Prop. 44 L (2015–2016)

Endringer i straffeloven mv. (militær virksomhet i væpnet konflikt m.m.)

Til innholdsfortegnelse

7 Straffeprosessuelle tilpasninger

Etter gjeldende rett styres adgangen til bruk av ulike tvangsmidler i straffeprosessloven fjerde del, i betydelig grad av hvilken strafferamme det aktuelle straffebudet har.

Strafferammer på fengsel inntil 1 år og 3 år åpner for bruk av de fleste ordinære tvangsmidler, slik som pågripelse, fengsling og ransaking, men bare enkelte av de skjulte tvangsmidlene, slik som skjult fjernsynsovervåkning etter straffeprosessloven § 202 a. For bruk av skjulte tvangsmidler som teknisk peileutstyr, jf. straffeprosessloven § 202 b, og kontroll av kommunikasjonsanlegg, jf. straffeprosessloven § 216 b er det imidlertid et krav om strafferamme på fengsel i 5 år eller mer. Adgangen til bruk av for eksempel ransaking uten underretning (straffeprosessloven § 200 a), teknisk peileutstyr i klær, gjenstander mv. (straffeprosessloven § 202 c) eller kommunikasjonsavlytting (straffeprosessloven § 216 a) forutsetter en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer. Romavlytting etter straffeprosessloven § 216 m kan kun benyttes ved mistanke om overtredelse av særskilte straffebud.

I høringsnotatet vurderte departementet om det burde gis adgang til å ta i bruk mer inngripende tvangsmidler enn hovedregelen om strafferammekravet tilsa (høringsnotatet punkt 6 side 30):

«Det er av betydning å forbeholde tvangsmidler som regnes som mer inngripende, for de mest alvorlige straffbare forholdene. Likevel er det gjort unntak i loven der bruk av et tvangsmiddel antas å ha særlig stor betydning for adgangen til å etterforske visse straffbare forhold. Det vises til at blant annet straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c er tilføyd henvisninger til enkelte straffebestemmelser med en lavere strafferamme. Det antas at det ikke er særlige grunner som taler for at noen av de tvangsmidlene som krever høyere strafferamme enn det som er foreslått her gjøres tilgjengelige ved mistanke om handling som rammes av forslagene.»

Departementet foreslo å åpne for legge oppgaven med å forebygge og etterforske overtredelser av de nye straffebestemmelsene til PST med følgende begrunnelse (samme sted):

«Det kan antas at overtredelse av forslagene ofte vil innbefatte stridsgrupper med en virksomhet som kan ligge i grenseland for å være terrorhandlinger eller politisk motivert vold, men at subsumsjonen ofte kan være usikker. Det kan være mest effektivt om PST får et samlet hovedansvar for denne type kriminalitet.»

Departementet foreslo også å utvide adgangen etter straffeprosessloven § 222 d til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed ved overtredelser av forbudet mot angrep på norske og allierte styrker, og forbudet mot militær deltakelse i væpnet konflikt, samt ved forbund om disse lovbruddene.

For avverging av overtredelse av forbudet mot rekruttering til deltakelse i væpnet konflikt ble det antatt å ville være tilstrekkelig at tvangsmidler kunne benyttes når grensen for straffbart forsøk var overtrådt. Det ble derfor ikke foreslått å føye til en henvisning til rekrutteringsforbudet i straffeprosessloven § 222 d.

Basert på dagens avgrensning av PSTs adgang til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, jf. politiloven § 17 d, ble det ikke foreslått noen utvidelser her.

Det nasjonale statsadvokatembetet, PST og riksadvokaten mente at større metodetilgang ville effektivisere et generelt forbud mot deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt. Riksadvokaten skrev:

«Både muligheten til å fremskaffe bevis på et tilstrekkelig tidlig stadium til at man kan stanse fremmedkrigere fra å reise ut, men også for effektivt å kunne straffeforfølge de samme personene ved hjemkomst, tilsier at det for de alvorligste forbudsbestemmelsene må åpnes for inngripende metodebruk. Særlig gjelder dette forslaget til ny straffelov § [120 a] og § [145], som i så henseende forutsettes likestilt med bestemmelser med en strafferamme på 10 år eller mer.»

