3 Gjeldende rett
3.1 Regler for kommunikasjon med domstolene
3.1.1 Domstolenes saker
Saker som behandles av domstolene kan deles inn i tre hovedgrupper:
rettssaker
forvaltningssaker
administrative saker
Rettssaker - domstolenes dømmende virksomhet
Begrepet rettssak svarer til prosessformen rettergang eller judisiell prosess. Disse sakene behandles etter reglene i rettspleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvistemålsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) og lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, skifteloven, gjeldsordningsloven, ekspropriasjonsloven, mortifikasjonsloven, odelsloven, barneloven, arbeidsmiljøloven mv.).
Rettssakene kan deles i to hovedkategorier: straffesaker, som behandles etter straffeprosessloven, og sivile saker, som behandles etter tvistemålsloven og lover knyttet til denne.
Forvaltningssaker
Domstolenes forvaltningsmessige virksomhet omfatter blant annet tinglysing, skifte- og konkursbehandling, tvangsfullbyrdelse, gjeldsordning og notarialforretninger. Forvaltningsloven gjelder ikke for domstolene, se forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav a. Forvaltningssakene behandles dels etter regler gitt i enkelte lover og forskrifter og dels etter alminnelige prinsipper og analogier fra forvaltningsloven.
Administrative saker
Administrative saker gjelder domstolenes egenforvaltning, det vil si økonomi- og personalsaker og kommunikasjon med Justisdepartementet og andre offentlige organer i administrative sammenhenger. Disse sakene er interne for den enkelte domstol, og har ingen direkte betydning for parter eller andre utenforstående.
3.1.2 Kommunikasjon med domstolene
Det fremgår av punkt 3.1.1 at det er et stort antall lover og forskrifter som gjelder domstolenes saksbehandling. Saksbehandlingsreglene regulerer hvilke krav som stilles til kommunikasjon med domstolene. Skriftlig kommunikasjon med domstolene er i dag papirbasert.
Mye av regelverket er gammelt, og åpenbart ikke direkte tilpasset elektroniske kommunikasjonsformer. Det er likevel begrenset i hvilken grad saksbehandlingsreglene vil være til hinder for elektronisk kommunikasjon.
I forbindelse med eRegelprosjektet ble regelverket vurdert ut fra de enkelte begrepers «funksjonelle ekvivalens», det vil si at man analyserer egenskapene/funksjonene som vedkommende begrep kan sies å inneha, og hvilke hensyn man ønsker å ivareta ved å bruke begrepet. Deretter vurderes om det samme kan oppnås ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Ved å bruke en slik tilnærming vil man finne at også eldre regelverk ofte er teknologinøytralt, og dermed ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon. For eksempel vil ikke krav til skriftlighet nødvendigvis bety at skriften må nedfelles i et papirdokument. Det kan være naturlig å vurdere domstolenes saksbehandlingsregler på bakgrunn av de generelle vurderinger som er gjort i forbindelse med eRegelprosjektet.
Det er ikke bare regelverket, men også den tilgjengelige teknologi, som avgjør formen på kommunikasjonen med domstolene. Domstolene er per i dag ikke i stand til å håndtere elektroniske dokumenter i saksbehandlingen. Selv om de rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon fjernes, vil ikke bruk av elektroniske dokumenter under saksbehandlingen kunne skje før domstolenes saksbehandlingssystem er tilrettelagt for det. For tiden foregår både utplassering av ny teknisk infrastruktur i domstolene, utvikling av nytt saksbehandlingssystem LOVISA og Regin@-prosjektet for utvikling av nytt datasystem for tinglysingen. Før nytt saksbehandlingssystem er tatt i bruk, vil elektronisk kommunikasjon med domstolene være vanskelig. Det er ventet at saksbehandlingssystemet vil være ferdig utplassert i løpet av 2004.
3.1.3 Offentlighet i rettspleien - bruk av IKT
Arbeidet med å innføre ny teknisk infrastruktur i domstolene startet i 1999, og er planlagt sluttført i løpet av 2003. Den nye infrastrukturen gir domstolene tilgang til e-post og internett. Enkelte domstoler har opprettet egne hjemmesider, hvor det ligger noe generell informasjon om domstolen og om løpende saker. Målet er at alle domstoler med tiden skal få egne nettsteder med fyldig informasjon om det som skjer lokalt. Videre ble internettportalen www.domstol.no åpnet 16. januar 2002. Portalen skal gi generell informasjon om domstolene og rettsvesenet, og fungere som en inngang til domstolenes egne hjemmesider.
