Prop. 48 L (2019–2020)

Endringer i pakkereiseloven (angrerett og reisegaranti)

Til innholdsfortegnelse

4 Angrerett på avtaler om pakkereiser

4.1 Gjeldende rett

I dag er det ikke angrerett på avtaler om pakkereiser, verken etter angrerettloven eller etter pakkereiseloven. Med angrerett etter angrerettloven forstås en rett til å si seg løs fra en avtale som er inngått ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler, uten å måtte oppgi noen grunn og uten å måtte betale noe gebyr. Fjernsalg er for eksempel avtaler inngått via internett eller telefon, mens eksempler på avtaler inngått utenom faste forretningslokaler er avtaler inngått på messer, dørsalg eller i salgsmøter. Begrunnelsen for angreretten er blant annet at man ved disse salgstypene kan bli overrumplet ved salgssituasjonen, eller at man ikke får undersøkt en vare før den bestilles og derfor ombestemmer seg når man ser den.

Bestemmelsene om angrerett i angrerettloven gjennomfører bestemmelser i EUs forbrukerrettighetsdirektiv (2011/83/EU). Forbrukerrettighetsdirektivet får ikke anvendelse på avtaler om pakkereiser som definert i pakkereisedirektivet (2015/2302/EU) artikkel 3 nr. 2, se forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g som ble endret ved pakkereisedirektivet av 2015 artikkel 27 nr. 2.

Angrerettloven unntar avtaler om pakkereiser fra sitt virkeområde, jf. § 2 bokstav d. Det vil si at angrerettlovens bestemmelser om blant annet opplysningsplikt og angrerett ikke gjelder for avtaler om pakkereiser. Bestemmelsen er omtalt i Prop. 64 L (2013–2014) Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter) punkt 3.2.6. Også uten denne begrensningen i angrerettlovens virkeområde ville de fleste avtaler om pakkereiser være unntatt fra angrerett, fordi avtalene ville omfattes av et unntak fra angrerett i angrerettloven i § 22 bokstav m:

«[…….] tjenester knyttet til fritidsaktiviteter når det i avtalen er fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen av slike tjenester».

Unntaket i angrerettloven § 22 bokstav m gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 bokstav l, og er omtalt i Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.11.14.

Pakkereiseloven inneholder foruten bestemmelser om pakkereiser, også bestemmelser om sammensatte reisearrangementer. Dette er reisearrangementer som består av minst to reisetjenester som likevel ikke utgjør en pakkereise. Se pakkereiseloven § 7 og Prop. 54 L (2017–2018) punkt 3.3.5. Hva som forstås med «reisetjenester» er definert i pakkereiseloven § 5 og er ikke nødvendigvis transport og innkvartering. Også «andre turisttjenester» defineres som reisetjeneste, for eksempel konsert eller spabehandling. Det stilles imidlertid tilleggskrav for at «andre turisttjenester» sammen med annen reisetjeneste kan utgjøre en pakkereise. Angrerettloven unntar ikke sammensatte reisearrangementer fra sitt virkeområde. Opplysningskravene i angrerettloven gjelder derfor for reisetjenester som inngår i sammensatte reisearrangementer, med mindre reisetjenestene omfattes av ett av unntakene fra angrerettlovens virkeområde i lovens § 2. Reglene om angrerett gjelder for den enkelte reisetjeneste, med mindre reisetjenesten omfattes av unntakene i angrerettloven § 22 bokstav m.

Dersom en avtale om vare eller tjeneste omfattes av angrerettloven, gjelder blant annet følgende:

Den næringsdrivende har plikt til å opplyse om angreretten og om standardisert skjema for bruk av angreretten (angreskjemaet). Det skal også opplyses som vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten (angrerettloven § 8 første ledd bokstav h). Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt (angrerettloven § 7). Den næringsdrivende skal også opplyse om at forbrukeren må betale rimelige kostnader, dersom angreretten brukes etter at leveringen av tjenesten er startet (angrerettloven § 8 første ledd bokstav j). Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før angrefristen utløper. Det er tilstrekkelig at meldingen er sendt før utløpet av fristen. Meldingen kan gis ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring. Forbrukeren har bevisbyrden for at melding er gitt (angrerettloven § 20). Angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtalen om tjenesten ble inngått, eller den dag forbrukeren får varen i fysisk besittelse. Dersom den næringsdrivende ikke gir forbrukeren opplysninger om angreretten, utløper angrefristen 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen, men likevel 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene (angrerettloven § 21). Regler om fristberegning står i angrerettloven § 6.

Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen (angrerettloven § 23). Den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som er mottatt fra forbrukeren. Tilbakebetaling skal skje uten unødig opphold, og senest 14 dager fra den næringsdrivende fikk melding fra forbrukeren om bruk av angreretten. I utgangspunktet skal tilbakebetalingen skje med samme betalingsmiddel som forbrukeren benyttet. Forbrukeren skal ikke betale noen form for gebyr for tilbakebetalingen (angrerettloven § 24). Angreretten kan brukes selv om levering av tjenesten har startet etter forbrukerens uttrykkelige anmodning. I slike tilfeller skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunktet forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Betalingsplikten faller imidlertid bort dersom den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger om forbrukerens plikter, eller forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne (angrerettloven § 26). Ved bruk av angreretten faller tilknyttede avtaler bort uten kostnad for forbrukeren (angrerettloven § 27). Dersom forbrukeren for eksempel tegner et abonnement på et magasin, og dermed får rett til et grytesett, faller retten til grytene bort dersom forbrukeren angrer seg på abonnementsavtalen. Den næringsdrivende skal straks gi beskjed til tredjeperson som har inngått en tilknyttet avtale med forbrukeren.

4.2 Pakkereisedirektivet mv.

Pakkereisedirektivet er totalharmonisert, det vil si at medlemsstatene verken kan innføre lempeligere eller strengere regler. Dermed får de reisende like rettigheter, uansett hvilke næringsdrivende det inngås avtaler med. Direktivet gir likevel statene valgfrihet på noen områder. Ett av disse er adgangen til å innføre angrerett når avtaler om pakkereiser inngås utenom faste forretningslokaler, se direktivet artikkel 12 nr. 5. Direktivet artikkel 12 nr. 5 lyder:

«Når det gjelder avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, kan medlemsstatene i sin nasjonale lovgivning fastsette at den reisende har en angrerett på 14 dager på pakkereiseavtalen uten å måtte gi en begrunnelse for dette.»

Angreretten varer kun frem til pakkereisen begynner. Det fremgår av overskriften til artikkel 12: Oppsigelse av pakkereiseavtalen og angrerett før pakkereisens begynnelse.

Adgangen til å innføre angrerett på avtaler om pakkereiser var ikke en del av EU-kommisjonens forslag til nytt pakkereisedirektiv av 9. juli 2013 (Kom (2013) 512). Bestemmelsen om angrerett kom inn i pakkereisedirektivet etter forslag fra en medlemsstat hvor man hadde opplevd problemer med at sårbare eldre ble invitert til salgsmøter. Der ble de lokket eller utsatt for press til å inngå avtaler om pakkereiser som de etterpå angret på. Direktivets fortale inneholder derfor ingen veiledning til hvordan artikkel 12 nr. 5 kan gjennomføres.

Dersom man ombestemmer seg og ikke ønsker å benytte seg av en kjøpt pakkereise, er avbestilling mot gebyr den ordinære måten å komme ut av kontrakten på. Ordlyden i direktivet «….en angrerett på 14 dager på pakkereiseavtalen uten å måtte gi en begrunnelse for dette» treffer ikke helt. Man trenger heller ikke å gi noen begrunnelse når man avbestiller en pakkereise. Det må antagelig legges til grunn at angreretten som nevnes i pakkereisedirektivet skal være kostnadsfri, dvs. at den reisende slipper å betale avbestillingsgebyr eller annen avgift for å komme ut av avtalen. Bruken av ordet «angrerett» leder tanken på angreretten i forbrukerrettighetsdirektivet, der angrerett er eneste måte å komme kostnadsfritt ut av en i utgangspunktet bindende avtale, som er inngått ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler.

Bortsett fra at angrerettens lengde skal være 14 dager og at det ikke kan utøves angrerett etter at reisen er begynt, inneholder bestemmelsen i pakkereisedirektivet ingen krav til hvordan en angrerett på avtaler om pakkereiser skal utformes. Ettersom pakkereisedirektivet ikke henviser til bestemmelsene om angrerett i forbrukerrettighetsdirektivet, må det tas stilling hvordan reglene om angrerett som bare gjelder for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler skal være. Dette er blant annet krav om at den næringsdrivende må opplyse om angreretten, angrefristens lengde og utgangspunkt, fristberegning, virkning av at det ikke er gitt opplysninger om angreretten, regler om oppgjør og om tilknyttede avtaler.

Det fremgår av pakkereisedirektivet at angreretten kan gis til «reisende».

Angrerett er omtalt i Prop. 54 L (2017–2018) punkt 6.2.

