Prop. 44 L (2015–2016)

Endringer i straffeloven mv. (militær virksomhet i væpnet konflikt m.m.)

Til innholdsfortegnelse

4 Væpnet angrep mot norske og allierte styrker i utlandet

4.1 Gjeldende rett

I en krigssituasjon rammer den alminnelige landssvikbestemmelsen i straffeloven § 119 blant annet ulike former for deltakelse i militære operasjoner mot Norge. Grovt landssvik er også kriminalisert, jf. straffeloven § 120.

Som landssvik regnes også blant annet deltakelse i militære operasjoner mot en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med. Å bære våpen mot, eller på annen måte delta i militære operasjoner mot, norske eller allierte styrker som deltar i en internasjonal operasjon – som ikke handler om å forsvare Norges selvstendighet og sikkerhet – faller utenfor disse bestemmelsene. Det samme gjelder deltakelse i en fredsopprettende eller fredsbevarende operasjon.

I forbindelse med utarbeidelsen av straffeloven ble spørsmålet om landssvikbestemmelsens virkeområde drøftet. Departementet la da til grunn at selv om flere handlinger nok kan betegnes som et svik mot Norge, burde straffebestemmelsen begrenses (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.8.4.1 side 129–130):

«Det er likevel ingen tvil om at både i alminnelig språkbruk og mer spesifikke juridiske sammenhenger er bistand eller støtte til en fiende under krig gjerne betegnet som landssvik. Etter departementets oppfatning er det også blant befolkningen en slik alminnelig forståelse av hva som ligger i begrepet «landssvik» at bruk av det i overskriften formidler et tilstrekkelig klart budskap om hva straffebudet regulerer.
Hvilken betegnelse som skal brukes på bistandshandlinger til fordel for fienden, henger sammen med hvilke konfliktsituasjoner bestemmelsen kommer til anvendelse på. Skal bestemmelsen også brukes på bistandshandlinger til fienden når norske styrker deltar i fredsbevarende eller fredsopprettende internasjonale oppdrag, passer betegnelsen «landssvik» dårlig, jf. punkt 7.8.4.2. Med den begrensningen i bestemmelsens anvendelsesområde som nå foreslås, har departementet beholdt den innarbeidede betegnelsen «landssvik» framfor det mer nøytrale «bistand til fienden».»

Landssvikbestemmelsens virkeområde ble videre omtalt slik (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.8.4.2 side 130):

«Slik departementet ser det, bør det ikke være den samme atferd som rammes av landssvikbestemmelsen når Norge sammen med andre land deltar i en fredsopprettende militær operasjon i land fjernt fra norsk territorium, som når Norge under en krig er besatt av en fremmed makt. Selv om man også i den første situasjon står overfor en fiende, er det neppe naturlig at den som i Norge med glød agiterer for denne fiendens sak skal straffes for landssvik, mens man neppe vil være i tvil om rettmessigheten av en slik strafforfølgning hvis det samme skjer når fienden har besatt Norge. På den annen side vil direkte sabotasje mot norsk militært materiell eller formidling av militære hemmeligheter som setter norske styrkers liv i fare, av mange bli ansett som handlinger som bør straffes som landssvik selv om de finner sted under en væpnet konflikt i fjerne himmelstrøk.»

Selv om en antok at handlinger som direkte sabotasje og formidling av hemmeligheter av mange ville anses som svik også i en væpnet konflikt i utlandet, fant departementet at slike handlinger burde bedømmes som i fredstid (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.8.4.2 side 131–132):

«En ny landssvikbestemmelse bør bare få anvendelse på handlinger som gjør at en slik karakteristikk av atferden er naturlig. Bestemmelsens atferdsstyrende virkning og et ønske om ikke å stigmatisere lovovertrederne unødvendig, tilsier at landssvikbegrepet ikke vannes ut. Det er først og fremst i de tilfeller hvor Norge er i krig (uansett hvor), er okkupert eller hvor Norge på eget territorium eller i umiddelbar nærhet av dette er involvert i en internasjonal væpnet konflikt, at det er naturlig å la landssvikbestemmelsen komme til anvendelse. Det er i slike situasjoner hvor grunnleggende norske interesser er i fare og hvor det også er sterkt behov for å slutte rekkene og kreve ubetinget lojalitet. Det samme behovet gjør seg ikke like sterkt gjeldende når Norge stiller militære styrker til rådighet for fredsopprettende eller -bevarende oppdrag andre steder i verden, selv om dette innebærer at Norge folkerettslig sett deltar i en internasjonal væpnet konflikt. I slike situasjoner bør handlinger som rammer norske interesser bedømmes som i «fredstid», dvs. som spionasje og sabotasje mv., men slik at det tillegges vekt i straffutmålingen at handlingen har rammet norske interesser i en særlig sårbar situasjon.»

Handlinger som nevnt i straffeloven 1902 § 86 første ledd nr. 2 (skaffe fienden opplysninger), nr. 3 (ødelegge mv. visse anlegg eller gjenstander) og nr. 6 (angiveri som leder til frihetsberøvelse), kan i fredstid være straffbare som etterretningsvirksomhet, skadeverk og medvirkning til frihetsberøvelse. Det samme vil gjelde i en væpnet konflikt i utlandet. Men når handlingene er begått i utlandet er det ikke like naturlig å betegne dem som landssvik (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.8.4.2 side 132):

«For landssvik som er nevnt i § 86 nr. 4, 5 og 7-9 er det i samsvar med skadefølgeprinsippet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 84–93, og hensett til de grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og retten til arbeidskamp, ikke naturlig å gjøre handlingene straffbare alene fordi norske styrker deltar i en væpnet konflikt utenfor Norge.»

