5 Aktiv saksstyring i straffesaker

5.1 Innledning

I Straffeprosessutvalgets mandat punkt 4 er behovet for aktiv saksstyring særlig fremhevet:

• «1. Utvalget bør vurdere endringer i dagens prosessordning som bedre legger til rette for mer aktiv dommerstyring og derved en mer effektiv og konsentrert prosess. Det gjelder spesielt for de store og kompliserte straffesakene.

• 2. Det er grunn til å se nærmere på om forberedelsen og gjennomføringen av hoved- og ankeforhandlingen i straffesaker i større grad bør legges opp etter sivilrettslig mønster. I den forbindelse bør det vurderes regler som gjør det mulig å avgrense bevisførselen til det faktum som er bestridt.»

Behovet for revisjon begrunnes i mandatet blant annet med at «[s]tadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel reiser spørsmålet om en mer organisert saksforberedelse og sterkere dommerstyring». Selv om «særlige hensyn gjør seg gjeldende i straffeprosessen», trekkes tvisteloven frem som et mulig forbilde for nye regler om saksforberedelse, dommerstyring og bevisføring.

Med «aktiv saksstyring» menes at retten gjennom hele sakens gang skal planlegge og styre behandlingen slik at den konsentreres om sakens sentrale og omtvistede spørsmål, jf. NOU 2016: 24 punkt 17.1 side 382. Under saksforberedelsen må dommeren avklare hvilke deler av sakens rettslige og faktiske sider som er omstridt, samt hvilke bevis som partene ønsker å føre. Når saken kommer til hovedforhandling, må retten avklare hvorvidt den muntlige behandlingen kan foregå som planlagt under saksforberedelsen, og for øvrig sørge for en konsentrert og forsvarlig behandling. Saksstyringen skal særlig motvirke forhandlinger om spørsmål som er uten betydning for saken.

Et overordnet mål med aktiv dommerstyring er å oppnå ressursbesparelser gjennom en hurtig og konsentrert domstolsbehandling. Aktiv dommerstyring antas å føre til «en effektivitetsgevinst som følge av redusert tidsbruk, særlig som følge av at retten stiller krav til bevisenes relevans og bevispresentasjonen», jf. NOU 2016: 24 punkt 17.1 side 382. En konsentrasjon om sakens springende punkter forutsettes videre å styrke avgjørelsesgrunnlaget og kvaliteten på rettens avgjørelser.

I sivile saker ble rettens plikt til aktiv saksstyring understreket gjennom vedtakelsen av tvisteloven i 2005. Formålet var å oppnå en raskere og mer effektiv behandling av sakene, begrense sakskostnadene og sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Etter hovedregelen i tvisteloven § 11-6 skal dommeren «legge en plan for behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektiv og forsvarlig kan bringes til avslutning». En rekke andre lovbestemmelser presiserer plikten til aktiv saksstyring eller angir virkemidler for å sikre hurtig og konsentrert behandling, se blant annet §§ 9-4, 9-11, 9-13, 11-5 og 11-7. Se omtalen i NOU 2016: 24 punkt 17.1.2 side 382–383, med videre henvisninger.

Straffeprosessloven inneholder ingen lovbestemmelse som direkte gir uttrykk for at retten har en plikt til å utøve aktiv saksstyring, men loven stiller til rådighet en rekke styringsverktøy som åpner for at den saksforberedende dommeren kan innta en mer aktiv rolle. Dommeren kan eksempelvis avholde et saksforberedende rettsmøte, jf. §§ 272 og 274 annet ledd, be om tilgang til straffesaksdokumentene, jf. § 262 første ledd siste punktum, og i særlige tilfeller pålegge påtalemyndigheten å inngi en skriftlig redegjørelse for saken, jf. § 262 tredje ledd. Som departementet kommer tilbake til i punkt 7.1, har likevel domstolene tradisjonelt spilt en mer tilbaketrukket rolle under saksforberedelsen i straffesaker enn det som er vanlig i sivile saker.

