Prop. 117 L (2010–2011)

Endringer i merverdiavgiftsloven mv. (ny og enkel registrerings- og rapporteringsordning for tilbydere som leverer elektroniske tjenester fra utlandet)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Hovedtrekkene i merverdiavgiftssystemet

Merverdiavgiften ble innført i Norge 1. januar 1970 og er en generell forbruksavgift som oppstår ved innenlands omsetning, uttak og innførsel av varer og tjenester. Merverdiavgiften reguleres av Stortingets vedtak om merverdiavgift, lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven) og forskrift 15. desember 2009 nr. 1540 til merverdiavgiftsloven (merverdiavgiftsforskriften). Merverdiavgiftens formål er å skaffe staten inntekter, og den er en av statens viktigste inntektskilder som i 2011 er budsjettert med å bringe inn om lag 200 mrd. kroner.

Registrerte avgiftssubjekter oppkrever merverdiavgiften på vegne av staten, og merverdiavgiften skal som hovedregel beregnes av alle ledd i omsetningskjeden. Ved at registrerte avgiftssubjekter har rett til å føre inngående merverdiavgift til fradrag i avgiftsoppgjøret med staten, blir merverdiavgiften som innbetales fra det enkelte ledd i omsetningskjeden beregnet på grunnlag av merverdien eller verdiveksten som er skapt i det innbetalende leddet. Fradragsretten gir merverdiavgiftsmessig nøytralitet ved omsetning av varer og tjenester mellom registrerte avgiftssubjekter. Det er først når varen eller tjenesten er omsatt til den som etter systemet anses som forbruker, det vil si enhver som ikke har fradragsrett, at beløpet er opptjent på statens hånd.

Merverdiavgiftslovens hovedregel er at det skal beregnes merverdiavgift på omsetning av alle varer og tjenester. I merverdiavgiftsloven er det imidlertid fastsatt enkelte unntak og fritak fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Unntak innebærer at omsetningen eller uttaket ikke er omfattet av loven. Det skal da ikke beregnes utgående avgift og det foreligger ikke rett til fradrag for inngående avgift. Med fritak menes omsetning og uttak som er omfattet av loven, men der det ikke skal beregnes utgående avgift (nullsats). Det vil si at det foreligger rett til fradrag for inngående avgift på anskaffelser til bruk i virksomhet med den fritatte omsetningen. Realiteten i dette er at avgiftssubjekter som har omsetning som er fritatt, unngår merverdiavgiftsbelastningen på sine anskaffelser gjennom fradragsretten, slik at produktene som omsettes er i en gunstigere stilling avgiftsmessig sett enn virksomheter som er unntatt. Et viktig fritatt område er utførsel eller utførselslignende tilfeller. Det er også gitt fritak ved innenlands omsetning, eksempelvis for aviser, tidsskrifter og bøker i siste omsetningsledd.

Den ordinære merverdiavgiftssatsen er på 25 pst. Det benyttes en redusert sats på 14 pst. ved omsetning av næringsmidler. I tillegg gjelder en redusert sats på 8 pst. på enkelte tjenesteområder.

Ved handel over landegrensene bygger det norske merverdiavgiftssystemet på destinasjonsprinsippet, det vil si at avgiftsbeleggingen foretas i det landet forbruket skjer, eller i det landet varene eller tjenestene leveres forbrukerne. Dette sikres ved at utførsel av varer og tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet er renset for norsk merverdiavgift (nullsats), og at det beregnes merverdiavgift ved innførsel.

3.2 Generelt om merverdiavgiftsplikten

Merverdiavgiften er en transaksjonsbasert avgift, og den vanligste aktiviteten som utløser avgiftsplikt er omsetning, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1 første ledd. Merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a definerer omsetning som levering av varer og tjenester mot vederlag. Det må dreie seg om en gjensidig forpliktende transaksjon for at det skal kunne sies å utgjøre omsetning.

Et annet sentralt vilkår for merverdiavgiftsplikt er at omsetningen skjer i næring. Offentlig virksomhet, definert i merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav j, skal likevel beregne merverdiavgift av merverdiavgiftspliktig omsetning selv om omsetningen ikke skjer i næring.

For at det skal bli lik avgiftsbelastning på alt forbruk, må avgiftspliktige virksomheter på nærmere vilkår beregne merverdiavgift også ved uttak av varer og tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd og § 2-1 første ledd. Hva som anses som avgiftspliktig uttak er nærmere regulert i merverdiavgiftsloven §§ 3-21 flg. Uttak av tjenester som ytes vederlagsfritt på veldedig grunnlag er fritatt fra plikten til å beregne uttaksmerverdiavgift, se merverdiavgiftsloven § 6-19 første ledd.

Det oppstår også merverdiavgiftsplikt ved innførsel av varer til merverdiavgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 3-29. På denne måten får varer som innføres den samme avgiftsmessige behandlingen som varer som selges innenlands. Plikten til å beregne merverdiavgift ved innførsel gjelder for alle som innfører en vare og ikke bare for registrerte avgiftssubjekter. Avgiften innberettes og betales til toll- og avgiftsmyndighetene.

Det skal også beregnes merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 3-30. Se omtale i avsnitt 3.8.

3.3 Registrering i Merverdiavgiftsregisteret

Alle næringsdrivende og offentlige virksomheter som har merverdiavgiftspliktig omsetning og uttak som overstiger 50 000 kroner i løpet av en periode på tolv måneder, skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret og beregne og betale merverdiavgift av omsetningen og uttaket (utgående merverdiavgift), jf. merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd, § 2-1 første ledd og § 1-3 første ledd bokstav d. Det er egne regler for idrettsarrangementer med stor publikumstilstrømning, se merverdiavgiftsloven § 2-1 annet ledd. Veldedige og allmennyttige organisasjoner har en særskilt beløpsgrense for registrering på 140 000 kroner, se merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd.

