15 Ankefristen for påtalemyndigheten
15.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsnotatet
Etter straffeprosessloven § 310 første ledd er fristen to uker for å erklære anke over dommer. For den siktede løper fristen fra dommen er forkynt, jf. annet ledd. For påtalemyndigheten løper fristen derimot fra det tidspunktet dommen kom inn til kontoret til den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten. Dommen og sakens dokumenter sendes til den påtalemyndighet som har stått for aktoratet. Som oftest er dette politiet, selv om det er høyere påtalemyndighet som har ankekompetansen. Er den ankeberettigede unntaksvis til stede ved domsavsigelsen, løper ankefristen allerede fra dette tidspunktet.
Ved lov 4. mai 2001 nr. 16 ble utgangspunktet for den siktedes ankefrist endret. Lovendringen trådte i kraft 1. juli 2001. Retten skal som regel innkalle den siktede til domsavsigelse eller til etterfølgende forkynnelse. Ankefristen vil da på nærmere vilkår begynne å løpe selv om den siktede ikke møter opp ved forkynnelsen. Endringen var en følge av at det i mange tilfeller tok lang tid å få forkynt dommen for den siktede. Dermed tok straffesaksavviklingen lenger tid enn nødvendig, og det ble brukt unødig mye ressurser på å få dommene forkynt.
Under høringen til den nevnte lovendring ga Oslo byrett uttrykk for at det også er ønskelig å endre utgangspunktet for ankefristen for påtalemyndigheten:
«Etter det jeg kjenner til kan det for øvrig også være et problem at det går for lang tid før dommen forkynnes for ankeberettigede påtalemyndighet, i tilfelle der dette er statsadvokaten (eller riksadvokaten). Etter straffeprosessloven § 310, 3. ledd løper ankefristen fra den dag dommen har kommet inn til kontoret. For at ikke tiden som går med fra politiet har mottatt dommen til den er mottatt hos statsadvokaten skal være et forsinkende element, bør det overveies om ikke ankefristen bør kunne løpe fra det tidspunkt hvor dommen er mottatt av politiet. En slik regel vil ganske sikkert bidra til at det i politi- og påtalemyndighet etableres effektive forsendelsesrutiner.»
Departementet sendte forslaget til Arbeidsgruppe II for nærmere vurdering. I sin sluttrapport foreslo arbeidsgruppen at ankefristen ikke under noen omstendighet bør være lenger enn fire uker fra dommen kommer inn til politiet, og fristen for motanke ikke lenger enn tre uker. Arbeidsgruppen uttalte:
«Påtaleinstruksen § 27-1, tredje ledd bestemmer at politimesteren kan anke dom i førsteinstansen som gjelder forseelse. Politiet kan etter påtaleinstruksens § 27-1 annet ledd også vedta dom som er avsagt i førsteinstansen i forbrytelsessak der politiet har påtalekompetanse. Ankeberettiget i slike saker, og alle øvrige forbrytelsessaker, er statsadvokaten eller riksadvokaten.
For politiet gjelder etter påtaleinstruksens § 27-1, annet ledd, tredje punktum en frist på 14 dager for å oversende dommer til statsadvokaten. Øvrige frister for saksbehandlingen innad i påtalemyndigheten i forbindelse med ankesaker foreligger ikke.
Arbeidsgruppen har begrenset kjennskap til i hvilken grad disse reglene unødig forsinker saksgangen i straffesaker. Det foreligger imidlertid rettsavgjørelser som viser at sen saksbehandling forekommer. Arbeidsgruppen viser til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven II side 802. Henvendelsen fra Justitiarius i Oslo byrett antas også å være bygget på erfaringer.
Arbeidsgruppen er enig i at det kan være grunn til å overveie å stramme inn regelverket hva gjelder påtalemyndighetens frist for å anke. Både for å unngå unødige forsinkelser samt å øke tempoet i forhold til hva som er gjengs i dag. Det finnes videre grunn til å gjøre dette i form av en lovendring idet bare en endring i saksbehandlingsreglene i påtaleinstruksen ikke antas tilstrekkelig for å oppnå god effekt av tiltaket.