4.3 Utenlandsk rett

Etter det departementet er kjent med har Hellas, Kroatia og Tyskland benyttet adgangen i pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 5 til å innføre angrerett ved kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler. Reglene om angrerett i både Hellas og Kroatia er begrenset til ordlyden i direktivet, dvs. at den reisende gis rett til å gå fra pakkereiseavtalen i 14 dager etter at avtale er inngått utenom faste forretningslokaler, uten å oppgi noen grunn. Det er ikke gitt nærmere regler knyttet til angreretten. Tyskland har begrenset angreretten til å gjelde for forbrukere, altså ikke for reisende som er næringsdrivende. Østerrike har hatt angrerett for pakkereiser i lengre tid, også før forbrukerrettighetsdirektivet og pakkereisedirektivet ble gjennomført i nasjonal rett. Danmark, Estland, Finland, Nederland, Romania, Storbritannia og Sverige har ikke benyttet adgangen til å innføre angrerett. Estland har opplyst at det er sjelden det inngås pakkereiseavtaler utenom faste forretningslokaler. Fra Storbritannia er det opplyst at en slik angrerett ikke vil gi forbrukerne særlig verdifull tilleggsbeskyttelse, samtidig som det vil være byrdefullt for næringslivet. En pakkereise består av ulike elementer som avreisedato, overnatting, utflukter etc. Prisene kalkuleres fra dag til dag og kan svinge avhengig av blant annet tilgjengelige rom eller flyruter. Fordi arrangøren allerede har betalt underleverandører, vil vedkommende lide tap når angreretten benyttes. Det er ikke gitt at arrangøren kan overføre tjenestene til andre reisende uten å pådra seg tilleggskostnader. I svensk lovproposisjon (Prop. 2017/18:225 En ny paketreselag – ett starkare resenärsskydd punkt 5.5.1) begrunnes valget om ikke å innføre angrerett med at arrangøren vil risikere å komme i en vanskelig situasjon ved pakkereiser som omfatter transport med rutefly. Ettersom flyselskapenes vilkår vanligvis ikke omfatter rett til kostnadsfri avbestilling, vil arrangøren måtte velge mellom

  • å vente med kjøpet av flyreise til angrefristen er utløpt, og dermed risikere å ikke kunne oppfylle avtalen fordi det ikke er flyseter igjen, eller at prisen på billettene har steget, eller

  • å kjøpe en billett når den reisende bestiller reisen, og risikere å måtte stå for hele kostnaden selv, om den reisende benytter angreretten.

I Sverige har man heller ikke sett overrumplende salgsmetoder, f.eks. dørsalg av pakkereiser. Det påpekes at arrangørene kan velge å tilby angrerett om de ønsker det. Også i Nederland har interessenter opplyst at man ikke trenger angreretten.

4.4 Innføring av angrerett på avtaler om pakkereiser

4.4.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at en angrerett på kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler innføres. Departementet la i høringsnotatet til grunn at begrepet «angrerett» i pakkereisedirektivet skal forstås som tilsvarende begrep i forbrukerettighetsdirektivet som er gjennomført i angrerettloven.

4.4.2 Høringsinstansenes syn

11 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om å innføre angrerett på avtaler om pakkereiser. Forslaget støttes av Forbruker Europa, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, Luftfartstilsynet, Norsk ReiselivsForum og Reisegarantifondet. Også Advokatforeningen støtter forslaget, men synes å ha oversett at forslaget kun gjelder ved kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler. NHO Luftfart, NHO Reiseliv, NHO Sjøfart, Hovedorganisasjonen Virke og Regelrådet går mot forslaget.

Forbrukertilsynet viser blant annet til begrunnelsen i sitt brev datert 2. mai 2018 til Familie og kulturkomiteen, i forbindelse med komiteens behandling av Prop. 54 L (2017–2018). Deler av denne begrunnelsen har komiteen inntatt i Innst. 354 L (2017–2018), se sitat i proposisjonen her punkt 2.1.

Luftfartstilsynet legger til grunn at angrerett vil gjelde et fåtall pakkereiseavtaler, fordi de fleste pakkereiser selges uten at det er aktuelt med angrerett, altså over Internett eller telefon (dvs. ved fjernsalg), eller hos et reisebyrå. Instansen bemerker at angreretten uten gebyr gir en merverdi som kan være viktig for den reisende, og antar at ulempen for den enkelte pakkereisearrangør vil være forholdsvis liten. Norsk ReiselivsForum mener at man på bakgrunn av Pakkereisenemndas erfaringer bør vurdere å innføre en regel om angrerett.

NHO Reiseliv og NHO Sjøfart, med støtte av NHO Luftfart, viser til at avtaler som innebærer transport, overnatting og aktiviteter skiller seg fra andre typer avtaler, f.eks. om fysiske produkter. Avtaler om pakkereiser innebærer at leverandørene binder opp kapasitet. Instansene støtter vurderingene som er gjort i Sverige og Storbritannia, og som det er vist til i høringsnotatet. Det siteres fra uttalelsen:

«Ved avbestillinger risikerer bedriftene inntektstap som aldri kan hentes inn igjen. I den grad det er mulig å redusere inntektstapet gjennom dekningssalg, må det ofte gis rabatter. Mange virksomheter har dynamiske prismodeller, der pris avhenger av kjøpstidspunkt. Avbestillingsrett uten kompensasjon for bedriftene vil gjøre det utfordrende å benytte slike prismodeller, og setter kunden i en svært gunstig posisjon. Dette gir ytterligere konkurranseulempe for de som selger pakkereiser utenfor egne forretningslokaler.»

