11 Planlegging i bosettingene
11.1 Innledning
Arealplanlegging skal legge til rette for samordning av de ulike interessene som knytter seg til arealdisponering i bosettingene. Planene skal dessuten sikre at bygninger og anlegg utformes på en estetisk tilfredsstillende måte.
Utviklingen av nye næringer og virksomheter de senere årene har ført til økende etterspørsel etter arealer i og omkring bosetningene på Svalbard, spesielt Longyearbyen. I de senere årene har byggeaktiviteten vært stor. Virksomhet som foregår med utgangspunkt i bosetningene er den viktigste kilden til ferdsel og annen aktivtet som kan påvirke naturmiljøet utenfor bosetningene.
11.2 Arealplanleggingens formål og reglenes virkeområde
Gjeldende rett
Forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard 24. januar 1997 nr. 37 (arealplanforskriften) inneholder regler som blant annet sier at det skal være arealplaner for planområdene, regler om planprosess, planens innhold (kart og bestemmelser), melding om tiltak, statlig plan mv.
Forskriften gjelder for følgende bosettinger på Svalbard: Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Pyramiden. Planområdenes avgrensning er vist ved kart som følger forskriften.
Utvalgets forslag
Utvalget mener at arealplanforskriften i hovedsak er godt tilpasset forholdene i bosettingene på Svalbard, og foreslår derfor å videreføre forskriften med noen mindre endringer. Utvalget har i tillegg valgt å drøfte noen punkter på nytt, blant annet overføring av planansvar til et lokalt folkevalgt organ på bakgrunn av innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.
Utvalget viderefører både arealplanforskriftens formålsbestemmelse og bestemmelsen om at planområdene skal fastsettes i forskrift, jf. utredningen § 47.
Høringsinstansenes syn og departementets merknader
Det er kun Trust Arktikugol som kommenterer utvalgets forslag. Trust Arktikugol viser i sin høringsuttalelse til et memorandum fra Den russiske føderasjons utenriksministerium av 21. oktober 1996, når det gjelder utvalgets forslag til bestemmelser om arealplanlegging i planområdene (§§ 47-54 og 57). Her vises det til svalbardtraktaten, og det heter om dette blant annet at:
«En rekke teser i utkastet gir en utvidet tolkning av art 21 i svalbardtraktaten av 1920, og går utover de rammene for miljøvern som er fastsatt i denne, i det de norske myndighetene praktisk talt på hvert stadium av arealplanlegging og iverksetting av arealplaner vil innføre streng kontroll med økonomisk virksomhet i de begrensede områdene ved de russiske tettstedene.»
Departementet er enig med utvalget i at de foreslåtte regler i lov om miljøvern på Svalbard ligger innenfor svalbardtraktatens rammer. Departementet viser til kap 4.2.2 ovenfor for en nærmere omtale av forholdet til svalbardtraktaten.
Departementet er generelt av den oppfatning at det foreliggende forslag til bestemmelser om arealplanlegging innebærer en komprimering, forenkling og forbedring av eksisterende forskrift.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag til bestemmelser om arealplanleggingens formål og reglenes virkeområde.
11.3 Ansvaret for utarbeiding av arealplan
11.3.1 Gjeldende rett
På fastlandet er det, i medhold av plan- og bygningsloven, kommunene som er planansvarlige. Fordi det ikke er kommuner på Svalbard, er planansvaret lagt til grunneier eller den grunneier bemyndiger. Det er således Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) som er planansvarlig i Svea, Kings Bay i Ny-Ålesund, det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol i Pyramiden og Barentsburg, mens Svalbard Samfunnsdrift har fått delegert planansvar fra SNSK i Longyearbyen.
11.3.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen om at grunneier i bosettingen er planansvarlig, jf. utredningen § 48. På bakgrunn av prosessen med innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen foreslås det i tillegg hjemmel for departementet til å bemyndige et annet organ som planansvarlig. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 7.1.3, hvor det blant annet heter at:
«Prosessen om innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen er nå kommet så langt at utvalget mener miljøvernloven bør utformes med sikte på å kunne overføre noen oppgaver til et lokalt folkevalgt organ. En oppgave som ofte er blitt nevnt som eksempel i lokaldemokratiseringsprosessen, er planansvaret og godkjenning av arealplaner. Utviklingen i de ulike bosettingene er imidlertid så forskjellig at lovforslaget bør inneholde både bestemmelser for å videreføre dagens system med grunneieren som planansvarlig og Sysselmannen som godkjenningsmyndighet, og et system hvor et lokalt folkevalgt organ kan bli planansvarlig og få godkjenningsmyndighet.»
