5 Andre endringer i universitets- og høyskoleloven

5.1 Nemnd for studentsaker

Departementet har nylig hatt en gjennomgang av og gjort endringer i reglene om nasjonale klagenemnder på departementets område. Blant annet er det med virkning fra 1. august 2025 gjort endringer i reglene om Felles klagenemnd i universitets- og høyskoleforskriften kapittel 8 og i reglene om Nasjonal klagenemnd for opptak i opptaksforskriften kapittel 8. I de nevnte reglene ble blant annet kravene til leders og nestleders kompetanse endret. Endringen gikk ut på at kravet om lederen og nestlederen skal oppfylle de lovbestemte kravene til lagdommere, ble erstattet med krav om at vedkommende må være jurist, jf. advokatloven. Begrunnelsen for endringen var at den tidligere henvisningen til «lovbestemte krav til lagdommere» bare var ment å omfatte kompetansekravene, dvs. at vedkommende må være jurist, og at det med beskyttelsen av jurist-tittelen da er mer presist å vise til advokatloven.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringen en tilsvarende endring i reglene om nemnd for studentsaker i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 14-1. Forslaget gikk ut på at kravet i uhl. § 14-1 fjerde ledd om at lederen av nemnda og vara for lederen skal oppfylle de lovbestemte kravene til lagdommere og tingrettsdommere, erstattes med krav om at leder og nestleder må være jurist, jf. advokatloven § 67.

Det var 20 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget i høringen. Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget, blant andre Universitets- og høgskolerådet, flere institusjoner og studentparlament. De som støtter forslaget, viser til at det er hensiktsmessig med lik regulering for de lokale nemndene som for de nasjonale nemndene og at den foreslåtte formuleringen er i samsvar med innholdet i dagens krav. Forsvarets høgskole, som er en av dem som støtter forslaget, uttaler at en henvisning til advokatloven § 67 fremstår som en mer presis angivelse av kompetansekravet, ettersom henvisningen til domstolloven § 54 i praksis kun innebærer et krav om juridisk utdanning (og alder), men ikke stiller ytterligere krav til erfaring eller kvalifikasjoner.

De som er imot forslaget er Universitet i Bergen (UiB), Universitetet i Innlandet, Universitet i Oslo (UiO), NMBUs nemd for studentsaker, Studentparlamentet ved UiO og UiODoc. Disse høringsinstansene mener nåværende formulering bør beholdes. UiO uttaler at det ved å vise til kompetansekravene for lagdommere og tingrettsdommere gis det et tydelig signal om at den som skal være nemndsleder bør ha bred og variert kompetanse og erfaring i tillegg til å oppfylle utdanningskravet, jf. domstolloven § 55 om at «til dommere bør utnevnes personer som tilfredsstiller høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper». UiO mener at det er flere gode grunner for at nemnda ledes av en person med dommererfaring. Studentparlamentet ved UiO og UiODoc er enige med UiO. UiODoc uttaler at de er bekymret for at en svekkelse av kompetansekravene, kan svekke en rettferdig og faglig solid behandling av sakene som føres. UiB viser til at de har en fast praksis som går ut på at lederen for nemnda har dommererfaring.

Departementet går videre med forslaget i høringen om å erstatte kravet i uhl. § 14-1 fjerde ledd om at lederen av nemnda og vara for lederen skal oppfylle de lovbestemte kravene til lagdommere og tingrettsdommere, med krav om at vedkommende må være jurist, jf. advokatloven § 67. Departementet viser til at formuleringen «lovbestemte krav til lagdommere og tingrettsdommere» i dagens lov bare viser til kompetansekravene for slike dommere, altså krav om å være jurist. Forslaget vil etter departementets oppfatning dermed ikke svekke kravet som stilles til leder og nestleder. Etter at jurist-tittelen ble beskyttet, mener departementet at det blir mer presist å vise til advokatloven § 67 som regulerer hva som kreves for å være jurist.

