3 Gjeldende rett

3.1 Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse

Dersom det foreligger en massefluktsituasjon, kan en søknad om beskyttelse behandles etter en forenklet prosedyre som er regulert i utlendingsloven § 34. Ordningen innebærer et unntak fra utgangspunktet om at en asylsøknad skal vurderes individuelt, da den åpner for å gi beskyttelse etter en gruppevurdering. Hensynet bak de særlige reglene om forenklet asylsaksbehandling i § 34 er behovet for effektivitet i en situasjon hvor det kommer svært mange asylsøkere fra samme område på kort tid, og hvor beskyttelsesbehovet antas å være midlertidig.

Det er Kongen i statsråd som beslutter om en ordning med midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 skal iverksettes og når den skal bortfalle. Når Kongen i statsråd har besluttet å iverksette en slik ordning, er det utlendingsmyndighetene som beslutter om asylsøknaden skal vurderes kollektivt eller individuelt. Beslutningen er ikke å anse som et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Tillatelsen kan forlenges i maksimalt fem år fra det tidspunktet utlendingen første gang fikk oppholdstillatelse. Deretter kan det gis en oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, så fremt ordningen fortsatt består.

Utlendinger som gis midlertidig kollektiv beskyttelse underlegges en forenklet saksbehandlingsprosedyre, der det ikke gjennomføres asylintervju og ikke tas stilling til utlendingens individuelle beskyttelsesbehov. Terskelen for å gi kollektiv beskyttelse er lavere enn terskelen for individuell beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Dersom en utlending gis midlertidig kollektiv beskyttelse, stilles den opprinnelige asylsøknaden i bero. Så lenge saken ikke vurderes individuelt etter utlendingsloven § 28, utløses heller ikke rettigheter eller plikter eller særlige prosessuelle regler som knytter seg til individuell behandling av asylsøknaden. Utlendingen har rett til å få asylsøknaden gjenopptatt når ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse er bortfalt eller det er gått fem år siden hen første gang fikk tillatelse. Tilsvarende vil gjelde dersom utlendingen ikke får fornyet eller forlenget den kollektive beskyttelsen. Vilkårene for fornyelse og forlengelse fastsettes i forbindelse med at Kongen i statsråd iverksetter en ordning med kollektiv beskyttelse. Asylsøknaden vil da bli behandlet etter utlendingsloven § 28, og rettigheter og plikter knyttet til § 28 gjeninntrer.

Dersom en tillatelse om midlertidig kollektiv beskyttelse ikke lenger kan fornyes eller forlenges, og søkeren ikke har rett til flyktningstatus etter en individuell vurdering etter utlendingsloven § 28, skal det vurderes om utlendingen kan gis oppholdstillatelse etter § 38. Slik tillatelse kan gis dersom utlendingen har en særlig tilknytning til Norge, eller det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at søkeren får bli værende i Norge.

For fordrevne fra Ukraina er det fastsatt i utlendingsforskriften § 7-5 a femte ledd at utlendinger med midlertidig kollektiv beskyttelse har rett til fortsatt opphold i ett år fra utløpet av tillatelsen (forlengelse). Etter gjeldende forskrift kan oppholdstillatelsen forlenges fire ganger. Retten til forlengelse følger direkte av forskriften, og utlendingen trenger ikke å fremsette søknad for å få tillatelsen forlenget. UDI trenger ikke å fatte vedtak om forlengelse i den enkelte sak; tillatelsene forlenges automatisk og på kollektivt grunnlag når de utløper.

Dersom det er grunnlag for å nekte forlengelse av midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsforskriften § 7-5 a fjerde og sjette ledd og UDI treffer et avslagsvedtak, har departementet i instruks fra 23. januar 2023 (GI-1/2023 – Ikrafttredelse av endringer i utlendingsforskriften § 7-5 a – forlengelse av midlertidig kollektiv beskyttelse for fordrevne fra Ukraina) lagt til grunn at vedtaket kan påklages.

3.2 UDIs praksis i saker om forlengelse av kollektiv beskyttelse

Per 13. februar 2026 har UDI fattet om lag 15 500 avslag på forlengelse av midlertidig kollektiv beskyttelse for personer fordrevet fra Ukraina. Hovedårsaken til at det gis avslag er at søkeren har meldt utflytting eller antas å ha flyttet fra Norge, og ikke oppfyller vilkåret om at hen må ha oppholdt seg i Norge minst seks måneder i en tillatelsesperiode på ett år, jf. utlendingsloven § 60 femte ledd. I om lag 1 000 saker er det gitt avslag pga. at søkeren har fått annen oppholdstillatelse i Norge eller har dobbelt statsborgerskap (71 saker), jf. utlendingsforskriften § 7-5 a sjette og syvende ledd. Om lag 460 søkere (ca. 3 prosent) har klaget over avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse. Det lave antallet klager skyldes trolig at søkeren har meldt utflytting eller antas å ha flyttet fra Norge, noe som også er hovedårsaken til avslag på forlengelse.