11.3.3 Høringsinstansenes syn
Det er få høringsinstanser som har merknader til bestemmelsen om hvem som skal være planansvarlig. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) skriver i sin høringsuttalelse at de ser det som hensiktsmessig at planansvaret vil kunne overføres til et folkevalgt organ, og skriver videre at de legger til grunn at formuleringen i § 48 «eller den departementet bemyndiger» kun skal tolkes å være et folkevalgt organ, slik at dagens ordning følges der hvor det ikke er et slikt folkevalgt organ. De skriver at grunneiere uansett må få anledning til å uttale seg før departementet fastsetter hvem som skal være planansvarlig for planområdet.
Også Svalbard samfunnsdrift (SSD)/Svalbard næringsutvikling (SNU) skriver i sin felles høringsuttalelse at grunneiers uttalelse må innhentes før en eventuell bemyndigelse av annen planansvarlig enn grunneier foretas.
11.3.4 Departementets merknader
Departementet støtter utvalget i at grunneier fortsatt bør være planansvarlig, men at det også bør gis adgang til å overføre planansvaret til Longyearbyen lokalstyre som ledd i innføringen av lokaldemokrati i Longyearbyen. Det tas sikte på å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen fra 1. januar 2002, og det vil etter departementets mening være naturlig at planansvaret for Longyearbyen overføres til Longyearbyen lokalstyre i den forbindelse.
Departementet støtter NHD og SSD/SNU i at grunneiere bør høres før planansvaret eventuelt overføres til et lokalt folkevalgt organ. Det følger imidlertid både av forvaltningsloven selv, og av god forvaltningskikk, at partene skal varsles og gis mulighet til å uttale seg før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 16. Det anses derfor ikke nødvendig å ta inn regler om dette i svalbardmiljøloven.
Departementet viderefører på denne bakgrunn utvalgets forslag om ansvar for utarbeiding av arealplan i lovens § 48.
11.4 Arealplanens innhold
11.4.1 Gjeldende rett
Arealplanforskriften § 3 definerer plan som «arealplan med utfyllende bestemmelser som viser eksisterende og fremtidig arealbruk.» Forskriften angir ulike arealbruksformål som skal kartfestes, og det kan i tillegg gis rettslig bindende bestemmelser til planen, eller føringer for praktisering av planen i form av retningslinjer. I tillegg er det kvalitetskrav til planen som sier at det skal dokumenteres hvordan hensynet til miljø, herunder natur- og kulturminneressurser og samfunn, herunder estetikk og barns behov er ivaretatt i planen, jf. § 5, siste ledd.
Det er, til forskjell fra fastlandets system med flere planer på ulikt detaljnivå, snakk om én plan. Denne ene planen kan imidlertid detaljeres etter behov i de enkelte bosettinger.
Plandokumentet vil således vanligvis bestå av følgende deler, jf. arealplanforskriften § 5:
beskrivelse av planen
arealbruksformål og plankart
bindende bestemmelser
veiledende retningslinjer
kvalitetskrav til planen.
For en nærmere omtale av de ulike delene vises det til utvalgets omtale i utredningen kap 7.1.2.2.
11.4.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre arealplanforskriften også med hensyn til planenes innhold, jf. utredningen kap 7.1.3.
Plankartet deles inn i ulike arealbruksformål, og utvalget foreslår å innføre to nye kategorier; hytteområder og forskningsområder. Hyttebygging innenfor planområdet skal foretas i områder avsatt til hytteformål.
Forskning er et av regjeringens satsingsområder på Svalbard, og utvalget peker på at det er vesentlig for mye av forskningen at det ikke foregår aktivitet som kan forstyrre de vitenskapelige undersøkelsene. Utvalget har funnet at planprosessen vil være en hensiktsmessig arena for interesseavveiningene som må ligge til grunn for å avsette områder til forskningen innenfor planområdene.