Departementet er enig med UiO og UiB at det kan være nyttig at nemndsleder og nestleder har dommererfaring, men det er ikke krav om dette i dag, og departementet ser heller ikke grunn til å innføre slikt krav i loven. Det er imidlertid ingenting i veien for at institusjoner praktiserer strengere kompetansekrav for sin nemnd, og institusjoner som ønsker det, kan kreve at den som skal utpekes som nemndsleder, har dommererfaring. Det er et grunnleggende krav at de som utpekes som leder og medlemmer av nemnd for studentsaker, er egnede og har nødvendige forutsetninger. Dette endres ikke av departementets forslag om å vise til advokatloven istedenfor domstolsloven.

I høringen ba departementet også om høringsinstansenes innspill til om det er behov for ytterligere endringer i reglene om nemnd for studentsaker i lys av endringene som er gjort i reguleringen av de nasjonale nemndene. Universitet i Sørøst-Norge (USN) viste til at det i universitets- og høyskoleforskriften § 8-4 er kommet en ny regel om Felles klagenemnds adgang til å delegere myndighet til nemndas leder å fatte vedtak i enkle saker, og at en tilsvarende regel er foreslått i ny forvaltningslov § 88. USN mener det er uklart om det etter gjeldende rett er tilsvarende adgang for institusjonenes nemnder å delegere myndighet til leder å avgjøre mindre eller enkle avgjørelser, eller om institusjonen kan fastsette en slik adgang i institusjonens egne forskrifter. USN ber departementet avklare delegasjonsadgangen, og vurdere om dette bør tydeliggjøres i uhl. § 14-1 om nemnd for studentsaker.

Departementet legger til grunn at gjeldende rett er at myndigheten til nemnd for studentsaker ikke kan delegeres til leder i saker som etter loven bare kan behandles av institusjonens styre eller institusjonens nemnd for studentsaker. Loven stiller krav om sammensetning og vedtaksførhet for nemnda, som vil være uten betydning dersom nemnda kan delegere vedtaksmyndigheten til nemndas leder. Det er imidlertid ikke nødvendig at hele nemnda behandler alle saker, ettersom nemnda er vedtaksfør når lederen eller varaen for lederen og to andre medlemmer er til stede, jf. uhl. § 14-1 femte ledd.

I saker om nedsettelse av salær er myndigheten lagt til «institusjonen» (se punkt 6.2). Departementet legger til grunn at loven da ikke er til hinder for at institusjonen delegerer myndigheten til lederen av nemnda. Dersom myndigheten er delegert til nemnda som sådan, gjelder de vanlige reglene om vedtaksførhet.

Departementet ser at det kan være effektivt om nemnd for studentsaker kan delegere enkle saker til nemndsleder. Departementet vil vurdere om det skal foreslås en slik endring på et senere tidspunkt.

5.2 Vedtaksmyndighet ved nedsettelse av salær

I den tidligere universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-8 femte ledd stod det følgende: «Finner styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker, jf. § 5-1, at det er brukt lengre tid enn hva som er rimelig og nødvendig, kan salæret settes ned.». Da det ble vedtatt ny universitets- og høyskolelov i 2024, ble ikke denne regelen videreført fordi det ble tatt inn en generell henvisning til salærforskriften hvor adgangen til å sette ned salæret er regulert. Det har imidlertid ikke vært meningen å gå bort fra at styret kan delegere til nemnd for studentsaker å fatte slike vedtak. Departementet viser til forarbeidene til loven, Prop. 126 L (2022–2023) punkt 16.9.9.4, hvor det fremgår at reglene om hvem som fastsetter salæret videreføres.

I uhl. § 14-1 andre ledd er det ramset opp saker som institusjonens nemnd for studentsaker kan behandle som førsteinstans. I denne oppramsingen er ikke uhl. § 12-9 nevnt. Hovedregelen er at institusjonens nemnd for studentsaker skal være klageinstans for klager på enkeltvedtak fattet av institusjonen. I saker der institusjonens nemnd for studentsaker er førsteinstans, er det Kunnskapsdepartementet eller nasjonale nemnder opprettet av departementet, som er klageinstans. Begrunnelsen for at det i loven er angitt hvilke saker som institusjonens nemnd for studentsaker kan behandle som førsteinstans, er å sikre at institusjonens nemnd som hovedregel er klageinstans og at interne delegeringer ved institusjonen ikke fører til nasjonal klagebehandling i flere tilfeller enn det loven med forskrift legger opp til. Når det gjelder klager på vedtak om salærnedsettelse, så er dette en sakstype som skal behandles av en nasjonal klagenemnd (Felles klagenemnd), jf. universitets- og høyskoleforskriften § 8-1. Hensynet bak oppramsingen i uhl. § 14-1 er dermed ikke relevant for denne sakstypen. Salærfastsettelsen er dessuten direkte knyttet til sakene som behandles av institusjonens nemnd for studentsaker, og som det dermed er naturlig om nemnda behandler som første instans.

