legge til rette for tilbakeføring av kulturminner som i dag oppbevares i en rekke norske og utenlandske institusjoner.»
Høringsinstansenes syn
Det er flere av høringsinstansene som kommenterer planene om et magasin i Longyearbyen og utvalgets vurdering om at et slikt magasin også vil kunne legge til rette for tilbakeføring av kulturminner som i dag oppbevares i en rekke norske og utenlandske institusjoner.
Departementets merknader
Departementet viser til St. meld. nr. 9 (1999-2000) hvor spørsmålet om et slikt magasin er vurdert.
Departementet støtter for øvrig utvalget i at de strenge reglene om utførsel av kulturminner fra Svalbard bør videreføres. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag i lovens § 46.
10.9 Om tilbakeføring av ulovlig utførte kulturgjenstander
Miljøverndepartementet har fremmet forslag til endringer i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) på bakgrunn av norsk tiltredelse til Det internasjonale institutt for ensartet privatretts (Unidroit) konvensjon om stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander (Ot.prp. nr. 75 (1999-2000) Om lov om endringer i kulturminneloven, hevdsloven og godtroervervloven). Konvensjonen inneholder bestemmelser som regulerer tilbakesendelse av stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander. Proposisjonen har vært behandlet i Stortinget, og ble vedtatt 23. november 2000. Lovendringene vil tre i kraft fra den tid konvensjonen trer i kraft for Norge, sannsynligvis sommeren 2001. Stortingsproposisjon om tiltredelsessamtykke fremmet av UD ble behandlet 31. oktober 2000.
Departementet vurderer det slik at konvensjonen bør omfatte Svalbard, i tillegg til Jan Mayen og bilandene, noe som også er i overensstemmelse med høringsuttalelsene til Ot.prp. nr. 75 (1999-2000) om lov om endringer i kulturminneloven, hevdsloven og godtroervervloven.
Når det gjelder stjålne kulturminner vil endringer i hevdsloven og godtroervervloven ha direkte anvendelse på Svalbard, jf. svalbardloven § 2.
Fordi kulturminneloven ikke gjelder på Svalbard, foreslår departementet at det tas inn en henvisning til kulturminnelovens bestemmelser om tilbakeføring av ulovlig utførte kulturgjenstander, jf. kulturminneloven §§ 23 a - 23 f, i svalbardmiljøloven § 46 siste ledd.