Virke understreker at fordi arrangøren allerede har betalt til underleverandører, vil vedkommende lide tap dersom den foreslåtte angreretten innføres. Det er ikke gitt at arrangøren kan overføre tjenestene til andre reisende uten å pådra seg tilleggskostnader. For eksempel vil vanligvis ikke flyselskapene gi adgang til kostnadsfri avbestilling. Virke påpeker at innføring av angrerett vil bli en norsk særregel som igjen vil medføre en konkurranseulempe, sammenlignet med konkurrerende aktører i Sverige og i Danmark. Regelrådet mener det er en ulempe for næringsdrivende å måtte forholde seg til at det er forskjellige regler avhengig av hvordan salget skjer. Regelrådet påpeker videre at forslaget ikke bidrar til å oppfylle regjeringens forenklingsmål.

4.4.3 Departementets vurderinger

I Prop. 54 L (2017–2018) punkt 6.2 foreslo departementet at adgangen i pakkereisedirektivet til å innføre angrerett ved kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler ikke ble benyttet. Departementets begrunnelse var at angrerett som kun gjelder ved kjøp utenom faste forretningslokaler og ikke ved fjernsalg vil bli vanskelig å formidle, at det vil medføre et komplisert regelverk og at pakkereisedirektivet ikke tar stilling til hvordan en angrerett for pakkereiser kan utformes. Departementet viste også til at reglene i forbrukerrettighetsdirektivet som er gjennomført i angrerettloven ikke er direkte anvendelige. Angrerettloven gjør dessuten unntak fra angreretten for kjøp av tjenester som skal leveres i et nærmere bestemt tidsrom, fordi bruk av angreretten vil kunne påføre de næringsdrivende tap når de ikke får solgt tjenestene på nytt. Det hensynet gjør seg gjeldende også ved angrerett på pakkereiser. Departementet mente også at avbestillingsreglene er tilstrekkelige for en reisende til å komme ut av en avtale, og viste til at øvrige nordiske land ikke ville innføre angrerett. Dermed vil angrerett medføre en konkurranseulempe for norske næringsdrivende. Som følge av Stortingets anmodningsvedtak har departementet vurdert spørsmålet på nytt.

Departementet bemerker at en rett for den reisende til å angre seg vil supplere reglene om avbestilling mot gebyr og retten til å overdra pakkereisen til en annen reisende, jf. pakkereiseloven henholdsvis § 21 og § 18. Angrerettens økonomiske betydning for den reisende vil avhenge av hvor lenge før avreise avtalen om pakkereisen gjøres. Virkelig betydning har angreretten dersom avtalen om pakkereise gjøres kort tid før avreise. I slike tilfeller vil avbestillingsgebyret være høyt, mens en angrerett vil være kostnadsfri for den reisende. I flere tilfeller vil arrangørene risikere et større eller mindre tap fordi de ikke får anvendt og betalt for reservert kapasitet når angreretten benyttes. Dette er bakgrunnen for unntaket fra angrerett i angrerettloven § 22 bokstav m. Hensynet til reisende som er lokket eller lurt til å inngå en avtale, som er årsaken til at pakkereisedirektivet åpner for å innføre angrerett, kan likevel tilsi at hensynet til den næringsdrivende bør vike. Den næringsdrivende kan unngå tap ved ikke å selge pakkereiser på en måte som gir den reisende angrerett. Den næringsdrivende kan også utsette kjøp av reisetjenester som inngår i pakkereisen inntil angrefristen er utløpt. Etter det departementet er kjent med, og som Luftfartstilsynet legger til grunn, jf. forrige punkt, er det ikke ofte pakkereiser selges i salgsmøter eller på messer. For de fleste pakkereisearrangører vil spørsmålet om angrerett antagelig ha en mer prinsipiell enn praktisk betydning.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet at det innføres angrerett på avtaler om pakkereiser inngått utenom faste forretningslokaler. I vurderingen er det sett hen til at en angrerett antagelig vil bli benyttet i relativt få tilfeller, at flere land i Europa har innført angrerett, og at en flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter en slik ordning.

4.5 Hvem kan utøve angreretten – forbrukere eller reisende

4.5.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at angreretten ved kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler kan benyttes av alle som defineres som «reisende» i pakkereiseloven. Dermed omfattes både forbrukere og næringsdrivende. Departementet begrunnet forslaget med at man ikke ville komplisere pakkereiseloven unødig. Pakkereiseloven benytter ikke uttrykket «forbrukere», men «reisende» som benyttes i pakkereisedirektivet.

