4 Medeierskap til vannkraftproduksjon

Regjeringen foreslo i Ot.prp. nr. 61 (2007-2008) at ordningen som åpnet for å etablere nye langsiktige disposisjonsretter skulle oppheves, fordi ordningen var lite brukt og tilsvarende rettigheter i stor grad kunne oppnås på andre måter.

I Innst.O. nr. 78 (2007-2008) side 10 ba flertallet i Energi- og miljøkomiteen Regjeringen foreta en bredere vurdering av "langsiktige disposisjonsretter" i den varslede proposisjonen om utleie.

I Ot.prp. nr. 61 (2007-2008) står det under punkt 5.6:

«En langsiktig disposisjonsrett er en rett til å ta ut kraft mot å dekke en tilsvarende del av kraftverkets kostnader. En langsiktig disposisjonsrett som er tidsbegrenset har mange likhetstrekk med en langsiktig leie av en del av et kraftverk. En langsiktig disposisjonsrett som er tidsubegrenset har på den annen side betydelig likhet med et deleierskap og kraften levert i slike tilfeller omtales også som medeierskapskraft. Langsiktige disposisjonsretter behandles derfor som en egen variant.»

Forløperen til de langsiktige disposisjonsrettene var avtaler om fylkeskommunalt medeierskap. Om medeierskap heter det i proposisjonen:

«I forbindelse med større kraftutbygginger i statlig regi fra 1970-tallet og utover bestemte Stortinget at fylkeskommunene skulle gis mulighet til å utta medeierskapskraft. Fylkeskommunen har i disse tilfellene forpliktet seg til å dekke sin andel av investeringskostnadene og senere vedlikeholdsutgifter. Dette var en hensiktsmessig måte for fylkekommunen til å ta del i lokal ressursutnyttelse uten at de ble eiere i kraftverket, såkalt medeierskap. St.prp. nr. 157 (1981-82) inneholder rammene for utøvelse av fylkeskommunalt medeierskap. Også før St. prp. nr. 157 ble det tilstått rett til disponering av vannkraft, men da til offentlig eide regionale kraftselskaper. Medeierskap ved utbygging av statens vannkraft var ikke konsesjonspliktig etter industrikonsesjonsloven frem til lovendringene i 1999, jf.Ot.prp. nr. 19 (1998-99).Det samme gjaldt langsiktig utleie av denne disposisjonsretten. Lovendringen i 1999 ble fremmet for å hindre at slik langsiktig utleie skulle falle utenfor regelverket.»

I proposisjonen ble det vist til at sikring av langsiktig krafttilgang for fylkeskommuner kan oppnås eksempelvis ved at det opprettes et eget selskap for det vannfall som utbygges og at fylkeskommunen får direkte eierskap i selskapet.

Samarbeidende kraftfylker har vist til at det i enkelte tilfeller kan være ønskelig at et kraftverk blir lagt inn i produksjonsselskapet til utbygger, eksempelvis Statkraft. Da vil dette selskapets driftsorganisasjon kunne drifte kraftverket uten spesielle avtaler med et datterselskap der en offentlig eier har direkte deleierskap. Det vil heller ikke være nødvendig å opprette og drifte et eget selskap med de ekstra kostnader det kan medføre.

Departementet har kommet til at ordningen med tidsubegrensede medeierskapsavtaler til vannkraftproduksjon igjen bør tillates. Slike tidsubegrensede avtaler for offentlige eiere som eksempelvis fylkeskommunene vil i praksis være det samme som et eierskap. Innehaveren av medeierskap blir belastet med de samme utgiftene som om han hadde hatt en direkte eierandel. Til tross for at innehaveren av medeierskap ikke får grunnbokshjemmel som deleier, kan medeierskapsretten pantsettes.

Departementet vil presisere at det ikke åpnes for den tidligere ordningen med erverv av langsiktige disposisjonsretter som er tidsbegrensede, fordi slike avtaler ikke kan likestilles med et eierskap. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det skal gå frem av lovteksten i § 4 tredje ledd nytt annet punktum at offentlige eiere bare kan erverve tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon.

Medeierskapsordningen må være i samsvar med konsolideringsmodellen og EØS-rettens krav.

Erverv av tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon, både nye og eksisterende retter, vil reguleres av § 4 tredje ledd nytt annet punktum, mens erverv av eksisterende langsiktige disposisjonsretter som er tidsbegrensede vil reguleres av § 4 tredje ledd første punktum. Etter første punktum er erverv av eksisterende tidsbegrensede disposisjonsretter forbeholdt offentlig eiere i forbindelse med omorganisering eller liknende. I første punktum foreslås det at lovteksten endres slik at bestemmelsen bare gjelder for tidsbegrensede langsiktige disposisjonsretter.

Samarbeidende kraftfylker har vist til at fylkeskommuner som har medeierskap til vannkraftproduksjon også må ha rett til å leie ut sitt medeierskap. Samarbeidende kraftfylker mener at innehaver av tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon må likestilles med eier av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter i forslaget til § 5. Ettersom medeierskap til vannkraftproduksjon langt på veg kan likestilles med faktisk eierskap vil departementet åpne for at innehaver av tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjon kan leie ut sin andel.

Medeierskap til vannkraftproduksjon gir ikke innehaveren rett til å drive kraftverket, men en rett til å styre hvordan produksjonen tilknyttet medeierskapet skal utøves. Ved utleie av medeierskap til vannkraftproduksjon vil det bare være tale om økonomisk utleie.

Samarbeidende kraftfylker har fremmet forslag om at det i forbindelse med konsesjonssøknader skal avklares på forhånd om vertsfylket ønsker direkte deleierskap i det vannfalleiende selskap eller medeierskap til vannkraftproduksjon. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å innføre særlige saksbehandlingsregler for fylkeskommuners erverv av deleierskap og medeierskap til vannkraftproduksjon.