5 Elektronisk kommunikasjon med domstolene

5.1 Tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon

5.1.1 Høringsbrevets forslag

Forslagene i departementets høringsnotat tar i første rekke sikte på å fjerne de rettslige hindringene for elektronisk kommunikasjon med domstolene. I høringsnotatet foreslås en overordnet regel for elektronisk kommunikasjon, med hjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser. Bestemmelsen vil gi en mulighet, men i utgangspunktet ingen rett eller plikt, til elektronisk kommunikasjon med og i domstolene.

Ved elektronisk kommunikasjon med domstolene bør de samme hensyn til sikkerhet mv. ivaretas som ved dagens former for kommunikasjon. Dette må legges til grunn ved utarbeidelsen av de nærmere bestemmelser for elektronisk kommunikasjon. Høringsnotatet inneholder derfor en gjennomgang av bestemte former for dokumentutveksling som foregår i forbindelse med saker som behandles etter rettergangslovene, og det gis en vurdering av hvilke sentrale hensyn som må ivaretas. Vurderingene som er gjort vil være relevante også ved andre former for dokumentutveksling.

5.1.2 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene er positive til at det åpnes for elektronisk kommunikasjon med domstolene.

Høyesterett:

«Høyesterett vil gi sin tilslutning til at det gis lovregler som skal legge til rette for bruk av elektronisk kommunikasjon med domstolene.»

Politidirektoratet:

«Politidirektoratet gir sin tilslutning til at det tilrettelegges for elektronisk kommunikasjon med domstolene. For det første er det behov for lovregulering grunnet økt bruk av elektronisk kommunikasjon de senere årene og den betydelige økningen av slik kommunikasjon som må forventes i fremtiden.

Dessuten vil forslaget etter direktoratets vurdering kunne medvirke til en nødvendig effektivisering av saksavviklingen i straffesakene.»

Statskonsult:

«Statskonsult er positiv til det foreliggende høringsdokument. Dokumentet følger opp, så langt vi kan forstå, det foreliggende arbeid i regi av Kartleggingsprosjektet, sendere eRegelprosjektets anbefalinger.»

Det påpekes at den aktuelle teknologi må være tilgjengelig både for domstolene og for de som skal kommunisere med domstolene. Dette er av betydning ved utarbeidelse av forskriften med nærmere bestemmelser om elektronisk kommunikasjon.

Den Norske Advokatforening:

«Den Norske Advokatforenings lovutvalg for strafferett og straffeprosess (lovutvalget) stiller seg positiv til at departementet foreslår endringer i rettspleielovene for tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon med domstolene. Lovutvalget vil samtidig fremheve at en forutsetning for at tilretteleggingen for elektronisk kommunikasjon med og i domstolene skal bli vellykket er at samtlige involverte aktører - domstolene, advokater og klienter - er i stand til å håndtere elektronisk kommunikasjon innenfor de felles krav som i forskriftene vil bli satt til sikring av opplysningenes konfidensialitet, integritet, notoritet og verifikasjon, jf. høringsnotatets pkt. 1.3. Etter lovutvalgets vurdering er ikke advokatbransjen i dag i stand til å kommunisere elektronisk innenfor de krav som i høringsnotatet stilles til denne type kommunikasjon.»

Politidirektoratet:

«Det er i følge høringsnotatet først når utplassering av e-post og utviklingen av nytt saksbehandlingssystem for domstolene i første og annen instans er ferdig, at elektronisk kommunikasjon vil være mulig. Den synes som en klar forutsetning at elektronisk kommunikasjon med domstolene først er aktuelt når alle parter i straffesaksbehandlingen besitter denne muligheten.»

Solør tingrett har merknader til i hvilken grad reguleringen bør skje i lov eller forskrift.

Solør tingrett:

«Reglene bør i størst mulig grad være felles, slik at ikke regelsettet blir alt for detaljert med ulike krav til elektronisk kommunikasjon alt etter hva det er man skal kommunisere. Her synes vi foreslått lovtekst peker i riktig retning.

Videre, og det henger litt sammen med det første, bør reglene være lett tilgjengelige. Prosesslovene regulerer nokså uttømmende rettstilstanden innen sine virkeområder. Lite kompetanse er delegert til departementet eller kongen. Dette har forfatningsmessige årsaker, men for oss som arbeider med disse lovene er det også praktisk at det er slik. Det gjør regelverket betydelig mer oversiktlig. Derfor bør man heller ha en mer uttømmende regel i loven framfor å gi kompetanse til departementet eller kongen å gi nærmere regler. Mange av reglene er for øvrig også såvidt sentrale - f eks regler for når ulike frister avbrytes - at også dette taler for å ta regelen inn i loven direkte.»

Flere høringsinstanser uttaler seg om høringsbrevets redegjørelser for de generelle hensynene som må ivaretas ved ulike former for elektronisk kommunikasjon med domstolene og andre forhold av betydning for de konkrete valg av løsninger som senere må tas. Høringsinstansenes slutter seg gjennomgående til de vurderinger som er gjort i høringsbrevet. Ut over dette gir høringsinstansene en rekke utfyllende vurderinger som det vil kunne tas hensyn til ved det videre arbeidet med valg av løsninger for elektronisk kommunikasjon.

5.1.3 Departementets vurdering

Justisdepartementet anser, i tråd med eRegelprosjektet, at det bør legges til rette for elektronisk kommunikasjon med domstolene. Dette bør etter departementets syn skje ved at det gis en overordnet regel som fjerner hindringene for elektronisk kommunikasjon. Regelens formål skal være å sikre teknologinøytralitet ved skriftlig kommunikasjon med domstolene, og den vil derfor være overordnet de enkelte lover som gjelder domstolenes saksbehandling.