4.5.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Justis- og beredskapsdepartementet og Reisegarantifondet har uttalt seg til forslaget. Advokatforeningen kan ikke se at næringsdrivende har noe reelt behov for en angrerett utover det vern som ligger i avbestillingsreglene. Foreningen viser til at et skille mellom forbrukere og andre dessuten er introdusert i lovforslagets regler om reisegaranti og at det er vanskelig å se at et tilsvarende skille for angreretten innebærer noen reell komplisering av loven. Justis- og beredskapsdepartementet bemerker at angrerett for næringsdrivende ikke er utredet eller foreslått innført på andre områder, og hensynet til en ukomplisert utforming av pakkereiseloven synes ikke tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne forslaget. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår at bestemmelsen begrenses til å gjelde forbrukere, og at det i loven inntas en henvisning til definisjonen av forbrukere i angrerettloven.

Reisegarantifondet bemerker at begrunnelsen for å innføre angrerett for pakkereiser er at en spesielt sårbar gruppe trenger ekstra vern. Dette gjelder ikke næringsdrivende. Virke derimot, påpeker at selv om loven bruker begrepet «reisende», unntar den blant annet reiser som kjøpes på grunnlag av en generell avtale mellom næringsdrivende om kjøp av forretningsreiser. Virkes oppfatning er at det er naturlig og ryddigst at angreretten etter loven gjelder alle som omfattes av reisende i loven, med de unntak loven selv oppstiller.

4.5.3 Departementets vurderinger

Spørsmålet er altså om angreretten som pakkereisedirektivet åpner for skal gjelde hele kretsen av reisende eller om angreretten skal forbeholdes forbrukere, som i angrerettloven.

Pakkereisedirektivet åpner for at statene kan innføre angrerett utenom faste forretningslokaler. Bakgrunnen for bestemmelsen er at enkelte sårbare personer har blitt lokket til å kjøpe pakkereiser på salgsmøter. En angrerett ved kjøp utenom faste forretningslokaler omfatter kjøp av reiser på for eksempel reiselivsmesser, der også personer som ikke er spesielt sårbare handler.

Pakkereiseloven som gjennomførte pakkereisedirektivet i norsk rett, regulerer forholdet mellom reisende og næringsdrivende. Det fremgår av direktivets fortale nr. 7 at reisende omfatter både forbrukere og næringsdrivende:

«De fleste reisende som kjøper pakkereiser eller sammensatte reisearrangementer, er forbrukere i henhold til Unionens forbrukerregelverk. Det er imidlertid ikke alltid lett å skille mellom forbrukere og representanter for små bedrifter eller næringsdrivende som bestiller reiser knyttet til egen virksomhet eller eget yrke gjennom de samme reservasjonskanalene som forbrukere. Slike reisende har ofte behov for et tilsvarende vernenivå. Derimot finnes det selskaper eller organisasjoner som organiserer reisearrangementer på grunnlag av en generell avtale som ofte er inngått med henblikk på flere reisearrangementer i en bestemt periode, for eksempel med et reisebyrå. Denne siste typen reisearrangementer krever ikke det vernenivået som er tiltenkt forbrukere. Dette direktiv bør derfor få anvendelse på forretningsreisende, herunder utøvere av frie yrker eller selvstendig næringsdrivende eller andre fysiske personer, når disse ikke reiser på grunnlag av en generell avtale. For å unngå en sammenblanding med definisjonen av termen «forbruker» brukt i annet EU-regelverk, bør personer som omfattes av vern i henhold til dette direktiv, kalles «reisende».»