Etter dette ble landssvikbestemmelsen i straffeloven 1902 § 86 innholdsmessig i det alt vesentligste videreført i straffeloven § 119 om militær bistand til fienden m.m.:

Ǥ 119 Landssvik
Med fengsel inntil 10 år straffes den som i krig, under okkupasjon eller en internasjonal væpnet konflikt på norsk territorium, eller ved overhengende fare for dette, yter fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller skader den norske forsvarsevnen.
På samme måte straffes den som skader forsvarsevnen til en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med.»

For grovt landssvik er strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. straffeloven § 120. Ved avgjørelsen av om landssviket er grovt, skal det særlig legges vekt på om handlingen har hatt særlig alvorlige virkninger for Norge, om gjerningspersonen tilhører de høyeste statsorganene eller om handlingen har medført tap eller fare for tap av menneskeliv, jf. straffeloven § 112 bokstav a, c og d.

Forbund om landssvik er straffbart etter straffeloven § 127.

En konsekvens av denne avgrensningen var at deltakelse som sådan i militære operasjoner mot norske styrker i væpnet konflikt i utlandet, ikke var straffbart (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.8.4.2 side 131):

«Nr. 1: For disse handlingene – å gå i fiendens krigstjeneste mot Norge – finnes det ingen alternative bestemmelser. Er situasjonen først anerkjent som krig eller væpnet konflikt, vil handlinger utført som ledd i krigføringen heller ikke kunne straffes som legemskrenkelser. Å rekruttere mannskaper til fremmed krigstjeneste er imidlertid straffbart etter straffeloven 1902 § 133, som foreslås videreført i § 128.»

Enkelthandlinger begått som ledd i deltakelsen kan likevel etter omstendighetene rammes av andre straffebud. For handlinger som begås av stridende uten privilegier vil alminnelige straffebestemmelser få anvendelse i den utstrekning de gjelder for handlinger begått i utlandet av norske borgere, slik som for eksempel straffebud mot drap, skadeverk og vold. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om en internasjonal eller ikke-internasjonal væpnet konflikt, opptøyer eller kriminalitet. Dersom angrepet utføres som ledd i en terrorhandling vil det også kunne straffes etter terrorbestemmelsene i den grad disse kommer til anvendelse, jf. punkt 3.2.5. Også forbudet mot krigsforbrytelser kan etter omstendighetene komme til anvendelse, jf. punkt 3.2.7. Endelig kan forslaget om kriminalisering av visse former for deltakelse i væpnet konflikt også være aktuelt, jf. punkt 6.

For stridende med privilegier er hovedregelen at handlinger som er begått under en internasjonal væpnet konflikt, i tråd med humanitærretten, omfattes av straffrihetsregelen for stridshandlinger. Dette gjelder også norske borgere som deltar i militære operasjoner mot norske styrker, typisk for en fremmed stats hær. I tilfeller hvor straffansvar er aktuelt, vil det antakelig bli ansett som en straffskjerpende omstendighet dersom en norsk borger angriper norske eller allierte militære styrker på oppdrag i utlandet.

Straffeloven § 155 annet ledd verner medlemmer av norske militære styrker som tjenestegjør som vakt. Bestemmelsen antas å ha begrenset betydning for adgangen til å straffe noen for angrep på norske styrker i utlandet. For det første er antakelig kun de som tjenestegjør som vakt beskyttet av bestemmelsen. For det andre må det påvises at volden er påført for å påvirke vedkommende til å gjøre noe eller unnlate å gjøre noe. Mer generelle angrep mot norske styrker i utlandet, for eksempel som en protest mot Norges tilstedeværelse eller for å provosere frem en norsk eller alliert tilbaketrekning, er neppe normalt tilstrekkelig.

Personell mv. som er involvert i fredsbevarende operasjoner i samsvar med FN-pakten, kan være beskyttet mot angrep etter straffeloven § 105 første ledd bokstav a om krigsforbrytelse mot humanitære innsatser eller kjennemerker. En fredsbevarende operasjon er besluttet av FN i samsvar med FN-pakten og utføres under FNs kontroll, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.1.3 side 290. Fredsopprettende operasjoner faller utenfor. Denne forskjellen beskrives nærmere slik (proposisjonen punkt 12.2.1.3 side 291):

«Beskyttelsen mot slike angrep består etter lovforslaget så lenge personellet eller eiendelene har krav på den beskyttelse som gis sivile personer eller eiendom etter folkeretten, dvs. folkerettens alminnelige regler om væpnede konflikter, eller etter en overenskomst som er bindende for Norge, dvs. som Norge har ratifisert eller tiltrådt. Personer som deltar i humanitært hjelpearbeid eller fredsbevarende operasjoner, og eiendom som brukes i de samme, er beskyttet så lenge de ikke deltar eller anvendes direkte i fiendtligheter eller gir et effektivt bidrag til militære aksjoner på noen side i konflikten, jf. tilleggsprotokoll I artikkel 13, 51, og 52 samt Genèvekonvensjon I artikkel 21, Genèvekonvensjon II artikkel 34 og Genèvekonvensjon IV artikkel 19.»

