5 Endring for å sikre at personer som mottar uføretrygd fortsatt har samme rett til hjelpemidler i arbeidslivet

5.1 Gjeldende rett

Formålet med stønad til hjelpemidler i arbeidslivet er å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen for medlemmer av folketrygden som har sykdom, skade eller lyte. Stønad til hjelpemidler i arbeid kan hindre utstøting fra arbeidslivet, skape et mer inkluderende arbeidsliv, og bidra til at personer med funksjonsnedsettelser har mulighet til å delta i arbeidslivet på linje med andre samfunnsborgere. Hjelpemidler og tilrettelegging kan føre til at flere kommer i arbeid, samt redusere sykefravær.

Det følger av folketrygdloven § 10-5 første ledd at det ytes stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet til medlemmer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

Hovedkategoriene hjelpemidler man kan få stønad til, er listet opp i § 10-7. I samme paragraf er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter som nærmere regulerer retten til hjelpemidler innen de ulike områdene. Det kan ytes stønad i form av hjelpemidler og tilrettelegging på arbeidsplass, tolketjenester for døve, hørselshemmede og døvblinde, lese- og sekretærhjelp, eller stønad til motorkjøretøy for å komme seg til og fra arbeid.

Det følger av § 10-5 tredje ledd at det ytes stønad til hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. At hjelpemiddelet må være hensiktsmessig innebærer at medlemmet kan nyttiggjøre seg av hjelpemidlet, og at det avhjelper problemet medlemmet har søkt hjelp til. At hjelpemiddelet må være nødvendig, innebærer at behovet ikke kan løses på annen måte, for eksempel med rimeligere alternative hjelpemidler eller andre tiltak, uavhengig av om disse faller inn under folketrygdlovens ansvarsområder.

§ 10-5 siste ledd fastsetter at personer som mottar uføretrygd bare kan gis stønad til hjelpemidler i arbeidslivet dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre til at uføretrygden faller bort eller blir redusert. Det innebærer at personer med full uføretrygd bare kan få stønad til hjelpemidler i arbeidslivet dersom det er sannsynlig at medlemmet vil kunne skaffe seg inntekt som overstiger fribeløpet. Gradert uføretrygd regnes som redusert uføretrygd, slik at det ikke er noen særskilt terskel for når personer som mottar gradert uføretrygd kan gis stønad til hjelpemidler i arbeidslivet.

5.2 Departementets vurderinger

Mange uføre vil ha behov for hjelpemidler for å kunne skaffe seg arbeid. For noen vil hjelpemidler de har til bruk i dagliglivet være tilstrekkelige til at de kan delta i arbeidslivet. Andre vil ha behov for spesifikke arbeidshjelpemidler dersom de skal kunne prøve seg i arbeidslivet.

Etter dagens regler kan personer med en uføregrad på 100 prosent bare få hjelpemidler i arbeidslivet dersom det er sannsynlig at de kan skaffe seg en inntekt som overstiger fribeløpet. I dag innebærer det at de bare kan få hjelpemidler i arbeidslivet dersom de forventes å skaffe seg en inntekt på 0,4 G. Uten endringer i reglene vil økningen av fribeløpet føre til at personer som har mottatt full uføretrygd i mer enn to år, bare kan få hjelpemidler i arbeidslivet dersom de forventes å kunne skaffe seg en inntekt på mer enn 1 G.

Uten endringer vil det altså bli vanskeligere for personer med en uføregrad på 100 prosent å få hjelpemidler i arbeidslivet. Myhre og Vattø (2024) anslo at gjennomsnittlig arbeidsinntekt blant personer med en uføregrad på 100 prosent som er i jobb vil være rundt 55 000 kroner med et fribeløp på 1 G.1 Dette utgjorde om lag 0,45 G i 2024. Dersom reglene ikke endres, er det bare en liten andel av fullt uføre som antas å kunne skaffe seg en inntekt som er høy nok til å ha rett til arbeidshjelpemidler når fribeløpet øker til 1 G.

Formålet med økningen av fribeløpet for uføretrygd er blant annet å gjøre det mer lønnsomt for fullt uføre å prøve seg i arbeidslivet. Økningen av fribeløpet vil føre til at mange uføre mister retten til arbeidshjelpemidler og dermed muligheten til å prøve seg i arbeidslivet, dersom reglene om arbeidshjelpemidler ikke endres. Dette vil uthule formålet med økningen av fribeløpet. Departementet foreslår derfor å innføre en regel om at personer som mottar uføretrygd med en uføregrad på 100 prosent, fortsatt kan få arbeidshjelpemidler dersom det er sannsynlig at inntekten vil overstige 0,4 G.

Departementet vil bemerke at det fortsatt vil være et vilkår for rett til arbeidshjelpemidler at hjelpemidlene er nødvendige og hensiktsmessige for at mottakeren skal bli stand til å skaffe seg eller beholde arbeid, se § 10-5 tredje ledd. Det innebærer at det ikke innvilges arbeidshjelpemidler som er uhensiktsmessig dyre sammenlignet med inntekten søkeren forventes å kunne skaffe seg. Personer som mottar uføretrygd vil altså ikke ha rett til alle typer arbeidshjelpemidler selv om de forventes å kunne skaffe seg inntekt på mer enn 0,4 G. Regelendringen er ment å videreføre dagens terskel og gjeldende praksis for arbeidshjelpemidler til personer som mottar uføretrygd. Det innebærer at personer som mottar uføretrygd har rett til nødvendige og hensiktsmessige arbeidshjelpemidler dersom det er sannsynlig at de kan skaffe seg inntekt på mer enn 0,4 G.

Departementet viser til forslaget til endring i folketrygdloven § 10-5 fjerde ledd.