I punkt 5.2 nedenfor skal departementet kort omtale nyere utredninger som fremhever betydningen av aktiv saksstyring i straffesaker, med særlig vekt på rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling fra 2020. Departementet har i tilknytning til flere av lovforslagene i proposisjonen vist til dette arbeidet. I punkt 5.3 og 5.4 presenteres utvalgets og høringsinstansenes overordnede synspunkter på betydningen av aktiv saksstyring i straffeprosessen. Departementets vurdering fremgår i punkt 5.5. Saksstyring under forberedelse til hovedforhandling er behandlet i større detalj i punkt 7 flg., mens rettens saksstyring og prosessledelse under hoved- og ankeforhandlingen særlig skal omtales i punkt 8.1.

5.2 Anbefalinger og retningslinjer om aktiv dommerstyring og god saksforberedelse

Flere arbeidsgrupper og utvalg har i de senere år understreket betydningen av aktiv dommerstyring for en mer effektiv straffesaksbehandling. En oversikt over tidligere arbeider som behandler slike spørsmål, er gitt i NOU 2016: 24 Vedlegg 2 punkt 1.3 side 717–718. Se også NOU 2016: 24 punkt 17.1.3 side 383–384, med videre henvisninger. Konklusjonene og anbefalingene fra tidligere utredninger har foreløpig i liten grad resultert i lovendringer, men har tjent som et bakteppe for flere av Straffeprosessutvalgets forslag.

Et nyere arbeid av betydning er rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene, som ble avgitt 13. januar 2020 av en arbeidsgruppe sammensatt av representanter fra tingrettene, lagmannsrettene, Den høyere påtalemyndighet, privatpraktiserende advokater og Domstoladministrasjonen. Anbefalingene i rapporten er enstemmige. Felles retningslinjer for iretteføring av straffesaker i tingrettene og lagmannsrettene samt maler for gjennomføring av planmøte mv. er tatt inn som vedlegg til rapporten. En rekke domstoler har oppgitt at de følger retningslinjene.

Det er ifølge arbeidsgruppen bred enighet om at mangelfull saksforberedelse og fravær av dialog mellom aktørene er en hovedårsak til at enkelte hovedforhandlinger tar lenger tid enn nødvendig. Det er derfor behov for et kulturskifte både i domstolene og hos aktørene med større vekt på saksforberedelsen, se punkt 6.1 side 27:

«Et formål med arbeidsgruppens utkast til retningslinjer er å legge til rette for en kulturendring hos alle aktørene. For domstolene er det viktig å legge større vekt på god saksforberedelse og aktiv dommerstyring. Dette vil innebære en dreining av rettens oppmerksomhet og ressursbruk ved at dommeren bør ta en mer aktiv rolle under saksforberedelsen. Retten skal legge til rette for god samhandling mellom alle aktører. Dette innebærer blant annet at de prosessuelle og materielle tvistepunktene i saken bør klarlegges under saksforberedelsen. Prosessuelle spørsmål bør så langt som mulig også avgjøres under saksforberedelsen, slik at hoved- og ankeforhandlingen kan konsentreres om de materielle tvistepunktene.»

Arbeidsgruppen mener at god saksforberedelse har stor betydning i de største sakene, som i rapporten er definert som saker med mer enn ti rettsdager (60 rettsmøtetimer). Disse sakene utgjør en svært liten andel av det totale sakstallet, men en betydelig større andel av det totale antallet rettsmøtetimer. I de små sakene er rapportens konklusjon at det gjennomgående er lite å spare ved å bruke mer tid på saksforberedelsen. Som oftest vil det være tilstrekkelig at dommeren gjennomgår informasjonen i berammingsbrevet, tiltalebeslutningen og partenes bevisoppgaver.

Retningslinjene tar på denne bakgrunn utgangspunkt i behovet i de store straffesakene, men er utformet slik at de også vil kunne benyttes i mindre saker når sakens art eller kompleksitet tilsier det. Arbeidsgruppen uttaler i rapporten punkt 6.1 side 27:

«Det er nærliggende å anta at jo mer langvarig en sak er, jo viktigere er det med god saksforberedelse. Det er imidlertid ikke noen nødvendig sammenheng mellom lengden på hoved- eller ankeforhandling og behovet for saksforberedelse. Varigheten fanger opp momentet sakens omfang, men andre viktige momenter er hvor komplisert og/eller kompleks saken er.»