Etter merverdiavgiftsloven § 3-30 fjerde og femte ledd, jf. § 11-3 annet ledd skal tilbyder beregne merverdiavgift av elektroniske kommunikasjonstjenester kjøpt av andre mottakere enn næringsdrivende eller offentlig virksomhet (B2C) i merverdiavgiftsområdet, forutsatt at mottakeren er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Slike tilbydere skal etter merverdiavgiftsloven § 2-1 tredje ledd registreres i Merverdiavgiftsregisteret når leveransene samlet har oversteget 50 000 kroner i løpet av en periode på tolv måneder.

Avgiftssubjekt som ikke har forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet skal etter merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd registreres i Merverdiavgiftsregisteret ved representant. Representanten vil da sammen med avgiftssubjektet være ansvarlig for beregning og betaling av merverdiavgiften. Representanten vil også være ansvarlig for at bokføringsplikten etter bokføringsloven overholdes og skal i tillegg til avgiftssubjektet oppbevare eksemplarer av salgsdokumentene, jf. merverdiavgiftsforskriften § 2-1-1 første ledd. Nevnte forskriftsbestemmelse krever også at salgsdokumentet for omsetning av varer og tjenester i merverdiavgiftsområdet skal sendes gjennom representanten. Skattekontoret kan fravike kravene i merverdiavgiftsforskriften i særlige tilfeller.

Regler om registrering i Merverdiavgiftsregisteret når de materielle vilkårene for registrering er oppfylt, er gitt i merverdiavgiftsloven kapittel 14. Søknad om registrering skjer ved utfylling av blanketten ”Samordnet registermelding” som uten ugrunnet opphold skal sendes til skattekontoret eller til Enhetsregisteret når vilkårene etter § 2-1 er oppfylt. Registermeldingen består av to deler. Del 1 er hovedblanketten mens del 2 er tillegg for Merverdiavgiftsregisteret. Grunndata skal inngis på del 1 og etatsspesifikke data til Merverdiavgiftsregisteret på del 2. Enhetsregisteret er et sentralt register over økonomiske virksomheter.

Hvem som kan underskrive registermeldingens del 2 er ikke regulert i loven. Det framgår av retningslinjene for Merverdiavgiftsregisteret at den som i henhold til opplysningene i Foretaksregisteret har signatur, kan underskrive meldingen. Dette gjelder alle selskapsformer, herunder AS og ANS. I enkeltpersonforetak må innehaveren underskrive.

Næringsdrivende etablert i utlandet som skal drive virksomhet i Norge, får ved registrering i Enhetsregisteret enhetstype «Norsk avdeling av utenlandsk foretak» (NUF), uavhengig av om de skal registreres med eget forretnings-/driftssted eller ved representant. Det innhentes ved registreringen dokumentasjon som viser at virksomheten eksisterer, f.eks. stiftelsespapirer eller registreringsbevis fra utenlandsk register (firmaattest).

3.4 Nærmere om fradragsrett og refusjon av merverdiavgift

Hovedregelen er at registrerte avgiftssubjekter har rett til fradrag for merverdiavgift som er påløpt ved kjøp av varer og tjenester til bruk i den avgiftspliktige virksomheten (inngående avgift), jf. merverdiavgiftsloven § 8-1. Det er en forutsetning for fradragsrett at anskaffelsen er relevant for og har en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten.

Næringsdrivende som både har avgiftspliktig omsetning og omsetning som er unntatt fra merverdiavgiftsloven (delt virksomhet), vil ha fradragsrett for inngående merverdiavgift i den grad anskaffelsen er til bruk i den avgiftspliktige delen av virksomheten, se merverdiavgiftsloven § 8-2.

Visse anskaffelser gir ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift selv om de er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, se merverdiavgiftsloven § 8-3 og § 8-4.

Merverdiavgiftsloven inneholder generelle bestemmelser om justering av tidligere fradragsført inngående merverdiavgift på større driftsmidler (kapitalvarer) når forutsetningene for fradraget endrer seg etter anskaffelsen, se merverdiavgiftsloven §§ 9-1 til 9-5.

Merverdiavgiftsloven kapittel 10 har bestemmelser om refusjon av merverdiavgift som er betalt ved kjøp i Norge. Næringsdrivende i utlandet som ikke har avgiftspliktig virksomhet i Norge, vil ved anskaffelser av varer og tjenester i merverdiavgiftsområdet pådra seg norsk merverdiavgift som ikke kan fradragsføres. Denne merverdiavgiften vil heller ikke kunne fradragsføres i landet den næringsdrivende er hjemmehørende. For å sikre konkurransenøytralitet mellom virksomheter som er registrert i og utenfor merverdiavgiftsområdet, fastslår merverdiavgiftsloven § 10-1 at næringsdrivende i utlandet som ikke har hatt avgiftspliktig omsetning de siste tolv måneder har rett til refusjon av inngående avgift. Det er et vilkår for refusjon at avgiften gjelder anskaffelse av varer og tjenester i merverdiavgiftsområdet eller innførsel av varer til merverdiavgiftsområdet, og at varene eller tjenestene er til bruk i virksomheten. Det er videre et krav om at virksomheten etter sin art ville medført registreringsplikt eller rett til frivillig registrering etter norske regler, og at avgiften hadde vært fradragsberettiget dersom virksomheten var registrert. Refusjon forutsetter en søknad fra den refusjonsberettigede. Om saksbehandlingsreglene ved refusjon vises det til avsnitt 3.6.2.