Departementet har på denne bakgrunn lagt til grunn at loven ikke skal forstås slik at styret er forhindret fra å delegere saker om salærnedsettelse til institusjonens nemnd for studentsaker. Departementet ser imidlertid at loven kan misforstås og foreslår derfor å inkludere saker etter uhl. § 12-9 i opplistingen av saker som kan behandles av nemnd for studentsaker som førsteinstans. Departementet anser forslaget som en presisering av gjeldende rett, og har ikke funnet det nødvendig å høre forslaget.

I motsetning til hva som er tilfelle for de fleste vedtakene etter uhl. §§ 12-1 til 12-8, er ikke vedtaksmyndigheten i uhl. § 12-9 lagt til «styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker». Institusjonens styre vil dermed også ha anledning til å delegere vedtaksmyndighet om salærnedsettelse til andre enn institusjonens nemnd for studentsaker.

5.3 Krav til politiattest

I universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 12-2 første ledd står det at i studier der studenter kan komme i kontakt med mindreårige som del av klinisk undervisning eller praksis, kan universiteter og høyskoler kreve at studentene legger fram politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. I forskrift med hjemmel i uhl. § 12-2 femte ledd er det fastsatt at institusjonene skal kreve fremlagt politiattest ved opptak til studier som er omfattet av uhl. § 12-2, jf. universitets- og høyskoleforskriften § 6-2.

Etter departementets vurdering har det alltid ment å være en plikt for institusjonene til å kreve politiattest fra studenter som kan komme i kontakt med mindreårige som del av klinisk undervisning eller praksis, og det er uheldig at loven gir inntrykk av at dette er opp til institusjonene og at plikten bare fremkommer av forskrift. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringen å endre regelen i uhl. § 12-2 fra «kan» til «skal».

Det er 22 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, deriblant 16 universiteter og høyskoler. Alle støtter forslaget og flere institusjoner bekrefter at endringen vil bringe ordlyden i samsvar med slik regelen er forstått og praktisert.

Departementet går videre med forslaget i høringen, og foreslår en endring i uhl. § 12-2 slik at regelen blir at universiteter og høyskoler skal kreve at studentene legger fram politiattest i studiene som er omfattet. Med en slik endring blir regelen også lik regelen i fagskoleloven § 27.

5.4 Valgt rektors fratreden før utløpet av funksjonstiden

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-6 tredje ledd at styret selv kan bestemme at prorektor overtar dersom valgt rektor fratrer vervet «i løpet av det siste året av funksjonstiden». Det fremgår imidlertid av forarbeidene til loven at hensikten har vært å overlate til institusjonene hvordan de skal løse situasjoner der rektor fratrer, og ikke begrense adgangen til å la prorektor ta over til tilfeller der rektor fratrer i det siste året av funksjonstiden, jf. Prop. 126 L (2022–2023) punkt 8.8.4. I det nevnte punktet står det følgende:

Departementet mener loven bør ha en bestemmelse som overlater til styret fullt ut å selv bestemme hvordan det vil løse situasjoner der rektor fratrer før funksjonstiden er over. I så fall vil styret kunne velge å la prorektor ta over uavhengig hvor lenge det er igjen av funksjonstiden. Styret vil også kunne velge å la andre enn prorektor ta over, men dette vil trolig ikke være naturlig. Det er ikke lenger krav om at prorektor er medlem av styret, slik som i 1995-loven. Dermed vil det ikke nødvendigvis være problematisk for styresammensetningen om prorektor tar over som rektor i en større del av funksjonstiden. Dette vil uansett styret være nærmest til å vurdere. Departementet foreslår å flytte regelen til paragrafen om valgt rektor, se § 4-6, da det er bare i de tilfellene den er relevant.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringen å ta ut «i løpet av det siste året av funksjonstiden» i uhl. § 4-6 tredje ledd.