Også i de store sakene skal det bero på en konkret vurdering hvilke virkemidler for saksstyring som anvendes, men saksforberedende møter (planmøter) er løftet frem som et særlig viktig verktøy. I henhold til retningslinjene bør det i store saker alltid avholdes ett eller flere planmøter, og det gis en grundig omtale av hva slike møter kan og bør inneholde.

Arbeidsgruppen understreker at grunnlaget for en vellykket avvikling av større saker legges allerede under etterforskingen. Dialog mellom aktor, forsvarer og bistandsadvokat bør derfor finne sted før saken oversendes tingretten. Formålet med slik kontakt er å «klargjøre de rettslige og faktiske anførsler som saken bygger på, samt undersøke om partene kan oppnå en felles forståelse og enighet om hele eller deler av sakens faktum eller rammene for bevisføringen» (rapporten side 8). Arbeidsgruppen viser på dette punkt til anbefalingene i rapporten Effektivisering av domstolsbehandlingen av større straffesaker (Riksadvokatens skriftserie 1/2018) og veilederen Aktørenes samhandling i store økonomiske straffesaker.

Et av punktene i arbeidsgruppens mandat var å vurdere om enkelte forslag i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov kunne innarbeides i retningslinjene uten ny lovgivning. Arbeidsgruppen konkluderer med at de fleste av forslagene om saksforberedelsen og gjennomføring av hoved- eller ankeforhandlingen er en videreføring av bestemmelser i gjeldende lov. Det er bare forslagene om tilsvar fra forsvarer, felles saksfremstilling og sluttinnlegg som er helt nye, se utvalgets lovutkast §§ 34-14, § 34-11 og 34-12. Også disse virkemidlene vil imidlertid etter forholdene kunne tas i bruk såfremt retten nøyer seg med å anmode eller oppfordre partene.

5.3 Straffeprosessutvalgets generelle overveielser om rettens ansvar for saksstyring

Straffeprosessutvalget fremholder at saksstyring fra rettens side er en sentral forutsetning for å sikre konsentrert domstolsbehandling, et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag og effektiv saksavvikling, jf. utredningen punkt 17.1 side 383–384. Det er ingen prinsipielle grunner til at retten ikke skal ha en slik rolle i straffeprosessen, såfremt saksstyringen ikke skjer på en måte som er egnet til å svekke tilliten til rettens uavhengighet eller objektivitet. Det bør derfor gis regler om aktiv saksstyring i en ny straffeprosesslov. Muligheten for rettens saksstyring avhenger imidlertid ikke bare av rettsregler, men også av kulturelle forhold og den enkelte dommers forutsetninger og egenskaper.

Et overordnet mål med aktiv saksstyring er å oppnå en samlet ressursbesparelse. Det er samtidig lite tvilsomt at økt dommerstyring vil medføre bruk av tid og øvrige ressurser, særlig under saksforberedelsen. Besparelsene vil dermed trolig først og fremst komme andre aktører enn domstolene selv til gode. Dette må tas i betraktning når ressurs- og bemanningssituasjonen i domstolene skal fastlegges.

Etter utvalgets syn må regler om aktiv saksstyring tilpasses straffeprosessens særtrekk. I straffesaker har påtalemyndigheten en særlig rolle under etterforskingen og saksforberedelsen. Påtalemyndigheten vil dermed i stor grad vurdere både hvilke forhold som skal bringes inn for retten, og hvor bredt saken skal legges opp. Det er likevel behov for en tydelig og aktiv ledelse fra rettens side for at behandlingen for domstolene skal kunne gjennomføres effektivt. Det er også behov for at domstolene både fører kontroll med partenes opplegg og skjærer igjennom når partene er uenige om saksgjennomføringen. Utvalget antar at økt dommerstyring vil bidra til en disiplinering av partene og en bedre samhandlingskultur.

Utvalget fremholder samtidig at dommerstyringen ikke må skape tvil om rettens objektivitet og upartiskhet. Rettens styring av saken må heller ikke bryte med den grunnleggende rollefordelingen mellom retten og partene. Som et klart utgangspunkt bør rettens saksstyring være av mer formell enn av materiell karakter. Plikten bør først og fremst bestå i å legge til rette for en smidig og konsentrert prosess.