Direktivet artikkel 12 nr. 5 åpner for innføring av angrerett for «reisende». Ettersom det er frivillig for statene å innføre angrerett for reisende, kan de også gjøre det mindre uten å komme i strid med direktivet, dvs. innføre angrerett kun for forbrukere. Ikke en eneste paragraf i pakkereiseloven omhandler forbrukere. Det er selvsagt ikke lovteknisk vanskelig å begrense angreretten til å gjelde forbrukere og ikke andre reisende. Etter departementets syn blir det imidlertid uryddig, og dessuten i strid med tankegangen i direktivets fortale, om angreretten begrenses til forbrukere, og ikke også gjelder små næringsdrivende. Pakkereiseloven § 2 bokstav c unntar kjøp av forretningsreiser fra lovens virkeområde når avtalene inngås som følge av generell avtale om kjøp av slike forretningsreiser. En næringsdrivende har for eksempel inngått avtale med et reisebyrå om at fremtidige reiser vil handles gjennom reisebyrået. Næringsdrivende med generell avtale vil dermed ikke omfattes av bestemmelse om angrerett, skulle de kjøpe pakkereise av sin avtalepart utenom faste forretningslokaler, f.eks. på en reiselivsmesse. Spørsmålet om angrerett for næringsdrivende kan være aktuelt for næringsdrivende uten noen generell avtale om kjøp av fremtidige reiser. Man kan tenke seg en selvstendig næringsdrivende som planlegger å delta på en konferanse på pakkereisens reisemål, og vil ta ferie samtidig. Dersom vedkommende omfattes av angreretten, blir det ikke nødvendig å ta stilling til om vedkommende handler som forbruker eller næringsdrivende. Vedkommende kan være like sårbar som andre reisende som angreretten skal beskytte. Dersom en næringsdrivende uten en generell avtale kjøper pakkereiser til 15 ansatte på en salgsmesse for at de skal drive teambuilding, er det ikke like rasjonelt at denne næringsdrivende kan benytte angreretten. I et slikt tilfelle står to mer eller mindre jevnbyrdige næringsdrivende mot hverandre, nemlig pakkereisearrangøren og den næringsdrivende som kjøper pakkereisene. For at disse reisende ikke skal kunne bruke angreretten kan angreretten begrenses til kun å gjelde reiser «til personlig bruk». Den samme begrensningen var brukt i 1995-loven når det gjaldt plikten til å stille reisegaranti for transport som skjedde sammen med en pakkereise, og som er foreslått gjeninnført, se punkt 3.

Etter dette foreslår departementet at en angrerett utenom faste forretningslokaler innføres for reisende, i overensstemmelse med pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 5. Angreretten begrenses imidlertid til reisende som kjøper reiser «til personlig bruk».

4.6 Rettslig regulering av angrerett for pakkereiser

4.6.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at angrerett for pakkereiser reguleres i pakkereiseloven, og at en bestemmelse om angrerett inntas i pakkereiseloven § 22. Denne paragrafen gjelder avbestilling av pakkereise uten gebyr, noe som fremgår av paragrafens overskrift. Av hensyn til systemet i pakkereiseloven foreslo departementet i høringsnotatet at angreretten lovfestes som en rett til å avbestille uten gebyr, med ordet «angrerett» i parentes. Departementet foreslo også å lovfeste i pakkereiseloven at nærmere oppregnede bestemmelser i angrerettloven gjelder tilsvarende. Se nærmere under punkt 4.1.

4.6.2 Høringsinstansenes syn

Fem instanser har uttalt seg til forslagene. Advokatforeningen støtter forslaget om regulering i pakkereiseloven. Forbruker Europa bemerker at det bør tydeliggjøres i lovteksten at det er tale om angrerett, og ikke avtalefestet avbestilling. Begrepet «avbestilling» bør etter instansens syn tas bort. Også Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet mener begrepet «angrerett» bør benyttes, nettopp for å tydeliggjøre forskjellen mellom avbestilling og angrerett. Angrerett er et kjent begrep for forbrukere, noe som vil gjøre det enklere for forbrukere å gjenkjenne sine rettigheter. Tilsynet foreslår at «angrerett» eventuelt kan inntas i paragrafens overskrift. Forbrukertilsynet og Luftfartstilsynet mener videre at det bør tas inn en henvisning til pakkereiseloven i angrerettloven, slik at unntaket for pakkereiser i angrerettloven § 2 d ikke gir et feilaktig inntrykk av forbrukernes rettigheter.

4.6.3 Departementets vurderinger

Det sentrale med en bestemmelse om angrerett på avtaler om pakkereiser er at den reisende skal slippe å betale avbestillingsgebyr. Angrerett for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler kan nedfelles i pakkereiseloven eller i angrerettloven. Angrerettloven gjør i dag unntak fra sitt virkeområde for avtaler om pakkereiser og for avtaler om passasjertransporttjenester, se § 2 bokstav d og e. Dersom angrerett for pakkereiser skal nedfelles i angrerettloven må unntaket for avtaler om pakkereiser i angrerettloven § 2 bokstav d endres. Det må også gjøres en rekke andre tilpasninger i loven, blant annet i unntaket fra angrerett i loven § 22 bokstav m som gjelder tjenester knyttet til fritidsaktiviteter, når det i avtalen er fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen av slike tjenester.

Valget mellom angrerettlov og pakkereiselov får også betydning for reglenes geografiske anvendelsesområde. Angrerettloven gjelder i utgangspunktet på Svalbard og Jan Mayen, men unntak fra loven kan gjøres i forskrift, jf. lovens § 1 siste ledd. Etter pakkereiseloven er utgangspunktet motsatt. Det er kun bestemmelsene om reisegaranti som gjelder på Svalbard, jf. pakkereiseloven § 1 siste ledd og turistforskriften § 4. Svalbard er ikke en del av EØS-området, slik at man står fritt når det gjelder om ulike krav i EU-direktivene skal gjelde. I forskrift kan det imidlertid bestemmes at også andre deler av pakkereiseloven, blant annet om angrerett, skal gjelde.