PST pekte på likheter mellom forbud mot deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt og forbudet mot deltakelse i terrororganisasjoner, jf. § 136 a, og mente metodetilgangen burde være lik:

«Erfaring fra etterforsking av saker for mistanke om overtredelse av straffeloven § [136 a] har hittil vist at bruk av skjulte tvangsmidler har hatt stor betydning for innhenting av relevante bevis. Selv om denne bestemmelse ikke fullt ut korresponderer med forslag til ny § [145], er det også flere fellestrekk som tilsier at de hensyn som begrunner skjult tvangsmiddelbruk etter den ene bestemmelsen også gjør seg gjeldende for den andre. Vi utfordrer derfor departementet til nærmere å vurdere om ikke adgangen til bruk av skjulte tvangsmidler bør være sammenfallende for disse bestemmelser.»

Det nasjonale statsadvokatembetets erfaringer med fremmedkrigersaker hittil var at beviskravene gjorde det vanskelig å forhindre utreise. De var usikre på om foreliggende forslag om å kriminalisere deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt ville bety noen realitetsendring i så måte dersom det ikke også åpnes opp for flere etterforskningsmetoder:

«Erfaringene er også at det er nødvendig med tung metodebruk for å bevise disse forholdene ut over rimelig tvil. Bestemmelsen bør derfor gi adgang til metoder normalt forbeholdt bestemmelser med 10 års strafferamme.»

PST støttet forslaget om å åpne for bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed (endre straffeprosessloven § 222 d) ved mistanke om overtredelse av reglene som er foreslått i straffeloven ny §§ 120 a, 120 b, 127 jf. 120 a samt 145. PST foreslo dessuten også å føye rekrutteringsforbudet som er foreslått i straffeloven ny § 146 (og § 136) til oppregningen i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c og 222 d:

«I departementets lovforslag er det lagt til grunn at det i straffeprosessloven §§ 200a og 202c vises til straffeloven 2005 § 129 (viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 104 annet ledd) og § 136a (deltakelse i terrorhandlinger, tilsvarende gjeldende straffelov § 147 d). PST mener det i tillegg bør vises til straffeloven § 128 og § 136, og at tilsvarende henvisning også innarbeides i straffeprosessloven § 222d. Begrunnelsen for at det bør være anledning til å benytte skjulte tvangsmidler også ved mistanke om overtredelse av straffeloven 2005 § 128, til tross for at strafferammen isolert ikke tilsier bruk av så vidt inngripende tvangsmidler, er at det ofte vil dreie seg om personer og/eller lukkede miljøer som opererer i det skjulte, der muligheten for å nå frem med tradisjonelle etterforskningsmetoder er begrenset. Tilsvarende vil også gjelde for § 136 første ledd bokstav b til d.»

I forlengelsen av at det ikke var adgang til å ta i bruk tvangsmidler etter politiloven § 17 d for å forebygge overtredelser av straffeloven §§ 135 til 136 a, gikk PST heller ikke inn for at det ble åpnet for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed for overtredelser av lovforslagene, men føyde til:

«Uten at dette endrer vårt standpunkt vil vi imidlertid påpeke at fravær av muligheter i det forebyggende sporet vil kunne medføre begrensninger i muligheten for en effektiv forebygging.»

PST støttet forslaget om endring av politiloven § 17 b nr. 5 som innebar at PST fikk et hovedansvar for å forebygge og etterforske overtredelser av lovforslagene. De viste til at formålet med bestemmelsene tilsa at de naturlig hørte under PSTs ansvarsområde.