Hensynet til miljø og lokalsamfunn kan sees på som kvalitetsaspekter ved planleggingen, og utvalget foreslår at det skal være krav til redegjørelse for hvordan disse hensyn blir ivaretatt i planen.
Utvalget skriver videre:
«Kravet til dokumentasjon av miljø og andre samfunnsmessige hensyn i planen er på et overordnet nivå. I planene vil det for eksempel for næringsområder vanligvis ikke bli angitt hvilken type næringsvirksomhet som kan etableres i området, men størrelsen på området vil kunne si noe om omfanget av virksomheten og betydningen av dette for miljø og lokalsamfunn skal dokumenteres.»
11.4.3 Høringsinstansenes syn
Det er flere høringsinstanser som kommenterer utvalgets forslag, særlig forslaget om å opprette to nye arealbruksformål.
SSD/SNU skriver i sin felles høringsuttalelse at de ikke kan se at det er behov for «hytteområder» som et eget arealbruksformål. De mener at hytteområder kan fastsettes som «natur- og friluftsområder med spredt fritidsbebyggelse». Videre anbefaler de at kulturminnehensyn tas ut av arealbruksformålet «kulturminne- natur og friluftsområder». SSD/SNU er videre skeptiske til at forskning innføres som eget arealbruksformål. SSD/SNU anbefaler dessuten at arealbruksformålet «veier, flyplasser etc» benevnes «viktige ledd i kommunikasjonssystemet», noe som tilsvarer plan- og bygningsloven.
NTNU skriver i sin høringsuttalelse at de støtter opprettelse av egne forskningsområder. NTNU skriver videre at de likevel ser muligheter for at det kan oppstå konflikter mellom forskere eller forskningsinteresser dersom konsentrasjonen av forskningsaktivitet i begrensede områder blir for høy. NTNU forutsetter derfor at loven inneholder bestemmelser som minimaliserer muligheten for konflikter.
Også Svalbard Reiselivsråd støtter opprettelsen av egne forskningsområder, og skriver at dette er en nødvendighet dersom ikke forskningen skal komme i konflikt med spesielt reiselivsnæringen.
Kings Bay skriver i sin høringsuttalelse at de som grunneier skulle ønske at det var hjemmel for å innføre forskningsområder også i tilliggende områder av arealplanområdet.
SSD/SNU anbefaler å åpne for en to-nivå planmodell, slik som på fastlandet. SSD/SNU mener at detaljplaner for delområder bør kunne utarbeides ved behov innenfor rammene av en overordnet plan, og at slike områdeplaner bør kunne utarbeides på tiltakshaveres regning og risiko. Når det gjelder de foreslåtte arealbruksformålene, anbefaler SSD/SNU at «byggeområder» presiseres til «byggeområder, herunder bolig, erverv, offentlig bebyggelse, friområder og annet hver for seg eller i kombinasjon.»
Justisdepartementet skriver i sin høringsuttalelse at de er enige med utvalget i at forslaget til bestemmelse om planenes innhold er fleksibelt nok til at det med dagens aktivitetsnivå vil være tilstrekkelig med en plantype.
11.4.4 Departementets merknader
Departementet støtter utvalgets forslag om å opprette både egne forskningsområder og hytteområder, og viderefører derfor utvalgets forslag i lovens § 49 tredje ledd nr. 2 og 5. Når det gjelder potensielle konflikter innenfor et forskningsområde, viser departementet til utredningen kap 7.3.2, hvor utvalget blant annet skriver at:
«Utvalget vil peke på at lovverket ikke vil være et egnet virkemiddel for å hindre interessekonflikter mellom ulike forskningsprosjekter. Slike konflikter kan til en viss grad løses gjennom arealplanprosessen i bosettingene.»