Generelt er det grunn til å tillegge partenes autonomi mindre vekt i straffesaker enn i sivile saker. Bakgrunnen er idealet om å unngå uriktige domfellelser og alvoret som knytter seg til straffekrav. Preklusive regler og proporsjonalitetsbetraktninger kan ikke gis samme gjennomslag i straffeprosessen. Videre er det straffeprosessuelle vernet mot tvungen selvinkriminering til hinder for å pålegge forsvarer og mistenkte å bidra med formelt bindende avklaringer. På den annen side bør retten kunne anmode om avklaringer og sette frister for slike, selv om fristene ikke vil stenge for videre behandling av spørsmålene.

I utvalgets lovutkast er det generelle prinsippet om aktiv saksstyring uttrykt i § 30-1 første ledd, som i henhold til spesialmerknadene er «et overordnet uttrykk for lovens krav til rettens saksstyring og veiledning», jf. utredningen side 636. Konkrete utslag av regelen er plassert andre steder i utkastet. At saksstyringen skal være mer formell og prosessuell enn materiell, og at det skal overlates partene å presentere saken, er kommet til uttrykk i lovutkastet § 7-4 om rettens kontroll med at bevisføringen er tilstrekkelig. Annet ledd i § 30-1 regulerer forholdet mellom retten og partene og angir ulike virkemidler for saksstyring.

Utvalgets betraktninger om saksstyring under henholdsvis saksforberedelsen og hoved- og ankeforhandlingen er nærmere omtalt i punkt 7.1.2 og 8.1.2.

5.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg om temaet, støtter utvalgets ønske om mer aktiv dommerstyring i straffesaker – i hvert fall når det gjelder store og kompliserte saker. Det gjelder Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Hordaland statsadvokatembeter, Innlandet politidistrikt, Jæren tingrett, Jussbuss, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Rettspolitisk forening, Statsadvokatenes forening, Troms Politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter, Økokrim, Ørnulf Øyen og Øst politidistrikt. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til utformingen av den generelle bestemmelsen om aktiv saksstyring i lovutkastet § 30-1.

Dommerforeningen er positiv til utvalgets forslag om saksstyring og uttaler:

«Etter foreningens syn er det et betydelig potensial for mer effektiv avvikling av straffesakene hvis bevisførselen i større grad kan konsentreres om det som er sentralt i saken. Slik konsentrasjon forutsetter aktiv dommerstyring, særlig under saksforberedelsen, men også under hoved- og ankeforhandling. Det er hensiktsmessig med en prinsippbestemmelse om dette som foreslått i § 30-1.»

Dommerforeningen mener aktiv dommerstyring forutsetter at dommeren har den nødvendige kunnskap om saken, og at det settes av tilstrekkelig tid under saksforberedelsen til å drive saksstyring. Dommeren må også ha til disposisjon de verktøy som trengs for å styre saken. Foreningen mener at behovet for saksstyring først og fremst gjør seg gjeldende i de relativt få sakene som er omfattende og komplekse. Videre må ressurssituasjonen være slik at dommerne kan sette av nødvendig tid til saksstyring. Isolert sett vil det medføre økt ressursinnsats fra domstolene for å oppnå det overordnede målet om en samlet effektivitetsgevinst for aktørene i straffesaker.

Også en rekke andre høringsinstanser fremholder at det må skilles mellom store og små saker. Vestfold og Telemark statsadvokatembeter uttaler eksempelvis:

«Vi har merket oss at behovet for mer aktiv dommerstyrt saksbehandling særlig er tiltenkt de store og kompliserte straffesakene, og at denne styringen vil være et ledd i det forberedende arbeid for tilrettelegging av saken. I de øvrige saker, som representerer det store flertall av saker som skal iretteføres, vil de strafferettslige og straffeprosessuelle forhold være såvidt oversiktlige at økt dommerstyring antas å kunne få motsatt effekt. Der bør det, som idag, være tilstrekkelig at dommeren gjennom sin prosessledelse kan gi anvisninger underveis i forhandlingene.»