Nye tekniske muligheter til å gi informasjon til publikum har betydning for hvordan reglene om offentlighet i rettspleien skal etterleves. Disse reglene finnes i hovedsak i domstolloven §§ 122-130, tvistemålsloven § 135, straffeprosessloven § 28 og i forskrift om offentlighet i rettspleien 6. juli 2001 nr. 757. En nærmere beskrivelse av reglene om offentlighet i rettspleien er gitt i Justisdepartementets rundskriv G-22/2001.
I forskrift om offentlighet i rettspleien gis blant annet nærmere regler om bruk av e-post og nettsteder for å gi publikum informasjon om rettsavgjørelser og beramming av rettsmøter:
«§ 5. Berammingslisten skal utferdiges for en uke, og skal senest kl. 1200 siste arbeidsdag uken før gjøres tilgjengelig på rettens kontor gjennom oppslag eller i særskilt perm. Berammingslisten skal ajourføres hver dag.
Berammingslisten skal på forespørsel sendes til pressen via telefaks, elektronisk post eller lignende.
§ 6.Domstolene kan legge ut opplysninger i berammingslisten på åpne nettsider for allmennheten og på lukkede nettsider for pressen. Andre kan gis tilgang til lukkede nettsider dersom særlige grunner tilsier det.
Siktedes navn skal ikke legges ut på åpne nettsider.
Navn på parter skal fjernes fra åpne og lukkede nettsider senest to uker etter at rettsmøtet er avholdt.
§ 9. Enhver som har krav på utskrift av en rettsavgjørelse, skal på anmodning få tilsendt avgjørelsen via post, telefaks, elektronisk post eller lignende.
§ 11.Domstolene kan legge ut rettsavgjørelser på åpne nettsider for allmennheten og på lukkede nettsider for pressen. Andre kan gis tilgang til lukkede nettsider dersom særlige grunner tilsier det.
Rettsavgjørelser kan ikke legges ut dersom det foreligger forbud mot å gi utskrift, eller så langt det foreligger forbud mot offentlig gjengivelse.
På åpne nettsider gjelder i tillegg følgende begrensninger:
I straffesaker hvor siktelsen ikke er allment kjent, skal rettsavgjørelsen anonymiseres så langt det er nødvendig for å hindre identifisering av siktede. Opplysninger som kan identifisere fornærmede, kan bare legges ut dersom dette finnes ubetenkelig.
I sivile saker som gjelder forhold av særlig sensitiv karakter, kan rettsavgjørelsen bare legges ut i anonymisert form.
Uanonymiserte rettsavgjørelser skal fjernes fra åpne og lukkede nettsider innen tre måneder. Unntak kan gjøres for avgjørelser i sivile saker som ikke berører forhold av særlig sensitiv karakter.»
Det er ikke i forskriften gitt noen nærmere regulering av bruken av e-post, men spørsmålet er omtalt i rundskriv G-22/2001 i merknaden til forskriftens § 9:
«Bestemmelsen fastslår at domstolene på anmodning skal sende rettsavgjørelser via post, telefaks eller elektronisk post til den som har krav på utskrift. Domstolenes plikter bare å etterkomme konkrete anmodninger om utskrift av bestemte avgjørelser. Den enkelte domstol har for eksempel ikke plikt til å forestå automatisk ukentlig forsendelse av dommer i straffesaker til et presseorgan.
Anmodning om utskrift kan normalt fremsettes pr. telefon, e-post, telefaks etc. Den enkelte domstol kan imidlertid kreve personlig oppmøte dersom dette anses nødvendig for å vurdere om det er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet på urettmessig vis.
Dersom vilkårene for utskrift ikke er tilstede, skal mottaker underrettes om dette.
Anmodning om utskrift bør ekspederes så fort arbeidssituasjonen tillater det. Utskrift kan ikke kreves før avgjørelsen foreligger skriftlig i renskrevet form.
Det er opp til den enkelte domstol selv å velge hvordan rettsavgjørelsen skal formidles til mottakeren. Innen rimelighetens grenser bør domstolen etterkomme mottakerens ønsker. Særlig overfor pressen vil det være naturlig å benytte telefaks dersom domstolen ikke anvender elektronisk post eller publisering på Internett.