3.5 Ansvaret for beregning og betaling av merverdiavgift

Merverdiavgiftsloven kapittel 11 regulerer hvem som har ansvaret for beregning og betaling av merverdiavgift. Etter merverdiavgiftsloven § 11-1 skal avgiftssubjekter (den som er eller skal være registrert i Merverdiavgiftsregisteret) beregne og betale merverdiavgift av merverdiavgiftspliktig omsetning og uttak. Det grunnleggende prinsippet i det norske merverdiavgiftssystemet er dermed at det er selgeren/tjenesteyteren som har ansvaret for beregning og betaling av merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester. Som nevnt i avsnitt 3.1 gjør fradragsretten for registrerte avgiftssubjekter at merverdiavgiften endelig belastes først når varer og tjenester omsettes til en kjøper uten fradragsrett.

Ved innførsel av varer til merverdiavgiftsområdet skal den som etter tolloven er ansvarlig for toll, beregne og betale merverdiavgiften, jf. merverdiavgiftsloven § 11-2. På denne måten får varer som innføres den samme avgiftsbelastning som varer som selges innenlands. Plikten til å beregne merverdiavgift ved innførsel gjelder for alle som innfører en vare og ikke bare for registrerte avgiftssubjekter. Merverdiavgiften innberettes og betales til toll- og avgiftsmyndighetene.

Det skal også beregnes merverdiavgift av fjernleverbare tjenester som er kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 3-30. Denne plikten oppstår dersom mottakeren er næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Plikten til å beregne og betale merverdiavgiften påhviler som hovedregel mottakeren, jf. merverdiavgiftsloven § 11-3.

Som nevnt er det grunnleggende prinsippet ved innenlands omsetning at tjenesteyteren skal beregne og betale merverdiavgiften. Ved innførsel av tjenester til Norge ville en videreføring av dette prinsippet medført at den utenlandske tjenesteyteren måtte registrere seg i Norge for merverdiavgift, eventuelt ved merverdiavgiftsrepresentant. Dette vil kunne være administrativt krevende for utenlandske tjenestetilbydere. I likhet med de fleste andre land som praktiserer et merverdiavgiftssystem, herunder EU-landene, har Norge derfor ved omsetning av internasjonale tjenester mellom næringsdrivende innført regler hvor ansvaret for beregning av merverdiavgiften er lagt til den som mottar eller anskaffer tjenesten. Denne oppkrevingsmåten betegnes i engelsk terminologi som ”reverse charge”, og ”omvendt avgiftsplikt” på norsk.

I norsk merverdiavgiftslovgivning gjelder omvendt avgiftsplikt ved salg av fjernleverbare tjenester til mottakere som er næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Tjenesteleveranser til privatpersoner omfattes ikke av reglene om omvendt avgiftsplikt. Mottaker av fjernleverbare tjenester som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret skal innberette merverdiavgiften som utgående merverdiavgift på den ordinære omsetningsoppgaven. Den merverdiavgift som beregnes kan samtidig fradragsføres som inngående merverdiavgift etter de alminnelige fradragsreglene i merverdiavgiftsloven. Det skjer dermed ingen fysisk innbetaling i slike tilfeller. Avgiftspliktige virksomheter som også driver virksomhet unntatt fra merverdiavgiftsloven, vil derimot kunne få en endelig avgiftsbelastning ved kjøp av tjenester fra utlandet.

Mottakere som driver virksomhet unntatt fra merverdiavgiftsloven, og som derfor ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal kvartalsvis innberette utgående merverdiavgift på en særskilt omsetningsoppgave. For slike mottakere skal merverdiavgiften først beregnes og betales når de samlede kjøp for en termin overstiger 2000 kroner, merverdiavgift ikke medregnet.

Oppkrevingsmåten med omvendt avgiftsplikt er også innført ved innenlands omsetning av klimakvoter til næringsdrivende og offentlig virksomhet, jf. merverdiavgiftsloven § 11-1 annet ledd. Om bakgrunnen vises det til Prop. 73 L (2009-2010) Endringer i lov om merverdiavgift.

3.6 Saksbehandlingsregler mv.

3.6.1 Generelt

Merverdiavgiftsloven § 13-1 fastslår at forvaltningsloven gjelder, med forbehold for de særlige bestemmelser i merverdiavgiftsloven. Merverdiavgiftsloven har egne regler om taushetsplikt, bindende forhåndsuttalelser, klage og avgiftslempning.

Merverdiavgiftslovens klageregler framgår av § 19-1. Klagereglene i forvaltningsloven kapittel 6 kommer utfyllende til anvendelse. Merverdiavgiftsloven har ikke egne regler om klagefrist, og forvaltningslovens fristregler vil dermed gjelde. Det betyr at det for klage på vedtak etter merverdiavgiftsloven gjelder en klagefrist på tre uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til vedkommende part, jf. forvaltningsloven § 29.

Etter merverdiavgiftsloven § 19-1 er det Klagenemnda for merverdiavgift som avgjør klage over fastsetting av merverdiavgift ved skjønn, endringsvedtak, vedtak om forhøyet utgående avgift og tilleggsavgift. For andre vedtak er Skattedirektoratet klageinstans. Klagenemnda er for eksempel ikke klageinstans dersom klagegjenstandens verdi er under 15 000 kroner. Etter tredje ledd er det bestemt at klage ikke skal behandles dersom det ikke samtidig med klagen sendes inn omsetningsoppgave for den eller de terminer klagen gjelder.

