Prop. 117 L (2010–2011)

Endringer i merverdiavgiftsloven mv. (ny og enkel registrerings- og rapporteringsordning for tilbydere som leverer elektroniske tjenester fra utlandet)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Sammendrag av forslaget

Ved endringslov 10. desember 2010 nr. 71 har Stortinget vedtatt at det med virkning fra 1. juli 2011 skal beregnes merverdiavgift med den alminnelige satsen på 25 pst. når privatpersoner hjemmehørende i Norge kjøper elektroniske tjenester fra utlandet. Den vedtatte lovendringen nødvendiggjør enkelte endringer og tilpasninger i merverdiavgiftsregelverket.

Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen lovendringer som skal legge til rette for en ny og enkel registrerings- og rapporteringsordning (forenklet registreringsordning) for tilbydere i utlandet som leverer elektroniske tjenester til privatpersoner og andre mottakere hjemmehørende i Norge enn næringsdrivende og offentlig virksomhet (heretter omtalt som privatpersoner eller B2C). Nedenfor gis en kort oversikt over endringer som foreslås.

Presisering av merverdiavgiftsplikt ved innførsel av elektroniske tjenester

Departementet foreslår at merverdiavgiftsloven § 3-30 fjerde ledd første punktum skal presisere at avgiftsplikt ved innførsel er betinget av at tilsvarende tjeneste er avgiftspliktig ved innenlands omsetning. Det vises til avsnitt 5.2.

Begrepet elektroniske tjenester

Departementet vil ikke foreslå noen definisjon av begrepet elektroniske tjenester utover definisjonen i merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav j). Det vil nærmest være umulig å lage en fullstendig liste over hvilke tjenester som (ikke) skal anses som elektroniske tjenester, særlig fordi markedet for slike tjenester er under stadig utvikling. En slik definisjon i merverdiavgiftsforskriften vil dessuten ikke tilføre mye utover det som følger av lovens definisjon og den veiledning som ligger i EUs merverdiavgiftsdirektiv (2006/112/EU) og EUs merverdiavgiftsforordning (Rådsforordning nr. 282/2011 av 15. mars 2011).

Departementet tar i stedet sikte på å gi en fortolkningsuttalelse før lovens ikrafttredelse, der man blant annet gir flere eksempler på hva som (ikke) skal anses som elektroniske tjenester. Det vises til avsnitt 5.3.

Begrepene avgiftssubjekt og tilbyder

Departementet følger opp forslaget om at det skal etableres et eget register for tilbydere av elektroniske tjenester i utlandet som leverer til privatpersoner i Norge. Etableringen av et eget register vil bety at tilbydere som velger å benytte seg av ordningen, ikke skal inn i Merverdiavgiftsregisteret, og vil dermed ikke defineres som avgiftssubjekt

Departementet foreslår å klargjøre at dersom en tilbyder av elektroniske tjenester leverer tjenestene ved bruk av formidler, er det formidleren som skal anses som tilbyder. Dette vil i utgangspunktet også gjelde norske formidlere, men her vil både selger og formidler kunne ha plikt til å beregne merverdiavgift av tjenestene. Det vises til avsnitt 5.4.

Ansvar for beregning og betaling

Departementet foreslår at det er tilbyderen av de elektroniske tjenestene som skal være ansvarlig for beregning og betaling av merverdiavgift. Det vises til avsnitt 5.5.

Registreringsplikt

Departementet foreslår at tilbydere i utlandet som leverer elektroniske tjenester til privatpersoner i Norge som utgangspunkt skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret og at den generelle beløpsgrensen på 50 000 kroner skal gjelde. Det vises til avsnitt 5.6.

Departementet foreslår videre at slike tilbydere på visse vilkår kan velge å benytte forenklet registreringsordning. Om den nærmere utformingen av en slik ny og enkel registreringsordning vises det til avsnitt 5.7 følgende.

Ny og enkel registreringsordning (forenklet registreringsordning)

Departementet foreslår at tilbydere som ikke har forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet, og som bare skal beregne og betale merverdiavgift på elektroniske tjenester til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet (B2C), kan velge forenklet registreringsordning. Det vises til avsnitt 5.7.

Departementet foreslår at det etableres et nytt register for utenlandske tilbydere som leverer elektroniske tjenester til norske privatpersoner. Tilbyderne behøver derfor ikke sørge for registrering i Enhetsregisteret som følge av forslaget. Et eget register vil redusere antall kontaktpunkter for de utenlandske tilbyderne ved at de kun må forholde seg til ett skattekontor.

Videre legger departementet opp til at all kommunikasjon mellom tilbyderne og avgiftsmyndighetene hovedsakelig skal skje elektronisk. Gjennom en egen webløsning vil tilbyderne enkelt kunne skaffe seg informasjon om de aktuelle reglene og søke registrering. Nærmere omtale om forslag om forenklede registreringsprosedyrer er gitt i avsnitt 5.8.

Tilbydere som har valgt forenklet registreringsordning, skal levere en egen forenklet omsetningsoppgave. Det vises til avsnitt 5.9.

Departementet foreslår at tilbyderne kun skal kunne betale avgiftskravet ved overføring til innkrevingsmyndighetenes konto. Videre foreslår departementet at skattebetalingslovens regler om renteplikt skal gjelde fullt ut for tilbydere i forenklet registreringsordning. Det vises til avsnitt 5.10.