4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at etter dagens forståelse av landssvikbegrepet, er straffebestemmelsene forbeholdt bistand til en fiende i forbindelse med en væpnet konflikt knyttet til norsk territorium. Norske styrkers tilstedeværelse i utlandet er imidlertid økende og ikke utelukkende forbeholdt væpnede konflikter. Spørsmålet var etter dette om det strafferettslige vernet burde utvides slik at det også dekket angrep på norske militære styrker i utlandet (høringsnotatet punkt 5.3 side 26):

«Som nevnt vil mange handlinger som skader norske styrker på oppdrag i utlandet kunne rammes av ulike straffebud etter gjeldende rett, for eksempel drapsforsøk eller skadeverk. De alminnelige straffebudene vil likevel ikke dekke fullt ut det straffverdige i å kjempe mot egen stats militære styrker på oppdrag for norske styresmakter. Selv om situasjonen antakelig er lite praktisk, er det også prinsipielt uheldig at norske borgere som måtte ha status som lovlig stridende i stor grad kan delta straffritt i væpnet angrep mot norske styrker på oppdrag i utlandet. Det kan derfor være grunn til å vurdere et utvidet strafferettslig vern for norske styrker på oppdrag i utlandet.»

Dersom man skulle kriminalisere angrep på norske militære styrker i utlandet, drøftet departementet følgende alternativer (høringsnotatet punkt 5.3 side 26):

«Én måte å kriminalisere angrep på norske styrker i internasjonale operasjoner, kan være å utvide landssvikbegrepet. Dette vil kunne synliggjøre at angrep på norsk militær innsats for fred gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner, er alvorlig og illojalt mot norske myndigheter og Norge. På den annen side vil en slik utvidelse kunne stride mot det tradisjonelle synet på hva landssvik er og bidra til å utvanne begrepet. Beslutningen om å videreføre den tradisjonelle forståelse av landssvik-begrepet i straffeloven, taler mot en utvidelse. At en nykriminalisering kan oppnås uten å utfordre den tradisjonelle forståelsen av hva landssvik er, taler også for å unngå en utvidelse av straffeloven 1902 § 86.
Et alternativ kan være å utvide straffeloven 1902 § 127 tredje ledd slik at også militært personell på militært oppdrag i utlandet anses som offentlige tjenestemenn. Det kan likevel være grunn til å være skeptisk til en slik utvidelse. Bestemmelsen er generelt utformet og har betydning for alle offentlige tjenestemenn, for eksempel polititjenestemenn, ansatte i barnevernet, NAV, fengsler mv. Også bestemmelsens plass i et eget kapittel om forbrytelser mot offentlig myndighet passer ikke så godt for bestemmelser som skal beskytte norske soldater i internasjonale oppdrag i utlandet.»

Departementet kom etter dette til at den beste løsningen syntes å være at en eventuell kriminalisering skjedde ved en ny straffebestemmelse i straffeloven 1902 kapittel 8 om rikets sikkerhet mv., nå videreført i straffeloven kapittel 17 om vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser. Det ble ikke foreslått å utvide landssvikbegrepet. Forslaget til ny straffebestemmelse var likevel utformet med tanke på det krav til lojalitet som landssvikbestemmelsene er tuftet på. Spørsmålet om hvilke situasjoner bestemmelsen skulle gjelde for, ble behandlet slik (høringsnotatet punkt 5.3 side 27):

«Norske soldaters deltakelse i internasjonale operasjoner er ikke bare aktuelt i væpnede konflikter, men også i andre situasjoner som for eksempel fredsbevarende operasjoner, stabiliserende oppdrag eller ulike former for militær bistand, opplæring og sikkerhet til en stat som opplever uro og opptøyer. Dette taler for at en straffebestemmelse som tar sikte på å beskytte norske soldater på oppdrag i utlandet, ikke bør begrenses til væpnede konflikter. Dette vil også gjøre bestemmelsen anvendelig uavhengig av endringer i situasjonen, for eksempel dersom en væpnet konflikt etter hvert som situasjonen kom mer under kontroll, skulle få mer preg av intern uro og opptøyer. Straffverdigheten i å angripe eget lands militære styrker synes langt på vei lik i alle situasjonene.»

Formålet med forslaget var å beskytte norske soldater. I forbindelse med deltakelse i internasjonale oppdrag kunne imidlertid dette bli et for snevert virkeområde for bestemmelsen (høringsnotatet punkt 5.3 side 27):

«Spørsmålet er om bestemmelsen bør gå enda lenger og også beskytte utenlandske soldater i en internasjonal operasjon som norske styrker er del av. I internasjonale operasjoner opptrer norske styrker ofte i fellesskap med styrker fra andre stater. Det kan være noe tilfeldig mot hvilke styrker fienden retter et angrep.
Etter straffeloven 1902 § 86 første ledd siste punktum og straffeloven 2005 § 119 er handlinger mot stater som Norge er alliert med eller i kampfellesskap med, straffbart som landssvik. Dette kan tale for at slike utenlandske styrker også bør vernes av forslaget om et nytt forbud. Angrep på en alliert stats soldater i en internasjonal operasjon kan etter omstendighetene anses som like illojalt som angrep på egne styrker. Lovforslaget nedenfor åpner derfor opp for en tilsvarende beskyttelse av styrker som er del av den samme internasjonale operasjonen som norske styrker. En forutsetning for at forslaget skal beskytte utenlandske styrker er at norske styrker på handlingstidspunktet deltok i den aktuelle operasjonen på en så synlig og tydelig måte at angrepet også kunne vært rettet mot dem. Det vil kunne si at norske soldater ikke må ha helt vesensforskjellige funksjoner i den aktuelle operasjonen fra de angrepne soldatene, for eksempel dersom Norge kun har stabsoffiserer plassert ved et hovedkvarter i et annet land, mens de angrepne soldatene opptrådte i felt. En eller noen få deltakere fra norske militære styrker i en internasjonal militær operasjon vil normalt ikke være tilstrekkelig til at lovforslaget kommer til anvendelse.»