3.6.2 Saksbehandlingsregler ved refusjon av merverdiavgift

De særlige saksbehandlingsreglene som gjelder når utenlandske næringsdrivende krever refusjon av merverdiavgift er gitt i merverdiavgiftsforskriften med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 10-1 tredje ledd. Det framgår av forskriften at refusjon bare gis etter søknad. De nærmere regler om søknadsprosedyren er gitt i forskriften § 10-1-1 og § 10-1-2.

Fristen for å sende søknad om refusjon er seks måneder etter utløpet av det kalenderår som søknaden gjelder for. Dette gjelder uansett på hvilket tidspunkt innenfor kalenderåret merverdiavgiften ble pådratt. Refusjonssøknaden sendes til skattekontoret. Det er i praksis Skatt øst som administrerer ordningen. Søknaden skal gjelde en periode på minst tre måneder, og maksimalt et kalenderår, men perioden kan være kortere enn tre måneder dersom den utgjør resten av et kalenderår. Videre refunderes kun inngående merverdiavgift som overstiger 2000 kroner. Dersom refusjonssøknaden gjelder et helt kalenderår eller resten av et kalenderår, kan det likevel gis refusjon for beløp ned til 200 kroner. Søknaden kan kun omfatte merverdiavgift på varer eller tjenester som er levert i denne perioden.

Søknaden skal inneholde en beskrivelse av næringsvirksomhetens art, samt en bekreftelse fra offentlig myndighet i det land virksomheten drives om at søkeren i søknadsperioden har drevet slik næringsvirksomhet, med mindre slik bekreftelse er framlagt tidligere samme år. Med søknaden vedlegges salgsdokument eller attestert tolldeklarasjon dersom varen er innført til merverdiavgiftsområdet.

De alminnelige klagereglene som beskrevet i avsnitt 3.6.1 ovenfor, gjelder også for refusjonsvedtak. I bestemmelsen om klage i merverdiavgiftsloven § 19-1 er det sagt at klage på vedtak etter § 18-4 første og annet ledd behandles av Klagenemnda for merverdiavgift. Klage på refusjonsvedtak etter § 18-4 tredje ledd hører derimot inn under Skattedirektoratet.

Reglene om endring av vedtak uten klage i merverdiavgiftsloven § 18-4 er gitt tilsvarende anvendelse for endring av refusjon av inngående avgift, jf. § 18-4 tredje ledd. Dette innebærer at refusjonsvedtak kan endres av skattekontoret og Skattedirektoratet etter § 18-4 første ledd. Det tidligere refusjonsvedtaket kan endres til den næringsdrivendes ugunst dersom det foreligger nye opplysninger som viser at det tidligere vedtaket var uriktig. Avgiftsmyndighetene må i så fall treffe nytt vedtak innen ti år etter det første vedtaket om refusjon. Varsel om endring til ugunst må likevel være gitt innen to år etter tidspunktet for vedtaket, dersom det ikke foreligger nye opplysninger.

3.7 Kontroll-, sanksjons- og innkrevingsregler

3.7.1 Dokumentasjons-, opplysnings- og bistandsplikt

Merverdiavgiftsloven § 15-11 er den sentrale hjemmelen for avgiftsmyndighetenes kontroll overfor avgiftssubjekter, andre næringsdrivende og personer som har en tilknytning til disse to gruppene.

Første ledd gjelder avgiftssubjektets dokumentasjonsplikt overfor avgiftsmyndighetene. Dokumentasjonsplikten omfatter ethvert dokument ”av betydning for avgiftskontrollen”. Dokumentene skal legges fram, utleveres eller sendes inn når avgiftsmyndighetene krever det. Dokumentasjonsplikten gjelder også elektronisk lagrede dokumenter, elektroniske programmer og programsystemer. Dokumentasjonsplikten er supplert med en opplysningsplikt. Denne opplysningsplikten omfatter ethvert forhold som avgiftsmyndighetene finner kan ha betydning for kontrollen.

Annet ledd pålegger næringsdrivende, virksomhetens ansatte og andre tilknyttede personer en bistands- og veiledningsplikt. Plikten pålegges altså en videre krets enn bare avgiftssubjektene. Pliktsubjektene pålegges å gi avgiftsmyndighetene adgang til befaring, besiktigelse og gjennomsyn av virksomhetens arkiver mv. Det er presisert at avgiftsmyndighetene ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver kan kopiere dokumenter til datalagringsmedium for senere gjennomgang.

Tredje ledd pålegger næringsdrivende som ikke har plikt til å levere omsetningsoppgave (det vil si andre næringsdrivende enn avgiftssubjekter), å gi de opplysninger om virksomheten som avgiftsmyndighetene krever. Bestemmelsen gir avgiftsmyndighetene hjemmel til å undersøke om andre næringsdrivende enn registrerte avgiftssubjekter har hatt avgiftspliktig omsetning.

3.7.2 Plikt til å opplyse om forretningsforbindelser

Merverdiavgiftsloven § 16-1 første ledd pålegger tredjeparter opplysningsplikt om disses forretningsforbindelser. Plikten retter seg mot enhver som driver næringsvirksomhet. Disse skal, når avgiftsmyndighetene krever det, gi opplysninger om ethvert økonomisk mellomværende vedkommende har eller har hatt med andre navngitte næringsdrivende, når det knytter seg til begge parters virksomhet. Plikten omfatter både opplysninger om og kontrolloppgaver over varelevering og -kjøp, tjenester, vederlag og andre forhold som knytter seg til mellomværendet og oppgjøret for dette. Verken den som skal gi opplysninger eller den det skal gis opplysninger om, trenger å være avgiftssubjekt. Avgiftsmyndighetene må navngi den det ønskes opplysninger om, men departementet kan etter femte ledd gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om at opplysninger og kontrolloppgaver kan innhentes også for grupper av navngitte næringsdrivende.