Departementet foreslår at tilbydere i forenklet registreringsordning ikke skal ha bokføringsplikt på grunnlag av at de leverer omsetningsoppgave. De skal heller ikke ha plikt til å utstede salgsdokument. Tilbydere i forenklet registreringsordning skal – som i EUs merverdiavgiftsdirektiv – ha plikt til å utarbeide en oversikt over transaksjoner som er omfattet av merverdiavgiftsloven, og som skal utleveres på skattekontorets anmodning. Det nærmere innholdet i transaksjonsoversikten fastsettes i forskrift. Departementet foreslår videre at de fleste av merverdiavgiftslovens generelle kontrollbestemmelser skal gjelde for tilbydere i forenklet registreringsordning, både bestemmelser om tilbyderens egen opplysningsplikt og tredjemenns opplysningsplikt. Det vises til avsnitt 5.11.

At tilbydere i forenklet registreringsordning ikke vil defineres som avgiftssubjekt, gjør at de ikke vil oppfylle vilkårene for fradragsrett. Departementet foreslår imidlertid at det også skal framgå uttrykkelig av merverdiavgiftsloven at tilbydere som benytter seg av forenklet registreringsordning ikke skal kunne trekke fra inngående merverdiavgift direkte, men at de kan søke om refusjon etter reglene som i dag gjelder for utenlandske næringsdrivende. Det vises til avsnitt 5.12.

Departementet foreslår at en tilbyder skal slettes fra forenklet registreringsordning i tre ulike situasjoner.

  • dersom virksomheten er opphørt.

  • dersom tilbyderen ikke lenger oppfyller vilkårene for å benytte forenklet registreringsordning.

  • dersom tilbyderen gjentatte ganger har misligholdt reglene i merverdiavgiftsloven.

Det foreslås videre at en tilbyder som er slettet for å ha misligholdt reglene i merverdiavgiftsloven på visse vilkår skal kunne registreres på nytt senere.

Videre foreslår departementet at en tilbyder i forenklet registreringsordning skal forbli registrert i minst to hele kalenderår, dersom han kommer under beløpsgrensen. Sletting er nærmere omtalt i avsnitt 5.13

Departementet foreslår at merverdiavgiftslovens generelle saksbehandlingsregler skal gjelde for tilbydere i forenklet registreringsordning. Det innebærer også at forvaltningslovens regler vil gjelde utfyllende. Det vises til avsnitt 5.14.

Departementet foreslår at merverdiavgiftslovens generelle regler om skjønnsfastsettelse, endringsvedtak og sanksjoner skal gjelde for tilbydere i forenklet registreringsordning. Også merverdiavgiftslovens straffebestemmelser skal gjelde. Det vises til avsnitt 5.15 og kapittel 6.

Endringene foreslås iverksatt med virkning fra 1. juli 2011.

1.2 Endringer fra høringsnotatet

Forslagene i denne proposisjonen er i hovedsak i overensstemmelsene med forslagene som ble foreslått i høringsnotatet, men med noen justeringer. De viktigste endringene mellom forslagene i høringsnotatet og i denne proposisjonen er:

Begrepet tilbyder

Departementet foreslår å klargjøre at dersom en tilbyder av elektroniske tjenester leverer tjenestene ved bruk av formidler, er det formidleren som skal anses som tilbyder. Departementet foreslår at dette skal gjelde både formidlere med og uten forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet. Det vises til avsnitt 5.4.

Registreringsplikt

Etter de alminnelige reglene i merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd inntrer plikten til å registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret først når omsetning m.v. overstiger 50 000 kroner i løpet av en periode på tolv måneder.

Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil om det bør være en tilsvarende beløpsgrense for registrering etter forenklet registreringsordning. For å unngå at tilbydere i utlandet som i svært liten grad leverer elektroniske tjenester til privatpersoner i Norge skal være registreringspliktig, kan det være hensiktsmessig med en beløpsgrense på 50 000 kroner. På den andre siden kan det være en mer praktikabel regel både for tilbydere og for avgiftsmyndighetene at merverdiavgift skal beregnes fra første leveranse.

Når forenklet registreringsordning skal være frivillig og alternativ til registrering i Merverdiavgiftsregisteret, vil det etter departementets oppfatning vanskelig la seg gjøre å kreve registrering fra første leveranse. Samtidig vil en lavere beløpsgrense være tyngende for tilbydere med meget lave salg til Norge. Departementet vil derfor ikke foreslå en registreringsplikt før samlede leveranser har oversteget den generelle beløpsgrensen.

For å imøtekomme tilbydere som ønsker å sørge for registrering når leveranser til norske mottakere starter opp, foreslår departementet at tilbydere som oppfyller vilkårene for øvrig, kan tillates registrert i forenklet registreringsordning før beløpsgrensen er oversteget.

1.3 Leserveiledning

I kapittel 2 gis en redegjørelse av bakgrunnen for lovforslaget og den gjennomførte høringen.

I kapittel 3 gis en beskrivelse av merverdiavgiftsregelverket med særlig vekt på internasjonal tjenestehandel.

I kapittel 4 gis en omtale av merverdiavgiftsregelverket i EU med hovedvekt på regler om beskatningssted og forenklet registrering og rapportering for elektroniske tjenester. I tillegg gis det en beskrivelse av hvordan den forenklede registrerings- og rapporteringsordningen er gjennomført i svensk rett.

Kapittel 5 inneholder departementets vurderinger og forslag til lovendringer.

I kapittel 6 gis en kort omtale av innfordring av krav på tilbydere i utlandet.

I kapittel 7 behandles økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Kapittel 8 inneholder merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget.

Til dokumentets forside