Kripos var imidlertid mer kritisk:

«Dagens ikke-internasjonale (interne) – og internasjonale væpnede konflikter beror imidlertid også på faktorer hvor andre årsaker og mekanismer spiller inn. Drivkraften her er ikke nødvendigvis den type religiøse motsetninger som vi ser i Syria og i Irak i dag, men andre politiske eller ideologiske forhold som i liten grad utgjør en trussel mot Norge.
Kripos er derfor av den oppfatning at ansvaret for det foreslåtte lovområdet ikke bør isoleres til kun ett særorgan. Plassering av etterforskningsansvaret i konkrete saker kan etter vår vurdering overlates til høyere påtalemyndighet.»

Departementet viser til at straffeprosesslovens regler om bruk av tvangsmidler tar utgangspunkt i at adgangen skal stå i forhold til lovbruddets grovhet. For de straffebestemmelsene som foreslås i proposisjonen her, er dermed et sentralt spørsmål om det er særlige forhold som tilsier at det er behov for å utvide adgangen mer enn strafferammen skulle tilsi.

Straffeloven ny §§ 120 a og 120 b foreslås gitt en strafferamme på henholdsvis 10 år og 15 år. Dette er så alvorlige lovbrudd at alle tvangsmidler som stiller krav om en viss strafferamme, kan anvendes. Riktignok er romavlytting etter straffeprosessloven § 216 m utelukket, men departementet ser ikke behov for å utvide dette tvangsmidlet til å gjelde overtredelser av straffeloven ny §§ 120 a og 120 b. Det legges til at heller ingen høringsinstanser tok til orde for det.

Ved etterforskning på grunn av mistanke om overtredelse av forslagene til straffeloven §§ 127 jf. 120 a og § 145, er bruk av enkelte tvangsmidler i etterforskningsøyemed avskåret siden strafferammen foreslås satt til fengsel inntil 6 år. Det gjelder hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a, personnær teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 c og bruk av kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a.

I samtlige av disse bestemmelsene i straffeprosessloven åpnes det for bruk av det aktuelle tvangsmidlet ved overtredelse av straffeloven § 136 a om deltakelse i en terrororganisasjon. Denne bestemmelsen har en del til felles med forslaget til straffeloven § 145, og vil kunne komme til anvendelse på sammenlignbare situasjoner, jf. punkt 6.4. Departementet foreslår at det i samme utstrekning som for overtredelse av straffeloven § 136 a, åpnes for bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c og 216 a ved mistanke om overtredelse av forbudet i straffeloven ny § 145. Formålet er å forbedre mulighetene til å kunne forhindre at noen drar fra Norge med slikt formål. Det fremgår av de nevnte straffeprosessuelle bestemmelsene at tvangsmidlene kan benyttes ved mistanke om forsøk på overtredelse av straffeloven ny § 145, jf. bestemmelsens annet ledd.

Lovforslaget om forbud mot forbund om angrep på norske og allierte styrker, jf. forslaget til straffeloven §§ 127 jf. 120 a, kriminaliserer en særskilt form for forberedelseshandling. Siktemålet med bestemmelsen er å legge til rette for å gripe inn og forhindre slike angrep på norske og allierte styrker i utlandet. Ved mistanke om overtredelse av forslagene til straffeloven §§ 120 a og 120 b, kan de fleste tvangsmidler, også skjulte, anvendes. Departementet finner ikke at det er grunn til at tvangsmidler som krever strafferamme utover 5 år skal være tilgjengelig på forbundsstadiet.

Overtredelse av det foreslåtte rekrutteringsforbudet i straffeloven ny § 146 foreslås å kunne straffes med fengsel inntil 3 år. Strafferammen tilsier at generelt mer inngripende tvangsmidler ikke kan tas i bruk i etterforskningsøyemed. På den annen side kan det være forhold ved slike lovbrudd som tilsier at de vil være svært vanskelige å etterforske uten tilgang på skjulte tvangsmidler. Departementet mener derfor at det er behov for å legge til rette for å kunne etterforske slik rekruttering på en effektiv måte. Det kan være et viktig verktøy for å forhindre at personer reiser ut for å overtre forbudet i straffeloven ny § 145, og for å stoppe en rekrutteringsvirksomhet som også kan være rettet mot flere.