Gjerningsbeskrivelsen i landssvikbestemmelsen rammer «bistand» til fienden eller okkupasjonsmakten, jf. straffeloven § 119 første ledd. Vilkåret er utformet med sikte på en situasjon hvor Norge selv er berørt av en væpnet konflikt, og neppe like treffende for å ramme væpnet angrep på norske styrker i utlandet (høringsnotatet punkt 5.3 side 27–28):

«I en eventuell ny bestemmelse må det sentrale være at ulike former for alvorlige voldshandlinger rettet mot norske soldater, for eksempel angrep med våpen, sprengstoff eller lignende, rammes. Forslaget nedenfor rammer blant annet den som «deltar i angrep».
Alternativt kan forslaget også spisses til bare å gjelde straffbare handlinger som omfattes av straffeloven 1902 § 86 første ledd nr. 1 (bære våpen mot eller på annen måte delta i militære operasjoner). Et krav om at angrepet må være «militært» vil ikke treffe fullt ut på alle aktuelle situasjoner, for eksempel vold begått som del av opptøyer og lignende. Samtidig bør antakelig virkeområdet avgrenses nedad mot mer alminnelig voldsbruk som ikke har preg av å være angrep på en militær styrke, men har mer preg av alminnelig kriminalitet. Bruk av skytevåpen eller sprengstoff bør likevel normalt rammes. I forslaget er det lagt inn en alternativ utforming til denne delen av gjerningsbeskrivelsen. Ikke etter noen av alternativene er det nødvendig å bevise at gjerningspersonen selv har brukt våpen, sprengstoff eller lignende. Det er tilstrekkelig at vedkommende «deltar» i et angrep eller en militær operasjon.»

En beslektet problemstilling var hvorvidt bestemmelsen også burde ramme det å være tilsluttet grupper som foretar slike angrep, eller på annen måte bistå slike grupper ved å gi dem opplysninger som bidrar til et angrep på norske styrker (høringsnotatet punkt 5.3 side 28):

«I en viss utstrekning vil formuleringen «deltar i» ramme bistandshandlinger. De mest direkte formene for bistand til væpnede angrep vil dessuten i stor utstrekning fanges opp dersom forbudet rammer medvirkningshandlinger. I utgangspunktet står et alminnelig medvirkningsansvar på egne ben, slik at hovedgjerningen ikke må være rettsstridig eller straffbar, for eksempel i det landet den er foretatt, jf. Husabø, Straffansvarets periferi, Bergen 1999 side 255–256. Dette gjelder likevel ikke hvor hovedmannen må falle innenfor en begrenset personkrets (samme sted side 257). Straffansvar etter forslaget er begrunnet i det sviket et angrep på eget lands soldater utgjør. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av lovteksten, men indirekte av virkeområdet, forutsetter straffansvar at handlingen er foretatt av noen med en viss personstatus (fortrinnsvis en norsk borger eller en som er bosatt her). Antakelig er ikke dette en tilstrekkelig begrenset personkrets til at medvirkningsansvaret ikke vil stå på egne ben. For å unngå uklarheter kan imidlertid forbudet utformes slik at typiske medvirkningshandlinger omfattes av beskrivelsen av hovedgjerningen. Forslaget nedenfor inneholder et alternativ hvor rettsstridig bistand til enten angrep eller deltakelse i militære operasjoner rammes som en hovedgjerning. Forslaget inneholder også et alternativ som bygger på et vanlig medvirkningstillegg. Meningen er at handlinger som etterretning, spionasje, sabotasje, og i noen tilfeller øvelse og trening, kan straffes dersom de har en viss tilknytning til et angrep på eget lands styrker. Av rettsstridsreservasjonen fremgår at enkelte unntak likevel kan tenkes, slik som humanitært arbeid mv.»

Etter dette foreslo departementet at forbudsbestemmelsen kunne utformes slik (høringsnotatet punkt 5.3 side 28):

«Med fengsel inntil 10 år straffes den som [deltar i angrep][bærer våpen eller deltar i militære operasjoner] mot norske militære styrker[, eller på annen rettstridig måte bidrar til dette]. På samme måte straffes den som foretar slik handling mot militære styrker som deltar i en internasjonal operasjon sammen med norske styrker.
Grov overtredelse straffes med fengsel inntil 15 år.
[Medvirkning straffes på samme måte.]»

Bestemmelsen ble foreslått plassert i straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot rikets sikkerhet, fordi den fremsto som en utvidelse av det strafferettslige vernet for norske soldater, og dessuten var avledet av landssvikbestemmelsene nedfelt i §§ 86, 86 a og 86 b. Plassering i straffeloven 1902 kapittel 12 ble ikke ansett for å passe så godt, siden dette kapitlet i hovedsak dreier seg om vern av offentlig tjenesteutøvelse i fredstid.

Bestemmelsens virkeområde i utlandet ble videre foreslått begrenset til handlinger begått av en norsk statsborger eller en i Norge hjemmehørende person.

