14 Utvidelse av adgangen til å nytte forsterket rett
14.1 Gjeldende rett og arbeidsgruppens og Strukturutvalgets forslag
Ved hovedforhandling for tingretten (tidligere herreds- og byretten) settes retten som hovedregel med én fagdommer og to meddommere (straffeprosessloven § 276 første ledd). Men i saker om forbrytelser som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 år, kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere dersom saken er særlig omfattende eller det foreligger andre særlige grunner (annet ledd).
Arbeidsgruppe II foreslår at forsterket rett også skal kunne nyttes i mindre alvorlige saker (rapporten side 50-52):
«I NOU 1992:28 ble det foreslått innført en regel i strprl § 276 som ga adgang til å sette herreds- og byretten med to fagdommere (forsterket rett) i 'saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger'. Forslaget er nærmere behandlet av utvalget i kap III pkt 4.
I Ot prp nr 78 (1992-93) fremmet departementet forslag om adgang til å sette herreds- og byrett som forsterket rett i saker med strafferamme over 6 år. Ved lov av 11 juni 1993 nr 80 ble endringen vedtatt, med ikrafttredelse 1 august 1995.
I proposisjonen er herreds- og byrettens sammensetning nærmere behandlet under kap IV pkt 6. I avsnitt 6.2 heter det bl a:
'Departementet kan se at gode grunner kan tale for å åpne for en adgang til å styrke rettens sammensetning også i saker som allerede etter gjeldende rett behandles av herreds- eller byrett som førsteinstans. En slik ordning vil imidlertid kunne bli ressurskrevende. Utvalgets forslag er på dette punktet ikke noen nødvendig konsekvens av de endringer utvalget ellers foreslår. Etter departementets syn bør man på denne bakgrunnen se an hvorledes en ordning med adgang til styrket sammensetning i de alvorligste sakene virker, før man eventuelt utvider ordningen til også å omfatte saker som i dag behandles i herreds- og byrett i første instans. ...'
Adgangen til å sette herreds- og byrett som forsterket rett benyttes i en del saker. Arbeidsgruppen har ikke kjennskap til hvorledes ulike grunnlag for å beslutte forsterket rett grupperer seg, men det antas at sakens varighet er en hyppig forekommende begrunnelse. Det sier seg selv at det vil kunne være meget uheldig om en langvarig sak må utsettes etter at hovedforhandlingen er påbegynt.
Det er ingen nødvendig forbindelse mellom strafferammen og en saks varighet. Et ikke ubetydelig antall alvorlige straffesaker vil naturligvis kreve lang tid i retten, men også saker som ikke omfatter forhold med strafferamme fengsel over 6 år, vil ofte betinge en langvarig hovedforhandling. Oslo byrett har hatt flere slike, sist den såkalte Rasool-saken. Hovedforhandlingen i denne saken pågikk i tiden 18 januar til 25 juni 1999.
Et forfall hos fagdommeren i en slik sak vil - med mindre det dreier seg om et forfall som bare gir en midlertidig utsettelse - være meget uheldig. En ny hovedforhandling kan, av praktiske grunner, være vanskelig å få opp i løpet av kort tid, og å måtte gjenta gjennomførte deler av hovedforhandlingen er i seg selv negativt. Særlig uheldig vil en slik avbrutt hovedforhandling være om tiltalte sitter i varetekt.
Etter dette tilrår arbeidsgruppen at det åpnes for forsterket rett også i saker som ikke omfatter forhold med strafferamme over 6 års fengsel. Foruten å unngå uheldige utsettelser og forsinkelser, vil to fagdommere lette arbeidsbelastningen for administrator under hovedforhandlingen, bidra til å holde oversikt og derved sikre en betryggende og korrekt avgjørelse. Det siste vil kunne medføre en arbeidsbesparelse for lagmannsrettene idet anke i disse sakene skal siles, jf strprl § 321.
Saker med strafferamme opp til fengsel i 6 år kan naturligvis også være krevende av andre grunner. Alle de omstendigheter, utover sakens omfang, som er nevnt i forarbeidene som begrunnelse for å beslutte forsterket rett, vil kunne oppstå i slike saker.
Arbeidsgruppen viser for øvrig til det som er anført i NOU 1992:28, kap III og i Ot prp nr 78 (1992-93) kap IV.
Samtidig med at det åpnes for forsterket rett uavhengig av strafferammen kan det være grunn til å innskjerpe at adgangen skal benyttes med forsiktighet. Arbeidsgruppen antar at det ikke er nødvendig med noen endring i strprl § 276 hva gjelder dette, men en nærmere utdyping av hva som kan begrunne forsterket rett, utover sakens varighet, kan det være hensiktsmessig å gi. Å benytte forsterket rett i opplæringsøyemed for nytilsatte dommere vil f eks neppe være naturlig.