Etter personopplysningsforskriften § 1-3 første ledd gjelder ikke personopplysningsloven for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene. Dette unntaket antas også å gjelde for den behandling av personopplysninger som skjer når domstolene overgir eller sender en rettsavgjørelse til andre. Unntaket bør imidlertid ikke få som konsekvens at domstolenes behandling av personopplysninger undergis et lavere sikkerhetsnivå enn tilsvarende behandling i samfunnet for øvrig. Det vil derfor være naturlig at også domstolene vurderer risikoen forbundet med behandling av personopplysninger i tråd med personopplysningsforskriften § 2-4, og behovet for sikring av personopplysningene jf. personopplysningsforskriften § 2-11 jf. § 2-1.
Risikoen for at uvedkommende får tilgang til rettsavgjørelser er særlig knyttet til oversending av rettsavgjørelser pr. e-post. Domstolene bør derfor utvise varsomhet ved vurderingen av om avgjørelser som inneholder særlig sensitive personopplysninger bør overføres på e-post uten at de først krypteres eller anonymiseres. Det vises for øvrig til kommende rundskriv fra Justisdepartementet om bruk av e-post i domstolene, samt til retningslinjer for informasjonssikkerhet som vil bli utgitt av Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (RIFT).»
3.2 Annen lovgivning om elektronisk kommunikasjon
3.2.1 Lov om elektronisk signatur 15. juni 2001 nr. 81
Lov om elektronisk signatur gjennomfører EU-direktivet om elektronisk signatur (1999/93/EF) i norsk rett.
Lovens formål er «å legge til rette for en sikker og effektiv bruk av elektronisk signatur ved å fastsette krav til kvalifiserte sertifikater, til utstederne av disse sertifikatene og til sikre signaturfremstillingssystemer», se loven § 1.
«I loven § 6 bestemmes rettsvirkningen til en elektronisk signatur:
«Dersom det i lov, forskrift eller på annen måte er oppstilt krav om underskrift for å få en bestemt rettsvirkning og disposisjonen kan gjennomføres elektronisk, oppfyller en kvalifisert elektronisk signatur alltid et slikt krav. En elektronisk signatur som ikke er kvalifisert, kan oppfylle et slikt krav.»
Supplerende krav til bruk av elektronisk signatur kan stilles i kommunikasjon med og i offentlig sektor. Kravene skal være objektive, klare forholdsmessige og ikke-diskriminerende. Videre skal tilleggskravene bare stilles i forhold til det aktuelle anvendelsesområdet og de spesielle behov som der gjør seg gjeldende.
Loven gir ingen generell rett til elektronisk kommunikasjon, men gjelder der lovgivningen for øvrig åpner for dette.
3.2.2 Lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon 21. desember 2001 nr. 117
Loven gjennomfører endringer i 39 lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon. Loven ble fremmet ved Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) og Ot.prp. nr. 9 (2001-2002) på bakgrunn av eRegelprosjektets rapport av juni 2000: «Kartleggingsprosjektet - Kartlegging av bestemmelser i lover, forskrifter og instrukser som kan hindre elektronisk kommunikasjon», utgitt av Nærings- og handelsdepartementet, publikasjonsnummer K-0628 B.
Formålet med lovendringene er å fjerne hindringene for elektronisk kommunikasjon, ikke å regulere denne. Nærmere regler for elektronisk kommunikasjon med forvaltningen vil bli gitt ved forskrift i medhold av forvaltningsloven § 15a og lov om elektronisk signatur.
Både Kartleggingsrapporten og Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) inneholder svært omfattende redegjørelser av de grunnleggende spørsmål knyttet til fjerning av rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Disse vurderingene er ment å kunne legges til grunn også utenfor eRegelprosjektets rammer, se proposisjonen side 15:
«Resultatet av arbeidet som er gjennomført vil være meget verdifullt når spørsmålene om å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon innenfor rettsområdene som ikke er gjennomgått i eRegelprosjektet skal vurderes. Også for fremtidige regelverksarbeid vil proposisjonen ha stor verdi når det gjelder vurderinger, avveininger og valg av løsninger, når utformingen av teknologinøytrale bestemmelser skal vurderes.»