Det var 16 høringsinstanser som uttalte seg om dette forslaget i høringen. UiODoc, som er en interesseorganisasjon for stipendiater, postdoktorer og midlertidig ansatte ved Universitetet i Oslo, er bekymret for at universitetsstyret ikke vil kunne speile hele bredden av universitetet, når en endring fra prorektor til rektor eventuelt gjøres. UiODoc mener det er naturlig at prorektor blir fungerende rektor ved rektors fratreden, men at det bør avholdes nytt valg så snart som mulig. De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, deriblant 12 universiteter og høyskoler, støtter eller har ikke innvendinger til forslaget. Universitet i Bergen (UiB) viser for øvrig til den ovennevnte omtalen i Prop. 126 L (2022–2023) og uttaler at de er enige i at det vil være svært uheldig dersom styret skulle utpeke noen som ikke er valgt, med mindre det er nødvendig med en kortsiktig fungeringsordning.

Departementet går videre med forslaget i høringen. Forslaget vil bringe ordlyden i loven i samsvar med det som er lagt til grunn i lovens forarbeider. Etter forslaget blir det klart at styret kan bestemme at prorektor skal ta over som rektor der valgt rektor fratrer vervet, uavhengig av hvor lang tid som gjenstår av rektors funksjonstid. Departementet er enig med UiODoc at det kan være hensiktsmessig at det avholdes nytt valg, særlig dersom rektor fratrer tidlig i funksjonstiden, men anser at institusjonens styre er nærmest til å vurdere dette. Departementet er videre enig med UiB i at det ikke har vært hensikten å åpne for at styret kan utpeke andre enn prorektor til å ta over som rektor resten av funksjonstiden.

5.5 Utlysing av undervisnings- og forskningsstillinger

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 7-2 første ledd fastslår at undervisnings- og forskningsstillinger skal lyses ut med kvalifikasjonskrav «med mindre annet er fastsatt i lov, forskrift eller tariffavtale». Departementet har på bakgrunn av enkelthenvendelser blitt oppmerksom på at det kan være uklart om det her bare vises til eventuelle unntak i universitets- og høyskoleloven med forskrift eller også eventuelle unntak i andre lover. Andre lover vil i praksis være statsansatteloven. Departementet har lagt til grunn at det bare siktes til unntak i universitets- og høyskoleloven med forskrift. Begrunnelsen for særregelen om utlysing av undervisnings- og forskningsstillinger er at det skal være like regler for de statlige og private institusjonene. Etter departementets vurdering gir det derfor lite mening om unntak som er fastsatt i statsansatteloven, skal komme til anvendelse da statsansatteloven bare gjelder de statlige institusjonene. Departementet viser dessuten til at det er en egen unntaksregel for ansettelse uten utlysing i uhl. § 7-8. Det følger av denne at styret selv kan ansette personer i undervisnings- og forskningsstillinger uten at stillingene er lyst ut først dersom særlige grunner taler for det, og ikke mer enn ett medlem av styret motsetter seg det. Departementet antar at unntakene i statsansatteloven langt på vei vil være omfattet av «særlige grunner», men at unntakene ikke gjelder direkte ved ansettelser i undervisnings- og forskningsstillinger. For at dette skal bli tydeligere, foreslår departementet en språklig endring i uhl. § 7-2 første ledd slik at utlysingskravet gjelder med mindre annet er fastsatt «i denne loven», det vil si uhl.

Departementet anser forslaget som en presisering av gjeldende rett, og har ikke funnet det nødvendig å høre forslaget.

5.6 Delegering

I universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-2 er det fastsatt at styret ved institusjonene kan delegere avgjørelsesmyndigheten til andre ved institusjonen «dersom det ikke er fastsatt i loven at styret selv skal ta avgjørelsen, eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere». Departementet har blitt gjort oppmerksom på at formuleringen språklig sett er feil. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden til at delegering kan skje «med mindre det er fastsatt i loven at styret selv skal ta avgjørelsen eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere».

Forslaget er retting av en språklig feil, og departementet har ikke funnet det nødvendig å høre forslaget.