Valg av strafferammer på fengsel i henholdsvis 10 år og 15 år ble begrunnet slik (høringsnotatet punkt 5.3 side 29):

«Strafferammen er satt noe lavere enn etter straffeloven 1902 § 86 om landssvik (fengsel fra 3 inntil 21 år), og straffeloven 2005 § 120 som viderefører straffansvaret for grovt landssvik (fengsel inntil 21 år). Dette fordi et landssvik normalt vil være å anse som en vesentlig mer straffverdig handling. Strafferammen for alminnelig overtredelse av forslaget (fengsel inntil 10 år) er likevel lik strafferammen for «vanlig» landssvik etter straffeloven 2005 § 119. Bakgrunnen for dette er at straffeloven 2005 opererer med et begrenset antall strafferammer, jf. punkt 4.3.5. Etter departementets syn vil en strafferamme på 6 år ikke i tilstrekkelig grad reflektere alvoret i de handlingene som kan rammes av forslaget. I lys av de øvrige bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 17 fremstår det heller ikke passende å foreslå en økning av strafferammen i gjeldende straffeloven 2005 § 119.»

Den som inngår forbund om å begå landssvik, kan også straffes, jf. straffeloven § 127. I høringsnotatet ble det derfor foreslått en tilsvarende kriminalisering av inngåelse av forbund om angrep på norske styrker mv. i internasjonale oppdrag. Som begrunnelse ble det vist til begrunnelsen for forslaget om å kriminalisere forbund om ulovlig deltakelse i væpnet konflikt. Om plasseringen av forbundsbestemmelsen het det (høringsnotatet punkt 5.3 side 29):

«I straffeloven 1902 kunne ny § 86 c vært føyd til oppregningen i § 94 som gjelder forbund om ulike forbrytelser mot rikets sikkerhet. Flere elementer i straffeloven 1902 § 94 er likevel ikke videreført i straffeloven 2005 § 127 og i tillegg er strafferammen satt ned, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 7.10 side 142. Det kan derfor være naturlig at en kriminalisering av forbund om angrep på norske styrker mv. i straffeloven 1902 gjennomføres ved ny § 86 d som tar utgangspunkt i gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 2005 § 127.»

Straffrihetsgrunnen for lovlige stridshandlinger gjelder ikke for landsviksbestemmelsen, og følgelig etter departementets vurdering heller ikke for lovforslaget som kriminaliserer væpnet angrep på norske styrker i utlandet (høringsnotatet punkt 5.3 side 29):

«En intern væpnet konflikt kan etter omstendighetene bli å regne som internasjonal hvis utenlandske styrker settes inn. Hvis motpartens styrker representerer en stat vil i utgangspunktet straffrihetsunntaket for lovlige stridshandlinger omfatte nordmenn som deltar i dennes styrker. Landssvikbestemmelsen synes å være et uttrykk for at den folkerettslige regelen om straffefrihet for lovlig stridende, ikke er til hinder for å straffe egne statsborgere. I forslaget her legges til grunn at rekkevidden av straffrihetsunntaket for lovlige stridshandlinger ikke beror på om en straffebestemmelse rettet mot illojale handlinger begått av egne borgere, uttrykkelig betegnes landssvik eller ikke. Det forutsettes dermed at forslaget vil ramme norske borgere også i tilfeller hvor de i utgangspunktet måtte ha krav på strafferettslig immunitet etter folkeretten.»

4.3 Høringsinstansenes syn

Den norske advokatforening, Det nasjonale statsadvokatembetet, Forsvarets høgskole, Generaladvokaten, International Law and Policy Institute, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, PST, og Vestoppland politidistrikt var generelt positive til lovforslagene. Det var også riksadvokaten, som skrev:

«Departementet argumenterer etter riksadvokatens syn godt for hvorfor gjeldende lovverk ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens situasjon. Den territorielle begrensningen i landssvikbestemmelsen dekker eksempelvis ikke norske styrker som inngår som ledd i internasjonale operasjoner. I tillegg til å tilpasse lovverket etter et endret konfliktbilde er det etter riksadvokatens syn viktig å tilkjennegi det sterkt illojale som ligger i å kjempe mot norske styrker som opptrer på oppdrag for norske styresmakter. Både strafferettslige, men også integrerings- og identitetsmessige hensyn, foruten den alminnelige rettsfølelsen til befolkningen, må tilsi at det i slike situasjoner reageres strengt.»

Den norske advokatforening, PST og riksadvokaten mente at straffansvaret burde ramme den som «deltar i angrep» mot norske militære styrker.

PST var positive til at bestemmelsens virkeområde for handlinger begått i utlandet, ble begrenset til å gjelde for norske statsborgere eller personer bosatt her.

Forsvarets høgskole mente straffansvaret heller burde gjelde for den som «bærer våpen eller deltar i militære operasjoner»:

«Det er vår oppfatning at alternativet «bærer våpen eller deltar i militære operasjoner» er det best egnede alternativet – eventuelt ved i tillegg å bytte ut «bære våpen» med «delta direkte i fiendtligheter», for her å basere lovgivningen på allerede etablerte kriterier i folkeretten.
Å bruke uttrykket «delta i angrep mot» vil lett henspille på aggresjonsforbudet under FN pakten – som er rettet mot stater og ikke enkeltpersoner. Etter vårt syn vil en slik formulering derfor kunne være egnet til å forkludre skillet mellom reglene i jus ad bellum og jus in bello, der det er rettstradisjon for ikke å holde enkeltindivider ansvarlige for hva en statsmakt beslutter.»