Departementet er enig med utvalget og Justisdepartementet i at det er tilstrekkelig med en plantype på Svalbard. Departementet bemerker at selv om arealplanforskriften bygger på reglene i plan- og bygningsloven, er det, på bakgrunn av de oversiktlige forhold på Svalbard, ønskelig med et betydelig enklere plansystem enn det man har på fastlandet. Det er forholdsvis få virksomheter og aktører, få grunneiere og kun noen få planområder. Planområdene er imidlertid svært forskjellige og noen av dem er samfunn i meget rask endring. Reglene må derfor tilpasses de ulike planområdene på Svalbard. Departementet anser det verken nødvendig eller ønskelig å innføre plan- og bygningslovens system med planer på flere nivåer. De samme betraktninger gjelder også med hensyn til SSD/SNUs øvrige merknader, som hovedsakelig innebærer et ønske om et plansystem på Svalbard som er mer likt fastlandets ordning,
Departementet har for øvrig endret noe på utvalgets foreslåtte lovtekst når det gjelder arealplaner. For det første foreslår departementet å uttrykkelig lovfeste at også deler av en plan kan tas opp til revisjon jf. lovens § 49 annet ledd. Det vil, slik som SSD/SNU påpeker, i noen tilfelle være tungvint å revidere en hel arealplan for en bosetning. For at det foreslåtte fleksible system med kun én plan skal virke etter sin hensikt, bør det derfor etter departementets mening åpnes for delplaner. Ved utarbeidelse av slike delplaner kan også arealbrukskategoriene tas opp til revisjon. De samme regler gjelder etter departementets forslag for utarbeiding eller revisjon av en del av en plan, som for utarbeiding/revisjon av en arealplanplan for hele bosetningen, med unntak av at det ikke er nødvendig å utarbeide planprogram for delplaner, jf. § 50 tredje ledd.
Det er blitt etterlyst en benevnelse/definisjon på deler av en plan. Sysselmannen og SSD har ved praktiseringen av gjeldende forskrift i felles forståelse kalt slike planer for «områdeplaner». Departementet mener imidlertid at en bedre betegnelse er «delplan», da slike planer ikke bare kan begrenses til visse områder innenfor planområdet, men også til visse tema.
For det andre finner departementet det, på bakgrunn av erfaringer med gjeldende forskrift, nødvendig å uttrykkelig lovfeste at planen skal redegjøre også for eventuelle virkninger for miljøet utenfor planområdet. Departementet foreslår en slik bestemmelse i lovens § 49 femte ledd siste punktum.
11.5 Om utarbeiding og vedtagelse av arealplanen
11.5.1 Gjeldende rett
Arealplanforskriften §§ 6-1 til 6-7 regulerer saksbehandlingen for areaplaner. Den planansvarlige er ansvarlig for å gjennomføre planprosessen og sørge for aktiv medvirkning fra berørte parter. Det kan opprettes et fast rådgivende planutvalg i hver bosetting som skal bidra i planarbeidet.
Saksbehandlingen er lagt opp slik at planene skal behandles ferdig lokalt, og godkjennes av Sysselmannen.
Konflikter forutsettes løst gjennom planprosessen. Statlige instanser og Sysselmannen har myndighet til å komme med innsigelse til arealplanene. Innsigelser avgjøres av Miljøverndepartementet, likeledes hvilke instanser som kan reise innsigelse. Sysselmannen er meglingsinstans i konfliktsaker, noe som tilsvarer systemet på fastlandet hvor fylkesmennene har tilsvarende roller i innsigelsessaker etter plan- og bygningsloven.
Departementet kan utarbeide og vedta en plan dersom viktige utbyggings-, anleggs eller vernetiltak, eller andre samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig, jf. § 9.
11.5.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre arealplanforskriftens bestemmelser også når det gjelder saksbehandlingen, med noen mindre endringer. Som nevnt foreslår utvalget å åpne for overføring av planansvaret til et lokalt folkevalgt organ som en følge av lokaldemokratiseringsprosessen i Longyearbyen. I den forbindelse foreslår utvalget at fastlandets system med egengodkjenning av planer skal kunne innføres også i Longyearbyen, ved at Longyearbyen lokalstyre gis myndighet til å godkjenne planer dersom det ikke foreligger innsigelser.
Utvalget foreslår imidlertid både bestemmelser som viderefører dagens system med grunneier som planansvarlig og Sysselmannen som godkjenningsmyndighet, og et system hvor et lokalt folkevalgt organ kan bli planansvarlig og få godkjenningsmyndighet med Sysselmannen som klageinstans for vedtak truffet av et folkevalgt organ, jf. utredningen § 51. Forslaget, som innebærer lovfesting av to prosesser for utarbeidelse av arealplaner, har bakgrunn i de ulike forhold i de ulike bosettingene på Svalbard.