3.7.3 Skjønnsfastsettelse, endringsvedtak og sanksjoner

Merverdiavgiftsloven gir anvisning på ulike rettsvirkninger dersom det oppdages feil i et avgiftsoppgjør. Etter § 18-1 kan avgiftsmyndighetene fastsette avgiftsoppgjøret ved skjønn blant annet når omsetningsoppgave ikke er kommet inn, og når den mottatte omsetningsoppgaven er uriktig eller ufullstendig. Skjønnsvedtaket vil kompensere for den avgift som ikke er innbetalt som følge av feil ved det opprinnelige avgiftsoppgjøret.

Avgiftsmyndighetene kan også endre vedtak om avgiftsoppgjør i medhold av § 18-4. Denne bestemmelsen kan brukes både for å endre skjønnsvedtak etter § 18-1, endringsvedtak på avgiftssubjektets initiativ etter § 18-3, vedtak om forhøyet utgående avgift etter § 21-2 samt vedtak om tilleggsavgift etter § 21-3. Fristen for å fatte endringsvedtak er ti år etter utløpet av den terminen avgiftsoppgjøret gjaldt.

Dersom det er beregnet og innbetalt for mye merverdiavgift, kan det kreves endring av tidligere avgiftsoppgjør i medhold av § 18-3. Krav om endringsvedtak må være kommet inn senest tre år etter utløpet av den terminen avgiftsoppgjøret gjaldt.

Ved siden av skjønnsvedtak og endringsvedtak, kan det være aktuelt å ilegge sanksjoner. Disse bestemmelsene finnes i merverdiavgiftsloven kapittel 21. Merverdiavgiftsloven § 21-1 gir hjemmel for å ilegge tredjepart som ikke oppfyller sin opplysningsplikt etter kapittel 16 tvangsmulkt inntil opplysningene gis.

Merverdiavgiftsloven § 21-2 gir hjemmel for å ilegge forhøyet utgående merverdiavgift, når omsetningsoppgaven ikke er kommet inn til rett tid eller ikke er utfylt på riktig måte. Det stilles ikke krav til subjektiv skyld. Forhøyelsen kan være fra 250 kroner eller inntil tre prosent av avgiftsbeløpet for vedkommende termin. Forhøyelsen per termin kan maksimalt være 5000 kroner. Det er utgående avgift som skal legges til grunn for beregningen. Dette gjelder selv om inngående avgift overstiger utgående avgift. Bestemmelsen kan ikke anvendes når det er foretatt skjønnsfastsettelse etter § 18-1, eller det er ilagt tilleggsavgift etter § 21-3. I annet ledd framgår det at forvaltningsloven § 16 om at parten skal forhåndsvarsles før det treffes enkeltvedtak, ikke skal komme til anvendelse.

Merverdiavgiftsloven § 21-3 gir hjemmel for å ilegge tilleggsavgift med inntil 100 prosent i tillegg til avgift fastsatt ved skjønnsfastsettelse etter § 18-1 eller endringsvedtak etter § 18-4. Vilkåret er at bestemmelser i merverdiavgiftsloven er overtrådt forsettlig eller uaktsomt og at overtredelsen har eller kunne ha påført staten tap.

Etter merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd er det hjemmel for å straffe den som forsettlig unndrar merverdiavgift. Det er i bestemmelsen henvist til straffelovens bedrageribestemmelser. Henvisningen innebærer at merverdiavgiftsunndragelse har en strafferamme på tre år, og seks år dersom unndragelsen er grov.

Etter merverdiavgiftsloven § 21-4 annet ledd kan det idømmes straff for unnlatelse av å registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret, overtredelse av bestemmelsene om omsetningsoppgave, dokumentasjons- og bistandsplikt i kapittel 15, samt overtredelse av reglene om opplysningsplikt for tredjemenn etter kapittel 16. Strafferammen er fengsel inntil tre år, og bøter kan anvendes ved siden av.

Etter tredje ledd kan medvirkning straffes på samme måte.

Det subjektive vilkåret i første og annet ledd er forsett. Etter fjerde ledd kan også uaktsom overtredelse straffes, og strafferammen er bøter.

Straffebestemmelsene kan anvendes både overfor fysiske personer og juridiske personer.

Både sanksjons- og straffebestemmelsene gjelder alle som faller inn under gjerningsbeskrivelsen, uavhengig av om de måtte befinne seg innenfor eller utenfor norsk jurisdiksjon.

3.7.4 Betalingsforfall

Reglene om når merverdiavgiftskrav forfaller er gitt i skattebetalingsloven. Ved innenlands merverdiavgift er hovedregelen etter skattebetalingsloven § 10-30 første ledd at avgiften forfaller til betaling samme dag som det skal leveres omsetningsoppgave til avgiftsmyndighetene etter merverdiavgiftsloven § 15-8. Etter sistnevnte bestemmelse er oppgavefristen en måned og ti dager etter utløpet av hver oppgavetermin eller fra tidspunktet for virksomhetens opphør.

Ved merverdiavgift som oppstår ved innførsel er hovedregelen i skattebetalingsloven § 10-41 at avgiften forfaller til betaling samtidig med at tollplikten oppstår. Regelen får imidlertid bare anvendelse ved innførsel av varer. Innførsel av fjernleverbare tjenester etter merverdiavgiftsloven § 3-30 er knyttet til innlevering av omsetningsoppgave, og det er derfor regelen om innenlands merverdiavgift i skattebetalingsloven § 10-30 som får anvendelse.

3.7.5 Renter

Hovedregelen etter skattebetalingsloven § 11-1 er at det skal betales renter av avgiftskrav som ikke er betalt innen forfallstidspunktet i skattebetalingsloven kapittel 10. Renten løper fra forfallstidspunktet fram til betaling skjer.