Departementet opprettholder forslaget om at angrerett for pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler reguleres i pakkereiseloven. Når det gjelder den nærmere utformingen av forslaget, blant annet bruken av ordet «angrerett», slutter departementet seg til forslag fra høringsinstanser om at dette synliggjøres i bestemmelsen.

Departementet er enig med Forbrukertilsynet og Luftfartstilsynet i at bestemmelsen om unntaket for pakkereiser i angrerettloven § 2 d kan tilsløre at det er adgang til å utøve angrerett på pakkereiser kjøpt utenom faste forretningslokaler. Departementet er imidlertid uenig i forslaget om å endre angrerettloven for å synliggjøre at angrerett på pakkereiser er regulert i pakkereiseloven. Informasjonen om at det er en begrenset angrerett etter pakkereiseloven bør gis på annen måte. Det sentrale for den enkelte reisende må være forhåndsinformasjonen som gis av den næringsdrivende, og angreskjemaet som skal gis ved inngåelse av pakkereiseavtale utenom faste forretningslokaler. Se nærmere punkt 4.10.

Se forslaget til nytt annet ledd og endret overskrift i pakkereiseloven § 22.

4.7 Utenom faste forretningslokaler

Departementet la i høringsnotatet til grunn at uttrykket «faste forretningslokaler» og «avtale inngått utenom faste forretningslokaler» skal forstås som i angrerettloven som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet. Salg utenom faste forretningslokaler omfatter blant annet dørsalg, messesalg og salgsmøter utenom den næringsdrivendes faste lokaler. Det vises til omtale i Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.6.1 og 3.6.2. Ingen høringsinstanser har kommentarer til forslaget, som opprettholdes.

4.8 Utgangspunktet for angrefristen

Forbrukerrettighetsdirektivet har ulike utgangspunkter for angrefristen for varer og tjenester. Bestemmelsen i angrerettloven om fristens utgangspunkt er inntatt i § 21 første ledd første punktum. For tjenester starter angrefristen å løpe den dagen avtalen ble inngått, mens den for varer starter den dagen forbrukeren får varen i fysisk besittelse.

Departementet foreslo i høringsnotatet at en angrefrist for avtaler om pakkereiser, som er en tjenesteavtale, også skal løpe fra den dagen avtalen om pakkereisen ble inngått. Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forslaget, som opprettholdes.

4.9 Beregning av angrefristen

Etter angrerettloven § 6 regnes alle kalenderdager med i en frist. Ender fristen på lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges fristen til nærmeste virkedag.

Departementet foreslo i høringsnotatet at tilsvarende skal gjelde ved beregningen av 14-dagers fristen ved angrerett på pakkereiser. Ingen høringsinstanser har gått imot dette forslaget, som opprettholdes.

4.10 Opplysningsplikt

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene om opplysningsplikt før avtale inngås i pakkereiseloven § 9 suppleres av en bestemmelse om plikt for den næringsdrivende til å opplyse om angreretten, etter mønster av angrerettloven § 8 første ledd bokstav j. Det er rimelig at den næringsdrivende som selger pakkereiser med angrerett pålegges en opplysningsplikt om dette, selv om slik opplysningsplikt ikke fremgår av pakkereisedirektivet. Uten kjennskap til angreretten vil den ikke kunne benyttes av den reisende. Pakkereiseloven § 11 krever at pakkereiseavtalen eller bekreftelsen på avtalen skal inneholde opplysningene som fremgår av pakkereiseloven § 9. Ved foreslåtte tilføyelse om opplysninger om angrerett i pakkereiseloven § 9 skal forhåndsopplysningene også fremgå av pakkereiseavtalen.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at en plikt til å opplyse om angrerett ikke vil være i strid med direktivet, selv om det er totalharmonisert, det vil si at det ikke kan innføres lempeligere eller strengere nasjonale regler.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forslaget om at den næringsdrivende må opplyse om angreretten. Forslaget opprettholdes.

Se pakkereiseloven § 9 nytt tredje ledd.

4.11 Virkning av brudd på opplysningsplikten

4.11.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at angrefristen på 14 dager utvides helt frem til pakkereisen begynner, dersom den næringsdrivende ikke har opplyst om angreretten. Det ble vist til at angrefristen etter angrerettloven utvides med 12 måneder dersom forbrukeren ikke har fått opplysninger om at det foreligger angrerett, om standard angreskjema, vilkår, tidsfrist og fremgangsmåte for angreretten. Adgangen til å angre seg gjelder også etter at tjenesten eller varen er levert. Pakkereisedirektivet begrenser imidlertid angreretten til å gjelde frem til pakkereisen begynner, jf. artikkel 12 nr. 5.