Utvalget foreslår å videreføre Sysselmannens kompetanse til å mekle mellom partene dersom enighet ikke nås, og Sysselmannens hjemmel for å godkjenne planen dersom enighet nås. Videre foreslås regelen om at departementet vedtar planen dersom enighet ikke nås videreført, jf. utredningen § 51.
11.5.3 Høringsinstansenes syn
Både SSD/SNU og Nærings- og handelsdepartementet (NHD) påpeker at også grunneiere bør gis lovfestet rett til å delta i planarbeidet, dersom planansvaret overføres til et lokalt folkevalgt organ. NHD uttaler videre at utvalgets lovforslag bør suppleres med bestemmelser som viser hvordan planforslag fra andre enn planansvarlig skal behandles.
Både Direktoratet for naturforvaltning og Norges Naturvernforbund uttaler at det bør vurderes nærmere om Sysselmannen bør kunne pålegge en konsekvensutredning i forbindelse med planlegging.
11.5.4 Departementets merknader
Departementet støtter SSD/SNU og NHD i at også grunneiere bør gis rett til å delta i planprosessen dersom planansvaret overføres til et lokalt folkevalgt organ. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette i lovens § 50 annet ledd. Dette vil kunne bli aktuelt i Longyearbyen når Longyearbyen lokalstyre overtar som planansvarlig.
Departementet støtter videre NHD når det gjelder behovet for en regel om hvordan private planforlag skal behandles, og foreslår derfor en bestemmelse om private forslag i lovens § 51. Av denne fremgår det uttrykkelig at også andre enn planansvarlig kan fremme planforslag for planansvarlig. Slikt privat forslag kan gjelde både hel og delvis plan, selv om bestemmelsen nok vil være mest aktuell for å fremme delplaner i forbindelse med konkrete tiltak. Planansvarlig tar stilling til om det er grunn til å gå videre med planforslaget. Det er ikke klageadgang på et eventuelt vedtak fra den planansvarlige om ikke å gå videre med planen, men forslagsstilleren kan kreve å få dette spørsmålet behandlet av det faste utvalg for plansaker, der hvor slikt utvalg finnes, jf. § 50 første ledd annet punktum. Dersom planansvarlig ønsker å gå videre med planen er det de vanlig saksbehandlingsregler som gjelder for planprosessen videre.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det bør kreves konsekvensutredning av selve arealplanen, mener departementet at det bør presiseres noen klare krav til prosessen og plandokumentene som sikrer kvaliteten på planleggingen. Departementet foreslår å lovfeste krav om beslutningsrelevante redegjørelser for å sikre viktige miljø- og samfunnsinteresser i planleggingen i lovens § 49 femte ledd om planbeskrivelse og 50 tredje ledd om planprogram. Departementet mener at disse bestemmelsene gjør at det ikke vil være behov for å pålegge en konsekvensutredning for selve planen, og krav om konsekvensutredning etter §§ 59 flg. i lovforslaget er i tilfelle en plikt som retter seg mot tiltakshaver, ikke mot den planansvarlige, jf. kap 12.4 nedenfor.
Departementet foreslår videre, i tråd med de vanlige saksbehandlingsregler i plan- og bygningsloven §§ 27-2 og 27-3, en bestemmelse om at planen skal kunngjøres ved godkjenningen og før klagefristen på tre uker begynner å løpe, i lovens § 52 siste ledd. Dette samsvarer best med den ordning som eksisterer på fastlandet, jf. plan- og bygningsloven § 27-2 nr. 3, som fastslår at «Kommunen skal kunngjøre planen straks den er vedtatt og i tilfelle stadfestet». Dersom klagen skulle bli tatt til følge, vil dette innebære en endring som i utgangspunktet vil innebære krav om ny kunngjøring. Skulle derimot klagen ikke bli tatt til følge vil ny kunngjøring ikke være påkrevet.