Det skal også betales renter dersom avgiftskravet økes som følge av endringsvedtak, jf. skattebetalingsloven § 11-2. Renten løper fra det opprinnelige forfallstidspunktet for kravet til det treffes vedtak om endring. Renteplikten etter skattebetalingsloven § 11-2 er uavhengig av om det er avgiftsmyndighetene eller avgiftssubjektet som har tatt initiativ til endringen. I § 11-2 femte ledd er det gitt en særregel om at det ved for mye utbetalt refusjon og for mye utbetalt inngående avgift etter merverdiavgiftsloven, skal svares rente fra beløpet ble utbetalt og fram til det er truffet vedtak om endring.

Den som har krav på tilbakebetaling har på sin side rett til rentegodtgjørelse dersom det treffes endringsvedtak om at vedkommende har betalt inn for mye avgift, se skattebetalingsloven § 11-4. Renten vil løpe fra betaling fant sted til forfallstidspunktet for kravet på utbetaling av for mye betalt avgift. Avgiftssubjektet har også krav på forsinkelsesrenter dersom forfallstidspunktet oversittes, se skattebetalingsloven § 11-3.

Rentesatsene er gitt i skattebetalingsloven § 11-6. Dersom renten oppstår på grunn av forsinket betaling, skal rentesatsen tilsvare satsen fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven. Dette gjelder både avgiftsmyndighetenes og avgiftssubjektets krav. Rentesatsen for avgiftskrav som er oppstått som følge av endringsvedtak til avgiftssubjektets ugunst, skal tilsvare den pengepolitiske styringsrenten tillagt ett prosentpoeng. Rentesatsen for avgiftskrav som er oppstått som følge av endringsvedtak til avgiftssubjektets gunst skal tilsvare den pengepolitiske styringsrenten.

3.8 Merverdiavgift og internasjonal tjenestehandel

3.8.1 Innførsel og utførsel av fjernleverbare tjenester

3.8.1.1 Innførsel

Det skal beregnes merverdiavgift av fjernleverbare tjenester som er kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet dersom mottakeren er næringsdrivende eller offentlig virksomhet i merverdiavgiftsområdet og tjenesten er merverdiavgiftspliktig ved omsetning i merverdiavgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 3-30 første og annet ledd. Utførsel av fjernleverbare tjenester er på den annen side fritatt for norsk merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 6-22.

Fjernleverbare tjenester er definert i merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav i) som tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted. Hva som skal regnes som en fjernleverbar tjeneste må for øvrig fastsettes på samme måte, enten det foreligger innførsel eller utførsel. Ved siden av definisjonen vil bestemmelsen av uttrykket ”fjernleverbare tjenester” bygge på andre rettskildefaktorer som forarbeider, rettsavgjørelser og administrativ praksis.

I Finansdepartementets merknader til tidligere forskrift nr. 121 heter det blant annet at et alternativ til å benytte uttrykket ”tjenester som kan fjernleveres” (nå ”fjernleverbare tjenester”) kunne vært å benytte uttrykket ”immaterielle tjenester” for å angi hvilke tjenester som skal omfattes av avgiftsplikten etter forskriften. Selv om dette uttrykket ikke ble valgt, vil det kunne kaste noe lys over forståelsen av det uttrykket som faktisk ble valgt. Uttrykket ”tjenester som kan fjernleveres” stammer for øvrig fra det engelske uttrykket ”services capable of delivery from a remote location”, som OECD har benyttet for å angi anvendelsesområdet for en del prinsipper (”guidelines”) for e-handel og merverdiavgift. Det er i denne forbindelse verdt å legge merke til at avgiftsplikten gjelder ”fjernleverbare” tjenester, dvs. tjenester som kan fjernleveres, i motsetning til tjenester som faktisk blir fjernlevert, slik som tilfellet vil være med elektroniske tjenester. Dersom en og samme tjeneste kan bli levert til mottaker både over avstand og ved direkte levering, vil den være fjernleverbar selv om den rent faktisk ikke blir fjernlevert i det konkrete tilfellet. For eksempel kan en konsulenttjeneste bli levert til mottaker i form av en skriftlig rapport, som enten overgis direkte, sendes i posten eller sendes i elektronisk form. Tjenesten vil i alle disse tilfellene være fjernleverbar. Forutsatt at leveringen ikke endrer tjenestens karakter, vil leveringsmåten være nøytral i forhold til avgiftsreglene på dette området.

Når det gjelder uttrykket ”elektroniske tjenester” vil dette være en type fjernleverbar tjeneste, men fjernleverbare tjenester omfatter mer enn elektroniske tjenester. Som omtalt i Prop. 1 LS (2010-2011) avsnitt 17.4.2.2 vil elektroniske tjenester være tjenester som faktisk leveres elektronisk, for eksempel over internett, kabelnett, over satellitt eller andre elektroniske nett. Men dette er ikke i seg selv tilstrekkelig, tjenesten må i tillegg hovedsakelig være automatisert og ikke kunne anskaffes uten informasjonsteknologi. Som nevnt vil en konsulenttjeneste levert som vedlegg til en e-post være en fjernleverbar tjeneste, men det vil ikke være noen elektronisk tjeneste i denne sammenheng. For så vidt fyller den kriteriet om at tjenesten må være levert elektronisk, men den vil ikke oppfylle kriteriet om at tjenesten ikke kan anskaffes uten informasjonsteknologi. Det følger videre av merverdiavgiftsloven § 3-30 første ledd at det kun er kjøp av tjenester, og ikke generell innførsel av tjenester, som omfattes av avgiftsplikten ved innførsel. Dette innebærer for eksempel at tjenester mottatt som gave ikke omfattes.