Departementet er av den oppfatning at tilretteleggingen kun bør skje ved at lovgivningen gjøres teknologinøytral. Den nærmere regulering av elektronisk kommunikasjon bør etter departementets mening ikke skje i lovs form. Dette er i samsvar med Tvistemålsutvalgets uttalelser om teknologinøytraliteten i forslaget til ny tvistelov, se ovenfor i kapittel 4.1.

Departementet anser at det bør gis en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser om elektronisk kommunikasjon med domstolene. Domstolene vil riktignok kunne stille krav til formen for elektronisk kommunikasjon uten at dette nødvendigvis trenger lovhjemmel. Som det påpekes om det tilsvarende spørsmål knyttet til forvaltningsloven § 15 a i Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) side 43, vil ulike ordensbestemmelser som stiller krav til innkommende elektroniske meldinger ikke innebære rettslige forpliktelser for den private part. De vil derimot være faktiske hindringer for elektronisk kommunikasjon. Ofte vil forskriftsformen likevel være en hensiktsmessig måte å regulere formen for elektronisk kommunikasjon på, spesielt i tilfeller kommunikasjonen skal skje med private parter.

I enkelte tilfeller vil forskriftsformen være nødvendig. Dette gjelder dersom det er tale om å pålegge private rettssubjekter plikter. Det vil for eksempel kunne være aktuelt i forbindelse med regler for nøkkelhåndtering og inngrep ved misbruk av sertifikater.

Ved utforming av tekniske løsninger for elektronisk kommunikasjon med domstolene og bestemmelser knyttet til dette må en rekke hensyn ivaretas. Høringsbrevet inneholder vurderinger knyttet til enkelte former for dokumentutveksling etter rettspleielovene. Disse vurderingene vil være relevante også ved dokumentutveksling i andre saker enn de som behandles i høringsnotatet. Man vil også kunne bygge på eRegelprosjektets arbeid, og på de utredninger mv. som er nevnt ovenfor i kapittel 4. Samlet foreligger således et omfattende arbeid som belyser de sentrale hensyn som må ivaretas ved elektronisk kommunikasjon med domstolene. Dette vil danne grunnlag for å utforme ordninger for elektronisk kommunikasjon ved alle domstolenes sakstyper.

5.2 Den overordnede regelen for elektronisk kommunikasjon med domstolene

5.2.1 Høringsbrevets forslag

I høringsbrevet foreslo departementet en overordnet regel i domstolloven for å fjerne hindringene for elektronisk kommunikasjon med og i domstolene. Noen omfattende endringer av hver enkelt prosesslov ble ikke ansett å være nødvendig. Bestemmelsen ble utformet etter mønster av det daværende forslaget til ny § 15 a i forvaltningsloven. Det gjøres oppmerksom på at høringsbrevets forslag til ny § 234 a tilsvarer proposisjonens forslag til § 197 a.

I høringsbrevet het det:

«Prosesslovgivningen er tildels gammel og er ikke direkte tilpasset moderne kommunikasjonsformer med og i domstolene. For å legge til rette for elektronisk kommunikasjon vil det være nødvendig å gjøre endringer i dagens regelverk.

Regelendringene som departementet foreslår tar i første rekke sikte på å fjerne de rettslige hindringene for elektronisk kommunikasjon. Endringene vil gi en mulighet, ikke en rett eller plikt, for elektronisk kommunikasjon i og med domstolene. Bruken av elektronisk kommunikasjon i praksis vil avhenge av i hvilken grad domstolene er i stand til å håndtere elektronisk kommunikasjon.

Departementet foreslår en overordnet regel for elektronisk kommunikasjon med og i domstolene. Regelen vil innebære at skriftlig kommunikasjon med og i domstolene kan skje elektronisk, hvis domstolene har lagt til rette for dette. Noen omfattende endringer av hver enkelt prosesslov vil etter departementets syn ikke være nødvendig.

Departementet foreslår at Kongen kan gi nærmere regler om elektronisk kommunikasjon. Dette vil omfatte, men ikke være begrenset til, eksemplene som nevnes i lovforslaget. Høringsnotatets vurderinger av hvilke krav som bør stilles i de enkelte tilfeller vil det være naturlig å gjennomføre ved forskrift etterhvert som det legges til rette for elektronisk kommunikasjon.

Prosesslovgivningens krav til underskrift må gjennomgående tolkes som krav til signatur på papir. I henhold til lov om elektronisk signatur § 6 vil en kvalifisert elektronisk signatur oppfylle lovgivningens krav til underskrift. Departementet anser imidlertid at det allikevel bør sikres at krav til underskrift ikke hindrer elektronisk kommunikasjon ved at det gis en uttrykkelig regel om dette. Det kan tenkes tilfeller hvor bruk av en kvalifisert elektronisk signatur ikke vil være nødvendig, ettersom det kan finnes andre tilfredsstillende sikringsmekanismer som ikke er omfattet av lov om elektronisk signatur. De nærmere regler om signering mv. av elektronisk kommunikasjon i ulike tilfeller kan gis i forskrift.»

Lovforslaget i høringsnotatet lød:

«Domstolloven ny § 234 a:

Skriftlig kommunikasjon med og i domstolene kan skje elektronisk, hvis domstolene har lagt til rette for dette. Krav til underskrift er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Kongen kan gi nærmere regler om elektronisk kommunikasjon med og i domstolene, herunder regler om signering, autentisering, integritet og konfidensialitet og regler som stiller krav til produkter, tjenester og standarder som er nødvendige for slik kommunikasjon.»