Generaladvokaten anførte at bestemmelsen bare burde ramme den som «tar direkte del i fiendtlighetene».

Oslo statsadvokatembeter mente det burde utdypes hva som skulle utgjøre den nedre grensen for begrepet «norske militære styrker». Det var etter deres syn et spørsmål om begrepet omfattet «norske rådgivere» i andre staters væpnede styrker eller forhold der Norge ytet bistand teknisk eller finansielt til militære operasjoner i andre land.

Det nasjonale statsadvokatembetet understreket betydningen av at bestemmelsen også favnet støttefunksjoner:

«I høringsbrevet sies det at de norske soldatene ikke må ha helt vesensforskjellige funksjoner i den aktuelle operasjonen. Det er viktig at det her settes klare vilkår. Et land som Norge vil ofte ende opp med å sende militære nisjeelementer. En moderne militær operasjon innbefatter et bredt spekter av oppgaver, mange er innen stab, etterretning, forsyning osv. Bestemmelsen bør ikke begrenses til de tilfeller der Norge deltar med kampfly eller infanterienheter. I en intern væpnet konflikt kan det også argumenteres med at mindre stridsdyktige militære enheter som forsyningselementer, staber og feltsykehus vil være mer utsatt for angrep fra en fiende som bruker terrorliknende metoder.»

Vestoppland politidistrikt pekte på at det strafferettslige vernet ikke burde være begrenset til militær aktivitet. Også norske polititjenestepersoner og eventuelt helsearbeidere burde omfattes. I samme retning Kripos, som uttalte:

«Kripos vil bemerke at det i denne type situasjoner ofte også vil kunne delta andre representanter for norske myndigheter, som personell fra utenrikstjenesten og politi. Vi kan ikke se gode grunner for at det skal oppstilles et strafferettslig vern som er bedre for norske soldater, enn for andre representanter for norske myndigheter. Dersom bestemmelsen gis, bør den dekke alle norske offentlige tjenestemenn.»

Vestoppland politidistrikt mente dessuten at straffebestemmelsen ikke måtte være begrenset til kun å gjelde angrepshandlinger, men også omfatte «etterretning, spionasje, sabotasje og trening når det foreligger en viss tilknytning til angrepet på eget lands styrker».

Riksadvokaten pekte på at slik vernet for utenlandske allierte ble foreslått utformet, kunne det være vanskelig å strafforfølge slike overtredelser:

«På side 27 i høringsbrevet anføres det at «[e]n forutsetning for at forslaget skal beskytte utenlandske styrker er at norske styrker på handlingstidspunktet deltok i den aktuelle operasjonen på en så synlig og tydelig måte at angrepet også kunne vært rettet mot dem.» En slik tilnærming har den svakhet at en gjerningsmann vil kunne slippe straffeansvar ved å hevde at han ikke visste at norske styrker deltok i kamphandlinger på det aktuelle tidspunktet. I realiteten vil det da kun være i et begrenset antall tilfeller, typisk hvor norske kampfly og spesialenheter er satt inn i kamphandlinger, at utenlandske allierte gis et utvidet vern.»

Generaladvokaten foreslo en utvidelse av medvirkningsansvaret:

«Hva gjelder medvirkning, så vil vi foreslå en medvirkningsbestemmelse som gir et utvidet virkeområde. Dersom det kun gis en «vanlig» medvirkningsbestemmelse vil medvirkning kun være straffbart der hvor hovedmannen objektivt har overtrådt straffebudet og inngår i kategorien «den som» jf. straffeloven § 12. Vi mener det også bør være straffbart for en norsk statsborger eller noen i Norge hjemhørende person å medvirke når hovedpersonene har utført en handling som oppfyller bestemmelsens gjerningsinnhold, men ikke kan straffes fordi han ikke har noen tilknytning til Norge.»

Oslo politidistrikt foreslo dessuten at det burde vurderes om «finansiering/økonomisk støtte til» burde legges til medvirkningsbestemmelsen:

«For å øke effekten av utvidet straffbarhet på disse områdene bør finansiering være uttrykkelig nevnt. Det antas også å ville ha en almenpreventiv effekt på de miljøer og enkeltpersoner som støtter fremmedkrigere mer indirekte i dag.»

Forsvarsdepartementet var kritisk til lovforslaget. De pekte på at den nye straffebestemmelsen også kom til anvendelse på stridende med privilegier. Etter deres syn måtte det utvises forsiktighet med å gi straffebestemmelser som favoriserer en part foran en annen – eller som «tar stilling i konflikten». Forsvarsdepartementet skrev videre:

«FD er positive til at handlinger som setter norske styrker i fare belegges med straff. Dette må likevel veies opp mot hvilke negative konsekvenser en straffebestemmelse kan ha for partenes etterleving av humanitærretten. En motpart som er tilbøyelig til ikke å følge krigens regler kan utgjøre like stor, om ikke større, fare enn de få nordmenn som måtte delta på motpartens side i en gitt væpnet konflikt. Flere handlinger mot den norske stat som begås i krigstid vil uansett rammes av allerede eksisterende straffebud om landssvik, spionasje mv. Voldelige handlinger mot norske styrker i interne væpnede konflikter vil også i stor grad være straffbare etter norsk rett. Prinsippet om at partene i en væpnet konflikt er underlagt de samme krav er sentralt i humanitærretten. Det kan derfor være problematisk at norske styrker gis et bedre vern enn motstanderen. Spesielt i internasjonal væpnet konflikt kan denne bestemmelsen rokke ved dette prinsippet.»

