19 Økonomiske og administrative konsekvenser
Hovedformålet med lovforslaget er å sikre en raskere og mer effektiv strafferettspleie. En rekke lovendringer skal hver for seg og samlet føre til at straffesaker flest blir sluttført raskere enn tilfellet er i dag.
Departementet foreslår at de saker hvor lovbryteren var under 18 år på gjerningstidspunktet eller sitter i varetekt under etterforskningen, skal prioriteres. I disse sakene er det særlig viktig at saksbehandlingen ikke tar for lang tid. Prioriteringen vil måtte skje på bekostning av andre straffesaker. Departementet antar imidlertid at de øvrige forslagene som fremmes, bidrar til å spare så mye tid og ressurser at også de andre sakene gjennomgående vil bli behandlet raskere enn i dag.
Enkelte av forslagene vil isolert sett føre til økt administrasjon og mer bruk av ressurser. Endringene må imidlertid til for at andre endringer skal bli forsvarlige. Departementet sikter særlig til konsekvensendringer av forslaget om å utvide fremstillingsfristen for varetektsfengsling. Formålet er at en slik utvidet fremstillingsfrist skal føre til at den samlede tiden som personer er frihetsberøvet under etterforskningen, reduseres. Dette er sentralt av rettssikkerhetshensyn. Samtidig reduseres behovet for varetektsplasser. En slik reduksjon kan dempe det store presset som det i dag er på varetekts- og fengselsplasser. For at betenkelighetene ved forslaget ikke skal bli for store, foreslår departementet imidlertid også enkelte endringer som isolert sett krever ressurser.
Ordningen forutsetter for det første at retten til offentlig forsvarer utvides med de omkostninger dette innebærer.
Videre vil det være nødvendig å ha fengslingsvakt på lørdager. Lørdagsfengsling skjer i dag i et visst omfang i Oslo, Bergen og Trondheim. Også enkelte andre domstoler har i begrenset omfang ordninger med lørdagsfengslinger. Både dommere og funksjonærer får en beredskapsgodtgjørelse og 100% overtid for medgåtte timer. I Trondheim avspaserer funksjonærene i stedet for å få godtgjørelse. Kostnadene dekkes av domstolenes overtidsmidler.
Beregninger domstolene selv har gjort, viser at kostnadene ved lørdagsfengsling i 2001 var på kr 298 694 i Oslo, ca. kr 170 000 i Bergen og ca. kr 30 000 i Trondheim.
I 2001 behandlet forhørsrettene totalt 8362 fengslingssaker, hvorav 2224 i Oslo, 823 i Bergen og 216 i Trondheim. Det finnes ikke tall for antallet lørdagsfengslinger.
Store domstoler har sannsynligvis visse «stordriftsfordeler» som de mindre domstolene ikke vil ha, både når det gjelder det å fremskaffe arbeidskraft og selve saksavviklingen. Departementet antar derfor at kostnadene på landsbasis vil være høyere enn i Oslo, Bergen og Trondheim.
Hvis man kun ser på de tre domstolenes kostnader ved lørdagsfengsling i forhold til domstolens andel av fengslingssaker, og legger til grunn at forholdet mellom andelen av antallet fengslinger totalt og andelen av kostnaden ved lørdagsfengslinger totalt vil være likt på landsbasis, får man følgende regnestykke:
(298 694+170000+30000)*100/(26,6%+9,8%+2,6%)= 1 278 702 kr i samlede kostnader for hele landet.
Dette tallet kan brukes som utgangspunkt for et anslag over de totale kostnadene på landsbasis for en ordning med fengslingsvakt på lørdager. Som det fremgår av drøftelsen over, må nok tallet oppjusteres en del. Noe av kostnadene dekkes imidlertid allerede i dag innenfor domstolenes budsjetter.
Departementet forutsetter videre at bruken av politiarrest ikke skal øke i forhold til i dag. Se om de konsekvenser dette kan få i punkt 4.3.3 foran.
Forslagene til endringer i reglene om varetekt i isolasjon skal først og fremst ivareta rettssikkerhetshensyn, ikke hensynet til effektivitet. De innebærer at domstolene i større grad enn i dag skal vurdere spørsmål om isolasjon, og at spørsmålet om isolasjonen skal forlenges skal vurderes med forholdsvis korte intervaller. Domstolene vurderer allerede i dag andre sider ved bruken av varetekt, og prøvingen for retten skjer hyppigere enn før. Likevel vil forslaget føre til økt arbeidsbelastning for domstolene og dermed også for aktor og forsvarer. Etter departementets syn er dette en nødvendig omkostning for å sikre at Norge ikke lenger får kritikk fra internasjonale kontrollorganer.
Forslaget om bruk av delvis isolasjon kan føre til visse praktiske problemer ved at innsatte som ikke skal ha samkvem, må spres på forskjellige avdelinger.
Forslaget om at det innføres et ekstra varetektsfradrag i de tilfeller hvor den fengslede har vært fullstendig isolert vil føre til en viss reduksjon i behovet for fengselsplasser.
Departementets forslag til endring i strafferammen i straffeloven § 391 a om naskeri vil få den prosessuelle konsekvens at private, som butikkansatte og vektere, i større grad enn i dag vil få adgang til å pågripe butikknaskere. Formålet er å sikre at flere butikknaskere blir strafforfulgt. Dette vil isolert sett føre til en økning i antallet straffesaker og dermed til en økt belastning for politi, påtalemyndighet, domstoler og forsvarere. Men straffen vil i de fleste tilfellene bli bot. Dermed belastes ikke fengselskapasiteten, og sakene vil ofte bli gjort opp ved forelegg, som er en lite ressurskrevende reaksjonsform.
En lovendring som foreslått vil dessuten kunne føre til store besparelser på flere områder. En mer effektiv strafforfølgning av butikknaskere vil trolig ha en preventiv effekt. Går antallet naskerier betydelig ned, vil handelsnæringen kunne bli spart for store tap.
Mange butikknaskere er ungdommer. Blir strafforfølgningen på dette området mer effektiv, er det godt håp om at man i mange tilfeller vil kunne sette sluttstrek for det som ellers hadde vært starten på en kriminell løpebane.
Forslaget forutsetter at handels- og vekternæringen gir opplæring om de nye reglene til sine ansatte, og at det legges opp betryggende rutiner. Likevel er det en risiko for at det vil kunne skje ulovlige pågripelser. Det vil både medføre en økt belastning for enkeltpersoner og - om det blir et rettslig etterspill - en økt belastning for strafferettsapparatet. Departementet mener likevel at fordelene ved en slik endring klart overstiger ulempene.