Etter forvaltningsloven § 29 er fristen for å klage 3 uker fra det tidspunktet søkeren er underrettet om vedtaket. Dersom det er gitt avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse som følge av at søkeren ikke har oppholdt seg i Norge, vil UDI i forbindelse med klagebehandlingen vurdere lengden på utenlandsoppholdet i tillatelsesperioden og omgjøre vedtaket dersom hen har oppholdt seg i utlandet i mindre enn seks måneder, jf. utlendingsforskriften § 10-19 a. UDI kan også omgjøre vedtaket uten klage etter forvaltningsloven § 35, f.eks. dersom UDI får nye opplysninger om at søkeren likevel befinner seg i Norge.

3.3 Retten til å klage etter forvaltningsloven

Hovedregelen i statsforvaltningen er at vedtak påklages til nærmeste overordnede forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 28. Klageretten etter forvaltningsloven § 28 første ledd gjelder enkeltvedtak, og gjeldende klageordning gir klagerett i én instans, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd. I utlendingsforvaltningen er det Utlendingsnemnda (UNE) som behandler klager over vedtak truffet i førsteinstans av UDI.

Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at «en part eller annen med rettslig klageinteresse» har klagerett. Bestemmelsen er utformet etter mønster av den nå opphevede tvistemålslovens bestemmelse om hvem som kan reise sivil sak for domstolene, se lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål § 54 og Ot. prp. nr. 38. (1964-65) side 99. Søksmålsvilkårene for sivile saker er senere omformulert i tvisteloven §§ 1-3 og 1-4, og forvaltningslovens regler om rettslig klageinteresse tolkes i lys av disse bestemmelsene.

Den som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder, er part i saken med rett til å klage over vedtaket, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd, jf. § 2 første ledd bokstav e. Også andre med «rettslig klageinteresse» har klagerett etter § 28 første ledd.

I forvaltningsloven §§ 29 til 34 gis det regler om klagefrist, når klagen må være fremsatt, oversitting av klagefristen, hva en klage må inneholde, saksforberedelsen i en klagesak og klageinstansens kompetanse.

I juni 2025 vedtok Stortinget ny forvaltningslov, jf. lov 20. juni 2025 nr. 81 om saksbehandlingen i offentlig forvaltning. I den nye loven videreføres i all hovedsak reglene om klage. Loven har ikke trådt i kraft.

Det fremgår av utlendingsloven § 80 at forvaltningsloven gjelder, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. I flere bestemmelser i utlendingsloven er det gjort unntak fra forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage, bl.a. om adgangen til å gi oppholdstillatelse under søknadsbehandlingen (§ 57) og om rett til å ta arbeid inntil asylsøknaden er avgjort (§ 94).

3.4 Om adgangen til å arbeide inntil asylsøknaden er avgjort

Utlendingsloven § 94 regulerer asylsøkeres rettsstilling under behandlingen av asylsøknaden. En søker kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden er avgjort. Det er flere vilkår som må være oppfylt – ett av disse er at det er gjennomført asylintervju av søkeren. Bestemmelsen er en «kan-bestemmelse» og UDIs beslutning kan ikke påklages, jf. § 94 femte ledd.

Det kan gjøres unntak fra kravet om gjennomført asylintervju dersom det er høy sannsynlighet for at søkeren vil få beskyttelse etter utlendingsloven § 28. I så fall kan det gis en midlertidig tillatelse til å ta arbeid i inntil seks måneder. I forarbeidene er det uttalt at innvilgelsesprosenten bør være på over 80 prosent, se Prop. 149 L (2016–2017) pkt. 3.6. Tillatelsen kan fornyes så lenge vilkårene for dette er til stede, jf. utlendingsforskriften § 17-25 første ledd. En anmodning om tillatelse til å ta arbeid fremsettes for politiet, jf. utlendingsforskriften § 17-27 første ledd.

Det gjennomføres ikke asylintervju av personer som gis kollektiv beskyttelse, da disse sakene behandles etter en forenklet prosedyre, se pkt. 3.1.