En regel som foreslått av Justitiarius i Oslo byrett er imidlertid for stram. Oppbyggingen av påtalemyndigheten gjør at det er nødvendig å akseptere en noe lengre ankefrist enn to uker dersom dommen ikke forkynnes for eller mottas av ankeberettiget tjenestemann. Det bør unngås at den ankeberettigede kommer i tidsnød, og i verste fall inngir en ankeerklæring som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Hva som trengs av ekstra tid bør imidlertid ikke settes lengre enn hva som anses nødvendig for å få saken ekspedert til den ankeberettigede. En slik ordning vil også bedre likestille partene. Slik som det er i dag er det på et vis påtalemyndigheten selv - i de tilfeller som omfattes av de nevnte bestemmelsene i stprl §§ 310 og 311 - som 'råder' over når dennes ankefrist begynner å løpe.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør en dom være hos den ankeberettigede senest to uker etter at dommen er mottatt av ikke ankeberettiget tjenestemann. Det innebærer at ankefristen for påtalemyndigheten høyst vil bli fire uker. Hva gjelder motankefristen antas det å kunne benyttes samme frist for saker der ankeerklæring inngis til en ikke påtaleberettiget tjenestemann. Samlet lengstefrist vil således bli tre uker.
Påtaleinstruksens § 27-1, annet ledd, tredje punktum kan etter arbeidsgruppens oppfatning bli stående. Rett nok kan tiden bli knapp for den ankeberettigede dersom politiet ikke sender saken før helt på tampen av 14 dagers fristen, men dersom man er så sent ute får heller den ankeberettigede påskynde saken og klare seg med den gjenstående del av lovens ankefrist.
Forslag til tiltak:
Strprl § 310, tredje ledd tilføyes nytt annet punktum:
'Fristen for påtalemyndigheten er i intet tilfelle lengre enn fire uker fra den dag da dommen kom inn til tjenestemann som ikke er ankeberettiget.'
Strprl § 311, første ledd tilføyes nytt fjerde punktum:
'Fristen for påtalemyndigheten er i intet tilfelle lengre enn tre uker fra den dag da dommen kom inn til tjenestemann som ikke er ankeberettiget.'
Tiltakets betydning for hurtigere straffesaksbehandling:
Det må antas at en regelendring som foreslått vil ha effekt i forhold til dagens situasjon. Tempoet i saker som ankes av påtalemyndigheten er nok i mange saker langsommere enn den samlede frist på fire uker som foreslås innført. Dertil kommer at de saker som i dag tar uforholdsmessig lang tid å få frem til ankeberettiget påtalemyndighet, med den følge at anke inngis svært lenge etter domsavsigelsen, faller bort.
Kostnad: Ingen.»
I høringsnotatet 11. desember 2000 stilte departementet seg postiv til arbeidsgruppens forslag og vurdering, men foreslo en noe annen utforming av regelen (høringsnotatet side 72):
«Det vanlige er at dommen med sakens dokumenter sendes til det politidistrikt som aktorerte saken. Men feilekspedisjoner forekommer. Etter arbeidsgruppens forslag vil feilekspedisjoner til en hvilken som helst tjenestemann i påtalemyndigheten medfører at ankefristen begynner å løpe. På dette punktet går forslaget etter departementets syn for langt. I forslaget bør således 'tjenestemann som ikke er ankeberettiget' erstattes med 'den påtalemyndighet som førte saken'. Departementet foreslår også noen rent språklige endringer. Henvisningen i § 379 til § 310 medfører at fristen i § 310 tredje ledd vil gjelde tilsvarende for kjæremålsfristens lengde. Utvidelsen vil for kjæremål likevel ha mindre praktisk betydning siden kjæremål etter påtaleinstruksen § 27-3 kan erklæres av den som utfører saken, med mindre det gjelder kjæremål mot en kjennelse som avviser saken.»
Departementets foreslo i høringnotatet at straffeprosessloven § 310 tredje ledd skal lyde slik:
«For påtalemyndigheten løper fristen fra domsavsigelse dersom aktor er tilstede og ellers fra dommen kom inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget eller som utførte aktoratet.»
Videre foreslo departementet at det i § 311 skal gå frem at § 310 tredje ledd gjelder tilsvarende for motanke.