En fjernleverbar tjeneste vil videre være kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet når leverandørens virksomhet drives utenfor merverdiavgiftsområdet. Dersom virksomheten drives i merverdiavgiftsområdet vil omsetningen være avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 3-1. Og da er det selgeren som skal beregne og betale merverdiavgift.

Avgiftsplikten etter merverdiavgiftsloven § 3-30 første og annet ledd gjelder som nevnt bare når mottakeren som er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet er næringsdrivende eller offentlig virksomhet (B2B) og ikke når mottakeren er privatperson/forbruker (B2C). Privatpersoner som kjøper musikk, bøker, programvare osv. på nettet ved å laste ned slike elektroniske tjenester, er med andre ord ikke omfattet av disse reglene.

En nærmere beskrivelse av oppkrevingen av merverdiavgift (omvendt avgiftsplikt) ved B2B er gitt i avsnitt 3.5.

Ved innførsel av elektroniske kommunikasjonstjenester er imidlertid avgiftsplikten videre enn det som er beskrevet ovenfor. Slike tjenester vil være en form for fjernleverbare tjenester, men avgiftsplikten er videre i den forstand at også levering til privatperson (B2C) omfattes av avgiftsplikten. Oppkrevingen av merverdiavgift skjer i disse tilfellene ved at den utenlandske tilbyderen av tjenesten skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret, enten direkte eller ved representant og beregne og betale merverdiavgift for disse leveransene, se nærmere om dette i avsnitt 3.3.

3.8.1.2 Utførsel

Dersom tjenesten kan fjernleveres og mottaker av tjenesten er næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, skal registrert næringsdrivende ikke beregne merverdiavgift i Norge, jf. merverdiavgiftsloven § 6-22 annet ledd.

Hvis mottakeren av en fjernleverbar tjeneste er en privatperson hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, skal det ikke beregnes merverdiavgift dersom tjenesten er ”helt ut til bruk” utenfor merverdiavgiftsområdet. Dette gjelder imidlertid ikke for elektroniske kommunikasjonstjenester fordi man her i stedet benytter bostedskriteriet for å avgjøre hvor tjenesten skal beskattes, se nærmere om dette i avsnitt 3.8.2. Når det gjelder andre elektroniske tjenester, slik som eksempelvis levering av programvare eller musikk over nett til en privatperson som er hjemmehørende i utlandet, vil imidlertid dette gjerne oppfylle vilkåret om at tjenesten er helt ut til bruk i utlandet og således være omfattet av eksportfritaket.

3.8.2 Elektroniske kommunikasjonstjenester

3.8.2.1 Innførsel

Elektroniske kommunikasjonstjenester er en form for fjernleverbare tjenester. For slike tjenester oppstår etter merverdiavgiftsloven § 3-30 fjerde ledd avgiftsplikt når mottakeren er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Avgiftsplikten er med andre ord generell i dette tilfellet, og ikke begrenset til å gjelde omsetning til næringsdrivende mv. (B2B), men gjelder også ved omsetning til privatpersoner (B2C). I slike tilfeller skal avgift beregnes av leverandøren, jf. merverdiavgiftsloven § 11-3 annet ledd.

Merverdiavgiftsplikt etter denne bestemmelsen gjelder også for andre tjenester når tjenesten omsettes eller formidles av en tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester ved bruk av elektronisk kommunikasjon, og vederlaget oppkreves av denne tilbyderen.

Skjer leveringen av elektroniske kommunikasjonstjenester gjennom en fast terminal i merverdiavgiftsområdet, skal det beregnes merverdiavgift også når mottakeren ikke er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Skjer leveringen gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet, oppstår ikke avgiftsplikt selv om mottakeren er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.

Bestemmelsen ble endret med virkning fra og med 1. januar 2006. Avgiftsplikten for elektroniske kommunikasjonstjenester gjelder nå selv om tjenesten helt ut er til bruk utenfor merverdiavgiftsområdet, med mindre den leveres der gjennom fast terminal.

Næringsdrivende og offentlig sektor som kjøper elektroniske kommunikasjonstjenester fra utlandet, Svalbard eller Jan Mayen skal selv beregne merverdiavgift gjennom ordningen med omvendt avgiftsplikt.

3.8.2.2 Utførsel

Elektroniske kommunikasjonstjenester kan imidlertid omsettes uten avgiftsberegning også når de leveres til andre mottakere hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, for eksempel privatpersoner, jf. merverdiavgiftsloven § 6-22 tredje ledd.

For elektroniske kommunikasjonstjenester er det videre et unntak fra ovennevnte i de tilfeller tjenesten leveres gjennom fast terminal. Blir tjenesten levert gjennom fast terminal i Norge, skal tjenesten avgiftsbelegges i Norge selv om mottaker av tjenesten er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet. Hvis leveringen skjer gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet, er tjenesten avgiftsfri selv om mottaker er hjemmehørende i Norge, se merverdiavgiftsloven § 6-22 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

3.8.3 Elektroniske tjenester - endringslov 10. desember 2010 nr. 71

Ved lov 10. desember 2010 nr. 71 ble det vedtatt endringer i merverdiavgiftsloven §§ 1-3, 3-30 og 6-22. Endringene trer i kraft med virkning fra 1. juli 2011. Om forarbeidene til endringene vises det til avsnitt 4.4.3.1 i Innst. 3 S (2010–2011) Innstilling fra finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak, rammeoverføringer mv. til kommunesektoren, tilfeldige utgifter og inntekter og statsbudsjettets kapitler om utbytte mv. for 2011 Prop. 1 LS (2010–2011) og Prop. 1 S (2010–2011) og Prop. 1 S Tillegg 4 (2010–2011), kapittel 11 i Innst. 4 L (2010–2011) Innstilling fra finanskomiteen om skatter og avgifter 2011 – lovendringer Prop. 1 LS (2010–2011) samt kapittel 17 i Prop. 1 LS (2010-2011) Skatter og avgifter 2011.