5.2.2 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har få merknader til utformingen av bestemmelsen. Merknadene er i det vesentlige knyttet til den konkrete gjennomføringen av bestemmelsen i forbindelse med de enkelte former for dokumentutveksling med domstolene, sml. kapittel 5.1.

Nærings- og handelsdepartementet ønsker en uttrykkelig tilføyelse i bestemmelsen om at domstolene ikke skal ha et krav om å kunne kommunisere elektronisk med andre.

Nærings- og handelsdepartementet:

«I forslaget til domstolloven § 234 a åpnes det for elektronisk kommunikasjon med domstolene, «hvis domstolene har lagt til rette for det». Etter vår oppfatning bør det i lovforslaget vurderes en tilføyelse om at domstolen ikke kan kommunisere med parter/advokat mv. uten deres samtykke. I denne sammenheng vises det til drøftelsen i Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) på side 21-22.

Advokatforeningen deler synet på at domstolene ikke skal ha et krav på å kunne kommunisere elektronisk, men foreslår ingen endringer i lovteksten.

Den Norske Advokatforening:

«Lovutvalget [Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess] forutsetter at forslaget til lovendringer innebærer at domstolene ikke kan kreve å kommunisere elektronisk med prosessfullmektig og forsvarer. Det må i så fall først innhentes samtykke fra prosessfullmektig og forsvarer. Etter lovutvalgets syn vil dette også bidra til å sikre den registrertes personvern.»

Arbeidsretten kommenterer forslagenes betydning for arbeidstvistloven:

Arbeidsretten:

«...Høringsnotatet tar ikke for seg arbeidstvistlovens bestemmelser. De framlagte forslag kan likevel ha betydning for Arbeidsretten, da reglene i den alminnelige sivilprosesslovgivning anvendes av Arbeidsretten så langt de passer og ikke strider mot arbeidstvistlovens bestemmelser.

I den forbindelse vil jeg nevne at også arbeidstvistloven i noen sammenhenger stiller krav om skriftlighet...

Disse bestemmelsene [i arbeidstvistloven] synes ikke å være til hinder for at de foreslåtte nye bestemmelser i domstolloven og tvistemålsloven gis tilsvarende anvendelse i saker for Arbeidsretten i den utstrekning man ved rettens kontor har lagt til rette for at skriftlig kommunikasjon med Arbeidsretten kan skje elektronisk. Det synes altså ikke å være noe behov for en endring av de nevnte bestemmelser i arbeidstvistloven.»

Datatilsynet ønsker på bakgrunn av høringsbrevets forslag å endre personopplysningsforskriften § 1-3, slik at regler i personopplysningsloven og -forskriften skal gjelde for behandlingen av personopplysninger i rettspleien.

Datatilsynet:

«I høringsnotatets forslag om endring legges det opp til at det på lovs nivå (ny § 234 a i domstolloven) ikke skal gis nærmere krav til informasjonssikkerhet, herunder kommunikasjonssikkerhet. Det foreslås overlatt til Kongen å kunne gi nærmere bestemmelser om bl a slike forhold.

Datatilsynet mener at ved elektronisk behandling av personopplysninger som skjer i rettspleien, er informasjonssikkerhet en så viktig interesse for både enkeltpersoner og samfunnet, at reguleringen ikke i sin helhet bør overlates til Kongen. Det kan som nevnt under avsnitt 2 også virke noe mangelfullt å bare stille krav til sikkerhet i de tilfeller domstolene legger opp til elektronisk kommunikasjon med andre aktører, og da bare for å sikre kommunikasjonen. Datatilsynet antar på denne bakgrunn at den beste løsningen er å endre personopplysningsforskriften § 1-3 slik at ihvertfall personopplysningsloven § 13 og forskriftens kap 2 vil gjelde også for behandling av personopplysninger i rettspleien. Da vil sikkerhetsreglene få anvendelse ikke bare for elektronisk kommunikasjon, men også for andre elementer av betydning for informasjonssikkerheten.»

5.2.3 Departementets vurdering

Vedrørende høringsinstansenes merknader om domstolenes eventuelle rett til å kreve elektronisk kommunikasjon, er det etter departementets oppfatning ikke nødvendig å sette som vilkår i loven at domstolene ikke skal kunne kommunisere elektronisk med parter mv. uten deres samtykke.

Ved skriftlig kommunikasjon til domstolene, vil forslaget til lovbestemmelse gi omverdenen valget mellom ordinære brev eller den elektroniske kommunikasjonsform domstolene i det enkelte tilfellet har lagt til rette for, og således fungere som et supplement til de alminnelige regler om skriftlig kommunikasjon. Domstolene vil ikke i medhold av denne bestemmelsen kunne kreve at innkommende skriv kun skal være elektroniske. Lovgivningen som regulerer kommunikasjon med domstolene bygger på at denne skal være papirbasert, og avsenderen vil ha et valg mellom å sende det aktuelle skrivet ved vanlig brev eller i elektronisk form. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det i den ordinære prosesslovgivning fastsettes regler som foreskriver at skriftlig kommunikasjon skal skje elektronisk og ikke på papir. Et eksempel er Tvistemålsutvalgets utkast til ny tvistelov § 16-3, hvor advokater i utgangspunktet pålegges en plikt til å innsende prosesskriv elektronisk.