...
Tiltaket antas å ha beskjeden betydning for straffesaksavviklingen samlet sett, men vil kunne være av vesentlig betydning for avviklingen av enkeltsaker i førsteinstans. Andre saker ved den aktuelle domstol vil kunne bli forsinket pga av redusert dommerkapasitet under behandlingen av saker med forsterket rett.
Kostnad:
Det er ikke mulig å gi et noenlunde sikkert anslag over kostnadene. Regnes det med at 15 saker, med gjennomsnittlig varighet på 20 rettsdager, vil bli satt som forsterket rett, utgjør det 300 dommerrettsdager. Det svarer til ca 1,5 dommerårsverk. Det må antas at merbelastningen langt på vei vil kunne fanges opp ved tilpasninger, eventuelt supplert ved tilkalling etter domstoll. § 19.»
Strukturutvalgetgikk i NOU 1999: 22 inn for en tilsvarende endring (utredningen side 23):
«I straffesaker gir straffeprosessloven § 276 annet ledd som nevnt adgang til å sette herreds- eller byretten med to fagdommere og tre meddommere dersom saken gjelder en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn seks år, og saken er særlig omfattende eller det foreligger andre særlige grunner. Etter samtlige utvalgsmedlemmers oppfatning burde den adgang straffeprosessloven gir til i særlige tilfeller å sette herreds- eller byretten som forsterket rett, ikke være begrenset til saker om forbrytelser som kan medføre mer enn seks års fengsel. Dersom saken er særlig vanskelig eller omfattende, kan det være behov for å sette førsteinstansen som forsterket rett selv om strafferammen er lavere. Dette gjelder blant annet i større økonomiske straffesaker.»
14.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet gikk departementet inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag og uttalte på side 78-79:
«I Ot. prp. nr. 78 (1992-93), på side 19, ble det lagt til grunn at man ville se an hvordan adgangen til å nytte forsterket rett ble praktisert i de alvorligste straffesakene, før ordningen eventuelt ble utvidet til å omfatte saker som også før to-instansreformen ble behandlet i herreds- og byrett som førsteinstans. Ordningen brukes sjelden, noe som samsvarer med lovgivernes intensjon om at adgangen til å nytte forsterket rett skulle være en snever unntaksregel. En utvidelse av adgangen til å nytte forsterket rett vil derfor neppe bli så ressurskrevende som departementet fryktet under forberedelsen av toinstansreformen. Siden flere omfattende straffesaker i den senere tid har gjeldt forhold som ikke har en strafferamme på mer enn fengsel i seks år, kan det derfor nå være grunn til å gjøre ordningen generell.
Domstolloven § 21 ble endret ved lov 3. mars 2000 nr. 13. Etter denne endringen kan domstolens leder bestemme at en varadommer skal følge forhandlingene og tre inn dersom dommeren får forfall. Å utvide ordningen med forsterket rett vil dermed ikke lenger være nødvendig for å unngå utsettelser og at saken evt. må starte på nytt ved forfall. Forskjellen er etter arbeidsgruppens forslag at 'varadommeren' kan delta fullt ut, selv om den andre fagdommeren ikke skulle få forfall. Dette vil kunne lette avviklingen av omfattende og/eller kompliserte saker. - Departementet er enig med arbeidsgruppe II i at adgangen til å styrke retten fortsatt bør praktiseres med forsiktighet.»
14.3 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Asker og Bærum og Nord-Troms herredsretter, Romsdal sorenskriverembete, Hordaland og Oslo statsadvokatembeter og Forsvarergruppen av 1977.
Borgarting lagmannsrett og Romsdal sorenskriverembete sier seg enig i at det ikke nødvendigvis er de største og mest kompliserte sakene som kan medføre fengsel i mer enn seks år.
Oslo byrett uttaler:
«Byretten har flere ganger tidligere uttalt seg til fordel for en slik regel som nå foreslås innført og støtter forslaget fullt ut. Ut fra byrettens erfaring med bruk av forsterket rett i toinstanssaker, skulle det ikke være noen fare for hyppig bruk av slik utvidet adgang til å beslutte forsterket rett. Det kan nevnes at i perioden 1997-2000 har forsterket rett vært besluttet mellom 3-6 ganger pr. år, dvs. i 2-4 prosent av alle toinstanssakene. I andre saker vil forsterket rett ventelig bli brukt betydelig sjeldnere enn dette.»
Ingen høringsinstanser går i mot forslaget, men Bergen politidistrikt stiller spørsmål ved hvilken praktisk betydning en endring vil få.
14.4 Departementets vurdering
Departetementet går inn for at forslaget i høringsnotatet blir fulgt opp, og viser til vurderingene foran. Departementet viser ellers til utkastet til endringer i straffeprosessloven § 276 og til merknadene til forslaget.