Økokrim uttaler i samme retning at aktiv saksstyring er særlig viktig i større saker:

«ØKOKRIMs erfaring er at aktiv dommerstyring leder til mer effektiv sakshåndtering og mindre (unødig) ressursbruk uten at dette går utover rettssikkerheten. Vi mener at aktiv dommerstyring kan være særlig viktig i store, komplekse saker med sterke parter, der det blant annet er behov for at dommerne skjærer gjennom når partene ikke er enige om saksgjennomføringen […]

Vår erfaring er at det er store personlige forskjeller i saksstyringen i praksis. Overordnede signaler fra utvalget er viktige som ledd i å utvikle mer gjennomgående og forutsigbar dommerstyring»

Ørnulf Øyen anser det som positivt at det markeres i loven at retten har plikt til å styre forberedelsen og gjennomføringen av saken, men påpeker at man ikke uten videre kan se hen til sivilprosessen når rettens rolle i straffesaker skal bestemmes:

«Påtalemyndighetens objektivitetsplikt medfører at behovet for aktiv dommerstyring er vesentlig mindre i straffesaker. Videre må det ved utformingen av regelverket tas høyde for at det store flertallet av straffesaker er såpass små og enkle at det er lite å vinne gjennom et allment krav om aktiv dommerstyring. Et allment krav til saksstyring kan tvert om medføre en mer tungrodd og tidkrevende saksbehandling.»

Både Oslo statsadvokatembeter og Statsadvokatenes forening uttrykker reservasjoner med hensyn til hva en lovbestemmelse om aktiv saksstyring kan oppnå, og påpeker at andre forhold kan ha minst like stor betydning. Førstnevnte uttaler:

«Som utvalget påpeker […] avhenger ikke muligheten for dommerstyrt saksbehandling bare av rettsregler. Vel så viktig er kulturelle forhold og ikke minst dommerne[s] evne og vilje til å fatte beslutninger. Muligheten for at hovedforhandlingen og dommen oppheves av ankeinstansen, bidrar til at mange dommere er tilbakeholdne med å begrense bevisførselen. Det er dessuten vårt inntrykk at en del dommere mangler faglig trygghet i praktisk prosessledelse i straffesaker og av den grunn avstår fra den nødvendige styringen i rettsmøter.»

Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter er som eneste høringsinstans negative til ønsket om mer aktiv saksstyring. Høringsinstansen mener at det ikke er rom for ytterligere effektivisering uten at det forringer kvaliteten på prosessen, og er sterkt avvisende til at tvistelovens prosessordning skal tjene som forbilde for en aktiv saksstyring fra dommerens side. Høringsinstansen mener dommerstyring utover dagens rammer kan bli tolket som en forhåndsoppfatning av skyldspørsmålet i den ene eller andre retning.

Høringsinstansenes syn på utvalgets forslag til regler om saksstyring under saksforberedelsen skal omtales i punkt 7.1.3 flg. I punkt 8.1.3 omtales høringsinstansenes syn på aktiv saksstyring under hoved- og ankeforhandlingen.

5.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets overordnede betraktninger når det gjelder behovet for og betydningen av aktiv saksstyring i straffesaker, jf. utredningen punkt 17.1 side 383–384. Som departementet kommer tilbake til nedenfor, er dommerstyring og god saksforberedelse særlig viktig for å sikre en effektiv og konsentrert iretteføring av store og kompliserte straffesaker. Konsentrasjon om de sentrale tvistepunktene gjør også prosessen bedre og mer tillitvekkende og høyner derved kvaliteten.

Ved utformingen og praktiseringen av regler om saksstyring må det ses hen til særtrekkene ved straffeprosessen, og det kan ikke uten videre trekkes veksler på regelverket i sivilprosessen, se NOU 2016: 24 punkt 17.1.3 side 383–384. Et kjennetegn ved straffesakene er at påtalemyndigheten er gitt en særlig rolle ved at den tar initiativ til strafforfølgningen og trekker opp rammene for saken. Påtalemyndigheten er pålagt å opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder ved iretteføringen av saken, jf. straffeprosessloven § 55 a fjerde ledd, og har dermed et særlig ansvar for å påse at forberedelsen og gjennomføringen av hovedforhandlingen er konsentrert og effektiv. Behovet for aktiv saksstyring vil derfor ofte være atskillig mindre i straffesaker enn i sivile tvister. Idealet om å unngå uriktige domfellelser medfører også at kravet om forsvarlig og tilstrekkelig saksopplysning er gitt betydelig gjennomslag i straffeprosessen. Som utvalget fremhever, vil dommerstyringen dermed i mindre grad kunne baseres på preklusive frister, bindende forhåndsavklaringer og forholdsmessighetsbetraktninger.