Ved skriftlig kommunikasjon fra domstolene, vil løsninger for elektronisk kommunikasjon måtte utformes på grunnlag av hva slags teknologi som er tilgjengelig og i hvilken grad denne er tatt i bruk. Det er en grunnleggende forutsetning at den aktuelle formen for elektronisk kommunikasjon ivaretar de samme hensyn av rettsikkerhetsmessig og annen art som papirbasert kommunikasjon. I dagens situasjon er det så store faktiske forskjeller mellom privates elektroniske og fysiske postkasser, at domstolene ikke i alle tilfeller fritt bør kunne velge forsendelsesmåte. Det er derfor på kort sikt neppe aktuelt å etablere løsninger hvor domstolene kommuniserer skriftlig elektronisk uten uttrykkelig samtykke. Dette vil imidlertid kunne variere ved ulike sakstyper, og den raske utviklingen på området kan føre til at elektronisk kommunikasjon innen kort tid bør være den primære kommunikasjonsform. Departementet anser derfor at den nærmere regulering av domstolenes valg mellom elektronisk og papirbasert kommunikasjon bør skje ved forskrift.

Et særlig problem ved skriftlig kommunikasjon med domstolene er at domstolene ofte fungerer som en formidler av skriv mellom to eller flere private parter, for eksempel ved utveksling av prosesskrifter i sivile saker. Ved utformingen av de nærmere reglene for elektronisk kommunikasjon som går til domstolene, må det derfor tas hensyn til muligheten for å kunne videresende dette elektronisk fra domstolene. Hvis avsenderen skal ha et krav på å sende skriv elektronisk til domstolen, og domstolen ikke kan videresende dette elektronisk, kan dette være problematisk. I slike tilfeller bør det kunne stilles krav til at skrivet oversendes i papirversjon. Hvorvidt dette skal utformes som en generell regel for enkelte sakstyper, eller en unntaksregel i enkelttilfeller, vil avhenge av saksfeltet og den aktuelle utbredelsen av elektronisk kommunikasjon. Det må kunne påregnes at utviklingen på området går raskt. Den nærmere regulering av dette bør derfor skje i forskrift.

Departementet slutter seg til Datatilsynets merknader om at informasjonssikkerhet ved elektronisk behandling av personopplysninger i rettspleien er svært viktig. Enkelte deler av domstolenes virksomhet omfattes av personopplysningsnloven og -forskriften. De hensyn som ligger til grunn for personopplysningsforskriften kapittel 2 vil også i det vesentlige gjøre seg gjeldende ved behandling av personopplysninger etter rettspleielovene. Departementet anser likevel at det i denne proposisjonen ikke er naturlig å vurdere endringer i personopplysningsforskriften § 1-3.

Departementet har endret utformingen av bestemmelsen, uten at dette vil ha betydning for realiteten. Bestemmelsens formål har vært å fjerne de rettslige hindringene for elektronisk kommunikasjon. Henvisningen til at krav om underskrift ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon var ment som et eksempel, men innbød til en innskrenkende fortolkning. Første ledd annet punktum er derfor fjernet og erstattet med en forskriftshjemmel til å gi unntak fra lovbestemte krav til skriftlig kommunikasjon når denne skjer elektronisk, se nytt annet ledd. Ofte vil det ikke være nødvendig å uttrykkelig fravike lovgivningens krav. Regelen om elektronisk kommunikasjon har gjennomslagskraft som en særbestemmelse, og ved en tilstrekkelig fleksibel teknologinøytral tolkning vil man uansett kunne oppfylle lovgivningens krav på en elektronisk måte. Rettergangslovgivningen er imidlertid et område hvor det ikke bør oppfordres til en overdrevet kreativ tolkningspraksis. Forskriftshjemmelen vil bidra til en bevisst holdning til lovgivningens krav og de hensyn som må ivaretas ved utarbeidelse av ordninger for elektronisk kommunikasjon. At det uttrykkelig tas stilling til disse spørsmålene, vil medføre økt forutberegnelighet og rettssikkerhet for publikum.

Av lovtekniske grunner blir den foreslåtte bestemmelsen i ny § 234 a flyttet til lovens kapittel 9 som ny § 197 a. Av andre lovtekniske endringer nevnes at uttrykket elektronisk kommunikasjon «med og i» domstolene erstattes med «med», uten at dette innebærer noen realitetsendring. Videre er henvisningen til at domstolene må ha «lagt til rette» for elektronisk kommunikasjon ansett å være unødvendig og er derfor tatt ut. Kravet er i stedet erstattet med en bestemmelse som innebærer at ordninger for elektronisk kommunikasjon trenger en uttrykkelig forskriftshjemmel. Dette vil gi økt forutberegnelighet og avskjærer tvil om hvorvidt man i det enkelte tilfelle har en rett til å benytte elektroniske kommunikasjonsformer overfor en domstol.

5.3 Fristavbrytelse

5.3.1 Høringsbrevets forslag

I høringsbrevet ble det foreslått at fristavbrytelse i henhold til domstolloven § 146 skal skje når det elektroniske dokumentet er kommet frem til riktig elektronisk adresse.

«Som følge av elektronisk kommunikasjon vil det være nødvendig å presisere når fristavbrytelse skjer etter domstolloven § 146. Departementet foreslår at fristen avbrytes når dokumentet er kommet frem til den riktige elektroniske adresse. Dette vil tilsvare den løsningen som er foreslått for elektronisk kommunikasjon med forvaltningen. Hva som er den riktige adresse, vil avhenge av hvem som i det aktuelle tilfellet er mottaker.»