15.2 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser støtter en innstramming av ankefristen for påtalemyndigheten: Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Romsdal sorenskriverembete, Trondheim statsadvokatembeter, KRIPOS, Arendal, Fjordane, Nordmøre, Ringerike og Troms politidistrikter. Arendal politidistrikt uttaler:
«[F]orslaget om at ankefristen skal løpe fra dommer kommer inn til den som utførte aktoratet er bra. Dette vil igjen medføre en hurtigere saksbehandling totalt. Dersom aktoratet er utført av en politijurist og ankebemydigelsen ligger hos statsadvokaten må det bare utarbeides interne rutiner for oversendelse av dommen og saksdokumentene med forslag om standpunkt til dommen».
Oslo byrett går inn for at en representant for påtalemyndigheten skal innkalles til å møte ved domsavsigelsen, og at fristen skal løpe fra dette tidspunktet, selv om påtalemyndigheten ikke er til stede. Denne høringsinstansen gir samtidig uttrykk for tvil om hvorvidt en endring bør gjelde der ankefristen skal løpe fra domsavsigelsen dersom riksadvokaten er ankeberettiget, men en aktor fra lavere påtalemyndighet har vært til stede ved domsavsigelsen. Oslo byrett uttaler:
«De saker hvor spørsmålet om tiltale og kompetanse til å anke tilligger riksadvokaten, er enten de mest alvorlige straffesakene, eller saker som har stor almen interesse, jf. straffeprossessloven § 65. Det er viktig at det i disse sakene - som hos riksadvokaten forberedes av en statsadvokat og avgjøres av riksadvokaten eller assisterende riksadvokat - ikke blir tatt forhastede beslutninger om anke.»
Fjordane og Lofoten og Vesterålen politidistrikter uttaler at domstolen ved utsendelse av dommer også bør sende kopi av dommen til den ankeberettigede. Fjordane politidistrikt uttaler:
«På denne måten vil ein kunne unngå tilfelle at straffesaker der blir liggjande hos politiet unødvendig lang tid etter at retten har sagt dom. Statsadvokaten vil då kunne purre på aktor for å få oversendt saka med politiet si innstilling i spørsmålet om saka bør ankast».
Troms politidistrikt peker på at den foreslåtte ordlyden i høringsnotatet vil innebære en strammere frist enn arbeidgruppen foreslo, uten at dette synes å være tilsiktet. Denne høringsinstansen finner det mer naturlig at man beholder arbeidsgruppens forslag til lovendring, men endrer ordlyden til at fristen i alle fall ikke er mer enn fire uker «fra den dag dommen kommer inn til den som utførte aktoratet».
KRIPOS gir uttrykk for at forslaget i høringsnotatet er for stramt og vil kunne føre til at det blir innlevert anker som ikke er tilstrekkelig vurdert:
«Kriminalpolitisentralen foreslår en regel om at der ankeberettiget aktor møter ved domsavsigelsen løper fristen fra domsavsigelsen. Møter han ikke, er fristen to uker fra det tidspunkt ankeberettiget påtalemyndighet mottok anken, men ikke under noen omstendighet lenger enn 4 uker fra dommen ble avsagt.»
Riksadvokaten, Hordaland og Oslo statsadvokatembeter, Bergen, Bodø og Oslo politidistrikter og Politiembetsmennenes Landsforening går imot forslaget.
Riksadvokaten uttaler at forslaget innebærer en betydelig forkorting av påtalemyndighetens ankefrist, uten at problemet som skal bøtes på, er godt nok underbygget. Denne høringsinstansen fremhever videre at det er viktig at den aktor som møtte under hovedforhandlingen, får anledning til å utarbeide en innstilling, og uttaler at
«... en endring av reglene slik at ankefristen begynner å løpe når saken kommer inn til møtende aktors kontor, helt åpenbart vil ha negativ innvirkning på kvaliteten av påtalemyndighetens arbeid:
Det kan medføre at saker som burde vært anket blir endelige fordi ankefristen løper ut. Dette er uheldig for kriminalitetsbekjempelsen.