Departementet har funnet grunn til å begrense klageretten noe i forhold til utvalgets forslag, og har tatt inn en slik bestemmelse i § 52 fjerde ledd tredje punktum, som sier at det ikke er klageadgang på planvedtak fattet av departementet. Begrensningen er i tråd med plan- og bygningslovens regler om klagebehandling, jf. plan- og bygningsloven §§ 20-5 og 27-3.
Departementet støtter for øvrig utvalgets vurderinger, og viderefører derfor utvalgets forslag. Departementet gjør for øvrig oppmerksom på at det tas sikte på å oppdatere veileder til forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard så snart loven er vedtatt.
11.6 Om arealplanens virkninger
Gjeldende rett
Plankartet, med eventuelle tilleggsbestemmelser, er juridisk bindende, jf. arealplanforskriften § 5, noe som innebærer at arbeid og tiltak må være i samsvar med arealbruksformålet på plankartet og de bestemmelser som eventuelt følger planen, jf. § 7.
Den som skal gjennomføre et tiltak innenfor et planområde, for eksempel bygging av bolighus, må melde fra til Sysselmannen og planansvarlig senest tre uker før tiltaket skal settes i gang, jf. arealplanforskriften § 8. Meldeplikten gir Sysselmannen mulighet for å følge med i at nye tiltak er i tråd med de vedtatte planene. Dersom Sysselmannen ikke reagerer innen to uker, kan tiltaket settes i gang, forutsatt at det er i samsvar med godkjent plan.
Tiltak eller bygging som er igangsatt uten at det er i samsvar med godkjent plan, eller som på annen måte strider mot arealplanforskriften, kan Sysselmannen kreve stanset. I tillegg kan Sysselmannen kreve at ulovlig utført arbeid eller tiltak blir rettet eller fjernet, jf. § 11.
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å videreføre areaplanforskriftens bestemmelse om at ny virksomhet skal være i samsvar med godkjent plan og eventuelle bestemmelser som følger planen, jf. utredningen § 52. Utvalget skriver om dette i utredningen kap 7.1.3, hvor det blant annet heter at:
«Vanlig forurensning fra boliger, fritidshus, hoteller mv. er tillatt innenfor planområdet når det er i samsvar med rensekrav i planen, jf. utk § 57 annet ledd bokstav b. Den som planlegger å starte opp med virksomheter hvor det er fare for forurensning utover dette, må gjennomføre konsekvensutredning og ha tillatelse fra Sysselmannen i tillegg til at tiltaket må være i samsvar med godkjent arealplan, jf. utk § 57. Ved en eventuell innføring av lokaldemokrati, vil det fortsatt være Sysselmannen/SFT som er forurensningmyndighet.
De fleste boligene i Longyearbyen har liten lagerkapasitet. Det har blant annet medført at en del gjenstander blir stående ute i boligområdene kan være til sjenanse for beboerne. I arealplanen kan det lages bindende bestemmelser om at man skal sørge for å holde det ryddig innenfor de ulike arealplankategoriene. Slike bestemmelser bør etter utvalgets mening følges opp av praktiske tilretteleggingstiltak. Det er knyttet sanksjonsmidler til bestemmelsene. Sysselmannen kan, f eks kreve fjernet gjenstander som ikke oppbevares i samsvar med planen, jf. utk § 95.»
Når det gjelder stansing og gjenoppretting av ulovlig virksomhet som i dag er regulert i arealplanforskriften § 1, foreslår utvalget i kap IX en rekke sanksjoner for å håndheve lovforslagets bestemmelser, blant annet regler om gjenoppretting i § 93 og tvangsmulkt i § 96. Om disse bestemmelsene vises det til kap 17 nedenfor.
Utvalget foreslår å videreføre plikten til å melde fra om tiltak i samsvar med godkjent plan før arbeid settes i gang, noe som gir mulighet for kontroll av om tiltaket er i samsvar med arealplan.
Utvalget foreslår at systemet med meldeplikt for tiltak utenfor planområdene erstattes med et system hvor tiltak som kan medføre miljøpåvirkning krever tillatelse. Dette omtales nærmere nedenfor i kap 12.
Høringsinstansenes syn og departementets merknader
Det er ingen av høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag om arealplanens virkninger.
Departementet støtter utvalgets vurderinger, og viderefører utvalgets forslag om at ny virksomhet skal være i samsvar med godkjent plan i lovens § 53.