Et regelverk om aktiv dommerstyring i straffeprosessen må også ta hensyn til at de fleste straffesaker er så små og oversiktlige at potensialet for en mer effektiv og konsentrert behandling er høyst begrenset. Krav om utstrakt dommerstyring under saksforberedelsen i alle saker ville med stor grad av sikkerhet ført til en unødig ressurskrevende straffesaksbehandling. I de store og kompliserte sakene er en aktiv og tydelig ledelse fra rettens side til gjengjeld svært viktig for at saken skal gjennomføres effektivt. Siden sakene kjennetegnes av et omfattende faktum og komplekse juridiske vurderinger, er mulighetene normalt gode for å oppnå økt konsentrasjon om sakens faktiske og rettslige tvistepunkter. Tiden som retten bruker på styring og planlegging under saksforberedelsen, vil dermed kunne tjenes inn ved at hovedforhandlingen kan gjennomføres på kortere tid.

Selv om behovet for aktiv dommerstyring og planlegging under saksforberedelsen først og fremst knytter seg til de større sakene, bør reglene likevel ta høyde for at et slikt behov etter omstendighetene kan gjøre seg gjeldende i de fleste sakstyper, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.2 side 414–415. Forslagene i proposisjonen er derfor fleksible ved at noen saksbehandlingsskritt skal gjennomføres i alle straffesaker, mens andre virkemidler for avklaring og planlegging kan anvendes når behovene i den konkrete saken tilsier det. Betydningen av sakens art og størrelse for rettens saksstyring skal omtales nærmere i punkt 7.1 om forberedelse til hovedforhandling.

Et sentralt formål med forslagene som omtales i kapittel 5 til 10 i proposisjonen, er å legge til rette for en kulturendring hvor god saksforberedelse og aktiv dommerstyring tillegges større vekt enn det som har vært vanlig. Det bør derfor tydeliggjøres i loven at retten har en overordnet plikt til å innrette behandlingen etter hva som kreves for å sikre en effektiv og forsvarlig saksavvikling, se forslaget til prinsippbestemmelse i ny § 271 a med særmerknader. Plikten til aktiv saksstyring skal også gjelde under hovedforhandlingen, se forslaget til ny § 278 a. God prosessledelse bidrar til å motvirke unødvendig tids- og ressursbruk under forhandlingene, noe som er viktig uavhengig av sakens størrelse og kompleksitet.

Skal retten gis mulighet til å styre behandlingen på en effektiv måte, må den ha tilstrekkelig kunnskap om saken. Uten å kjenne saken vil retten mangle forutsetninger for å føre kontroll med partenes opplegg og treffe de avgjørelser som kreves for å oppnå en forsvarlig og konsentrert behandling av saken. Dommeren vil eksempelvis ikke være i stand til å kontrollere at bevisene som partene tilbyr, er relevante og forholdsmessige, se kapittel 9. Proposisjonen inneholder på denne bakgrunn en rekke lovforslag som styrker rettens faktiske grunnlag for saksstyring. I kapittel 6 foreslår departementet at rettens tilgang til sakens dokumenter skal utvides i forhold til hva som gjelder i dag. Videre fremmes i punkt 7.2 lovforslag som stiller strengere krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av bevisoppgaven og påtalemyndighetens oversendelse til retten. Forsvarers opplysningsplikt skal omtales i punkt 7.3. Det er også viktig at loven inneholder tilstrekkelige hjemler for å innhente nærmere informasjon om saken ved behov, se blant annet punkt 7.7 og 7.8 om skriftlig redegjørelse fra påtalemyndigheten og pålegg om sluttinnlegg.