En annen mulighet er at sakene sendes ankekompetent påtalemyndighet uten innstilling, eller med dårligere innstillinger. Dette vil legge en unødig merbelastning på den ankekompetente, og kan også lede til at saker ikke ankes fordi avgjørende kunnskap om sakens behandling i retten ikke blir meddelt den ankeberettigede.
En tredje mulighet er at det blir anket 'for sikkerhets skyld', hvilket vil være en unødvendig belastning for ankedomstolene og ikke minst den tiltalte.»
Hordaland politidistrikt uttaler at dagens rettstilstand er god nok, og at det vil være tilstrekkelig å innføre en lovbestemt frist på to måneder fra det tidspunktet dommen kom inn til den påtalemyndighet som utførte aktoratet. Da lovfester man langt på vei den praksis Høyesterett har etablert. Også Oslo statsadvokatembeterviser til at den eksisterende fristen slik den praktiseres av domstolene, er tilstrekkelig. Bodø politidistrikt fremhever at det er viktig at anker er godt gjennomtenkt og godt forberedt. Bergen politidistrikt gir uttrykk for at forslaget ikke vil ha noen nevneverdig betydning for tempoet i straffesaksavviklingen, og uttaler at mesteparten av tids- og ressursbruken fra dom er avsagt til rettskraft inntrer, går med til å få dommen forkynt for den siktede.
Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening anfører at forslaget er vidtgående og vil legge betydelige belastninger på politiet, uten at det er påvist noe behov for en slik endring.
15.3 Departementets vurdering
Departementet har gjennom høringen blitt styrket i sitt syn om at det er behov for en endring. Flere høringsinstanser viser til at den effektivisering av ordningen med å forkynne dommer for den siktede som ble vedtatt ved lov 4. mai 2001 nr. 16, vil ha stor betydning for tempoet i straffesakskjeden. Den gevinsten som oppnås ved at det på et tidligere tidspunkt blir klart om den siktede godtar dommen eller inngir anke, blir redusert så lenge det ikke samtidig er klart om påtalemyndigheten vil godta eller anke dommen. En forsinket oversendelse av dommen til ankeberettiget påtalemyndighet vil dermed få større betydning i fremtiden. Ved en helhetlig gjennomgåelse av straffeprosesslovgivningen med det formål å korte ned saksbehandlingstiden, er det naturlig at også den domstolsskapte begrensningen for hvor lang tid det kan gå fra politiet har mottatt en dom til dommen kommer frem til den ankeberettigede, blir vurdert nærmere.
Departementet er enig med de høringsinstanser som gir uttrykk for at ankefristen ville blitt for knapp om en 14-dagers frist skulle løpe fra det tidspunktet dommen kommer inn til en tjenestemann i påtalemyndigheteten som ikke selv er ankeberettiget. At det motsatte kom til uttrykk i utkastet til lovtekst i høringsnotatet, skyldes en inkurie.
Etter departementets oppfatning bør det derimot kunne forventes at en aktor som ikke selv er ankeberettiget, sender dommen videre til den ankeberettigede påtalemyndighet i løpet av 14 dager. Det er denne tiden aktor ville ha hatt til rådighet om han selv var ankeberettiget. Departementet foreslår derfor at ankefristen fortsatt skal være to uker fra dommen kom inn til den ankeberettigedes kontor, men at fristen ikke skal være lenger enn fire uker. Den nye fristen på fire uker bør ikke løpe fra domsavsigelsen slik KRIPOS har tatt til orde for, men fra det tidspunktet dommen kom inn til påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten har liten innvirkning på hvor lang tid det går fra domsavsigelsen til rette vedkommende i påtalemyndigheten mottar dommen. På dette punktet opprettholder departementet derfor forslaget i høringsnotatet.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det ikke er behov for en tilsvarende regel ved motanke. Den siktedes inngivelse av anke er ikke et like fast utgangspunkt for en absolutt frist. Dessuten kan den siktede selv bidra til at anken raskt kommer til den ankeberettigedes kunnskap ved å sende anken eller gjenpart av anken dit. Endelig har den siktede ikke det samme behov for en rask avklaring som ellers når han selv har erklært anke og dermed ikke vil slå seg til ro med den dommen som er avsagt.