4.11.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen tiltrer forslaget. Også Forbrukertilsynet er enig med departementet i at dette er en god løsning. Tilsynet uttaler:

«Å føre tilsyn med opplysning[s]plikt i direktesalgssituasjoner er en krevende oppgave, og det er derfor viktig at de næringsdrivende har en oppfordring til å gi slik informasjon. Dersom man ikke gir brudd på opplysningsplikten sivilrettslige virkninger risikerer man at angre[re]tten får liten praktisk betydning. Vi støtter derfor departementets forslag på dette punktet.»

Ingen høringsinstanser går mot forslaget.

4.11.3 Departementets vurderinger

At angrefristen forlenges ved manglende opplysning om angreretten vil gi den næringsdrivende en sterk oppfordring til å opplyse om angreretten, både før avtale inngås og i selve pakkereiseavtalen. Dersom brudd på plikten til å opplyse om angreretten ikke resulterer i en forlenget angrefrist, vil innføring av angreretten kunne bli uten praktisk betydning. Blir en avtale om pakkereise inngått rett før reisen begynner, må angreretten imidlertid bli kortere enn 14 dager, tross brudd på opplysningsplikten. Det følger av at angreretten etter pakkereisedirektivet kun kan gjelde frem til pakkereisen begynner.

Brudd på opplysningsplikter etter pakkereiseloven kan også få andre følger, se Prop. 54 L (2017–2018) punkt 4.3 og punkt 11.4. Virkningen av at den næringsdrivende ikke følger kravene i pakkereiseloven § 9 første ledd bokstav c om å opplyse om kostnader følger av pakkereiseloven § 16. Den reisende skal ikke bære kostnader det ikke er opplyst om. Andre brudd på opplysningsplikter etter pakkereiseloven, blant annet om angrerett, vil sanksjoneres av Forbrukertilsynet med hjemmel i pakkereiseloven § 52.

Forslaget om forlenget angrefrist ved manglende opplysninger om angreretten opprettholdes.

4.12 Bevisbyrde

4.12.1 Forslag i høringsnotatet

Den næringsdrivende må sikre seg at pålagte forhåndsopplysninger om angreretten blir gitt før avtale om pakkereise inngås. Departementet foreslo i høringsnotatet at den næringsdrivende får bevisbyrden for at opplysningene om angrerett er gitt. Departementet foreslo at også ved avtaler om pakkereiser som inngås utenom faste forretningslokaler bør det være obligatorisk for den næringsdrivende å gi den reisende et angreskjema. Den reisende kan imidlertid velge å benytte dette skjemaet, eller gi melding på en annen måte om at angreretten vil benyttes. Etter angrerettloven § 20 fjerde ledd har forbrukeren bevisbyrden for at melding om angreretten er gitt. Departementet foreslo i høringsnotatet at tilsvarende skal gjelde for den reisende etter pakkereiseloven.

4.12.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Advokatforeningen bemerker at ordningen er i tråd med alminnelige bevisbyrderegler og tiltrer forslaget. Øvrige instanser har ikke uttalt seg til forslagene om skjemaer og bevisbyrde, som opprettholdes.

Tilgjengelige skjema knyttet til angrerettloven ligger under statlig blankettarkiv på nettadressen www.signform.no/dss/ under «angrerett». Skjemaene kan anvendes også ved salg av pakkereiser.

4.13 Oppgjøret etter bruk av angreretten

Reglene om oppgjør ved opphør av pakkereise står i pakkereiseloven § 24. Bestemmelsen gjelder ved avbestilling både med og uten gebyr, og når arrangøren avlyser en pakkereise. Arrangøren skal betale tilbake alle beløp som er innbetalt for reisen. Tilbakebetalingen skal i alle tilfeller gjøres til den reisende, uten ugrunnet opphold og senest 14 dager etter at pakkereiseavtalen opphørte. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen om oppgjør utvides til også å gjelde når den reisende har benyttet angreretten. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes.

4.14 Angrerett og tilknyttede avtaler

Departementet foreslo i høringsnotatet at bruken av angreretten på avtale om pakkereiser bør medføre at også den tilknyttede avtalen faller bort, tilsvarende ordningen etter angrerettloven. Dersom den reisende, for eksempel på en messe, kjøper en pakkereise som består av fly og leie av sommerhus, og dermed får adgang til å benytte en båt, faller også denne avtalen bort når angreretten på pakkereisen benyttes. Bortfallet skjer uten kostnader for den reisende. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes.

– – –

Se forslaget til pakkereiseloven § 9 nytt tredje ledd og § 22 nytt annet ledd.

Til dokumentets forside