Siktemålet med utvidelsen av rekrutteringsforbudet i straffeloven ny § 146 er å forhindre at personer rekrutteres til ulovlig militær deltakelse i utlandet. Dette lovforslaget har en viss sammenheng med medvirkningsansvaret for overtredelse av forslaget til straffeloven § 145 sammenholdt med § 15, som etter forslaget vil gi tilgang på flere skjulte tvangsmidler. I enkelte tilfeller kan det under etterforskningen være uklart om et forhold skal anses som rekruttering etter straffeloven ny § 146 eller medvirkning til overtredelse av straffeloven ny § 145. Etter departementets syn taler også dette for at det åpnes for større bruk av tvangsmidler ved etterforskning av overtredelse av straffeloven ny § 146, enn strafferammen isolert sett tilsier. En slik utvidelse vil også imøtekomme innspill fra politi og påtalemyndighet om at det må åpnes for egnet metodebruk for å kunne etterforske overtredelser av de nye straffebestemmelsene. Det foreslås derfor å endre straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c, 216 a og 216 b slik at de respektive tvangsmidlene kan benyttes ved mistanke om overtredelse av straffeloven ny § 146.

For å gjøre det mulig å gripe inn i avvergende øyemed, blant annet før en person forlater Norge, fastholdes forslaget i høringsnotatet om å åpne for at PST kan bruke tvangsmidler når det er «rimelig grunn til å tro» at noen vil overtre de mest alvorlige av de foreslåtte straffebudene, jf. forslag til endring i straffeprosessloven § 222 d. Det gjelder forslagene til straffeloven §§ 120 a og 145. Det utvidede forsøksansvaret i straffeloven ny § 145 annet ledd regnes som et forsøksansvar, og ikke et selvstendig brudd på § 145. Et utvidet forsøksansvar innebærer ikke at tvangsmidler kan benyttes i avvergende øyemed på et tidligere tidspunkt enn ellers, jf. for så vidt også om straffeloven § 131 tredje ledd i Prop. 131 L (2012–2013) punkt 8.8.7 side 64.

PSTs ansvar for å forebygge og etterforske straffbare forhold følger av politiloven § 17 b. Lovforslagene til §§ 120 a, 120 b og 127 jf. 120 a foreslås innarbeidet i straffeloven kapittel 17. PST er tillagt et generelt ansvar for å forebygge og etterforske overtredelser av dette kapitlet i straffeloven, jf. politiloven § 17 b første ledd nr. 1. Forslagene til §§ 145 og 146 foreslås tilføyd oppregningen i politiloven § 17 b første ledd nr. 5, hvor det fremgår at PST har et særlig ansvar for skjult etterforskning i saker som gjelder blant annet terror og terrorrelaterte handlinger, jf. forslaget til endret politiloven § 17 b.

En er enig med Kripos i at disse sakene saklig også kan ha tilknytning til straffbare forhold i utlandet mer generelt, eventuelt også folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Samtidig synes den aktuelle situasjonen blant annet basert på det trusselbildet som tegnes av PST, jf. punkt 2.2, å peke i retning av at fremmedkrigerproblematikken henger nærmere sammen med terrortrusselen mot det norske samfunnet.

For lovendringsforslagene som foreslås nedfelt i straffeloven kapittel 17 skal spørsmålet om påtale avgjøres av riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 3. Spørsmålet om å unnlate påtale avgjøres av Kongen i statsråd, jf. straffeprosessloven § 64 annet ledd nr. 2.

I saker som gjelder bestemmelsene som foreslås tatt inn i straffeloven kapittel 18 er det statsadvokaten som avgjør spørsmålet om påtale, jf. straffeprosessloven § 66. Dersom det i en sak om rekruttering til ulovlig væpnet konflikt skulle bli aktuelt å ta ut tiltale mot en utlending som ikke er bosatt i Norge, jf. punkt 5.4 over og særmerknadene til straffeloven ny § 146, er det likevel riksadvokaten som avgjør påtalespørsmålet, jf. straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 5.

Til dokumentets forside