Lovforslaget i høringsnotatet lød:

«Domstolloven § 146 første og annet ledd:

Skal en forkynnelse foregå i løpet av en frist, kreves at skriftet før utløpet av fristen er avgitt til den offentlige tjenestemann som skal utføre forkynnelsen, eller til postoperatør eller den telegraf- eller telefonstasjon som skal utføre forkynnelsen eller bringe skriftet fram til vedkommende tjenestemann. I de tilfeller en forkynnelse kan foretas elektronisk, avbrytes fristen ved at skriftet er kommet frem til riktig elektronisk adresse.

Skal en meddelelse, begjæring eller erklæring i en sak avgis i løpet av en frist, er det, når ikke annet er bestemt, nok at skriftet før utløpet av fristen er avgitt til postoperatør eller den telegraf- eller telefonstasjon eller offentlige tjenestemann som skal bringe skriftet fram. Det samme gjelder når en frist skal avbrytes ved saksanlegg eller tilsvarende skritt eller ved prosessvarsel til tredjemann. Når prosesshandlinger foretas elektronisk, avbrytes fristen ved at prosesskriftet er kommet frem til riktig elektronisk adresse.»

5.3.2 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser foreslår alternative regler for fristavbrytelse.

Rettsvesenets IT- og fagtjeneste:

«I denne forbindelse er domstolloven § 146 primært en bestemmelse som regulerer når en prosesshandling skal regnes som foretatt i forhold til en prosessuell frist.

Tradisjonelt har det vært tilstrekkelig at skriftet er «avgitt» til postoperatør eller lignende. Dette innebærer at om skriftet skulle gå tapt mens det er under transport, er det allikevel ansett som avgitt innen tidsfristen.

I forbindelse med elektronisk kommunikasjon foreslår departementet at det avgjørende er at det elektroniske dokumentet er kommet frem. Dette innebærer at transportrisikoen ligger på avsender, ikke mottager. Det er ikke gitt noen begrunnelse for dette, utover en henvisning til at denne løsningen er valgt for elektronisk kommunikasjon med forvaltningen. Spørsmålet er diskutert i Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) s 30, høyre spalte, hvor det fremkommer at:

«Den vanlige e-postkommunikasjonen er brukerstyrt, dvs. at man ikke leverer / avgir e-postmeldingen til en profesjonell formidler som f.eks. en postoperatør eller en telegrafstasjon. For å sende e-posten må man benytte seg av telekommunikasjonstjenester, men disse tjenesteyterne foretar seg ikke noe aktivt med meldingen. Derimot gir den enkelte avsender selv de nødvendige tekniske kommandoer som fører meldingen fram til adressaten.»

Det later til at departementet bygger på den uriktige antagelse at elektroniske meldinger ikke kan forsvinne, eller bli forsinket, under transport. Dersom man forholder seg til tradisjonell e-post med digital signatur skal en slik melding passere gjennom flere ledd fra den forlater avsenders e-postanlegg til den kommer frem til domstolens tilsvarende. I denne prosessen kan meldinger forsvinne eller de kan bli forsinket, grunnet tekniske problemer.

Det fremstår som noe uklart hvorfor departementet ønsker å legge transportrisikoen på avsender av en elektronisk melding til domstolene.

Etter vår vurdering vil det riktige være at fristavbrudd skjer dersom meldingen er avsendt innen fristen. En ulempe med denne løsningen er at det kan bli tvist om når en melding ble avsendt, men dette er neppe mer problematisk å håndtere enn dagens tvister om når en postsending ble avgitt til postoperatør. Faktisk vil det ofte være en eller annen registrering i avsender e-postsystem, som vil være relevant å se hen til om dette skulle komme på spissen.»

Statskonsult:

«I fjerde avsnitt foreslås det en endring i domstollovens regel om fristavbrytelse. Her foreslås det en «kommet frem» regel, slik at avsender har risikoen for forsendelsen frem til mottaker. Dette kan ha gode grunner for seg. Det er avsender som vet om noe er sendt og når det skjedde. Elektronisk kommunikasjon er fremdeles «umoden», og kan undertiden svikte. Avsender er således nærmest til å bøte på dette. I forslaget til forskrift om elektronisk kommunikasjon i og med forvaltningen balanseres denne utvidete plikten for avsender med en korresponderende plikt, for det offentlige som mottaker, om å sende en kvitteringsmelding. På denne måten bidrar både sender og mottaker til en sikker elektronisk kommunikasjon. Statskonsult anbefaler denne kommunikasjonsformen brukt i det foreliggende høringsforslag.»

Oslo byrett:

«I de tilfeller prosesskrifter skal avbryte en frist, kan det være tilstrekkelig at skriftet er kommet frem til riktig elektronisk adresse... For å sikre notoritet omkring oversendelsen, bør imidlertid parten sørge for å få en bekreftelse fra rette vedkommende på at dokumentet er kommet frem til riktig adressat... Det kan derfor reises spørsmål om ikke lovens ordlyd bør være som følger: «Når prosesshandlinger foretas elektronisk avbrytes fristen ved at prosesskriftet er bekreftet mottatt av riktig elektronisk adresse.»»