Lovendringen innebærer at det fra 1. juli 2011 skal beregnes merverdiavgift med den alminnelige avgiftssatsen på 25 pst. når privatpersoner mv. hjemmehørende i Norge kjøper elektroniske tjenester fra utlandet. Endringen innebærer således en utvidelse av merverdiavgiftsplikten ved leveranser av elektroniske tjenester over landegrensene ved at mottakerkretsen nå også vil omfatte privatpersoner eller andre aktører som ikke er næringsdrivende eller offentlig virksomhet (B2C). Denne tjenestetypen er allerede avgiftspliktig ved innenlands omsetning i dag. Endringen innebærer derfor bare en likestilling mellom innenlands omsetning og kjøp av slike tjenester fra utlandet.

Den vedtatte endringen forutsetter at ansvaret for beregning og betaling av norsk merverdiavgift skal ligge hos tilbyderne av tjenestene. Etter lovendringen vil tilbydere uten forretningssted i merverdiavgiftsområdet bli merverdiavgiftspliktige for leveranser av elektroniske tjenester til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet, dersom disse mottakerne er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Dette innebærer at tilbyderen må ta stilling til spørsmålet om hvor mottakeren er hjemmehørende og om mottakeren er næringsdrivende/offentlig virksomhet eller ikke. Vilkåret om at mottakeren skal være hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet skal forstås på samme måte som vilkåret for merverdiavgiftsplikten for elektroniske kommunikasjonstjenester etter merverdiavgiftsloven § 3-30 fjerde ledd. Som utgangspunkt må det i denne sammenheng sees hen til hvor vedkommende mottaker skal anses bosatt.

Andre mottakere i dette tilfellet vil først og fremst omfatte privatpersoner, men det vil også kunne gjelde frivillige organisasjoner og andre som ikke driver næring og dermed ikke er registrert for merverdiavgift. Kort sagt vil det omfatte alle mottakere som ikke skal beregne og betale merverdiavgift etter reglene om omvendt avgiftsplikt for fjernleverbare tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 11-3.

Lovendringen vil ikke medføre endringer for leverandører som i dag er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Dersom tilbyderne velger å etablere seg i merverdiavgiftsområdet vil det foreligge registreringsplikt etter de alminnelige bestemmelsene i merverdiavgiftsloven, jf. merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd. Merverdiavgiftsplikten følger da av merverdiavgiftsloven § 3-1. Lovendringen medfører heller ingen endringer av reglene for næringsdrivende og offentlig virksomhet som allerede i dag plikter å beregne og betale merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester (omvendt avgiftsplikt).

Etter lovendringen må tilbydere som blir berørt av endringen ta stilling til om de leverer elektroniske tjenester. Det er gitt en generell definisjon av begrepet elektroniske tjenester i merverdiavgiftsloven. I tillegg er det vedtatt en forskriftsfullmakt slik at begrepet nærmere kan fastlegges i merverdiavgiftsforskriften.

For å skape symmetri mellom innførsel og utførsel av elektroniske tjenester er utførselsbestemmelsen for slike tjenester endret tilsvarende. Siktemålet med dette er å hindre at elektroniske tjenester fra norske tjenesteytere blir avgiftsbelagt både i Norge og i utlandet. Endringen vil innebære at det ikke skal beregnes merverdiavgift når elektroniske tjenester leveres til privatpersoner mv. som er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet.

Tabellene 3.1 og 3.2 gir en forenklet og skjematisk oversikt over merverdiavgiftsbehandling før og etter 1. juli 2011, ved levering av elektroniske tjenester. Oversikten gjelder ikke behandlingen av elektroniske kommunikasjonstjenester.

Tabell 3.1 Levering av elektroniske tjenester før 1. juli 2011

Tilbyder

Mottaker

Merverdiavgiftspliktig i Norge

Ansvar for beregning og betaling av norsk mva.

Innenlands omsetning

Næringsdrivende i Norge

Næringsdrivende i Norge

Ja

Tilbyder

Næringsdrivende i Norge

Privatperson i Norge

Ja

Tilbyder

Innførsel

Næringsdrivende utenfor Norge

Næringsdrivende i Norge

Ja

Mottaker

Næringsdrivende utenfor Norge

Privatperson i Norge

Nei

-

Utførsel

Næringsdrivende i Norge

Næringsdrivende utenfor Norge

Nei

-

Næringsdrivende i Norge

Privatperson utenfor Norge

Nei

-

Tabell 3.2 Levering av elektroniske tjenester etter 1. juli 2011

Tilbyder

Mottaker

Merverdiavgiftspliktig i Norge

Ansvar for beregning og betaling av norsk mva.

Innenlands omsetning

Næringsdrivende i Norge

Næringsdrivende i Norge

Ja

Tilbyder

Næringsdrivende i Norge

Privatperson i Norge

Ja

Tilbyder

Innførsel

Næringsdrivende utenfor Norge

Næringsdrivende i Norge

Ja

Mottaker

Næringsdrivende utenfor Norge

Privatperson i Norge

Ja

Tilbyder

Utførsel

Næringsdrivende i Norge

Næringsdrivende utenfor Norge

Nei

-

Næringsdrivende i Norge

Privatperson utenfor Norge

Nei

-

Til dokumentets forside