Aktiv dommerstyring forutsetter også at retten gis gode verktøy for å kunne styre forberedelsen og gjennomføringen av hovedforhandlingen på en effektiv måte. Forslaget i kapittel 9 om å innføre en mer effektiv og vidtrekkende hjemmel for bevisavskjæring er i denne sammenheng viktig. Bestemmelsen vil styrke rettens muligheter til aktiv saksstyring når det gjelder bevisføringens omfang. Siden mange avgjørelser om saksbehandlingen eller bevisføringen beror på sterkt skjønnsmessige vurderinger knyttet til hva som er forsvarlig saksbehandling eller tilstrekkelig bevisføring, foreslår departementet også at overprøvingen av saksstyrende avgjørelser ved anke bør være mer begrenset enn det som følger av gjeldende rett, se kapittel 10. Bakgrunnen for forslaget er at risikoen for oppheving i ankeinstansen kan føre til at retten blir for tilbakeholden i sin saksstyring. Det er i denne sammenheng et sentralt hensyn at ankeinstansen normalt har et svakere grunnlag for sin avgjørelse enn underinstansen.

I proposisjonen fremmes også en rekke forslag som vil forenkle arbeidsprosesser og styringsverktøy og derved gjøre straffesaksbehandlingen smidigere. Departementet foreslår for eksempel at alle avgjørelser under saksforberedelsen i prinsippet skal kunne treffes etter skriftlig behandling, se punkt 7.6. I punkt 7.5 foreslås også endringer som legger til rette for at saksforberedende rettsmøter kan bli et mer effektivt verktøy enn det som er situasjonen i dag. Andre forslag i proposisjonen er begrunnet i rettspedagogiske hensyn og lovfester praktiske bevisføringsmåter som i all hovedsak samsvarer med gjeldende rett. Dette gjelder blant annet forslaget i punkt 8.4 om adgang til å føre dokumentbevis under innledningsforedraget.

Aktiv dommerstyring forutsetter at domstolene innfører arbeidsrutiner som sikrer at dommere får tilstrekkelig tid til å planlegge og styre saksbehandlingen. Det må settes av nok tid til at dommeren kan skaffe seg tilstrekkelig kunnskap om saken, slik at retten får de nødvendige forutsetninger for å føre kontroll med partenes opplegg og treffe de avgjørelser som kreves for å oppnå en forsvarlig og konsentrert behandling av saken. Ved fordelingen av saker som krever aktiv oppfølging, vil det for å oppnå formålet også være naturlig å ta hensyn til de juridiske dommernes erfaring, fagkompetanse, arbeidsbyrde og personlige egnethet. Mange domstoler tar også i dag slike hensyn ved saksfordelingen, se NOU 2020: 11 punkt 15.3.1 side 180.

Ved vesentlig tilsidesettelse av saksstyringsplikten i sivile saker kan domstollederen overta saken selv eller overføre den til en annen dommer, se tvisteloven § 11-7. En tilsvarende regel fremgår ikke av straffeprosessloven eller Straffeprosessutvalgets lovutkast. Departementet forutsetter likevel at manglende eller sendrektig saksstyring etter omstendighetene kan begrunne omfordeling av saken når hensynet til forsvarlig behandling tilsier det. Dette vil presumptivt bare være aktuelt i særlige tilfeller, se NOU 2016: 24 punkt 8.2.6 side 191. Domstolkommisjonen har også fremhevet at retten til domstolsbehandling innen rimelig tid etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 kan tilsi at domstolleder må kunne gripe inn dersom saksforberedelsen trekker urimelig ut i tid, jf. NOU 2020: 11 punkt 15.3.1 side 181. Manglende saksstyring vil etter omstendighetene i tillegg kunne utgjøre en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse.

Departementet vil avslutningsvis peke på at god samhandling mellom sakens aktører er nødvendig for at rettens saksstyring skal ha effekt. Et kulturskifte forutsetter at aktor, forsvarer og bistandsadvokat bidrar med sitt for at hovedforhandlingen gjennomføres smidig og konsentrert, se utredningen punkt 18.2.1 side 419 og punkt 17.1.3 side 383. Retten skal legge til rette for en god samhandlingskultur, men også påtalemyndigheten har på dette punkt et særlig ansvar.

Dialog mellom aktor og forsvarer vil ofte kunne bidra til at forhandlingene kan gjennomføres på en mer hensiktsmessig og effektiv måte enn det som ellers hadde vært mulig. I store straffesaker bør påtalemyndigheten derfor initiere slik kontakt senest før saken oversendes til tingretten, se punkt 5.2 foran med videre henvisninger. Påtalemyndigheten vil i samråd med forsvarer dermed kunne avklare hvilket rom som finnes for å forenkle eller forkorte hovedforhandlingen.