Sosial- og helsedepartementet:

«I forslaget til endring av domstolloven § 146 første ledd er skjæringspunktet «kommet frem til riktig elektronisk adresse». I forslag til forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen... er det nærmere regler om «kommet frem», se § 6 (6) og (7). Det avgjørende synes her å være «tilgang», og det er særregel for hva som skal skje hvis parten ikke skaffer seg «tilgang» (7). Sosial- og helsedepartementet antar det bør overveies å ha en tilsvarende regel i domstolloven, eventuelt begrunne at man velger en annen løsning. I alle fall kan det være behov for en forskriftshjemmel. Så vidt vi kan se, er ikke siste ledd i § 146 tilstrekkelig i denne sammenhengen.»

5.3.3 Departementets vurdering

Et naturlig utgangspunkt for regler om fristavbrytelse ved overlevering av dokumenter, er at en frist avbrytes når mottakeren har fått dokumentet i hende. Dette er for så vidt også utgangspunktet etter norsk rett, idet fristavbrytelse kan skje ved at dokumentet fysisk overleveres til adressaten innen fristens utløp.

Domstolloven § 146 gir regler for fristavbrytelse i tilfeller hvor dokumentene ikke har kommet mottakeren i hende innen utløpet av fristen. Som hovedregel avbrytes fristene da ved at skriftet er avgitt til postoperatør eller den telegraf- eller telegramstasjon som skal bringe skriftet fram. Fristavbrytelse kan således skje uten at mottakeren trenger å få skriftet i hende innen fristens utløp, og bestemmelsen kan derfor ses på som en modifikasjon av ovennevnte utgangspunkt.

Transportrisikoen for at skriftet ikke kommer fram til mottakeren vil likevel påhvile avsenderen, med mindre denne innen nærmere angitte frister gjentar rettergangsskrittet, se domstolloven § 146 tredje ledd. Hvis avsenderen får vite eller burde ha forstått at forsendelsen ikke er mottatt, må rettergangsskrittet gjentas innen en uke, eller om den opprinnelige frist er kortere, innen en frist av samme lengde som denne. Hvis rettergangsskrittet ikke er foretatt ved rekommandert brev eller telegram, gjelder i tillegg en absolutt frist på en måned etter at rettergangsskrittet opprinnelig skulle ha vært foretatt til å gjenta dette. I det sistnevnte tilfellet må den gjentatte oversendelse foretas ved rekommandert brev, telegram eller beviselig overlevering til rette vedkommende. Dette er et unntak fra hovedregelen om at fristavbrudd kan skje ved vanlig postforsendelse.

Elektronisk oversendelse av dokumenter vil for avsender likne ordinære postforsendelser ved at avsenderen under oversendelsen ikke har direkte fysisk kontroll over hva som skjer med sendingen. Det er likevel en så stor grad av samtidighet mellom overlevering og mottakelse at elektronisk kommunikasjon i enkelte aspekter kan sammenliknes med fysisk overlevering. Dette gjelder særlig i tilfeller mottakeren rutinemessig sender automatisk kvittering ved mottak av elektroniske meldinger. Avsenderen vil da nesten umiddelbart kunne vite om forsendelsen er kommet mottakeren i hende.

I høringsbrevet foreslo departementet at fristavbrytelse skulle skje når skriftet kom fram til riktig elektronisk adresse. Hvis forsendelsen av en eller annen grunn ikke ble mottatt, og avsenderen ikke ble klar over dette før etter fristens utløp, ville fristavbrytelse ikke være mulig. Så lenge mottakeren i ethvert tilfelle kan forventes å sende en kvitteringsmelding, hvilket domstolene kan pålegges, er løsningen likevel lite betenkelig. Dstl. § 146 gjelder imidlertid også hvor fristavbrytelse skjer ved oversendelse til andre enn domstolene. Avsenderen kan således ikke nødvendigvis forvente å få øyeblikkelig tilbakemelding på om sendingen er mottatt.

Departementet ser videre at det på prinsipielt grunnlag kan reises spørsmål om avsenderen av en elektronisk melding etter fristens utløp bør ha adgang til å avhjelpe manglende fristavbrytelse i de tilfeller oversendelsen mislykkes, tilsvarende det som gjelder for ordinære postforsendelser. I tilknytning til dette vises til ovennevnte høringsuttalelse fra Rettsvesenets IT- og fagtjeneste.

På denne bakgrunn anser departementet at de samme regler i prinsippet bør gjelde for fristavbrytelse ved elektroniske oversendelse som ved alminnelig postforsendelse. Disse reglene må imidlertid tilpasses noe til de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved elektronisk kommunikasjon.

Departementet mener at fristavbrytelse i utgangspunktet bør skje ved avsendelsen. Det må i den forbindelse kunne kreves at avsenderen har benyttet riktig elektronisk adresse. Ved ordinær postforsendelse stiller ikke rettspraksis store krav til angivelse av adressat og adresse. Det faktum at postforsendelsen har en bestående fysisk eksistens, og muligheten for menneskelig inngripen under oversendelsen, sikrer at postsendinger likevel som regel kommer fram. Ved elektronisk kommunikasjon stiller dette seg annerledes. Kravet om at riktig elektronisk adresse er benyttet vil derfor stemme overens med de grunnleggende hensynene bak fristavbrytelsesreglene, se Ot.prp. nr. 51 (1967-68) side 11:

«For at avsendingen skal ha fristavbrytende virkning, må det i prinsippet kreves at adressaten er angitt ihvertfall så riktig at han kan individualiseres og at sendingen kan ventes å nå fram.»