Etterretningstjenesten foreslo en endret utforming av bestemmelsen som kriminaliserte deltakelse i væpnet konflikt og mente derfor at det ikke var behov for å kriminalisere væpnet angrep mot norske og allierte styrker i utlandet:

«Etter vår vurdering bør ulike former for deltakelse i operasjoner mot norske eller allierte styrker i utlandet utenfor rammen av direkte deltakelse i fiendtligheter i en væpnet konflikt, kun straffeforfølges i den utstrekning handlingene rammes av straffelovens øvrige bestemmelser. Et scenario som skisseres i høringsutkastet, som forslaget til ny § 86 c tar sikte på å straffbelegge, er situasjonen hvor en norsk borger som tjenestegjør med kombattantimmunitet på vegne av annen stats militære styrker, begår lovlige stridshandlinger rettet mot norske eller alliertes militære styrker. Det kan være ulike årsaker, herunder dobbelt statsborgerskap (selv om dette ikke anerkjennes av Norge), som er bakgrunn for at vedkommende tjenestegjør i fremmed stats militære styrke. Under enhver omstendighet kan en straffebestemmelse om dette reise mange vanskelige avgrensningsspørsmål, noe som i seg selv taler mot innføringen av en slik bestemmelse.»

Norges Røde Kors gikk mot lovforslagene:

«Som nevnt under forrige punkt er en av de helt sentrale delene av IHR at den stiller de samme kravene til begge sidene av konflikten. Å vedta regler som favoriserer en av sidene av konflikten vil derfor kunne bidra til å undergrave sentrale deler av IHR. Røde Kors kan derfor heller ikke støtte dette forslaget.»

Kripos var kritisk til hvorvidt bestemmelsen var forenlig med prinsippet om kombattantimmunitet.

Til forslaget om en forbundsbestemmelse, kommenterte Oslo politidistrikt at begrepet «forbund» burde endres:

«Bruk av begrepet «forbund» i forslagene til ny strl §§ 86 d) […] bør vurderes endret. Beviskravene knyttet til «forbundsbegrepet» har i praksis vist seg nokså strengt og for å oppnå hensikten med straffeforslaget bør kravene til å oppfylle det straffbare her ligge i et noe løsere/mindre forpliktende definert samarbeid. Det foreslås derfor at kravet til å ha inngått forbund erstattes med «å inngå samarbeid med».»

Den norske advokatforening gikk mot forslaget om å kriminalisere forbund om angrep på norske styrker i internasjonale oppdrag:

«Lovforslagets § 86 d rammer forbund om handlinger som beskrevet i § 86 c, og viser til at forbund om slike handlinger er straffbare hvis landssvikbestemmelsen kommer til anvendelse. Advokatforeningen kan se at bla. harmoniseringshensyn kan begrunne dette. Det er imidlertid grunn til å påpeke at å strafflegge slikt forbund langt på veg innebærer straff for en forberedelseshandling som ikke nødvendigvis munner ut i et angrep. Videre synes den forberedelse man primært tar sikte på å ramme å være de samme handlinger som bestemmelsen i § 86 c også tenkes å omfatte (bla. etterretning, spionasje og i noen tilfeller trening/øvelser – notatet s 28).»

4.4 Departementets vurdering

I tråd med utviklingen med økt norsk militær deltakelse i utlandet fastholder departementet sitt syn om at det er behov for en regel tuftet på lojalitetsplikt til sitt eget land og egne soldater, også der soldatene tjenestegjør i utlandet. Bred støtte fra høringsinstansene underbygger dette. Selv om en rekke straffebud vil kunne være aktuelle i en slik situasjon, vil de ikke fullt ut dekke det straffverdige i å kjempe mot egen stats militære styrker.

En slik regel foreslås i straffeloven kapittel 17, jf. forslaget til §§ 120 a og 120 b. Som i høringsnotatet foreslår departementet ikke å utvide landssvikbegrepet. De nye reglene bygger likevel på tilsvarende hensyn som landssvikbestemmelsene, jf. punkt 4.2 over om begrunnelsen i høringsnotatet.

Sett i lys av forslaget om en ganske vidtfavnende straffebestemmelse som rammer deltakelse i væpnet konflikt, jf. forslaget til straffeloven § 145, mener departementet at det vil være tilstrekkelig med et forholdsvis spisset vern for «militære styrker». Angrep på andre yrkesgrupper enn soldater, typisk personer som utfører ulike typer av støttefunksjoner eller deltar i ikke-militære oppdrag, slik som politi og helsearbeidere, vil dermed i utgangspunktet ikke være beskyttet av bestemmelsen. Også slike grupper kan likevel etter omstendighetene utgjøre en del av norske «militære styrker». For øvrig vil angrep kunne rammes av alminnelige straffebestemmelser, herunder den foreslåtte straffebestemmelsen rettet mot deltakelse i væpnet konflikt. I særlige tilfeller vil straffebestemmelser som rammer krigsforbrytelser, kunne komme til anvendelse, jf. straffeloven kapittel 16.

Reglenes formål tilsier at de først og fremst skal beskytte norske styrker. Departementet fastholder likevel at også utenlandske styrker i noen tilfeller bør være beskyttet. Slik internasjonale militære operasjoner ofte organiseres i dag, foreslås også vernet styrker fra en stat som deltar i en slik operasjon sammen med norske styrker. Departementet har forståelse for synspunktet om at et krav til kunnskap om Norges deltakelse, kan utnyttes som en bortforklaring for gjerningspersonen for å slippe straffansvar. Det er imidlertid ikke angrep på millitære styrker generelt som skal kriminaliseres. Det klanderverdige som straffebestemmelsen tar sikte på å ramme, er nettopp forsettet om å skade soldater fra eget land eller fra dets allierte eller samarbeidsparter. Det fordrer at gjerningspersonen kjenner til norske soldaters deltakelse i den aktuelle operasjonen.