På grunn av hurtigheten ved elektronisk kommunikasjon, og den ovennevnte samtidigheten mellom avsendelse og mottak, bør fristene for avsenderen til å gjenta en mislykket oversendelse være kortere enn for ordinære postforsendelser. Departementet anser at de gjeldende frister i domstolloven § 146 tredje ledd på henholdsvis en uke og en måned i stedet bør være på en dag og en uke ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Transportrisikoen går dermed ikke umiddelbart over på avsenderen ved fristens utløp, slik forslaget i høringsbrevet medførte, men opp til en uke senere. Bestemmelsen antas å få begrenset praktisk betydning. Innføring av kvitteringsordninger for bekreftelse av mottak vil gjøre det mulig for avsenderen å umiddelbart konstatere om meldingen er mottatt og deretter gjøre en ny oversendelse, enten elektronisk eller ved vanlig brev, innen fristens utløp.

For øvrig bemerkes at de øvrige regler for frister, for eksempel beregningen av disse og oppreisning for fristforsømmelse, også vil gjelde ved bruk av elektronisk kommunikasjon.

5.4 Elektronisk utveksling av prosesskrifter mellom parter som er representert med advokat

I høringsbrevet foreslo departementet en ny regel for elektronisk utveksling av prosesskrifter mellom parter som er representert ved advokat.

«Som en særlig lovendring foreslår departementet et nytt femte ledd i tvistemålsloven § 123. Mellom parter som er representert ved advokat, skal elektroniske prosesskrifter kunne sendes direkte til motparten samtidig som det sendes til retten, dersom retten gjøres oppmerksom på det.»

Lovforslaget i høringsnotatet lød:

«Tvistemålsloven § 123 nytt femte ledd:

Mellom parter som er representert ved advokat, kan prosesskrifter sendes elektronisk direkte til motparten samtidig som det sendes til retten. Hvis et prosesskrift meddeles direkte, skal retten gjøres oppmerksom på det.»

Med unntak fra Oslo tingrett hadde ikke høringsinstansene merknader til forslaget.

Oslo tingrett:

«Dersom utveksling av prosesskriv skjer elektronisk, er det etter min mening en god løsning at prosesskriv mellom parter som er representert ved advokat sendes direkte til motparten samtidig som det sendes til retten, jfr. forslaget om nytt femte ledd...»

Departementet anser at hvis utveksling av prosesskrifter skjer elektronisk, vil det som regel være en god ordning at prosesskriftene sendes motparten samtidig som det sendes til retten. Dette trenger imidlertid ingen særlig lovhjemmel. Forslaget gir videre uttrykk for at avsenderen skal ha en rett til å kommunisere elektronisk med motparten, hvilket kan være problematisk. Departementet er derfor av den oppfatning at lovforslaget inntil videre bør utgå.

5.5 Elektronisk kommunikasjon med namsmyndighetene

I høringsbrevet ble det foreslått at reglene for elektronisk kommunikasjon med domstolene skal gjelde tilsvarende for namsmyndighetene.

«Som nevnt over bør kommunikasjon med namsmyndighetene, det vil si namsretten og namsmennene, kunne skje elektronisk. Departementet foreslår derfor at regelen i om elektronisk kommunikasjon med og i domstolene skal gjelde tilsvarende for namsmyndighetene. For namsretten ville det fulgt uttrykkelig av den foreslåtte bestemmelse i domstolloven, men formuleringen «namsmyndighetene» er likevel valgt for ordens skyld.»

Begrunnelsen for forslaget var at hensynene for å ta i bruk elektronisk kommunikasjon vil i stor grad være de samme som for kommunikasjon med domstolene.

Lovforslaget i høringsnotatet lød:

«Tvangsfullbyrdelsesloven ny § 1-10:

§ 1-10 Bruk av elektronisk kommunikasjon

For bruk av elektronisk kommunikasjon med og i namsmyndighetene gjelder domstolloven § 234 a tilsvarende.»

Høringsinstansene har ingen konkrete merknader til lovforslaget.

Departementet er av den oppfatning at det bør åpnes for elektronisk kommunikasjon med de alminnelige namsyndighetene. Av lovtekniske grunner flyttes bestemmelsen til kapittel 2, som inneholder liknende generelle saksbehandlingsregler.

5.6 Elektronisk kommunikasjon ved tinglysing

Tinglysing av rettigheter i fast eiendom er en forvaltningsoppgave som ligger til domstolene. Elektronisk kommunikasjon ved tinglysingen ville for så vidt vært omfattet av høringsbrevets forslag til ny § 234 a [§ 197 a] i domstolloven. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 13 (2001-2002) om fremtidig organisering av tinglysing i fast eiendom besluttet Stortinget at tinglysingen for fremtiden skal skje ved et sentralt tinglysingsregister knyttet til Statens kartverk. Oppgaven flyttes således ut av domstolene. Tinglysing av rettigheter i annet enn fast eiendom utføres ved Løsøreregisteret, og ville ikke falt direkte inn under departementets forslag til endringer i domstolloven.

Det er på denne bakgrunn behov for en særlig lovhjemmel for elektronisk kommunikasjon ved tinglysingen som gjelder både for tinglysing i fast eiendom og tinglysing i løsøre.

Elektronisk kommunikasjon med tinglysingsmyndighetene vil omfatte både tinglysing av elektroniske dokumenter og annen skriftlig kommunikasjon i henhold til tinglysingsregelverket, for eksempel utstedelse av grunnboksutskrift. I de sistnevnte tilfellene vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende som for annen elektronisk kommunikasjon med forvaltningen og med domstolene.

Tinglysing av elektroniske dokumenter vil derimot reise særlige problemstillinger. Problemene er særlig knyttet til å skape en tilfredsstillende elektronisk prosess gjennom flere ledd med dagens tilgjengelige teknologi.

For å sikre teknologinøytralitet vil det være tilstrekkelig å gi en generell bestemmelse som muliggjør elektronisk kommunikasjon med hjemmel til å gi forskrift om de nærmere krav som skal stilles til denne, tilsvarende departementets forslag til domstolloven § 197 a. Tinglysingslovens papirbaserte terminologi vil dermed måtte gis et innhold tilpasset elektronisk kommunikasjon og vil ikke være til hinder for tinglysing av elektroniske dokumenter. Et eksempel er at kravet til «påtegning» vil kunne ivaretas ved en særskilt elektronisk kvitteringsmelding. For øvrig nevnes at en tilsvarende framgangsmåte tidligere har vært benyttet i tinglysingsloven, idet begrepene «grunnbok» og «dagbok» i dag refererer til ett samlet elektronisk register, jf. tinglysingsloven § 4 annet ledd.

Selv om tinglysingsregelverket er teknologinøytralt, slik at man i prinsippet har valget mellom å behandle papirdokumenter eller elektroniske dokumenter, er ikke dette nødvendigvis tilstrekkelig til å sikre at tinglysing av elektroniske dokumenter er mulig. Prosessen med å opprette et dokument og deretter tinglyse dette kan være omfattende og kreve bidrag fra mange parter. Med dagens tilgjengelige teknologi vil det være problematisk å skape en elektronisk prosess gjennom flere ledd som tilfredsstiller saksbehandlingsreglene i tinglysingsloven. Det kan tilsi at større endringer i tinglysingsordningen bør vurderes.

En gjennomgående revisjon av selve tinglysingsordningen for å tilpasse den til tinglysing av elektroniske dokumenter faller utenfor denne proposisjonens rekkevidde. Departementet anser likevel at det i denne sammenheng bør gis en uttrykkelig hjemmel til å igangsette prøveprosjekter for elektronisk tinglysing, som vil gi grunnlag for å vurdere endringer i saksbehandlingsreglene i tinglysingsloven. Hjemmelen må således gi adgang til å fravike de alminnelige saksbehandlingsreglene der det er påkrevet for at tinglysing av elektroniske dokumenter skal være mulig. Dette forutsettes å kunne skje uten at tilliten til tinglysingens troverdighet svekkes.

5.7 Forkynnelse

Forkynnelse er bestemte måter for overlevering av meddelelser etter rettergangslovgivningen som brukes for å sikre at mottakeren kan gjøre seg kjent med innholdet i dokumentet og for å få notoritet omkring meddelelsestidspunktet.

I høringsbrevet stod det at tilrettelegging for elektronisk forkynnelse bør vurderes helhetlig, og at det derfor ikke ville ha en total gjennomgang av reglene for forkynnelse. Enkelte forhold knyttet til gjennomføringen av elektronisk kommunikasjon ved underhåndsforkynnelse etter dstl. § 179 og meddelelser etter dstl. § 186 ble likevel vurdert.

Høringsinstansene hadde ingen særlige merknader til drøftelsene i høringsbrevet.

Departementet bemerker at ved å sikre teknologinøytralitet i prosesslovgivningen, vil også forkynnelse i prinsippet kunne skje ved elektronisk kommunikasjon. Forslaget til ny § 197 a i domstolloven vil åpne for at forkynnelse kan skje elektronisk etter reglene for postforkynnelse, se dstl. § 163 a. De krav som stilles til papirbasert forkynnelse må ivaretas ved tilsvarende krav til den elektroniske forkynnelsen, fastsatt i forskrift i medhold av dstl. § 197 a. Forkynnelse vil også kunne skje etter dstl. § 179, og andre meddelelser kan gis etter dstl. § 186.

Departementet anser at selv om elektronisk forkynnelse i prinsippet vil være mulig, er det ikke gitt at de samme hensynene kan ivaretas ved elektronisk forkynnelse som ved forkynnelse av papirdokumenter. Det er i dag betydelige faktiske forskjeller i bruken av elektronisk og vanlig post, sml. kapittel 5.2.3. Dette gjør at det ikke fritt bør kunne velges mellom papirbasert eller elektronisk forkynnelse. Under dagens forhold vil det være en grunnleggende forutsetning at mottakere på forhånd har godtatt elektronisk kommunikasjon. Videre må det legges vekt på at forkynnelse forutsetter en stor grad av sikkerhet for at dokumentet når rette vedkommende. Departementet mener derfor at elektronisk forkynnelse generelt ikke vil være aktuelt før erfaring med elektronisk kommunikasjon er opparbeidet i andre sammenhenger, og at en grundigere vurdering av elektronisk forkynnelse bør gjøres ved en senere anledning.

Det vil i den sammenheng være aktuelt å vurdere hvorvidt selve forkynnelsesordningen bør endres, da det kan tenkes mer hensiktsmessige måter å forkynne elektroniske dokumenter enn det som dagens regelverk åpner for. En mulig ordning kan være det som gjelder for underretning om enkeltvedtak i henhold til § 7 i forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen.

Forkynnelsesordningen bør vurderes nærmere med tanke på en mer omfattende tilrettelegging for elektronisk forkynnelse. Dette vil likevel ikke være til hinder for elektronisk forkynnelse på enkelte områder dersom dette anses å være hensiktsmessig. Som et eksempel kan nevnes underhåndsforkynnelse til advokater i henhold til dstl. § 179 etter forutgående samtykke, som neppe reiser særlige problemstillinger ut over det som generelt gjelder for annen elektronisk kommunikasjon.