Det forutsettes at forslaget til straffeloven § 120 a vil ramme angrep fra norske borgere og personer som er hjemmehørende i Norge, også i tilfeller hvor de skulle være stridende med privilegier. Departementet legger til grunn at den folkerettslige regelen om straffrihet for lovlige stridshandlinger begått av stridende med privilegier, ikke er til hinder for å rette straff mot egne borgere og personer bosatt her, som tar til våpen mot styrker fra eget land. Også landssvikbestemmelsen rammer stridende med privilegier i lignende situasjoner.

Ved dette lovforslaget gis for så vidt norske og allierte soldater et vern utover det som følger av humanitærretten. Formålet er imidlertid ikke å gi denne gruppen soldater et generelt sterkere vern enn andre soldater, men å ramme den illojaliteten som angrep fra egne landsmenn utgjør. Forslaget innebærer ikke et generelt unntak fra humanitærrettslige prinsipper om at det bør stilles like krav til begge sider i en konflikt, men krever av nordmenn at de ikke kjemper mot eget lands styrker. Et slikt krav følger allerede av landssvikbestemmelsen for så vidt gjelder krig, okkupasjon mv. Departementet har vanskelig for å se hvorfor norske styrker i utenlandsoperasjoner ikke bør være vernet av et tilsvarende strengt straffansvar, slik de vil være etter forslaget.

Forslaget til straffeloven § 120 a rammer den som «bærer våpen eller deltar i militær operasjon mot» militære styrker. Dette viderefører vilkårene i landssvikbestemmelsen i straffeloven 1902 § 86 første ledd nr. 1.

Det følger av straffelovens hovedregel at medvirkning er straffbart, jf. § 15, og det foreslås ingen unntak for dette i lovforslaget. Det betyr blant annet at kravene til gjerningspersonens tilknytning til Norge, og til kunnskap om at vedkommende medvirker til et angrep på norske eller allierte styrker, også gjelder for den som medvirker. Medvirkning kan være både fysisk og psykisk. Ulike former for finansiell bistand kan også rammes.

Forslaget inneholder en uttrykkelig rettsstridsreservasjon. Den er ment å gi uttrykk for at straffebudet ikke skal omfatte alt som kan synes å rammes av ordlyden. For eksempel skal ikke utlendinger rammes av bestemmelsen, ettersom den innebærer et særskilt strafferettslig vern begrunnet i den lojalititet norske personer bør ha til norske militære styrker. Væpnede angrep begått av utledninger vil likevel kunne rammes av andre straffebud. Rettsstridsreservasjonen kan også begrense medvirkningsansvaret, jf. straffeloven § 15. Dette gjelder for eksempel personer som har et legitimt formål med handlinger som ellers kunne vært omfattet av et medvirkeransvar, for eksempel helsearbeidere som primært bistår sivilbefolkningen i et konfliktområde.

Forslaget i høringsnotatet om å kriminalisere forbund om angrep på blant annet norske styrker, opprettholdes også, jf. forslaget til tilføyelse av straffeloven ny § 120 a i straffeloven § 127. Det vises til at også forbund om landssvik er straffbart etter denne bestemmelsen. Departementet ser forbund som en særskilt kvalifisert forberedelseshandling, som er klart straffverdig. Kriminalisering av forbund om angrep på norske styrker kan dessuten gjøre det mulig å gripe inn på et tidlig stadium, kanskje allerede før personene forlater Norge, eller i det minste før de kommer frem til et sted der norske og allierte soldater er med i en internasjonal operasjon.

Som fremhevet av riksadvokaten taler både strafferettslige hensyn, integrerings- og identitetsmessige hensyn, samt befolkningens alminnelige rettsfølelse, for at det reageres strengt i situasjoner som rammes av forslaget. Departementet fastholder på denne bakgrunn de strafferammer som ble foreslått i høringsnotatet. Det vil si at strafferammen i ny § 120 a foreslås satt til fengsel inntil 10 år, og at det foreslås en høyere strafferamme på fengsel inntil 15 år for grov overtredelse i ny § 120 b. Strafferammen for forbund om ulike lovbrudd etter straffeloven § 127, er fengsel inntil 6 år.

Overtredelse av straffeloven §§ 120 a, 120 b og 127 jf. 120 a vil være straffbart for handlinger foretatt i utlandet av norske statsborgere eller personer som er bosatt i riket, jf. forslaget om å tilføye en henvisning til disse bestemmelsene i § 5 første ledd nr. 6. I dag omhandler § 5 første ledd nr. 6 handlinger rettet mot «den norske stat eller norsk statsmyndighet». Uten en henvisning i nr. 6 til de foreslåtte bestemmelse, kunne det vært noe tvilsomt om angrep i utlandet på norske styrker i internasjonale oppdrag kan anses som rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, og desto mer mot styrker fra andre stater.

Terskelen for å påtale lovbrudd begått i utlandet, er noe høyere enn ellers, som følge av tilleggsvilkåret i § 5 siste ledd om «allmenne hensyn», jf. nærmere omtale under punkt 6.4.3.

Til dokumentets forside